Rt-1966-886

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-24
Publisert:	Rt-1966-886
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 105
Parter:	Thorbjørn Olstad (høyesterettsadvokat Ragnar Horn) mot Forsikrings-Aktieselskabet Norden (advokat Fenger Grøn - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Anker, Stabel, Mindretall: Helgesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Bilansvarslova (1961), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Uføretrygdloven (1960) §35, §4

Dommer Helgesen: I sak mellom Thorbjørn Olstad som saksøker og Forsikrings-Aktieselskabet Norden som saksøkt angående krav på erstatning for lidt økonomisk tap som følge av en trafikkulykke avsa Oslo byrett dom 7. februar 1964 med denne domsslutning:

«Forsikrings-Aktieselskabet Norden dømmes til, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen, å betale til Thorbjørn Olstad kr. 2 460 - totusenfirehundreogseksti kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente herav fra idag og inntil betaling skjer.

Sakens omkostninger oppheves.»

Forsikrings-Aktieselskabet Norden påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og Thorbjørn Olstad motanket. Lagmannsretten avsa dom 18. januar 1965 med følgende domsslutning:

«1. Forsikrings-Aktieselskabet Norden frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke - verken for byretten eller for lagmannsretten.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer var enig med byretten i at Olstad bør ha erstatning og i byrettens vurdering av det økonomiske tap. Saken i byretten gjaldt ikke tap i fremtidig erverv, men bare lidt tap inntil domsavsigelsen. I lagmannsretten ble kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv også trukket inn.

Thorbjørn Olstad - som har hatt fri sakførsel for Høyesterett - har innanket lagmannsrettens dom for Høyesterett, hvor han har nedlagt denne påstand:

«1. Forsikrings-Aktieselskabet Norden dømmes til å betale til Thorbjørn Olstad erstatning for lidt tap inntil domsavsigelsen samt etter rettens skjønn, for tap i fremtidig erverv, begrenset oppad til kr. 200 000, samt lovlige renter.

2. Forsikrings-Aktieselskabet Norden dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.

3. Forsikrings-Aktieselskabet Norden dømmes til å betale saksomkostninger til Thorbjørn Olstad for bevisopptak ved Oslo

Side:887

byrett, Asker og Vestre Bærum herredsrett og Den Kgl. Norske Ambassade i London».

Forsikrings-Aktieselskabet Norden har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Asker og Vestre Bærum herredsrett, Oslo byrett, Jæren herredsrett og ved Den Kgl. Norske Ambassade, Konsulatavdelingen, London. Ved bevisopptakene har foruten den ankende part en rekke vitner forklart seg. Av vitnene er Arild Svensson ny for Høyesterett. Etter begjæring av den ankende part har som trafikksakkyndige vært oppnevnt sivllingeniør Fredrik Hennig og sivilingeniør Erling M. Hansson. Deres erklæring er avgitt 3. mai 1966.

Det er ellers fremlagt en del nye dokumenter, som jeg finner det unødvendig å spesifisere. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil så vel i den faktiske som den rettslige bedømmelse av saken.

Når det gjelder skylden for ulykken, gjør Olstad gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det ikke har lagt til grunn for avgjørelsen Olstads egen forklaring om sin handlemåte og sine overlegninger før han løp ut i gaten. Det hevdes at Olstads egen versjon av hendelsesforløpet slik dette er gjengitt i byrettens og lagmannsrettens dommer har størst sannsynlighet for seg. Videre mener Olstad at lagmannsrettens flertall ved vurderingen av hans skyld ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at det voldsomme regnskyllet hindret sikten, og - ved å gjøre asfalten glatt - bevirket at han ikke var i stand til å beherske situasjonen slik han ellers ville ha gjort. Disse momenter - anføres det - bør til sammen lede til at hans forhold må betraktes som mindre uaktsomt enn lagmannsrettens flertall har gjort.

Som ankegrunn har Olstad også gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall ikke har vurdert riktig vekten av de momenter som etter loven skal komme i betraktning ved erstatningsutmålingen. Etter §7 i bilansvarsloven skal erstatningen utmåles under hensyn til «åtferda på kvar side og tilhøva elles», jfr. også ikrafttredelseslovens §19 for så vidt angår tapet i fremtidig erverv, hvoretter det ved ansettelsen av tapets størrelse skal tas hensyn til «den utviste skyld og omstendighetene forøvrig». Den ankende part, som er 100 % ervervsudyktig som følge av skaden og som har hustru og 2 små barn å forsørge, har særlig hevdet at det er uriktig at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til hans sterke økonomiske behov for erstatning. Han har til støtte for dette syn vist til uttalelser i forarbeidene til bilansvarsloven av 3. februar 1961 i Innstilling fra motorvognansvarkomitéen av 1951 43 og Ot.prp. nr. 24 (1959-60) 28-29.

Ankemotparten hevder at lagmannsrettens dom er riktig og har henholdt seg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Side:888

Partene er enige om at ved en eventuell erstatningsutmåling skal legges til grunn at Olstad i dag er 100 % ervervsudyktig som følge av skaden, og at han fra 9. oktober 1961 da ulykken skjedde og fram til 1. juli 1966 har mottatt i forskjellige trygder (attføringspenger, uføretrygd og understøttelse fra sosialomsorgskontoret) til sammen kr. 38 089,46.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Mitt resultat avviker også noe fra byrettens, hvor - som tidligere nevnt - saken for øvrig var begrenset til å gjelde tap fram til domsavsigelsen.

Når det gjelder bilførerens forhold ved anledningen, er jeg enig med lagmannsretten i at han ikke kan legges noe til last, og kan for så vidt tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Denne vurdering har også støtte i den erklæring som er gitt av de trafikksakkyndige for Høyesterett.

Som påpekt av byretten har ankemotparten i dette tilfelle objektivt ansvar etter bilansvarslovens §4. Hovedspørsmålet i saken blir derfor om Olstad har medvirket til skaden på en måte som gjør det berettiget å «minka skadebotkravet eller lata det falla heilt bort», jfr. bilansvarslovens §7. Jeg er på dette punkt enig med byretten i at det i det foreliggende tilfelle ikke er tilstrekkelig grunnlag for å la forsikringsselskapets ansvar falle helt bort. Avgjørelsen vil her bero på en vurdering av hendelsesforløpet da ulykken skjedde. Om hendelsesforløpet viser jeg til den beskrivelse som er gitt i de tidligere dommer. Når det gjelder Olstads handlemåte - som her vil bli avgjørende for vurderingen - sier lagmannsretten: «Etter vitneforklaringene og de øvrige opplysninger som foreligger i saken finner lagmannsretten det bevist at Olstad den omtalte dag uten å se seg for løp fra fortauet ut i Prinsens gate hvor han støtte mot den omhandlede lastebil og traff denne mellom bakre del av forskjermen og døren. Lastebilen må ha vært delvis inne i fotgjengerfeltet, da Olstad løp ut i gaten. - Ingen av de avhørte vitner har på uttrykkelig forespørsel herom kunnet bekrefte at Olstad, slik som han selv hevder, stoppet et øyeblikk før han løp ut i gaten.» Jeg antar at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse på dette punkt. Men jeg er - slik jeg ser saken - ikke enig med lagmannsretten i at Olstads handlemåte ved anledningen er så klanderverdig at hans erstatningskrav skal falle helt bort. Jeg legger her vekt på den helt særegne situasjon som forelå under hendelsesforløpet: det voldsomme regnskyll, som gjorde at Olstad - i og for seg naturlig nok - søkte å komme over gaten så hurtig som mulig og inn i NEBB's forretning hvor han skulle hente en maskin. Jeg legger også til grunn at det som følge av det voldsomme regnskyll var oppstått - som byretten uttrykker det - et «slags tomrom i biltrafikken», og at dette forhold kan ha forledet Olstad til å ta sjansen på hurtig å løpe over gaten. Selv om jeg ikke har grunn til å fravike lagmannsrettens bevisvurdering på det punkt jeg har gjengitt foran, finner jeg likevel ikke å kunne se bort fra den mulighet at Olstad under

Side:889

sitt løp et øyeblikk kan ha sett bilen til høyre og at han - da bilen saktnet litt på farten før krysset - trodde at bilføreren ville slippe ham over. Det foreligger således etter min mening momenter som kan forklare og i noen grad unnskylde Olstads handlemåte ved anledningen. Mitt resultat blir etter dette at Olstad har medvirket til ulykken på en måte som ikke bør medføre bortfall av enhver erstatning, men en reduksjon i erstatningen. Ved fastsettelsen av denne reduserte erstatning finner jeg det riktig i det foreliggende tilfelle å følge den anvisning som er gitt i forarbeidene til bilansvarsloven. Jeg viser her til Ot.prp. nr. 24 (1959-60) 28-29, hvor det heter: «Etter den nye, elastiske regel i komitéforslaget vil man i alle disse tilfelle kunne komme fram til et resultat som domstolene finner rimelig. Departementet vil i denne forbindelse understreke komitéens uttalelse (s. 43) om at lovteksten vil stille domstolene fritt når det gjelder måten å fastsette en mulig skadefordeling eller erstatningsreduksjon på. I mange tilfelle kan det være rimelig å nedsette erstatningen med en nærmere avpasset, bestemt sum, istedenfor å fastsette en fordelingsbrøk for skadefordelingen. Dette kan være formålstjenlig i tilfelle hvor man av preventive grunner ønsker å markere at skadelidte har opptrådt uforsiktig og klanderverdig, men hvor man likevel - f. eks. ved store og alvorlige personskader - finner det urimelig å redusere erstatningen sterkere enn at han sikres et noenlunde forsvarlig, levelig grunnlag. Den nye regel behøver derfor ikke å praktiseres slik at uforsiktige skadelidte ved skjematiske brøker bare tildeles åpenbart utilstrekkelige erstatninger for alvorlige skader og altså stilles mer eller mindre uforsikret mot trafikkskader. Dette ville i mange tilfelle være sosialt uforsvarlig og som oftest upåkrevd i preventivt øyemed.»

Når det gjelder selve erstatningens størrelse, bemerker jeg:

Ved beregningen av det tap Olstad har lidt i de år som er gått siden ulykken og det tap han vil lide i fremtiden, gjør det seg gjeldende en rekke usikre momenter. Det hele må bero på en skjønnsmessig vurdering. Da ulykken skjedde, var Olstad 24 år gammel med realartium og eksamen ved et militært kurs. Han var gift og hadde startet virksomhet med rensning av tepper og møbler. Han giftet seg i begynnelsen av 1961. I ekteskapet er det 2 barn.

Etter de avgitte legeerklæringer fra ass. overlege S. Bøyesen og reservelege S.-I. Oftedal var partene i lagmannsretten enige om at Olstads «nåværende og fremtidige yrkesmessige invaliditet må settes til 100 %». De to leger har forklart seg under bevisopptaket ved Oslo byrett 20. september 1965 hvor de har fastholdt sine tidligere konklusjoner. Jeg legger etter dette til grunn at Olstad har en varig ervervsmessig invaliditet på 100 %. Byretten har skjønnsmessig regnet med at Olstad - om ulykken ikke hadde skjedd - på rensevirksomheten ville ha tjent ca. kr. 15 000 pr år fram til byrettens dom. Jeg har i og for seg ikke noe å bemerke ved denne vurdering. Legger man denne beregning til grunn, kunne Olstad inntil Høyesteretts dom ha tjent netto vel ca.

Side:890

kr. 70 000. Det hele må imidlertid som nevnt bero på et skjønn, hvor en rekke usikkerhetsmomenter gjør seg gjeldende. I betraktning av at Olstad ble rammet av ulykken i så ung alder og derved fikk ødelagt sine fremtidsutsikter, antar jeg at hans tap fram til i dag og tap i fremtidig erverv skjønnsmessig kan settes til i alt kr. 250 000. For å finne fram til det antatte nettotap må herfra trekkes uføretrygden, som etter oppgave av 13. mai 1966 fra Rikstrygdeverket kapitalisert utregnet etter pensjonssatsen pr. skadedato og med diskontering tilbake til skadedato utgjør kr. 48 497. Nettotapet blir da kr. 201 503. Etter omstendighetene og under henvisning til de momenter som er nevnt i den foran gjengitte uttalelse fra Ot.prp. nr. 24, antar jeg at Olstads erstatningskrav bør nedsettes fra kr. 201 503 til kr. 100 000. I dette beløp er inkludert renter fram til Høyesteretts dom.

Rikestrygdeverket er ikke part i denne sak. Jeg tar derfor ikke stilling til det spørsmål som har vært reist under prosedyren for Høyesterett: om Rikstrygdeverket i et tilfelle som det foreliggende, der skadede får en redusert erstatning, på sin side må tåle samme forholdsmessige reduksjon i sitt eventuelle krav etter uføretrygdlovens §35.

På grunn av de tvil saken har frembudt, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Da jeg etter rådslagningen stemmer for en mindre erstatningsreduksjon enn flertallet, former jeg ikke forslag til domsslutning.

Dommer Eckhoff: Jeg kan i alt vesentlig tiltre førstvoterendes oppfatning av saken. Men jeg mener at førstvoterende er kommet for høyt med et erstatningsbeløp på 100 000 kroner.

Jeg finner at erstatningsbeløpet ikke bør settes over 75 000 kroner inkludert renter som nevnt av førstvoterende, og legger da vekt på at skadelidte har utvist en så høy grad av uaktsomhet at det bør skje en vesentlig reduksjon av det samlede erstatningskrav.

Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikrings-Aktieselskabet Norden dømmes til å betale til Thorbjørn Olstad 75 000 - syttifem tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Som dommer Eckhoff.

Dommer Stabel: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Helgesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Side:891

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

Saken gjelder krav på erstatning etter bilulykke.

Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske forhold:

Thorbjørn Olstad er født xx.xx.1937 i Oslo. Han tok realartium 1956 og eksamen ved et militært kurs 1958. Han hadde egentlig tenkt seg på lærerskole for å bli lærer. Men i 1959 kom han til å ta fatt på arbeid med rensning av tepper m.v. og arbeidet i de følgende år hermed («Oslo Shamporens»). Til bruk under virksomheten anskaffet han seg en bil og forskjellige maskiner og fikk derved en del gjeldsforpliktelser. I renserivirksomheten er det, så vidt skjønnes, adskillig konkurranse. Og Olstad hadde neppe stor nettofortjeneste i de første år. Imidlertid syntes det å gå framover. Blant hans kunder var angivelig Bristol hotell, Grand hotell, Carlton hotell, Holmenkollen (turist?) hotell, Indremisjonshotellet, Blom restaurant. Og sommeren 1961 oppnådde han, etter hva det er anført, en kontrakt med Oslo kommune angående rensningsarbeider i kinematografene - noe Olstad visstnok ventet seg adskillig av. For øvrig hadde han også en del leilighetsarbeide ved siden av renserivirksomheten. - Han giftet seg i begynnelsen av 1961. I ekteskapet har han to barn.

9. oktober 1961 ble Olstad rammet av en ulykke som har invalidisert ham og har ført til at han har måttet opphøre med renserivirksomheten, likesom han har solgt sin bil og maskinene, angivelig med betydelig tap.

Den nevnte dag var Olstad i sin bil kjørt ut i byen. Han skulle bl.a. hente en maskin i NEBB's forretning på hjørnet av Øvre Slottsgate og Prinsensgate i Oslo. I den anledning kom han ca. kl. 13.30 kjørende Øvre Slottsgate i retning fra Karl Johansgate mot Rådhusgaten. For å finne parkeringsplass kjørte han over krysset Øvre Slottsgate/Prinsensgate. Han parkerte her bilen inntil fortauet på venstre side av gaten i sin kjøreretning, dvs. utenfor vinduene til apoteket «Elgen» mot Øvre Slottsgate - noen meter fra hjørnet til Prinsensgate - og gikk ut av bilen på det nevnte fortau.

9. oktober 1961 var en regnværsdag. Og akkurat omkring det tidspunkt da Olstad parkerte bilen utenfor «Elgen» i Øvre Slottsgate, kom det et særlig voldsomt styrtregn - det er blitt karakterisert som «det rene skybrudd». Folk som var ute, løp i ly i portrom og butikkinnganger, så gatene ble «som blåst» for folk. Fra butikkinnganger og vinduer i tilstøtende hus så forskjellige personer på øsregnet m.v. Olstad ble således iakttatt av flere mennesker da han, som nevnt, gikk ut av sin bil og satte kursen mot NEBB's forretning som ligger rett overfor «Elgen» på den annen side av Prinsensgate.

Det voldsomme regn bevirket at Olstad trakk jakkekraven opp over ørene og bøyet hodet framover.

Videre foranlediget regnværet at Olstad ikke gikk rolig, men løp mot gatehjørnet og videre ut i Prinsensgate.

I Prinsensgate er det enveiskjøring i retning mot Atheneum og dobbelt kjørefelt (2 «filer»). Gaten er, som kjent, meget beferdet. Det hadde da også kjørt biler mot Atheneum før Olstad løp ut i gaten, men var så oppstått et slags «tomrom» i biltrafikken.

Imidlertid nærmet lastebil C 12033 seg fra Olstads høgre side krysset Prinsensgate/Øvre Slottsgate akkurat på den tid da Olstad løp mot

Side:892

krysset. Lastebilen, som tilhører Barnengens tekniske fabrikker, ble ved anledningen ført av sjåfør Gunnar Midtskogen Bjerke som i mange år har kjørt denne bilen for sin arbeidsgiver. Bilen har venstreratt. På høgre side av Bjerke satt en hjelpemann, Gunnar Martinius Iversen, som bl.a. hadde bistått da bilen noe lenger nede i Prinsensgate hadde stanset og losset av varer til en kunde. C 12033 kjørte med temmelig liten fart bl.a. på grunn av det voldsomme regnskyll. Den kjørte i sin venstre «fil», kanskje i en avstand av en meter eller snaut dette fra venstre fortau. Den skulle rett fram (til Atheneum og videre).

Som bilen kom fram i krysset med Øvre Slottsgate, kom Olstad løpende ut i gaten og støtte med høyre side voldsomt mot bilen like forenfor døren, hvorved han ble kastet med venstre side i gaten og kom sterkt til skade. Bilen stanset meget raskt, visstnok på mindre enn sin egen lengde.

Bilens sjåfør hadde overhodet ikke sett Olstad og ble først oppmerksom på det inntrufne da han hørte smellet i det Olstad tørnet mot bilen. Det samme gjaldt hjelpemannen, Iversen.

Hva Olstad angår, mener han nå - idet erindringen om ulykken etter hvert er blitt noe tydeligere hos ham - at han, før han forlot fortauet og løp ut i Prinsensgate, hadde sett lastebilen komme på sin høyre side og syntes å ha forstått på lastebilføreren at denne ga Olstad anledning til å krysse gaten foran bilen, hva Olstad så gjorde det nevnte forsøk på.

Etter ulykken bar folk den bevisstløse Olstad inn i apoteket «Elgen», hvor han ble liggende inntil legevaktens bil kom og kjørte ham til Ullevål sykehus. På sykehuset ble han til 26. oktober da han ble utskrevet. - - -

For øvrig er Olstad av Oslo politikammer i november 1961 meddelt advarsel for overtredelse av trafikkreglenes §36 jfr. §27 nr. 4, annet ledd.

Når det gjelder sjåfør Gunnar Midtskogen Bjerke, har politikammeret ikke funnet grunn til noen som helst forføyning.

Bil C. 12033 er trafikkforsikret i Forsikrings-Aktieselskabet Norden. - - -

Retten skal bemerke:

Etter bilansvarslovens §4 har saksøkte objektivt erstatningsansvar. Så det kan i det hele tatt bare bli tale om bortfall eller nedsettelse av dette ansvar, dersom det må antas at Olstad ved den anledning det gjelder, viste «aktløyse». (Og «aktløysa» kommer bare i betraktning dersom den overstiger et visst lavmål.)

Retten er ikke i tvil om at Olstad ved anledningen viste «aktløyse» (som oversteg lavmålet). Spørsmålet er bare om «aktløysa» var så grov at forsikringsselskapets ansvar helt bør bortfalle.

Retten er blitt stående ved å besvare det sistnevnte spørsmål benektende.

Olstad er en voksen mann. Han har selv i lengre tid kjørt bil. Han er vel kjent med at det i det gamle bysentrum er stor kjøretrafikk. Det har en viss sannsynlighet mot seg at han ved en anledning som den omhandlede simpelthen har trukket jakken godt oppover ørene, bøyet hodet framover og så - uten å se til siden - rett og slett er styrtet ut i en av

Side:893

Oslos mest biltrafikkerte gater. Olstad har da også selv forklart at han faktisk så til høyre og så bil C 12033 komme mot seg. Og han har begrunnet den ting at han løp ut i gaten foran bilen, med at han oppfattet situasjonen derhen at sjåføren ville la ham passere foran seg. Retten tror å måtte legge denne forklaring til grunn. Og her kommer til et moment som etter rettens oppfatning må tillegges adskillig betydning. I sin vitneforklaring under hovedforhandlingen uttalte sjåfør Gunnar Midtskogen Bjerke at det kunne tenkes at han, da han så etter om det var klart fra hans høyre side (ved NEBB's forretning), hadde slakket litt av på farten. Hvis det er så at Bjerke gjorde dette - og retten finner å måtte regne med at han har gjort det - og Olstad akkurat da så på lastebilen, er det forklarlig at Olstad i farten dannet seg det inntrykk at bilføreren mente å la ham passere foran bilen.

Visstnok opptrådte Olstad også under denne forutsetning etter rettens oppfatning meget uforsiktig, men likevel ikke så uforsiktig at han bør miste enhver rett til erstatning.

Retten er blitt stående ved at Olstad bør bære 2/3 av skaden selv, og at hans erstatningskrav altså reduseres til 1/3. Han må ansees å ha vært 100 % invalid fra ulykkesdagen og til i dag.

Når det så gjelder å vurdere det økonomiske tap Olstad må antas å ha lidt, er å si at hans før omtalte selvangivelser oppgir en særdeles beskjeden inntekt. Men det kan vel være at i tallene ligger en del avskrivninger (på bil og maskiner) som - i så fall formentlig feilaktig - er blitt godtatt av likningsmyndighetene, slik at man alt av denne grunn må regne med noe større beløp enn selvangivelsene skulle tilsi. Videre er det vel så at Olstads renserivirksomhet var gått framover og forutsetningsvis ville skaffet ham større inntekter etter 1961 om ulykken ikke var inntruffet.

Retten finner rent skjønnsmessig å burde basere seg på at Olstad iallfall ville ha kunnet tjene netto ca. kr. 15 000,- pr. år, dvs. at han fra 9. oktober 1961 til avsiingen av nærværende dom kunne ha tjent ca. kr. 35 000,-. Om man herfra skjønnsmessig trekker et visst beløp, svarende til eventuelle skatter av inntekten, kan denne anslåes til kr. 33 000,-.

1/3 av sistnevnte beløp utgjør kr. 11 000,-.

Imidlertid har Olstads prosessfullmektig under hovedforhandlingen lagt fram en oppgave som viser at Olstad etter ulykken har oppebåret tilsammen ca. kr. 8 540,- i uførhetstrygd m.v., og har erklært at han er innforstått i at dette beløp går til fradrag i den erstatning Olstad tilkjennes hos forsikringsselskapet.

Retten tilkjenner etter dette Olstad differansen mellom kr. 11 000,- og kr. 8 540,-, nemlig kr. 2 460,-, i erstatning for tiden fra ulykken inntil domsavsiingen. Hertil vil så komme eventuelle renter fra i dag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og Sigurd Fougner Hagen og hjelpedommer Dagny Stousland Møller): - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Sverdrup-Thygeson og Fougner Hagen, er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Olstad ble ved ulykken påført en alvorlig hodeskade. Han er, som foran nevnt, etter byrettsdommen på ny undersøkt av ass. overlege S. Bøyesen som i en erklæring av 31/10-1964 bl.a. har uttalt:

Side:894

«Attføring er oppgitt. Pas. medisinske invaliditetsgrad anslåes til mellom 50 og 60 %, mens den erhvervsmessige uførhetsgrad pr. idag er 100 %. Hvis intet spesielt skulle inntreffe anser jeg ham for fremtiden som 100 % arbeidsufør.

Vitenskapelig diagnose: Meningo-encephalopathia traumatica.»

Reservelege S.-I. Oftedal har etter nye undersøkelser av Olstad i en erklæring av 2/11-1964, bl.a. uttalt:

«Skadedes tilstand er uforandret fra i fjor, og han har ikke klart å komme seg i noe slags arbeid. Selv hjemme gjør han svært lite, og attføring er som tidligere nevnt oppgitt.

Det er stadig en mulighet for at pasienten har lette epileptiske anfall selv om EEG er negativt, og man kan ikke utelukke at disse anfall senere kan få et mer alvorlig preg.

Medisinsk er pasienten for tiden ca. 60 % invalid. Ervervsmessig er han imidlertid fremdeles 100 % invalid.»

Etter de avgitte legeerklæringer er partene i saken enige om at skadelidtes nåværende og fremtidige yrkesmessige invaliditet må settes til 100 %.

Hva angår hendelsesforløpet da ulykken skjedde skal retten bemerke:

Som det fremgår av byrettsdommen hadde Olstad på ulykkesdagen parkert sin bil i Øvre Slottsgate ved fortauet utenfor apoteket Elgen og en del meter fra hjørnet til Prinsensgate. Han gikk ut på det nevnte fortau og skulle over Prinsensgate til NEBB's forretning for å hente en rensemaskin som hadde vært levert der til reparasjon.

Det var akkurat på det tidspunkt et sterkt regnskyll, og gaten var derfor omtrent folketom, idet fotgjengere som var ute, hadde søkt ly i portrom o.l. hvor de sto og ventet på at regnet skulle gi seg. Enkelte som var inne i husene gikk på grunn av regnskyllet frem til vinduene for å se ut på gaten. Av den grunn har en rekke vitner stått på forskjellige steder og iakttatt ulykkeshendelsen eller det som foregikk øyeblikkene før denne. - - -

Etter vitneforklaringene og de øvrige opplysninger som foreligger i saken finner lagmannsretten det bevist at Olstad den omtalte dag uten å se seg for løp fra fortauet ut i Prinsensgate hvor han støtte mot den omhandlede lastebil og traff denne mellom bakre del av forskjermen og døren. Lastebilen må ha vært delvis inne i fotgjengerfeltet, da Olstad løp ut i gaten.

Ingen av de avhørte vitner har på uttrykkelig forespørsel herom kunnet bekrefte at Olstad, slik som han selv hevder, stoppet et øyeblikk før han løp ut i gaten.

Retten kan ikke finne at bilføreren er noe å legge til last. Han må etter alt å dømme ha kjørt med moderat fart. Han kom kjørende oppover Prinsensgate i venstre kjørefelt, hvilket var korrekt i den foreliggende situasjon. Det kan etter rettens mening ikke bebreides sjåføren at han ikke ble oppmerksom på Olstad før etter at ulykken var skjedd. Det var naturlig at sjåføren, da han allerede var i fotgjengerfeltet, hadde oppmerksomheten henvendt mot kjørebanen forut og mot mulig trafikk fra høyre i Øvre Slottsgate. Olstad kom imidlertid løpende frem fra hjørnet til venstre og rett mot bilens side.

Side:895

Olstad har i sin partsforklaring for lagmannsretten på samme måte som for byretten hevdet at han så lastebilen komme kjørende oppover Prinsensgate, og derfor stanset han et øyeblikk ved fortauskanten før han gikk ut i gaten. Da han så at lastebilen saktnet farten noe, oppfattet Olstad det slik - hevder han selv - at sjåføren ville slippe ham foran bilen over gaten, og Olstad løp derfor ut i fotgjengerfeltet, men ble påkjørt av bilen. Lagmannsretten finner ikke, slik som byretten, å kunne bygge på Olstads forklaring, da retten antar at forklaringen delvis må bero på erindringsforskyvninger hos Olstad. Hans forklaring støttes ikke av noen av vitnene, og det er dessuten vanskelig å innse hvorledes Olstad kunne støte mot lastebilens side, hvis han hadde sett bilen før han løp ut i gaten, og mente å krysse gaten foran bilen. Det bemerkes at Olstad etter å ha støtt mot bilen, falt bakover slik at han ble liggende delvis på fortauet utenfor «Elgen»s dør, ikke ute i gaten som avtegnet på politiets skisse.

Olstads handlemåte er etter lagmannsrettens mening utvilsomt - som også av politiet antatt - i strid med trafikkreglenes §27, punkt 4, og etter rettens mening har Olstad ved å løpe ut i en av Oslos mest beferdede gater uten å se seg for vist en opptreden så uforsiktig og ubetenksom at den må karakteriseres som uaktsom i meget høy grad. Retten finner således at Olstads erstatningskrav etter bilansvarslovens §7 må bli å nedsette eller falle helt bort. Retten er under de foreliggende forhold blitt stående ved at erstatningskravet må falle helt bort. Ved avgjørelsen har retten tillagt det særlig vekt at Olstad ikke er blitt påkjørt av lastebilen, men at det var Olstad selv som løp inn i siden på bilen.

Det er blitt hevdet av Olstad at ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet må det legges vekt på hvilken vidtrekkende økonomisk betydning uhellet har hatt for Olstad og hans familie. Lagmannsretten har vært en del i tvil om i hvilken utstrekning dette forhold bør tillegges vekt under omstendigheter som de foreliggende, men er blitt stående ved at forholdet ikke bør bli avgjørende for erstatningsspørsmålet.

Retten vil ellers i denne sammenheng peke på at Olstad bare har kunnet legitimere en meget lav inntekt i årene før ulykken inntraff. Lagmannsretten er enig med Olstad i at det er grunn til å regne med at inntektene ville ha blitt en del høyere i fremtiden. Forretningen med rensing av tepper og møbler var neppe helt innarbeidet ennå, da ulykken inntraff, og skulle denne forretning tross alt slå feil, ville Olstad formentlig kunne fått en stilling i et kontor, en forretning eller muligens som lærer. Lagmannsretten antar imidlertid at den betydelige nedsettelse av erstatningen som under enhver omstendighet måtte finne sted ville føre til at erstatningen allikevel ikke ville komme til å nå opp til hva Olstad nå mottar eller har krav på å motta i trygder og understøttelse.

Dommer Stousland Møller er enig med byretten i at Olstad bør ha erstatning.

Hun bygger på Olstads partsforklaring for lagmannsretten, jfr. hans forklaring for politiet 10/11-64. Etter denne så Olstad mens han løp på fortauet til fotgjengerovergangen mellom «Elgen» og «NEBB», lastebilen som kom opp Prinsensgate i moderat fart, saktne farten ytterligere, og trakk derav den slutning at bilen bremset for å slippe ham over på fotgjengerfeltet. Olstad sier han stoppet en brøkdel av et sekund i sitt løp

Side:896

mens han vurderte situasjonen, men det har ingen av vitnene lagt merke til. Bilføreren, som har forklart at han ikke så Olstad, sier han satte ned farten av hensyn til mulig kjøretrafikk fra sin høyre side i Øvre Slottsgate, som har enveiskjøring, og så økte farten igjen, da det ikke kom kjøretøyer fra høyre.

Dommer Stousland Møller finner at Olstad handlet uforsiktig, da han trodde bilen ville slippe ham over, men ikke at han handlet så uforsiktig, at han mister rett til full erstatning.

Når det gjelder vurderingen av det økonomiske tap Olstad må antas å ha lidd, tiltrer dommer Stousland Møller byrettens vurdering. Som mindretall former hun ingen konklusjon. - - -