Hopp til innhold

Rt-1967-1270

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1967-11-11
Publisert: Rt-1967-1270
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 220B/1967
Parter: Ole Bjørnrud (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot A/S Uranienborgveien 7 (høyesterettsadvokat Ivar Hole).
Forfatter: Eckhoff, Nygaard, Helgesen
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §54, Arveloven (1854), Tvistemålsloven (1915), LOV-1964-06-16


Dommerne Eckhoff, Nygaard og Helgesen.

Oslo husleierett avviste ved kjennelse av 16. juni 1967 en sak som Ole Bjørnrud hadde reist mot A/S Uranienborgveien 7 med krav om fastsettelsesdom for at han var berettiget til å overføre sin andelsobligasjon med tilhørende leierett til sin sønn uten at gårdselskapet av den grunn kunne gjøre sin forkjøpsrett gjeldende.

Lagmannsretten forkastet 9. september 1967 Bjørnruds kjæremål og uttalte bl.a.:

«Etter den kontrakt som ble inngått mellom A/S Uranienborgveien 7 og den opprinnelige erverver av leiligheten, fru Helene Lee, søster av Gudrun Westerstrøm, har gårdselskapet forkjøpsrett ved overdragelse av andelsobligasjonen. Bestemmelsen om forkjøpsrett er også inntatt i andelsobligasjonen av 6. desember 1937 i følgende form: «Ved overdragelse av nærværende andelsobligasjon har A/S Uranienborgveien 7 til

Side:1271

enhver tid første rett til å innløse obligasjonen for det beløp som er avtalt for og i anledning av den tilsiktede overdragelse.»

Bjørnruds argumentasjon er at det er fastslått i rettspraksis at en forkjøpsrett av denne karakter ikke utløses ved arvefall og at det i denne henseende ikke kan være noen forskjell på et regulært arvefall og arveforskudd.

Hvorledes ordningen med «arveforskudd» nærmere tenkes gjennomført er ikke opplyst. «Arveforskudd» er i seg selv ikke noe entydig begrep. Dels brukes det i arveloven i forbindelse med lovens regler om avkorting av forskudd på arv, dels har det vært brukt i arveavgiftslovgivningen om utdelinger som er avgiftspliktige. Jfr. bl.a. Knophs Arverett (3. utg.) 391. Det nevnes i denne forbindelse at den nye lov om arveavgift av 16. juni 1964 har sløyfet begrepene arveforskudd og dødsgave og knytter avgiftsplikten til arv og (visse) gaver, jfr. Ot. prp. nr. 48/1962-63 side 8. Spørsmålet om andelsobligasjonen m/tilhørende leierett kan overføres til Bjørnruds sønn på en sådan måte at forkjøpsretten ikke utløses, vil i et hvert fall være avhengig av nærmere faktiske omstendigheter som man her ikke har tilstrekkelig oversikt over. Slik som saken for tiden er lagt opp kreves det, som påpekt av husleieretten, i virkeligheten dom for rent abstrakte rettsspørsmål. Lagmannsretten er enig med husleieretten i at saken under disse omstendigheter må bli å avvise.»

Ole Bjørnrud påkjærte lagmannsrettens avgjørelse. Han hevdet at lagmannsretten hadde fortolket tvistemålslovens §54 uriktig. Videre gjorde han gjeldende at lagmannsretten feilaktig hadde bygget sin avgjørelse på at det ikke var opplyst hvorledes ordningen med arveforskudd nærmere var tenkt gjennomført. Han hevdet at det av innlegg og av de fremlagte brev for husleieretten og lagmannsretten fremgikk klart at det var den kjærende parts hensikt å transportere andelsobligasjonen og leieretten til sønnen hvis det kunne gjøres uten at gårdselskapets forkjøpsrett ble aktualisert. I denne forbindelse ble det subsidiært kjæret over lagmannsrettens saksbehandling. Det ble hevdet at lagmannsretten om den hadde vært i tvil, burde ha innhentet nærmere opplysninger, fordi saken nettopp gjaldt om forkjøpsretten ble utløst under forutsetning av visse faktiske disposisjoner.

Kjæremålsutvalget uttalte:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner først å burde behandle Ole Bjørnruds angrep på lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget bemerker at det er på det rene at Bjørnrud for husleieretten krevet dom for at han var berettiget til å overføre andelsobligasjonen med tilhørende leierett til sin sønn som arveforskudd uten at gårdselskapet av den grunn kunne gjøre forkjøpsretten gjeldende. Lagmannsretten uttalte i denne sammenheng at det ikke var gitt opplysninger om hvorledes ordningen med arveforskudd nærmere tenktes gjennomført. Den uttalte at begrepet arveforskudd rettslig sett ikke var entydig og at spørsmålet om et arveforskudd hindret utløsning av forkjøpsretten

Side:1272

måtte bero på nærmere faktiske omstendigheter, som den savnet oversikt over. Etter Utvalgets mening har lagmannsretten ikke gjort noen feil når den unnlot å innhente nærmere opplysninger. Det måtte bero på den kjærende part selv om han ville fremlegge opplysninger som kunne gi tvisten et mere konkret innhold. Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling kan derfor ikke føre frem.

Når lagmannsretten videre har funnet at vilkårene for å kreve fastsettelsesdom etter reglene i tvistemålslovens §54 ikke foreligger, kan Utvalget ikke se at lagmannsretten har tolket denne lovbestemmelsen på en uriktig måte. Den konkrete rettsanvendelse er Utvalget avskåret fra å prøve. Kjæremålet må således også på dette punkt forkastes.»