Rt-1967-133

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-02-11
Publisert:	Rt-1967-133
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1967
Parter:	1) Ba Figenbaum, 2) Bjørn Figenbaum (høyesterettsadvokat Peter F. Holst) mot Ragnvald Jacobsen (høyesterettsadvokat Chr. Haneborg).
Forfatter:	Leivestad, Ryssdal, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Eckhoff, Roll-Matthiesen
Lovhenvisninger:

Dommer Leivestad: Oslo byrett med to fagkyndige domsmenn avsa 14. mars 1966 enstemmig dom med denne domsslutning:

«1. Bjørn Figenbaum tilpliktes å tiltransportere og utlevere til Ragnvald Jacobsen 5 - fem - av de 6 aksjer som ble tiltransportert ham 27. eller 28. oktober 1964, mot samtidig betaling av aksjene etter kr. 28.000,- - kronertjueåttetusen 00/100 - pr. stk., dog således at aksjeantallet reduseres til 4 - fire såfremt han måtte vinne den loddtrekning som vedtektenes §4 foreskriver.

2. Ba Figenbaum tilpliktes å tiltransportere og utlevere til Ragnvald Jacobsen 125 - ethundreogtjuefem - av de 185 1/2 aksjer som ble tiltransportert henne 27. eller 28. oktober 1964, mot samtidig betaling av aksjene etter kr. 28.000,- - kronertjueåttetusen 00/100 - pr. stk., dog således at aksjeantallet reduseres til 124 - ethundreogtjuefire - såfremt hun måtte vinne den loddtrekning som vedtektenes §4 foreskriver.

3. Saksomkostninger ilegges ikke.

4. Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.»

Saksforholdet går fram av domsgrunnene.

Ektefellene Bjørn og Ba Figenbaum anket over dommen.

Side:134

På søknad fra ankemotparten Ragnvald Jacobsen har Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt anke direkte til Høyesterett.

De ankende parter gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som overfor byretten. Denne har med rette funnet at de som var aksjonærer 1. desember 1939 har forkjøpsrett i forhold til sin aksjeinteresse, og at omfanget av forkjøpsretten ikke er den samme for alle. Byretten har derimot tatt feil når den ikke har funnet at det er antallet aksjer hver eide 1. desember 1939 som er avgjørende, men aksjestyrken på den tid forkjøpsretten ble aktuell, i oktober 1964. Det tidspunkt som er avgjørende for kretsen av personer med forkjøpsrett, må også være bestemmende for omfanget av de enkeltes forkjøpsrett.

Denne oppfatning har hatt støtte av samtlige aksjonærer unntatt ankemotparten som i 1939 bare eide én aksje. Den stemmer best med det som var motivet da forkjøpsrettsbestemmelsen i vedtektenes §4 ble omredigert i 1939, nemlig å sikre redergruppen, Johs. Hansens etterfølgere, at de skulle beholde aksjemajoriteten.

Noen identifikasjon mellom Ragnvald Jacobsen og A/S A. O. Andersen slik at Jacobsen skulle ha forkjøpsrett for de aksjer han i 1956 overtok, kan det ikke være tale om. Forkjøpsretten er strengt personlig, og går ikke over ved arv eller gave, langt mindre ved salg fra et aksjeselskap, selv om kjøperen er aksjonær og styremedlem.

De ankende parter hevder videre at byretten har tatt feil når den ikke har funnet grunnlag for å godta at aksjonærene har dannet atskilte interessegrupper, og at det etter fast praksis i selskapet har vært anerkjent at overdragelse innen en gruppe ikke utløser noen forkjøpsrett for aksjonærer utenfor den. Ankemotparten har derfor i det hele ikke adgang til å gjøre noen forkjøpsrett gjeldende.

Ved sin tolking har byretten fraveket det generelle prinsipp at en forkjøpsklausul skal tolkes innskrenkende, og gitt forkjøpsretten langt større rekkevidde enn naturlig.

Endelig hevder de ankende parter at det er en feil når byretten ikke etter det resultat den kom til, tilkjente de ankende parter rente av kjøpesummen for de omstridte aksjer.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Ba og Bjørn Figenbaum frikjennes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ragnvald Jacobsen har prinsipalt påstått byrettens dom stadfestet, og vist til dens premisser. Han mener likevel fortsatt at den riktigste forståelse av forkjøpsbestemmelsene i vedtektenes §4 er at aksjonærene fra 1. desember 1939 har lik forkjøpsrett, uansett det antall aksjer hver eier. Dette stemmer best med ordlyden. Mener man imidlertid som byretten at rimelighetshensyn gjør at man må anta at det er en forholdsmessig likhet basert på aksjeinteresse som er tilsiktet, må det være aksjestyrken på den tid forkjøpsretten er aktuell som må være avgjørende; noe annet ville være åpenbart urimelig.

Side:135

Det formål som de ankende parter påstår skulle ligge bak endringen av vedtektenes §4 i 1939, nemlig å sikre aksjemajoriteten for redergruppen, Johs. Hansens arvinger, er ikke kommet til uttrykk i ordlyden, og det er ukjent for Ragnvald Jacobsen, som var styremedlem den gang. Innholdet av bestemmelsen er også uegnet til å fremme et slikt formål.

Byretten har med full grunn avvist at det skulle være noen fast praksis som skulle gå ut på at salg innen en interessegruppe av aksjonærer ikke skulle utløse forkjøpsrett for andre. Det har ikke vært noen slike interessegrupper. Skulle man kunne tale om en gruppe, måtte det i tilfelle være partene selv, som sammen representerte aksjemajoriteten og utgjorde styret i årene fra 1939 til Ragnvald Jacobsen trakk seg tilbake i 1963.

Det salg som har skjedd, var ikke salg innen en såkalt redergruppe; selgerne overdrog sine aksjer til kjøpere representert ved høyesterettsadvokat Musæus, og begge parter gjorde så sin forkjøpsrett gjeldende for å tre inn i salgsavtalen.

Subsidiært gjør Jacobsen gjeldende at om man skulle anta at forkjøpsretten er bestemt av aksjestyrken pr. 1. desember 1939, må han kunne gjøre gjeldende også den forkjøpsrett A/S A. O. Andersen hadde. Han var deltaker i dette firma, og overtok etter en minnelig ordning innehaverne imellom i 1956 aksjeposten i Johs. Hansens Rederi A/S. At det ikke var noe salg, og at forkjøpsrett ikke ble utløst, ble godtatt av selskapets styre hvor Bjørn Figenbaum var med.

A/S A. O. Andersen fikk i 1937 overført de aksjer i Johs. Hansens Rederi A/S som de tre innhavere Skougaard, Schrøder og Jacobsen eide uten at dette ble behandlet som noe egentlig salg. Selv om man ville begrense identifikasjonen til å gjelde bare de 16 aksjer Jacobsen den gang overførte, og fikk tilbake i 1956, ville det være tilstrekkelig til at han ville ha forkjøpsrett til ytterligere 60 aksjer, og dermed få aksjemajoriteten.

Rente for kjøpesummen for de aksjer Jacobsen blir tilkjent forkjøpsrett til, kan det ikke være tale om, fordi Jacobsen har tilbudt betaling for aksjene, slik at de ankende parter har vært i kreditors mora.

Ragnvald Jacobsen har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Oslo byretts dom stadfestes med disse endringer:

a. Ragnvald Jacobsen tilkjennes saksomkostninger.

b. Oppfyllelse finner sted 14 dager etter dommens avsigelse Høyesterett.

2. Ragnvald Jacobsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært:

1. Ba Figenbaum tilpliktes å tiltransportere og utlevere til Ragnvald Jacobsen 60 av de 185 1/2 aksjer som ble tiltransportert henne 27. eller 28. oktober 1964 mot samtidig betaling av aksjene etter kr. 28.000 pr. stk., dog således at aksjeantallet

Side:136

reduseres til 59 såfremt hun måtte vinne denne loddtrekning som vedtektenes §4 foreskriver.

2. Oppfyllelse finner sted 14 dager etter Høyesteretts domsavsigelse.

3. Ba og Bjørn Figenbaum pålegges å erstatte Ragnvald Jacobsen hans saksomkostninger.»

Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for byretten. Til bruk for Høyesterett har Bjørn Figenbaum gitt partsforklaring ved bevisopptak. For øvrig er det lagt fram stenografisk referat fra parts- og vitneforklaringene under hovedforhandlingen for byretten. Det er også lagt fram noen nye dokumenter, uten at jeg nevner dem særskilt.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten, idet jeg finner at omfanget av partenes forkjøpsrett er bestemt av aksjestyrken pr. 1. desember 1939, ikke ved salgstiden i oktober 1964. På andre punkter kan jeg i stor utstrekning slutte meg til byrettens anførsler.

Når det gjelder stiftelsen av Johs. Hansens Rederi A/S i 1930 og utviklingen senere, overgang av aksjer, vedtektsendringer og utvidelse av aksjekapitalen 15. desember 1939 og det aksjesalg som har gitt anledning til den foreliggende tvist, kan jeg vise til byrettens utførlige fremstilling.

I likhet med byretten legger jeg til grunn at da Johs. Hansens fire døtre Anna Sophie Aslaksen, Gerd Moestue, Dagny Herlofson Hansen og Fanny Mathisen 17. oktober 1964 sluttet avtale med høyesterettsadvokat Musæus om salg av sine til sammen 197 1/2 aksje til kjøpere han representerte, var det en omsetning som utløste forkjøpsrett for de tre parter i saken. Selgerne gjorde de forkjøpsberettigede kjent med salgsavtalen, og forlangte deres uttalelse om forkjøpsrett ville bli nyttet. Alle tre gjorde forkjøpsrett gjeldende. Dette førte til at selgerne overdrog 185 1/2 aksje til Ba Figenbaum, og 6 aksjer hver til Bjørn Figenbaum og Ragnvald Jacobsen på grunnlag av aksjestyrken pr. 1. desember 1939.

Det som er foregått, er en aksjeomsetning hvor de forkjøpsberettigede er trådt inn i den salgsavtale som var sluttet med en kjøpergruppe som ikke hadde forkjøpsrett. Det dreier seg ikke om en omsetning innen en interessegruppe, hvor det kunne være spørsmål om forkjøpsrett i det hele ble utløst. Jeg finner det naturlig å holde meg til det som faktisk har foregått, og går ikke inn på spørsmålet om det var fastslått ved praksis innen selskapet at aksjonærene dannet interessegrupper, og at omsetning innen en av disse ikke gav anledning til bruk av forkjøpsrett for andre.

Spørsmålet i saken blir da om den fordeling av selgernes aksjer som er foretatt, svarer til den forkjøpsrett partene hadde. Dette beror på hvordan forkjøpsrettsbestemmelsen i vedtektenes §4 skal forstås.

I likhet med byretten finner jeg at når §4 bestemmer «likelig fordeling» hvor flere gjør forkjøpsrett gjeldende, må det

Side:137

antas å bety at aksjene skal fordeles i forhold til aksjestyrken, og ikke med likt antall til hver. I alt vesentlig kan jeg slutte meg til den begrunnelse som byretten har gitt. Jeg nevner i tilslutning til det byretten har anført at det synes lite trolig at Johs. Hansen og de andre stiftere skulle ha ment at Hansen som var den som hadde tatt initiativet til stiftelsen, var reder, og hadde tegnet halvdelen av aksjekapitalen, ikke skulle ha større forkjøpsrett enn hver av de øvrige seks aksjonærer. Etter min oppfatning ville det ikke vært naturlig å betegne en slik ordning som en «likelig fordeling».

Da aksjekapitalen ble fordoblet 15. desember 1939, skjedde det på den måte at hver aksjonær tegnet seg for tilsvarende antall aksjer som han hadde fra før, altså forholdsmessig, og ikke med samme antall for hver. Også dette taler etter min mening sterkt for at man har tenkt på en forkjøpsrett i forhold til antall aksjer hver eide. - At Bjørn Figenbaum tegnet 5 aksjer istedenfor den umyndige Fanny Mathisen, kan ikke endre denne vurdering, særlig ikke da disse aksjer ble overført til Fanny Mathisen etter at hun ble myndig, i samsvar med det som var forutsatt ved tegningen.

Ragnvald Jacobsen er den eneste av aksjonærene som har gitt uttrykk for den forståelse av ordene om likelig fordeling at de betød lik fordeling pr. hode, og han hadde pr. 1. desember 1939 bare én aksje.

Den likelige fordeling skal ifølge vedtektenes §4 skje blant «de i aksjeprotokollen pr. 1. desember 1939 noterte aksjonærer».

Når det gjelder kretsen av de personer som har forkjøpsrett, er ordlyden stort sett klar. De tvilsspørsmål som her kan reises således om en aksjonær pr. 1. desember 1939 har sin rett i behold selv om han ikke eier noen aksje når forkjøpsretten blir aktuell foreligger ikke til avgjørelse i saken.

Når det gjelder omfanget av den forkjøpsrett hver enkelt skulle ha, er ordlyden i vedtektenes §4 ikke klar; den sier ikke om det er aksjestyrken pr. 1. desember 1939 som er avgjørende, eller aksjeinteressen på den tid forkjøpsrett gjøres gjeldende. Det kan neppe legges vekt på at bestemmelsen nevner de aksjonærer som pr. 1. desember 1939 var notert i aksjeprotokollen og at en aksjeprotokoll også skal vise det antall aksjer hver enkelt aksjonær har.

Skipsreder Ragnvald Jacobsen har ifølge sin avgitte forklaring ingen erindring om hva som var meningen med bestemmelsen. Dette gjelder både den opprinnelige §4 og den endring som ble vedtatt 15. desember 1939.

Skipsreder Bjørn Figenbaum, som i 1939 formulerte den nå gjeldende bestemmelse, har forklart at han den gang mente at hver enkelt aksjonær skulle ha forkjøpsrett i forhold til det antall aksjer som var notert pr. 1. desember 1939. Det er også enkelte andre uttalelser som støtter dette. Således har advokat Eivind Feragen i brev av 22. juli 1965 og i en senere rettslig forklaring uttalt seg i den retning. Jeg nevner i den forbindelse at

Side:138

Feragen i brev av 15. november 1939 til Figenbaum avgav uttalelse om en mulig endring av vedtektenes §4 «hvorved forkjøpsrett for aksjonærer f.eks. pr. 1. desember 1939 innføres ved senere salg av selskapets aksjer». Jeg tilføyer at Figenbaum ifølge sin forklaring ikke regnet med at Jacobsens forkjøpsrett ble utvidet ved at Jacobsen i 1965 overtok 136 aksjer for A/S A. O. Andersen.

Etter min mening er det vanskelig å finne fram til en tolking som gir vedtektenes §4 et rimelig innhold når det gjelder omfanget av den forkjøpsrett hver enkelt kan utøve. Den vedtektsbestemmelse det her gjelder, er helt uvanlig. Den kan lede til at en som har en stor aksjepost, overhodet ikke kan utøve forkjøpsrett. Under disse omstendigheter finner jeg i dette tilfelle ikke å burde legge særlig vekt på at en bestemmelse som gir aksjonærene forholdsmessig forkjøpsrett, normalt vil gå ut på at aksjebesittelsen på det aktuelle tidspunkt er avgjørende. Jeg er - om enn under tvil - blitt stående ved at meningen har vært at på samme måte som tidspunktet 1. desember 1939 skulle være bestemmende for hvilke personer som skulle ha forkjøpsrett, skulle det også være avgjørende for omfanget av forkjøpsretten, slik at ingen skulle kunne utvide sin rett på andres bekostning. Bestemmelsen virker lite gjennomtenkt, men jeg antar meningen har vært å søke å sikre seg mot at det styrkeforhold man da kjente, skulle bli forrykket ved senere salg av selskapets aksjer. Dette kunne ha betydning både for forholdet mellom Johs. Hansens fem døtre og for forholdet mellom disse og de andre aksjonærer. Og allerede da vedtektsendringen ble vedtatt 15. desember 1939, var aksjefordelingen noe annerledes enn den dato som er nevnt i vedtektenes §4, idet Figenbaum som før nevnt tegnet flere nye aksjer enn han hadde tidligere. Jeg går ut fra at det ikke var meningen at han av den grunn skulle ha større forkjøpsrett enn hans aksjebesittelse pr. 1. desember 1939 skulle tilsi.

Spørsmålet blir så om Ragnvald Jacobsen kan gis medhold i sin subsidiære anførsel om at han kan utøve forkjøpsrett i forhold til alle de 69 aksjer som han selv og A/S A. O. Andersen til sammen hadde pr. 1. desember 1939.

Jeg nevner først at A/S A. O. Andersen har hevdet å ha sin forkjøpsrett i behold til tross for at firmaet nå ikke eier noen aksje i Johs. Hansens Rederi A/S. Firmaet har imidlertid ikke ønsket å gjøre sin forkjøpsrett gjeldende.

For min del finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til om A/S A. O. Andersen hadde kunnet utøve noen forkjøpsrett høsten 1964. Ut fra min forståelse av vedtektenes §4 kan jeg ikke under noen omstendighet anta at Jacobsens forkjøpsrett ble utvidet ved at han i 1956 overtok 136 aksjer fra A/S A. O. Andersen. Aksjene tilhørte tidligere selskapet, og de ble overført til Jacobsen mot vederlag. A/S A. O. Andersen fortsatte sin eksistens, og det består fremdeles. At Jacobsen var interessert i selskapet kan ikke endre det forhold at det i 1956 fant sted en

Side:139

overdragelse av aksjene i Johs. Hansens Rederi A/S. Den omstendig het at A/S A. O. Andersen i 1937 overtok 16 av de 17 aksjer som Jacobsen opprinnelig hadde i Johs. Hansens Rederi A/S, kan heller ikke lede til at Jacobsen nå kan utøve forkjøpsrett på grunnlag av disse 16 aksjer. Etter vedtektenes §4 kan han bare utøve forkjøpsrett på grunnlag av den ene aksje han hadde pr. 1. desember 1939.

Jeg finner etter dette at den fordeling av aksjene som er skjedd er i samsvar med partenes forkjøpsrett, og at de ankende parter må frifinnes.

Saken har vært særdeles tvilsom, og ankemotparten har hatt god grunn til å ville se Høyesteretts dom i saken. Jeg finner derfor at saksomkostningene bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ba og Bjørn Figenbaum frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i alt vesentlig tiltre byrettens begrunnelse.

Mitt standpunkt faller således sammen med førstvoterendes, når det legges til grunn at salget 17. oktober 1964 av 197 1/2 aksje til kjøpere representert ved høyesterettsadvokat Lars Musæus utløste en forkjøpsrett for Bjørn og Ba Figenbaum og for Ragnvald Jacobsen. Jeg forstår videre som førstvoterende bestemmelsens ord: «Ønsker flere aksjonærer å overta disse aksjer, skjer likelig fordeling så langt skje kan» på den måte, at det ikke siktes til fordeling etter tallet av forkjøpsberettigede aksjonærer, men til omfanget av aksjonærenes eierinteresse (aksjebesittelsen).

I motsetning til førstvoterende ser jeg det så at man ikke kan legge vekt på aksjebesittelsen 1. desember 1939, men at man må bygge på interessene 17. oktober 1964 da partene krevet å tre inn i kjøpet av aksjene. Jeg leser med andre ord §4 på den måte at vedtekten klart fastslår at kretsen av personer er bundet til «de i aksjeprotokollen pr. 1. desember 1939 noterte aksjonærer». Men på spørsmålet om aksjebesittelsen som grunnlag for den «likelige fordeling» skal referere seg til denne dag eller den dag forkjøpsretten gjøres gjeldende, gir vedtekten ikke svar. Når bestemmelsen på dette punkt uforandret fra 1930 forholder seg taus, må man i mangel av andre opplysninger finne svaret i den alminnelige rettsregel: at eierinteressen på forkjøpstiden er bestemmende for fordelingen.

Jeg mener således at §4 ikke gir hjemmel for en så eiendommelig løsning at det ikke skal tas hensyn til aksjesalg eller aksjeerverv godkjent av selskapets styre etter 1. desember 1939. Som byretten ser jeg det på den måte at man måtte forkaste en påstand om forkjøpsrett fra en aksjonær som var notert i 1939, men som hadde skilt seg fra sine aksjeinteresser i rederiet.

Side:140

Omvendt mener jeg at en aksjonær fra 1939 må ha krav på likelig fordeling på grunnlag av den eierinteresse han lovlig representerer i selskapet når forkjøpet blir aktuelt, uansett om han pr. 1. desember s. å. eiet en mindre eller større aksjepost.

Det bør tilføyes at da §4 ble forandret på generalforsamlingen 15. desember 1939, var Bjørn Figenbaum og Ragnvald Jacobsen de eneste tilstedeværende. Figenbaum representerte Johs. Hansens arvinger og seg selv, og Jacobsen møtte for A/S A. O. Andersen og for egen regning. Jeg finner ikke å kunne legge nevneverdig vekt på hva partene og et vitne måtte erindre eller ikke erindre om bakgrunnen for vedtektsforandringen. En klausul som denne, som er av betydning for aksjonærers og fremtidige aksjekjøperes disposisjoner, bør tolkes ut fra den skriftlige utformning Figenbaum selv fant å burde gi den.

Som allerede nevnt er jeg enig med byretten i at Jacobsen kan kreve fordeling i forhold til de 137 aksjer som var notert på hans navn i oktober 1964.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.

Justitiarius Terje Wold: Som dommer Ryssdal.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Kaare Schumann Andersen med fagkyndige domsmenn, skipsreder Per Bjørn-Hansen og skipsmegler Jarnes Stove Lorentsen):

Saken gjelder tvist om forkjøpsrett til skipsaksjer. Den nærmere sammenheng er følgende:

Johs. Hansens Rederi A/S ble stiftet i Arendal den 17. juli 1930, jfr. fremlagt utskrift av protokollen for den konstituerende generalforsamling, hvorav fremgår at aksjekapitalen var på kr. 200.000,- fordelt på 200 aksjer à kr. 1.000,-. Av stifterne overtok skipsreder Johs. Hansen 100 aksjer, hans hustru Sophie Herlofson Hansen 5 aksjer, mens de øvrige ble fordelt slik:

Overrettssakfører Einar Klem, Arendal 5 aksjer

L. Sev. Skougaard 37 »

Ole Schrøder 16 »

Ragnv. Jacobsen 17 »

A/S Beta 20 »

I vedtektene ble det bestemt at selskapet skulle bestyres av Johs. Hansen som administrerende direktør sammen med to av generalforsamlingen valgte meddirektører.

Herrene Skougaard, Schrøder og Ragnv. Jacobsen, som tilsammen overtok 70 aksjer, eide og drev i fellesskap meglerfirmaet A. O. Andersen A/S, og ifølge stiftelsesprotokollen var «skipets fraktslutninger bundet til A/S A. O. Andersen». Skougaard, som hadde overtatt flere aksjer enn sine kompanjonger, ble også tilsagt fordeler i form av

Side:141

assuranseprovisjon. A/S Beta, som var et assuranseselskap, ble tilsagt «all skipets assuranse», og Ragnv. Jacobsen ble valgt inn i selskapets styre, en stilling han beholdt inntil han i 1963 fratrådte etter eget ønske.

I vedtektenes §4 ble det gitt følgende bestemmelse om aksjenes omsettelighet:

«Aksjenes omsettelighet er begrenset, idet tidligere aksjonærer skal ha fortrinnsrett ved omsetning av aksjene, likesom aksjetransporten må godkjennes av selskapets styre for å være gyldig. Når en aksjonær ønsker å selge aksjer, plikter han å underrette samtlige opprinnelige medaksjonærer med 8 dagers varsel. Ønsker flere aksjonærer å overta disse aksjer, skjer likelig fordeling sålangt skje kan. For overskytende aksjers vedkommende foretas utlodning mellom liebhaberne blandt de opprinnelige aksjonærer.»

Det har interesse for nærværende sak å se nærmere på de aksjeoverdragelser som har funnet sted innen selskapet, og det dreier seg om følgende:

1. Den 11. mars 1931 overdrog A/S Beta 3 aksjer til P. Gjerull, 3 til O. G. Ottersland og 3 til Hans Kvam. De to sistnevnte overdragelser er godkjent av styret den 24. januar 1931, mens overdragelsen til Gjerull ikke kan ses å være styrebehandlet, (han var enestyre i A/S Beta, mens de to andre var alminnelige aksjonærer).

2. Den 8. april 1936 overdrog fru Hansen sine aksjer til mannen Johs. Hansen, uten at styrebehandling av overdragelsen foreligger.

3. Den 31. desember 1937 overførte Skougaard, Schrøder og Jacobsen sine aksjer til A. O. Andersen A/S, dog slik at Jacobsen beholdt en av sine aksjer selv. Overdragelsen kan ikke ses å være omhandlet i styreprotokollen. Omkring dette tidspunkt har antakelig Skougaard overført 10 av sine aksjer til Johs. Hansen, uten at noe herom fremgår av aksjeprotokollen. Men overføringen må ha funnet sted før generalforsamlingen den 4. juni 1938, jfr. utskrift av protokollen for denne.

4. Den 31. oktober 1938 overdrog A/S Beta, Ottersland, Gjerull, Kvam og Einar Klem sine aksjer, ialt 25, og disse ble fordelt slik at Johs. Hansen overtok 16 aksjer og A. O. Andersen A/S 9 aksjer. Dessuten har styret godkjent overdragelse av 1 aksje fra Johs. Hansen til Bjørn Figenbaum (gift med Hansens datter Ba Figenbaum). Hva som var bakgrunnen for denne fordeling av de solgte aksjer, vet man ikke.

På generalforsamling i selskapet den 27. mai 1939 ble Bjørn Figenbaum valgt til selskapets administrerende direktør og styremedlem, og vedtektenes §5 ble endret overensstemmende hermed. Samtidig ble Ragnv. Jacobsen gjenvalgt som styremedlem.

Slik var aksjefordelingen da Johs. Hansen avgikk ved døden den 9. mai 1939. Han etterlot seg i henhold til foranstående ialt 130 aksjer i selskapet, og disse ble på skifte fordelt slik at hans døtre Ba Figenbaum, Gerd Moestue, Anne Sophie Aslaksen og Dagny Hansen fikk 31 1/4 aksje hver, mens datteren Fanny Mathisen fikk 5 aksjer, jfr. generalforsamlingsprotokoll av 15. desember 1939.

Pr. 1. desember 1939 var aksjefordelingen i selskapet slik:

Side:142

Ba Figenbaum 31 1/4 aksje

Gerd Moestue 31 1/4 »

Anna Sophie Aslaksen 31 1/4 »

Dagny Hansen 31 1/4 »

Fanny Mathisen 5 »

Bjørn Figenbaum 1 »

Ragnv. Jacobsen 1 »

A. O. Andersen 68 »

På generalforsamlingen den 15. desember 1939 ble det vedtatt å utvide aksjekapitalen til det dobbelte, og hver av de tidligere aksjonærer tegnet seg for en forholdsmessig andel av utvidet kapital, slik at hver fikk det dobbelte av sitt aksjeantall, dog med den unntakelse at Bjørn Figenbaum tegnet de 5 aksjer som ved utvidelsen falt på Fanny Mathisen (senere er disse igjen overført til henne).

I samme generalforsamling ble vedtektenes §4 enstemmig (Figenbaum og Jacobsen med fullmakter) endret slik:

«Aksjenes omsettelighet er begrenset, idet de i aksjeprotokollen pr. 1. desember 1939 noterte aksjonærer skal ha fortrinnsrett ved omsetning av aksjene til den kurs som bevislig kan oppnås hos andre. Likeledes må aksjetransporten godkjennes av selskapets styre for å være gyldig. Når en aksjonær ønsker å selge aksjer, plikter han å underrette samtlige medaksjonærere med 8 dagers varsel. Ønsker flere aksjonærer å overta disse aksjer, skjer likelig fordeling så langt skje kan. For overskytende aksjers vedkommende foretas loddtrekning mellom liebhaberne blandt de pr. 1. desember 1939 i aksjeprotokollen noterte aksjonærer.»

I 1956 fant det sted en utløsning av Ragnv. Jacobsens interesser i A. O. Andersen A/S, og i denne forbindelse fikk han overdradd til seg firmaets 136 aksjer i Johs. Hansens rederi, hvilken transport ble godkjent i styremøte den 10. desember 1956. I denne forbindelse skrev firmaet A. O. Andersen slik til rederiet i brev av 3. s. m.:

«Vi henviser til vår konferanse for noen tid siden, hvorunder vi meddelte at der i forbindelse med interne forhold i vårt firma blir foretatt en delvis ombytning innen vår aksejeportefølje. Da skipsreder Jacobsen personlig alltid har representert vårt firma overfor Deres rederi og den hele tid har vært medlem av eller formann i Deres styre og således som medinnehaver hos oss har hatt Johs. Hansen A/S som spesielt interesseområde, er vi blitt enige med Jacobsen om at de på oss lydende 136 aksjer i Deres selskap nå blir å notere på hans navn. Vi bemerker i denne forbindelse at Jacobsen fortsatt er aksjonær og formann i vårt styre.

Forøvrig bekrefter vi for ordens skyld vår tidligere muntlige meddelelse om at foran nevnte 136 aksjer ikke i noe tilfeller er til salgs.

Under henvisning til det anførte, tør vi be Dem vennligst notere disse aksjer på skipsreder Jacobsen når de etter foretatt transport blir levert Dem fra ham.»

I styreprotokollen for 10. desember 1956 heter det:

«Transport av ialt 136 aksjer fra firmaet A. O. Andersen & Co's Eftf. A/S til skibsreder R. Jacobsen. Denne transport skjer kun i forbindelse med et økonomisk opgjør mellem partene. Styret besluttet å godkjende denne transport.»

Side:143

Etter denne ervervelse hadde Ragnv. Jacobsen ialt 138 av selskapets 400 aksjer. I 1962 overdrog han 1 av disse til sin sønn Hans Petter Jacobsen, hvilken transaksjon ble godkjent i styremøte i selskapet den 10. desember s. å.

Aksjebesittelsen fra dette tidspunkt og frem til 17. oktober 1964 var da slik:

Ragnv. Jacobsen 137 aksjer

Hans Petter Jacobsen 1 »

Fru Aslaksen 62 1/2 »

Fru Moestue 62 1/2 »

Fru Figenbaum 62 1/2 »

Frk. Hansen 62 1/2 »

Frk. Mathisen 10 »

Bjørn Figenbaum 2 »

Tilsammen 400 aksjer

Høsten 1964 ønsket de 4 søstre Anna Sophie Aslaksen, Gerd Moestue, Dagny Hansen og Fanny Mathisen å selge sine aksjer i selskapet, og den 17. oktober s. å. inngikk Figenbaums kontrakt med «den selgende gruppe» om overtakelse av deres aksjer. I brev av samme dag skrev advokatene Wikborg og Rein v/ advokat Sigurd Wælgaard slik til rederiets aksjonærer på vegne av «den selgende gruppe»:

«På vegne av Anna Sophie Aslaksen, Gerd Moestue, Dagny Herlofson-Hansen og Fanny Mathisen har jeg idag solgt disse aksjonærers 197 1/2 aksjer til kjøpere representert ved h.r.advokat Lars Musæus. Aksjene er solgt for Kr. 28.000,- pr. aksje, og kjøpesummen, Kr. 5.530.000,-, skal betales kontant den 27. oktober 1964..

I overensstemmelse med vedtektenes §4 underrettes De herved om salget og om at Deres forkjøpsrett eventuelt må gjøres gjeldende senest innen kontortidens slutt den 27. oktober 1964.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at selskapets aksjer pr. 1. desember 1939 fordelte seg således: - - -

Etter at både Ba og Bjørn Figenbaum samt Ragnvald Jacobsen hadde gjort gjeldende sin forkjøpsrett, ble aksjene av selgerne fordelt slik:

Ba Figenbaum 185 1/2 aksjer

Bjørn Figenbaum 6 »

Jacobsen 6 »

Transporten ble notert den 28. oktober s. å.

Transporten skjedde mot Ragnv. Jacobsens protest. - - -

Ved fordelingen har den selgende gruppe og «Figenbaum-gruppen» bygget på at aksjene skal fordeles blant de forkjøpsberettigede på grunnlag av aksjebesittelse pr. 1. desember 1939, mens Ragnv. Jacobsen mener at en slik fordeling strider mot vedtektenes §4, idet han antar at de solgte aksjer enten skulle vært fordelt «likelig» mellom aksjonærene pr. hode eller på basis av de forkjøpsberettigedes aksjebesittelse pr. salgsdagen.

Nærværende sak er reist av Ragnv. Jacobsen, og han gjør gjeldende at transporten av 129 aksjer (135 minus 6) av de 191 1/2 aksje var

Side:144

uberettiget i forhold til ham, idet han etter riktig forståelse av vedtektsbestemmelsen om forkjøpsrett hadde rett til å få disse eller en del av dem transportert til seg. - - -

Retten bemerker:

Retten legger til grunn at Anna Sophie Aslaksen, Gerd Moestue, Dagny Hansen og Fanny Mathisen, alle 4 døtre etter avdøde skipsreder Johs. Hansen, høsten 1964 ønsket å selge sine aksjer (tilsammen 197 1/2) i Johs. Hansens rederi. Bakgrunnen for deres standpunkt oppgis å være uoverensstemmelser innenfor selskapet, og det er unødvendig for retten her å komme nærmere inn på årsaken til disse. I september s. å. hadde de hatt henvendelse om salg fra rederiets tidligere aksjonær, A. O. Andersen A/S, som var kjøpere av aksjene under den forutsetning at firmaet samtidig fikk kjøpt så mange av Figenbaums aksjer at det fikk flertall i selskapet. Den selgende gruppe oppgis å ha vært interessert i dette salg, men kjøperens interesse falt bort fordi Figenbaums ikke ville selge av sine aksjer.

Deretter meldte Ba og Bjørn Figenbaum seg som kjøpere til de utbudte aksjer, og det aksjesalg som saken gjelder, fant sted den 17. oktober 1964, og transporten ble notert den 28. s. m.

Løsningen av de tvistespørsmål som her er reist vil i overveiende grad bero på en fortolkning av §4 i selskapets vedtekter etter den form bestemmelsen fikk ved vedtektsendringen i 1939 (jfr. generalforsamlingsbeslutning av 15. s. m.). I denne generalforsamling var Jacobsen og Figenbaum til stede med fullmakt fra de øvrige aksjonærer, og det er anført at endringen ble enstemmig vedtatt.

Etter den opprinnelige tekst bestemte §4 at aksjenes omsettelighet var begrenset, slik at «tidligere aksjonærer» hadde forkjøpsrett når noen ville selge. Selv om denne bestemmelse ikke er utvetydig, var det nærliggende å forstå den slik at gruppen av forkjøpsberettigede var selskapets opprinnelige aksjonærer, stifterne. Ved de aksjeoverdragelser som skjedde i tiden fra stiftelsen og inntil 1939 ble imidlertid ikke forkjøpsrett gjort gjeldende, og man kan derfor ikke av disse overdragelser utlede noe sikkert om partenes oppfatning av bestemmelsen på dette punkt.

Ved endringen i 1939 ble uttrykket «tidligere aksjonærer» erstattet med «de i aksjeprotokollen pr. 1. desember 1939 noterte aksjonærer». Dessuten ble bestemmelsen om underretningsplikt ved salg til «samtlige opprinnelige aksjonærer» endret til «samtlige medaksjonærer», og endelig er loddtrekningsregelen endret fra å gjelde «liebhabere blandt de opprinnelige aksjonærer» til «liebhabere blandt de pr. 1. desember 1939 i aksjeprotokollen noterte aksjonærer». Det synes naturlig å se vedtektsendringen i 1939 som en a-jourføring av forkjøpsbestemmelsene med henblikk på de forhold som inntrådte ved Johs. Hansens død. Hans døtre hadde nå arvet hans aksjer i selskapet, og det kunne herske fortolkningstvil om de var å anse som «tidligere aksjonærer» og dermed blant de forkjøpsberettigede. Dette ble klargjort ved vedtektsendringen. Likeså ble det klart at svigersønnen Bjørn Figenbaum, som i 1938 hadde ervervet 1 aksje, og som senere var blitt direktør og styremedlem i selskapet, nå gikk inn i kretsen av de forkjøpsberettigede. Noe mer enn dette er det etter rettens mening

Side:145

vanskelig å lese ut av vedtektenes tekst og av de endringer som fant sted i denne. Etter advokat Feragens forklaring skal Bjørn Figenbaum i en samtale med ham i 1939 ha uttalt i forbindelse med vedtektsendringene at «nå hadde arvingene etter Johs. Hansen majoriteten i selskapet, og nå gjaldt det å forhindre at en mistet denne majoritet». Det er mulig at «Figenbaumgruppen» kan ha hatt slike intensjoner for vedtektsendringen, men av selve tekstforandringen fremgår det ikke at man ved denne ønsket å rokke ved den fastsatte innbyrdes fordelingsnorm blant de forkjøpsberettigede. Og en har forstått Ragnv. Jacobsens forklaring slik at han ikke oppfattet vedtektsendringen som en slik forandring. «Figenbaum-gruppen»s motiv for vedtektsendringen er naturligvis et fortolkningsmiddel av betydning, men det kan vanskelig få relevans i denne forbindelse dersom det ikke er kommet til uttrykk i bestemmelsens tekst, slik at Ragnv. Jacobsen og de aksjonærer han representerte kunne oppfatte det og var klar over hva de ga sin tilslutning.

Den innbyrdes fordelingsnorm blant de forkjøpsberettigede var fastslått slik ved selskapets stiftelse i 1930 at dersom flere forkjøpsberettigede ønsket å overta aksjer som var til salgs «skjer likelig fordeling så langt skje kan». Et av hovedpoengene i nærværende tvist er å fastslå hva det i forhold som dette ligger i uttrykket «likelig fordeling». Er det lik fordeling pr. hode eller er det forholdsmessig fordeling etter de enkeltes aksjebesittelse?

Selve uttrykket er i denne forbindelse ikke utvetydig. Som påpekt av prosessfullmektigene, kan det rent språklig både bety likt, forholdsmessig og rimelig, jfr. også de påpekte oversettelser av uttrykket til tysk og engelsk (gleichmässig, proportionally). Retten er enig med de saksøkte i at man ikke av de fremlagte utskrifter av firmaregisteret i Arendal kan trekke noen rimelig slutning om en mer lokal oppfatning av ordets betydning. Språkbruken i nevnte firmaregister synes på dette punkt å ha vært varierende og usikker, jfr. forannevnte brev fra h.r. advokat Chr. Stray.

Heller ikke av de aksjeoverdragelser som har funnet sted i selskapet kan man trekke noen rimelig slutning om aksjonærenes oppfatning av uttrykket, bl.a. fordi disse overdragelser synes å ha skjedd «i minnelighet» og uten at forkjøpsrett har vært gjort gjeldende av noen.

Som nevnt stammer uttrykket «likelig fordeling» fra selskapsstiftelsen i 1930, og noen slutning om dets betydning kan man vanskelig trekke fra forhandlingene eller fra aksjefordelingen den gang. Ser man på aksjespredningen ved stiftelsen, ville det dog ha vært en ekstraordinær ordning om f.eks. overrettssakfører Klem, som deltok som juridisk medhjelper ved stiftelsen og overtok 5 aksjer, i kraft av en pr. hode regel skulle ha samme forkjøpstildeling av aksjer som selskapets bestyrer og hovedaksjonær Johs. Hansen.

Det foreligger i saken et brev fra direktør Bjarne Jørgensen, hvor han opplyser at han er eneste gjenlevende medlem av representantskapet i A/S Beta (som var opprinnelig aksjonær i selskapet). Jørgensen uttaler at når det i vedtektenes §4 står at ledige aksjer skal fordeles likelig «betyr dette en pro rata fordeling blandt de opprinnelige aksjonærer og ikke pr. hode. Jeg tror bestemt at dette var samtlige stifteres oppfatning».

Side:146

Skulle man peke på noen av de tidligere aksjeomsetninger som kunne indikere partenes oppfatning av bestemmelsen på dette punkt, måtte det være omsetningen av 30 aksjer i 1938, hvilke aksjer opprinnelig hadde tilhørt A/S Beta. Fordelingen av disse mellom A. O. Andersen A/S og Hansen synes å være foretatt på et pro rata grunnlag. Men som nevnt, kan det vanskelig legges noen vekt på denne deling, som synes å ha foregått minnelig og uten at forkjøpsrett er påberopt.

Alt i alt er retten blitt stående ved at uttrykket «likelig fordeling» i den forbindelse det her er brukt, må bety forholdsmessig fordeling blant de forkjøpsberettigede etter aksjebesittelse, også fordi en fordeling pr. hode ikke kan antas vanlig i forhold som dette.

Når man bygger på denne forståelse av uttrykket «likelig fordeling», oppstår spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for beregning av aksjebesittelsen. Som det vil fremgå av foranstående, har de stedfunne aksjeomsetninger gjennom årene i betydelig grad forrykket aksjebesittelsen, bl.a. hadde Ragnv. Jacobsen pr. 1. desember 1939 1 aksje, mens han pr. salgsdagen 17. oktober 1964 hadde ialt 137 aksjer. Heller ikke på dette punkt er de endrede vedtekter pr. 1. desember 1939 utvetydige. Språklig sett kunne bestemmelsen forståes slik at også personer som ikke lenger er aksjonærer når forkjøpsretten ble aktuell, kunne gjøre gjeldende forkjøpsrett på grunnlag av aksjebesittelse pr. 1. desember 1939. Dette har bl.a. h.r. advokat Wille hevdet i brev av 3. desember 1964 på vegne av firmaet A. O. Andersen A/S. En slik forståelse av vedtektene må dog forkastes, ikke minst fordi den er så ekstraordinær at den ikke kunne legges til grunn uten klar og utvetydig hjemmel i vedtektsbestemmelse. Her ville den også stå i strid med vedtektenes bestemmelse om at det er med aksjonærene som skal varsles ved salg. I det hele synes det klart at kretsen av de forkjøpsberettigede må være de som var notert i aksjeprotokollen pr. 1. desember 1939 og som også er aksjonærer på salgstiden.

Spørsmålet melder seg da om det er de forkjøpsberettigedes aksjebesittelse pr. 1. desember 1939 eller deres aksjebesittelse pr. salgsdagen som skal legges til grunn for den likelige fordeling. Hvilket standpunkt man for så vidt tar, er meget avgjørende for den fordeling som her skal skje, idet «Figenbaumgruppen»s aksjebesittelse pr. 1. desember 1939 gir dem forkjøpsrett til 191-192 av de 197 1/2 aksjer, mens Ragnv. Jacobsens aksjebesittelse pr. salgsdagen gir ham forkjøpsrett til 134-135 aksjer.

De saksøkte har i denne forbindelse sterkt fremholdt at det både ved selskapets stiftelse og ved vedtektsendringen i 1939 var et klart motiv å gi «redergruppen» en dominerende stilling i selskapet i forhold til de øvrige aksjonærgrupper (megler- og assurandørgruppen). Retten kan dog ikke se at selskapets vedtekter, de aksjeoverdragelser som har skjedd eller det som for øvrig har passert mellom aksjonærene, gir tilstrekkelig grunnlag for landeling av disse i bestemt atskilte interessegrupper. Og særlig betenkelig synes det å være å trekke reelle konsekvenser av en slik gruppering ved vedtektsfortolkninger som nærværende. Selv om aksjonærene i dette selskap både ved stiftelsen og senere kanskje kan grupperes yrkesmessig og for så vidt ha ulike interesser i selskapets drift, synes det ikke å ha vært noen motstrid mellom disse interesser og iallfall ikke en motstrid av den art at den kan

Side:147

tillegges avgjørende vekt ved tolkningen av vedtektene, som intet nevner om denne gruppering.

Når retten er kommet til det det er aksjebesittelsen som er avgjørende for omfanget av den enkelte aksjonærs forkjøpsrett, skal det tungtveiende grunner til om man ikke skal følge den vanlige norm, nemlig aksjebesittelse på det tidspunkt da forkjøpsretten er aktuell. Om vedtektsendringen i 1939 fastsatte kretsen av de forkjøpsberettigede til de som var aksjonærer pr. 1. desember 1939, kan man ikke derav slutte at disse personer ved senere aksjeomsetning ikke kan utøve forkjøpsrett i forhold til et større antall aksjer enn det de hadde pr. nevnte dag. En bestemmelse av så ekstraordinært innhold måtte man etter rettens mening kreve klar og utvetydig hjemmel for i selskapets vedtekter. Som nevnt har Ragnv. Jacobsen ikke oppfattet de vedtektsendringer han var med på å vedta slik, og det kan man godt forstå, uansett hvilken vekt man legger på den nevnte gruppeinndeling av aksjonærene.

Retten er etter dette kommet til at den riktige forståelse av vedtektenes §4 må være at forkjøpsberettigede er de aktuelle aksjonærer som sto notert i aksjeprotokollen pr. 1. desember 1939 og at omfanget av deres forkjøpsrett bestemmes av aksjebesittelse pr. salgsdagen.

Subsidiært har de saksøkte hevdet at det her ikke dreier seg om en aksjeomsetning som utløser forkjøpsrett, idet salget er skjedd innen samme gruppe - redergruppen. Retten henviser til vedtektenes §4, som sier at aksjonærene har forkjøpsrett «ved omsetning av aksjer» og «når en aksjonær ønsker å selge». I vedtektene finner man således ikke noen støtte for en slik begrensning av forkjøpsretten, og av de aksjesalg som tidligere har funnet sted kan man vanskelig slutte noe i så måte, bl.a. fordi man ikke vet hvorfor forkjøpsrett her ikke er gjort gjeldende. Etter de foreliggende opplysninger må retten bygge på at salget i 1964 var et ordinært aksjesalg foranlediget bl.a. av misnøye med visse disposisjoner innen selskapet. Så vidt skjønnes er aksjene frembudt til høyest mulige pris, og de er solgt til Figenbaum-gruppen etter å ha vært frembudt til andre. Retten antar at dette må være «omsetning av aksjer» i den forstand dette uttrykk er brukt i vedtektene. - - -

Side:148