Rt-1966-933

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-27
Publisert:	Rt-1966-933
Stikkord:	Husdyr
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110
Parter:	Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Torleif Røed).
Forfatter:	Anker, Eckhoff, Helgesen, Stabel, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tolloven (1928) §164, §171, §176, Tolloven (1928), Husdyrloven (1962) §17, §19, §22, LOV-1894-07-14, LOV-1894-07-20-4-§17, Straffeloven (1902) §63, §18, §8, Husdyrloven (1962)

Dommer Anker: Østre Bærum herredsrett avsa 17. desember 1965 dom med denne domsslutning:

«A, f. xx.xx.1913, dømmes for overtredelse av 1) husdyrloven av 8. juni 1962 §19, jfr. Landbruksdepartementets kunngjøring om innførsel av dyr og smitteførende gjenstander av 15. juni 1954 pkt. A, avsnitt I, post 1, jfr. pkt. D, jfr. husdyrlovens §22, 2) lov om tollvesenet av 22. juni 1928 §171 jfr. §164, samt 3) samme lovs §176, jfr. §164, alt sammenholdt med straffelovens §63, til en bot til statskassen stor kr. 500 - femhundrekroner - eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 5 - fem - dager. Han erstatter det offentlige sakens omkostninger med kr. 400 - firehundrekroner.»

For domsresultatet stemte den ene av domsmennene. Rettens formann stemte for en bot på 2 000 kroner - subsidiært 15 dagers fengsel. Den andre domsmann stemte for frifinnelse vedkommende de forhold som er nevnt under punktene 2 og 3 i domsslutningen og holdt på 200 kroner i bot, subsidiært 2 dagers fengsel.

Jeg viser om saksforholdet og domfeltes personalia til herredsrettens domsgrunner.

En søknad fra domfelte om tillatelse til å bringe saken inn til fornyet behandling for lagmannsrett ble avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Politimesteren i Asker og Bærum har påanket dommen på grunn av straffutmålingen. Det anføres bl.a. at både generalpreventive og spesialpreventive grunner taler for at straffen skjerpes betydelig.

Domfelte har for Høyesterett ved sin forsvarer gjort gjeldende at herredsrettens lovanvendelse er uriktig for så vidt angår fellelsen etter husdyrloven. Som for herredsretten hevdes at Landbruksdepartementets kunngjøring av 15. juni 1954 om innførsel av dyr m.v. savner den nødvendige lovhjemmel. Opprettholdelsen i loven av 8. juni 1962 §22 av «forskrifter gitt i medfør av loven av 14. juli 1894» må, anføres det, ha som sin forutsetning at forskriftene var gyldige da de ble gitt.

Jeg behandler lovanvendelsesspørsmålet først. Jeg mener at

Side:934

herredsrettens begrunnelse på dette punkt er riktig. Etter loven av 8. juni 1962 §22 skal forskriftene gitt i medhold av loven fra 1894 gjelde så langt «de ikke strider mot denne lov». Det må være klart og er heller ikke bestridt av forsvareren, at §8 i loven av 1962 ville gi hjemmel for et slikt generelt importforbud som det forskriftene av 15. juni 1954 inneholder. Uansett om lovhjemmelen var i orden for å treffe disse bestemmelsene, må de da etter min oppfatning anses godkjent ved loven av 1962. Men jeg finner å burde føye til at §17 i loven av 1894 etter mitt syn gav tilstrekkelig hjemmel for forskriftene fra 1954.

Hva straffutmålingen angår, er jeg i det vesentlige enig i herredsrettens begrunnelse, men jeg finner forholdet så vidt alvorlig at boten bør settes høyere. Jeg er blitt stående ved det resultat herredsrettens formann kom til, 2 000 kroner i bot, subsidiært 15 dagers fengsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at boten settes til 2 000 - to tusen - kroner og den subsidiære fengselsstraff til 15 - femten - dager.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Stabel og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Hærem med domsmenn):

Tiltalte A er født xx.xx.1913. Han er pelsdyroppdretter, bor Dicksvei 14, Lysaker, er gift og forsørger 2 barn. Han er uformuende, sin inntekt siste år har han oppgitt til kr. 20 000,-. Bortsett fra bøteleggelser for overtredelse av trafikkreglene har han ikke tidligere vært straffet.

Ved tiltalebeslutning utferdiget den 16. november 1965 av politimesteren i Asker og Bærum er han satt under tiltale her ved retten til fellelse etter

I. Lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven) av 8. juni 1962 med endringer av 8. mars 1963 §19 og §18, jfr. Landbruksdepartementets kunngjøring om innførsel av dyr og smitteførende gjenstander av 15. juni 1954 pkt. A, avsnitt I post 1, jfr. pkt. D, jfr. Husdyrloven §22, hvoretter det er forbudt å innføre fra utlandet til riket levende dyr, herunder pattedyr og fugler av alle slag, ved søndag 31. oktober 1965 å ha ført inn fra Belgia til Fornebu flyplass i Norge ca. 2000 levende mink uten å ha innførselstillatelse til dette fra Landbruksdepartementet eller Veterinærdirektoratet.

II. Lov om tollvesenet av 22. juni 1928 §171, hvoretter det er straffbart å gi uriktig anførsel i tollangivelse eller uriktige opplysninger ellers, eller på annen måte søke å villede tolloppsynet ved varenes tollekspedisjon, ved søndag 31. oktober 1965 på Fornebu flyplass i Bærum til tollkontrollørene Olav Langhol og Paul Sørlie uriktig å ha

Side:935

oppgitt at han hadde Landbruksdepartementets (Veterinærdirektoratets) tillatelse til å innføre fra Belgia til Norge 2000 levende mink, idet han den 22. oktober 1965 av de samme myndigheter var blitt nektet sådan innførsel.

III. Tollovens §176, hvoretter det er straffbart uten tolloppsynets tillatelse å utbringe varer fra tollbodens pakkhus eller opplagssteder eller fra frilagerhavn eller transittopplag - eller å bortbringe uekspederte varer fra losseplass, brygger eller lignende eller for å ha medvirket hertil, ved til tid og sted som nevnt under II å ha ført bort fra Fornebu tollsted, Fornebu flyplass i Bærum ca. 1900 levende mink til tross for at tolloppsynet hadde nektet ham dette.

Tiltalte har ikke erkjent seg skyldig.

Retten anser følgende bevist:

1. I brev til Landbruksdepartementet av 15. oktober 1965 søkte tiltalte om innførselstillatelse for inntil 4000 levende mink fra Belgia til A Fox Farm, Sande i Vestfold. Minkdyrene skulle leveres fra pelsdyrfarmen Sopelvis i Belgia, tilhørende et andelslag i hvilket tiltaltes hustru og sønn eier 997 av 1000 andeler. Fra Norge skulle dyrene reeksporteres til kjøpere i Sovjet-Russland.

Den 19. oktober hadde tiltalte fra Belgia en telefonsamtale med departementsråd Robberstad for å høre om det forelå noen avgjørelse på hans importsøknad, men ble av departementsråden henvist til veterinærdirektør Vollan. Tiltalte tok deretter fly til Oslo hvor han den 20. oktober hadde en samtale med veterinærdirektøren i Veterinærdirektoratet, hvor det ble meddelt ham at søknaden ikke kunne innvilges. Dette ble deretter skriftlig bekreftet i et brev departementet tilstillet tiltalte den 22. oktober hvor det heter:

«En viser til konferanse mellom konsul A og veterinærdirektøren 20. oktober d. å.

Departementet beklager å måtte meddele at det ikke finner å kunne innvilge søknaden på det foreliggende grunnlag.»

Den 25. oktober hadde deretter tiltalte sammen med sin forsvarer høyesterettsadvokat Ole Røed en ny konferanse med veterinærdirektøren, men med samme negative resultat. Tiltalte foreviste under denne konferanse en belgisk veterinærattest datert 25. september gjeldende de veterinærmessige forhold i farmen i Sopelvis. I attesten uttales at der i løpet av 3 år aldri hadde vært konstatert hverken infeksjonssykdommer eller smittsomme sykdommer på farmen, og at samtlige dyr på farmen skrev seg fra et område hvor heller ingen nærmere angitte sykdommer hadde vært konstatert.

Som svar på departementets brev av 22. oktober sendte tiltalte den 26. oktober departementet sålydende brev:

«Under møte hos Veterinærdirektøren som De henviser til meddelte herr Vollan meg at sålenge det forelå rettssaker mot Departementet ville det ikke bli tillatt innført en eneste mink til landet.

Herr Vollan meddelte meg at han var blitt underrettet om denne avgjørelse på et møte hos Departementetsråden samme morgen og presiserte sterkt at det her ikke dreiet seg om noen avgjørelse av veterinærmessig art, men en ren administrativ avgjørelse p. gr. av rettssakene.

Det ble ennvidere opplyst at spørsmålet om import av levende mink

Side:936

når det gjaldt veterinærbestemmelsene ikke sto i noen annen stilling enn i tidligere år. - - - Personlig har jeg vanskelig for å tro at Departementet har anledning til å nekte meg import på det grunnlag at det er reist rettssaker mot Departementet av «næringens folk». Oppdrett, import og eksport av mink og rev har vært mitt legitime erverv her i landet i mange år, og jeg har nu ennu en sjanse til å komme igang med virksomhet etter følgene av Veterinærdirektørens forrige inngrep i mine virksomheter.

Jeg vil også påpeke at det avbrudd som skjedde har vært til ubotelig skade for pelsdyrnæringen, og vil herved anmode Departementet å vurdere sitt standpunkt på ny.»

Allerede før tiltalte sendte inn sin søknad om importtillatelse, hadde han chartret fly til transport av minken fra Belgia til Norge. Han fortsatte sine forberedelser til transporten etter at han hadde fått avslag på sin søknad om innførselstillatelse, og fikk den 29. oktober tollpass for transport av dyrene fra Fornebu til Sande. Den 30. oktober ble deretter 2000 mink lastet inn i et charterfly i Belgia som den 31. oktober henved kl. 5 ankom til Fornebu hvor dyrene ble lastet over i ventende lastebiler og kjørte til Sande.

Med transporten fulgte den foran nevnte veterinærattest samt en veterinærattest vedkommende spesielt de dyr transporten gjaldt, begge attester legalisert av den norske ambassade i Belgia.

2. Ved minkdyrenes ankomst til Fornebu ble tiltalte av tolloverbetjent Langhol spurt om der forelå tillatelse fra Landbruksdepartementet til innførsel av dyrene og svarte til dette at alle papirer var i orden uaktet han var klar over at Landbruksdepartementet uttrykkelig hadde avslått hans søknad om innførselstillatelse.

3. Etter at minkdyrene var lastet på biler for å kjøres til Sande, fikk en av sjåførene, Ole Bakke, av tollbetjeningen beskjed om at dyrene ikke måtte kjøres fra Fornebu «før det var klart». Allerede før flyets ankomst hadde tiltalte fått beskjed fra tollvakten på Fornebu om at det utstedte tollpass var ugyldig, idet det i det hele ikke var anledning til å utstede tollpass for levende dyr.

Da tiltalte ved 8-tiden ga sjåfør Bakke ordre om å kjøre med dyrene, svarte sjåføren at han måtte ha beskjed fra tollvesenet først. Tiltalte forlot da stedet, men kom tilbake straks etter og sa til sjåfør Bakke at han hadde snakket med tollerne og at «det var nå klart» uaktet han i det hele ikke hadde fått noen slik beskjed fra tollbetjeningen.

Ved det foran under 2) omhandlede forhold har tiltalte ved å søke å gi det utseende av at Landbruksdepartementets innførselstillatelse forelå, søkt å villede tolloppsynet og har derved gjort seg skyldig i overtredelse av tollovens §171 slik som denne bestemmelse er gjengitt i tiltalebeslutningen.

Ved det under 3) omhandlede forhold har tiltalte ved å gi ordre til bortkjørsel av minkdyrene fra lufthavnen før tolloppsynets tillatelse forelå, gjort seg skyldig i overtredelse av tollovens §176 slik som denne bestemmelse er gjengitt i tiltalebeslutningen.

Når det gjelder det under 1) omhandlede forhold, har tiltalte - i motsetning til hva tilfellet er med de andre forhold tiltalen gjelder - erkjent riktigheten av de faktiske forhold som tiltalen støtter seg til. Når han allikevel heller ikke har erkjent seg skyldig i dette punkt av tiltalen,

Side:937

er dette fordi han mener at Landbruksdepartementets kunngjøring av 15. juni 1954 om innførsel av dyr og smitteførende gjenstander, som tiltalebeslutningen bygger på, savner den nødvendige lovhjemmel. Mens §17 i den tidligere husdyrlov av 14. juli 1894 i henhold til hvilken kunngjøringen er utferdiget, sier at «Kongen kan forbyde Indførsel av Dyr... fra fremmede Lande eller Landsdele fra hvilke smitsom Husdyrsygdom kan frygtes indført», og således forutsetter at det for at innførsel skal kunne forbys, i hvert fall må foreligge en viss konkret fare for sykdom, går kunngjøringen langt videre, idet den setter et ubetinget forbud mot innførsel av pattedyr overhodet, riktignok med adgang for Veterinærdirektoratet til å dispensere fra forbudet. En slik myndighet til å gi et generelt forbud mot innførsel av dyr dersom minkdyr er på friliste kan departementet for øvrig heller ikke ha.

Videre har tiltalte gjort gjeldende at departementets avslag på hans søknad om innførselstillatelse er gitt på et usaklig grunnlag og at det derfor må være ulovlig. Det er i denne forbindelse anført at avslaget i virkeligheten har vært begrunnet med de rettssaker som er anlagt mot departementet etter tidligere meddelte innførselstillatelser, mens et avslag utelukkende hadde kunnet gis av veterinærmessige grunner.

Retten finner imidlertid ikke at tiltalte kan høres med noen av disse anførsler når det gjelder spørsmålet om hans straffeskyld. Det er unødvendig for retten å ta standpunkt til spørsmålet om Landbruksdepartementets kunngjøring av 15. juni 1954 har den nødvendige lovhjemmel i den eldre husdyrlov etter at den nye husdyrlov av 8. juni 1962 i §22 uttrykkelig uttaler at alle forskrifter gitt i medhold av husdyrloven av 1894 står ved makt så langt de ikke strider mot den nye husdyrlov. Og hva angår spørsmålet om lovligheten av departementets avslag, er det tilstrekkelig å bemerke at så lenge tiltalte ikke hadde fått departementets uttrykkelige dispensasjon fra det gjeldende alminnelige innførselsforbud, var den foretatte innførsel av minkdyr straffbar etter husdyrloven av 8. juni 1962 §18 sammenholdt med Landbruksdepartementets kunngjøring av 15. juni 1954 pkt. A, avsnitt I, post 1, jfr. pkt. D, jfr. husdyrlovens §22, hvoretter det er forbudt å innføre fra utlandet til riket levende pattedyr av alle slag.

Tiltalte vil således måtte bli å straffelle etter samtlige poster i tiltalebeslutningen.

Med hensyn til straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte førte minkdyrene inn i landet på tross av et uttrykkelig meddelt avslag på hans søknad om innførselstillatelse. Videre er i skjerpende retning tatt hensyn til at den ulovlige innførsel gjaldt et meget stort antall dyr.

På den annen side har retten i formildende retning tatt i betraktning at departementets avslag på tiltaltes søknad om innførselstillatelse slik som det ble forklart i de konferanser tiltalte den 20. og 25. oktober hadde med veterinærdirektør Vollan, måtte fremstille seg for ham som begrunnet i utenforliggende hensyn som intet hadde å gjøre med den innførsel søknaden gjaldt.

Retten bemerker i denne forbindelse at den må anta at avslaget i en vesentlig grad var motivert med de rettssaker mot Staten som er omtalt i tiltaltes foran refererte brev til departementet av 26. oktober 1965.

Side:938

Under hovedforhandlingen har visstnok veterinærdirektør Vollan og departementsråd Robberstad nærmere begrunnet det avslag som ble gitt. De har som vitner her forklart at på grunn av de rettssaker som var anlagt mot Staten etter tidligere innførsler av pelsdyr - den ene av tiltaltes konkursbo med påstand om erstatning så vel på subjektivt som på objektivt grunnlag på inntil ti millioner kroner, den annen av et medlem av Pelsdyrlaget med krav om en erstatning på en halv million kroner, og med alvorlige konsekvenser i tilfelle av en dom i Statens disfavør - måtte departementet vurdere Statens ansvar omhyggelig og også foreta inngående veterinærmessige undersøkelser som det ikke var tid til. Den form som avslaget fikk i departementets brev til tiltalte av 20. oktober 1965 og i veterinærdirektørens muntlige uttalelser, kunne imidlertid vanskelig unngå å gi tiltalte den forståelse at enhver innførsel av minkdyr i det hele ville bli nektet så lenge de omhandlede saker verserte, et forhold som retten har funnet å måtte tillegge atskillig vekt ved straffutmålingen.

Domsmann Greiner anser ikke bevis ført for at tiltalte har forholdt seg som i tiltalebeslutningens pkt. II og III omhandlet og stemmer derfor for frifinnelse for så vidt.

Formannen stemmer for at tiltalte idømmes en bot til statskassen på kr. 2 000,- eller hvis boten ikke betales, fengsel i 15 dager. Domsmann Reymert stemmer for at boten settes til kr. 500,- subs. 5 dagers fengsel idet han mener at de anførte formildende omstendigheter bør betinge at boten ikke settes til et høyere beløp.

Domsmann Greiner stemmer for en bøtestraff på kr. 200,- subs. 2 dagers fengsel, idet han ikke kan anse den ulovlige innførsel av minkdyrene som annet enn en teknisk overtredelse av husdyrloven. - - -