Rt-1967-1287
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-11-03 |
| Publisert: | Rt-1967-1287 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105B/1967 |
| Parter: | Ole I. Hillestad m.fl. (advokat Gunnar Østreng - til prøve) mot Olav Haugen m.fl. (høyesterettsadvokat Nicolay Berg). |
| Forfatter: | Endresen, Gundersen, Anker, Hiorthøy, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Skogloven (1863), Jordskifteloven (1882) §95 |
Dommer Endresen: Beitet i stølsområdene sydvest for øvre del av elven Mørkedøla i det tidligere Borgund, etter kommunesammenslutning nå Lærdal herred, har vært utnyttet av tre stølslag, Eråkstølen sameie, Stardalen sameie og Osen sameie, hvorav sistnevnte inntil 1830-40-årene visstnok var knyttet til støler på Ulvehaugen og Elvetot før det flyttet til Osen. Stardalen sameie og Osen sameie har ikke skog i de områder som disse stølssameier har brukt, mens det derimot finnes løvskog i Heftingsdølslia som ligger innenfor det område som sogner til Eråkstølen sameie. Denne løvskog ble inntil år 1800 brukt i fellesskap av eierne av de tre stølssameier sammen med oppsittere på den annen side av Mørkedøla. Etter at det i 1799 var sluttet forlik med eiere av støler på den annen side av elven om at stølseierne på hver side skulle avholde seg fra å hugge i skogen eller la dyr beite på den annen side, men utelukkende holde seg til sin side, ble det under åstedssak 16. og 17. september 1800 mellom eierne av de tre nevnte stølssameier inngått forlik om deling av skogen i Heftingsdølslia. De fikk hver utlagt en skogteig i dette område og fikk dessuten en eller flere skogteiger samt del i fellesteig i det tilstøtende område i nordvest som hørte under Eråksdalen sameie som de eide i fellesskap. I 1959 ble grensene for Eråkstølen sameie, Stardalen sameie og Osen sameie fastlagt ved grensegangsforretning. Skogområdet i Heftingsdølslia faller innenfor de grenser som ved denne forretning ble fastsatt for Eråkstølen sameie.
Etter at fallrettighetene i Mørkedøla nå er solgt, er det blitt tvist om hvem som eier grunnen i skogteigene i Heftingsdølslia og dermed elverettighetene utenfor disse teiger. De eiere av Stardalen sameie som har skogteiger ned til Mørkedøla, gjør gjeldende at grunnen fulgte skogen ved delingen i 1800, og at det derfor er de som eier grunnen hver i sin skogteig. Eierne av Eråkstølen sameie hevder på sin side at grunnen ikke fulgte med ved delingen, og at derfor de må være eiere av grunnen i Heftingsdølslia som jo ligger innenfor Eråkstølens beiteområde - på samme måte som de eier grunnen i den øvrige del av dette beiteområde. De to eiere av Osen sameie som også har skogteiger i Heftingsdølslia, gjør ikke krav på å ha eiendomsrett til grunnen i sine skogteiger. For å få tvisten avgjort reiste
Side:1288
eierne av Eråkstølen sameie søksmål ved Indre Sogn herredsrett med påstand om at de som eiere av Eråkstølen sameie i forhold til vedkommende eiere av Stardalen sameie skulle kjennes eneeiendomsberettiget til elverettighetene og dermed til fallrettighetene i Mørkedøla utenfor skogteigene innen Eråkstølen sameie. De saksøkte eiere av Stardalen sameie reiste motsøksmål med prinsipal påstand om at de skulle kjennes å være grunneiere i sine skogteiger i Heftingsdølslia slik at de også er eiere av fallrettighetene utenfor skogteigenes strandlinje på deres side av Mørkedøla. Subsidiært hevdet de at de er sameiere i grunnen i deres skogteiger etter den gamle skyld på like linje med eierne av Eråkstølen sameie og dermed også sameiere til fallrettighetene utenfor skogteigene. Indre Sogn herredsrett - dommerfullmektigen i henhold til alminnelig fullmakt og domsmenn - avsa dom 13. juli 1963. Retten kom her til at det bare var skogen som ble delt ved forliket i 1800, men at grunnen fortsatt ble liggende i sameie, og da mellom eierne av alle de tre stølssameier. Domsslutningen lyder:
«I. Hovedsøksmålet: De saksøkte frifinnes.
II. Motsøksmålet: Saksøkerne: Olav Haugen, Ole Gram Flintegård og Ole Eggum og de saksøkte: Ole I Hillestad, Torstein Hillestad, Ole O. Hillestad, Håkon A. Eraker d.e., Elsa Eraker og Ole Milgård er - etter den gamle skyld - sameiere i de saksøkte sine skogteiger i Heftingsdølslien og dermed sameiere til fallrettighetene utenfor disse skogteiger.
III. I begge søksmål: Saksomkostninger ilegges ikke.»
Eierne av Eråkstølen sameie påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett med samme påstand som for herredsretten. Vedkommende eiere av Stardalen sameie motanket med samme påstand som for herredsretten, dog så at de utvidet sin subsidiære påstand til også å omfatte sameierett i de skogteiger som eierne av Eråkstølen sameie har i Heftingsdølslia, idet dette må bli konsekvensen om man som herredsretten kommer til at grunnen i skogteigene ligger i sameie. I sin dom av 20. august 1966 kom Gulating lagmannsrett - som var satt med to domsmenn - som herredsretten til at det bare var skogen, derimot ikke grunnen i skogteigene som ble delt ved forliket i 1800. I motsetning til herredsretten fant lagmannsretten imidlertid at Eråkstølen, Stardalen og Osen sameier allerede den gang hadde adskilte beite- og stølsområder, og at eiendomsretten til grunnen fulgte beiteretten. Da Heftingsdølslia hele tiden har hørt til det område hvor Eråkstølen sameie har hatt eksklusiv beiterett, fant lagmannsretten at eierne av Eråkstølen sameie var grunneiere i skogteigene og dermed eneeiere av elverettighetene utenfor skogteigene. Domsslutningen lyder:
«I. Hovedsøksmålet: Olav Haugen, Gullik Gram Flintegård og Ole Eggum er som eiere av Eråkstølen sameie eneeiendomsberettiget i forhold til Ole I. Hillestad, Torstein Hillestad, Ole O. Hillestad, Håkon Eraker d.e., Elsa Eraker og
Side:1289
Ole Milgård som eiere av Stardalen sameie til elverettighetene med fallrettighetene i Mørkedøla elv innen Eråkstølen sameie.
II. Motsøksmålet: Olav Haugen, Gullik Gram Flintegård og Ole Eggum frifinnes.
III. Begge søksmål: Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Saksforholdet - herunder partsforholdet og forandringer i dette - og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Ole I. Hillestad, Torstein Hillestad, Ole O. Hillestad, Håkon A. Eraker d.e., Elsa A. Eraker og Ole Milgård - som er de eiere av Stardalen sameie som nå er parter i saken - har påanket lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«I. Hovedsøksmålet: De ankende parter Ole I. Hillestad, Torstein Hillestad, Ole O. Hillestad, Haakon A. Eraker d.e., Elsa A. Eraker og Ole Milgård frifinnes.
II. Motsøksmålet: Prinsipalt: De ankende parter som eiere av gnr. 62, bnr. 1, 8, 6, 3 og gnr. 77, bnr. 1 i Lærdal, kjennes i forhold til ankemotpartene som eiere av gnr. 70, bnr. 1, gnr. 62, bnr. 7 og gnr. 63, bnr. 1, 2 og 4 i Lærdal, å være grunneiere i sine skogteiger i Heftingsdølslia og eneeiendomsberettiget til elverettighetene utenfor skogteigene. - Subsidiært: At de ankende parter på like linje med ankemotpartene kjennes sameieberettiget etter den gamle skylden til grunnen med tilliggende elverettigheter i partenes skogteiger i Heftingsdølslia.
III. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og for Høyesterett såvel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet.»
Eierne av Eråkstølen sameie - Olav Haugen, Gullik Gram Flintegaard og Ole Eggum - har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts dom av 20. august 1966 stadfestes såvel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet.
2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og for Høyesterett.»
Stort sett er fra begge sider gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten, bortsett fra at de ankende parter ikke har opprettholdt sin anførsel om at de under enhver omstendighet må ha hevdet eiendomsrett til grunnen i sine skogteiger.
Både de ankende parter og ankemotpartene har av Justisdepartementet fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor
Side:1290
partene Ole I. Hillestad, Torstein Hillestad, Håkon A. Eraker og Olav Haugen samt 8 vitner har avgitt forklaring.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse retten har gitt. Som følge av prosedyren i Høyesterett bemerker jeg ytterligere:
I likhet med herredsretten og lagmannsretten er jeg kommet til at det bare var selve skogen og ikke grunnen i Heftingsdølslia som ble delt 17. september 1800 under åstedssaken. Fra denne skog som var den eneste i de stølstrakter det her gjelder, skaffet samtlige tre stølssameier seg nødvendig brenne og muligens også gjerdefang til stølsdriften, og delingen skjedde for å verne skogen mot ødeleggelse og sikre at den enkelte stølseier kunne få hva han trengte til stølsdriften. Det var således stølsdriften som var det primære, og delingen av skogen ble i første rekke foretatt for å fremme og bevare denne drift. De bruksberettigede i skogen hadde derfor intet behov for å dele annet enn selve skogen, og det er da også i seg selv mindre trolig at grunnen under disse omstendigheter skulle bli utskilt fra det øvrige stølsområde for å følge skogen.
De ankende parter har også for Høyesterett påberopt en rekke senere dokumenter som skal vise at rettsoppfatningen i Borgund har vært at grunnen følger skogen, noe som etter deres mening da må tillegges avgjørende vekt ved tolkingen av forliket i 1800. I likhet med lagmannsretten finner jeg imidlertid ikke å kunne godta noen av disse dokumenter som bevis for at det har eksistert en slik rettsoppfatning. Det dreier seg for det første om deling og salg av skogteiger som i forbindelse hermed er blitt særskilt skyldsatt - to i Eråksdalen i 1847 og én i Heftingsdølslia i 1853-55. Jeg kan ikke tillegge disse salg noen vekt; at eieren av en skogteig ikke tillike var eier av grunnen i teigen, var etter datidens rettsforhold ikke til hinder for at skogteigen ble særskilt skyldsatt og solgt. I andre dokumenter - en utskiftningsforretning fra 1833 samt et gjerdeskjønn fra 1952 og i tilknytning hertil en jordskiftesak fra 1964 - ble det lagt til grunn at skogeieren også er grunneier i skogen, men dette skjedde i henhold til forlik mellom partene uten at det fremgår hva det var som hadde foranlediget forliket. I en utskiftningsforretning på Eraker 22. juli 1924 ble det bestemt at skogeierne skulle være grunneiere, men det ble her lagt avgjørende vekt på at skogen hadde større verdi enn beitet - vel under påvirkning av bestemmelsen i utskiftningsloven av 13. mars 1882 §95 som for avløsning fastsatte at i mangel av nærmere opplysning om hvem som hadde eiendomsretten til selve grunnen, skulle den ansees som eier hvis bruksrett hadde størst betydning. En påberopt utskiftningsforretning av 13. juli 1950 synes etter den ekstraktutskrift som er fremlagt, alene å angå innmark i teigeblanding og gir intet holdepunkt for noen rettsoppfatning som kan ha betydning her.
Det som imidlertid de ankende parter i første rekke har lagt avgjørende vekt på, er de overdragelser av elverettigheter
Side:1291
utenfor deres skogteiger som to av ankemotpartenes rettsforgjengere, Anders Haugen og Guro Nygård som var enke i uskiftet bo etter Hans Nygård, i 1917-18 foretok til konsul Larsen som ble representert av overrettssakfører Schjelderup Jansen, for Haugens vedkommende også salg av en skogparsell ved Heftingsdøla - ifølge skylddelingsforretning med grunn - til Ola Sprakhaug som på samme måte solgte elverettighetene til konsul Larsen. Jeg finner imidlertid at heller ikke dette kan sees som uttrykk for noen festnet rettsoppfatning om at grunnen i Heftingsdølslia i 1800 fulgte skogen og viser for så vidt til hva lagmannsretten har anført om dette. Spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i Heftingsdølslia hadde neppe tidligere vært reist, og eiendomsforholdene må for de legfolk som solgte, ha fremstillet seg som ytterst uklare.
I likhet med lagmannsretten kan jeg således ikke i senere begivenheter finne tilstrekkelig holdepunkt for noen annen tolking av forliket i 1800 enn den som fremtrer som den mest rimelige, nemlig at grunnen ikke fulgte med ved delingen av skogen. Under disse omstendigheter oppstår det spørsmål som omhandles i de ankende parters subsidiære påstand - nemlig om eiendomsretten til grunnen tilligger de tre eiere av Eråkstølen sameie eller samtlige eiere av de tre stølssameier slik som forholdet er i Eråksdalen stølssameie hvor alle er opplyst å være eiendomsberettiget i forhold til den gamle skyld. Som jeg før har nevnt, faller eierne av Osen sameie utenfor denne sak, idet de ikke har gjort krav på å ha noen eiendomsrett i sine skogteiger i Heftingsdølslia. I likhet med lagmannsretten finner jeg å måtte legge til grunn at de tre stølsameier allerede før 1800 var blitt adskilte beite- og stølsområder; jeg finner for øvrig ingen opplysninger som kan underbygge at disse strekninger noensinne har vært felles beiteområde for de tre stølssameier. De ankende parter har imidlertid for Høyesterett gjort gjeldende at beiteforholdene i Heftingsdølslia må sees under ett med det tilstøtende skogområde i nordvest som ble delt 16. september 1800. Dette skogområde ligger på den annen side av Heftingsdøla og hører under Eråksdalen sameie hvor som nevnt samtlige eiere av Eråkstølen, Stardalen og Osen sameier har beiterett; det hevdes da at samtlige stølseiere i 1800 må ha hatt beiterett i skogsområdene på begge sider av Heftingsdøla. Hvorledes dette forholdt seg, er det nå ikke mulig å fastslå. I grensegangsforretningen av 1959 ble imidlertid grensen mellom Eråksdalen og Eråkstølen sameier i skogsområdet trukket langs Heftingsdøla, og i mangel av andre opplysninger må jeg legge til grunn at Heftingsdøla også tidligere faktisk har dannet grensen mellom Eråksdalen og Eråkstølen beiteområder i skogen. Det må da være eierne av Eråkstølen sameie som er eiere av grunnen i de skogteiger denne sak gjelder, og dermed også av elverettighetene utenfor.
Etter den tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.
Side:1292
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Sakomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Hiorthøy og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Helge Strømsnes med domsmenn):
- - -
I den nordre - nederste - del av Eråkerstølen ligger endel løvskog og ved åstedssak av 17. 9. 1800 ble denne skog på strekningen fra Heftingsdøla og oppover - sydover - utlagt partene - både saksøkerne og de saksøkte - i teiger. Det heter til slutt i dette dokument: «... saa at hver har nu sin Skov-Ejendom for sig, og nu sagde Parterne ej at have mere at deele og skifte mellom sig, da Udhavner og FæeBejdterne ere fælleds som før.»
Partene har drevet stølsdrift hver på sine støler og Eråkerstølens buskap har beitet også i disse skoglier. I sine skogteiger har partene tatt den skog de trengte på stølene og ellers, og en del skog er solgt. - - -
Saksøkerne har ved sin prosessfullmektig fremholdt at beiteretten innen området er det mest verdifulle idet skogsdriften i disse trakter ikke er regningssvarende og ikke lenger blir drevet. Han viste i den forbindelse til professor Gjeldsviks: Tingsrett III utgave side 11-13 og til professor Robberstads artikkel i tidsskriftet Lov og Rett nr. 4/1963. - - -
Saksøkte nr. 1 sin prosessfullmektig hevdet at den åstedssak som kom opp i 1800 nettopp viser at skogen er det viktigste og hevdet videre at av dette dokument må en kunne lese at hver av partene fikk sin teig til odel og eie og at beiteretten skulle hvile på teigene som servitutter. - - -
De øvrige saksøktes prosessfullmektig hevdet at ved åstedssaken i 1800 ble skogteigene utlagt med full eiendomsrett og at de omtvistede skogarealer utgjør ca. 1/8 part av Eråkerstølens beiteområde. - - -
Fra rettspraksis viste han til en rekke Høyesterettsdommer således bl.a. Rt-1873-433, Rt-1923-323 og 1957/953. Han viste ellers til den gamle utskiftningsloven av 1882 §95 og til Skogloven av 1863. - - -
Retten skal bemerke:
Retten finner å måtte bygge sin avgjørelse i saken på det dokument som foreligger fra åstedssaken i år 1800 (sakens dok. 8), og de rettsforhold som har hersket mellom partene siden den tid.
Retten finner foranledningen til saken i 1800 å ligge deri at saksøkerne dengang ville beskytte skogen idet det i dokumentet heter: «... vare ind på deres lod kommen og meget ulovligt forhugge sammes Skov til Citanternes alt for store Fornærmelse og Skovens Ødelæggelse...» Retten merker seg videre at partene den gang kom til forlik og
Side:1293
«... thi bade begge Parter at Laugretten ville følge med dem på Stæderne for at nedsette Steene eftersom de anviisse...» og videre «... bade saavel Hoved Citanterne som Tron og Hans Ehrager Udeelingen af Skoven foretagen efter Eenhvers Jordskyld...». Til sist heter det «... og nu sagde Parterne ej at have mere at deele og skifte mellom sig, da Udhavner og FæeBejdterne ere fælleds som før».
Ut fra dette finner retten ikke å kunne gi de saksøkte medhold i deres påstand om at skogteigene ble utskiftet til eiendom og med grunn. Rettnok er det sagt: «Denne Teig skal tilhøre» men i dette uttrykk finner retten ikke å kunne innfortolke det apsolutte eiendomsbegrep. Retten finner heller ikke at den sak som stod til avgjørelse den gang kunne foranledige eller førte til noe deling av grunnen. Retten ser delingen som ble foretatt den 17. september 1800, - den andre dagen under hovedforhandlingen - kun å være en deling av skogen i Heftingsdølslien for å sikre uthugging av skog som ble brukt til stølsved, og kan ikke finne at partene har ført bevis for noe annet. Retten finner at setningen - uthavner og febeitene er som før - støtter dette standpunkt.
Retten har sammenholdt setningen - uthavner og febeitene er som før - med grensegangsforretningen i 1959 og det som der er sagt og kan ikke finne at det noen gang i tiden mellom 1800 og 1959 er fastslått noen deling av grunnen i området eller de til samme tilliggende herligheter og rettigheter. Rettnok har partene uten at noen med sikkerhet kan si når - satt seg ned hver på sine støler, og retten finner det også sannsynlig at de innarbeidet hver sine beitestrekninger som har vært gjensidig respektert, men herav finner retten ikke å kunne slutte at noen deling av grunnen og elverettighetene har funnet sted. Partene har da også for retten gitt uttrykk for at de tidligere aldri har tenkt på hvem som var grunneiere og hvem som var bruksberettiget i de omtvistede områder, og at det aldri ville ha kommet til sak uten at disse spørsmål nå var blitt aktuelle.
Etter så vidt vites er partene enige om delingen av vassrettighetene i de ovenfor liggende områder, likesom partene er enige om at saksøkerne er ene-beiteberettigede i de omtvistede skogteiger og at disse ligger innenfor det beiteområdet som nå er tillagt Eråkerstølen sameie. Men heller ikke herav kan retten slutte at noe utskiftning av grunnen og vassrettighetene i de omtvistede skogteiger har funnet sted.
Retten må etter dette kunne fastslå at grunnen etter 1800 ikke er delt, og det er etter det som er fremkommet heller intet som tyder på at de saksøkte etter dette tidspunkt er blitt grunneiere i sine skogteiger. Følgelig finner retten ikke å kunne gi de saksøkte medhold i deres påstand om at de skal kjennes å være grunneiere i sine skogteiger.
Retten må legge til grunn at i disse skogteiger er grunneiendomsforholdene de samme som i 1800 - og at det foreligger et «hopehav» etter den gamle skyld. Allerede herav vil følge at de fallrettigheter som ligger utenfor disse skogteiger ligger i det samme «hopehav».
Retten finner videre at selvom det kunne påvises at grunnen i de saksøktes skogteiger har vært delt etter år 1800, så må retten under alle omstendigheter kunne gå utfra at vassrettighetene utenfor disse aldri har vært skiftet. - - -
Side:1294
Av lagmannsrettens dom (lagdommer H. F. Marthinussen, hjelpedommer Lars Sollesnes og sorenskriver Alf Hærem med domsmenn):
- - -
At rettsoppfatningen i Borgund er at eierne av skogteigene er grunneiere, støttes etter de motankendes syn også av endel andre dokumenter som ikke gjelder eiendom i tvistefeltet og som likeledes for den største dels vedkommende er nye for lagmannsretten. Det gjelder også her endel utskiftninger og skylddelinger, men også enkelte rettsavgjørelser og forlik, hvor partene er blitt enige om at skogeieren skal være grunneier. De motankende har ellers vist til at oppfatningen er den samme i Vang og Hemsedal, og i denne sammenheng har de særlig påberopt seg to dommer av Eidsivating lagmannsrett av henholdsvis 26. august 1961 og 2. september 1960, hvor lagmannsretten kom til at skogeierne måtte anses som grunneiere. Det er, hevdes det, ikke påvist forhold som skulle betinge en annen rettsstilling på vestsiden av fjellet. - - -
Når det gjelder realiteten i saken, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. - - -
Videre skal nevnes at åstedssaken i 1800 og delingen av skogen omfattet ikke bare skogen innenfor den nåværende Eråkstølen, som er en sommerstøl eller fjellstøl, men også den nedenforliggende Eråksdalen eller Heimedalen. Eråksdalen er en sams vårstøl for Eråker, Stardalen og Osen, hvor eiendoms- og rettighetsforholdene er opplyst å være andre enn for Eråkstølen eller iallfall uklare. Det var skogen her som ble delt i teiger den første dag under åstedssaken, 16. september 1800, og her ble det da, foruten de enkelte stølseieres særskilte skogteiger, utlagt en felles skogteig til stølsbrenne for alle. Neste dag, 17. september, fortsatte åstedssaken med delingen av skogen i Eråkstølens område ovenfor Heftingsdøla. Noen fellesteig ble ikke utlagt her.
Når det gjelder forståelsen av delingsdokumentet av 16.-17. september 1800, er lagmannsretten enig med herredsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten gir for at skogteigene dengang ikke kan anses utlagt som eiendomsteiger for grunnens vedkommende. Det er heller ikke etter lagmannsrettens mening noe i den uttrykksmåte som er brukt i dokumentet, som tyder på at det var meningen å tillegge stølseierne skogteiger på noen annen måte enn i den vanlige forstand. Betegnelsen «skogteig» trekker i seg selv i den retning, og anførslen om at «hver har nu sin Skov-Ejendom for sig», som ankemotpartene særlig har lagt vekt på, må etter lagmannsrettens oppfatning også nærmest sees som uttrykk for at delingen ikke var ment å skulle omfatte eiendoms-retten til selve grunnen. På dette punkt finner lagmannsretten også en klar forskjell fra uttrykksmåten i de dokumenter to delingsforretninger av 6. juli 1795, som er fremlagt for lagmannsretten - og som ligger til grunn for de to dommene av Eidsivating lagmannsrett som er nevnt foran. Det er her - og det er så vidt skjønnes fremhevet i dommene - tale både om «skog og mark». Disse dommer finnes derfor allerede av denne grunn ikke å kunne tillegges noen betydning for den foreliggende sak, selv om det skulle antas at forholdene for øvrig og den vanlige oppfatning ikke skulle være nevneverdig annerledes i Valdres og Hemsedal enn i Borgund. Hvordan
Side:1295
det for så vidt måtte forholde seg, tør lagmannsretten imidlertid etter det opplyste ikke ha noen bestemt mening om, og finner derfor heller ikke grunn til å gå nærmere inn på det som i så henseende er gjort gjeldende.
Det fremgår av det som er sagt, at lagmannsretten er enig i at det heller ikke ut fra bakgrunnen for delingen i 1800 kan sluttes at skoggrunnen da ble utlagt til eiendom. Det synes nokså klart etter det som fremgår av det protokollerte fra åstedssaken, at denne ble anlagt for å få ordnet hugstforholdene og at bakgrunnen for og hensikten med skogdelingen, slik det må antas å ha vært vanlig, var å få i stand en rasjonell bruksordning for skogens vedkommende. Dette er sagt i dokumentet først og fremst med sikte på den felles vårstøl, Eråksdalen, men forholdet må antas å ha vært det samme for Eråkstølen. I Osen og Stardalen var det ikke skog, og stølseierne her måtte derfor få sine skogteiger innenfor Eråkstølens område, hvor skogen åpenbart fra gammelt har vært til felles bruk for dem alle, slik det for øvrig fremgår av forliket av 24. mai 1799, som lagmannsretten kommer tilbake til, og som også synes begrunnet i første rekke i hensynet til utnyttelsen av skogen. Det har formodningen mot seg at det under disse omstendigheter kan ha vært meningen å tillegge stølseierne i Osen og Stardalen noen grunneiendomsrett i de skogteiger de fikk utlagt til seg i Eråkstølens område. Sine egne stølsområder beholdt de jo ubeskåret for seg selv med alle rettigheter.
Lagmannsretten kan for sin del heller ikke finne tilstrekkelig grunnlag for noen nevneverdig endret vurdering i de opplysninger som foreligger om den senere utvikling. Som nevnt har ankemotpartene i denne forbindelse dokumentert en rekke rettslige disposisjoner, som menes å vise at skogeierne har vært betraktet som grunneiere både i Eråkstølens område og ellers i Borgund. Det er således vist til de to skyldsetningsforretninger av 9. oktober 1847, med tilhørende skjøter av 11. oktober s.å., som gjelder skogteiger i Eråksdalen. Videre er det fremlagt en delingsforretning av 14. juni 1853 og skyldsetning av 9. juni 1855, som begge gjelder teiger i Eråkstølen. Ankemotpartene hevder at det her er tale om eiendomsskylddelinger og eiendomsoverdragelser. Det er som nevnt også foretatt en omfattende dokumentasjon i forbindelse med oppkjøpet av elverettigheter i 1917-1918, og det er så vidt forstås dette ankemotpartene i særlig grad vil legge vekt på. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på de enkelte håndgivelser, skylddelinger og skjøter det her er tale om. Det er tilstrekkelig å nevne at det for så vidt er på det rene at to av de ankendes forgjengere i Eråkstølen, Anders Haugen og Hans Nygård, først håndgav og senere overdrog elverettighetene til konsul Larsen, som opptrådte ved overrettssakfører Schjelderup Jansen, og at overdragelsene omfattet ikke bare selgernes andel i rettighetene som sameiere i Eråkstølen, men også særskilt elven utenfor skogteigene her og i Eråksdalen, etter det som er sagt i skylddelingene. Rettighetene er senere tilbakekjøpt av Haugen ved skjøte av 28. mai 1934.
I forbindelse med Schjelderup Jansens oppkjøp av elverettigheter for konsul Larsen foreligger det for lagmannsretten også enkelte dokumenter vedrørende andre eiendommer i Borgund, således
Side:1296
håndgivelse og skylddeling for Ulviksbakken av henholdsvis 15. oktober 1917 og 16. juli 1918. Disse omfatter likeledes elverettigheter i tilslutning til skogteiger. En skylddelingsforretning av 11. oktober 1914 vedrørende gården Hegg, som da for øvrig tilhørte Schjelderup Jansen, gjelder bl.a. særskilte elvestrekninger utenfor skogteiger.
De disposisjoner som her er nevnt, kan nok i og for seg gi god støtte både for at skogeierne - og det gjelder da også eierne av skogteigene i Heftingsdølslia - har ansett seg selv som grunneiere, og for at de i sin alminnelighet har vært betraktet som eiere av grunnen i skogteigene. Men etter lagmannsrettens oppfatning vil det ikke være riktig å tillegge dem avgjørende vekt i så måte. Særskilte skyldsetninger vedrørende skogteiger er ikke ualminnelig, uten at dette behøver å være uttrykk for noen bestemt oppfatning av eiendomsforholdene, og den omstendighet at en skogteig er særskilt skyldsatt, betyr i sin alminnelighet ikke at den er utskilt til full eiendom med grunnen. Når det videre gjelder salgene til konsul Larsen, er disse ledd i en spesiell og utstrakt oppkjøpervirksomhet av spekulasjonsartet karakter, og lagmannsretten finner for sin del ikke å kunne tillegge de kjøp som kom istand under disse forhold, nevneverdig betydning som uttrykk for noen bestemt forståelse av eiendomsforholdene til skogteiger og elvestrekninger.
Av en noe annen art er enkelte andre dokumenter, som er fremlagt for lagmannsretten og som ankemotpartene likeledes har påberopt seg som uttrykk for oppfatningen i Borgund. En utskiftningsforretning av 22. september 1801 på Borlaug adskiller seg etter lagmannsrettens mening ikke nevneverdig i uttrykksmåten fra det som er vanlig når det utlegges skogteiger uten eiendomsrett til grunnen. I enkelte senere utskiftningsforretninger av 26. juli 1833 på Eggum, 22. juli 1924 på Eraker og 13. juli 1950 på Spangelo - er det derimot positivt fastslått at skogeierne skal være grunneiere i sine teiger. Det samme er partene blitt enige om i forlik under et gjerdeskjønn på Eggumshagen 21. august 1952, og dette er stadfestet i en kjennelse av jordskifteretten under jordskifte over Eggumshagen 23. juni 1964. Jordskifteretten henholder seg imidlertid her utelukkende til forliket som grunnlag for sin avgjørelse, og anfører at uten dette ville grunnen ha ligget i hopehav som følge av at det var sams beite i skogen.
I mangel av nærmere opplysninger om bakgrunnen for at det i de tilfelle som her er nevnt, er blitt uttrykkelig bestemt at eierne av skogen skulle anses som eiere også av marken i skogteigene, finner ikke lagmannsretten å kunne se disse enkeltstående avgjørelser som utslag av en alminnelig utbredt oppfatning i Borgund av grunneiendomsforholdet når det er utskilt skogteiger i felles beiteområder. Et slikt syn på eiendomsforholdet ville så vidt forstås avvike klart fra det som ellers er vanlig på disse kanter av landet, og det bevisstoff som foreligger - og det gjelder såvel de fremlagte dokumenter som de forklaringer som er avgitt under ankeforhandlingen i den retning - er i det hele etter lagmannsrettens mening ikke av en slik styrke at det under disse forhold kan finnes å gi tilstrekkelig formodning for at oppfatningen i Borgund er eller noengang har vært at eiendomsretten til grunnen som alminnelig regel følger skogen i slike tilfelle som den
Side:1297
foreliggende sak gjelder. Men dermed er det etter det som er sagt om åstedssaken i 1800, heller ikke holdepunkt for å anta at stølseierne ved delingen dengang ervervet noe annet enn skogteiger i vanlig, begrenset betydning, slik det er nevnt.
Noen eiendomsrett til grunnen i egenskap av eiere av skogteigene har de da overhodet ikke, siden de åpenbart heller ikke kan ha ervervet noen slik rett senere. Den bruk som er utøvet i skogteigene, foreligger det noe varierende opplysninger om. Men det finnes under enhver omstendighet ikke grunnlag for å anta at det har foregått bruksutøvelse i strid med den som retten til skogen gir rettslig adgang til, og hevdserverv, som ankemotpartene subsidiært har påberopt seg, må allerede av denne grunn anses utelukket.
Lagmannsretten legger etter dette i likhet med herredsretten til grunn at skogteigene i 1800 ikke ble utskilt med eiendomsrett til grunnen. Men i motsetning til herredsretten kan lagmannsretten ikke finne at det derav må sluttes at grunneiendomsretten i skogteigene ligger i sameie etter den gamle skyld mellom partene i saken. Etter den begrunnelse herredsretten gir, og som ankemotpartene subsidiært har slutte seg til, måtte dette sameie i grunnen for øvrig omfatte også stølseierne på Osen. Men at disse ikke gjør gjeldende noe krav på grunnrettigheter i Eråkstølen, er allerede nevnt og etter det som foreligger opplyst, må lagmannsretten også gå ut fra at ingen tidligere har tenkt seg muligheten av noen grunneiendomsrett innenfor Eråkstølens område for Osen eller Stardalen, når det bortses fra det spesielle krav Stardalen gjør gjeldende for skogteigenes vedkommende. Lagmannsretten må således gå ut fra at det var vassrettighetene og erstatningene for disse som foranlediget grensegangen mellom Stardalen og Eråkstølen i 1959, og det synes å måtte ha vært partenes selvsagte forutsetning at det var eiendomsgrenser som da skulle fastsettes av jordskifteretten. Et slikt omfattende sameieforhold eller hopehav som omfatter hele beite- og stølsområdet på vestsiden av Mørkedøla i Osen, Stardal og Eråkstølen, og som fremdeles skulle bestå, fordi det i tiden etter åstedssaken i 1800 ikke har vært foretatt noen deling av området, må etter lagmannsrettens mening også for øvrig ha formodningen mot seg.
Det er vel så at forliket av 24. mai 1799 som ankemotpartene i denne sammenheng særlig viser til, også gir en viss støtte for dette syn. Det heter i forliket at oppsitterne og eierne på østre og på vestre side av Mørkedøla «forhen i Tiden haver haft Fælledsskap i bemældte Eiendom Mørkedalen med at hugge fælleds i Skoven, paa begge Sider af Elven», og de ble da enige om en deling, slik at oppsitterne på hver side skulle hver «vedblive sin Eiendom paa den Side af Elven i Dalen ham tilhører uden i nogen Mande at trenge sig ind paa hiins Siide eller andre Eiendom endten med at hugge i Skoven eller med sine Kreature at beite». Det som her er sagt, tyder i og for seg på at det kan ha vært et felles bruksområde, som omfattet hele dalen, og som i 1799 ikke ble delt i videre utstrekning enn at Osen, Stardalen og Eråkstølen på vestsiden etter delingen fortsatte som ett fellesskap. Og dette forhold ble da i tilfelle heller ikke endret ved åstedssaken året etter, da skogen ble utskiftet.
Det synes imidlertid som nevnt klart nok etter det som er sagt i
Side:1298
forliket, at delingen fortrinnsvis var begrunnet i hensynet til utnyttelsen av skogen og ønsket om å få en fast bruksordning for skogen, og lagmannsretten er blitt stående ved at forliket etter den måte fellesskapet der er karakterisert på, ikke kan sees som uttrykk for mer enn en tidligere felles bruksrådighet over skogen for dem som holdt til i Mørkedalen, og muligens også et visst faktisk fellesskap i bruken i andre henseender, men ikke for et omfattende eiendomsfellesskap i hele området. For denne oppfatning finner lagmannsretten også støtte i forlikets tekst når den ene gruppe av underskriverne av dette er betegnet som «alle Oppsiddere og Eiere af Østre side af Mørkedalen», den annen gruppe som «alle Eiere og Oppsiddere af Vestre Side af benævnte Mørkedalen». Den skog som eierne og oppsitterte på vestsiden da fikk utlagt til seg, er da skogen i Eråkstølen, som i 1800 igjen ble delt i teiger mellom stølseierne på den side av elva.
Når forliket av 1799, som lagmannsretten er kommet til, ikke kan anses avgjørende for at det dengang ekisterte et slikt stort felles beite- og stølsområde i et fullstendig sameie på vestsiden av Mørkedøla, er det etter lagmannsrettens mening intet grunnlag for å gå ut fra et slikt grunneiendomsforhold som bakgrunn for åstedssaken og delingen av skogen i 1800. Det er som nevnt av herredsretten, på det rene at det på vestsiden av Mørkedøla har dannet seg tre særskilte stølsområder med eksklusiv beiterett. Opprinnelsen til at det er utskilt bestemte beiteområder med grenser som i hovedsaken var fastlagt ved den faktiske beitebruk lenge før grensegangssaken i 1959, foreligger det ingen opplysning om, men den må etter lagmannsrettens mening ligge langt tilbake i tiden, og det er i og for seg intet som tyder på at ikke Osen, Stardalen og Eråkstølen allerede på tiden for forliket av 1799 og delingen av 1800 var blitt adskilte beite- og stølsområder. Det er i jordskifterettens kjennelse i grensegangssaken i 1959 sagt at retten må finne fram til de grenser som fra gammelt av har vært regnet med mellom disse stølsbolene, og i skylddelingsforretningene av 16. juli 1918 i forbindelse med Haugens og Nygårds salg av elverettighetene til konsul Larsen, er det likeledes anført at Eråkstølen, som Haugen, Flintegård og Nygård opplyses å være sameiere i, har gamle grenser etter gammelt bruk.
Lagmannsretten finner etter dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at grunneiendomsretten i de skogteiger saken gjelder, fremdeles ligger i et mulig opprinnelig eiendomsfellesskap etter gammel skyld som omfatter andre enn Eråkstølens eiere. I mangel av andre sikre holdepunkter antas avgjørelsen da å måtte bygges på at den eksklusive beiterett innen Eråkstølens område som ubestridt tilligger eierne av Eråkstølen sameie, må sees som uttrykk for en tilsvarende grunneiendomsrett til stølsområdet med skogteigene. Til dette sameie i grunnen svarer da en enerett for sameierne - de ankende parter - i fellesskap til elverettighetene i Mørkedøla innenfor området, siden det er på det rene at vassrettighetene ikke har vært særskilt utskiftet. - - -
Side:1299