Rt-1967-37

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-01-21
Publisert:	Rt-1967-37
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5B/1967
Parter:	A (høyesterettsadvokat Jan Årstad) mot 1. fru B født C, 2. D (advokat Tor Rekve - til prøve).
Forfatter:	Ryssdal, Leivestad, Nygaard, Heiberg, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§9

Dommer Ryssdal: C fødte 25. mars 1962 en gutt som fikk navnet D. I fødselsmeldingen oppgav hun å være blitt besvangret 28. juni 1961, men hun avslo å gi opplysning om farens navn. Etter at fylkesmannen i Rogaland under henvisning til lov av 21. desember 1956 om born utanom ekteskap §9 sjette ledd hadde bedt barnemoren gjort kjent med betydningen av at farskapet blir fastslått, oppgav C 5. april 1962 at fenrik A var far til barnet. Fylkesmannen utferdiget farskapsforelegg mot A, men han vedtok ikke forelegget. Farskapssak ble reist ved Hafrsfjord

Side:38

herredsrett som 16. november 1964 avsa dom med denne domsslutning:

«A frifinnes.

Saksøkerne tilkjennes ikke saksomkostninger.»

C og D påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som 22. januar 1966 avsa dom med denne domsslutning:

«A er far til D f. 25/3 1962.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg tilføyer at det allerede under saksforberedelsen for herredsretten ble klarlagt at C i begynnelsen av august 1961 skriftlig underrettet A om at hun var blitt besvangret under samleiet med ham natten mellom 28. og 29. juni 1961, at partene i fellesskap oppsøkte lege som konstaterte at C var med barn, og at A i slutten av august 1961 i C's hjem hadde samtale med henne og hennes foreldre om den situasjon som var oppstått.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Moss herredsrett, Oslo byrett og Hafrsfjord herredsrett med avhør av A og vitnene E, F, G og H som alle i det vesentlige har forklart seg på samme måte som i tidligere avgitte forklaringer.

Etter at det på grunnlag av blodprøver var påvist at muligheten for A's farskap ikke kunne utelukkes etter blodtypesystemene ABO, MN og Rh eller serumtypesystemene Hp, Gc og Gm, ble det høsten 1963 foretatt utvidet blodtypeundersøkelse som resulterte i at muligheten for A's farskap heller ikke kunne utelukkes etter systemene S, Kell og Duffy. For Høyesterett har professor dr. med. Georg Waaler og professor dr. med. Jon Lundevall i erklæring av 29. september 1966 uttalt at den blodtypestatistiske farskapsindeks for A etter de utførte undersøkelser er ca. 6, 5. Om betydningen av dette er vist til «Nordisk veiledning for rettslig vurdering av blodtypebestemmelser i barnefarsaker» som er bilag til Justisdepartementets rundskriv av 15. desember 1961, jfr. også Lundevalls artikkel i Retstidende 1961 side 123 flg.

Det er i saken foretatt genetisk-antropologisk undersøkelse med den konklusjon som er gjengitt i herredsrettens dom. De oppnevnte sakkyndige for Høyesterett har i erklæringen av 29. september 1966 uttalt at konklusjonen neppe vil bli annerledes «ved fornyet undersøkelse etter at barnet har fylt 4 år».

Bortsett fra uttalelsen om den blodtypestatistiske farskapsindeks står saken etter dette i faktisk henseende i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

A har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil «når den finner at ankemotpartens kjønnsmoral ikke gir grunnlag for å trekke slutninger om at hun også har hatt samleie med andre menn enn den ankende part i den mulige konsepsjonstid». Det er videre hevdet at lagmannsrettens tolking av §21 første og annet ledd i lov om born utanom ekteskap er uriktig. Etter A's oppfatning kan det «ikke stilles så strenge krav til bevisene som

Side:39

lagmannsretten har gjort, for at den ankende part skal kunne frifinnes». Det er gjort gjeldende at C's vandel iallfall må lede til tvil om hvem som er barnets far, og at A da må frifinnes etter hovedregelen i §21 første ledd.

Den ankende part, som for øvrig har henholdt seg til sine anførsler for herredsrett og lagmannsrett, har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger hos C for lagmannsrett og Høyesterett.»

C, som 10. juli 1965 inngikk ekteskap med B, og D har gjort gjeldende at spørsmålet om barnemorens vandel bare kan tillegges vekt for så vidt man på grunnlag av vandelen kan trekke den slutning at hun i den mulige konsepsjonstid må ha hatt samleie med flere menn. I det foreliggende tilfelle er det intet grunnlag for en slik slutning. Bestemmelsen i §21 annet ledd i loven om born utanom ekteskap kommer derfor ikke til anvendelse, og i samsvar med hovedregelen i §21 første ledd må det gis dom for at A er barnets far. For øvrig har ankemotpartene henholdt seg til sine anførsler for de tidligere retter.

Fru B og D har også for Høyesterett hatt bevilling til fri sakførsel, men fru B har hatt utgiftene ved et enkelt bevisopptak.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke var benefisert.

2. Fru B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, og delvis saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er fra begge sider i stor utstrekning vist til norsk rettspraksis i farskapssaker, og ankemotpartene har også vist til danske dommer gjengitt i Ugeskrift for Retsvæsen 1963 897, 1964 647 og 783, 1965 153 og 267 og 1966 329.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. I det vesentlige er jeg også enig i den begrunnelse lagmannsretten har gitt, men ut over det som går fram av mitt votum, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på de spørsmål som er reist om tolkingen av §21 i lov om born utanom ekteskap.

Det er på det rene at C i tiden fra høsten 1959 til våren 1960 flere ganger hadde samleie med vitnet I, og at hun innlot seg med A etter et meget kortvarig bekjentskap. Mer usikre er de opplysninger som er gitt om at C hadde samleie en gang med vitnet E i 1958, en gang med vitnet J i 1960 og et par ganger med vitnet F i 1960, men jeg er som lagmannsretten blitt stående ved å legge til grunn forklaringene fra de tre nevnte vitner. Det er ikke kommet fram noe ufordelaktig om C's vandel etter 1961. Som nevnt giftet hun seg 10. juli 1965 med B, og hun har i ekteskapet med ham et barn som er født xx.xx.1966.

Det foreligger ingen opplysning om at C sommeren 1961 hadde samleie med noen bestemt annen mann enn A, og det som er opplyst om C's vandel, gir etter min mening ikke grunnlag for

Side:40

den slutning at hun i den mulige konsepsjonstid må ha hatt samleie med andre. Den særlige regel i §21 annet ledd i lov om born utanom ekteskap kan da ikke komme til anvendelse. Ved en samlet vurdering av opplysningene i saken - herunder opplysningene om C's forhold til andre menn - kan jeg heller ikke finne at A's farskap til barnet må anses «lite truleg», jfr. bestemmelsen i lovens §21 første ledd. En svangerskapstid fra 28. juni 1961 til 25. mars 1962 er meget naturlig i betraktning av barnets vekt og lengde ved fødselen. C's opplysning om at hennes siste menstruasjon begynte 15. juni er vel forenlig med at hun ble besvangret under samleiet med A 28. juni. I samme retning peker også den blodtypestatistiske farskapsindeks for A og resultatet av den genetisk-antropologiske undersøkelse.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Jeg finner at lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør bli stående. Anken til Høyesterett har vært forgjeves, men det har i saken vært reist spørsmål av en slik art at den ankende part etter min mening heller ikke bør tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Heiberg og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Rolf Undem):

- - -

Retten skal bemerke:

C har for retten forklart at samleiet med A fant sted natten til torsdag den 29. juni 1961. Partene gikk da sammen opp på hennes rom hvor de deretter hadde samleie. Samleiet var etter hennes forklaring fullbyrdet. Og ingen av partene benyttet under samleiet noen form for preventive midler.

I sin forklaring ved bevisopptaket har saksøkte forklart at samleiet fant sted til samme tidspunkt som det saksøker nr. 1 har oppgitt. Han har imidlertid oppgitt at han benyttet preventive midler «gummi» under samleiet.

Saksøker nr. 1 har videre oppgitt at hun hadde sine siste regler og at disse begynte den 15/6-1961.

Retten finner etter dette å kunne legge til grunn at saksøker nr. 1 og saksøkte har hatt samleie til sådan tid at saksøkte kan være far til barnet. Retten viser her til at tidspunktet for samleiet gir en normal konsepsjonstid for barnet. Retten viser videre til at barnet etter opplysningen i fødselsmeldingen var fullbåret. Barnets vekt var 3620 gr. og det var 50 cm langt.

Side:41

Spørsmålet for retten blir da videre hvorvidt det foreligger omstendigheter som gjør det lite trolig at saksøkte er far til barnet.

Etter saksøktes forklaring skulle han ha benyttet preventiv «gummi» under samleiet. Saksøker nr. 1 har på sin side benektet dette. Retten finner at det er av mindre betydning å fastslå om det har vært benyttet preventiver, i og med at disse midler ikke gir sikkerhet for å forebygge befruktning.

Saksøkte har også vist til at saksøker nr. 1 gjennom sin vandel har vist at det er sannsynlig at hun har hatt samleie med en eller flere ukjente menn i den kritiske perioden.

Når det gjelder saksøker nr. 1's vandel har tre vitner uttalt seg om dette. Deres vitneforklaringer er innhentet ved bevisopptak.

Vitnet F har forklart: «Jeg ble kjent med C våren 1960, på en dansetilstelning på Sola. Jeg hadde samleie med henne 1. gangen jeg var sammen med henne. Etter dette traff jeg ikke henne igjen før om høsten på en dansetilstelning. Denne gangen hadde jeg også samleie med henne. Senere har jeg ikke hatt noen kontakt med saksøkeren». Vitnet J har forklart: «Jeg ble kjent med C på den måten at da hun ringte for å snakke med F, var han ikke tilstede. Jeg tok da telefonen. På det tidspunkt kjente jeg ikke C. Jeg var da stasjonert på Rygge. Jeg foreslo for henne om hun ikke kunne ringe meg når jeg om 4 dager senere kom til Sola. Da jeg kom til Sola, ringte hun opp til meg og spurte da om hun kunne treffe meg. Vi ble så enige om å treffes om kvelden, dette var den 1/8 1960. Da vi møttes spurte jeg hva vi skulle finne på. Hun foreslo da at vi skulle gå opp på mitt rom. Det gjorde vi, og hadde der samleie. Etter dette har jeg ikke hatt noen kontakt med C, bortsett fra at hun ringte til meg noen ganger i tiden som fulgte.»

I har forklart: «Mens hun lå på sykehuset ringte hun opp til vitnet som var og besøkte henne sammen med en flyverkamerat. Dette må ha vært sist i november eller en av de første dagene i desember. Etter at hun kom ut fra sykehuset, var vitnet sammen med henne på en restaurant i Stavanger. Etter besøket der, ble vitnet med henne hjem og han hadde samleie med henne der. Dagen etter dro vitnet tilbake til Rygge. Vitnet brevvekslet med henne en tid frem til februar da de møttes i Stavanger på grunn av at hun fortalte at hun skulle ha barn. Ved den anledning lå vitnet to netter hjemme hos henne. Vitnet hadde under denne weekend flere samleier med henne. Hun fortalte vitnet under besøket at hun hadde vært til en lege i Stavanger og fått noen tabletter som skulle avbryte svangerskapet. Neste gang vitnet møtte henne var på vårparten 1961 mens vitnet var på skyteøvelser på Sola. Når vitnet denne gangen kom i forbindelse med henne så henger det sammen med at hun ringte til Messa for å tale med flyfenrik K. Vitnet kom da til å ta telefonen og kom da på denne måten i kontakt med henne. Vitnet avtalte da med henne at de skulle møtes. Og de to hadde om kvelden samme dagen samleie hjemme hos henne. Senere har ikke vitnet møtt henne.»

Saksøker nr. 1 har bestridt vitneforklaringene til de to førstnevnte vitner. Hun sier at hun overhodet ikke har hatt samleier med dem. Hun sier også at saksøkte da han ble gjort kjent med at hun skulle ha barn, uttalte at han nok skulle kunne skaffe «vitner som skal vitne falskt mot

Side:42

deg». Saksøkte selv har i sin forklaring bestridt at han har kommet med noen slik uttalelse.

Når det gjelder forholdet mellom saksøker nr. 1 og saksøkte så kom dette istand ved at partene traff hverandre på en dansetilstelning. Saksøker nr. 1 har forklart at saksøkte neste onsdag den 28/6 1961 ringte og spurte om de ikke kunne møtes. Dette ble da avtalt. Saksøkte fulgte henne hjem og det ble til at han ble med henne opp på rommet hennes. Grunnen til dette var at han spurte om de ikke kunne gå opp å ta en kopp kaffe hos henne. Da de var kommet opp på rommet, fant samleie sted.

Saksøkte har på sin side forklart: «Første gang jeg traff C var søndag den 25/6 1961 på en dansetilstelning på Sola. I dagene som fulgte ringte hun flere ganger og spurte om jeg kunne møte henne. Onsdag den 28/6 1961 ringte hun også og spurte om vi ikke kunne møtes og at jeg da måtte ta med en del øl. Kl. 2300 tok jeg med meg ca. 5-6 flasker pilsnerøl og dro til - - - hvor saksøkeren arbeidet. Jeg spurte henne hvor vi skulle dra, og fikk da som svar at vi kunne dra hjem til henne. Da vi kom til hennes hjem, sa hun at jeg måtte bli med inn. Dette syntes jeg var litt rart, da kl. var 23.30. Resultatet ble at jeg ble med inn. Hun sa at foreldrene måtte unne henne litt moro da hun arbeidet hele dagen og at jeg derfor kunne bli med inn. Oppe på hennes rom hadde de samleie. Jeg brukte preventiver «gummi» under samleiet. Jeg dro fra hennes rom ca. kl. 0500 og tilbake til Messa, - - -.»

Som det fremgår av de forklaringer som er sitert ovenfor, er det sterkt motstridende oppfatninger om hva som har skjedd mellom partene, og også saksøker nr. 1's forhold til de tre oppgitte vitner.

Når det gjelder saksøker nr. 1's forhold til vitnene finner retten imidlertid å måtte legge til grunn at vitnenes forklaring er dekkende og i samsvar med saksøker nr. 1's opptreden overfor dem. Forklaringene er bekreftet med ed. Retten vil også vise til at samleiet mellom saksøker nr. 1 og saksøkte kom istand allerede første gang de møttes etter at de tilfeldig hadde truffet hverandre på en dansetilstelning. Retten vil her også i forbindelse med bevisvurderingen henvise til at saksøker nr. 1 i retten forklarte at hun etter samråd med sine foreldre fremsatte et krav på kr. 6000,- hvis saksøkte ønsket å gjøre seg ferdig med saken.

Saksøker nr. 1 sine foreldre har begge vært ført som vitner i saken, og har begge to i sine forklaringer avvist at de skulle ha diskutert noen slik ordning med datteren.

Retten finner også etter dette å må se bort fra at vitneforklaringene skulle være fremkommet ved at saksøkte har fått vitnene til å vitne falskt mot saksøker nr. 1.

På grunnlag av saksøker nr. 1's opptreden overfor de tre vitner og saksøkte, finner retten at saksøker nr. 1 har utvist slik vandel at det er grunn til å anta at hun har hatt samleie med en eller flere ukjente menn i den kritiske periode. Dette medfører med andre ord at saksøkte må frifinnes for farskapet til barnet som saksøker nr. 1 fødte den 25. mars 1962, i medhold av lov om born utenom ekteskap §21 annet ledd.

Retten har også funnet støtte for denne avgjørelsen i sak som er inntatt i RG-1964-316.

Side:43

Saksøker nr. 1 har vist til at saksøkte til å begynne med, da han var blitt oppmerksom på at hun var blitt med barn, ikke ytret noen tvil om at han var far til barnet. Han uttrykte seg tvertimot positivt slik at han sa at han var far til barnet. Retten finner imidlertid ikke å kunne tillegge en slik uttalelse noen vekt.

Saksøker nr. 1 har videre henvist til den antropologiske undersøkelse som har vært foretatt i saken. Den sakkyndige har avgitt slik konklusjon: «Dette er et av de tilfeller hvor den genetiske antropologiske undersøkelse ikke gir sikker veiledning. Under forutsetning av at sannsynligheten for mannens farskap, a priori, altså etter sakens omstendigheter uten antropologisk undersøkelse, er omtrent 50 %, mener jeg dog at mannen, særlig ut fra visse trekk ved ansiktsbygningen og fingeravtrykkenes forhold, kan ansees som noe mere sannsynlig som far til barnet enn en annen, ukjent mann.» Denne uttalelsen støtter i noen grad opp om at saksøkte er far til barnet. Selv om retten finner det noe tvilsomt er den likevel blitt stående ved at denne uttalelse ikke i tilstrekkelig grad gjør det sannsynlig at saksøkte er far til barnet.

Det forhold at saksøkte ved vanlig og utvidet blodprøveundersøkelse ikke er utelukket som far til barnet, finner retten heller ikke isolert sett eller sammen med de øvrige forhold i saken gir tilstrekkelig holdepunkt til å fastsette at saksøkte er far til barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei og Sverre Nygaard og byskriver Leif Plahter):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det er på det rene at partene hadde samleie om natten 28.-29. juni 1961, og det gir normal svangerskapstid for et fullbåret barn som dette.

Lagmannsretten finner som herredsretten ikke å kunne legge vekt på A's opplysning om at han søkte å hindre befruktning ved bruk av «gummi» under samleiet.

A kan ikke utelukkes som far til gutten etter blodtypeundersøkelsene, og den genetisk-antropologiske undersøkelse taler heller ikke imot hans farskap.

Det foreligger heller ikke andre særlige omstendigheter som gjør det «lite truleg» at A er faren.

A har dog med styrke fremholdt at det likevel er «lite truleg» at han er faren fordi C's vandel var slik at det er sannsynlig at hun har hatt samleie med andre i det kritiske tidsrom.

Han har forsåvidt vist til at han selv oppnådde samleie med henne første gang de møttes, etter at de hadde truffet hverandre på en dansetilstelning noen dager i forveien, og at det var hun som tok initiativet til møtet.

Videre har han vist til hva vitnene F, J og I har forklart om hennes vandel. Deres forklaringer er referert i herredsrettens dom.

Endelig har han vist til, som nytt for lagmannsretten, hva vitnene L, E og M har forklart om hennes vandel. Disse forklaringer er som tidligere nevnt avgitt under bevisopptak av 3/9-65 og 11/9-65, og forklaringene hitsettes:

Side:44

L forklarte:

«Han forklarer at han arbeidet ved Sola i april 1963. Han traff der C. Han traff henne på Idrettshuset.

Han foreviste sin 7de Sans for 1963. Det var der notert at han traff henne søndag den 21/4, var på kino med henne tirsdag den 23. april, var på biltur med henne den 25. april.

Han husker at han også traff henne den 28. april 1963. Han bilte da med henne til Sandnes hvor de spiste noen smørbrød. Hun hadde med seg et lite barn som hun sa var søsterens. Han bilte henne tilbake til det alderdomshjemmet hvor hun arbeidet.

Samme ettermiddag var han på SAS-restauranten og han fikk der høre at hun var godt kjent og at hun ble ansett for å være «lett på tråden».

Han så henne ikke etter 28/4.

Han har ikke hatt samleie med henne, og prøvet heller ikke å få samleie med henne.

Vitnet fikk det inntrykk at C var en kjekk pike og han vil ikke si at han fikk inntrykk av at hun var «lett på tråden».»

E forklarte:

«at han traff C på Sola flystasjon i 1958. Han har hatt et samleie med henne i 1958 etter et meget kort bekjentskap. Han har kun hatt dette ene samleie med henne.

Han vet ikke om hun har hatt samleie med noen bestemt annen, men det var alment kjent blandt personalet på flystasjonen at hun var «lett».

Han traff henne igjen i 1959, men da var han ikke sammen med henne.

Vitnet fikk seg forevist fotografi av C og bekrefter at det var henne han traff i 1958. Han tror at hun dengang var 19 år.»

M forklarte:

«Han traff C første gang i 1958 eller 1959, han husker ikke helt spesielt, da det ligger så mange år tilbake i tiden. Det var en dansefest i Tananger Idrettshus. Han danset med C. I en pause i musikken gikk de ut for å trekke frisk luft. De spaserte litt omkring i en liten skog på den andre siden av veien, inntil de satte seg på en sten for å prate. Vitnet hadde ingen som helst baktanker med denne turen, men etter en stund ble det til at han forsøkte seg med noen tilnærmelser, som hun besvarte. Han forsøkte å oppnå seksuell omgang med henne, men da det var mye annen ungdom ute og gikk, fant han ikke situasjonen passende, og det ble ikke noe av det hele. Han presiserer at han slett ikke er sikker på at han ville oppnådd samleie med henne, dersom de hadde vært alene under andre omstendigheter, men han møtte i hvert fall ingen motstand frem til det punkt han kom i sine tilnærmelser.

De kom fra hverandre da de vendte tilbake til danselokalet, og vitnet så ikke mer til frøken C den kvelden. To ganger siden har han vært sammen med frøken C under omstendigheter som kan ha interesse for denne sak. Begge gangene ble vitnet med sin dansepartner, C's venninne, invitert hjem til kaffe hos frøken C etter en dansetilstelning. Vitnet kan ikke huske hvilket år det var, men mener bestemt at det ikke kan ha vært senere enn 1959.

Side:45

Den første gangen var frøken C sammen med en for vitnet ukjent person, den andre gangen var hun sammen med E.

Begge gangene ble frøken C etter en stund borte fra selskapet sammen med sin kavaler, men hvorvidt hun hadde samleie med kavalerene, vet han ikke. Det var imidlertid blitt danset, og det var en nokså intim stemning. Vitnet kjenner frøken C for lite til at han vil gå så langt som å karakterisere henne som «lett på tråden». Vitnet ble spurt om A har snakket meget med ham om saken, men det benektet han, utover det faktum at A hadde spurt om han visste om C og om han var villig til å vitne for ham.

Vitnet ble vist fotografier som følger saken av C, og han bekreftet at det dreide seg om den samme person som han traff i 1958/59.»

Selv om det er så at alle de nevnte vitner er A's kamerater og kolleger fra flyvåpnet, og at de ved sine forklaringer kan ha hatt et bevisst eller ubevisst ønske om å komme A til hjelp, så kan lagmannsretten ikke finne grunnlag for å tilsidesette vitnenes forklaringer, og må gå ut fra at de fire vitner, F, J, I og E har hatt samleie med den ankende part til de tider de har oppgitt.

Felles for disse vitner er dog at de samleier de forklarer seg om, ligger langt forut for den mulige konsepsjonstid, endog så langt tilbake som i 1958.

Av vitnenes forklaringer må en dog kunne slutte at C's kjønnsmoral var løs og at hun har utvist adskillig lettsindighet i seksuell henseende.

Hennes vandel har således vært slik at den i seg selv ikke gir noen garanti for at hun ikke har hatt omgang med noen annen enn A i tid det her kan være tale om.

Det foreligger dog ingen konkrete opplysninger som gir grunnlag for positivt å anta at hun skulle ha hatt forbindelse med andre menn i den kritiske tid.

Hennes vandel og lettsindighet alene kan i og for seg gi grunn til tvil, men fører etter lagmannsrettens oppfatning ikke så langt at en kan legge til grunn at hun «må ha legi» med flere enn A i den kritiske tid, og heller ikke så langt at det er «lite truleg» at A er faren.

I den forbindelse og i anledning prosedyren for lagmannsretten om forståelsen av disse uttrykk i lov om born utanom ekteskap av 21/12 1956 §21 bemerkes:

Uttrykket «må ha legi» i §21 annet ledd forutsetter etter rettens mening en meget høy grad av sannsynlighet, og uttrykket «lite truleg» i §21, 1. ledd antas å måtte forståes etter sin ordlyd, slik at det skal mer til enn at omstendighetene gjør farskapet tvilsomt for å fravike hovedregelen i §21 første ledd.

Lagmannsretten slutter seg for så vidt til den forståelse av loven som Gulating lagmannsrett har gitt uttrykk for i en dom av 23/12-65 (ankesak nr. 259/63), hvor disse uttrykk er forstått på denne måte, og hvor det dessuten heter:

«Uttrykket «lite truleg» er vel på den annen side ikke så sterkt som «usannsynlig», men antas omtrent å svare til «lite sannsynlig».»

Ankemotparten A må etter dette kjennes å være far til D, f. xx.xx.1962. - - -