Rt-1967-1059

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-09-23
Publisert:	Rt-1967-1059
Stikkord:	Kontraktsrett, Kjøpsrett, Mangel, Heving, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om kjøpsrettslig mangel, heving og erstatning etter kjøp av en hydraulisk tipp. Høyesterett kom til at det forelå en kjøpsrettslig mangel som følge av monteringsfeil og at Walther Guriby hadde rett til å heve kjøpet. Videre mente retten Guriby hadde krav på å få tilbakebetalt kjøpesum, erstatning for utbedring og dekket tapt arbeidsinntekt med tilsammen kr 21.000. Erstatning for verdiforringelse ble ikke tilkjent.
Saksgang:	Holt herredsrett 16.09.1963 - Agder lagmannsrett 13.11.1965 - Høyesterett HR-1967-92-B, L.nr. 92B/1967
Parter:	Walther Guriby (høyesterettsadvokat Arne Dahl) mot Birkeland Mek. Verksted v/Magnus og Thorleif Birkeland (advokat Haakon Fjalstad - til prøve)
Forfatter:	Stabel, Helgesen, Roll-Matthiesen, Gundersen, Berger
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §52, §43

Dommer Stabel: Walther Guriby, Sandvika, kjøpte i mai 1960 av Birkeland Mekaniske Verksted, Nesgrenda pr. Tvedestrand en hydraulisk tipp med tilhørende lasteplan for kr. 6 000. I samsvar med avtalen ble tippen av selgeren montert på en lastebil Mercedes-Benz som Guriby hadde kjøpt fra annet hold. Da Guriby - tross justeringer og reparasjoner som selgeren utførte - mente at tippen ikke var brukbar etter sitt formål, reiste han i 1961 sak ved Holt herredsrett med krav om heving av kjøpet og om erstatning for påført tap.

Herredsretten - dommerfullmektigen med teknisk sakkyndige domsmenn - avsa den 16. september 1963 dom med slik slutning:

«Birkeland Mek. Verksted v/de personlige innehavere Magnus og Torleif Birkeland, Tvedestrand, frifinnes.

I saksomkostninger til Birkeland Mek. Verksted betaler Walter Eugen Guriby kr. 1 200 - kronerettusentohundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Walther Guriby anket over dommen til Agder lagmannsrett. Men lagmannsretten - som også ble satt med to bilsakkyndige domsmenn - kom til samme resultat som herredsretten, og avsa den 13. november 1965 dom med denne domsslutning:

«1. Holt herredsretts dom av 16. september 1963 stadfestes i realiteten.

Side:1060

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsretten eller lagmannsretten.»

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av disse retters domsgrunner.

Guriby har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom og gjort gjeldende at det må være uriktig når lagmannsretten ikke har ansett det godtgjort at tippen i montert stand var beheftet med mangler som gav kjøperen rett til å heve og kreve erstatning. Uttalelsen fra de bilsakkyndige i Asker og Bærum om at det var uansvarlig å bruke tippen måtte i virkeligheten ses som et forbud mot bruk til tipping bakover, og er i seg selv bevis nok for at leveringen ikke var kontraktsmessig. Videre hevder Guriby - som tidligere - at det fra hans side ikke ble reklamert for sent og at Birkeland under enhver omstendighet har avskåret seg fra å påberope for sen reklamasjon i og med at han innlot seg i realitetsforhandlinger om tvistekravene. Påstandskravet går ut på tilbakebetaling av kjøpesummen og erstatning for 1) utgifter til reparasjon in. v. av lastebilen, 2) verdiforringelse av denne, 3) tapt fortjeneste i den tid bilen måtte stå inne til reparasjon og endelig 4) kompensasjon for reduserte inntekter ved at bilen ikke kunne brukes på mest økonomisk måte i en senere periode frem til 16. november 1960 da tippen, skjønt ubrukelig, måtte stå på av hensyn til å sikre bevis. Guribys prosedyre bygger i alt vesentlig på samme anførsler og bevis som for lagmannsretten foruten på uttalelsene fra de sakkyndige for Høyesterett.

Guriby har nedlagt denne påstand:

«Birkelands Mek. Verksted v/de personlig ansvarlige innehavere Magnus og Torleif Birkeland dømmes til å betale til Walther Guriby kr. 44 800 med renter fra klagens forkynnelse, samt saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten hevder at lagmannsrettens dom er riktig og dens begrunnelse i alt vesentlig holdbar. Hverken tippen eller monteringen led av noen mangel som kan begrunne de fremsatte krav. Når kjøperen ikke fikk tippen til å virke som den skulle, må det skyldes at han og hans folk ikke hadde erfaring i bruk av denne slags tipp, kanskje også overbelastning eller annen uforsiktig bruk. Uttalelsen fra de bilsakkyndige i Asker og Bærum er ikke bevis for noe annet, da selgeren ikke var varslet om prøven og således ikke hadde anledning til å vise at tippen var fullt brukbar ved riktig manøvrering. Subsidiært gjør Birkeland gjeldende at kravet om heving er fremsatt for sent etter kjøpslovens §52 annet ledd og at ethvert krav om erstatning må anses bortfalt ved Guribys passivitet helt fra 16. september 1960 og frem til 22. mars året etter. Det er for øvrig reist tvil om hvorvidt det foreligger noe erstatningsgrunnlag overfor selgeren i dette tilfelle, selv om man skulle legge til grunn kjøperens syn på tippens brukbarhet. Under enhver omstendighet er erstatningskravet overdrevet. Et erstatningskrav på 30-40 000 kroner ligger langt utenfor det påregnelige i et tilfelle som dette hvor

Side:1061

kontraktsummen var bare kr. 6 000. De enkelte poster i Guribys beregning er heller ikke legitimert. - Også Birkelands prosedyre følger samme linje og bygger på samme anførsler og bevis som for lagmannsretten.

Birkeland har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Birkeland Mek. Verksted v/Magnus Birkeland og Torleif Birkeland tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt en rekke bevisopptak med avhør av partene og 13 vitner. Tre av disse er nye for Høyesterett. Det er også lagt frem noen nye dokumenter. Den nye bevisførsel har ikke ført til noen vesentlig endring i sakens stilling.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt ingeniør Egon Andersen og bilsakkyndig Arne Holmgren, som begge var sakkyndige for herredsretten og lagmannsretten. Som nye sakkyndige har vært oppnevnt overingeniør Arnulf Ingulstad og ingeniør John O. Ahlgren. Alle 4 sakkyndige har gitt skriftlige erklæringer og dessuten forklart seg muntlig for Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

Birkeland hadde ved avtalen med Guriby forpliktet seg til å levere en Goliat-tipp og til å montere denne på Guribys Mercedes lastebil. Guriby hadde da krav på å få levert en ferdigmontert tipp som funksjonerte tilfredsstillende på denne bil. Hvis det var så at spesielle egenskaper ved bilmerket eller kjente særegenheter ved bilen innebar risiko for svikt i stabiliteten, da måtte det - mener jeg - i første rekke være Birkelands sak å sørge for at monteringen ble avpasset etter de særlige forhold. Jeg nevner dette fordi det fra Birkelands side under prosedyren ble antydet at den påståtte stabilitetssvikt kan ha sammenheng dels med at Mercedes-lastebiler har lettbygget chassis, dels med den ting at det ved monteringen måtte tas hensyn til at bilen i vintersesongen skulle brukes som tankbil. For øvrig er det lite som tyder på at spesielt disse forhold har hatt noen vesentlig betydning i årsaksrekken.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken finner jeg at tippen ikke funksjonerte slik som Guriby kunne kreve etter avtalen. Allerede uhellene i mai og juni 1960 indiserer ganske sterkt at noe måtte være galt. Guriby og hans sjåfør Hansveen var begge erfarne bilfolk med mangeårig kjennskap til bruk av tipp, og det er ikke sannsynlig at de skal ha gjort seg skyldig i uforstand ved bruken av den da helt nye tipp. Prøven i juli - der Birkeland var med og manøvrerte tippen - legger jeg mindre vekt på. Det er omtvistet og uklart hva som kan utledes av det som da skjedde. Det samme gjelder i enda høyere grad sammenkomsten på Vinderen den 1. september som endte med at ingen virkelig prøve ble foretatt. Derimot legger jeg meget stor vekt på resultatet av prøven hos de bilsakkyndige i Asker og Bærum den 14. november 1960. De bilsakkyndige konstaterte da at når

Side:1062

bilen stod i helning, ble Iasteplanet løftet skjevt opp og truet med å bryte ut til siden. Prøven ble avbrutt av hensyn til risikoen for at hele bilen skulle velte. Guriby fikk straks beskjed av den ene bilsakkyndige om at det var uforsvarlig å bruke bilen til tipping bakover. Det samme var konklusjonen i en rapport fra prøven som den bilsakkyndige ingeniør Egon Andersen den 28. november sendte Vegdirektoratet sammen med noen refleksjoner over mulige årsaker til den dårlige stabilitet. De bilsakkyndiges rapport ble den 9. mars 1961 sendt fra Vegdirektoratet til Guribys juridiske rådgiver, høyesterettsadvokat Arne Dahl, med tilføyelse om at

«- - - det ikke er selve tippmaskineriet det synes å være noe i veien med, men at det er monteringen av lasteplanets rammeverk i forhold til tippmaskineriets beliggenhet som er uheldig. Videre synes opphenget (hengslene) bak å være uheldig anbrakt og lasteplanets rammeverk å være uheldig konstruert.»

Det er riktignok så at Birkeland ikke var varslet til prøven den 14. november og at han således ikke fikk anledning til å søke godtgjort sin påstand om at tippen var brukbar ved riktig manøvrering. At manøvreringsfeil skulle være årsaken finner jeg imidlertid meget lite sannsynlig på bakgrunn av uttalelsene fra de sakkyndige for Høyesterett. Disse uttalelser trekker sterkt i retning av at stabilitetssvikten i det vesentlige skyldes monteringsfeil.

Heller ikke gjennom de sakkyndiges uttalelser er det riktignok klarlagt hvilken - eller hvilke - egenskaper ved monteringen som var hovedårsak til svikten. Etter det opplyste må jeg gå ut fra at stabilitet i det enkelte tilfelle er en funksjon av en rekke faktorer som må avpasses etter hverandre for at et godt resultat skal oppnås. De sakkyndige Andersen, Ahlgren og Ingulstad har i denne forbindelse påpekt flere ting som ut fra et stabilitetshensyn burde vært gjort annerledes ved montering av tippen. Det er således nevnt at avstivningen av tippens underramme var for svak. Rammen var fra først av festet til bilchassiset med bare 2 draband på hver side; ved første reparasjon ble satt på ett til på hver side, men også dette er mindre enn hva som må anses tilrådelig og mindre enn hva Birkeland bruker på sin nåværende modell. Hengslene i lasteplanets svingpunkter satt for nær hverandre og gav slark. Svingepunktene burde dessuten ha vært trukket lenger frem, nærmere bakerste fjærfeste. Avstanden mellom svingepunktene og bakakselen var større enn ønskelig. Underrammen stoppet foran førerhuset i stedet for å bli ført under dette. Lasteplanet var plasert forholdsvis høyt over marken slik at vridning ville gi seg stort utslag på bilen.

Som et særlig viktig moment har de nettopp nevnte sakkyndige pekt på at løftestempelets angrepspunkt mot lasteplanet var plasert 20 cm bak lastens normale tyngdepunkt, dvs. midten av lasteplanet, mens det riktige ut fra stabilitetshensyn er å legge angrepspunktet i tyngdepunktet eller foran dette. I den første fase av løfteprosessen - inntil tyngdepunktet passerer

Side:1063

vertikalen over angrepspunktet - vil det da bli en betydelig ekstrabelastning på stempelet og en tilsvarende ekstrabelastning på underrammen og chassis-rammen, noe som kan virke til skade for tippens og bilens stabilitet. For Goliat-tippens vedkommende forsterkes virkningen på grunn av det vektstangprinsipp som dens løftemekanisme er bygget på. Denne plasering av angrepspunktet fører dessuten til en stabilitetsuheldig ekstrabelastning på hengslene, idet hele belastningen plutselig blir veltet over på disse i det øyeblikk lastens tyngdepunkt passerer stempelets angrepspunkt. Det er opplyst at lastebilfabrikanter som Mercedes-Benz og Volvo nå advarer mot å plasere angrepspunktet bak tyngdepunktet.

Jeg finner grunn til å gjengi de siste avsnitt i den sakkyndige Ingulstads skriftlige erklæring:

«- - - I det aktuelle tilfelle vil en påpeke følgende ugunstige forhold som har vesentlig innflytelse på stabiliteten ved tipping. Disse er:

1. Tippens angrepspunkt ligger hele 20 cm bak lasteplanets tyngdepunkt.

2. Tippens omdreiningspunkt ligger ugunstig bak bakakselen.

3. Avstanden mellom tippopplagrene er relativt liten.

Konklusjon:

Kombinasjonen Goliat II-360 tre-vegstipp og lastebil Mercedes Benz type LA 321/42 og den måten disse har vært montert sammen, har gitt ustabiliteter som har medført at tippen under normale, rimelige belastninger og helninger ikke kan anses for brukbar. Vegdirektørens uttalelse av 9. mars 1961 synes i det alt vesentligste å være korrekt.»

Til avkrefting av de sakkyndiges konklusjoner har Birkeland bl.a. påberopt seg at det ikke er konstatert noen funksjonsmangler ved tippen etter at den senere ble montert på en lastebil tilhørende Harry Thorsen. Da det her gjelder en lastebil av annet merke - en Chevrolet - og da det må legges til grunn at monteringen ikke er utført på nøyaktig samme måte som i Guribys tilfelle, finner jeg imidlertid ikke å kunne legge noen større vekt på dette forhold. Heller ikke kan jeg legge avgjørende vekt på de ubestridte opplysninger om at Birkelands tipp fungerer utmerket på et stort antall andre biler rundt om i landet, også av merket Mercedes. Dette kan skyldes - og skyldes sannsynligvis - at monteringen er skjedd på annen og mer betryggende måte.

Etter dette finner jeg å måtte legge til grunn for det første at tippen montert på Guribys bil led av en alvorlig stabilitetssvikt som ikke ble utbedret ved noen av reparasjonene hos Birkeland - og videre at svikten skyldes mangelfull montering som Birkeland etter avtalen står ansvarlig for. I denne forbindelse har det betydning at flere av de nettopp nevnte stabilitetsuheldige egenskaper ved monteringen på Guribys bil - således angrepspunktets plasering - ikke hadde noe motstykke ved monteringen av samme slags tipp på Harry Tønnesens bil av samme merke. Som det fremgår av herredsrettens domsgrunner var det en del av

Side:1064

kontrakten mellom Birkeland og Guriby at monteringen skulle utføres som på Tønnesens bil.

Det blir da nødvendig å ta standpunkt til om Guribys krav om heving og erstatning ble reist i tide. Jeg finner det klart at Guriby ikke oversatt noen reklamasjonsfrist i løpet av sommermånedene i 1960 da partene samarbeidet for å finne årsaken til de to uhell samtidig som Birkeland påtok seg å reparere og forsterke tippen. Et brudd i samarbeidet fant først sted i og med møtet hos Bertel O. Steen den 16. september. Etter vitneprovene må jeg gå ut fra at Birkeland da erklærte seg villig til å ta bilen ned til Tvedestrand enda en gang, men dette ble ikke akseptert av Guriby, og partene skiltes uten å være blitt enige om ansvarsforholdet. Birkeland har under bevisopptak forklart at han «kan ikke si at det ble fremsatt noe krav om hevning eller erstatning mot ham» under dette møtet. Guriby og hans konsulent Rolf Karsten Sæther har derimot begge forklart at slike krav ble fremsatt under møtet, og de støttes - om enn mer usikkert - av direktør Steen. Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at det den 16. september ble fremsatt slik reklamasjon som nevnt i kjøpslovens §52 første og annet ledd. Og jeg antar at virkningen av reklamasjonen må stå ved lag tross den lange tid som gikk før reklamasjonen fikk skriftlig uttrykk ved høyesterettsadvokat Dahls brev av 22. mars 1961 etter at Dahl da nettopp hadde mottatt Vegdirektoratets skriftlige beskjed om utfallet av prøven hos de bilsakkyndige. Det må anses på det rene at høyesterettsadvokat Dahl umiddelbart etter møtet den 16. september tok kontakt med vegmyndighetene for å få prøven utført, og det skyldes utelukkende forsinkelse i Vegdirektoratet at det tok så lang tid før resultatet ble skriftlig meddelt. Birkeland på sin side måtte etter det som var passert i møtet den 16. september være forberedt på at tvisten fremdeles var aktuell, og det er ingen grunn til å anta at han har lidt noe forretningsmessig tap ved ikke å få adgang til å disponere over tippen på et tidligere tidspunkt enn han gjorde.

Etter dette antar jeg at vilkårene for å heve er til stede, og at Birkeland må dømmes til å tilbakebetale kjøpesummen kr. 6 000.

Hva erstatningsspørsmålet angår antar jeg - i tilknytning til partenes samstemmige prosedyre - at kravet må avgjøres i samsvar med reglene i kjøpslovens §42. At erstatningsgrunnlag foreligger etter denne bestemmelse må anses lite tvilsomt. Det er enighet mellom partene om at avtalen ble inngått med vanlig garanti. Det synes da klart at kjøperen med støtte i kjøpslovens §42 annet ledd må kunne kreve seg holdt skadesløs for følgene av at tippen var ubrukelig for sitt formål på grunn av monteringsfeil fra selgerens side.

Når det så gjelder erstatningens størrelse, finner jeg etter omstendighetene å måtte godta det beløp som er oppført for reparasjon og forsterkning m.v. av bilen etter uhellene, tilsammen kr. 5 000. Kravet om erstatning for verdiforringelse og kjøpelyte - oppført med kr. 10 000 - anser jeg derimot uholdbart.

Side:1065

Det er opplyst at Guriby fremdeles har bilen i bruk, den er nå ca. 8 år gammel, og det kan ikke anses sannsynlig at det noen gang vil bli spørsmål om å selge den til redusert pris som følge av de utbedrede skader.

Som erstatning for tapt fortjeneste i 54 virkedager da bilen stod inne til reparasjon, er krevd kr. 11 800, svarende til kr. 220 pr. dag. Beløpet fremkommer på grunnlag av en beregnet bruttoinntekt av kr. 340 pr. dag for denne bil. Jeg antar at det her bør foretas en skjønnsmessig reduksjon, idet et så stort inntektstap ikke er legitimert.

En vesentlig reduksjon må etter min mening foretas for så vidt angår den erstatningspost - kr. 12 000 - som skal ekvivalere redusert inntekt ved at bilen måtte gjøre tjeneste som vanlig lastebil i tidsrommet fra 22. juli til 16. november da den ubrukelige tippen måtte stå på av hensyn til sikring av beviset. På den ene side er et så stort inntektstap ikke legitimert. På den annen side mener jeg at Guriby etter at kjøpet var hevet den 16. september og da han så at det drog ut med prøven hos de bilsakkyndige, burde tatt positive skritt for å begrense inntektstapet, eventuelt ved å anskaffe ny tipp allerede da.

Jeg er blitt stående ved at den samlede erstatning for inntektstap bør settes skjønnsmessig til kr. 10 000.

Etter dette bør Birkeland dømmes til å betale til Guriby i alt kr. 21 000.

Da ingen av partene har vunnet saken fullstendig, antar jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Birkeland Mek. Verksted ved de personlig ansvarlige innehavere Magnus og Thorleif Birkeland dømmes til å betale til Walther Guriby 21 000 - tjueen tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 27. april 1961 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Gundersen og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sverre Sand og teknisk sakkyndige domsmenn, Leif Juell og Kristian Kristiansen):

Saksøkeren Walter Eugen Guriby, Sandvika, driver forretning med omsetning av brensel i fast og flytende form, samt transportforretning. I august 1959 kjøpte han av Bertel O. Steen A/S, Oslo, en Mercedes Benz lastebil til en pris av ca. kr. 62 500,-. Samtidig ble det kjøpt og påmontert bilen tankutstyr for ca. kr. 35 000,-. Tanken skulle brukes i

Side:1066

vinterhalvåret, mens man i sommerhalvåret skulle ta av tanken og påmontere bilen tipp. Bilen med tipp skulle da i sommerhalvåret brukes til transport av jord og andre fyllmasser.

I mai 1960 kjøpte så saksøkeren av saksøkte Birkeland Mek. Verksted Nesgrenda pr. Tvedestrand, en hydraulisk 3-vegs tipp av merke «Goliath» type II-360 og lasteplan etc. for en kjøpesum av kr. 6000,-. Nevnte tipp er Birkelands egen patent. Tippen med tilhørende lasteplan ble montert på saksøkerens bil ved saksøktes verksted i mai 1960. - - -

Saksøkeren har forklart at han kjøpte den nevnte Mercedes Benz lastebil hos Bertel O. Steen A/S, Oslo, i henhold til kjøpekontrakt av 26. august 1959. I forbindelse med anskaffelse av tipp til lastebilen rådførte han seg med selger Fjerdingby (2. vitne) hos Bertel O. Steen A/S, som henviste ham til Birkeland Mek. Verksted. Sistnevnte fremsatte i brev av 19. september 1959 til saksøkeren tilbud om 1 stk. «Goliath» tipp, type II-360, beregnet for 7 tonns belastning, samt 1 stk. lasteplan beregnet for et transportvolum på 4 m3. Det ble i mai 1960 gjort avtale om kjøp, fakturaen er dat. 20. mai og kjøpesummen ble betalt den 25. mai 1960. Saksøkte ga etter saksøkerens oppfatning 1 års garanti på tippen, dette står dog ikke i tilbudet eller fakturaen. Monteringen av tippen foregikk ved saksøktes verksted og den 23. eller 24. mai 1960 var bilen påmontert tippen ferdig til bruk. Tippen ble prøvet hos saksøkte, og den hadde da en tendens til å «sveive» til siden, men saksøkte uttalte at dette var uten betydning. Festingen av tippens underramme til chassisrammen var også etter saksøkerens mening noe spedt utført, idet det kun var satt på 2 draband på hver side, foran og bak. Dette skulle imidlertid etter saksøktes uttalelse vært fullt tilstrekkelig.

Da bilen med tipp skulle tas i bruk, og da tippen var helt ny samtidig som man ikke hadde benyttet tipp på denne bil tidligere, anmodet saksøkeren sin sjåfør Hanssveen (4. vitne) om å utvise forsiktighet ved behandlingen av tippen. Saksøkeren selv tippet først 2 ganger og han syntes da at tippen virket ustabil og hadde på følelsen av at det var noe galt fatt. Motoren arbeidet også tungt og holdt på å «kveles». Det tredje lasset ble tippet av saksøkerens sjåfør og lasteplanet vred seg da over på siden. Dette hendte umiddelbart etter at monteringen hos saksøkte var utført den 23. eller 24. mai 1960. Sjåføren viste stor forsiktighet under tippingen, som foregikk under gunstige forhold. Terrengforholdene var bra og det var ingen overbelastning til stede. Etter uhellet reklamerte saksøkeren straks pr. telefon til saksøkte, som erklærte at han skulle reparere tippen, men dette kunne først skje om en måneds tid. I mellomtiden var da saksøkeren henvist til å bruke bilen som vanlig lastebil til transport av sekker, tønner o. lign., noe som medførte liten fortjeneste. Bilen ble så levert hos saksøkte den 22. juni 1960. Tippen og lasteplanet ble avmontert bilen. Bilrammen (chassisrammen) som var blitt noe skjev etter uhellet ble rettet opp ved jekking (pressing). Saksøkeren nevnte herunder overfor saksøkte at bilrammen burde forsterkes, idet Fjerdingby hos Bertel O. Steen A/S under en telefonsamtale like før hadde anbefalt dette. Noen forsterkning av chassisrammen ble imidlertid ikke foretatt. Underrammen på tippen ble rettet opp ved oppvarming, en opprettingsmåte som det etter saksøkerens oppfatning er delte meninger om, idet oppvarmingen lett kan føre til svekkelse i

Side:1067

godset. Såvidt saksøkeren kan erindre ble underrammen oppvarmet 4 ganger. Videre ble det satt på 3 draband på hver side for bedre å holde underrammen på plass. Under monteringen av tippen i mai 1960 ble det som allerede nevnt bare satt på 2 draband på hver side, den gang jerndraband, mens det nå ble satt på ståldraband.

Etter saksøkerens oppfatning var den reparasjon som ble foretatt hos saksøkte noe lettvint og ufullstendig. Etter reparasjonen ble tippen prøvet, men den var fortsatt skjev og saksøkeren var meget misfornøyd da han reiste innover til Oslo igjen med bilen. Han stolte imidlertid på de forsikringer han hadde fått av Birkeland om at han nå kunne være trygg. Han kom hjem om morgenen den 23. juni 1960 og han anmodet sin sjåfør om å være ekstra forsiktig under bruken av tippen. Saksøkeren ringte samtidig selger Fjerdingby hos Bertel O. Steen A/S om saken og denne ga uttrykk for at det var farlig å bruke tippen. På samme tid fikk saksøkeren beskjed fra sin sjåfør om at tippen - etter tipping av en 5-6 lass - hadde vridd seg over til venstre side og veltet hele bilen over på siden. Dette medførte bl.a. at bilrammen ble skjev og selger Fjerdinby ba om at bilen måtte bli bragt til Steens verksted for reparasjon. Saksøkeren har i den forbindelse bemerket at den oppretting og forsterkning av bilrammen som da ble foretatt på Steens verksted var helt førsteklasses. Den tilleggsnota av 4/5 1961 som først er fremlagt ved saksøkerens prosesskrift av 22/8 1963 gjelder service for å kontrollere at alt var i orden.

Saksøkeren varslet igjen straks Birkeland pr. telefon om det inntrufne og anmodet denne om å komme inn til Oslo for å besiktige skaden på Steens verksted. Saksøkte lover å komme, men kommer ikke som avtalt. På dette tidspunkt kommer også bilkonsulent Sæther (1. vitne) inn i saken på vegne av saksøkeren. Sæther anmoder den 11/7, 12/7 og 15/7 1960 Birkeland om å komme til Oslo. Birkeland skulle helt sikkert komme 18/7 1960. Omkring 20/7 1960 kom saksøkte til Oslo for å se på skaden. Bilen sto da på Steens verksted og reparasjonen var da på det nærmeste utført. Saksøkte Birkeland uttalte da at han var klar over hva det var om å gjøre for å få tippen i orden og tilbød seg å ta bilen ned til Tvedestrand igjen. Dette ble så gjort, skjønt saksøkeren var meget skeptisk innstilt etter det som var hendt. Alle disse eksperimenter påførte også saksøkeren store tap. Saksøkeren synes imidlertid ikke han kunne gå til det skritt å forlange omgjøring av handelen på det daværende tidspunkt. Saksøkte lovet da også at han skulle bringe det hele i orden. Saksøkte kom så innover til Oslo igjen med bilen den 22/7 1960. Den tid som saksøkte da hadde hatt til å reparere tippen var etter saksøkerens mening for kort til at saksøkte kunne ha utført en forsvarlig reparasjon. Det eneste som var gjort var da også at underrammen på tippen var skiftet fra kanaljern 10 til kanaljern 12. For øvrig var tippen nøyaktig som før.

Saksøkte skulle så demonstrere tippen og det skulle tippes et sted på Blommenholm. Saksøkte kjørte bilen, han forsøkte å lette lasset, men senket det igjen. Tipper så igjen, men bilen holder på å velte. Lasset gikk dog av planet. Hverken saks økte eller de andre ville forsøke å tippe igjen etter dette, som var en mislykket prøve og beviser at tippen ikke var brukbar. Saksøkeren ga uttrykk for dette overfor saksøkte.

Side:1068

Saksøkte anførte nå at det var bilen det var feil ved, ikke tippen. Saksøkte uttalte også at pumpen til tippen var blitt utslitt under saksøkerens bruk av den og at det måtte skiftes pumpe. Dette hadde saksøkte for øvrig også antydet overfor saksøkeren under første gangs reparasjon. Saksøkeren rettet etter dette en henvendelse til Bertel O. Steen jr. og det ble arrangert en prøve den 3/8 1960. Steen jr. hevdet herunder at bilen var i orden og at det var tippen det var noe galt med. Det ble videre arrangert en ny prøve 1/9 1960 hvor også saksøkte var til stede. Det samme gjentok seg, idet bilen holdt på å velte.

Det ble så sammenkalt til et møte på Bertel O. Steens kontor den 16/9 1960, hvor såvel partene som Steen jr. og bilkonsulent Sæther var til stede. Det var da klart for alle parter hva saken gjaldt: bil og tippeanordning kunne ikke brukes og spørsmålet var om det var bilens eller tippens feil. Steen jr. mente at årsaken måtte være å finne ved tippen, ikke ved bilen. Saksøkte tilbød seg nok en gang å ta bilen ned til Tvedestrand, men bilkonsulent Sæther på vegne av saksøkeren motsatte seg dette. Det ble herunder med rene ord gitt uttrykk for fra bilkonsulent Sæthers side at Birkeland måtte ta tippen tilbake og at saksøkeren krevde erstatning. Saksøkeren fant likeledes på grunnlag av det som tidligere hadde skjedd, at det nå var nyttesløst med ytterligere eksperimenter med tippen. Det ble nok en gang foretatt en prøve med tippen. Prøven foregikk på Vinderen ved Oslo, men den var i likhet med tidligere prøver mislykket. Saksøkte ville ikke ta noen risiko ved å tippe.

Det var etter dette klart hvor partene sto og at det var nødvendig med søksmål, idet tippen var ubrukbar for saksøkeren.

For om mulig å få bragt på det rene hva som var i veien med tippen, rettet saksøkeren henvendelse til bilsakkyndige i Asker og Bærum, Sandvika, om å undersøke tippen. Denne kunne imidlertid ikke uten videre påta seg oppdraget, og henvendelse ble da 5/11 1960 rettet til Vegdirektøren som den 11/11 s. å. sendte henvendelsen videre til den bilsakkyndige. Etter at prøve var foretatt med tippen, avga den bilsakkyndige i brev av 28/11 1960 uttalelse til Vegdirektøren om saken hvor han konkluderte med at «I sin nuværende form er nevnte tipp montert på Mercedes Benz, type LA 321/42, helt uansvarlig å bruke til annet enn avlessing til sidene» - Uttalelsen ble av Vegdirektøren den 9/3 1961 oversendt til saksøkerens prosessfullmektig, idet Vegdirektøren uttalte: «I tilknytning til denne skal vegdirektøren, etter å ha konferert med den bilsakkyndige, bemerke at det ikke er selve tippemaskineriet det synes å være noe i veien med, men at det er monteringen av lasteplanets rammeverk i forhold til tippemaskineriets beliggenhet som er uheldig. Videre synes opphenget (hengslene) bak å være uheldig anbragt og lasteplanets rammeverk å være uheldig konstruert. - - -»

Saksøkte har forklart at hans verksted driver med produksjon av lastebiltipper og tilhengere. Den i saken omhandlede tipp «Goliath» er hans egen patent. Verkstedet ble etablert i 1949 og det produseres nå anslagsvis 200 tipper pr. år, vesentlig til innenlands bruk. - - -

Det er riktig som anført av saksøkeren at saksøkte ble varslet pr. telefon etter det første uhellet saksøkeren hadde hatt med tippen. Saksøkte bestrider imidlertid saksøkerens anførsel om at reparasjonen den gang først ble foretatt en måned etter dette tidspunkt. Saksøkeren kom

Side:1069

tvertimot dagen etter ned til saksøktes verksted i Tvedestrand med bilen. Tippens skjevhet utgjorde da ca. 10 cm. Saksøkte foretok oppretting av tipperammen og chassisrammen. Tipperammen ble rettet opp ved oppvarming, noe som er en vanlig fremgangsmåte, og det ble dessuten lagt inn en ekstra forsterkning i tippens underramme. Chassisrammen ble rettet opp uten oppvarming. Saksøkte fremholdt overfor saksøkeren at chassisrammen måtte forsterkes med flattstål på flensene, slik at chassisrammens tverrsnitt derved ble øket og rammen derved sterkere. Saksøkeren hadde imidlertid ikke tid til å avvente forsterkning av chassisrammen, men reiste tilbake til Oslo igjen straks etter.

Etter det annet uhell som saksøkeren hadde med tippen ble saksøkte varslet pr. telefon noen dager senere. Bilen var da bragt til Bertel O. Steens verksted for reparasjon. Etter et par dager kommer saksøkte til Oslo for å se på bilen på nevnte verksted. Når det fra saksøkerens side hevdes at saksøkte ikke kommer til Oslo til de tidspunkter som er avtalt, eller ikke holder avtaler, benekter saksøkte dette på det mest bestemte. Saksøkte har vært i Oslo 3 eller 4 ganger i forbindelse med saken, herunder prøvene med tippen, og det går da ikke an av saksøkeren å antyde at saksøkte ikke holder avtaler og på den måte forsøker å komme unna det hele.

Da saksøkte besiktiget bilen og tippen på Steens verksted sammen med saksøkeren, var reparasjonen ferdig utført. I forbindelse med reparasjonen var det satt på chassisforsterkninger. Disse forstrekninger var etter saksøktes mening fullstendig uhensiktsmessige og utilstrekkelige til formålet, og han bemerket dette overfor de tilstedeværende. Forsterkningene som var foretatt på chassisrammen var ikke sammenhengende, men var utført på den måte at det var foretatt forsterkning av rammen mellom fjærfestene for bakhjulene. Deretter var det foretatt forsterkning fra forreste fjærfeste for bakhjulene og fremover mot førerhuset. Forsterkningen var med andre ord avbrutt ved det forreste fjærfeste. Denne forsterkning av chassisrammen var etter saksøktes mening av en slik art at det for så vidt kunne være tilstrekkelig hvis det hadde dreiet seg om en lastebil som skulle nyttes til tømmertransport, mens den som nevnt måtte ansees helt utilstrekkelig når det gjaldt heromhandlede formål. Saksøkte hadde så bilen nede på sitt verksted i Tvedestrand i ca. 2-4 dager. Herunder ble det satt på 3 draband på hver side, samtidig som underrammen på tippen ble forsterket fra kanaljern 10 til kanaljern 12. Saksøkte kjørte så bilen tilbake til Oslo hvor det ble foretatt en del prøver med tippen. Disse prøver må etter saksøktes oppfatning betegnes som tilfredsstillende, alle forhold tatt i betraktning. Ved tippeprøven i Bærum ble det av saksøkte tippet 7,5 tonn nyttelast, mens tippen er garantert for 7 tonn. Lastens størrelse ble kontrollert på vekta på Lysaker. Riktignok måtte saksøkte før tippingen kunne foregå, flytte bilen et par ganger for å finne et høvelig sted å plassere bilen, men det sier seg selv at man under tipping ikke kan plassere bilen på et hvilket som helst sted og i hvilken som helst vinkel. Man kan ikke da vente at tippingen skal kunne skje uten fare. Den rent menneskelige faktor kommer også her inn i bildet. Da saksøkte hadde foretatt tippingen ga ikke saksøkeren eller de andre tilstedeværende uttrykk for at tippen var ubrukbar. Når det gjelder den

Side:1070

tippeprøve som ble foretatt på Vinderen ved Oslo, ble det første lasset tippet sideveis, det andre bakover og noenlunde horisontalt. Denne tipping foregikk etter saksøktes mening på en helt vanlig måte. Også prøven hos Bertel O. Steen falt etter saksøktes oppfatning ut til hans fordel. - - -

Rettens bemerkninger:

Som allerede nevnt under partenes anførsler solgte saksøkte i mai 1960 til saksøkeren en tipp av merke «Goliath», type II-360, beregnet for 7 tonns belastning. Samtidig ble levert 1 stk. lasteplan, beregnet for et transportvolum på 4 m3. Kjøpesummen utgjorde kr. 6000,- som ble betalt den 25. mai 1960. Tippen ble ifølge fakturaen avhentet den 20. mai 1960.

Retten antar at det foreliggende kjøp går inn under bestemmelsene i lov om kjøp av 24. mai 1907 §42. Etter bestemmelsene i denne paragraf kan kjøperen, om gjenstanden lider av en mangel bl.a. heve kjøpet. Videre kan kjøperen kreve skadeserstatning hvis gjenstanden ved kjøpets avslutning savnet egenskaper som må ansees tilsikrede eller om mangelen etter kjøpets avslutning er forårsaket ved selgerens forsømmelse eller selgeren har handlet svikaktig.

Etter den foretatte bevisførsel, herunder de sakkyndiges forklaringer og den foretatte besiktigelse, finner retten det godtgjort at den av saksøkte leverte tipp med lasteplan ikke var beheftet med mangler som gir saksøkeren rett til å heve kjøpet. Det ansees videre bevist at nevnte tipp med lasteplan ikke savnet egenskaper som ved kjøpets avslutning måtte ansees tilsikrede. Retten finner det likeledes bevist at det ikke kan overføres saksøkte noen form for forsømmelse eller svikaktighet i samband med saken. Saksøkerens påberopelse av bestemmelsene i kjøpslovens §43 medfører ikke noen endring i det resultat retten her er kommet til.

Under hovedforhandlingen ble tippens konstruksjon, virkemåte og montering forklart og belyst av de oppnevnte sakkyndige. Bilsakkyndige Andersens forklaring i den forbindelse har etter rettens mening ikke kunne påvise at det foreligger feil ved tippens konstruksjon eller ved monteringen. Etter bilsakkyndige Holmgrens uttalelse er såvel konstruksjonen som monteringen av tippen fullt forsvarlig. Den uoverensstemmelse mellom de sakkyndige som har vært til stede når det gjelder visse tekniske finesser ved konstruksjonen og monteringen, ligger etter rettens mening mer på det teoretiske plan, og gir intet grunnlag for å anta at den leverte tipp og lasteplan var beheftet med mangler eller savnet egenskaper som måtte ansees tilsikrede ved kjøpets avslutning. Selve tippens konstruksjon er heller ikke av saksøkeren trukket frem som den primære årsak til kalamitetene. Svingepunktenes plassering og lasteplanets tyngdepunkt i forhold til løftestemplets angrepspunkt ligger - etter de opplysninger som er fremkommet - innenfor de vanlige normer for tipper. Disse forhold måtte for øvrig forutsettes å være kjent for saksøkeren ved kjøpets avslutning. Det er selve monteringen av tippen som i første rekke etter saksøkerens mening er hovedårsaken til det inntrufne. Det må imidlertid etter den foretatte bevisførsel ansees for å være helt på det rene at monteringen er foretatt på en forsvarlig måte av saksøkte og i samsvar med vanlig praksis. Det kan i den forbindelse

Side:1071

bemerkes at det av de sakkyndige er opplyst at det ikke foreligger noen forskrifter om montering og bruk av tipper.

Det følger av foranstående og retten vil spesielt understreke at den finner det godtgjort at det ikke kan overføres saksøkte noen forsømmelse eller svikaktighet hverken i forbindelse med salget av tippen eller de etterfølgende reparasjoner som han har foretatt.

Rettens oppfatning bestyrkes også av det forhold at det ikke har kunne påvises at andre kjøpere av heromhandlede type tipp har vært utsatt for det samme som saksøkeren. Tvertimot må det på bakgrunn av det relativt store antall tipper som saksøkte leverer år om annet av denne type, ansees godtgjort at de virker tilfredsstillende, også ved anbringelse på Mercedes Benz lastebiler. Retten viser også til at den omstridte tipp virker tilfredsstillende på den lastebil den nå er montert på.

Hva årsaken kan være til at tippen ikke har svart til sitt formål på saksøkerens lastebil er det etter rettens resultat ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er da heller ikke i saken fremkommet opplysninger som gir tilstrekkelig grunnlag til at retten har kunnet danne seg noen begrunnet mening om dette. Men retten vil dog ikke unnlate å peke på at det synes som om selve chassisrammen, bilens ramme, kan ha vært for svak og burde ha vært forsterket allerede ved leveringen av lastebilen, idet man da var oppmerksom på hvilket formål bilen skulle brukes til. Det er opplyst under saken at det fra fabrikken foreligger spesialdeler til forsterkning av bilrammer på Mercedes Benz lastebiler. Dette tyder på at man er oppmerksom på at det i gitte tilfeller er nødvendig med forsterkning av chassisrammen på disse lastebiler. Det er etter at hovedforhandling var avholdt innkommet til retten et brev av 6/9 1963 fra saksøkerens prosessfullmektig, angående den forsterkning av bilrammen som ble utført hos Bertel O. Steen A/S etter det annet uhell saksøkeren hadde med tippen. Brevet er vedlagt en uttalelse av 2/9 d. å. fra Bertel O. Steen A/S, og er for øvrig oversendt til retten av saksøktes prosessfullmektig ledsaget av dennes uttalelse av 9 s. m. Retten vil kort bemerke at det fremlagte skriv av 2/9 1963 fra Bertel O. Steen A/S ikke medfører noen endring i det av retten foran anførte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Markus Endresen, kst. lagdommer T. Krog og sorenskriver Kaare Hageler med sakkyndige domsmenn, lastebileierne Sverre Larsen og Åge Thorbjørnsen):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige punkter slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten skal forøvrig bemerke:

Guriby har under ankeforhandlingen ikke påstått at tippen hadde mangler av konstruksjonsmessig art, men har hevdet at de uhell som tippen var utsatt for må skyldes feil i forbindelse med tippens montering på lastebilen. Disse feil har etter hans mening bevirket at tippen ikke fikk den nødvendige stabilitet ved tipping bakover og at lasteplanet under løft vred seg med den følge at bilen krenget over til siden. Guriby har til støtte for sin oppfatning av årsakene til uhellene, vist til de undersøkelser som ble foretatt av de bilsakkyndige i Asker og Bærum

Side:1072

og de uttalelser som ble avgitt av disse og som vegdirektøren har sluttet seg til. Etter disse sakkyndiges mening var tippen slik den forelå ved undersøkelsen i november 1960 helt uansvarlig til bruk for annet enn avlessing til sidene.

Guriby anfører at den vesentlige grunn til at tippen er ustø ligger i at tippens angrepspunkt er lagt bak lasteplanets tyngdepunkt og at det under alle omstendigheter er for stor avstand mellom punktene. Dette forhold, som har vært et hovedspørsmål under ankesaken, er av de bilsakkyndige og av vegdirektøren tillagt vesentlig betydning og angrepspunktets plassering må ut fra dette etter hans mening være en vesentlig mangel ved tippen. Guriby har også vist til at de nevnte sakkyndige har påtalt at tippens oppheng, d.v.s. hengslene, er for svake og uheldig anbrakt og at lasteplanets rammeverk er lite tilfredsstillende. I sistnevnte forbindelse har Guriby anført at lasteplanets avstand fra bakhjulets overkant er kommet for høyt og at dette også må virke inn på stabiliteten.

Under ankeforhandlingen har de sakkyndige, Egon Andersen og Arne Holmgren, hatt sterkt divigerende meninger om betydningen av tippens angrepspunkt i forhold til planets tyngdepunkt. Andersen, som har medundertegnet uttalelsen fra de bilsakkyndige i Asker og Bærum, har forklart at angrepspunktets plassering - 20 cm bak tyngdepunktet - må være en avgjørende årsak til tippens manglende stabilitet. Etter hans mening ville det etter tippens konstruksjon ha vært en enkel sak å sikre stabiliteten ved å føre angrepspunktet nærmere opp til tyngdepunktet, enten i forkant eller bakkant av dette. Holmgren har på sin side gitt uttrykk for at angrepspunktets beliggenhet vanligvis ikke kan tillegges en slik avgjørende betydning for en tipps stabilitet og at dette forhold heller ikke kan sees å være viet noen oppmerksomhet i de generelle retningslinjer som foreligger for kontroll av tippeanordninger og deres sikkerhet. I omhandlede tilfelle hevdet Holmgren at en avstand på 20 cm mellom punktene ikke kunne ha noen praktisk betydning.

Etter det foreliggende materiale kan lagmannsretten ikke finne tilstrekkelig godtgjort at forholdet mellom angreps- og tyngdepunkt isolert sett kan ha hatt noen avgjørende betydning for tippens stabilitet. Det er ikke fremkommet opplysninger som gir grunn til å anta at monteringen av tippen og dens tilpasning til lastebilen ikke har foregått i overensstemmelse med de forskrifter herfor som gjelder ved bedriften og som man ikke kan se avviker fra de principper som følges av andre produsenter av tipper. Det ansees heller ikke godtgjort at det foreligger feil av teknisk art som kan ha medført at tippen blir ustø. Etter en sammenfattende vurdering finner lagmannsretten at tippen ved leveringen var kontraktsmessig og at det ved påmonteringen ble tatt hensyn til de spesielle forhold som skyldes at bilen i høst- og vintermånedene skulle nyttes som tankbil.

Lagmannsretten legger ikke nevneverdig betydning i Guribys anførsel om at ankemotpartens bedrift på den tid tippen ble levert eksperimenterte med plasseringen av angrepspunktet og at dette i enkelte tilfelle ledet til uheldige resultater for kjøperne. De vitneforklaringer som er avgitt av lastebileiere som har hatt uhell med sine tipper, kan ikke tillegges bevisverdi idet uhellene skyldes forhold som ikke er fullt

Side:1073

sammenlignbare med de uhell som Guribys tipp var utsatt for. I flere av disse tilfelle var tippene også av en annen type enn den omtvistede tipp. Lagmannsretten nevner at det under ankeforhandlingen er avgitt vitneforklaringer fra personer, som har brukt tipper fra ankemotparten med tilfredsstillende resultat gjennom år.

Under ankeforhandlingen har vært drøftet om bilens chassisramme burde vært forsterket i forbindelse med påmonteringen av tippen. Det er ikke grunn for lagmannsretten til å gå nærmere inn på dette spørsmål. Etter de opplysninger som forelå fra bilfirmaets side skulle det ikke være påkrevet å forsterke rammen og det kan da ikke bebreides ankemotparten at slik forsterkning ikke ble utført.

Det har på grunnlag av de opplysninger som foreligger, ikke vært mulig for lagmannsretten å komme til bunns i hva som kan være årsaken eller årsakene til de uhell som har funnet sted. Lagmannsretten har imidlertid etter det som er nevnt - om enn under tvil - kommet til at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at tippens montering har hatt noen innflytelse i denne forbindelse. Lagmannsretten anser det for resultatet ikke nødvendig å drøfte hvorvidt årsakene kan skyldes ukyndig eller uforsiktig bruk av tippen. - - -