Rt-1966-916
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-06-25 |
| Publisert: | Rt-1966-916 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76 B |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellbye). |
| Forfatter: | Bendiksby, Roll-Matthiesen, Ryssdal, Heiberg, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §148, §151, §422, Straffeloven (1902), §415, §418, §62, Krigsskadeerstatningsloven (1953)5 |
Dommer Bendiksby: Ved Vesterålen herredsretts dom av 1. mars 1966 ble A dømt for overtredelse av straffelovens §151, jfr. §148, og straffelovens §422, annet ledd, sammenholdt med straffelovens §62 til fengsel i 45 dager.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen for så vidt angår domfellelsen etter straffelovens §422, annet ledd. Det er gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har ansett domfelte som «fører av skip» i lovens forstand. Ordet «skip» i §422, annet ledd, omfatter - hevdes det - ikke så små fartøyer som det denne sak gjelder.
Domfelte har videre anket over straffutmålingen, idet han har gjort gjeldende at straffen burde vært betinget.
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken må bli å forkaste.
Når det for det første gjelder anken over lovanvendelsen, er jeg enig med herredsretten i at det fartøy det gjelder, er å anse som «skip» i den forstand dette ord er brukt i straffelovens §422, annet ledd, og jeg kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt. I tillegg til de uttalelser fra straffelovrådets innstilling som herredsretten har gjengitt, og bygd på, og som finnes i Ot.prp. nr. 40-1961/62 85, nevner jeg følgende uttalelse av straffelovrådet angående den nye formulering av straffelovens §418 (s. 90 i den før nevnte proposisjon):
«Den nåværende lov bruker i første ledd betegnelsen «skib». Etter straffelovrådets mening medfører det ingen realitetsendring her å bruke «fartøy», jfr. bemerkingene foran til §415.»
Side:917
I samsvar med den uttalelse fra straffelovrådet som herredsretten har gjengitt, finner jeg, som herredsretten, at det ved tolkingen av betegnelsen «skip» må legges avgjørende vekt på formålet med straffbestemmelsen. Det primære formål med bestemmelsen i §422, annet ledd, er å skape sikkerhet og avverge fare i trafikken til sjøs. Herredsretten har redegjort for fartøyets størrelse, motorstyrke m.v., og hva det skulle brukes til. Det kan ikke være tvilsomt at det innebærer meget betydelige faremomenter, dersom føreren av et fartøy av den størrelse og art det her gjelder, er beruset. Disse faremomenter er ikke bare til stede for fartøyet selv og dem som er om bord, men også i forhold til andre fartøyer. Etter mitt syn er det således et klart behov for å anvende bestemmelsen i §422, annet ledd, på fører av slike fartøyer som det her er spørsmål om, og det ville ikke være naturlig å forstå betegnelsen «skip» slik at bestemmelsen ikke kom til anvendelse.
I anledning av en uttalelse i herredsrettens domsgrunner, finner jeg å burde tilføye at jeg i denne forbindelse ikke legger vekt på at det var andre personer enn føreren om bord i fartøyet da ulykken fant sted.
Heller ikke anken over straffutmålingen kan føre fram. Domfelte var etter det som er opplyst beruset i sterk grad. Hans manøvrering av fartøyet, som førte til ulykken, var i høy grad uaktsom og farepreget, og ulykken førte til at et menneske mistet livet. Etter mitt syn er det av generalpreventive grunner nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff i et slikt tilfelle.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Ryssdal, Heiberg og Gaarder: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjarne Mathiesen med domsmenn):
Tiltalte A er født i Hadsel den 28/2 1943. Han er sjømann, og bosatt på Kvitnes i Hadsel, han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er uformuende og hadde siste år en inntekt på ca. kr. 3 000,-. Han er ikke tidligere bøtelagt eller straffedømt.
Retten finner bevist:
Tiltalte hadde i august 1965 sammen med sin bror B lånt en sjark, «Åke» N-195-SO, av Olav Andersen, Sigerfjord. Det var meningen at det skulle opprettes en leiekontrakt, men man var ikke kommet så langt enda. Olav Andersen reiser selv i utenriks sjøfart. Motorsjarken «Åke» er en åpen fiskefarkost med største lengde 25 fot og største bredde 8 fot. Den har en drektighet på 2.5 bruttoregistertonn. Den er bygget i 1959 og har en FM-motor på 15-18 Hk. Formålet med å leie båten var å bruke den på fiske i Lofoten og på Finnmarkskysten. Da det forhold tiltalen gjelder inntraff den 24. september 1965 hadde de hatt båten i en måneds tid og vært flere turer med den.
Side:918
Om kvelden den 23. september hadde tiltalte i sitt hjem drukket atskillig eksportøl og var herunder blitt påvirket. Han gikk og la seg ca. kl. 3.00 om natten og sto opp ved 8.00-tiden. Etter å ha spist frokost dro han og broren med m/k «Åke» først til Stokmarknes. Det var meningen at de her skulle treffe noen kjente på sydgående hurtigrute som anløper Stokmarknes ca. kl. 17.00. De kom til Stokmarknes tidlig på formiddagen, og for å fordrive tiden kjøpte de 17 flasker eksportøl som de begynte å drikke av ombord. De hadde ikke penger til mere enn 17 flasker. Tiltalte drakk i løpet av formiddagen 4 à 5 flasker eksportøl, og broren drakk omtrent det samme. I middagstiden kom deres onkel C, som bor på Stokmarknes, ombord til dem. Han inviterte dem hjem til seg til middag. Ved middagen drakk tiltalte en flaske eksportøl. De dro så ombord igjen, og før de gikk ombord kjøpte også C med seg endel eksportøl, men hvor meget er ikke opplyst. Etter at tiltalte hadde besøkt sine kjenninger ombord i hurtigruten dro de fra Stokmarknes ca. kl. 18.00. Onkelen C var da med dem, og de skulle til Ringstad i Bø for å besøke noen slektninger. Det var tiltalte som førte båten hele tiden. Underveis til Bø drakk tiltalte ytterligere en flaske eksportøl, og også de andre drakk av ølet.
Litt før kl. 19.30 kom de til innløpet til Straumsnes, kalt Trångsundet. De rundet Ringstad lykt på korrekt måte, og dreiet så noe til babord for å få kursen inn til Straumsnes. Det er opplyst at de rettet kursen opp igjen etter at de hadde passert lykten.
Fergen mellom Bø og Stokmarknes, fergen «Bø», tilhørende Vesterålske Dampskibsselskap, hadde forlatt Straumsnes i rute kl. 19.30. Det er opplyst at føreren på fergen som har møtt som vitne, at han på et tidligere tidspunkt iakttok det møtende fartøy. Han så fartøyets babord lanterne, den røde, men ikke den grønne. Han la imidlertid merke til at det møtende fartøy stadig kom nærmere den kurs fergen holdt, og han fant det derfor nødvendig å styre litt til styrbord for om mulig å unngå kollisjon. Han regnet imidlertid med at det møtende fartøy ville rette opp kursen igjen. Kort før de møtte hverandre dreiet imidlertid sjarken skarpt til babord og kom like foran fergen. Fergen var da nesten helt oppe i fjærestenene på sin høyre side. Båtene kolliderte og sjarken var da omtrent på tvers av fergens kurs. Den ble presset ned under fergen og sank øyeblikkelig. I kollisjonsøyeblikket hadde fergen slått revers, men var fremdeles i fart. Tiltalte og hans bror ble berget av fergemannskapet etter endel vanskeligheter, og det er på det rene at ihvertfall broren B, som ikke kunne svømme, var i den største livsfare. Onkelen C, omkom og han ble funnet drivende i sjøen noen tid etterpå.
Tiltalte har forklart at hans bror umiddelbart etter at de hadde passert Ringstad lykt kom opp til ham i styrehuset. Ingen av dem så den møtende fergen som hadde lysene tent på korrekt måte. De har forklart begge to at de ikke så fergen før lyset fra deres egen topplanterne belyste selve fergen. De har hevdet at det da var forsent å unngå kollisjon og de svingte brått til babord for om mulig å unngå sammenstøt midt forfra.
Det ble tatt blodprøve av tiltalte kl. 22.25 og kl. 22.55. Prøvene viste henholdsvis 2.02 og 1.82 promille alkohol. Den første prøven ble tatt henimot 3 timer etter at kollisjonen inntraff. - - -
Side:919
Retten finner bevist at tiltalte ved anledningen var beruset, og han var etter forholdene meget beruset. Det antas at han i kollisjonsøyeblikket hadde en promille på henimot 2.50.
Retten finner ham straffskyldig etter tiltalens post I, for overtredelse av straffelovens §151, jfr. §148. Hans forhold var uaktsomt og det ble voldt sjøskade hvorved tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom kunne forårsakes. Den utkik tiltalte holdt var meget mangelfull. Det er i det hele forunderlig at han ikke kunne oppdage den møtende ferge. Det kan vel riktignok være så at han ble noe blendet av lyset fra land og også av lyset i kahytten som han hadde omtrent i hoftehøyde, men som ikke ble slått av da de gikk inn Trångsundet. Det siste måtte i seg selv være en uaktsomhet hvis det forhindret sikten for ham. Hans manøvrering av fartøyet har forøvrig vært slik at et uhell ville ha måttet inntreffe selv om fergen ikke var kommet. Etter den kurs han hadde måtte han ha gått rett på en holme. Det er opplyst at han ved utkikken forsøkte å få øye på en stake som står i Trångsundet, men at han ikke fikk øye på den.
Når det gjelder tiltalen etter straffelovens §422 annet ledd har påtalemyndigheten hevdet at motorsjarken «Åke» er av en slik størrelse at den etter lovens formål må gå inn under betegnelsen skip. Tiltalte har imidlertid hevdet at sjarken er for liten til å kunne betegnes som skip. Den er under målepliktig størrelse, 4 bruttoregistertonn, og den er uten dekk. Han hevder dessuten at han ikke var i tjeneste når han førte denne båten som han selv hadde leiet sammen med sin bror.
Tiltalte har som foran nevnt innrømmet, og retten finner det klart bevist, at tiltalte hadde beruset seg før han reiste fra Stokmarknes og at han likeså hadde fortsatt å drikke på turen fra Stokmarknes mot Straumsnes. Spørsmålet om hans straffeskyld etter §422 annet ledd beror da på om sjarken «Åke» kan betegnes som et skip etter denne paragraf.
Straffeloven har ingen legal-definisjon på skip. Høyesterett har i en dom inntatt i Retstidende 1958 949 betegnet som skip et fartøy som ikke var registreringspliktig og hvortil det ikke krevdes førersertifikat. I den saken var fartøyet adskillig over den nedre grense for måleplikt, nemlig 4. reg. tonn brutto, men Høyesterett tok intet standpunkt til om måleplikten var avgjørende for spørsmålet om et fartøy er skip i straffelovens mening. Spørsmålet om en legal-definisjon var fremme i forbindelse med endringer i straffeloven i 1963. Komiteen til revisjon av sjømannsloven om straffebestemmelser for sjøfartsforhold hadde foreslått at det skulle innføres en legal-definisjon, og at den nedre grense skulle være 4 br.reg. tonn som var den nedre grense for måleplikten. Straffelovrådet var imidlertid ikke enig med komiteen. Straffelovrådet uttalte bl.a.
«Når det gjelder lovovertredelser i sjøfartsforhold vil det iallfall neppe være riktig å oppstille som generell regel at et skip er et fartøy som er av målepliktig størrelse (over 4 reg. tonn og dekket). Det synes bl.a. å måtte legges lekt på hva formålet er med straffebestemmelsen. Skulle man legge til grunn dagliglivets språkbruk, ville grensen 4 tonn heller ikke passe. Det er ikke vanlig å kalle et fartøy på f. eks. 20-30 reg. tonn for «skip». Men i en lovbestemmelse vil det kunne være naturlig å bruke uttrykket som en fellesbetegnelse for alle slags fartøyer,
Side:920
uansett om fartøyet i alminnelighet helst betegnes som skip, skøyte, båt fartøy eller farkost.»
Straffelovrådet uttaler videre at «det antakelig kan sies at betegnelsen skip både i straffeloven og i andre lover omfatter ethvert fartøy uansett størrelsen med mindre noe annet fremgår av sammenhengen eller bestemmelsens formål. Å gi en uttrykkelig definisjon som ville være tilstrekkelig klar og samtidig formålstjenlig, antas å ville være meget vanskelig, og synes heller ikke å være særlig påkrevet. Man henviser for så vidt til Handelsdepartementets uttalelse om at mangelen av en legaldefinisjon ikke er opplyst å ha voldt vanskeligheter i praksis.» Departementet var enig med straffelovrådet og noen legal-definisjon på skip ble ikke innført i straffeloven i 1963.
Avgjørende for om et fartøy skal betegnes som skip etter straffelovens §422 annet ledd må da etter rettens oppfatning bli lovens formål, og i sammenheng hermed den fart fartøyet skal nyttes til. Om fartøyet etter det rent språklige kan betegnes som skip må være uten betydning. Lovens formål er å hindre fyllekjøring til sjøs og den fare dette generelt sett innebærer for skip og mannskap. Det er opplyst at fartøyet skulle nyttes til lofotfiske og til fiske på Finnmarks-kysten. Det synes å være nokså klart at det er av den største betydning at førere av fartøyer under slike omstendigheter holder seg edru. Under lofotfisket opptrer en mengde fartøyer av forskjellig størrelse. Å betegne noen av disse som skip og andre som fartøyer som ikke går inn under bestemmelsen i §422 synes å være vanskelig. Det synes å være nokså klart at den nedre grense må være nokså lav under disse forhold. Det fartøy saken gjelder er ikke av de minste sjarker. Ved anledningen ble fartøyet ikke nyttet til fiske, men nærmest for en slags lysttur. Dette kan imidlertid ikke spille noen rolle. Ved anledningen hadde fartøyet foruten føreren to andre personer ombord og det må være av vesentlig betydning ved vurderingen. Det må under slike forhold være av den største betydning at den som fører et slikt fartøy holder seg edru. Lovens formål må derfor etter rettens oppfatning dekke dette tilfelle. Fartøyet må alle forhold tatt i betraktning betegnes som skip i den forstand straffelovens §422 annet ledd bruker dette uttrykk.
Heller ikke tiltaltes anførsel om at han ikke var i tjeneste på fartøyet kan føre frem. Med tjeneste menes i denne lovbestemmelse ikke bare arbeide i andres tjeneste, altså tjeneste man er forpliktet til ifølge avtale. Det må være klart at det loven tar sikte på med uttrykket tjeneste (for skipsfører), er den oppgave å føre skipet uansett grunnlag. Det må således omfatte også den som fører eget skip, eller leiet fartøy som i dette tilfelle.
Retten finner etter dette tiltalte straffskyldig både etter tiltalens I og II. Overtredelsen av straffelovens §422 annet ledd er forsettlig.
Straffen finnes passende å burde settes til fengsel i 45 dager. De generalpreventive hensyn må veie tungt i en sak som denne. Det er også overensstemmende med rettspraksis at det anvendes ubetinget fengselstraff. Den alvorlige følge tiltaltes forhold har fått må også veie tungt. I formildende retning er imidlertid tatt noe hensyn til det sjokk tiltalte fikk og som må ha virket sterkt på ham. - - -
Side:921