Rt-1967-616

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-05-12
Publisert:	Rt-1967-616
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55B/1967
Parter:	Svein Hovland (advokat Erling Krogh - til prøve) mot Hans Eggum (høyesterettsadvokat Jan Dahl).
Forfatter:	Rode, Heiberg, Berger, Mindretall: Ryssdal, Nygaard
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §14, §15, Skjønnsprosessloven (1917) §37, §42, §112, §130, §16, §8, Vassdragsloven (1940)

Dommer Rode: Hans Eggum fremsatte den 10. september 1964 overfor lensmannen i Lærdal begjæring om skjønn «for å få fastslått mine rettigheter til vannet fra «Merkesgrovi» - - - i henhold til vassdragslovens bestemmelser». Som saksøkt var oppgitt Svein Hovland. Lensmannsskjønn ble holdt 13. november 1964 og har slik slutning:

«1. Saksøkjaren sin påstand om rett til vassinntak frå «Merkesgrovi» ovanfor Løtagjerdet, på Roar Eggum sin eigedom, vert ikkje teken til fylgje.

2. Saksøkte sin påstand om at saksøkjaren må halda seg til det rette vassinntaket ved det gamle Hovlandsleet, vert teken til fylgje.

3. Kostnadene ved dette skjønet vert å bera av saksøkjaren, Hans Eggum.»

Hans Eggum krevde overskjønn, og den 28. mai 1965 avsa Indre Sogn herredsrett overskjønn med slik slutning:

Side:617

«Underskjønnet stadfestes i den utstrekning det er begjært overprøvet.

Saksøkeren betaler omkostningene ved Overskjønnet jfr. skjønnsl. §42 I.»

Hans Eggum påanket overskjønnet til Gulating lagmannsrett på grunn av feil ved saksbehandling og lovanvendelse, og ved lagmannsrettens dom av 20. august 1966 ble overskjønnet opphevet. Saksomkostninger ble ikke idømt. Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for at overskjønnet skulle stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger.

Angående saksforholdet viser jeg til skjønns- og domsgrunnene.

Svein Hovland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett i det han bl.a. gjør gjeldende at lagmannsretten - dens flertall - har tatt feil når den har funnet at uttak av vann til campingvirksomhet går inn under vassdragslovens §14, første punktum. Det er videre uriktig når lagmannsretten uttaler at det kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet at skjønnsretten og overskjønnsretten ikke har drøftet om Eggums uttak av vann ovenfor Løtagjerdet ville volde skade. Som lagmannsretten selv bemerker var dette i det hele tatt ikke gjort gjeldende av Eggum, og det hevdes at det under skjønnene var åpenbart og derfor overhodet ikke ble reist spørsmål om hvorvidt uttaket, om det ble tillatt, ville volde skade. Hovland har for øvrig imøtegått de innvendinger som Hans Eggum har gjort mot overskjønnets lovanvendelse og saksbehandling og nedlagt slik påstand:

«1. Indre Sogn herredsretts overskjønn av 28. mai 1965 stadfestes.

2. Hans Eggum tilpliktes å betale saksomkostninger til Svein Hovland for lagmannsretten og for Høyesterett.»

Hans Eggum hevder at lagmannsrettens resultat og lovanvendelse er riktig og at det også, både når det gjelder underskjønnet og overskjønnet, foreligger en rekke saksbehandlingsfeil som i og for seg må føre til at overskjønnet blir opphevet. Det hevdes bl.a. at overskjønnets behandling av saksøkerens gamle rett til å ta vann gjennom vanninntaket ovenfor Løtagjerdet er uklar. Som lagmannsretten gir uttrykk for må skjønnet oppfattes slik at det treffes en avgjørelse om bestående rettigheter. Overskjønnets begrunnelse er imidlertid mangelfull. Dels fremgår det ikke om overskjønnet overhodet har vurdert de vitne- og dokumentbevis som ble ført for overskjønnsretten, og dels synes overskjønnsretten uriktig å ha forutsatt at det skulle ha vært enighet mellom partene om det gamle inntaket.

Tvisten om Eggums eldre rett skulle bare vært gjenstand for en prejudisiell avgjørelse som ikke skulle vært tatt inn i skjønnsslutningen, slik som underskjønnet har gjort og overskjønnet har stadfestet. Både under- og overskjønnet har således gått utenfor sin kompetanse.

Det hevdes videre at overskjønnet må forstås slik at det stadfester punkt 2 i underskjønnets slutning og at dette punkt har en slik form at overskjønnet ikke kan stadfestes.

Side:618

Når det gjelder Eggums rett til i medhold av vassdragslovens §14, første punktum, å ta vann fra Merkesgrovi, hevdes det at han var berettiget til å bruke sin eksisterende brønn til å dekke campingplassens behov og nytte vannet fra Merkesgrovi til hus- og gårdsbruk. Overskjønnet uttaler at vanninntaket ønskes etablert av hensyn til campingplass og utleiehytter, men uten å ta standpunkt til dette spørsmål.

Likeledes hevdes det at det er en saksbehandlingsfeil når det - som også nevnt av lagmannsretten - ikke kan sees om noen av skjønnene overhodet har vurdert om Eggums vannuttak vil volde skade.

Hans Eggum har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 20. august 1966 stadfestes, dog slik at skjønnet hjemvises til overskjønnsretten med ny sammensetning.

2. Svein Hovland tilpliktes å erstatte Hans Eggum sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Indre Sogn herredsrett hvorunder partene og 7 vitner har forklart seg. Av vitnene er 6 ført for lagmannsretten, 2 av dem også for overskjønnsretten. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Når det gjelder forståelsen av vassdragslovens §14, første punktum, bemerker jeg innledningsvis at det for Høyesterett er opplyst at de utleiehytter som Eggum har på sin eiendom, får sitt vannbehov dekket fra annen kilde. Her i saken er det således kun spørsmål om det vann som trengs til campingplassen, i medhold av den nevnte bestemmelse kan tas fra Merkesgrovi, selv om det derved voldes skade. Jeg er for dette spørsmåls vedkommende kommet til samme resultat som overskjønnet og den dissenterende lagdommer og tiltrer hans begrunnelse. Etter min mening kan drift av campingplasser ikke henføres under noen av de formål hvis vannbehov det ifølge lovens ordlyd er berettiget å dekke, selv om det voldes skade ved at vannet tas bort fra vassdraget. Om vanntilførsel til campingplasser bør stå i en liknende stilling og i tilfelle med hvilken prioritet, mener jeg det må bli lovgivningens sak å avgjøre.

Også i spørsmålet om det er feil ved saksbehandlingen er jeg kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten. På grunn av det omfang dette spørsmål har fått for Høyesterett finner jeg å burde gå inn på det i noe større bredde.

Jeg bemerker da at ifølge underskjønnets rettsbok gjaldt saken: «Skjøn etter vassdragslova av 15/3 1940 §15 jfr. §130, 3. leden, om fastsetting av saksøkjaren sine rettar til vatn frå «Merkesgrovi».» Under dette skjønn nedla Eggum 2 påstander: prinsipalt at han skulle være berettiget til vanninntak ovenfor Løtagjerdet, dvs. ovenfor Hagaleet, subsidiært at han skulle være berettiget til vanninntak ved Løtagjerdet, dvs. et eller annet sted

Side:619

nedenfor Hagaleet, men ovenfor Hovlandsleet. Underskjønnet tok ingen av disse påstander til følge.

Eggums begjæring om overskjønn gjaldt underskjønnet i dets helhet. Under overskjønnet frafalt han imidlertid den subsidiære påstand, og påstod kun «å bli kjent berettiget til vanninntak i Merkesgrovi ovenfor Hagaleet på Roar Eggums eiendom». Forhandlingene for overskjønnsretten og dennes avgjørelse ble derfor begrenset hertil. Det er i denne utstrekning - dvs. for så vidt angår pkt. 1 i underskjønnets slutning - det er avgitt overskjønn og som derfor under skjønnet faller bort i henhold til skjønnslovens §37.

Om Eggums subsidiære påstand uttaler underskjønnet: «Saksøkjaren sin subsidiære påstand om å flytta vassinntaket nedom Hagaleet, som då i tilfelle vert på eigen grunn, kan skjønet ikkje ta til fylgje - - -» For denne påstands vedkommende er det ikke krevet og ikke avgitt overskjønn. Overskjønnsretten uttaler riktignok i sine skjønnsgrunner at den «er videre enig i det som underskjønnet har anført om vanninntaket ved Hovlandsleet». Uttalelsen er uten betydning for avgjørelsen av Eggums påstand for overskjønnsretten, og jeg oppfatter den som en faktisk konstatering av at partene var enige om at Eggum - som jeg kommer tilbake til - i hvert fall hadde rett til vanninntak ved Hovlandsleet.

Underskjønnets forkastelse av Eggums subsidiære påstand har fått uttrykk i skjønnsslutningens pkt. 2. Sett i sammenheng med skjønnsgrunnene og slutningens pkt. 1 kan jeg ikke finne det uklart at pkt. 2 indirekte gir uttrykk for at Eggum heller ikke gis rett til vanninntak ved Løtagjerdet, dvs. mellom Hagaleet og Hovlandsleet - Eggums subsidiære påstand. Derimot er Eggum berettiget til vanninntak ved Hovlandsleet. Dette ligger utenfor hans påstand, og skjønnsslutningen er etter min mening for så vidt bare en konstatering av at det etter partenes anførsler er på det rene at Eggum i ethvert fall har rett til vanninntak ved Hovlandsleet.

For overskjønnet - som for underskjønnet - har Eggum prinsipalt begrunnet sitt krav om å få anlegge vanninntak ovenfor Hagaleet med at dette var en gammel rett for gården. Denne anførsel måtte begge skjønn prejudisielt ta standpunkt til, idet det av vassdragslovens §16 følger at det ikke ved skjønn etter §15 kan gjøres inngrep i en bestående rett. Overskjønnet kom, delvis med egen begrunnelse, men i det vesentlige under henvisning til den begrunnelse underskjønnet hadde gitt, til at en slik eldre rett ikke bestod. Jeg kan ikke se at det for så vidt er noen uklarhet eller feil ved overskjønnets saksbehandling.

Etter å ha funnet at Eggum ikke kan etablere vanninntak ovenfor Hagaleet i kraft av noen eldre rett, tok overskjønnet standpunkt til om uttaket kunne etableres med hjemmel i vassdragslovens §14. Den lovforståelse som denne avgjørelse bygger på har jeg tidligere erklært meg enig i. Jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å anta at det foreligger noen saksbehandlingsfeil

Side:620

når overskjønnet er kommet til at det skyldes det behov som er skapt av campingplassen, når Eggum i tider med liten vannføring vil supplere vannforsyningen med tilførsel fra Merkesgrovi.

Når vannet ikke trengs til et av de formål som er nevnt i §14 kan det ikke uttas med hjemmel i denne bestemmelse. Om vannet kan uttas med hjemmel i annen bestemmelse, nemlig vassdragslovens §8, avhenger av om det derved voldes skade, bl.a. for annenmanns rettigheter, noe som også kan avgjøres ved skjønn, jfr. vassdragslovens §112. Som nevnt av lagmannsretten har hverken under- eller overskjønnet drøftet om vanninntaket vil volde skade. Det kan ikke sees at spørsmålet overhodet er reist under skjønnsforhandlingene. Det er heller ikke nevnt i Eggums anke til lagmannsretten eller - etter det lagmannsretten uttaler - under forhandlingene for denne. Så vel ankeerklæring som anførsler går - for så vidt denne del av overskjønnet angår - utelukkende ut på at inntaket skulle vært tillatt i medhold av vassdragslovens §14, første punktum. Jeg må under disse omstendigheter gå ut fra at det både for partene og skjønnsretten har stått som åpenbart at det ville føre til skade for Hovland om det ble etablert et vanninntak som skulle dekke det behov som var skapt av campingplassen og hvorom overskjønnsretten uttaler «at det er når vannføringen er liten at saksøkeren har behov for vann fra Merkesgrovi». Det var derfor ikke aktuelt å drøfte spørsmålet om Eggums rett til å etablere vanninntaket under den forutsetning at skade ikke ble voldt, og jeg kan ikke se det som noen saksbehandlingsfeil at dette ikke er blitt gjort.

Ifølge overskjønnet foreligger ikke lovens vilkår for å ta til følge Eggums påstand om å være berettiget til vanninntak ovenfor Hagaleet. En skjønnsslutning av dette innhold vil reelt falle sammen med pkt. 1 i underskjønnets slutning.

Da underskjønnet som før nevnt faller bort i den utstrekning hvori det er avgitt overskjønn, burde overskjønnsretten etter min mening gitt ny, selvstendig slutning. Jeg kan dog ikke se at dette kan gi grunn til tvil om hva overskjønnet har avgjort eller hva denne avgjørelse går ut på.

Etter det resultat jeg er kommet til mener jeg at Eggum må tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Overskjønnet stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Hans Eggum til Svein Hovland 5000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Etter vassdragslovens §14 og §15 har hver grunneier i et

Side:621

vassdrag like rett til gjennom ledning å utta vann til formål som bestemmelsene nevner, men de angitte formål har forskjellig prioritet. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til hvordan saken ville ha stilt seg dersom overskjønnsretten hadde funnet at Hovland har behov for vannet i Merkesgrovi til «gårdsbruk», og at Eggum av den grunn ikke kan utta vann til campingplassen og utleiehyttene. Men etter min mening må Eggum iallfall ha adgang til å utta vann til dette formål hvis det kan skje uten at noen annen grunneiers behov for vann til husholdning og gårdsbruk blir skadelidende. Det er uomtvistet at vann til industrielt forbruk går inn under §14 nr. 1, og jeg skulle anta at ordene «vann som trengs til - - - teknisk bruk på eiendommen» omfatter vann til verksteder og bedrifter av enhver art som naturlig kan finne sin plass på landet i forbindelse med eller uavhengig av gårdsbruk. Så vidt jeg forstår, vil en grunneier som for eksempel har behov for vann til bruk på en bensinstasjon, kunne utta vann til slik bruk på eiendommen hvis ikke vannet trengs til å dekke andre grunneieres bedre prioriterte behov. Under disse omstendigheter finner jeg det ikke naturlig å oppfatte ordlyden i §14 nr. 1 derhen at en grunneier som driver en campingplass på eiendommen, ikke under noen omstendighet skal ha adgang til gjennom ledning å utta vann som trengs til campingplassen.

Det er for meg ikke nødvendig å gå inn på Eggums anførsler om saksbehandlingen i overskjønnsretten.

Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Ryssdal.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av lensmannsskjønnet (lensmann Anders Rekve med skjønnsmenn):

«Merkesgrovi» ligg i merket mellom saksøkjaren, Hans Eggum, og saksøkte, Svein Hovland, sine eigedomar. Men Roar Eggum og Sverre Eggum sine eigedomar grensar også til same grovi.

Ved det gamle Hovlandsleet er det tydelege, og utvetydige, merke etter vassgrøft på saksøkjaren sin eigedom. Partane var også samde om at dette var den gamle vassveita frå «Merkesgrovi» til saksøkjaren sin eigedom, med sideveit til Roar Eggum og Sverre Eggum sine bruk.

Ovanfor Løtagjerdet, men på Roar Eggum sin eigedom, påviste saksøkjaren eit vassinntak med grøft nokre meter nedover Roar Eggum sitt kulturbeite. - - -

Etter samvitsfull vurdering av det som er kome fram under synfaringa, finn skjønet det ikkje godtgjort at saksøkjaren har slik rett som

Side:622

han påstår, med omsyn til vassinntak ovanfor Løtagjerdet, og kan ikkje gje han medhald i sin påstand.

Saksøkjaren sin subsidiære påstand om å flytta vassinntaket nedom Hagaleet, som då i tilfellet vert på eigen grunn, kan skjønet ikkje ta til fylgje, då det er klårt at «Merkesgrovi» er ei sameige, bruksmessig sett, mellom fleire rettshavarar.

Skjønet finn å måtta ta til fylgje saksøkte sin påstand om at det rette vassinntaket for saksøkjaren m. fleire, er ved det gamle Hovlandsleet, då saksøkjaren har høve til å nytta sin vassrett herifrå. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Johs. Risting med skjønnsmenn):

- - -

Saksøkeren anførte - - -

Med samtykke av Roar Eggum ville han legge plastledning fra inntaket ved Hagaleet, og var derfor ikke lenger interessert i subsidiært å ta vannet fra Merkesgrovi ved et inntak ved Løtagjerdet og frafalt dette. Det gamle inntaket ved Hovlandsleet var ikke lenger tjenlig for ham. - - -

Retten skal bemerke:

Under synfaringen kunne retten konstatere at det ikke fantes noen spor som kunne tyde på at det fra gammelt har vært vassinntak for saksøkerens eiendom ovenfor Hagaleet på Roar Eggums eiendom. Retten er forsåvidt enig i det som er anført av underskjønnet om dette.

Retten er videre enig i det som underskjønnet har anført om vanninntaket ved Hovlandsleet. Partene var forøvrig fortsatt enig om at dette var saksøkerens gamle vanninntak.

Retten finner at det er når vannføringen er liten at saksøkeren har behov for vann fra Merkesgrovi, og at det er av hensyn til nødvendig vannforsyning for brukerne av campingplassen og hyttene at saksøkeren ønsker å etablere vanninntaket ovenfor Hagaleet. Dette er behov som faller utenfor vassdragsl. §14 nr. 1, og retten finner derfor ikke å kunne gi saksøkeren rett til å legge vanninntak der. Overskjønnet har således kommet til samme resultat som underskjønnet, bortsett fra at saksøkerens subsidiære krav er frafalt og ikke foreligger til avgjørelse. Underskjønnet vil derfor bli å stadfeste. Retten vil forøvrig bemerke at saksøkte har gitt uttrykk for at han ikke vil motsette sig at saksøkeren flytter vanninntaket noe oppover i Merkesgrovi fra Hovlandsleet så lenge han holder sig nedenfor saksøktes vanninntak. Retten går ut fra at dette forslag til en minnelig løsning fortsatt står åpen om saksøkeren skulle være interessert i dette. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Kristen Syvertsen og Sverre Nygaard):

- - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagdommerne Madsø og Nygaard - er kommet til at overskjønnet må oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen.

For avgjørelsen av saken finner lagmannsretten det hensiktsmessig først å komme inn på hva den finner at overskjønnet har avgjort, herunder også hva overskjønnsretten har tiltrådt av underskjønnsrettens avgjørelse og begrunnelse.

Side:623

Etter vassdragslovens §14, pkt. 1 har en grunneier rett til å ta vann til de der nevnte formål selv om det volder skade for andre. I underskjønnet er det drøftet hvilken rett Eggum hadde til å ta vann ovenfor Løtagjerdet, og underskjønnet kom til at Eggum ikke har hatt vanninntak der fra gammelt av og derfor ikke hadde rett til å ta vann der. Etter underskjønnets begrunnelse er dets avgjørelse i slutningens pkt. 1 om at Eggums påstand om rett til vanninntak ovenfor Løtagjerdet ikke tas til følge, en avgjørelse i en tvist om bestående rettigheter.

Når derimot underskjønnet uttaler at «Skjønnet finn å måtta ta til fylgje saksøkte sin påstand om at det rette vassinntaket for saksøkjaren m. fleire er ved det gamle Hovlandsleet, då saksøkjaren har høve til å nytte sin vassrett herifrå», og former slutningens pkt. 2 overensstemmende hermed, må det antas å være en skjønnsmessig avgjørelse etter vassdragslovens §15, pkt. 2. Konsekvensen av denne skjønnsmessige avgjørelsen må bli at Eggum skulle opphøre med vanninntak ovenfor Løtagjerdet, uansett om han måtte ha rett til det eller ikke.

Overskjønnsretten har sluttet seg til det som i underskjønnet er anført om vanninntaket ovenfor Løtagjerdet. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette, da lagmannsretten er kommet til at skjønnet må oppheves av annen grunn.

Mens underskjønnet ikke drøfter nærmere spørsmålet om hvorvidt Eggum hadde rett til å ta vann ovenfor Løtagjerdet selv om han ikke skulle ha hatt vanninntak der tidligere, så er det dette overskjønnsretten kommer inn på når den finner at det er av hensyn til nødvendig vannforsyning for brukerne av campingplassen og utleiehyttene at Eggum ønsker å etablere vanninntaket, og at dette behov faller utenfor det som vassdragslovens §14 pkt. 1 gir rett til.

Lagmannsrettens flertall er på dette punkt uenig i overskjønnsrettens lovanvendelse. Campingplassen og utleiehyttene drives i forbindelse med Eggums gårdsbruk slik at jordeiendommen og gårdens produkter blir bedre utnyttet. Det må også ansees nærliggende på et bruk som dette, som ligger til en sterkt trafikert riks- og turistveg, å drive en viss campingvirksomhet, og dette gjøres da også på en rekke steder i dalen, således er der 3-4 campingplasser bare i partenes grend, Steinklepp. Virksomheten er derfor en naturlig næring under gårdsbruket, og vann som brukes til campingplassen og utleiehyttene må ansees som vann som trengs til gårdsbruket og som Eggum har rett til å utta i medhold av vassdragslovens §14 pkt. 1. Det vises til Vislie: «Grensene for grunneierens rådighet over vassdrag», side 113, og Ross: «Vannforsyning og vannavløp», side 32-33, og side 87-88, idet bemerkes at campingplassen og utleiehyttene neppe kan stå i samme stilling som de anstalthusholdninger og leiegårder som Ross nevner på side 33 øverst.

Overskjønnsrettens forståelse av vassdragslovens §14, pkt. 1 har først og fremst betydning for avgjørelsen i pkt. 1 i underskjønnets slutning, som overskjønnet har stadfestet, men avgjørelsen av hvilken rett Eggum hadde, har også betydning for den skjønnsmessige avgjørelse i slutningens pkt. 2, og overskjønnet må derfor oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen.

Det kan tilføyes at forutsetningen for skjønn etter vassdragslovens §15 pkt. 2 jfr. pkt. 1 og §14, er at grunneierens uttak av vann volder

Side:624

skade. Hvorvidt Eggums uttak av vann ovenfor Løtagjerdet volder skade er ikke drøftet, hverken av underskjønnsretten eller av overskjønnsretten. Dette kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet, idet det kan være tvil om det vilde volde skade for noen om Eggum tar sin forholdsmessige del av vannet fra Merkesgrovi der. Lagmannsretten finner det imidlertid, etter det resultat den foran er kommet til, ikke nødvendig å komme nærmere inn på betydningen av at skaden ikke er drøftet, hvilket forhold ikke er påberopt av den ankende. - - -

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Syvertsen - er kommet til at overskjønnet må stadfestes og bemerker:

Når det gjelder anken over saksbehandlingen er ankegrunnen at overskjønnet ikke har drøftet hvilken rett Eggum hadde til vanninntak ovenfor Hagaleet tidligere da vannet ble brukt til jordvanning. Dette er imidlertid drøftet i underskjønnet, og overskjønnet har tiltrådt det som underskjønnet sier om dette, nemlig at Eggum ikke hadde noen rett til vanninntak der tidligere. Det foreligger således ikke noen feil i saksbehandlingen, og lagmannsretten kan ikke prøve den bevisbedømmelse som skjønnsretten har bygget på.

Lagmannsretten kan heller ikke prøve den bevisbedømmelse som overskjønnet bygger på når den er kommet til at Eggum ønsker nytt vanninntak av hensyn til campingplassen og utleiehyttene, og mindretallet er enig i overskjønnsrettens lovanvendelse i spørsmålet om at vann til de nevnte formål ikke omfattes av bestemmelsen i vassdragslovens §14 pkt. 1. Når formålet er så spesifisert angitt som «husholdning, gårdsbruk, jordvatning og teknisk bruk på eiendommen», kan det ikke omfatte campingplasser eller utleiehytter.

Selv om det ikke uttrykkelig er sagt, finner mindretallet at såvel underskjønnet som overskjønnet finner bevist og legger til grunn som en faktisk forutsetning at uttaket ovenfor Løtagjerdet vil volde skade for ankemotparten. Hadde det ikke det gjort, ville det forøvrig vel ikke blitt noen tvist. - - -