Rt-1967-167
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-02-17 |
| Publisert: | Rt-1967-167 |
| Stikkord: | Ekteskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15/1967 |
| Parter: | Fru A (høyesterettsadvokat Trygve Larssen) mot A (advokat Ole Raadim - til prøve). |
| Forfatter: | Heiberg, Stabel, Rode, Bahr, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §42, §56, Tvistemålsloven (1915) §183, §366, §367, §423, §86, §44, §48, §54, Lov om born i ekteskap (1956) §2, §7 |
Dommer Heiberg: I ekteskapssak mellom A og fru A avsa Ringerike byrett - sorenskriveren - 20. januar 1965 dom med domsslutning:
«1. Fru A frifinnes for påstanden om skilsmisse i h. t. ekteskapslovens §48 og for påstanden om separasjon etter s.l. §42, 1. ledd.
2. Det ekteskapelige samliv mellom A og fru A oppheves ved separasjon i h. t. ekteskapslovens §42 annet ledd.
3. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over alle de 4 fellesbarna. - A skal ha vanlig besøksrett.
4. Partenes felleseie deles likt, dog slik at fru A skal ha rett til å utta bohave m.v. etter ekteskapslovens §54. Hun skal også ha rett til på sin lodd å utta den faste eiendom.
5. Så lenge A er sykmeldt, skal hustruen og barna ha familieandelen av hans sykepenger. Så snart han blir friskmeldt og kommer i arbeid, skal han betale oppfostringsbidrag til de 2 eldste barna med kr. 175 - etthundreogsyttifem - pr. måned til hver, og til de 2 minste barna med kr. 125 - etthundreogtjuefem - pr. måned til hver, samt underholdsbidrag til hustruen med kr. 100 - etthundre - pr. måned, tilsammen kr. 700 - sjuhundre - pr. måned, som begynner
Side:168
løpe fra den 1. dag i måneden etter at han har begynt å arbeide. Videre dømmes han til innen 3 - tre - dager fra dommens forkynnelse å betale hustruen skyldig bidrag kr. 500 - femhundre.
6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A påanket dommen, bortsett fra domsslutningens punkt 4 og avgjørelsen om skyldig underholdsbidrag under punkt 5, til Eidsivating lagmannsrett, mens fru A erklærte motanke, idet hun prinsipalt krevde separasjon etter ekteskapslovens §42 første ledd. Lagmannsretten avsa 28. februar 1966 dom med domsslutning:
«1. Fru A frifinnes for påstanden om skilsmisse i henhold til ekteskapslovens §48.
2. Det ekteskapelige samliv mellom A og fru A oppheves ved separasjon i henhold til ekteskapslovens §42, første ledd. A frifinnes for fru A's krav om separasjon i henhold til den samme bestemmelse.
3. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår foreldremyndigheten over barna B og C og oppfostringsbidragene til alle barna.
4. Fru A tilkjennes ikke underholdsbidrag.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller lagmannsretten.»
Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder at separasjon er gitt etter ekteskapslovens §42 første ledd, ikke etter annet ledd, og at hun ikke personlig er blitt tilkjent underholdsbidrag - punktene 2 og 4 i domsslutningen.
Som bevis for utroskap fra hustruens side gjorde A under saken bl.a. gjeldende at han ikke kunne være far til barnet D, født xx.xx.1959. Den 28. januar 1967 avsa Høyesterett kjennelse med slutning:
«A's anførsel om at han ikke kan være far til gutten D, tas ikke under behandling, og bevisførsel om dette spørsmål tillates ikke.
Den videre behandling av saken utsettes.»
Om sakens gjenstand og utvikling og om partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til de avsagte dommer og til Høyesteretts kjennelse. Om de punkter som foreligger til behandling for Høyesterett har partene i det vesentlige anført det samme som tidligere. Partene og 9 vitner er avhørt ved bevisopptak. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.
Hustruen har hatt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, mens advokat Ole Raadim i medhold av tvistemålslovens §423 annet ledd har vært oppnevnt som prosessfullmektig for mannen.
Fru A har nedlagt påstand:
«1. Det ekteskapelige samliv mellom A og fru A oppheves ved separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd.
2. Høyesterett forhøyer det bidrag A i byretten 20/1 1965 ble dømt til å betale til fru A.
Side:169
3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett til det offentlige.»
A har nedlagt påstand:
«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes, dog således at det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett og A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
A har under ankeforhandlingen gjort gjeldende at ankeerklæringen ikke nevner andre feil ved den påankede avgjørelse enn dem som nå er avskåret ved Høyesteretts kjennelse, og at det derfor ikke er prosessuell adgang til å treffe realitetsavgjørelse på noe annet grunnlag. Han har også hevdet at det ikke er adgang for fru A til å utvide påstanden med hensyn til størrelsen av underholdsbidraget.
Jeg finner det klart at disse anførsler ikke fører fram. Angrepet på lagmannsrettens dom må forstås slik at det gjelder generelt, uansett hvilken avgjørelse måtte bli truffet om det spesielle spørsmål om adgangen til å føre bevis om farskapet til barnet. Utvidelsen av påstanden vedkommende bidragets størrelse er begrunnet i opplysninger som først forelå for noen dager siden, og A har ikke etter min mening rimelig grunn til å motsette seg endringen - tvistemålslovens §367, jfr. §366.
Vedkommende separasjonsspørsmålet bestrider fru A at hun «har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende krenkelse av sine plikter» mot mannen, og hun hevder at vilkårene etter ekteskapslovens §42 første ledd derfor ikke er til stede.
Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på at hun har vært utro ved årsskiftet 1958-59, og på at hun i mannens fravær har latt E oppholde seg i huset i meget stor utstrekning, og på en måte som er i markert strid med anerkjente konvensjoner for ektefellers opptreden i den krets det gjelder.
Slik som saken nå foreligger for Høyesterett, oppstår ikke spørsmålet om utroskap spesielt i 1958-59 i forbindelse med farskapet til D. Og jeg finner ikke å kunne fravike de tidligere instansers bedømmelse når de på grunnlag av umiddelbar bevisførsel er kommet til at det ikke ellers foreligger bevis for utroskap. Jeg er enig i at det gir grunn til kritikk at fru A til stadighet og gjennom en årrekke har tatt imot E's besøk på en måte som har vakt oppmerksomhet i nabolaget, selv om det ikke er klarlagt i hvilken utstrekning besøkene har stått i forbindelse med E's arbeid i huset. Jeg finner imidlertid ikke at dette forhold i seg selv kan betegnes som en slik grov eller vedvarende krenkelse av hennes plikter mot mannen at det kan gi grunnlag for separasjon etter første ledd i lovens §42. Derimot finner jeg det uten videre klart at vilkårene for separasjon etter bestemmelsens annet ledd foreligger, i samsvar med hustruens påstand.
Når det gjelder spørsmålet om underholdsbidrag til hustruen, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å fastslå at separasjonen hovedsakelig skyldes dårlig forhold fra hustruens side. Særregelen i ekteskapslovens §56, fjerde ledds første punktum, kommer derfor ikke til anvendelse. For Høyesterett er som nytt
Side:170
dokument fremlagt lønns- og trekkoppgave som viser at A i 1966 tjente kr. 28.758, eller nærmere kr. 2.400 pr. måned i gjennomsnitt. På den annen side er jeg enig med byretten i at fru A fortsatt trenger et støttebidrag inntil videre, og at det tilkjennes henne hos mannen med kr. 100 pr. måned. Noen forhøyelse finner jeg ikke at det er grunn til å foreta.
Etter sakens art og de tvil den har frembudt finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2 om opphevelse av det ekteskapelige samliv mellom A og fru A ved separasjon i henhold til ekteskapslovens §42 annet ledd.
2. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder A's plikt til å betale underholdsbidrag til fru A med 100 - ett hundre - kroner pr. måned.
3. Saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Bahr og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Otto Rømcke):
A, f. xx.xx.1927 i X, og fru A, f. xx.xx.1924, i Y, ble ektevigd den 26/2 1949 i Y.
Det er 4 barn i ekteskapet: - - -
Retten skal først behandle spørsmålet om hustruen har gjort seg skyldig i utroskap. Saksøkeren har forklart at han har vært meget ute til sjøs. Før han kom hjem fra sjøen siste gang, merket han på forskjellig vis forandring i hustruens forhold. Han fikk færre brev fra henne og hun brukte mere penger, samtidig som gjelden økte. Han hørte også at naboene snakket om at E som i årene 1957-59 hadde hjulpet ektefellene med oppføring av nytt hus, gjennom lengre tid svært ofte hadde vært på besøk hos hustruen og også flere ganger hadde overnattet.
Under en samtale med hustruen i november 1963, erkjente hun at hun hadde stått i forhold til E, og at ektemannen ikke var far til barnet D. Saksøkte har bestemt benektet at hun har gjort seg skyldig i utroskap, hverken med E eller andre. Det er riktig at E ofte har vært på besøk i huset, og at han også en gang har overnattet der. Det har dog aldri vært noe seksuelt forhold mellom dem, men bare vennskapsforhold. Den ene gangen E overnattet i huset mens saksøkeren var ute til sjøss, hadde han arbeidet på huset langt utover natten. De delte ikke soverom, idet E overnattet på datterens rom, mens hun lå sammen med moren på ektefellenes soverom. Hun tror at dette må ha vært sommeren 1959. Hun benekter at hun under samtale med mannen i november 1963 erkjente å ha stått i forhold til E. Mannen beskyldte
Side:171
henne for utroskap og ga uttrykk for at han ikke kunne være far til sønnen D, som han mente likner E, og hertil svarte hun, at hun var glad for at D ikke lignet sin far. Retten finner også å burde gi et kort referat av vitneforklaringene. - - -
E har bestemt benektet at han noen gang har hatt seksuelt samkvem med fru A. Han har overnattet der en gang mens A var ute til sjøss, og det var ved en anledning da han hadde arbeidet på huset langt utover natten. Han lå da på et eget rom. Han tilbakeviser også bestemt at han har kledd av seg på samme rom som fru A. Vitnet har forøvrig overnattet i huset en gang mens A var hjemme. Endelig nevner han at han en gang sammen med F ble sittende oppe å snakke helt til om morgenen.
På bakgrunn av bevisførselen anser retten det på det rene at E ikke bare i tiden 1957-1959 da den egentlige husbygging foregikk, men også senere, i årene 1960-1963, vanket meget i A's hus, også mens A var ute til sjøss. Dette kan ha vært dels for å utføre forskjellige gjenstående arbeider på huset, som ennå ikke er helt ferdig, og dels kan det ha vært besøk som ledd i selskapelighet og vanlig vennskapsforhold. Det er imidlertid klart at dette kan ha gitt foranledning til snakk blant naboer, og det kan ha oppstått mistanke om at det besto et forhold mellom fru A og E. Noe direkte bevis for seksuelt samvær mellom disse er ikke ført. Etter rettspraksis må dog utroskap antas å ha funnet sted hvis det bevismateriale som er fremlagt for retten er slik at det ikke levner noen rimelig tvil om at samleie har funnet sted, eller sagt på en litt annen måte, at bevisene ikke etterlater noen tvil om den pågjeldende ektefelles utroskap. Etter en samlet vurdering av bevisene, finner retten - riktignok under tvil - at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at saksøkte har stått i seksuelt forhold til E. - - -
Vedrørende samtalen mellom partene i november 1963 - da hustruen etter mannens forklaring skal ha erkjent utroskap med E - bemerkes at retten ikke kan anse det bevist at hustruen har fremkommet med noen slik erkjennelse. Partenes forklaringer står steilt mot hverandre, uten at retten har sikre holdepunkter for å bedømme hvem av dem som gir det riktigste bilde av det som foregikk; og retten vil innskrenke seg til å bemerke at den forklaring som hustruen har gitt om dette, synes plausibel.
Retten har således kommet til det resultat at saksøkte må bli å frifinne for påstanden om skilsmisse på grunn av utroskap.
Angående separasjonsspørsmålet bemerkes at forliksmegling mellom ektefellene ikke var forsøkt før saksanlegget. Saken har derfor måttet utsettes for at megling kan bli prøvet, se ekteskapslovens §44, jfr. Lütken og Platou: Ekteskapslovgivningen (utgave 1952) side 78.
Den 15/1 1965 er megling forgjæves forsøkt for saksøkerens vedkommende ved X forliksråd, og den 16/1 1965 er megling forgjæves forsøkt for saksøkte ved soknepresten i Y.
Saksøkeren krever subsidiært separasjon etter ekteskapslovens §42 første ledd, idet han hevder at hustruen har gjort seg skyldig i grov krenkelse av sine plikter ved å føre et lastefullt liv, derved at hun stadig har mottatt besøk i sitt hjem av E, som også har overnattet der, mens ektemannen var ute til sjøss.
Side:172
Retten skal i anledning herav bemerke at det nok kan synes som E har vært mistenkelig ofte på besøk hos saksøkte, slik at det kan ligge nær å tenke seg den mulighet at det har bestått et intimt forhold mellom dem, men som nevnt foran finner retten det ikke godtgjort at det har bestått noe seksuelt forhold mellom dem, og retten kan heller ikke finne det godgjort at saksøkte på annen måte har gjort seg skyldig i grov krenkelse av ektemannen.
Fra saksøktes side er det nedlagt påstand om separasjon prinsipalt etter ekteskapslovens §42 første ledd, idet hun hevder at mannen har ført et lastefullt liv til sjøss med fyll m.v. Til støtte herfor har hun vist til fremlagt bevitnelse fra Wilhelmsens rederi hvor det gis uttrykk for at mannens edruelighet og dyktighet etter hvert har fått karakteristikken «mindre god», samt en meddelelse fra Sjømannsforbundet om at mannen er nektet hyretilvisning.
Retten skal bemerke at det fremlagte materiale om saksøkerens forhold til sjøss, synes for mangelfullt til at retten kan danne seg noen bestemt oppfatning om han kan sies å ha ført et lastefullt liv. For hustruens påstand om at mannen skal ha vist brutalitet, er det overhodet ikke ført noe bevis. Hustruens påstand om separasjon etter §42 første ledd kan etter dette ikke tas til følge.
Retten anser det imidlertid klart at det mellom partene er oppstått slik uenighet og uoverensstemmelse at det ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsette. Separasjon blir derfor å gi i medhold av ektskapslovens §42 annet ledd.
Angående spørsmålet om barnefordelingen bemerkes: - - -
Angående bidragsspørsmålet bemerkes:
Saksøkeren kom hjem fra sjøen i oktober 1963 og fikk så arbeid som sveiser og platearbeider ved en bedrift i Z hvorved han tjente ca. kr. 1.500,- pr. mnd. brutto. Den 9/8 1964 ble han skadet ved en motorsykkelulykke, og har ifølge fremlagt legeattest senere vært sykmeldt. F. t. oppebærer han sykepenger med kr. 150,- pr. uke, mens familieandelen kr. 60,- pr. uke, utbetales til hustruen. Retten antar at saksøkeren ikke har anledning til å betale noe bidrag til hustru og barn så lenge han er arbeidsudyktig og bare oppebærer sykepenger; men så snart han igjen kommer i arbeid er det klart at han etter evne må betale oppfostringsbidrag til barna. Retten finner også at han må betale et støttebidrag til hustruen. Retten regner med at saksøkeren når han igjen kommer i arbeid, vil kunne tjene minst det samme som han gjorde før han ble sykemeldt, og finner på grunnlag herav å burde fastsette oppfostringsbidraget til kr. 175,- pr. mnd. til hver av de 2 eldste barna, og kr. 125,- pr. mnd. til hver av de 2 minste barna. Støttebidraget til hustruen settes til kr. 100,- pr. mnd. Bidragene vil således tilsammen utgjøre kr. 700,- pr. mnd. og bidragsplikten bør begynne å løpe fra den første dag i måneden etter at han har blitt friskmeldt og kommet i arbeide. Retten forutsetter at begge parter skal ha rett til å kreve revisjon av bidragene.
Videre må saksøkeren tilpliktes å betale hustruen skyldige bidrag fra tiden før han ble syk, og retten finner å burde pålegge ham å betale ialt kr. 500,- femhundre - vedkommende denne tid. - - -
Side:173
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Østgaard, Otter Boberg og Alf Østensen):
A var nylig avmønstret fra stilling som smører til sjøs da partene giftet seg 26. februar 1949. De bodde i de første år av ekteskapet på Sørlandet. I 1957 flyttet de til Y. De tok opphold hos hustruens foreldre. De hadde på dette tidspunkt to barn, B, født i 1949 og G, født i 1950. De hadde bestemt seg til å bygge eget hus og fikk kontakt med fjerde vitne bygningsarbeider E, født xx.xx.1914. Ingen av ektefellene kjente E fra før. E påtok seg å bygge en 1 1/2 etasjes enebolig for ektefellene ved Y, 5 minutters vei fra partenes daværende bopel og noen km. fra E's bopel. Byggingen ble påbegynt i juli 1957 og strakte seg over lang tid på grunn av vanskeligheter med å skaffe lån. Innflytting fant sted i midten av desember 1959. Det gjensto innredning av kjeller og støping av en terrasse. Arbeidet med dette ble fortsatt av E etter innflyttingen.
A var fra 6. juni 1957 til 24. juni 1960 påmønstret m.s. - - - som tredjemaskinist. Skipet gikk i fart mellom Skandinavia og India. Hver rundtur tok ca. 6 måneder. A var på besøk hjemme hos hustruen under skipets opphold i Skandinavia. Den 16. september 1959 fødte hustruen en sønn som ble døpt D. Hun underrettet A om guttens fødsel i brev fra fødehjemmet og skrev at han var født for tidlig. I 1960 mønstret A på m.s. - - - som maskinist. Han ble avskjedlget 30. januar 1961 på grunn av gjentatt beruselse i tjenestetiden og for å ha vist grov uaktsomhet i sitt arbeid. Han ble så maskinist på m.s. - - -. Fra dette skip ble han avskjediget 12. november 1962 på grunn av gjentatt skoft og beruselse. Fra 12. desember samme år til 16. august 1963 var han annenmaskinist på turbinskipet - - -. Han ble avskjediget i Baton Rouge på grunn av misbruk av alkohol. Han kom tilbake til hjemmet i slutten av oktober 1963.
På grunn av en antatt likhet mellom D og E hadde han fått tvil om han var far til gutten. Han gjorde henvendelse til naboer og andre og fikk opplysninger som han mente bekreftet hans mistanke. Han forela mistanken for sin kone. Han gjorde forgjeves forsøk på å få reist nedstamningssak for å fralegge seg farskapet til D. - - -
Lagmannsrettens syn:
En behandler først mannens krav om skilsmisse på grunn av utroskap fra hustruens side.
Når en skal vurdere de indisier som foreligger for at fru A og vitnet E har hatt samleie etter 13. januar 1961, kommer inn i bildet som en betydningsfull omstendighet om fruen har vært utro så sent som i 1958-1959, eventuelt i forbindelse med konsepsjonen av D. En mulig utroskap på det nevnte tidspunkt kan også komme inn som et moment ved vurderingen av om vilkårene er tilstede for å imøtekomme mannens subsidiære krav om separasjon etter ekteskapslovens §42, første ledd. Det kan også spille en rolle ved avgjørelsen av om en skal pålegge mannen å betale underholdsbidrag til hustruen, jfr. ekteskapslovens §56, fjerde ledd. Etter §2 (?) i lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 må ektemannen anlegge sak mot barnet innen 3 år etter dets fødsel hvis han vil fralegge seg farskapet. Av forarbeidene til lovens §7 fremgår at det har vært lovgivernes mening at det verken i relasjon
Side:174
til krav om odelsrett eller arverett skulle være adgang til å treffe prejudisiell avgjørelse om farskapet til et barn som er født under ekteskapet. Det eneste uttrykk som finnes i selve loven for denne tanke er §7 som på grunnlag av lovforarbeidene tolkes antitetisk. I denne sak er det ikke direkte spørsmål om farskapet, men om utroskap er begått. Det foreligger imidlertid det spesielle at utroskap søkes fastslått ved en bevisføring som i første omgang går ut på å søke å vise at ektemannen ikke kan være faren, og av dette trekkes den konklusjon at en annen må være det, altså at utroskap må være begått. Det er ikke spørsmål om rettslige følger av farskap eller ikke farskap, men om følger av utroskap. Dels er det spørsmål om å trekke rettslige konsekvenser, nemlig i forhold til ekteskapslovens §42, første ledd, og §56, fjerde ledd, dels er det spørsmål om å se utroskap på den tid det her gjelder som et indisium på senere utroskap. Det som er hevdet fra fru A's side går ut på at fordi nedstamningssak er utelukket, kan heller ikke utroskap bevises ut fra forhold som indikerer at ektemannen ikke kan være faren. Dette innebærer at om det måtte være aldri så absurd å anta at ektemannen er den biologiske far, til eksempel fordi forholdene i det aktuelle tilfelle ville forutsette at et barn var blitt fullbåret på 200 dager, så skulle retten se helt bort fra at det måtte foreligge utroskap. Dette ville være i strid med den plikt til å ta hensyn til alle faktiske relevante omstendigheter som ligger under hovedregelen i tl. §183 og også under bestemmelsen i tl. §86, annet ledd, annet punktum. En mener at retten må ha et klart pålegg om å sette bestemte faktiske forhold til side for at det skal kunne være tale om at den kan eller må gjøre det. Noe slikt pålegg kan en ikke se foreligger. Dertil kommer den rent praktiske vanskelighet som er forbundet med ved bevisvurderingen å se bort fra forhold som retten kjenner og erkjenner som faktisk betydningsfulle, eller rettere umuligheten av å se bort fra slike forhold. En er kommet til at retten må ta hensyn også til den indikasjon på utroskap som eventuelt ligger i at A ikke er far til D. En ser så på om dette er tilfelle.
Ved A's forklaring sammenholdt med brev av 28. mars 1964 fra H, fører av m.s. - - -, til advokat Sigstad og av 11. mai 1964 fra maskinsjef I og kaptein J til A finner retten bevist at A ikke var hjemme i tidsrommet mellom sommeren 1958 til sent på kvelden 26. januar 1959. Han var hjemme til 30. januar og så etpar kvelder omkring midten av februar mens - - - lå i Oslo.
A har forklart at ved besøkene i februar var fru A uvel og ga uttrykk for at hun var helt sikker på at hun var med barn.
Fru A har forklart at mannen var hjemme omkring 10. januar 1959 i 4-5 dager og at barnet ble konsipert på denne tid. Lørdag 10. januar var partene i selskap hos E og dennes kone. Fru A's siste menstruasjons siste dag var 28. desember 1958. Den lege som hun konsulterte under svangerskapet sa at fødselen ville finne sted omkring 1. oktober 1959. Barnet var 14 dager for tidlig født. - - -
Etter en samlet vurdering av bevislighetene er en kommet til at fru A må ha vært besvangret før A kom hjem den 26. januar 1959 og at hun følgelig må ha hatt samleie med en annen enn ektemannen. Hvem dette er, har en ikke tilstrekkelige holdepunkter for å si noe bestemt om.
Side:175
Med hensyn til spørsmålet om utroskap med E foreligger det bare indikasjoner i form av forklaringer om hans kontakt med fru A. - - -
En har ved de avgitte forklaringer funnet bevist at E har vært på besøk hos A i A's fravær i meget stor utstrekning både morgen og kveld i tiden fra A's hus var ferdig til innflytting og til høsten 1963. I en viss utstrekning har kveldsbesøkene hatt sammenheng med arbeider på huset, men det har vært et betydelig antall besøk med sikte på rent personlig samvær. Noe sikkert bevis for at E har overnattet i A's hus i dennes fravær utenom de to ganger som er erkjent, foreligger imidlertid ikke, og heller ikke noen annen tydelig indikasjon på at han og ankemotparten har hatt samleie, noe de selvsagt kunne ha hatt utenom nattetid. I E's vitneforklaring har det vært en klar tendens til å redusere hyppigheten av besøkene meget sterkt, og dette tyder på at han er på det rene med at hans tallrike besøk lett kan vekke forestillingen om et seksuelt forhold, men det er ikke kommet fram noe som klart viser at et slikt forhold har bestått mellom ankemotparten og E. Det gjelder både før og etter 13. januar 1961. Fru A's utroskap med A's bror og i forbindelse med konsiperingen av D taler nok for en svak seksualmoral, men en finner ikke å kunne slutte av disse forhold at hun har hatt samleie med E. En nevner at en ikke finner bevist at hun selv har erkjent utroskap med E. - - - Etter dette kommer en til at A's brev om skilsmisse i henhold til ekteskapslovens §48 ikke kan tas til følge.
En går så over til å behandle ektefellenes gjensidige krav om separasjon i henhold til ekteskapslovens §42, første ledd. Med hensyn til hustruens forhold finner en at hun må sies å ha gjort seg skyldig i vedvarende krenkelse av sine plikter mot ektefellen ved at hun har vært utro ved årsskiftet 1958-59 og dernest i mannens fravær har latt E oppholde seg i huset i meget stor utstrekning og har latt ham være på besøk både morgen og kveld slik at naboer på et visst tidspunkt kunne ledes til å tro at de var gift. En ser det slik at blant pliktene mot ektefellen hører å opptre på en måte som ikke er i markert strid med anerkjente konvensjoner for ektefellers opptreden i den krets det gjelder. Dette sikter til at hun har latt E komme i huset til stadighet.
Med hensyn til mannens forhold er det på det rene at han fra 1960 til 1963 har misbrukt alkohol i en slik utstrekning at han er blitt utelukket fra tjenestegjøring i handelsflåten, men en kan ikke se at dette i seg selv kan sies å være et lastefullt liv i den betydning uttrykket må anses å ha i ekteskapslovens §42. At han forøvrig skal ha gjort seg skyldig i utskeielser er det ikke noe grunnlag for å anta. En kan heller ikke se at A's forhold i sitt arbeid kan bli å betrakte som vedvarende krenkelse av hans plikter mot ektefellen. Forsåvidt det skulle være spørsmål om en krenkelse ved at hans drikking førte til at han måtte oppgi sjølivet og den relativt høye maskinistinntekt, kommer inn det uklare spørsmål om hans drikking hadde rot i ekteskapelige vanskeligheter. Dessuten er en av den oppfatning at hustruen ikke hadde noe krav på at mannen ikke skulle gå i land for å skaffe seg et arbeid der selv med lavere inntekt, hvis han foretrakk det, til eksempel for lettere å holde ekteskapet oppe. I betraktning av hustruens utroskap i mannens fravær ville det fremstå som klart urimelig om det at mannen måtte gi avkall på en god sjømannsinntekt skulle anses som lastverdig i forhold til
Side:176
henne. En nevner ellers i denne forbindelse at det ikke er hevdet at mannens tilskudd til hjemmet har vært for små så lenge mannen var til sjøs. Til tross for avskjedigelsen på grunn av alkoholmisbruk fikk han temmelig raskt nye stillinger helt til han gikk i land i oktober 1963.
En er etter dette kommet til at mannen, men ikke hustruen har krav på separasjon etter ekteskapslovens §42, første ledd. - - -
Vedkommende underholdsbidrag til hustruen legger en til grunn at mannens inntekt i den nærmeste framtid vil ligge på ca. kr. 1.400,- pr. måned og at han vil få en del ekstra utgifter til å begynne med for å etablere et nytt hjem. Han har vært ute av arbeid fra 9. august 1964 til 11. januar 1966 og har i denne tid hatt sykepenger med kr. 150,- pr. uke. Hustruen har under mannens sykemelding fått kr. 60,- pr. uke som trygdepenger og utbetalingene av disse er difinitiv. En antar at det skulle være mulig for henne å skaffe seg en viss, om enn beskjeden inntekt ved hjemmearbeid av en eller annen art. Bidragene til barna ble av byretten satt til tilsammen kr. 600,-. Spørsmålet blir så om det er rimelig å opprettholde byrettens tilkjennelse av et støttebidrag til hustruen av de ca. kr. 800,- som blir igjen av mannens inntekt når barnebidragene er betalt. I betraktning av at mannen får igjen til dekning av skatt, trygdepenger, fagforeningskontingent og alle egne behov ikke er mer enn nevnt og at separasjonen må anses å skyldes dårlig forhold fra hustruens side, er en kommet til at noe støttebidrag ikke er på sin plass. A's påstand vedkommende bidrag til hustruen tas altså til følge. - - -