Rt-1967-1303

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-11-04
Publisert:	Rt-1967-1303
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 130/1967
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen) mot Peter A. Skjerdingstad (advokat Sverre Dragsten - til prøve).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Ryssdal, Stabel, Heiberg, Berger
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §88, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §85

Dommer Roll-Matthiesen: Under en av staten v/ Landbruksdepartementet begjært grensegangssak avsa Gauldal og Strinda jordskifterett den 28. november 1962 kjennelse med denne slutning:

«Eiendomsgrensen mellom statens eiendom Røros vestre almenning på sørøstre side, og Høsøien, gnr. 147 bnr. 2 i Røros landsogn, eiere Håkon A. Skjerdingstad og Peter A. Skjerdingstad, på motsatte side, i området sørvest for elva Høsa, er identisk med den av 18/7 1795, punkt 2, beskrevne mosegrense hvis beliggenhet er fastslått av Frostating lagmannsrett i dom av 24/6 1939 i ankesak nr. 96/1935.»

Peter A. Skjerdingstad påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett, hvor to domsmenn med særlig kyndighet i eiendomsforhold og bruksutøvelse i fjellområder deltok etter oppnevnelse i medhold av domstollovens §88, første ledd. Lagmannsrettens dom av 15. oktober 1965 har slik domsslutning:

«1. Grensen for eiendommen Høsøien, gnr. 147 bnr. 2 i Røros herred, mot Røros vestre almenning fastslåes å gå fra korshuggen sten ved Skårbekken rettlinjet i østlig retning til Høsa elv på det sted hvor det i denne ligger en liten øy, avmerket på kartskisse konstruert i 1959 av P. Moe.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens juridiske dommere kom til samme resultat som jordskifteretten.

Staten v/ Landbruksdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor følgende påstand er nedlagt:

«1. Grensen for eiendommen Høsøyen, gnr. 147 bnr. 2 i Røros herred, mot Røros vestre almenning fastslås å gå fra korshuggen sten ved Skårbekken rettlinjet i nordlig retning til Høsa på det punkt hvor Langhaugbekken renner ut i Høsa.

2. Staten v/ Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett.»

Peter A. Skjerdingstad - som har fått fri sakførsel for Høyesterett - har nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Subsidiært: Grensen mellom eiendommen Høsøien nordre, gnr. 147 bnr. 2 i Røros herred, og Røros vestre almenning

Side:1304

fastsettes å gå fra korshuggen sten ved Skårbekken rettlinjet i østlig retning over stor, jordfast, sønderrevnet sten til Høsa elv.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere avgjørelser. Skjerdingstad har for Høyesterett ikke opprettholdt sin subsidiære anførsel om at eiendomsretten til det omtvistede område under enhver omstendighet må tilkjennes ham i kraft av hevd og alders tids bruk.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Trondheim byrett og Gauldal herredsrett til avhør av ankemotparten og 16 vitner, hvorav 8 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner utdrag av Røroskommisjonens innberetning og biografiske opplysninger om brukerne på en del gårder på Høsøien og Håneset. Videre er det fremlagt et stort antall fotografier fra området. Ved Høyesteretts beslutning av 10. november 1966 ble professorene Ola Børset og Alf Brantseg oppnevnt til som sakkyndige å foreta aldersbestemmelse av trær i de forskjellige høydelag, særlig innenfor det omstridte område, og til å avgi uttalelse om skogen vokser høyere til fjells i dag enn for ca. 100 år siden, om hvor skoggrensen går i dag og - om mulig - hvor den gikk i 1858. De sakkyndige har hver gitt en utførlig erklæring, datert henholdsvis 28. august og 6. september 1967. På grunnlag av foretatt befaring og aldersbestemmelse av en del trær, kommer begge de sakkyndige til at det må fastslås at skogen i det omtvistede område ikke går høyere i dag enn for ca. 100 år siden og at skoggrensen i 1858 «må ha gått omtrent der skoggrensen går i dag» (professor Børset), «Det ansees som meget lite sannsynlig at skoggrensen var anderledes for 110 år siden» (professor Brantseg). Børset uttaler ytterligere: «Jeg mener at det ut fra såvel en forstlig som en mer generell betraktning, må fastslås at skoggrensen mot fjellet, etter det øverste av skogbåndet, faller godt sammen med den av Skjerdingstad hevdede linje.» Og Brantseg uttaler: «Som sakkyndig fastlegger jeg på grunnlag av aldersbestemmelser av bjerkeskogen og befaringer av det omtvistede område, nåværende skoggrense til å følge den av meg på flyfoto med gul farve avmerkte grense. Denne grense faller stort sett som gjennomsnitt sammen med grenselinje opptrukket i samsvar med Frostating lagmannsretts dom av 15/10 1965.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Staten har også i sin prosedyre for Høyesterett bygget på at mosegrensen etter forretningen av 1795 sammenholdt med utskiftningskontrakten av 1857, falt sammen med eiendomsgrensen og at den går slik den ble fastlagt ved Frostating lagmannsretts dom av 24. juni 1939. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at mosegrensen i forretningen av 1795 alene var en bruksgrense og ikke noen eiendomsgrense. I tillegg til det av flertallet anførte viser jeg til punkt 3 i forretningen av 1795,

Side:1305

hvorfra jeg siterer: «Hovedskillemerket imellem Haanesset og Høsøyen begynder oppe i Fieldet ved den saa kaldede Høsbek og gaaer nord og nedefter til denne Bæks store Krog eller Sving neden for Gaarden Haanessets Huse, men herfra gaaer Merket i lige Linie over endeel Myhrer og Floer til den store Haae-Steen i Glommen Elv. Saaledes bliver da Gaarden Haanessets Lejemaal og Ejendom østen for denne Bæk og Linie, og Gaarden Høsøyen derimod, paa Sammes vestre Side; dog forbliver Fæehavningen i Udmarkerne Fremdeles som Hidindtil fælletz, paa begge Sider for begge Gaarder. Skoven derimod udgaaer aldeles af Fælledsskabet og maae ikke benyttes af andre end den rette Eier.» Her trekkes etter min mening eiendomsgrensen opp, og forretningen lest i sammenheng gir ikke grunnlag for å anta at mosegrensen også skulle være eiendomsgrense. Formålet med punkt 3 var å få klar grense for skogen, som etter rettsoppfatningen den gang må ha vært undergitt privat eiendomsrett, så langt opp som det gikk an å snakke om skog. Utgangspunktet for eiendomsgrensen var «oppe i Fieldet», og det står for meg som naturlig at dette utgangspunkt var der hvor skogen begynte i fjellet. Jeg nevner i denne forbindelse at ved Gauldal herredsretts dom av 17. oktober 1934 ble Jens Mikkelsen Hånes kjent uberettiget til enhver hugst vestenfor Høsa, idet retten la til grunn at Anders Skjerdingstad etter punkt 3 i forretningen av 1795 eide skogen i det omtvistede område. Dette punkt ble ikke påanket, og lagmannsretten behandlet derfor i sin dom av 24. juni 1939 bare mosegrensen. Jeg tilføyer for ordens skyld at staten ikke var part i nevnte sak, og det følger av statens standpunkt nå at den mener herredsrettens dom om skogen var uriktig.

Som lagmannsrettens flertall finner jeg at det må legges avgjørende vekt på skyldsetningsforretningen av 19. juli 1858. Ole Halstensen Høsøien som ved kjøpekontrakten av 22. juli 1854 hadde solgt «en Skovdeel» til Anders Scherdingstad, var med på den uklare utskiftningskontrakt av 20. juli 1857, og han var til stede under skyldsetningsforretningen. Det må legges til grunn at han ikke solgte og overdrog mere enn han selv mente å eie, og det må da - slik forholdene i saken ligger an - bli avgjørende hvorledes grensen skal trekkes på grunnlag av skyldsetningsforretningens beskrivelse: «følger det øverste af Skovbaandet til Høssen Elv eller Bæk». Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at denne beskrivelse passer best på Skjerdingstads linje, et standpunkt som i høy grad er blitt bestyrket ved de sakkyndiges uttalelser. Jeg nevner også at denne grense gir god overensstemmelse med min forståelse av punkt 3 i forretningen av 1795 om hovedskillemerkets utgangspunkt: «oppe i Fieldet».

Etter det anførte blir mitt standpunkt at lagmannsrettens dom må stadfestes. Det er for meg ikke grunn til å ta standpunkt til eller komme inn på spørsmålet om hvor mosegrensen av 1795 var ment å skulle gå.

Side:1306

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Heiberg og Berger: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Hein B. Vik med jordskiftemenn): Kjennelse 2 - - -

Den omtvistede grense er skoggrense for gnr. 147, bnr. 2 mot fjellet.

Den øverste del av skogen til gnr. 147, bnr. 2 begrenses i øst av elva Høsa som grense mot gården Hånesset, i vest av skoggrense mot bnr. 1 under gnr. 147 og i sørøst av Røros vestre almenning iflg. jordskifterettens kjennelse nr. 1 av 28/11. 1962. - - -

Det var ingen vesentlig uenighet om hvor høyt opp i fjellet vestgrensen for gnr. 147, bnr. 2 skal gå. Partenes påstander faller her på det nærmeste sammen i et punkt i en liten bekk, Skårbekken, øst for Skårtjern.

Uenigheten består derimot i hvor langt opp i fjellet brukets østgrense mot gården Hånesset skal følge elva Høsa. Staten har her påstått det punkt i Høsa hvor Langhaugbekken renner ut i denne, mens brødrene Skjerdingstad har påstått et punkt lenger sør i Høsa, ved et sted kalt Skomakerkoia.

Tvisteområdet får således på det nærmeste form av et triangel, med østre side dannet av elva Høsa som grense mot gården Hånesset, sørvestre side dannet av Skjerdingstads påstandslinje fra Høsa ved Skomakerkoia til Skårbekken, og nordvestre side dannet av statens påstandslinje fra Langhaugbekkens utløp i Høsa til omtrent samme punkt i Skårbekken som påvist av Skjerdingstad. - - -

Det framgår av dokumentene at det den 18/7.1795 (dok. nr. 184) ovenfor den daværende udelte gård Høsøien ble fastsatt en mosegrense mellom gården Høsøien på nedre (nordvestre) side av grensen og gården Hånesset og Røros Bergalmue på øvre (sørøstre) side.

Frostating lagmannsrett har i rettskraftig dom av 24/6.1939 i ankesak nr. 96/1935 (dok. nr. 188) fastslått beliggenheten av denne linje fra Skårtjernet etter Skårbekken for å ende i Høsa ved Langhaugbekkens utløp i denne.

Jordskifteretten vil i det etterfølgende benevne denne grense som «mosegrensen av 1795».

Foruten mosegrensen ble det også ved forretningen av 18/7.1795 fastsatt skoggrense mellom gårdene Høsøien og Hånesset.

Den 20/7.1857 (dok. nr. 185) delte de daværende eiere i gården Høsøien seg imellom det «Mosefjeldstykke» som lå nordvest for mosegrensen av 1795.

Retten vil i det etterfølgende benevne denne forretning som «Udskiftningen av 1857».

Ved skylddelingsforretning av 19/7.1858 (dok. nr. 186) ble det

Side:1307

nåværende gnr. 147, bnr. 2, Skjerdingstads skogeiendom, utskilt som eget bruk.

Den 16/6.1860 (dok. nr. 187) ble skoggrensen mellom gårdene Høsøien og Hånesset opphugget og opprensket på grunnlag av forretningen av 18/7.1795.

Den 27/7.1941 sluttet utskiftningsretten grensegangsforretning for så vidt angikk den i skylddelingsforretning av 19/7.1858 bestemte grense mot bnr. 1 «i fjellet» (dok. nr. 189).

Under denne forretning bemerker daværende eier av gnr. 147, bnr. 1, Anders Selbygg, (utskriftens side 3) at «han var noe i tvil om hvorvidt Anders Skjerdingstad eiet grunnen i omhandlede skogteig......... Han kunde ikke nå fremskaffe beviser .......... og vilde derfor ikke nå fremsette noen påstand.» Jordskifteretten er på grunnlag av de framlagte dokumenter kommet til å måtte gi staten medhold i dens grensepåstand.

Etter rettens oppfatning omhandler dokumentet av 1795, kalt «Foreening og Bestemmelse» to forskjellige slags grenser, nemlig mosegrense som er en bruksrettsgrense for gården Høsøien på nedre (nordvestre) side og for gården Hånesset og Røros Bergalmue på sørøstre side. Den andre grensen som omhandles må være eiendomsgrense mellom Høsøien og Hånesset. Dette skulle gå tydelig fram av den i juni 1860 foretatte forretning for opprenskning av grensen.

Retten trekker den slutning at mosegrensen av 1795 kun er en bruksrettsgrense ut fra det syn at de fattede bestemmelser angående denne grense kun omfatter mosetak som er en typisk bruksrett i området, mens for den andre grensens vedk. omhandles både skog og beite. Riktignok svekkes denne oppfatning noe av dokumentets uttrykk: «- - - Alt hvad der ligger paa denne Linies needre side - - - bliver Høsøiens eensidige Eiendom.», men oppfatningen bestyrkes igjen ved vurdering av den udskiftningsforretning som eierne i Høsøien holdt i 1857 (dok. nr. 185), hvori de nytter uttrykket «Mosefjeldstykket».

Den tvist mellom eieren av gnr. 147, bnr. 2, Anders Skjerdingstad, og eier i gården Hånesset, Jens M. Hånes, som fikk sin avslutning ved lagmannsrettsdommen av 24/6.1939, omhandler utelukkende mosegren sen av 1795, og det opptrer da heller ikke under lagmannsrettssaken noen «grunneier» i det område hvorover mosegrensen går.

Retten har også av dokumentet av 1795 trukket den slutning at eiendommer under gården Høsøien ikke kan eie noe på sørøstre side av mosegrensen av 1795, i det de eiere som opptrådte under forretningen ikke kjente til eierforholdet på sørøstre side av grensen. Dette skulle framgå av dokumentets egen ordlyd: «- - - saavidt andre ikke allerede eier efter lovlig adkomst - - -».

Dette må være et uttrykk for at eierne i Høsøien ikke anså seg selv som eiere på sørøstre side av grensen.

Et annet moment som også må telle i denne forbindelse er at Røros verk ved sin bergskriver Støp forbeholder mosetaket på sørøstre side for Røros Bergalmue. Dette kunne vanskelig skje uten i det tilfelle at det her var Bergverkets eiendom eller statsalmenning.

Ved Udskiftningen av 1857 bygges det på dokumentet av 1795. De utskiftende gir selv slik beskrivelse av «Mosefjeldsstykket»:

Side:1308

«- - - Dybbækken og Skaarkjærnen paa søndre, Skaarbækken paa østre, Høsen bæk, samt Skoven paa nordre og vestre side - - -».

Retten trekker herav den slutning at Høsøiens skog må ligge nord og vest for mosefjellstykket. Oppfatningen bestyrkes ennvidere når det i dokumentet nevnes: «- - - det sted hvor skovmerket mellem Ole Halstensen og Johannes Thomassen støter op til Fjeldet - - -». Dette sted må etter rettens oppfatning ligge betydelig nord for mosegrensen, og antas av retten på det nærmeste å falle sammen med et av Peter Skjerdingstad for retten påvist øverste merkepunkt i brukets vestre skoggrense, hvorfra etter hans påstand skoggrensen skal følge skogbandet.

Det bemerkes i denne forbindelse at Skjerdingstads skogstykke, gnr. 147, bnr. 2, er utskilt fra nevnte Ole Halstensens skog, året etter udskiftningen, ved skylddelingsforretning av 19/7-1858 (dok. nr. 186). Skylddelingsforretningen utskiller et bruk som i forretningen benevnes som «Skovdeel» og «Skov», og gir slik beskrivelse av dets sørgrense, som er den omtvistede grense i denne sak: «- - - til Fjeldbaandet til Storfloen kaldet, følger sammes nordre kant i lige linje til en stor stenvarde, hvorifra linien følger det øverste af skovbaandet til Høsen elv eller Bæk kommer rindende udover fra Fjeldet.»

Når Udskiftningen av 1857 beskriver Høsøienbrukenes skog som liggende nordenfor mosetaksstykket, synes det for retten innlysende at det året etter ikke kunne fraskilles noen skogdel som lå søndenfor mosetaksstykkets nordre begrensning, og langt usannsynligere at selgeren skulle avhende etter en grense som endog lå lenger sørøst enn mosetaksstykkets sørøstre begrensning, slik som av saksøkte påstått og påvist i marka.

Det må være en sikker rettssetning i norsk rett at ingen ved salg kan avhende mere enn han selv eier.

Skjerdingstad har påvist for retten sin grensepåstand i marka som følgende skogbandet.

Retten er ikke overbevist om at skogbandet slik som forevist av Skjerdingstad er identisk med det skogband som omtales i skylddelingsforretningen av 1858.

Under befaringen av tvisteområdet i juli måned i år foreviste statens representant en linje som etter hans oppfatning måtte være det øverste skogbandet. Denne skogbandslinjen vil ligge nordvest for det omhandlede mosefjeldstykke mens den av Skjerdingstad påviste vil ligge sørøst for mosegrensen av 1795. Retten har merket seg at daværende eier av gnr. 147, bnr. 2, Anders Skjerdingstad, som var den ene part under tvisten om mosegrensen av 1795, avgjort ved lagmannsretten i 1939, ikke opptrådte som eier i området, men som påstått eneberettiget til mosetak. Lagmannsrettens dom, er foruten på gnr. 147, bnr. 2, også tinglyst og anmerket på Vestre almennings folio i grunnboka. Dette finner retten å måtte tyde derhen at den omtvistede mosegrense var betraktet eller behandlet som en bruksrettsgrense over almenningens område. Som eiendomsgrense mellom gnr. 147, bnr. 2 og almenningen er det utelukket at den kan være tinglyst, da måtte det tydelig ha fremgått at Vestre almenning var part i saken som grunneier.

Når jordskifteretten etter foranstående i sin slutning ikke fastslår

Side:1309

eiendomsgrensen mellom gnr. 147, bnr. 2 og almenningen lenger nord enn av staten påstått, skyldes dette at retten føler seg bundet av tvistemålslovens §85 om ikke å gå utenfor partenes påstander.

Retten vil bemerke at de angitte himmelretninger er omtrentlige og tatt fra de framlagte kartkopier. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Sund, hjelpedommer Rolf Theisen og sorenskriver Erling Leigh med sakkyndige domsmenn, herredsagronom Leif Skorem og gårdbruker Olav Snøan): - - -

Lagmannsrettens flertall - alle unntatt hjelpedommer Theisen - er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten, og finner å måtte legge til grunn Skjerdingstads påstand som eiendomsgrense. Man vil herom bemerke:

Karakteren av den foreliggende tvist er preget av den store usikkerhet som har gjort seg gjeldende i eiendomsforholdene i området. Det dreier seg om et grenseområde for såvel private eiendommer, som Statens og Røros kobberverks eiendomsinteresser, og særlig karakteren av Statens interesser, det fjellområde som benevnes Røros vestre almenning, har inntil det siste vært uklar. Området har lite drivverdig skog, beitet har vært felles, og almenheten i Røros har hatt fri jaktrett i området. Det er således bare når det gjelder mosetaking at de private grunneieres interesser i særlig grad hittil har gjort seg gjeldende, og dette har også preget både den faktiske bruk og de rettslige disposisjoner. For å få klarbet i forholdene innledet Staten i 1953 en rekke grensegangsforretninger med de private grunneiere, og som ledd heri er den påankede kjennelse avsagt.

De ovennevnte forhold har bevirket at den faktiske bruksutøvelse ikke er tjenlig til å belyse eiendomsforholdene. Dette gjelder både den bruk som er påstått av Skjerdingstad, og den som er påberopt fra Statens side. Lagmannsretten ser seg derfor henvist til for sin avgjørelse å legge avgjørende vekt på de dokumenter som foreligger. De viktigste av disse er følgende:

1. Foreening og Bestemmelse av 1795.

Dette er en overenskomst inngått mellom oppsitterne på gården Høsøien på den ene siden og gården Hånesset på den andre siden. Dens formål er angitt å skulle forhindre tvistigheter når det gjelder «Fæhavn, Skoghugst og Mosetag», men av selve teksten synes det som det alene var mosetaket overenskomsten gjaldt. I den anledning ble partene enige om som «fast Skillemærke» å anta «en Linie, som begynder i Væster ved Dybskaaeret og gaar Øst efter midt igjennem Dybskaartjernet og Dybskaarbekken, lige til Høsbekken, tæt forbi en stor Jordfast sønderrevnet steen. Alt hvad der ligger paa denne Linies nordre Siide, lige ned til Glommen elv, bliver Høsøyens eensidige Ejendom, men derimod alt det der ligger på Liniens søndre Siide, saavidt andre ikke allerede ejer efter lovlige adkomster:/ fellets til mosetag for Haanessets Oppsiddere og den rørosiske Bergalmue» (Det bemerkes at ordet «nordre Siide» i utdraget er gitt formen «needre Siide», men begge parter har under ankeforhandlingen erklært - med støtte i en originalutskrift av forretningen - at det riktige ord er «nordre».)

Side:1310

2. Utskiftningscontract av 20. juli 1857.

Denne kontrakten innledes slik:

«Det lille stykket av Høsenfjeldet som Oppsidderne paa Gaardene Høsøien, Thomas Thomassen og Halstein Thoresen, ifølge Contract av 18. juli 1795, thinglæst 16. februar 1796, fik udskiftet af Fællesskabet. Mosefjeldstykket er begrænset saaledes:

Dybbækken og Skaarkjærnen paa søndre, Skaarbækken paa østre, Høsen Bæk, samt Skoven paa nordre og vestre side.»

Forretningen fortsettes så med beskrivelse av grensene mellom de delte moseparseller. Til slutt heter det: «Foruten det her omtalte Fjeldstykke, eier ogsaa Enhver af os den Mose som findes i vore egne Skovlodder.»

3. Skyldsætningsforretning av 19. juli 1858.

Denne forretning ble avholdt i anledning av at Ole Halstensen Høsøyen solgte en del av sin eiendom til den ankende parts oldefar Anders Skjerdingstad. I forretningens grensebeskrivelse heter det: «Tager sin Begyndelse ved Broen eller Kloppen over Høssen Elv eller Bæk i den gamle Nørensvei, følger samme i Sydvest indtil en stor krydset Steen i Veikanten hvor den da afbrydes fra den førstnevnte Vei, og gaar da lidt over til Øst, og følger da en liden veistie indtil den nu komme paa den gamle førstnevnte Vei hvor der er indhugget et Krys i en steen og, da følger linien den gamle vei i Sydvest indtil et krysset steen i øverste Veikant hvor Lillevold veisti ligger af den gamle vei der skiller Johannes Thomassen skov ifra denne her beskrevne del, linien følger den veisti i syd indtil en krysset steen, hvor linien tager sig ifra veien og gaar i Sydost over 2de kryssede steene indtil en Storsteen i Lillevoldbækken hvor der er indhugget Krys, følger samme bæk op ad lien i Øst til Fjeldbandet til Storfloen kaldet, følger sammes nordre kant i lige linnie til en stor steenvarde, hvorifra linien følger det øverste av Skovbåndet til Høssen Elv eller Bæk kommer Rindendes udover fra Fjeldet, og følger samme til den førstnevnte Broe eller Klop i den gamle Nøren vei.»

Lagmannsretten finner å måtte legge avgjørende vekt på en fortolkning av forretningen av 1858. Denne går direkte ut på å fastsette en eiendomsgrense, og denne gis i forretningen full beskrivelse. Det er en del av denne grensen som er tvistgjenstand i nærværende sak. Den grense som er beskrevet i forretningen av 1795 var etter sine opprinnelige forutsetninger alene en bruksrettsgrense. Det er mulig at de interesserte grunneiere senere har lagt noe mere i den, at den er blitt ansett for å angi grensene for grunneiendomsrett. Under enhver omstendighet er det på det rene at grensen av 1795 delvis tar et annet løp enn skyldsetningsgrensen, nemlig for det partis vedkommende som ligger vest for Skårbekken. Disse forhold gjør at lagmannsretten bare finner å kunne tillegge den betydning som tolkningsbidrag til forretningen av 1858.

Når det gjelder kontrakten av 1857 har denne også etter flertallets mening begrenset betydning. Det er riktignok så at etter sin ordlyd vil den grense som der er omhandlet være uforenlig med Skjerdingstads grensepåstand. Han viser her til at avgrensingen mot øst er angitt å være Skårbekken. Når lagmannsretten ikke finner å kunne tillegge

Side:1311

denne forretning avgjørende betydning, beror det i første rekke på at forretningen ifølge hele sin karakter ikke var ment å skulle fastsette feltets yttergrenser. Forretningen viser til forretningen av 1795, og dens formål var alene å dele opp ytterligere et bruksrettsområde som var nærmere beskrevet i 1795. Når det så gjelder den nærmere fortolkning av forretningen av 1858, finner lagmannsrettens flertall at den naturligste fortolkning av dens grensebeskrivelse må gå i Skjerdingstads favør. Man legger da avgjørende vekt på at grensen skal følge «det øverste af Skovbaandet». Ikke minst ut fra rettens direkte iakttakelser under åstedsbefaringen, finner man at forretningen må ha ment det skogbånd som strekker seg østover fra «en stor steenvarde», et punkt hvis beliggenhet partene er enige om. En linje østover passer her godt inn med den skoggrense som ble iakttatt, selv om grensen mellom skog og snaufjeld naturlig nok ikke var skarp. Det er nok så at det er et parti omkring den nordre del av den av jordskifteretten trufne grense som er skogbart, men en vesentlig del av det omtvistede område er dog dekket av fjellskog, som også er sammenhengende med Skjerdingstads uomtvistede skogstrekning i grensens søndre parti. Man vil også bemerke at den skog som ble iakttatt hadde et slikt preg av alder at man antar at skogbåndet i det vesentlige må ha strukket seg like langt opp i 1858 som idag. Man legger også en viss vekt på at grensen ifølge beskrivelsen skal treffe Høssa elv hvor denne «kommer Rindendes udover fra Fjeldet». Dette er en meget ubestemt stedsangivelse, men etter lagmannsrettens oppfatning passer denne beskrivelse bedre med Skjerdingstads påstand enn med Statens. Sistnevnte påstand lider også av den svakhet at den treffer Høssa elv hvor Langhaugbekken renner ut i den, noe som det vil ha vært naturlig for forretningen å nevne hvis det hadde vært meningen.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta nærmere standpunkt til hvor mosetaksgrensen av 1795 var ment å skulle gå. Selv om det skulle være på det rene at denne falt sammen med Statens grensepåstand, har denne grense et annet formål enn den grense som man mente å beskrive i 1858. Man vil dog ikke unnlate å nevne at et enkelt punkt i grensebeskrivelsen i 1795 sterkt taler for at mosegrensen var ment å skulle gå rett østover fra Skårbekken. Det gjelder henvisningen til en «stor jordfast sønderrevnet steen». Det ble under åstedsbefaringen påvist 2 store stener som skulle svare til denne beskrivelsen, én i nærheten av Statens linje og én i nærheten av Skjerdingstads grense. Man finner da at den sten som Skjerdingstad påberoper seg svarer meget godt til beskrivelsen, men den annen sten bare dårlig tilsvarer den, særlig fordi den siste ikke kan sies å være «sønderrevnet», og heller ikke «jordfast» i samme grad som den annen sten. Alt i alt finner derfor lagmannsrettens flertall at de mest avgjørende fortolkningsmomenter taler for en grense som av Skjerdingstad påstått. Etter dette finner flertallet ikke grunn til å gå inn på Skjerdingstads subsidiære søksmålsgrunnlag, hevd og alders tids bruk.

Når det gjelder Skjerdingstads nærmere påstand finner lagmannsretten at den linje han av praktiske grunner har valgt, nemlig til en øy i Høsa, ligger innenfor det område som lagmannsretten finner han må være eier av, og den vil derfor måtte bli å ta til følge.

Side:1312

Når det gjelder saksomkostninger vil dette spørsmål bli å vurdere etter tvistemålslovens §172 jfr. §180 annet ledd. Lagmannsrettens flertall finner da grunnlag for å oppheve sakens omkostninger. Rettsforholdene har vært så vidt tvilsomme i disse områder at Staten hadde full grunn til å reise grensegangssak, og til også å ta til gjenmæle mot anken.

Hjelpedommer Theisen bemerker:

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten, men ønsker dog å tilføye: - - -