Rt-1967-682

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-05-27
Publisert:	Rt-1967-682
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58/1967
Parter:	A (høyesterettsadvokat Leif Bendixen) mot Fru C (tidligere fru A) (høyesterettsadvokat Albert Wiesener).
Forfatter:	Stabel, Endresen, Bahr, Nygaard, Berger
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, §48

Dommer Stabel: A og frk. B - nå fru C - ble gift den 24. juni 1939 og skilt ved Bærum herredsretts dom av 21. november 1961 på grunn av utroskap fra hustruens side. I forbindelse med skilsmissen ble inngått en avtale hvoretter hustruen bl.a. fraskrev seg sin andel i fellesboet mot å få utbetalt kr. 5 000,- kontant. I 1964 reiste hun sak mot A for å få denne del av avtalen satt ut av kraft som åpenbart ubillig i henhold til ekteskapslovens §59 annet ledd. Hun fikk medhold av Østre Bærum herredsrett - hjelpedommeren - som den 16. februar 1965 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Overenskomsten av 21. oktober 1961 settes ut av kraft forsåvidt angår punkt 5.

2. Saksøkte frifinnes for å betale saksomkostninger til saksøkeren.»

A anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett, men

Side:683

lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten, og avsa den 27. august 1966 dom hvorved herredsrettens dom ble stadfestet og fru C tilkjent kr. 800 i saksomkostninger.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av disse retters domsgrunner.

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen når den er kommet til at punkt 5 i skilsmisseoverenskomsten er åpenbart ubillig overfor hustruen. Hans standpunkt er grunnet på samme anførsler og bevis som for de tidligere instanser. A har nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Fru C har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at hun tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Også hun støtter seg til samme anførsler og bevis som for de tidligere instanser.

Til bruk for Høyesterett har begge parter gitt forklaring under bevisopptak ved Oslo byrett. Ved bevisopptaket ble også opptatt forklaring av advokat Sverre Radøy, som bistod med opprettelsen av den avtale som saken gjelder. Videre er dokumentert de rettslige forklaringer som partene gav i forbindelse med den tidligere høyesterettssak angående hustruens krav om tilsidesettelse av skilsmisseoverenskomsten for så vidt angår foreldremyndigheten over barna.

Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at hustruen var opprevet og psykisk nedfor på avtaletiden. Men denne hennes sinnstilstand var en naturlig konsekvens av den situasjon hun selv hadde skapt ved å innlede et forhold til en annen mann som hun ønsket å gifte seg med, og den kan i seg selv ikke begrunne et krav om tilsidesettelse av avtalen. Det fremgår av hennes egen forklaring at hun var kjent med sin rett til halve fellesboet, og at hun bevisst gav avkall på denne rett da mannen ikke ville medvirke til skilsmisse på slikt grunnlag. Partene var enige om vilkårene før overenskomsten ble satt i pennen av advokat Radøy, og overenskomsten ble ca. tre uker senere bekreftet av begge under rettsmøte i forbindelse med skilsmissen. Intet tyder på at hustruen var utsatt for press eller utilbørlig påvirkning fra mannens side. Mannens prinsipale ønske var at hustruen skulle bryte med den mann hun hadde truffet, og fortsette ekteskapet.

I sin vurdering av omstendighetene omkring avtalens inngåelse har lagmannsretten gitt uttrykk for at advokat Radøy representerte mannen og at man derfor burde ha sørget for at også hustruen fikk en advokat til stede som kunne vareta hennes tarv. Videre heter det i lagmannsrettens begrunnelse at hustruen ble «hentet» av mannen til Radøys kontor hvor avtalen ble inngått. Disse uttalelser fra lagmannsrettens side kan jeg ikke slutte meg

Side:684

til. Hustruen hadde på sin side tidligere søkt hjelp hos en annen advokat, som imidlertid ikke ønsket å medvirke til skilsmissen. Etter mannens forklaring må jeg gå ut fra at det var i forståelse med hustruen at han deretter henvendte seg til advokat Radøy for at denne skulle ta ut skilsmissestevning og få satt i pennen den overenskomst de allerede var blitt enige om. Og partene er samstemmige om at hustruen reiste alene fra X til Oslo for å møte mannen hos Radøy etter at mannen tidligere samme dag hadde oppsøkt henne i X for å varsle om tidspunktet for møtet. Radøy har bekreftet at partene var enige om avtalens innhold før de møtte hos ham. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det var oppfordring til å få enda en advokat engasjert i saken før skilsmissen ble ordnet.

Når det så gjelder avtalens innhold, er det utvilsomt riktig - som herredsretten og lagmannsretten har gitt uttrykk for - at hustruen ved den fraskrev seg det alt vesentlige av hva hun ville ha oppnådd ved ordinært skifte av fellesboet. Som de tidligere instanser bygger jeg på at nettoformuen utgjorde ca. 110 000 kroner. Det er er imidlertid grunn til å understreke at formuen utelukkende bestod av familiens hjem - eneboligen - foruten et bankinnskudd på ca. 12 000 kroner og utstyr og inventar m.v. i mannens beskjedne frisørforretning. Ved fastsettingen av det økonomiske oppgjør måtte det for begge parter fremstille seg som et viktig hensyn at hjemmet ikke skulle risikere å bli brutt opp. Etter skilsmissen ville mannen bli sittende igjen med eneansvaret for oppfostringen av de to mindreårige barna - på 5 og 2 1/2 år - som han skulle ha foreldremyndigheten over, og han ville beholde små reserver til å møte dette ansvaret med dersom fellesboet skulle deles i samsvar med lovens hovedregel. Han var 59 år gammel - 16 år eldre enn hustruen. Han drev, og driver fremdeles sin frisørforretning uten leiet hjelp og er for familiens underhold helt avhengig av sin egen arbeidskraft. I hjemmet er han nødt til å ha husholderske som kan ta seg av barna.

På denne bakgrunn og i betraktning av at det var hustruen som brøt ut av ekteskapet for å gifte seg med en annen, kan jeg ikke anse det urimelig at mannen ble tilgodesett i det økonomiske oppgjør. Og jeg er - om enn under noen tvil - blitt stående ved at skilsmisseoverenskomsten ikke kan karakteriseres som åpenbart ubillig for hustruen når den lot ham beholde det alt vesentlige av formuen.

Etter mitt resultat må A frifinnes for fru C's krav.

Da avgjørelsen har vært tvilsom, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av de retter som har behandlet saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

A frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:685

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Nygaard og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer Ove Kreiner Nielsen): - - -

Partene ble gift den 24. juni 1939.

Østre Bærum herredsrett avsa 21/11 1961 dom i sak mellom partene med følgende domsslutning:

«Ekteskapet mellom A og fru A oppløses i medhold av ekteskapslovens §48.»

I dommen er inntatt en avtale inngått mellom partene. Avtalen har følgende ordlyd:

«1. Hustruen frafaller for all fremtid krav på personlig underhold fra sin mann.

2. Eventuell pensjon etter A frafalles av hustruen.

3. Mannen skal ha foreldremyndigheten over våre felles barn, D, E og F. Moren skal ha vanlig samværsrett med barna.

4. Mannen skal ha bruksretten til den fellesbopel i - - -

5. Vårt fellesbo skal skiftes således:

a. Mannen overtar ene-eiendomsretten til det samlede fellesbo og overtar den på fellesboet idag hvilende gjeld.

b. Hustruen skal straks og innen 15. november ha utbetalt kr. 5 000.- femtusenkroner 00/100.»

Det ble i dommen opplyst at de kr. 5 000.- er betalt og at skiftet er gjennomført.

Dommen av 21. november 1961 er rettskraftig.

Det er post 5 i avtalen inntatt i dommen nærværende sak gjelder.

Partene hadde fullstendig felleseie.

Ifølge selvangivelsen for inntektsåret 1960 besto ektefellenes formue og gjeld av følgende:

Bolig i Y, offentlig skattetakst kr. 66 500.-.

Maskiner og redskap (utstyr i saksøktes frisersalong) kr. 400.-. Bankinnskudd kr. 13 532.-.

Videre hadde ektefellene en del innbo som retten finner skjønnsmessig må settes til kr. 9-10 000.-.

Gjeld er oppgitt til pantegjeld kr. 20 000.-, ydderligere gjeld er ikke oppgitt.

Forsåvidt angår eiendommen i Y består denne av tomt med hus, tomtens areal er ca. 3.4 mål og huset er en enebolig. Huset er bygget i 1955. Når det gjelder eiendommens faktiske verdi vil retten senere komme tilbake til dette spørsmålet.

I selvangivelsen er det oppgitt en nettoinntekt for 1960 på kr. 20 439.-. Inntekten skriver seg fra saksøktes bedrift, han driver en frisersalong i Oslo, saksøkeren har ikke hatt noen inntekt i 1960.

Retten legger de data som er oppgitt i selvangivelsen for 1960 til grunn. Det er ikke fremkommet noe som tyder på forskyvninger av betydning frem til ekteskapets oppløsning. Dog kommer i tillegg kr. 5 000.-, et beløp som retten finner saksøkte hadde gjemt i husets kjeller.

Da partene ble gift i 1939 bragte saksøkeren ikke noen økonomiske

Side:686

midler av betydning inn i ekteskapet. Hennes innsats har senere bestått i arbeid i hjemmet. Saksøkte har opplyst at han bragte inn i ekteskapet, noe retten finner å kunne bygge på, ca. kr. 16 000.- + innbo verd ca. kr. 3 000.-. Senere i ekteskapet har han arvet den tomt huset står på og kr. 2 500.-, begge deler etter sin mor. Tomtens verdi ble satt til kr. 12 000.- da arven falt.

Når det gjelder oppførelsen av huset har begge delvis bidratt med dette.

I ekteskapet var der 3 barn, D f. 1940, E. f 1956 og F f. 1959. Den eldste av barna er gift og flyttet fra foreldrene. Det verserer barnefordelingssak vedrørende de 2 yngste barna.

Retten skal bemerke:

Saksøkeren har reist nærværende sak idet hun hevder at punkt 5 i den avtalen som er inntatt i skilsmissedommen er åpenbart ubillig for henne, og at den helt må settes ut av kraft. Hun viser i den forbindelse til den økonomiske fordeling mellom ektefellene.

Saksøkte hevder at man ikke bare kan ta økonomiske hensyn når spørsmålet skal vurderes om avtalen kan sies å være åpenbart ubillig for en av partene. Saksøkeren har, hevder saksøkte, ønsket straks å komme ut av ekteskapet og den avtale hun i den forbindelse har inngått med saksøkte skal hun ikke kunne løpe fra.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt avtalens pkt. 5 kan anses åpenbart ubillig for saksøkeren og om den som følge herav helt bør settes ut av kraft, finner retten å måtte se på avtalens økonomiske side, ekteskapets oppløsning og årsaken til denne og selve avtalens inngåelse.

Når det gjelder den økonomiske fordeling mellom ektefellene fikk saksøkeren som fremholdt kr. 5 000.- av det hele felleseiet, mens saksøkte overtok resten av aktiva samt all passiva. Summen av aktiva er ikke bragt på det rene for retten, idet det ikke foreligger noen verdi, eller pristakst på eiendommen. Skattetaksten er kr. 66 500.- og retten finner at eiendommens verdi må være betydelig høyere. Retten vil i den forbindelse peke på at eiendommen som foran fremholdt består av en tomt på ca. 3.4 mål med enebolig.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at fellesboets nettoformue ved ekteskapets oppløsning må settes til iallfall kr. 110 000.- hvorav saksøkeren fikk kr. 5 000.-.

Forsåvidt angår ekteskapets oppløsning viser retten til Østre Bærum herredsretts dom av 21. november 1961, hvor partene ble skilt i medhold av ekteskapslovens §48 som følge av saksøkerens ekteskapsbrudd. Retten vil i denne forbindelse bemerke at et ekteskapsbrudd isolert sett ikke behøver å være grovt, man bør alltid overveie bakgrunnen når spørsmålet skal vurderes, men retten har ikke funnet noe spesielt å anføre i nærværende sak. Retten vil i den forbindelse bare peke på at saksøkeren hadde vært gift med saksøkte i en årrekke og at de hadde flere barn i ekteskapet. Saksøkte har etter rettens mening vært en arbeidsom og pliktoppfyllende mann som i stor utstrekning har ofret seg for hjemmet. Saksøkeren traff en tid før ekteskapets oppløsning en mann hun følte sympati for og fikk interesse for og hennes forbindelse med ham var den direkte foranledning til ekteskapsbruddet.

I saksøkerens påstand er overenskomsten (avtalen) betegnet som

Side:687

overenskomsten av 21. oktober 1961. Det er samme dato som skilsmissedommen mellom partene. Det er for retten ikke helt bragt på det rene hvilken dag avtalen faktisk ble underskrevet av partene, men retten finner at dette var kort tid før skilsmissesaken kom opp for retten. Avtalen ble underskrevet på o.r.sakfører Radøys kontor i Oslo med begge parter tilstede. Det var saksøkte som på forhånd hadde gjort henvendelse til o.r.sakfører Radøy. Partene hadde før de innfant seg på o.r.sakførerens kontor blitt enig om avtalens innhold, innholdet ble ikke nærmere drøftet på o.r.sakførerens kontor, men retten finner at saksøkeren da avtalen ble underskrevet var helt på det rene med at den ikke fastsatte en likelig fordeling av felleseiets nettoformue. Bakgrunnen for denne skjeve fordeling ble ikke diskutert på o.r.sakførerens kontor.

Retten finner det på det rene at saksøkeren ikke på noe tidspunkt var utsatt for noe press i forbindelse med inngåelsen av avtalen, men den anser det klart at hun i vedkommende tidsrom var noe deprimert og nervøs, uten at retten finner godtgjort den direkte årsak til dette. Retten finner således ikke å kunne komme nærmere inn på spørsmålet om hennes psykiske tilstand skyldes ekteskapssaken, hennes forbindelse med sin nye mannlige bekjente eller hadde andre grunner.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at avtalens punkt 5 må anses åpenbart ubillig for saksøkeren, og retten finner at den helt må settes ut av kraft i medhold av ekteskapslovens §59.

Ved sin vurdering har retten lagt avgjørende vekt på den økonomiske fordeling av felleseiet som er foretatt mellom ektefellene og som etter rettens mening har gitt saksøkeren en meget liten del av felleseiets nettoformue. Det er dette forhold selv tatt i betraktning ekteskapssaken og det forhold at en avtale mellom to ektefeller normalt må anses bindende som har ført til nærværende resultat. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien lagdommer Arnold Hazeland og tilkalt dommer, sorenskriver D. Tønder):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dennes domsgrunner. Det tilføyes:

Under ankeforhandlingen er det opplyst at fru C i tiden fra 29/9 til 18/10 1961 var innlagt på Sentralsykehuset i Akershus, psykiatriske avdeling, etter rekvisisjon fra ektefellenes lege dr. G. Diagnosen var: «Nevrose (hysteriform, regressivt bilde) erotisk konflikt». Den 18/10 fremsatte hun ønske om å forlate sykehuset og legene fant ikke grunnlag for å holde henne der mot hennes vilje. Etter sykehusoppholdet var hun noen dager hos C i X, deretter hos sin mor i Oslo, og så igjen i X, hvorfra hun av A ble hentet til advokat Radøy, hvor avtalen ble inngått. Det må antas at hun på det tidspunkt var psykisk nedfor, opprevet og deprimert og at hun følte seg under sterkt press av situasjonen. Radøy representerte ved anledningen mannen, og etter rettens oppfatning burde man under de foreliggende omstendigheter - og særlig sett hen til de viktige forhold avtalen gjaldt - ha sørget for at også hun hadde fått en advokat til stede som kunne varetatt hennes tarv. Advokat Radøy har opplyst at innholdet av avtalen overhode ikke ble drøftet på hans kontor. Mannen hadde vært oppom ham dagen i forveien og meddelt ham hva partene var blitt

Side:688

enige om og avtalen ble lest opp og undertegnet av begge parter uten noen innvendinger fra noen av dem. Det har under ankeforhandlingen vært uenighet mellom partene om hvem av dem det var som kom med forslaget om bofordelingen, men retten har ikke funnet det nødvendig for sitt resultat å ta standpunkt til hvem av dem som forsåvidt har rett. Det er på det rene at den avtalte fordeling av fellesboet var meget skjev. Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at boets formue dreiet seg om ca. 110 000 kroner, hvorav hustruen fikk kr. 5 000.-. Det er så at det var hustruen som brøt ut av ekteskapet på grunn av en annen mann og at A som følge herav fikk en øket økonomisk byrde ved å måtte holde hushjelp. Det er mulig at det under disse forhold ikke ville vært urimelig om han hadde fått en viss økonomisk fordel ved bodelingen. Men den bodeling som her er avtalt finner retten etter en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter og således også sett hen til at ektefellene har levet sammen i 22 år uten at mannen tidligere har hatt noe å utsette på sin hustru, må være åpenbart ubillig overfor hustruen slik at den bør settes ut av kraft etter ekteskapslovens §59. - - -