Rt-1967-409

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-04-08
Publisert:	Rt-1967-409
Stikkord:	Barnefordelingssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 36/1967
Parter:	A (høyesterettsadvokat Alf Øgland) mot fru A (høyesterettsadvokat Gudleik Støylen).
Forfatter:	Nygaard, Helgesen, Ryssdal, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, §9

Dommer Nygaard: Fru A anla i 1964 separasjonssak ved Oslo byrett mot A og nedla i saken bl.a. også påstand om å bli tilkjent foreldremyndigheten over fellesbarnet B. Byretten avsa dom i saken den 1. september 1965. Domsslutningen lyder slik: «1. Fru A og A separares. 2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1957, med vanlig samværsrett for fru A. 3. A tilkjennes rett til alene å tre inn i den løpende leiekontrakt til leiligheten i X. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk post 2 og 3 i byrettens domsslutning. Lagmannsretten pådømte saken den 16. april 1966 med følgende domsslutning: «1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B. 2. Fru A gis rett til å tre inn i den løpende leiekontrakt til leiligheten i X. 3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er det fremholdt at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det vil være best for gutten at moren får foreldremyndigheten over ham. Lagmannsretten har lagt vesentlig vekt på at gutten har «et stort behov for kjærlig omsorg» og at moren vil kunne gi ham en slik omsorg. Dette er imidlertid - hevdes det - ikke en tilstrekkelig begrunnelse for avgjørelsen. Videre er det i ankeerklæringen bl.a. gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har bygget på at gutten i det vesentlige vil beholde «sitt tilvante miljø på stedet» dersom moren blir tilkjent foreldremyndigheten. Selv om gutten under denne forutsetning blir boende i leiligheten i X, vil dette føre til en fullstendig miljøforandring idet gutten i så fall i det vesentlige vil miste kontakten med faren og farens familie. A har nedlagt slik påstand: «A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B med vanlig samværsrett for fru A. - A

Side:410

tilkjennes rett til alene å tre inn i den løpende leiekontrakt til leiligheten i X. - Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Fru A har i det vesentlige henholdt seg til begrunnelsen i lagmannsrettens dom. For øvrig har hun bl.a. fremholdt at de nye opplysninger som foreligger for Høyesterett, ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering som bygger på umiddelbar avhøring av parter og vitner. Under behandlingen av ankesaken for Høyesterett er høyesterettsadvokat Gudleik Støylen oppnevnt som hennes prosessfullmektig i henhold til §9 tredje ledd i loven av 21. desember 1956 om born i ekteskap. Hun har nedlagt følgende påstand: «Eidsivating lagmannsretts dom av 16. april 1966 stadfestes. - A tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Partene er for Høyesterett enige om at den av foreldrene som får foreldremyndigheten over gutten, skal få rett til alene å fortsette leieforholdet i X.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her ble det gitt forklaringer av partene og av 11 vitner. 5 av vitnene hadde ikke gitt forklaring for lagmannsretten.

For Høyesterett er en barnepsykolog, nemlig cand. psychol. Selma Engh, og en barnepsykiater, nemlig overlege O. B. Munch, oppnevnt som sakkyndige. Det er fremlagt en erklæring fra cand. psychol. Engh av 24. januar 1967. Hun har foretatt en psykologisk undersøkelse av gutten. Av erklæringen fremgår det for øvrig at hun har hatt samtaler med foreldrene og at hun også har fått opplysninger fra guttens lærerinne og fra skolepsykologisk kontor der gutten for vel et år siden på grunn av lesevanskeligheter gjennomgikk en rutineundersøkelse. I erklæringen heter det ellers bl.a.: «Fra undersøkelsen fremgår det riktignok at far kan være autoritær dirigerende og vise tendenser til en bøs irettesettende adferd overfor gutten. Men far er ikke uten menneskelig varme og humør. At det er hans bedre egenskaper som i overveiende grad preger samværet, tyder guttens holdning til faren på. Han er sterkt knyttet til sin far og er engstelig bekymret for et mulig brudd. Mor representerer nå først og fremst en konflikt. For gutten er hun den som vil forstyrre farsforholdet, mistenkeliggjøre og rive ned det positive farsbilledet han kjemper for å beholde. - - - Slik tilværelsen har artet seg for gutten de siste 3-4 år, hvor begge foreldre, direkte og indirekte, har øvet press på ham for å få ham på sin side, har de i realiteten trukket helt uforsvarlig høye veksler på hans modenhet og utsatt ham for en svær psykisk belastning. For å bevare sin integritet har det vært tvingende nødvendig for ham å ta parti. - Såvel dagliglivet som forestillingsverdenen må for barnet kunne knyttes til et fast forankringspunkt, et identifikasjonsobjekt er fundamentalt nødvendig for at

Side:411

utviklingsprosessen skal foregå noenlunde normalt. Hos denne gutten er det far som står i sentrum. - Ut fra den foreliggende situasjon blir konklusjonen opplagt. Det er ikke faglig forsvarlig at faren forsvinner ut fra guttens daglige liv og plassen overtas av mor som gutten er åpent ambivalent til. - Det vil selvsagt være av uvurderlig betydning at mor og sønn kan etablere en tryggere kontakt. Men dette vil fortsatt være avhengig av foreldrenes evne til å kontrollere sine kontroverser og stoppe den gjensidige mistenkeliggjøring.»

Overlege Munch har avgitt en erklæring av 17. februar 1967. Han har ikke selv anstillet noen undersøkelser, men har bygget på de opplysninger som forelå i saken, således bl.a. på uttalelsen fra Selma Engh. Det heter i overlege Munchs erklæring bl.a.: «Undertegnede sakkyndige vil i samsvar med den annen sakkyndige bemerke at en oppvekst i et disharmonisk ekteskap med etterfølgende adskillelse av foreldrene, omplantning til et annet miljø, formentlig også sprogmessig annet miljø, vil alltid sette spor hos et barn. Dette bør gjøre en særlig på vakt mot å endre barnets miljøforhold, hvis de ikke direkte kan påvises å være skadelige. Dernest er selve den pågående rettskonflikt mellom foreldrene egnet til å vedlikeholde disse symptomer. Slike symptomers tilstedeværelse kan ikke indikere at miljøet hos faren er utilfredsstillende. Det kan heller ikke antas at noen bedring ville komme i stand om gutten blir flyttet til moren.» I hans konklusjon uttales det bl.a.: «Gutten, B, snart 10 år gammel, frembyr en del nevrotiske symptomer, som kan føres tilbake til den spesielle situasjon han er i. En oppløsning av forholdet til faren og respektive en gjeninnsettelse av moren må fra barnepsykiatrisk synspunkt fortone seg som meget risikofylt, og kan medføre varige skader på guttens fremtidige sosiale og mentale tilpasningsforhold.»

Jeg finner først grunn til å nevne at B - som det fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner - var hos begge foreldrene i Canada til han var ca. 6 år gammel. I mai 1963 tok faren - med morens samtykke - gutten med seg til Norge. Senere har gutten som nå snart er 10 år gammel, vært hos faren.

På samme måte som byretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at ingen av foreldrene er uskikket til å ha foreldremyndigheten over gutten. Partene er for øvrig også for Høyesterett enige om dette.

På grunnlag av de opplysninger som foreligger, må jeg bygge på at gutten i de 4 årene som er gått siden han kom til Norge, har hatt et godt hjem hos faren. Gutten er sterkt knyttet til faren og synes også å ha god kontakt med farens familie. Etter at faren kom tilbake til Norge, har han hatt flere husholdersker - den siste sluttet for et halvt år siden etter vel et års tjeneste. Han har nå en daghjelp som holder huset i orden. Når gutten er ferdig på skolen, er han hos farens foreldre til faren kommer hjem fra sitt arbeide og selv kan ta seg av gutten.

Side:412

På den annen side vil også moren kunne skaffe gutten et godt hjem. Hun er glad i ham, og hun vil sikkert kunne gi ham den kjærlighet og omsorg som han har behov for. Dersom moren får foreldremyndigheten, vil hun få retten til leiligheten i X. Gutten vil således i så fall kunne bo sammen med moren der hvor han nå bor. Han vil i tilfelle også fortsatt kunne gå på samme skole og stort sett ha de samme venner som før. Jeg finner videre grunn til å peke på at moren har truffet den ordning at farens siste husholderske i så fall vil kunne få leie et rom i leiligheten slik at hun kan ha tilsyn med gutten om formiddagen inntil moren kommer hjem fra arbeidet. Endringene i guttens miljøforhold vil derfor i tilfelle ikke bli betydelige.

Spørsmålet blir så om det under de omstendigheter som foreligger, vil være det beste for gutten fortsatt å være hos faren eller å la moren få foreldremyndigheten. Jeg har funnet dette spørsmålet meget tvilsomt og vanskelig. Lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar avhøring av parter og vitner kommet til at det vil være best for gutten å la moren få foreldremyndigheten. Det er klart at det må foreligge sterke grunner for å fravike denne vurdering. Imidlertid er jeg blitt stående ved at det etter de nye opplysninger som er gitt for Høyesterett, foreligger slike grunner i dette tilfelle. Som jeg allerede har nevnt, har nemlig begge de sakkyndige for Høyesterett ut fra sine faglige forutsetninger sterkt frarådet at moren får foreldremyndigheten. Cand. psychol. Engh har således - som det fremgår av hennes erklæring - uttalt at det ikke er «faglig forsvarlig at faren forsvinner ut fra guttens daglige liv», mens overlege Munch har fremhevet at «en oppløsning av forholdet til faren og respektive en gjeninnsettelse av moren må fra barnepsykiatrisk synspunkt fortone seg som meget risikofylt». Disse uttalelsene fra de sakkyndige må etter min mening tillegges betydelig vekt. Jeg finner også grunn til å peke på at gutten nå har vært hos faren i ca. 4 år slik at forholdet - etter at lagmannsrettens dom ble avsagt - ytterligere har stabilisert seg. På grunnlag av de uttalelser som de sakkyndige har gitt, står det for meg som meget betenkelig nå å rive opp dette festnede forhold mellom faren og gutten. Jeg må gå ut fra at en endring av forholdet vil kunne få skadelige virkninger for gutten selv om det for øvrig ikke vil oppstå så store forandringer i hans miljø. Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, er det derfor etter min mening best for gutten at faren får foreldremyndigheten over ham. Faren må da også tilkjennes retten til å fortsette leieforholdet i X.

Partene er enige om at det senere skal treffes en ordning om samværsrett. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at det for gutten vil være av stor betydning at kontakten med moren i fremtiden blir så intim som det etter forholdene er mulig. Jeg går derfor ut fra at faren på en lojal måte vil medvirke til å få istandbrakt og gjennomført en tilfredsstillende besøksordning for moren.

Side:413

På grunn av sakens art og den tvil som foreligger, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B.

A tilkjennes retten til å fortsette leieforholdet i X.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Petter Koren):

Saksøkeren fru A, født xx.xx.1921, og saksøkte A, født xx.xx.1921, ble gift i Oslo 10/2 1950. I ekteskapet er et barn, 3, født xx.xx.1957. - - -

Partene flyttet i 1954 til Canada. Etterhvert oppsto det uoverensstemmelser mellom ektefellene. Bakgrunnen for disse finner retten ikke nødvendig å komme inn på idet partene er enige om separasjon, og det ikke har noen betydning for de spørsmål retten skal avgjøre.

Uoverensstemmelsene endte med at partene ble enige om at de skulle prøve et års adskillelse og mannen reiste 11/5 1963 til Norge og tok med morens samtykke gutten med seg. Fruen ble igjen i Canada og fortsatte i sitt arbeide som kontordame med en lønn på USD 275 pr. måned.

Meningen var at hun etter et år skulle komme til Norge og sommeren 1964 kom hun, etter hva hun selv forklarer for å gjenoppta samlivet med mannen, som imidlertid nektet og hun tok ut stevning om separasjon.

Etter rettsmøtet under saksforberedelsen reiste hun tilbake til Canada og hovedforhandling skulle holdes når hun kom tilbake til Norge. Hun erklærte under saksforberedelsen at hun ville komme til hovedforhandling. Denne ble berammet til 10/7 1965 men saksøkeren meddelte så gjennom sin prosessfullmektig at hun ikke kom, og hovedforhandlingen ble utsatt til etter rettsferien. Som grunn for dette har hun til sin prosessfullmektig og vitner opplyst at hun fant det riktigere å trygge sin økonomiske stilling for seg og gutten enn å komme til rettsmøtet.

B har siden en tid etter ankomsten til Norge bodd sammen med faren i familiens OBOS-leilighet på 3 værelser på X og går i 2. klasse på X skole. Saksøkte har i denne tid hatt vekslende husholdersker og den han nå har har vært der i kort tid. Saksøktes foreldre bor i nærheten og gutten er stadig på besøk der og kan bo der om situasjonen skulle kreve det.

Saksøkte er salgssjef med en inntekt på ca. kr. 50.000,- pr. år.

Av de opplysninger som er fremkommet i saken fremgår at gutten da han kom til landet var urolig og vanskelig og ikke hadde lett for å tilpasse seg, men at forholdene nå er endret og at han synes å ha festet rot i det miljø han nå befinner seg i.

Side:414

Av vitneforklaringene fremgår at forholdet mellom far og sønn er meget godt og at hjemmet er godt. - - -

Spørsmålet for retten vil ikke være hvem av foreldrene gutten vil være best tjent med å være hos hvis de begge bodde i Norge, men om det er riktig å rive opp det bestående forhold og la gutten flytte til moren i Canada.

Riktignok har saksøkeren gitt uttrykk for at selv om hun prinsipalt vil ha gutten til Canada hvor hun kan etablere en sikker tilværelse for dem begge, vil hun flytte til Norge igjen såfremt det er betingelsen for at hun skal få foreldremyndigheten, og hun må i tilfelle få retten til leiligheten.

Retten finner at spørsmålet må avgjøres på grunnlag av spørsmålsstillingen, hos faren i Norge eller hos moren i Canada.

Hvis retten skulle vurdere spørsmålet om hva som burde gjøres hvis saksøkeren flyttet til Norge, har den lite å bygge på ved vurderingen av hvilken tilværelse moren vil kunne by gutten. Når hun nå ikke er kommet tilbake, kan det heller ikke sies noe om hvorledes gutten vil reagere på å treffe henne igjen. - - -

Retten finner som nevnt begge parter skikket til å ha foreldremyndigheten og finner ikke grunn til å foreta noen avveiing av den rent personlige skikkethet.

Retten legger heller ikke noe vekt på at guttens ønske tydeligvis er å være hos faren og at hans tilknytning og interesse for moren synes å være svak.

Retten legger avgjørende vekt på at gutten nå i over to år har vært hos faren her i Norge og at han synes å ha slått rot og trives ved både å være hos faren og i det miljø han er kommet inn i på skole og i omgang med andre.

Det synes heller ikke å skape noen problemer for ham at han ikke har sin mor uten at retten derfor tror at han ikke i det lange løp vil komme til å savne henne, eller at han ikke vil trives om han nå skulle komme til henne.

Uten at retten vil vurdere de motiver som har medført at moren lot gutten reise med faren, at hun ikke har hatt sterkere kontakt med ham, og at hun ikke ble i Norge i fjor og nå ikke er kommet tilbake igjen, må det bemerkes at det har sterkt svekket de bånd som binder mor og sønn sammen og har knyttet ham så sterkt til faren, at det skal særdeles viktige grunner til at gutten nå skulle flyttes til moren i Canada.

Selv om faren har vanskeligheter med hjelp i huset, synes ikke disse å ha hindret at gutten får godt stell, og faren synes å ha evne til å mestre den situasjon han er kommet i nemlig at han alene skal ha ansvaret for gutten.

Retten har det inntrykk at faren mer enn vanlig har forutsetningen for å være alene med et barn, og han har støtte hos familie og venner slik at han og gutten ikke er henvist til seg selv. Retten vil dermed ikke ha sagt at moren ikke har forutsetninger for å ha guttene alene.

Retten er enig i at gutten som nå er 8 år og går i 2. klasse ikke kan betraktes som liten i relasjon til lov om barn i ekteskap §8. Det må også tas hensyn til at det er en gutt det dreier seg om.

Retten finner at det er best for B at han fortsatt blir hos faren

Side:415

og ikke igjen skal ha en omplantning som kan virke opprivende på ham. Han har det godt og om han vil få det bedre hos moren kan ingen si. Foreldremyndigheten blir derfor gitt til faren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland og Arne Jahren og kst. lagdommer O. C. Gundersen):

Når det gjelder morens kontakt med sønnen under hennes 6 ukers opphold i Norge i 1964, bemerkes at de var sammen på en 14-dagers sommerferie hos morens far ved Hamar. - - -

Gutten har vært hos foreldrene i Canada til han ble henimot 6 år gammel. Han er nu nærmere 9 år. Moren flyttet tilbake til Norge i desember 1965 og kom hit den 18. desember. Hun har fått leilighet i Oslo på 2 rom med tekjøkken og stilling som førstedarne (kasserer og bokholder) hos - - -. Hun har en lønn på kr. 2.000,- pr. måned, og har innrettet seg på å bli i Norge for godt.

Moren har, etterat faren forlot Canada med sønnen i mai 1963, søkt å opprettholde kontakten med sønnen så godt som det under forholdene har vært mulig. Under oppholdet i Norge i 1964 fikk hun atskillig kontakt med sønnen, og spesielt gjaldt da dette under ferieoppholdet ved Hamar den gang. Særlig under dette ferieopphold fikk hun et bestemt inntrykk av at sønnen var glad for samværet med henne og var åpen og tillitsfull.

Etter tilbakeflytningen til Norge i slutten av 1965 har det vært gjentagende og hyggelige samvær mellom mor og sønn. De har vært sammen en rekke ettermiddager, omlag 15 ganger, etter at gutten var ferdig på skolen. Hun har hatt et sterkt ønske om å få mere samvær med gutten i denne tid, men det spendte forhold mellom foreldrene og den pågående rettssak mellom dem har som vanlig under slike forhold gjort dette vanskelig.

Ingen av partene anser den annen for å være uskikket til å oppdra barnet, til å ha foreldremyndigheten, men moren mener at det er best for barnet at hun får foreldremyndigheten. - - -

Moren har nærmere overveiet hvorledes hun må innrette seg hvis hun får foreldremyndigheten over sønnen. Det er i så fall nødvendig at hun får bruksretten til leiligheten i X. Denne leilighet er større enn den hun disponerer nå, idet leiligheten i X består av 3 værelser, kjøkken, bad og entré. Da gutten kommer fra skolen en del tidligere enn hun kommer fra sitt arbeide, må det ordnes med tilsyn av gutten i den mellomliggende tid. Hun har planlagt hvorledes dette tilsyn rimeligst vil kunne ordnes, og har funnet at hun ved å leie bort et værelse i leiligheten i X mot at leieren har tilsynet med gutten i den tid det er behov for det, vil kunne få en tilfredsstillende ordning, og hun vil selvsagt søke å få en leieboer som kan komme i det best mulige forhold til sønnen. - - -

Lagmannsretten bemerker:

Saken foreligger for lagmannsretten i en vesentlig annen skikkelse enn for byretten. Byretten uttaler at spørsmålet i saken ikke vil være hvem av foreldrene gutten vil være best tjent med å være hos hvis de begge bodde i Norge, men om det er riktig å rive opp det bestående forhold og la gutten flytte til moren i Canada. Byretten har videre ikke

Side:416

funnet grunn til å foreta noen avveining av den rent personlige skikkethet hos foreldrene til å ha foreldremyndigheten. Byretten har heller ikke gitt uttrykk for at gutten ikke ville trives om han skulle komme til moren.

Etter det som er opplyst for lagmannsretten ble partene, før faren reiste til Norge i 1963, til sist enige om at sønnen skulle følge med faren. Dette var moren opprinnelig sterkt imot, og etter det opplyste innebar det et betydelig offer fra hennes side å gå med på ordningen. Hun har for lagmannsretten forklart at det delvis skyldtes økonomiske grunner at hun gikk med på ordningen. Hun mente nemlig at hvis hun beholdt sønnen i Canada, med sin daværende inntekt ikke kunne klare å spare opp reisepenger for seg og sønnen til Norge i det året som fulgte. Hun forklarte videre at det var ektefellenes forutsetning at de skulle se på sine ekteskapelige vanskeligheter etter et år, om det da var mulighet for å redde ekteskapet. Lagmannsretten legger til grunn denne forklaring, som faren for øvrig i det vesentlige har kunnet bekrefte.

Lagmannsretten finner likesom partene at ingen av dem kan ansees uskikket til å oppdra sønnen, til å ha foreldremyndigheten.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det ville være best for gutten om moren får foreldremyndigheten. Retten finner ikke grunn til nærmere å komme inn på spørsmålet om gutten kan kalles liten eller mindre. Retten har nemlig etter de opplysninger som foreligger i saken, herunder parts- og vitneforklaringer, fått et sterkt inntrykk av at gutten under forholdene har et stort behov for kjærlig omsorg og at moren intet heller vil enn å gi ham denne omsorg fullt ut. Opplysningene om samværene mellom mor og sønn i den senere tid finnes klart å bekrefte dette. Dette inntrykk har vært av meget stor betydning for rettens avgjørelse om hvem av foreldrene bør få foreldremyndigheten. Hertil kommer at moren etter rettens mening i det hele antas å være en kvinne som er skikket til både nu og i fremtiden å gi sønnen de råd og den veiledning han etter hånden har behov for.

Retten finner videre at moren under omstendighetene bør ha bruksretten til leiligheten. Derved får hun anledning til å gjennomføre sin plan med tilsyn av gutten i den tid hun er forhindret fra dette på grunn av sitt arbeid. Etter det opplyste er retten ikke i tvil om at hun vil klare å skaffe en leieboer i leiligheten, som gutten kan komme i god kontakt med. Denne ordning som her er forutsatt, fører også med seg at gutten i det vesentlige vil beholde sitt tilvante miljø på stedet.

Det som foran er sagt, innebærer ikke at retten skulle mene at forholdet mellom faren og gutten ikke skulle være godt. De er sikkert glad i hverandre, men den kjærlige omsorg som moren kan og sikkert vil gi sønnen og som denne etter det foreliggende har et særlig stort behov for, må her veie tyngst.

Partene har under ankeforhandlingen begge gitt uttrykk for at de forstår at gutten trenger god og jevnlig kontakt med begge foreldre, og at de vil gjøre sitt til å gjennomføre dette. Retten finner etter det inntrykk den har fått av partene, at det er grunn til å anta at begge foreldre vil søke å innrette seg på denne måte. Partene har i sine påstander ikke tatt med noe om besøksretten, og retten finner det under omstendighetene upåkrevet å ta noe med herom i domsslutningen. - - -

Side:417