Rt-1967-1581
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1967-11-15 |
| Publisert: | Rt-1967-1581 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 232B/1967 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Ørger Solbjør) mot fru A (høyesterettsadvokat Ludolf Næss). |
| Forfatter: | Eckhoff, Nygaard, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Lov om born i ekteskap (1956) §11 |
Dommerne Eckhoff, Nygaard og Helgesen.
Under ekteskapssak ble det inngått rettsforlik som bl.a. gikk ut på at A skulle ha foreldremyndigheten over datteren C og fru A over sønnen D. Begge parter skulle ha vanlig samværsrett med det barnet som de ikke hadde foreldremyndigheten over.
Under senere sak om foreldremyndigheten ble det den 31. mai 1967 under saksforberedelsen i lagmannsretten inngått forlik bl.a. om at partene skulle avholde seg fra enhver kontakt, således også pr. brev eller telefon, med det barn som den annen hadde omsorg for i tiden inntil lagmannsrettens dom.
Fru A begjærte ved namsretten fastsatt løpende mulkt for å få gjennomført utleveringen av sønnen D og for å hindre at mannen tok eller opprettholdt kontakt med barnet.
Ved namsrettens kjennelse av 25. september 1967 ble A ilagt en løpende mulkt på 10.000 kroner for hver dag som gikk uten at han utleverte sønnen D til fru A og for hver gang A tok eller opprettholdt slik kontakt med barnet som var omhandlet i det siste forlik i saken.
Ved lagmannsrettens kjennelse av 20. oktober 1967 ble namsrettens kjennelse stadfestet for så vidt A var ilagt en løpende mulkt for å la være å utlevere sønnen, dog således at oppfyllelsesfristen var 3 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse. Namsrettens kjennelse ble derimot opphevet for så vidt den anordnet løpende mulkt for hver gang A måtte ta eller opprettholde kontakt med sønnen D. Saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett ble satt til 1200 kroner. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Ifølge rettsforliket av 21. desember 1962 skal fru A ha foreldremyndigheten over sønnen D, og i forbindelse med den nye sak om barnefordelingen har lagmannsretten i sin kjennelse av 1. juli 1967 gått ut fra at fru A på dette grunnlag kan kreve tvangsfullbyrdelse i medhold av tvfbl. §262 nr. 2 og pålagt A å utlevere gutten til henne. Det synes etter dette ikke tvilsomt at namsretten, når gjennomføringen ikke er umulig, kan treffe bestemmelse om
Side:1582
tvangsmulkt til effektuering av utleveringen, jfr. bestemmelsen i ektebarnlovens §11 annet ledd.
Når det gjelder størrelsen av tvangsmulkten, er lagmannsretten enig med namsretten og henviser til hva den har anført herom. Den fastsatte dagmulkt er ganske visst usedvanlig stor, men det må den åpenbart også være for å ha den tilsiktede virkning. Lagmannsretten er etter omstendighetene blitt stående ved å la oppfyllelsesfristens utgangspunkt være forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse, og det vil da helt og holdent avhenge av A selv om tvangsmulkten skal bli aktuell eller ikke.
For ordens skyld tilføyes at de fortolkningsvanskeligheter som er påberopt med hensyn til utleveringssted, virker oppkonstruerte. Skulle det være vanskeligheter forbundet med å finne et sted hvor utleveringen ikke kan foregå uten vanskeligheter eller opprivende scener, får A etter forhånds melding ganske enkelt bringe gutten til fru A's hjem.
Den av namsretten ilagte tvangsmulkt har imidlertid også en annen hensikt, nemlig å sikre overholdelse av punkt 1 i rettsforliket av 31. mai 1967.
Situasjonen er imidlertid den at hvis A ikke utleverer gutten, vil tvangsmulkten begynne å løpe. Utleverer han gutten, blir det i tilfelle spørsmål om å søke å hindre at A - i strid med rettsforliket - i fremtiden tar kontakt med ham. Av høyesterettsadvokat Næss' påstand for namsretten fremgår at dette også har vært meningen: - - - for hver gang saksøkte tar eller opprettholder sådan kontakt med sønnen som nevnt i forlik av 31. 5. 1967, punkt 1, betaler han en av retten fastsatt løpende mulkt til Statskassen.»
Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til om det overhodet er anledning til å anvende sivilrettslige tvangsmidler for å hindre kontakt i strid med bestemmelser om samværsrett. Det er tilstrekkelig å si at man i ethvert fall ikke kan fastsette slike tvangsmidler til «oppfyllelse» av at fremtidig kontakt unnlates. For så vidt vil derfor anordningen av tvangsmulkt bli å oppheve.»
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens idet en av dommerne fant at en tvangsbot på 5000 kroner var tilstrekkelig.
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anførte bl.a. at han ved lagmannsrettens kjennelse ikke hadde fått noen avgjørelse av spørsmålet om han i tilfelle pliktet å bruke makt overfor gutten for å gjennomføre utleveringen. Videre ble det gjort gjeldende at han etter lov om «Indskrænkning i Anvendelsen af legemlig Revselse» av 20. juni 1891 var avskåret fra maktanvendelse overfor gutten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må forkastes. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller at lagmannsrettens lovtolkning er uriktig. I anledning av den kjærende parts prinsipale påstand og det som i denne sammenheng er anført fra den kjærende
Side:1583
parts side, finner man grunn til å tilføye at Utvalget etter reglene i tvistemålslovens §404 ikke kan ta noe standpunkt til bevisbedømmelsen i saken og heller ikke kan prøve om lovens regler er riktig anvendt på det foreliggende saksforhold.»