Rt-1967-1248

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-10-28
Publisert:	Rt-1967-1248
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 126/1967
Parter:	Lørenskog kommune (advokat Herman A. Knudtzon - til prøve) mot 1. Oddrun Lorentzen (høyesterettsadvokat Leif Chr. Hartsang), 2. Tor Helleberg (høyesterettsadvokat Ola Sveen) og Tor Helleberg (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot 1. Oddrun Lorentzen (høyesterettsadvokat Leif Chr. Hartsang), 2. Lørenskog kommune (advokat Herman A. Knudtzon - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Bahr, Berger, Mindretall: Hiorthøy, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Bygningsloven (1924)

Dommer Bendiksby: Fru Oddrun Lorentzen oppførte i 1959- 60 hus på sin tomt Marcus Thranes vei 29 A i Lørenskog. Tomtegrunnen var dårlig, og huset ble oppført på betongflåte. Flåten ble støpt av Tor Helleberg. Grunnmuren og det øvrige murarbeid ble utført av Tor Hellebergs bror, Knut Helleberg. Det viste seg at både flåten, grunnmuren og huset for øvrig slo sprekker. Oddrun Lorentzen anla i juni 1962 sak mot Tor

Side:1249

Helleberg og Knut Helleberg ved Strømmen herredsrett med påstand om erstatning. I april 1964 anla hun ved samme rett erstatningssak mot Lørenskog kommune, idet hun gjorde gjeldende at kommunens bygningsmyndigheter hadde utvist uaktsomt forhold ved sin befatning med bygget. De to saker ble ved herredsretten forent til felles behandling og avgjørelse.

Herredsretten - sorenskriveren med fagkyndige domsmenn - avsa dom i sakene den 4. januar 1965. Domsslutningen lyder:

«1. Lørenskog kommune og Tor Helleberg betaler in solidum til fru Oddrun Lorentzen kr. 28.000,- - tjueåttetusen kroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Mellom Lørenskog kommune og Tor Helleberg fordeles domsbeløpet med kr. 20.000,- - tjuetusen kroner - på kommunen og kr. 8.000,- åttetusen kroner - på Tor Helleberg.

3. Saksøkte Knut Helleberg frifinnes.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett av Tor Helleberg og Lørenskog kommune. Tor Hellebergs anke var rettet mot Oddrun Lorentzen og mot kommunen. Kommunens anke var rettet mot Oddrun Lorentzen og mot Tor og Knut Helleberg. Oddrun Lorentzen motanket ved motankeerklæring rettet mot Tor Helleberg og kommunen. Kommunen frafalt før ankeforhandlingen anken for så vidt angikk Knut Helleberg, og saken ble hevet for hans vedkommende ved lagmannsrettens kjennelse av 1. september 1965.

Lagmannsretten, som var satt med 4 fagkyndige domsmenn, avsa den 6. juli 1966 dom i sakene med slik domsslutning:

«I. I ankesak Tor Helleberg mot Oddrun Lorentzen:

Tor Helleberg betaler in solidum med Lørenskog kommune i erstatning til Oddrun Lorentzen 50.000,- - femtitusen - kroner. I forholdet mellom Tor Helleberg og Lørenskog kommune bæres en fjerdepart av erstatningsbeløpet av Tor Helleberg og tre fjerdeparter av Lørenskog kommune.

I erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten betaler Tor Helleberg til Oddrun Lorentzen 3.000- - tretusen - kroner. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

II. I ankesak Lørenskog kommune mot Oddrun Lorentzen:

Lørenskog kommune betaler in solidum med Tor Helleberg i erstatning til Oddrun Lorentzen 50.000,- - femti tusen kroner. I forholdet mellom Lørenskog kommune og Tor Helleberg bæres tre fjerdjeparter av erstatningsbeløpet av Lørenskog kommune og en fjerdepart av Tor Helleberg.

I erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten betaler Lørenskog kommune til Oddrun Lorentzen 3.000,- - tretusen - kroner. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Side:1250

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Kommunen har påanket dommen til Høyesterett. Anken er rettet både mot Oddrun Lorentzen og mot Tor Helleberg.

Kommunen har gjort gjeldende at lagmannsretten har bygd på en feilaktig vurdering av ansvarsforholdet når den har funnet at kommunen er erstatningsansvarlig. De kommunale bygningsmyndigheters oppgave er av kontrollerende art, og kommunens plikter er etter bygningsloven sterkt begrenset. Bygningsmyndighetene har ikke overtrådt noen bestemmelse i lov eller bygningsvedtekt. Det er uriktig når lagmannsretten har funnet at bygningsmyndighetene handlet uaktsomt ved å godta byggeanmeldelsen uten at det var foretatt undersøkelse av grunnforholdene. Det er også uriktig når kommunen er gjort ansvarlig for fundamenteringsmåten og gjennomføringen av den; dette har byggherren selv ansvaret for. Behandlingen av byggeanmeldelsen har i enhver henseende vært forsvarlig. At bygningsmyndighetene tillot bebyggelse av tomten medførte ikke at risikoen for de vanskelige grunnforhold ble ført over på kommunen. Lagmannsretten har, hevdes det videre, tatt feil når den har antatt at den etterfølgende kontroll med bygget var mangelfull. Det var således ingen feil som kan bebreides bygningsmyndighetene at bygget ikke ble stanset da den første sprekk ble oppdaget i juli 1960. Når lagmannsretten har fritatt byggherren, fru Lorentzen, for ethvert ansvar, skyldes det på den ene side en uriktig vurdering av byggherrens eget ansvar og på den annen side en uriktig skjerpelse av kommunens ansvar. Fru Lorentzen har opptrådt uforsvarlig. Når hun selv var ukyndig, skulle hun ha skaffet seg en konsulent som hadde den nødvendige kyndighet. Dette var det særlig oppfordring til fordi grunnforholdene var så vanskelige. Subsidiært er det gjort gjeldende at skadene kunne vært utbedret for et betydelig lavere beløp enn lagmannsretten er kommet til, dersom det pålegg om utbedring som ble utferdiget den 25. mai 1961, var blitt etterkommet. Det er, hevdes det, uriktig når lagmannsretten har forhøyet erstatningsbeløpet på grunn av den prisstigning som har funnet sted etter herredsrettens dom.

I forhold til Tor Helleberg har kommunen gjort gjeldende at den skyldfordeling lagmannsretten har bygd på under enhver omstendighet er uriktig; den andel som er lagt på kommunen er vesentlig for høy.

Kommunen har nedlagt påstand om frifrinnelse og om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Tor Helleberg har også påanket dommen ved ankeerklæring rettet mot Oddrun Lorentzen og mot kommunen. Han har gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har funnet at han har noe ansvar for de skader som er oppstått på huset. Han hadde ingen plikt til å undersøke tomtegrunnen. Det er mulig at han hadde en viss plikt til å gi varsel, men denne plikt har han i hvert fall oppfylt, idet han har gitt klart uttrykk for at

Side:1251

det var usikkert å bygge hus på så dårlig grunn. Han hadde ikke noe ansvar for at tegningene og beregningene vedkommende flåten var riktige og at konstruksjonen var forsvarlig; det hadde byggherren selv risikoen for. Flåten er støpt i samsvar med de tegninger og beregninger han fikk. Underlaget med magerbetong var det ikke mulig å legge på grunn av vannet i byggegruven, men det var uten betydning for sprekkdannelsene i huset; de skyldes de umulige grunnforhold og ville ha oppstått i alle fall med den konstruksjon som her var valgt. Subsidiært hevder Helleberg at fru Lorentzen og hennes mann burde ha oppdaget sprekkdannelsene tidligere og at de straks burde ha tatt skritt for å hindre ytterligere skade. På dette punkt hevdes det også at bygningskontrollen må bebreides. Det er, anføres det videre, uriktig når lagmannsretten har forhøyet erstatningen på grunn av den prisstigning som har funnet sted etter herredsrettens dom. Endelig hevdes det at erstatningskrav av den størrelsesorden det her gjelder, ligger utenfor rammen av det påregnelige for Helleberg som bare utførte en liten del av arbeidet med huset.

Helleberg har påstått seg frifunnet og at han blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Oddrun Lorentzen har tatt til motmæle og har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom blir stadfestet og at hun blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Strømmen herredsrett til avhøring av partene og 8 vitner. Det er fremlagt et par nye dokumenter, hvoriblant uttalelser datert 25. februar 1967 fra sivilingeniør Otto Hegermann. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse for Høyesterett som ved lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg resymerer hovedpunktene i den begrunnelse jeg bygger på:

Jeg nevner først at de forklaringer som er gitt under bevisopptaket for Høyesterett - jeg sikter da særlig til bygningssjefens forklaring - på enkelte punkter divergerer noe fra det som lagmannsretten har lagt til grunn når det gjelder det som passerte, hva som ble sagt, mellom bygningssjefen og fru Lorentzen og mellom bygningssjefen og Høgetveit under forberedelsen og utførelsen av bygget. Jeg går ikke inn på disse divergenser, som ikke er vesentlige, idet jeg ikke kan se at det er grunnlag for å fravike den bevisbedømmelse som lagmannsretten etter å ha hørt parter og vitner har lagt til grunn.

Når det for det første gjelder spørsmålet om kommunens ansvar, må utgangspunktet være at byggherren selv har ansvaret for byggegrunnen, for byggeplan og konstruksjon av hus og fundament og for utførelsen av arbeidet. Dersom kommunen skal kunne påføres ansvar for skader som oppstår på grunn av svikt på noen av disse punkter, må det påvises at

Side:1252

byggningsmyndighetene under sin befatning med bygget har begått feil som de kan bebreides for.

Jeg må - som lagmannsretten - legge til grunn at byggegrunnen på fru Lorentzens tomt var særlig dårlig og vanskelig, og videre at den konstruksjon som ble valgt, fundamentering på flåte (såle) av armert betong med grunnmur av Vibro blokker, ikke var god nok slik grunnforholdene her var. Det kan i denne forbindelse nevnes at arbeidsbeskrivelsen fra A/S Norsk Ytong uttrykkelig forutsetter at grunnmuren støpes i betong, og at grunnmuren skal fundamenteres til fjell eller frostfri dybde. Det var således en teknisk feil når bygningssjefen gav anvisning på den fundamenteringsmåte som ble brukt og når bygningsrådet på samme grunnlag approberte planene. Dette skjedde uten at bygningssjefen selv hadde foretatt noen nærmere undersøkelse av grunnforholdene og uten at han foranlediget at slik undersøkelse ble foretatt av byggherren, fru Lorentzen. Bygningsjefen har åpenbart stolt på sitt alminnelige kjennskap til stedet og grunnforholdene der. Jeg mener at også dette var en feil. Man må gå ut fra at en nærmere undersøkelse av tomten etter at den var utgravd, men før armeringen til flåten ble lagt, ville ha avdekket at grunnen var særlig vanskelig, herunder at den var av ujevn fasthet, og at den nevnte fundamenteringsmåte med støpt flåte og grunnmur av blokker ikke gav den tilstrekkelige sikkerhet og ikke var tilfredsstillende. Det kan også nevnes at bygningssjefen etter anmodning fra Tor Helleberg besiktiget armeringen til flåten, og at han da så at det underlag av magerbetong som var foreskrevet i Høgetveits fundamenteringsplan, ikke var lagt, men at armeringen var lagt opp på murstein og planker direkte på den fuktige og bløte grunn. Bygningssjefen reagerte ikke på dette og gav ikke noe påbud om at underlaget måtte støpes, likesom det heller ikke senere ble kontrollert at det ble gjort. Jeg peker til slutt i denne forbindelse på det som lagmannsretten har nevnt om at bygningssjefen etter anmodning av Knut Helleberg så på bygget i slutten av juli 1960 etter at den første sprekken i huset var oppdaget, men at han ikke foranlediget at det ble foretatt noen nærmere undersøkelse eller at det på annen måte ble foretatt noe for å stoppe skadeutviklingen.

Jeg går ikke inn på spørsmålet om hvilke krav man i alminnelighet kan stille til bygningsmyndighetenes aktsomhet. Det må formentlig avhenge noe av forholdene i det enkelte tilfelle, således om kommunen har et vel utviklet bygningsvesen eller ikke. I vårt tilfelle kommer det sterkt inn i bildet at bygningssjefen grep aktivt inn i utformingen og realiseringen av byggeplanene. Dette kom først og fremst til uttrykk i det forhold at han selv overtok å utfylle byggeanmeldelsen etter at fru Lorentzen hadde underskrevet skjemaet, og at han overfor Høgetveit gav anvisning på fundamenteringsmåten. Jeg er enig med lagmannsretten i at det under disse omstendigheter var naturlig og forståelig at fru Lorentzen innrettet seg etter den beskjed

Side:1253

og de pålegg hun fikk av bygningssjefen og at hun ikke foretok eller lot foreta noen undersøkelser, med andre ord at hun stolte på at han ville foreta det som var nødvendig. Dette måtte bygningssjefen forstå, og han måtte da ha en særlig plikt til å vise aktsomhet under sin behandling av byggesaken. På denne bakgrunn mener jeg at hans forhold ved utformingen og realiseringen av planene, sett i sammenheng, må bebreides ham som uaktsomt. Det forhold at bygningssjefen har handlet i beste mening for å hjelpe fru Lorentzen kan ikke føre til noen annen vurdering. Kommunen må etter vanlige regler bære ansvaret for de feil bygningsmyndighetene har begått.

Når det gjelder Tor Helleberg kan jeg innskrenke meg til å vise til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tilføyer at begrunnelsen så vidt jeg kan se har støtte i Norsk Standard (NS) 401 A, punkt 9.4.

Herredsretten kom - i motsetning til lagmannsretten - til det resultat at fru Lorentzen selv måtte belastes 30 prosent av skadene. Jeg har vært noe i tvil om det forhold at bygningssjefen grep aktivt inn i utformingen og realiseringen av planene slik som nevnt, berettiget fru Lorentzen til å forholde seg helt passiv uten å foreta, eller la foreta, noen undersøkelser, med andre ord om hun kan fritas for enhver bebreidelse. Jeg er imidlertid blitt stående ved at Høyesterett ikke har tilstrekkelig grunnlag for å sette til side den vurdering som lagmannsretten med 4 fagkyndige domsmenn har lagt til grunn.

Når det gjelder erstatningsutmålingen og fordelingen av ansvaret mellom kommunen og Tor Helleberg, finner jeg heller ikke å burde fravike lagmannsrettens resultat. Også her legger jeg vesentlig vekt på at lagmannsrettens dom er avsagt med fagkyndige domsmenn. Jeg tilføyer at kommunens og Tor Hellebergs anførsel om at det er en feil at lagmannsretten ved sin erstatningsutmåling har tatt hensyn til prisstigningen etter herredsrettens dom ikke kan føre fram.

Etter resultatet må kommunen og Tor Helleberg betale saksomkostninger til fru Lorentzen for Høyesterett. For lagmannsretten ble kommunen og Tor Helleberg ilagt saksomkostninger med samme beløp, 3.000 kroner for hver. Etter mitt syn har kommunens sak så vel for Høyesterett som for lagmannsretten vært mer omfattende og krevd mer arbeid enn Hellebergs sak, og kommunen bør derfor bære en større del av omkostningene enn Helleberg. Jeg antar at kommunen bør bære to tredjedeler av de samlede omkostninger for de to retter og Helleberg en tredjedel. Det er praktisk å fastsette omkostningene for lagmannsretten og Høyesterett under ett.

Jeg stemmer for slik

dom:

I. Tor Helleberg betaler in solidum med Lørenskog kommune i erstatning til Oddrun Lorentzen 50.000 - femti tusen - kroner. I forholdet mellom Tor Helleberg og Lørenskog

Side:1254

kommune bæres en fjerde part av erstatningsbeløpet av Tor Helleberg og tre fjerde parter av Lørenskog kommune.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Tor Helleberg til Oddrun Lorentzen 4.000 - fire tusen - kroner.

II. Lørenskog kommune betaler in solidum med Tor Helleberg i erstatning til Oddrun Lorentzen 50.000 - femti tusen - kroner. I forholdet mellom Lørenskog kommune og Tor Helleberg bæres tre fjerde parter av erstatningsbeløpet av Lørenskog kommune og en fjerde part av Tor Helleberg.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Lørenskog kommune til Oddrun Lorentzen 8.000 - åtte tusen - kroner.

III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er enig i at Lørenskog kommune og Tor Helleberg er erstatningspliktige overfor Oddrun Lorentzen og kan i det vesentlige tiltre det førstvoterende har uttalt om grunnlaget for dette ansvar. Jeg er imidlertid kommet til et noe annet resultat enn førstvoterende, idet jeg som herredsretten antar at skadelidte etter omstendighetene selv bør bære en del av tapet og at hennes andel passende kan settes til 30 %. Når det gjelder fordelingen av ansvaret for de gjenværende 70 %, er jeg enig med lagmannsretten i at Lørenskog kommune bør svare for 3/4 av tapet og Tor Helleberg for 1/4. Lagmannsrettens ansettelse av tapet til kr. 50.000 synes å være i høyeste laget, men jeg finner ikke grunnlag for å fravike vurderingen som bygger på umiddelbar bevisføring under deltakelse av 4 sakkyndige domsmenn.

Jeg er enig i det som er anført av herredsretten om at fru Lorentzen, som i egenskap av byggherre hadde det prinsipale ansvar for grunnforhold og planlegging, pliktet å foreta en viss selvstendig vurdering og om nødvendig sikre seg fagkyndig assistanse. Hun var klar over de vanskelige grunnforhold og at spesielle tiltak måtte foretas, og var da selv nærmest til å følge med under arbeidets gang. Under disse omstendigheter bør hun ikke helt kunne fri seg for ansvar for utilstrekkelig planlegging og tilsyn ved å skyte seg inn under at hun gikk ut fra at alt ble ordnet på beste måte gjennom bygningssjef Johnsens velvillige bistand. Jeg har også lagt noen vekt på at det under forhold som de foreliggende synes rimelig å anlegge en mindre streng målestokk overfor kommunen, og viser for så vidt til det som er anført om det offentliges opplysnings- og rådgivningsvirksomhet i Utkast til lov om statens og kommunenes erstatningsansvar (1958) 25. Det kan endelig være grunn til å nevne at det her gjelder en kommune med et relativt svakt utbygget bygningsvesen, og at det under mere enkle forhold på lengre sikt neppe vil være i vedkommende privates interesse at kommunale tjenestemenn, av frykt for å pådra kommunen ansvar, strengt

Side:1255

begrenser seg til å utøve en ublandet pliktmessig virksomhet.

Etter det resultat jeg er blitt stående ved, bør sakens omkostninger oppheves for alle retter.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Ryssdal: Som dommer Hiorthøy.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ivan Løvdal med fagkyndige domsmenn, Ingeniør Alfred Mandal og byggmester Chr. Pedersen):

- - -

Saksøkeren i begge saker fru Oddrun Lorentzen og hennes ektefelle skipskaptein Karl H. Lorentzen, som bodde til leie i Strømmen, sist i Sagdalen, ønsket å skaffe seg eget hus, og fru Lorentzen kjøpte i den hensikt den ubebyggede tomt Marcus Thranes vei 29 A i Lørenskog gnr. 107 bnr. 1 289, ved skjøte tinglyst 4/9-1959. Hun henvendte seg samme høst i anledning sine byggeplaner til ingeniørkontoret i Lørenskog kommune og snakket med kst. bygningssjef H. Johnsen (3. vitne), som sa at det ikke var noen gunstig tomt, da det var lite sol og grunnen var myrlendt. Da fru Lorentzen spurte om det ikke gikk an å bygge på tomten, svarte Johnsen at det gikk an, og retten må etter det i saken opplyste anse godtgjort at Johnsen sa at huset måtte bygges på flåte. Fru Lorentzen som hadde kjøpt tegninger til et enetasjes typehus med grunnmur og vegger i Ytong og kjeller under hele huset, underskrev også på ingeniørkontoret byggeanmeldelse som ble utfylt av bygningssjef Johnsen.

Fru Lorentzen hadde kjøpt tomten av Tr. Eriksen (4. vitne) som også eiet nabotomten, M. Thranes vei 29, og bygget seg hus der på denne tid. Gjennom Eriksen og dennes snekker, Simensen, kom saksøkeren i forbindelse med saksøkte, murmester Tor Helleberg, som skulle gi anbud på oppføring av huset, såvel støping av flåte som reisning av bygningen. Styrkeberegning for flåten var utført av branninspektør Høgetveit (7. vitne) som saksøkeren også var kommet i kontakt med gjennom sin nabo og hjemmelsmann Eriksen. Høgetveit henvendte seg i anledning beregningen til kommunens bygningskontor, hvor han bare fikk opplyst at det skulle være flåte under hele huset, og fikk vite målene på en flåte til et hus i Vangsvn. 4 i Lørenskog. Han foretok ikke flere undersøkelser, da han hadde beregnet flåten under Eriksens hus på nabotomten 14 dager før og hadde sett terrenget. Ifølge Høgetveits forklaring sa også kst. bygningssjef Johnsen at han kunne beregne som for nabohuset. Høgetveit så ikke noen byggeanmeldelse på kontoret. Dimensjonene på saksøkerens typehus kjente han, da han hadde maken selv.

Såvel fundamentberegning som byggeanmeldelse er godkjent av de kommunale myndigheter.

Side:1256

Som anført henvendte saksøkeren fru Lorentzen seg til saksøkte murmester Tor Helleberg for å få anbud på oppføring av huset, men da det trakk ut med anbudet ble det til at Tor Helleberg skulle støpe flåten og få betalt hva den kostet, idet fru Lorentzen ville ha flåten ferdig før frosten kom. Byggegruben var utgravet og Tor Helleberg støpte så flåten som han hevder ble utført etter de oppsatte beregninger, bortsett fra at det ikke ble brukt det forutsatte 5 cm tykke lettbetonglag i bunnen. Så våt som grunnen var, ville nemlig slik betong bare flytt bort anfører Tor Helleberg. Før støpingen begynte, måtte det kjøres på noe ekstra sand. Armeringen til flåten kom ferdig til byggeplassen og ble godkjent av bygningssjef Johnsen under inspeksjon på stedet. Den øvre armering ble ikke oppsatt på «hester», men lagt løs på den unnre og holdt opp med kroker under støpingen. Støpingen ble utført på fire dager. Før støpingen begynte, leverte Tor Helleberg anbud på oppføringen av huset, men etter noen overveielse fant fru Lorentzen at prisen ble for høy og sa fra til Tor Helleberg om dette. De ble enige om at han skulle slutte arbeidet på huset. Det er på det rene at det da gjensto litt påstøp i flåtens nordøstre hjørne, hvor den ikke hadde den foreskrevne tykkelse, og at fru Lorentzen også ble gjort oppmerksom på dette. Hun oppfattet det imidlertid slik at Tor Helleberg skulle ordne med dette før han sluttet, og betalte hans regning. Flåten ble imidlertid ikke påstøpt, da Tor Helleberg ikke hadde oppfattet det slik at han skulle foreta påstøpingen.

Etter de i saken foreliggende bevis er det helt på det rene at det var «fæl» byggegrunn på tomten. Det var myrlendt og under arbeidet ble Tor Helleberg klar over at grunnen var enda dårligere enn han på forhånd hadde kjent til, idet grunnen ikke var homogen.

Da saksøkeren ikke godtok Tor Hellebergs anbud, måtte hun søke annen entreprenør og kom i kontakt med Tor Hellebergs bror, saksøkte Knut Helleberg, hvis navn var oppgitt for henne av bygningssjef Johnsen. Det var blitt for sent på høsten til å gå i gang med oppføring av huset, og flåten ble da «halmet ned», en foranstaltning som det må antas Johnsen hadde anvist. Det har vært dissens i saken om hvor vidt Ytongsten ble lagret på flåten høsten 1959, men retten finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette forhold da det ikke antas utslagsgivende i saken.

Knut Hellebergs anbud på oppføring av huset ble godtatt av saksøkeren og han ble også godkjent av kommunen som ansvarshavende. I mai måned 1960 begynte Knut Helleberg oppføringen av grunnmuren som var i Ytongsten (hulsten), slik som foran er anført. Saksøkerens mann skipskaptein Karl Lorentzen hadde vært ute i fart siden før tomtekjøpet, bortsett fra et besøk i desember 1959, da imidlertid intet kunne ses på tomten på grunn av snemengden. Han kom hjem den 3. 6. 1960 da grunnmuren var ferdig oppsatt og han utførte selv dreneringen. Da vegger og takkonstruksjon var oppsatt, begynte grunnmuren i det nordøstre hjørne å sprekke og Lorentzen varslet da murmester Knut Helleberg. De tilkalte kommunens faste bygningssjef Olstad, som nå hadde overtatt sin stilling igjen etter lengre tids fravær, og tidligere kst. bygningssjef, nå bygningsinspektør H. Johnsen. Disse to kom den 20. 7. 1960 og så på bygget. Etter de foreliggende opplysninger må retten

Side:1257

bygge på at de mente det var setninger som hadde forårsaket sprekkdannelser, og at de var enige om at arbeidet kunne fortsette. Byggearbeidet og Innredningen av huset gikk så videre. Da huset var kommet under tak, fikk Lorentzen vannet ut av kjelleren så den ble tørr, og feiet der. Da fant han at det var sprekk i flåten. Dette var den 9. august 1960 og dagen etter var han på kommunehuset for å få tak i bygningssjef Olstad, men traff ikke denne. Olstad kom imidlertid dagen etter og så på sakene, men kunne ikke si annet enn at man fikk håpe huset «satte seg». Det viste seg ikke tegn til setting og huset ble gjort ferdig til innflytting. Da Lorentzen måtte inn i huset snarest mulig, idet de måtte fraflytte sin leilighet i Sagdalen tidligere enn forutsatt, fikk de gjort et par rom ferdige og flyttet inn den 3. september 1960. Det er på det rene at sprekkdannelsen i huset er blitt værre og værre i den forløpne tid, og bygningen er grunnet disse skader i høy grad verdiforringet. - - -

Retten skal bemerke:

Under åstedsbefaringen har retten konstatert de skader huset er påført ved sprekkdannelser. Noen sprekker skyldes nok tørking, men de fleste og mest alvorlige sprekkdannelser skyldes utvilsomt setninger, som har vært ujevne og derved medført eksepsjonelt store skader på huset. Retten kan om de funne skader i alt vesentlig slutte seg til det som er uttalt i en rapport av 12. 6. 1964 etter en befaring av det sakkyndige firma Lund & Aas, bilag til dok. 7 i sak nr. A 31/1964. Rapporten er fremlagt og gjennomgått med partene. Det heter her: «I første etasje har særlig de murte veggene på soveromssiden fått store skrå- og vertikalsprekker. Betydelige sprekker finnes også i øvrige vegger og man får det inntrykk at ytterveggene har vandret utover i toppen, idet belistningen mellom himling og vegg nu på enkelte partier ligger flere cm inn fra veggen.

At himlingen har vært utsatt for ekstra påkjenninger fremgår av at trefiberplater i stuens himling viser revner utenom og på skrå i forhold til de vanlige glipp i plateskjøtene.

I kjelleren, hvor også samtlige vegger er murt, har særlig ytterveggen på soveromssiden av huset fått mange sprekker. I en delevegg loddrett på denne yttervegg forekom en skråsprekk så pass stor at man kunne stikke fingeren inn. Det så ut som om ytterveggen var sunket unna.

I fundamentplaten gikk det en markert sprekk fra hjørnet ved kjellernedgangen og diagonalt nesten frem til motstående hushjørne.

Det samlede bilde av skadene ga en følelse av at bygningen var knekket om denne diagonal.»

Etter anbefaling fra nevnte firma har eieren satt inn plomber i sprekkene og datert disse. Under befaringen ble det konstatert sprekkdannelser også i plombene, hvilket viser at setningene ikke er opphørt.

Ved befaringen kunne retten konstatere at husets sydvestre hjørne var sunket mest, men også nordøstre hjørne var sunket. Soveromsveggen som er østre vegg, ble for øvrig murt om igjen av Knut Helleberg etter at sprekkdannelse var konstatert. Retten kunne også konstatere at det ligger vann under hele kjellergulvet.

De meget alvorlige skader huset er påført er etter rettens mening

Side:1258

fremkommet ved setninger i grunnen. Flåten under bygget har ikke vært stiv nok til å makte den nødvendige lastutjevning alene, men burde ha hatt atskillig tilleggsarmering for å ha utsikt til å kunne motstå de lokale setninger.

Hva angår ansvaret for de oppståtte synkingsskader, finner retten at det må bli en ansvarsdeling mellom saksøkeren og de saksøkte Tor Helleberg og Lørenskog kommune. Hva Knut Helleberg angår, kan retten ikke finne at han kan overføres erstatningsbetingende forhold under sin befatning med byggeforetagendet.

Hva angår Tor Hellebergs forhold, er å merke at han har vist forsømmelighet ved ikke å sørge for tom byggegrube før han begynte støpningen av flåten. Det finnes ikke skjøter i støpningen og dette bekrefter saksøktes forklaring om at flåten ble støpt i ett. Det er imidlertid på det rene at det var så vått i byggegruben under støpingen at de måtte skyve vannet foran seg under støpingen, og det var ikke mulig på grunn av vannet å bruke det foreskrevne lettbetongunderlag. Flåten er stygt støpt og jernene ligger ikke forskriftsmessig, hvilket formentlig i all fall til dels skyldes manglende opphenging. Den ujevne overflaten synes også å tyde på skjødesløshet under støpingen. At flåten ikke er kontraktsmessig, anses på det rene. Men det er tvilsomt om skadene ville blitt vesentlig mindre selv om flåten hadde vært støpt etter Høgetveits beregninger, slik grunnforholdene var på dette sted. Det som Tor Helleberg mest er å klandre for er at han støpte denne flåten uten å gi klar beskjed til byggherren om hvor vanskelige forholdene virkelig var. Retten finner at han på dette punkt har misligholdt de plikter han som fagmann og entreprenør hadde overfor sin oppdragsgiver, saksøkeren. Selv om Thor Hellebergs oppdrag kun gjaldt støping av flåte da han begynte dette arbeide, så hadde han dog innlevert anbud på oppføring av huset med grunnmur, og retten finner at han faktisk må anses som ansvarshavende når det gjelder den del av arbeidet han utførte, selv om det ikke forelå noen formell godkjennelse av ham som sådan. Det er etter rettens oppfatning ikke merkelig at Tor Helleberg var villig til å trekke seg fra videre arbeide med huset. Etter rettens oppfatning burde han nemlig ha i all fall en begrunnet mistanke om at det ville være hasardiøst å sette opp hus på den flåten han hadde støpt, slik som han hadde konstatert bunnforholdene var. Hverken de generelle uttalelser han har kommet med overfor saksøkeren eller kommunens kontroll kan frita Tor Helleberg for erstatningsplikt på grunnlag av denne manglende aktsomhet i forholdet til oppdragsgiveren.

Det kan for øvrig bemerkes at bygningssjefen i Lørenskog den 25. mai 1961 ga Tor Helleberg pålegg om utbedringsarbeider i anledning sprekkdannelsene og han har således ansett ham som ansvarshavende.

Hva angår kommunens ansvar, vil retten anføre at det neppe er vanlig fremgangsmåte at byggherren underskriver in blanco byggeanmeldelsen som deretter utfylles av bygningssjefen, men i og for seg ville denne hjelpsomhet fra den fungerende bygningssjef ikke vært betenkelig hvis det hadde dreiet seg om en tomt med normale grunnforhold. Her gjelder det imidlertid en meget dårlig byggegrunn og det er bygningssjefen klar over.

Side:1259

Den foreliggende byggeanmeldelse som er satt opp uten grunnundersøkelse forelegges så bygningsrådet som godkjenner den. Retten ser det slik at denne godkjennelse av tomtegrunnen her til bebyggelse, uten at det er foretatt grunnundersøkelse, er en fadese som må medføre ansvar for kommunen. Det er vedkommende tjenestemann i kommunen som har satt opp byggeanmeldelsen og som forelegger den for bygningsrådet hvor han selv er medlem. Retten er kommet til at det var en alvorlig feil av de kommunale myndigheter å godkjenne denne tomten til bebyggelse uten at det var foretatt sakkyndige grunnundersøkelser.

Retten finner også grunn til å laste kommunen for at ikke bygget ble stoppet da de alvorlige sprekkdannelser ble konstatert. På det tidspunkt var det i all fall helt åpenbart at det måtte foretas grunnundersøkelser ved sakkyndige før bygget fortsattes.

Retten vil for øvrig bemerke at også kontrollen med byggearbeidet således også med flåten har vært mangelfull. Det er etter rettens oppfatning kommunen som må ta den største del av ansvaret for at byggeforetagendet fikk et så uheldig utfall.

Hva Knut Helleberg angår, er det intet å bebreide ham for så vidt angår hans eget arbeide. Retten finner heller ikke at det er grunn til å bebreide ham at han begynte dette arbeidet. Det forelå en ferdig støpt flåte som var godkjent av bygningsmyndighetene, og slik forholdene lå an kan det ikke pålegges ham noen plikt til å foreta selvstendige undersøkelser for å vurdere det utførte arbeide, som er godkjent. Saksøkte Knut Helleberg blir derfor å frifinne.

Hva saksøkeren Oddrun Lorentzen angår, finner retten at hun heller ikke kan fritas for ansvar. Både fra bygningssjef Johnsen og fra saksøkte Tor Helleberg fikk hun beskjed om at det var en vanskelig byggetomt hun hadde kjøpt. At hun har hatt tiltro til bygningssjefen som utfylte hennes byggeanmeldelse er rimelig nok, men retten finner at en byggherre må ha plikt til en viss selvstendig vurdering av forholdene. Riktig nok var saksøkeren helt ukyndig når det gjaldt byggeforetagender, og dette var også åpenbart for Johnsen og Tor Helleberg, men helt ansvarsfri er hun ikke når hun i denne situasjon unnlater å engasjere den nødvendige fagkyndige assistanse og sikre seg ansvarshavende for bygget. Bygningssjef Johnsen var ikke engasjert av saksøkeren, men leverte bare ekstra og gratis bistand, mens Høgetveit var engasjert av saksøkeren. For Høgetveits feil må således saksøkeren bære ansvaret. Retten vil her bemerke at det var for lettvint å beregne en flåte uten å kjenne grunnforholdene slik som her er skjedd.

Etter en samlet vurdering finner retten at saksøkeren selv må bære 30 % av skylden og dermed av skaden, mens de to saksøkte må svare for 70 %.

Mellom de saksøkte fordeles skylden og skaden med 50 % på Lørenskog kommune og 20 % på Tor Helleberg.

Hva skadens størrelse angår, vil retten bemerke at det må foretas en omfundamentering av huset før videre reparasjon foretas. Etter de grunnundersøkelser som er foretatt på tomten skulle det være mulig å fundamentere huset på peler til fjell. Dette gjøres da ved at det settes ned 6-8 pilarer til fjell og disse pilarer forankres øverst til

Side:1260

fundamentplaten. Retten antar at denne omfundamentering og reparasjon av de angjeldende sprekkskader kan utføres for et samlet beløp av kr. 40.000,-, og erstatningen settes til dette beløp.

Av erstatningsbeløpet svarer de saksøkte in solidum for 70 %, eller kr. 28.000,-, og de vil bli dømt til å betale dette beløp in solidum. Av erstatningen faller kr. 8.000,- på saksøkte Tor Helleberg. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jens Fagereng, Hans Østgaard og sorenskriver F. F. Kaltenborn med fagkyndige domsmenn, sivilingeniørene Sverre Strand og Arne Widerøe, tømmermester Arne Randsborg og byggmester Edvin Gran). - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er på det rene at huset er sterkt skadet på grunn av sprekkdannelser. Når det gjelder skadens art og omfang viser lagmannsretten til den beskrivelse som er gitt i rapport av 12. juni 1964 fra sivilingeniør Kristen Hangeraas i firmaet Lund & Aass, gjengitt i herredsrettens dom. Lagmannsretten har under åstedsbefaringen kunnet iaktta de skader som der er beskrevet.

Årsaken til sprekkdannelsene må i første rekke søkes i den dårlige byggegrunn. Etter en rapport fra Norges Geotekniske institutt, datert 15. november 1963, består grunnen av et 3-5 m tykt lag av bløt myrjord. Jorden har vært karakterisert som lite homogen. Jord av denne type vil ofte gi meget ujevne setninger. Den fundamenteringsmåte som er valgt - en armert betongplate og grunnmur av sement- (vibro) blokker - har ikke gitt tilstrekkelig stivhet til å utjevne setningene. Trykket er blitt for stort under yttermurene. Platen er så vidt svak at den lett vil bli deformert. Som påpekt i rapport av 15. november 1963 fra Norges Geotekniske institutt er det grunn til å anta at setningsskaden ville blitt mindre hvis bygget hadde vært utført med armerte grunnmurer og støpt dekke over kjelleren slik at det hadde dannet en stiv kasse. En annen utvei hadde vært å pele ned til fjell eller fast grunn.

Det er på det rene at utføringen av betongflåten er mangelfull. Helleberg har ikke lagt det 5 cm lag av magerbetong som var foreskrevet på Høgetveits tegning. Også andre ting kan påtales: Armeringen ble etter det opplyste lagt på ildfaste steiner. Det er ikke anvendt «hester». Armeringen ble «ristet» under støpningen. Resultatet synes å ha vært at armeringen er sunket ned i støpen og ikke har fått den tilsiktede plass. Norges Byggforskningsinstitutt har i brev av 18. mars 1964 uttalt: «Med de grunnforhold som er på stedet, og den fundamenteringsmåte som er valgt, armert betongplate og Ytong grunnmur, er det sannsynlig at store skader hadde oppstått selv om arbeidet hadde vært meget godt utført.» Sivilingeniør Otto Hegermann (8. vitne) har fremhold at man ville fått de samme setninger selv «med en førsteklasses utførelse». Lagmannsretten er enig i at årsaken til sprekkene i første rekke skyldes grunnen og den uheldige konstruksjon. Man kan imidlertid etter rettens oppfatning ikke se bort fra at en riktig plasert og bundet armering i flåten kanskje kunne ha medvirket til en kraftoverføring og i noen utstrekning redusert sprekkdannelsene.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Helleberg og

Side:1261

Lørenskog kommune må være solidarisk ansvarlig for skaden. Lagmannsretten skal først behandle spørsmålet om kommunens ansvar.

Etter at fru Lorentzen hadde kjøpt tomten henvendte hun seg til kst. bygningssjef Johnsen. Da Johnsen hørte at hun hadde kjøpt Marcus Thranes vei 29 A, ga han uttrykk for at tomten hadde dårlig beliggenhet og at grunnen var dårlig. Da fru Lorentzen spurte om det ikke gikk an å bygge på tomten, svarte han imidlertid at det gikk an, men at det måtte bygges på flåte. Da det ble spørsmål om byggeanmeldelse, skrev fru Lorentzen under på det vanlige skjema. Dette ble senere utfylt av bygningssjefen. Skjemaet er for øvrig bare utfylt på enkelte punkter: Byggested, bygningsart («våningshus»), arbeidets art («nybygning»), kalkulert verdi (« kr. 70.000,-»), tomtens størrelse («1.200 m2»), eldre bebyggelse areal («rives»), areal av nybygg («80 m2»), samlet gulvflate i alle etasjer («80 m2»), drenering («off. ledninger»), byggematerialets art («Ytong»), taktekning («papp»). De øvrige poster er ikke utfylt, således heller ikke posten «Byggegrunnens beskaffenhet, den beregnede belastning pr. m2 og fundamentering». Det ble spørsmål om tekniske beregninger. Fru Lorentzen har forklart at hun av kst. bygningssjef Johnsen ble henvist til branninspektør Høgetveit. Johnsen har bestridt dette. Han hadde ikke anledning til å henvise til en kommunal funksjonær. Han mener at det må ha vært Eriksen som har henvist fru Lorentzen til Høgetveit, idet Høgetveit hadde foretatt beregning av flåten på Eriksens bygg. Høgetveit har forklart at han fikk en henvendelse fra fru Lorentzen via Eriksen. Dette er formentlig riktig. Høgetveit har forklart at han henvendte seg til bygningssjefen for å høre hvordan han skulle beregne belastningen. Han fikk da til svar at han skulle anvende samme beregning som hos Eriksen. (Beregningen vedrørende Eriksen er etter det opplyste datert 4/9 1959 og var allerede insendt). Høgetveit utarbeidet deretter den fremlagte tegning og en for retten forevist statisk beregning, datert henholdsvis 21/9 og 20/9 1959. Høgetveit hadde ikke nærmere kjennskap til grunnforholdene på fru Lorentzens tomt og foretok heller ikke noen undersøkelse av grunnen før han utarbeidet sin beregning. Anmeldelsen ble behandlet i bygningsrådets møte 23. september s.å. Anmeldelsen ble godkjent i samsvar med bygningssjefens innstilling. (Til approbasjonen er knyttet en del vilkår som er uten interesse i den forbindelse det her gjelder).

Kst. bygningssjef Johnsen var klar over at grunnen var dårlig. Han har forklart at det gynget på veien når han kjørte forbi tomten. Da fru Lorentzen første gang oppsøkte ham på kontoret, nevnte han at grunnen var dårlig og at det derfor måtte bygges på flåte. Men fru Lorentzen fikk hverken da eller senere, hverken skriftlig eller muntlig, noe pålegg eller noen henstilling om å sørge for grunnundersøkelser. Slik som saken utviklet seg måtte det være ganske klart at fru Lorentzen Innrettet seg etter den beskjed og de pålegg som hun fikk av bygningssjefen og at hun for sin del ikke foretok andre undersøkelser. Både bygningssjefen og bygningsrådet har øyensynlig stolt på sitt lokalkjennskap. Så vidt skjønnes hadde imidlertid hverken bygningssjefen eller bygningsrådet noe virkelig kjennskap til grunnforholdene på stedet. Etter at tomten var utgravd, hadde bygningssjefen både anledning og foranledning til å se nærmere på grunnen. Det er på det rene

Side:1262

at dette ikke er gjort. Lagmannsretten finner at det må bebreides bygningssjefen og bygningsrådet som uaktsomhet at det under de foreliggende omstendigheter ble gitt byggetillatelse uten at det ble sørget for undersøkelse av grunnen.

Selv om det ikke er kommet til uttrykk i bygningssjefens innstilling og i bygningsrådets vedtak, er det på rene at det er forlangt fundamentering på flåte. Retten legger ikke noen avgjørende vekt på om fru Lorentzen av bygningssjefen ble henvist til Høgetveit eller ikke. Det står fast at Høgetveit, etter han var engasjert av fru Lorentzen, har fått direkte ansvisning av bygningssjefen om hvordan han skulle beregne flåten: Han skulle gjøre det på samme måte som hos Eriksen. Høgetveit tegnet og beregnet en flåte av samme konstruksjon - en armert betongplate med grunnmur av vibrostein. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til i hvilken utstrekning bygningsmyndighetene i sin alminnelighet plikter å etterregne og kontrollere beregninger som inngis av en byggherre eller dennes konsulenter. I det foreliggende tilfelle har bygningssjefen direkte gitt anvisning på den fundamenteringsmetode som skulle anvendes. Og dette er gjort uten grunnundersøkelse og med et høyst overfladisk kjennskap til grunnforholdene. Lagmannsretten er klar over at det er gjort for å hjelpe fru Lorentzen. Det forhindrer likevel ikke at forholdet må ansees som uaktsomt. Det tilføyes at Høgetveits beregning er godkjent av bygningsrådet i forbindelse med behandlingen av byggeanmeldelsen i rådets møte 23. september 1959.

Etter de opplysninger som foreligger ble sprekkdannelsene i grunnmuren først konstatert i juli 1960 etter at vegger og takkonstruksjon var satt opp. Bygningssjef Olstad så på bygget i slutten av juli. Retten er enig med fru Lorentzen i at det hadde vært oppfordring for bygningssjefen og hans folk til da å undersøke bygget nærmere. Enhver bygningskyndig måtte være klar over at huset, etter den fundamentering som var anvendt, sto utsatt på den dårlige grunn. En annen sak er om man på dette tidspunkt kunne avverget skaden.

Lagmannsretten legger til grunn at Lørenskog kommune etter alminnelige rettsregler er ansvarlig for den skade som er voldt ved uaktsomt forhold fra bygningsmyndighetenes - bygningssjefens og bygningsrådets side.

Når det gjelder Helleberg, må det bebreides ham at han ikke har sagt fra til fru Lorentzen om hvor vanskelige grunnforholdene i virkeligheten viste seg å være. Helleberg har forklart at han så på tomten sammen med fru Lorentzen før den var utgravd og at han da nevnte at den var bløt. Så ble tomten gravd ut av en mann som fru Lorentzen hadde engasjert på egen hånd. Helleberg har forklart at han nå syntes at tomten virket «fæl». På et sted kunne en stikke en staur ned 1 1/2 m. Utenfor «grimen» sank en i til knes. Da kst. bygningssjef Johnsen var nede på tomten, sa Helleberg til denne at det måtte være farlig å bygge på slik grunn. Helleberg har også forklart at han under støpingen hadde inntrykk av at det sank unna i det ene hjørne.

Lagmannsretten er enig i at Helleberg ikke kan gjøres ansvarlig for Høgetveits beregninger. Helleberg burde imidlertid etter det han så og merket under sitt arbeid med flåten vært klar over at grunnen var meget dårlig, og at det måtte være ytterst usikkert å bygge hus på så

Side:1263

dårlig grunn. Han pliktet som entreprenør å gi fru Lorentzen et varsel om dette. Helleberg kan ikke høres med at han ikke var fagmann og at han ikke var ansvarshavende. Det avgjørende må for så vidt være at han selvstendig hadde påtatt seg et arbeid som entreprenør. Det er opplyst at han i en årrekke har drevet i Lørenskog og på egen hånd har påtatt seg lignende arbeidsoppgaver. Han har regelmessig vært godkjent som ansvarshavende av bygningsmyndighetene i Lørenskog. Det er også et moment ved vurderingen av Hellebergs forhold at utførelsen av flåten er mangelfull og at den dårlige utførelse kan ha vært en medvirkende årsak til utviklingen av skaden. Helleberg har ved sin uaktsomhet medvirket til skaden og må derfor være erstatningsansvarlig. Det er intet upåregnelig i at et hus som blir bygget på så dårlig grunn før eller senere tar skade.

Da det således er skyld både hos kommunen og Helleberg, må begge i forhold til fru Lorentzen være solidarisk ansvarlig for hele skaden.

Lagmannsretten antar i motsetning til herredsretten at det ikke kan rettes noen vesentlig bebreidelse mot fru Lorentzen og at det ikke er grunnlag for noen reduksjon av erstatningen i medhold av §25 i straffelovens ikrafttredelseslov. Hun har henvendt seg til bygningssjefen og fått beskjed om hvordan hun skulle forholde seg og har innrettet seg etter dette. Heller ikke hennes entreprenør har grepet inn i anledning av grunnforholdene. Det kan, slik som forholdene utviklet seg, ikke bebreides henne at hun ikke engasjerte geotekniske sakkyndige. Hun hadde valgt et «ferdighus» med anerkjent planløsning og konstruksjon. Arkitekt skulle derfor ikke være nødvendig. Hun kan ikke gjøres ansvarlig for Høgetveits beregning som er utført på grunnlag av bygningssjefens anvisning. Det er mulig at hun og hennes ektefelle burde ha kunnet oppdage sprekkdannelsene noe tidligere. Men retten legger i denne forbindelse vekt på at bygningsmyndighetene, da de ble tilkalt i juli 1960, heller ikke gikk til noen aksjon. Bygningssjef Olstad har forklart at han regnet med at setningene ville gi seg og ville derfor se tiden an. Det kan under disse omstendigheter vanskelig rettes noen bebreidelse mot fru Lorentzen eller hennes mann på grunn av at de ikke stoppet arbeidet. Huset var vel på dette tidspunkt i det vesentlige ferdig.

Det er opplyst at eiendommen i 1965 er solgt. Pristakst var kr. 45.000,-. Når det gjelder erstatningens størrelse tar lagmannsretten som utgangspunkt at huset må settes i stand slik at det får den standard som var forutsatt. Det vil være nødvendig å foreta en omfundamentering, med peling til fjell eller fast grunn, og en meget omfattende reparasjon av hele huset. Herredsretten har regnet med at omfundamenteringen og reparasjonen kan utføres for kr. 40.000,-. Lagmannsretten finner at dette ikke vil være tilstrekkelig. Hensett til arbeidets omfang og til prisstigning etter herredsrettens dom, finner man at erstatningen bør settes til kr. 50.000,-.

Når det endelig gjelder fordelingen av erstatningsbeløpet mellom de ansvarlige bemerkes: De foreliggende saker er reist av Oddrun Lorentzen som erstatningssaker mot Tor Helleberg og Lørenskog kommune. Det var for herredsretten ikke nedlagt noen påstand om

Side:1264

fordelingen av ansvaret mellom de saksøkte. Det gjelder ikke noen obligatorisk kumulasjon av erstatnings- og fordelings (regress) fastsettelse, jfr. Smith: Solidaritet og regress i erstatningsretten (1962) 101. Herredsretten har likevel truffet bestemmelse om fordeling av erstatningsbeløpet mellom de ansvarlige, se pkt. 2 i domsslutningen. Lagmannsretten må gå ut fra at dette er i samsvar med partenes ønske eller forutsetning. Det er i ethvert fall ikke anket over at herredsretten har tatt opp dette spørsmål til avgjørelse. Tor Helleberg uttaler i ankeerklæringen av 13. februar 1965: «Fordelingen 30/70 er merkelig. Hadde det enda vært 50/50 på kommunen og Lorentzen, kunne man ha forstått det, men en slik fordeling som retten har foretatt har ingen hjemmel i de foreliggende opplysninger.» Lørenskog kommune uttaler i ankeerklæring av 20. februar 1965: «Subsidiært vil bli gjort gjeldende at skyldfordelingen er uriktig avgjort, idet kommunens andel er vesentlig for høy.» Selv om Helleberg og kommunen også for lagmannsretten har innskrenket seg til å nedlegge påstand om frifinnelse, antar lagmannsretten at det etter de foreliggende opplysninger er prosessuelt grunnlag for å treffe bestemmelse om ansvarsfordelingen. Retten tar som tidligere nevnt som utgangspunkt at det er skyld både hos Helleberg og hos kommunen, men finner at den vesentlige skyld ligger hos kommunen. Retten finner at kommunen bør bære tre fjerdeparter av erstatningen, mens en fjerdepart bæres av Helleberg. - - -