Rt-1967-597
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-05-11 |
| Publisert: | Rt-1967-597 |
| Stikkord: | (Asfaltklumpdommen), Erstatningsrett, Personskade, Oppdragsgivers ansvar for entreprenør |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en kommune var erstatningsansvarlig som oppdragsgiver, for at en 6 år gammel gutt ble skadet som følge av manglende sikringstiltak ved reparasjonsarbeid på en kommunal skole. |
| Saksgang: | Skien byrett 12.03.1965 - Agder lagmannsrett 01.04.1966 - Høyesterett L.nr. 50/1967 |
| Parter: | Jens Erik Rognmo v/verge Jens og Else Rognmo (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot Skien kommune (advokat Arne M. Falch - til prøve) |
| Forfatter: | Hiorthøy, Stabel, Anker, Gaarder, Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §351, Bygningsloven (1924) §128, §129, §130, Uføretrygdloven (1960) §4 |
Dommer Hiorthøy: Jens Erik Rognmo, som den gang var 6 1/2 år gammel, kom 26. juni 1962 alvorlig til skade da han ble truffet i hodet av oppbrukket asfalt som ble kastet ut av vinduet under reparasjonsarbeid på Gimsøy skole i Skien. Arbeidet ble utført av firmaet Dalen & Hauen etter oppdrag fra kommunen. Før arbeidet ble satt i gang hadde kommunens vedkommende, fung. bygningssjef, arkitekt Tufte, samtykket i utkasting av asfalten gjennom vinduet på vilkår av at nærmere angitte sikkerhetstiltak ble iverksatt.
Det ble av Jens Erik Rognmo v/ verger reist erstatningssak mot kommunen, og Skien byrett - kst. sorenskriver R. Fagereng - avsa 12. mars 1965 dom med domsslutning:
«1. Skien kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Jens Erik Rognmo v/verger og overformynderi 200 000,- tohundretusen kroner med 4 - fire - prosent rente årlig fra 5. desember 1963 til betaling skjer.
2. Skien kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til det offentlige saksomkostninger
Side:598
med det beløp som h.r.advokat Christopher Frøstrups salær blir endelig fastsatt til og hertil de øvrige omkostninger med 600 - sekshundre - kroner.»
Skien kommune påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt angår spørsmålet om kommunens ansvar. Størrelsen av den av byretten fastsatte erstatning ble ikke anfektet.
Ved lagmannsrettens dom 1. april 1966 ble Skien kommune frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Jens Erik Rognmo v/verger har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:
«Skien byretts dom stadfestes, og Skien kommune dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige også for lagmannsrett og Høyesterett.»
Skien kommune har tatt til gjenmæle mot anken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet. Påstand om saksomkostninger er ikke nedlagt.
De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Skien byrett 15. desember 1966 med avhør av to vitner, tidligere bygningssjef i Skien, Jens Per Jensen, og husmor Margot Thomassen, den ankende parts moster, som han var sammen med da ulykken hendte.
Partene har i hovedsaken påberopte seg de samme bevis og gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter for så vidt angår det spørsmål som omfattes av anken. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Jens Erik Rognmo har hatt bevilling til fri sakførsel for samtlige retter.
Jeg har funnet avgjørelsen noe tvilsom, men er blitt stående ved at den ankende parts påstand må tas til følge.
Jeg kan i meget slutte meg til det som er anført av byretten og lagmannsretten i tilknytning til de forskjellige rettslige grunnlag som har vært påberopt til støtte for den ankende parts krav. Jeg er således enig i at det som alminnelig regel må antas at ansvaret for skade som voldes tredjemann under utførelsen av en entreprise påhviler entreprenøren, og at dette ansvar ikke uten videre overføres på oppdragsgiveren ved at han gir spesielle anvisninger med hensyn til fremgangsmåten under arbeidet. Likeledes finner jeg det tvilsomt hvorvidt de bestemmelser i bygningsloven av 1924 og i politivedtekten for Skien som har vært trukket frem under saken, i og for seg kan være egnet til å underbygge et erstatningskrav mot kommunen. Det samme gjelder rettspraksis og teori vedkommende det alminnelige huseieransvar og de betraktninger som har vært fremholdt angående risikofordeling og interesseavveining; det har så vidt skjønnes på dette område ennå ikke festnet seg noen bestemt rettsoppfatning som kan få betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak.
Det som for meg har vært avgjørende - og her er jeg i det vesentlige på linje med byretten - er den aktive rolle kommunens representant, fung. bygningssjef Tufte, har spilt for
Side:599
hendingsforløpet. Hvis ikke denne, som han sier i det fremlagte brev av 23. oktober 1962, «etter en del overveielse» hadde gått med på å gi entreprenøren tillatelse til å kaste asfalten ut gjennom vinduet, må en gå ut fra at ulykken ikke hadde inntruffet. Etter opplysningene i saken, særlig vitnet Jens P. Jensens forklaring, legger jeg her til grunn at det var forutsatt i kontraktsforholdet mellom kommunen og Dalen & Hauen at «det skulle benyttes en normal fremgangsmåte nemlig med uttak av asfaltmassen gjennom trapperommene. Dette var således forutsetningen for den pris som var avtalt for arbeidet.» Det er etter dette kommunens vedkommende som ved å samtykke i en irregulær og farlig arbeidsmåte har satt årsaksrekken i gang, og jeg mener at dette må lede til ansvar for kommunen hvis dens representant ved anledningen, bygningssjef Tufte, kan overføres ansvarsbetingende uaktsomhet. Det kan være gjenstand for meningsforskjell hvilke krav til aktsomhet det er berettiget å oppstille i en situasjon som den foreliggende. Forholdet er temmelig særpreget, og det er liten veiledning å finne i erstatningsrettslig praksis og teori. Skjønt jeg, som før nevnt, har funnet saken tvilsom, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at bygningssjef Tufte, og dermed Skien kommune, må bli ansvarlig på grunn av uaktsomhet. Idet jeg for øvrig henviser til byrettens begrunnelse som i hovedtrekkene faller sammen med mitt eget syn på saken, skal jeg nevne de momenter jeg særlig har tillagt vekt:
Det innebar åpenbart et betydelig faremoment å kaste opphugget asfalt ut fra et vindu i 4. etasje mot åpen gate. Det er opplyst at det var en god del trafikk i gaten og at det ferdedes barn i strøket, jfr. det som er forklart om at arbeiderne tidligere hadde måttet jage vekk noen smågutter. Det må da uten videre være klart at det ville ha vært uforsvarlig og ansvarsbetingende hvis samtykke til denne fremgangsmåte var gitt uten forbehold. Nå er det imidlertid så at bygningssjef Tufte satte som vilkår at området ble forsvarlig avsperret og at det ble stilt vakt ved sperringen så lenge utkastingen pågikk. Hvis Dalen og Hauen hadde etterkommet disse pålegg, og da først og fremst når det gjelder vakthold, er det liten grunn til å tro at noe ville skjedd. Spørsmålet blir om de gitte pålegg var tilstrekkelige, og om bygningssjefen uten å foreta seg ytterligere kunne slå seg til ro med at de ville bli fulgt. Jeg antar at begge spørsmål bør besvares benektende, men legger som byretten hovedvekten på den manglende kontroll fra bygningssjefens side. I betraktning av at han var behjelpelig med å skaffe sperringsmateriell som kommunen rådet over, og særlig på bakgrunn av hans spesielle kvalifikasjoner og stilling i kommunen, synes det å kunne kreves at han også forvisset seg om at betryggende avsperring virkelig ble foretatt. Dette så meget mer som det lå nær å frykte for at Dalen og Hauen, som var alene om arbeidet, kunne være fristet til å ta vaktholdet mindre høytidelig. Opplysningene om firmaet og dets innehavere er sparsomme, men det er tydelig at det dreier seg om en enkel, beskjeden bedrift, nærmest et arbeidsfellesskap, og at et forsterket
Side:600
oppsyn fra kommunen som oppdragsgiver derfor var særlig på sin plass. Det virker urimelig at kommunen skulle kunne henskyte ansvaret for et av den godkjent risikofylt tiltak vedkommende en kommunal bygning til et entreprenørfirma av så beskjedne dimensjoner at det ikke hadde sørget for ansvarsforsikring og ikke er ansett søkegodt. For så vidt det måtte ha foreligget plikt til anmeldelse etter bygningslov og politivedtekter, - det tar jeg ikke standpunkt til -, var bygningssjefen nærmest til å ta seg av dette og må bære ansvaret for følgene av mulige forsømmelser.
Til dette kommer at det sperringsmateriell som ble stilt til rådighet av kommunen, var lite fyldestgjørende for formålet og neppe ville ha kunnet danne en effektiv sperring selv om det var blitt best mulig utnyttet, - hvilket det ikke ble. Bygningssjefen, som måtte forstå at dette ikke var tilstrekkelig, burde som ytterligere sikkerhet ha påbudt oppstilling av varselsskilt eller sperrebukker. Det ville også ha vært rimelig om han hadde nedlagt forbud mot at utkastingen fant sted før betryggende avsperring var oppsatt og inspisert.
Jeg stemmer etter dette for at byrettens dom stadfestes, dog slik at jeg etter omstendighetene antar at sakens omkostninger bør oppheves for alle retter.
Jeg stemmer for denne
Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger for byretten ikke tilkjennes.
Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Gaarder og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av byrettens dom (kst. sorenskriver R. Fagereng):
Firmaet Dalen & Hauen hadde påtatt seg å brekke opp og fjerne det gamle asfaltdekke i skolens korridorer og trapper, og det skulle så legges nytt terrassobelegg i stedet. Den gamle asfalt ble kastet ut av et vindu og ned på et område avsperret med lave trelemmer i en firkant på ca. 8 x 8 meter. Det avsperrede området ligger på et åpnet areal på nordsiden av skolebygningen i flukt med Kragerøgata som går parallelt med skolebygningen.
Sperringen bestod av trelemmer som var ca. 90 cm. høye og som var stilt opp på skrå mot bukker. Det var en åpning på ca. 1,5 m mellom husveggen og sperringen på den ene siden. På den annen side lå en av lemmene nede slik at det også her var en åpning da ulykken skjedde.
Da Jens Erik Rognmo kom gående forbi ved kl. 14.30 tiden sammen med sin tante, fru Margot Thomassen, hadde han tatt en avstikker inn i bingen eller avsperringen. Mens han befant seg der kastet Kjell Hauen
Side:601
ned oppbrukket asfalt fra et trillebor han hadde kjørt fram til et vindu i fjerde etasje.
En asfaltklump traff gutten i hodet og han kom alvorlig til skade. Han ble bragt til Sentralsjukehuset i Skien hvor man konstaterte kraniebrudd. Dagen etter ble Jens Erik overført til Nevrokirurgisk avdeling på Ullevål Sykehus og 30. juni ble han flyttet til barneavdelingen på Ullevål Sykehus til postoperativ behandling. Han ble senere - 2. august s. å. - overflyttet til Kronprinsesse Märthas Institutt til funksjonstrening og her oppholdt han seg til 22/12 1962 da han ble utskrevet. Senere har han flere ganger vært til poliklinisk kontrollundersøkelse.
Han bor nå hjemme hos sine foreldre i Oslo og går i annen klasse på Lakkegata skole. Hvordan hans tilstand nå nærmere er og hvordan hans utsikter for framtida stiller seg, skal retten senere komme tilbake til. - - -
Retten skal bemerke at politiet ble varslet da ulykken var skjedd. Da politiet kom til stede ble det gitt beskjed om at utkasting ikke måtte finne sted og intet røres før arbeidstilsynet hadde vært på stedet og sett på forholdene. Straks etter at politiet hadde foretatt fotografering kom også folk fra arbeidstilsynet til stede og besiktiget stedet.
I rapport av 13/10 1962 fra distriktssjefen i arbeidstilsynets fjerde distrikt sies det: - - - -
«Arbeidsleder Kjell Hauen som selv forestod utkastingen, mener å ha holdt øye med det sperrede område og nevner bl.a. at han før middag ble klar over at det befant seg gutter i gaten som ble bedt om å fjerne seg. Senere så han ingen der nede og forsømte å se seg for da han kom igjen etter en rask vending etter mere. Etter å ha kastet ut en skuffe hørte han barnegråt uten å oppfatte sammenhengen, men reagerte øyeblikkelig da det ble ropt nedenfra. - - -
Sperringen har åpenbart vært utilstrekkelig fordi den ga lett adgang inn på det farlige området på minst to steder. Det er tvilsomt om den var høy nok til å hindre sprut fra toppen av haugen. Det har åpenbart heller ikke vært satt opp avvisere eller gitt varselrop.
En vil anta at Hauen har regnet med at det var god oversikt og at forbipasserende måtte være klar over det som foregikk. Selv om han etter eget utsagn har vært redd for at det skulle komme barn i nærheten av det farlige område, har han ikke forstått at sperringen slik den lå der var egnet til å friste til nærmere undersøkelse. Selv i ulykkesøyeblikket har det vært fjernt for ham at det var fare på ferde og distriktstilsynet finner ingen grunn til å tvile på at han har ment å handle forsvarlig.
En mener forøvrig at ansvarsforholdet også må vurderes ut fra om herr Hauen har overholdt de sikringskrav det offentlige stiller til rivningsarbeid ut mot beferdet gate.»
Ved et forelegg av 31/10 1962 utferdiget av Skien politimesterembete ved politifullmektigen ble Kjell Arnor Hauen ilagt en bot på kr. 250,- for overtredelse av straffelovens §351, nr. 6 for ved unnlatelse av påbudte sikkerhetsforanstaltninger å ha voldt fare for ferdselen på offentlig sted eller medvirket hertil - - -.
Forelegget er vedtatt.
Retten legger til grunn at den sperring som var satt opp da ulykken
Side:602
hendte ikke var tilfredstillende. Sperringen var ikke tilstrekkelig høy, det var lett å velte den enkelte lem og det var åpen adgang inn på det sperrede området, minst to steder. Det var ikke satt opp avvisere og varselskilt. Det var heller ikke ordnet med vakthold under utkastningen og det ble ikke gitt varselrop. Først da ulykken var hendt ble det sendt ut flere lemmer fra kommunens lager slik at sperringen i alle fall ble tilstrekkelig høy og åpningene stengt.
På grunnlag av disse opplysninger finner retten at det utvilsomt ikke var truffet tilstrekkelige sikringstiltak for å hindre uhell da utkastningen tok til. Flere av de mangler som foran er nevnt er alene nok til å karakterisere forholdet som uforsvarlig, og tilsammen medførte disse mangler en betydelig risiko for forbipasserende.
Man må ved vurderingen av forholdet også ta i betraktning at Gimsøy skole ligger i et meget beferdet strøk. På nordsiden støter den til Kragerøgata bare adskilt fra denne ved et frittliggende åpent areal. Saksøkerens tante, fru Margot Thomassen, har da også som vitne forklart at like før ulykken skjedde så hun et par andre gutter som lekte innenfor avsperringen, men som sprang bortover mot Grogata akkurat da Jens Erik kom bort til avsperringen.
Retten mener at når det i et slikt strøk og like ved en trafikkert gate kastes asfalt ned fra fjerde etasje, representerer dette en så betydelig fare at det burde ha vært sørget for en langt bedre avsperring og varsling. Det ville vel også ha vært riktig å gjøre skriftlig anmeldelse til politiet i samsvar med de dagjeldende politivedtekters §13, §14 jfr. de nye politivedtekters §18 og §19 .
Det kan heller ikke legges saksøkeren noe til last. Han fulgte sin tante fru Margot Thomassen, tilbake etter at de hadde vært på bussholdeplassen som ligger i Grogata på østsiden av Gimsøy skole. Fru Thomassen har som vitne forklart at det var en åpning i sperringen der en lem lå nede og at Jens Erik var gått inn gjennom denne åpning. At en gutt på Jens Eriks alder ville se nærmere på hva som var innenfor er etter rettens mening normalt, og det man kan vente av gutter på hans alder. Som nevnt hadde fru Thomassen like før sett to gutter springe vekk, og Kjell Hauen hadde også før middag sett noen guttunger i nærheten av sperringen og hadde da henstilt til dem å komme seg unna hvilket de gjorde. Sperringen slik den lå der var egnet til å friste barn til nærmere undersøkelse, jfr. også nest siste avsnitt i rapporten av 13/ 10 1962 til distriktssjefen.
Etter en samlet vurdering finner da retten at hele arrangementet i forbindelse med nedkastingen av asfalt ikke var forsvarlig slik at forholdet må karakteriseres som uaktsomhet.
Spørsmålet blir så hvem som blir ansvarlig for det uaktsomme forhold og den voldte skade, entreprenøren eller kommunen eventuelt begge i forening. Det blir i den anledning nødvendig nærmere å klarlegge forholdene mellom entreprenørfirmaet Dalen & Hauen og Skien kommune.
Sommeren 1961 henvendte Skien kommune seg representert ved bygningssjefen, til firmaet Dalen & Hauen med anmodning om tilbud på legging av terasso i trappene og korridorene i Gimsøy skole. - - -
Etter rettens mening må firmaet Dalen & Hauen i dette tilfelle
Side:603
regnes som en selvstendig oppdragsmottaker. Det foreligger her en avtale hvoretter firmaet har påtatt seg å utføre et bestemt beskrevet arbeid for en nærmere fastsatt pris. Det foreligger her verksleie (verksavtale) og firmaet er da forpliktet til å overvinne de vansker og de kostnader som arbeidet er forbundet med. Firmaet arbeidet selvstendig og ledelsen av arbeidet lå i firmaets hånd, og ble ikke undergitt oppdragsgiveren.
Firmaet Dalen & Hauen og dets folk kunne således ikke oppfattes som «tiener eller anden» (N.L. 3-21-2) i relasjon til huseieren, det vil si Skien kommune. Ansvaret for kommunen N.L. 3-21-2 for firmaet og dets folk ville da normalt ikke inntre, og det vises for så vidt til Kristen Andersens Erstatningsrett (1959) 204. Dette var da utgangspunktet da kontrakten ble avsluttet mellom firmaet og kommunen.
Da arbeidet skulle ta til mandag 25. juni 1962 møtte arkitekt Tufte opp på arbeidsstedet for å kontrollere om hvordan arbeidet skulle legges an. Kjell Hauen spurte da om lov til å kaste den opphugne asfalt ut av et vindu og ned på nordsiden av skolen. Det hadde tidligere vært forutsetningen at den gamle asfalt skulle bringes ned trappene. Tufte ga etter en del overveielser samtykke til dette, men satte som vilkår at området måtte bli forsvarlig avsperret og at det ble satt vakt ved sperringen så lenge utkasting pågikk.
Da arkitekt Tufte skjønte at firmaet hadde knapt med materialer lovet han samtidig at de skulle få låne noen gamle lemmer som kommunen hadde liggende. Dette ble gjort for at arbeidet ikke skulle bli forsinket. Oppsynsmann Skau fikk beskjed om å ordne med lemmene som ble kjørt ut til skolen av kommunens folk.
Etter rettens mening var det en meget farlig framgangsmåte å kaste den opphugne asfalt ut av vinduet og ned mot Kragerøgata hvis ikke den ytterste forsiktighet ble vist og alle nødvendige sikringstiltak ble truffet. Det ville ellers lett kunne hende en ulykke med barn som lekte eller forbipasserende.
Det er intet som tyder på at kommunen ved arkitekt Tufte har anvist eller påbudt en bestemt framgangsmåte som entreprenøren var bundet av. Det var tvert imot entreprenøren som tok opp spørsmålet om nedkasting og det var klart at huseierens - kommunens - samtykke måtte innhentes til en slik ordning. Kommunen - representert ved arkitekt Tufte - samtykket i nedkastingen, men burde da også følge opp og kontrollere at de nødvendige sikringstiltak virkelig ble gjennomført. Det var klart at ordningen var farlig og det var da ikke tilstrekkelig at det ble tatt forbehold. Det måtte også sørges for eller kontrolleres at de nødvendige sikringstiltak ble satt ut i livet. Særlig gjelder dette siden kommunens representant var klar over at firmaet var svakt utstyrt med sikringsmateriell.
Hvis kommunen ikke ønsket å ta på seg ansvaret ved nedkastningen måtte den enten ha nektet å gi sitt samtykke til en slik ordning eller også ha kontrollert at alle nødvendige sikringstiltak ble truffet. Firmaet måtte da enten ha transportert asfalten ned trappene slik som det opprinnelig var fastsatt eller sørget for nødvendig sikring.
Saksøkeren har hevdet at det var kommunen som hadde tilsyn med arrangementet og hadde den endelige avgjørelse av hvordan forholdet
Side:604
skulle ordnes. Kommunen hadde således styringsretten og får dermed også ansvaret for firmaets folk etter reglene i N.L. 3-21-2.
Retten skal bemerke at så aktivt som kommunens folk grep inn i dette tilfelle, kan spørsmålet være noe tvilsomt. Som tidligere nevnt er imidlertid utgangspunktet at firmaet var en selvstendig oppdragsmottaker. Det forelå ikke noen avtale om arbeidsleie, men om verksleie.
Kommunens samtykke til nedkasting og dens utlån av lemmer kan neppe antas å ha medført noen endring, slik at kommunen kan sies å ha overtatt styringsretten, selv om spørsmålet som nevnt kan være tvilsomt. Noe ansvar for kommunen kan da ikke bygges på N.L. 3-21-2.
Normalt vil det offentlige ikke bli ansvarlig når en entreprenør i erstatningsrettslig uforsvarlig virksomhet påfører tredjemann skade, jfr. Andersen, Erstatningsrett (utg. 1959) 174.
I dette tilfelle mener retten kommunen som huseier blir ansvarlig ved siden av entreprenøren fordi det foreligger feil og forsømmelse fra kommunens egne folk. Arkitekt Tufte har på vegne av kommunen som hus eier samtykket i nedkasting av asfalt som må ansees som uaktsomt med mindre kommunen enten selv gjennomførte de nødvendige sikringstiltak eller kontrollerte at entreprenøren selv gjorde det.
Kommunen er som huseier ansvarlig for feil eller forsømmelser fra sine tjenestemenn eller ansattes side. Det vises for så vidt til Andersens Erstatningsrett (1959) 115 og 129 og Castbergs Innledning til Forvaltningsretten (3. utg. 1955) 305 flg.
Kommunen blir etter dette erstatningsansvarlig ved siden av entreprenørfirmaet som imidlertid ikke er saksøkt.
Etter det resultat retten er kommet til er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige ansvarsgrunnlag som er påberopt av saksøkeren. Det gjelder det objektive ansvar som i enkelte tilfelle er pålagt huseiere og ansvar etter risiko- og forsikringssynspunktet.
Det neste spørsmål som melder seg blir da hvor stor skade Jens Erik har lidt - - -.
Ved fastsettelsen av erstatningens størrelse tar retten hensyn til den hjelp og støtte som saksøkeren vil få etter gjeldende lover, ikke bare til dekning av direkte utlegg, men også ellers. Særskilt nevnes i den forbindelse lov om uføretrygd av 22. januar 1960.
Vilkåret for å få uførepensjon er at den uføre har fylt 18 år og ikke er i stand til å utføre mere enn en tredjepart av normal arbeidsinnsats på et arbeidsområde som høver for ham, jfr. lovens §4.
Hvordan saksøkerens ervervsmessige uførhet vil stille seg når han blir 18 år er det som foran nevnt vanskelig å svare på idag. Overlege Lindahl mener at det ikke kan være tvil om at saksøkerens invaliditet i ervervsmessig henseende må settes høyere enn den medisinske, muligens opp til 100 %. På bakgrunn av overlege Lindahls vurdering mener retten at det foreligger en så høy grad av ervervsmessig uførhet at saksøkeren når den tid kommer neppe vil kunne yte mere enn en tredjedel av normal arbeidsinnsats på et arbeidsområde som høver for ham. Etter de satser som gjelder idag vil da saksøkeren fra sitt fylte 18. år få uføretrygd på kr. 4200,- pr. år. Kapitalverdien av dette etter Rikstrygdeverkets beregningsmåte (kr. 4200,00 x 22,91) blir da ca. kr. 96 000,-.
Side:605
Dette beløp kommer da i sin helhet til fradrag ved erstatningsberegningen.
På grunnlag av det tidligere anførte setter retten det økonomiske tap ulykken har medført for saksøkeren, heri medtatt tap i framtidig erverv og med fratrekk for økonomiske ytelser han på annen måte vil få, til ialt kr. 200 000,-. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann L. Z. Backer, kst. lagdommer T. Krog og sorenskriver Kaare Hageler):
Lagmannsretten skal forøvrig bemerke:
Som byretten finner lagmannsretten at Skien kommune ikke kan bli ansvarlig etter N.L. 3-21-2. Lagmannsretten viser til byrettens begrunnelse. Dalen og Hauen var et selvstendig entreprenørfirma, som hadde overtatt arbeidet etter anbud. Den omstendighet at arkitekt Tufte samtykket i at asfalten ble kastet ut av vinduet, er ikke uttrykk for noen «styringsrett» fra kommunens side. Den eneste interesse kommunen kunne ha i at asfalten ble kastet ut av vinduet, måtte være at arbeidet da kunne bli hurtigere utført.
Heller ikke finner lagmannsretten at kommunen kan bli ansvarlig på objektivt grunnlag. Det uhell, som skjedde, var ikke utslag av en påregnelig fare ved huset. Lagmannsretten kan ikke finne at risikoen for at entreprenører, leieboere eller andre tredjemenn av uaktsomhet skal kaste farlige ting ut av vinduet, er av en slik art at det er naturlig at huseieren skal bære denne risiko.
Heller ikke kan lagmannsretten finne at Skien kommune har overtrådt bestemmelsene om å gi melding til bygningsråd eller politi.
Etter lagmannsrettens mening kommer ikke bygningslovens bestemmelser i §128, §129, §130 §131 §137 til anvendelse ved det arbeide som Dalen og Hauen skulle utføre. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til det som den ankende part har anført, til Kaas's kommentar til de nevnte bestemmelser i bygningsloven og til Stang: Norsk Bygningsrett kap. 15.
Mer tvilsomt er det om Skiens daværende politivedtekter §13 kommer til anvendelse. Men da det etter det opplyste er entreprenøren som skal gi melding til politi og byingeniør, vil ikke Skien kommune som huseier automatisk bli erstatningsansvarlig om denne melding ble forsømt.
Etter lagmannsrettens mening vil det være avgjørende for saken om arkitekt Tufte har utvist uaktsomhet ved at han på huseierens - Skien kommunes - vegne samtykket i at asfalten ble kastet ut av vinduet i fjerde etasje uten å kontrollere at vilkårene for samtykket ble oppfylt.
Det er på det rene at arkitekt Tufte ga dette samtykke mandag 25. juni 1962 og han satte som vilkår at det ble satt opp en forsvarlig sperring og dessuten vakt. Utkastingen av asfalten begynte neste dag ca. kl. 8.30 og ulykken fant sted denne dag ca. kl. 14.45. Arkitekt Tufte hadde ikke vært på arbeidsstedet og sett på sperringen før ulykken skjedde.
Lagmannsretten er enig i at sperringen alene, uten vakthold ved siden av, var uforsvarlig og enig i at Hauen opptrådte uaktsomt. Var
Side:606
derimot vakthold etablert, ville den foretatte avsperring vært tilstrekkelig ved siden av.
Etter lagmannsrettens mening kan ikke arkitekt Tuftes samtykke i og for seg betegnes som noen uaktsomhet fra hans side. Var hans vilkår for samtykke blitt fulgt, må man gå ut fra at ulykken ikke ville skjedd. Spørsmålet blir om det kan betegnes som uaktsomt at arkitekt Tufte ikke kontrollerte at vakt var satt ut før arbeidet begynte neste morgen, eller i alle fall før ulykken skjedde.
På den ene side må det her erindres at arkitekt Tufte ikke var tilknyttet bygningskontrollen. Han var leder av kommunens vedlikeholdsavdeling og opptrådte bare i egenskap av representant for huseieren. Han sto derfor ikke i noen vesentlig annen stilling enn enhver annen huseier. Og arkitekt Tufte hadde ingen særlig grunn til å tro at Hauen ikke ville opptre aktsomt ved utkastingen av asfalten. Forsåvidt hadde han ingen spesiell oppfordring til å føre kontroll med hvordan Hauen utførte sitt arbeide.
På den annen side kan det vel tenkes at Hauen forutsatte at det ikke var nødvendig med noen melding til politi eller byingeniør når arkitekt Tufte hos bygningssjefen hadde samtykket i utkastingen av asfalt og fastsatt vilkårene for dette. Selv om man av denne grunn skulle finne at Tufte hadde overtatt ansvaret for at utkastingen skjedde på forsvarlig måte, kan dette - etter lagmannsrettens mening ikke lede til erstatningsansvar for Tufte. Det er nemlig ingen grunn til å tro at byingeniøren eller politiet ville funnet påkrevet andre vilkår for utkastingen enn dem arkitekt Tufte hadde satt, og det er heller ikke grunn til å tro at byingeniøren eller politiet ville ha kunnet gjennomføre en slik kontroll at ulykken kunne vært unngått.
Etter Hauens forklaring hadde han hatt en form for tilsyn med gaten, idet han kikket ut og kontrollerte at ingen var i nærheten av sperringen hver gang han skulle kaste ned en trillebår med asfalt. Normalt ville dette tilsynet vært tilstrekkelig til å hindre ulykken hvis det var blitt konsekvent gjennomført og det gikk derfor uten uhell helt til den siste båren, da han glemte å se etter før han kastet. Ulykken skyldtes imidlertid et øyeblikks ubetenksomhet fra Hauens side, en ubetenksomhet som retten ikke finner å kunne gjøre arkitekt Tufte personlig eller dermed Skien kommune ansvarlig for. - - -