Rt-1967-69

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-01-28
Publisert:	Rt-1967-69
Stikkord:	Fortolkning av avtale
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1967
Parter:	Erling Friis (høyesterettsadvokat Per. H. Friis) mot Egne Hjem Byggeselskap A/S (advokat Erik Blydt-Hansen - til prøve).
Forfatter:	Rode, Bahr, Heiberg, Stabel, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Rode: Ved stevning av 14. februar 1963 til Oslo byrett anla malermestrene L. Melby, O. E. Samuelsen, Erling Friis og J. T. Dagestad sak mot HaWel Byggeselskap A/S med krav om betaling av rest på tilgodehavende for utført malerarbeid på en serie atriumhus. Det saksøkte selskap endret under sakens gang navn til Egne Hjem Byggeselskap A/S. Byretten avsa 3. oktober 1964 dom i saken. Domsslutningen lyder:

«Egne Hjem Byggeselskap A/S (tidligere HaWel Byggeselskap A/S) dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen å betale Erling Friis kr. 10.714,48 - titusensjuhundreogfjorten 48/100 kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 22/9 1962 til betaling skjer, og frifinnes for øvrig for saksøkernes krav.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Egne Hjem Byggeselskap A/S påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt selskapet var kjent betalingspliktig i forhold til Erling Friis. Ved lagmannsrettens dom av 26. oktober 1965 ble byggeselskapet frifunnet også for dette krav og Friis tilpliktet å betale kr. 1.000 i saksomkostninger for lagmannsretten.

Angående saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Erling Friis har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at høyesterettsadvokat Erling M. Torkildsens underskrift på avtalen av 27. juni 1961 ikke har medført at selskapet som medforpliktet eller som garantist er ansvarlig overfor malermestrene for at avtalens betalingsbestemmelser blir oppfylt. Erling Friis har nedlagt slik påstand:

«Egne Hjem Byggeselskap A/S dømmes til å betale til Erling

Side:70

Friis kr. 10.714,48 med 5 % årlig rente fra 23. juli 1962 til betaling skjer samt sakens omkostninger for alle retter.»

Egne Hjem Byggeselskap A/S har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Etter selskapets oppfatning er den riktig i sitt resultat og i det vesentlige også i sin begrunnelse. Lagmannsretten har dog tatt feil når den har funnet det sannsynlig at malermestrene overfor Welde har gitt uttrykk for at de som en sikkerhet for riktig betaling ønsket byggherrens navn på kontrakten ved siden av Weldes. Lagmannsretten har også tatt feil når den har funnet at atskillig taler for at Torkildsen underskrev det originale eksemplar av avtalen kort etter 27. juni og før den endelige avtale mellom Welde og byggeselskapet, datert 6. juli 1961, forelå. Byggeselskapet har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Egne Hjem Byggeselskap A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvorunder Friis og Torkildsen har forklart seg som parter og ingeniør Welde og 3 malermestre som vitner. Samtlige avhørte har tidligere forklart seg for byretten og lagmannsretten. I lagmannsretten opptrådte Torkildsen som prosessfullmektig for byggeselskapet. Som nye dokumenter for Høyesterett er fremlagt utkast til kontrakt mellom Welde og HaWel Byggeselskap A/S datert 28. april 1961 og kontrakt mellom de samme datert 6. juli 1961. Det er tidligere fremlagt en ekstraktavskrift av kontrakten.

Det er for Høyesterett som for lagmannsretten - men i motsetning til hva byretten har lagt til grunn - på det rene at påtegningen på de fotostatkopier av den originale avtale som på Dagestads foranledning ble sendt de øvrige fire malermestre, først ble undertegnet av Torkildsen den 2. september 1961.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan stort sett slutte meg til dens begrunnelse. Jeg er således enig med byretten i at om påtegningen på avtalen ses isolert, kan det være tvilsomt hva som ligger i ordene: «Som byggherre godtas avtalen.» Men jeg er også enig i at sett i sammenheng med avtalens tekst, med det som er opplyst om de forutgående forhandlinger og med at det på forhandlingstiden var forutsetningen at byggeselskapet selv skulle treffe avtale med en rekke spesialentreprenører, må påtegningen forstås slik at byggeselskapet ved å underskrive den ble direkte ansvarlig for avtalens oppfyllelse.

Parts- og vitneforklaringene angående forhandlingene er til dels noe uklare. Imidlertid godtgjør de etter min mening i hvert fall at malermestrene under forhandlingene med Welde har reist krav om sikkerhet for riktig oppfyllelse fra oppdragsgiverens side av den avtale det ble forhandlet om. Sikkerhet ønskedes fortrinnsvis i form av bankgaranti, men i hvert fall ved at byggherren stilte seg som ansvarlig. Jeg anser det godtgjort at Welde har brakt malermestrenes ønske videre til Torkildsen, i hvert fall for så vidt det gikk ut på at byggherren skulle stille seg ansvarlig og da i den form at byggherren undertegnet

Side:71

påtegningen på avtaledokumentet av 27. juni 1961. Det kan selvsagt være et spørsmål hvor klart Welde overfor Torkildsen har formådd å gi uttrykk for at det var av sikkerhetshensyn malermestrene ønsket byggherrens underskrift. Etter min mening måtte imidlertid Torkildsen forstå at når malermestrene ønsket å få byggherrens underskrift, så var det fordi de mente derved å få en økt sikkerhet for at avtalen ble riktig oppfylt fra oppdragsgiversiden, og at de ikke kunne være interessert i å få en underskrift av byggherren som ikke medførte noen økonomisk forpliktelse for denne.

Det er ikke omtvistet at avtalen ble undertegnet av Dagestad på vegne av de fem malermestre den 27. eller 28. juni 1961. Avtalens påtegning: «Som byggherre godtas avtalen.» ble undertegnet av byggeselskapet ved Torkildsen. Det er for Høyesterett som for de tidligere instanser omtvistet når dette er gjort. Byretten har lagt til grunn at det var før 6. juli 1961. Lagmannsretten innskrenker seg til å uttale at atskillig taler for at det er gjort kort etter 27. juni og før 6. juli 1961. Etter bevisførselen må jeg legge til grunn at påtegningen er underskrevet en av de første dager etter den 27. juni 1961.

Som tidligere nevnt kan det - når påtegningen ses isolert - vært tvilsomt hva det ligger i at avtalen «godtas». Påtegningens form kan muligens ha sin forklaring i at det i hvert fall i den første del av forhandlingstiden var Weldes og byggeselskapets forutsetning at malermestrene og forskjellige andre håndverkere skulle være selvstendige «spesialentreprenører» som stod i direkte avtaleforhold til byggeselskapet. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Som før sagt mener jeg at Torkildsen måtte forstå at det var som sikkerhet for at avtalen ville bli oppfylt at malermestrene ønsket å få byggherrens underskrift. Etter min mening måtte Torkildsen da også forstå at malermestrenes oppfatning av påtegningen var at byggherren, ved å erklære at han godtar avtalen, inntrer som part eller medforpliktet i avtaleforholdet. Jeg mener som byretten at det da er denne forståelse av påtegningen som må legges til grunn.

Det er ikke gjort innvendinger mot påstandsbeløpets størrelse eller rentepåstanden.

Jeg antar at byggeselskapet må ilegges saksomkostninger for alle instanser og stemmer for slik

dom:

Egne Hjem Byggeselskap A/S betaler til Erling Friis 10.714,48 - ti tusen sju hundre og fjorten 48/100 - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 23. juli 1962.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Egne Hjem Byggeselskap A/S til Erling Friis 6.000 - seks tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:72

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Jeg finner det dog ikke nødvendig å ta standpunkt til det omtvistede bevisspørsmål om Welde, da han overbrakte avtalen med malermestrene til Torkildsen, gjorde denne oppmerksom på at malermestrene ønsket at byggeselskapet som byggherre skulle stille seg ansvarlig for betalingen for malerarbeidet. For meg er det tilstrekkelig å konstatere at Welde - etter det som under enhver omstendighet må anses bevist - meddelte Torkildsen at malermestrene ønsket byggeselskapets underskrift på den påtegning som avtalen var forsynt med. Denne meddelelse, sammenholdt med selve ordlyden i avtalen, måtte etter min mening gi en erfaren forretningsadvokat som Torkildsen oppfordring til på byggeselskapets vegne å ta en reservasjon hvis han ville unngå at selskapet ved å underskrive påtegningen ble ansvarlig eller medansvarlig for betalingen. Slik reservasjon ble ikke tatt.

Dommer Heiberg: Som annenvoterende, dommer Bahr.

Dommer Stabel: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Rode.

Av byrettens dom (dommer Odd Pløen):

- - -

Diplomingeniør Hans Welde arbeidet våren 1961 med et byggeprosjekt som omfattet en serie atriumhus planlagt etter det av ham utarbeidede HaWel byggesystem.

Han samarbeidet med HaWel Byggeselskap A/S, som skulle være byggherre. Høyesterettsadvokat Erling M. Torkildsen var enestyre og forretningsfører for dette selskap, som nu har skiftet navn og heter Egne Hjem Byggeselskap A/S.

Under et møte på ingeniør Weldes kontor den 25. mai 1961 hvor de fire saksøkere samt malermester G. Jacobsen og ingeniør Welde var tilstede, ble det oppnådd enighet om at de tilstedeværende fem malermestere skulle påta seg malerarbeidet på ialt 20 hus på Sørlifeltet i h.t. et anbud som malermester Dagestad hadde inngitt den 23. mai 1961. Det var i dette anbud oppgitt følgende enhetspriser: Type 1 100 kvm. kr. 4.948,10 pr. hus og Type 2 90 kvm. kr. 4.384,12 pr. hus, etter en nærmere angitt arbeidsbeskrivelse og ikke inkludert omsetningsavgift. Det er i anbudet angitt at «prisen er fremkommet etter lønninger og materialpris pr. idag.»

De fem malermestere har i retten forklart at det på dette møtet med ingeniør Welde ble gjort klart for denne at malermestrene ønsket også å ha andre å holde seg til enn ham, og det ble i denne forbindelse nevnt garanti fra Weldes bankforbindelse eller medunderskrift av HaWel Byggeselskap A/S v/høyesterettsadvokat Erling M. Torkildsen. Etter malermestrenes utsagn lovet Welde å skaffe medunderskrift på kontrakten av byggeselskapet, idet han mente det ville bli vanskelig å skaffe underskrift fra banken.

Side:73

En måneds tid etter dette møtet fikk malermestrene hver tilsendt to eksemplarer av «avtale», datert 27. juni 1961 sålydende:

«Undertegnede malermestre L. Melby, G. Jacobsen, 0. E. Samuelsen, Erling Friis, og J. T. Dagestad påtar seg herved maler- og tapetserarbeide på 20 hus hver etter anbud av 23. mai 1961 undertegnet av malermester Dagestad til en sum av for type 1 kr. 4.948,10 (Atrium 100) og for type 2 kr. 4.348,12 (Atrium 92) på grunnlag av forhåndsmålebrev...»

Det heter videre i avtalen:

«Oppgjør skjer etter hvert som arbeidet er utført og etter anvisning fra byggelånebankens takstmann og byggherrens representant.

Eventuelle tilleggsarbeider betales etter måling, men skal ikke igangsettes uten skriftlig samtykke fra byggherren. Som bilag til avtalen vedlegges anbudet og målebrevet.»

Alle kontrakteksemplarer var undertegnet av Hans Welde, likesom det på samtlige eksemplarer sto anført: «Som byggherre godtas avtalen: HaWel Byggeselskap A/S. Erling M. Torkildsen (s.).»

Malermestrene undertegnet og returnerte det ene av de tilsendte eksemplarer av avtalen. - - -

Husene ble ikke malt ferdige idet ingeniør Hans Weldes bo ble tatt under konkursbehandling 5/6 1962 før husene var malt utvendig. Ved konkursen ble arbeidet stoppet. Saksøkerne hadde fått utbetalt endel beløp å konto. Det var blitt sendt avdragsnotaer etterhvert, og disse gikk for samtlige saksøkeres vedkommende ut på en å konto betaling stor kr. 4.500,- for de små hus og kr. 5.500,- for de store hus og kjellerhusene.

Ved konkursens åpning hadde Dagestad mottatt kr. 75.000,-, Samuelsen kr. 35.000,-, Friis kr. 35.500,- og Melby kr. 37.000,- å konto.

I løpet av byggetiden ble det mellom malermestrene og ingeniør Welde truffet forskjellige avtaler om visse tillegg for endringer i utførelsesmåten, tillegg for dagtid og tillegg for spesielt arbeide på de enkelte hus, likesom saksøkerne har krevet tillegg for prisstigning. Malermestrene hadde verken ved kontraktsavslutningen eller under byggetiden kontakt med høyesterettsadvokat Torkildsen. De forhandlet hele tiden med sivilingeniør Welde. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten anser det ved saksøkernes forklaringer, som støttes av vitnet malermester Jacobsens forklaring og diplomingeniør Weldes forklaring, bevist at malermestrene overfor ingeniør Welde fremsatte krav om at de ville ha byggherrens underskrift på kontrakten ved siden av ingeniør Weldes. Dette meddelte Welde til advokat Torkildsen.

Fortolkningen av den påtegning saksøkte gjorde på kontrakten er etter ordlyden tvilsom. Hvis det hadde vært meningen bare å godkjenne underentreprenørene, ville det vært naturlig å sette: «underentreprenørene... godkjennes», mens det på den annen side ville vært naturlig å bruke uttrykket «avtalen tiltres» om påtegningen skulle gi uttrykk for at saksøkte var medforpliktet. Retten finner at den må finne støtte for fortolkningen i andre deler av kontrakten og forholdet for øvrig mellom partene og ingeniør Welde. Kontrakten selv angir i sin tekst ikke hvem der er kontrahent på oppdragsgiversiden. Det står imidlertid i kontrakten at eventuelle tilleggsarbeider ikke skal

Side:74

igangsettes uten skriftlig samtykke fra byggherren, likesom det står at oppgjør skjer etterhvert som arbeidet er utført og etter anvisning også fra byggherrens takstmann. Det er som byggherre at saksøkte har «godtatt» avtalen. Hvis byggherren ikke er berørt av kontrakten, som saksøkte hevder, er det vanskelig å skjønne hvorfor disse bestemmelser i kontrakten er medtatt. Den synes direkte å ta sikte på en begrensning av byggherrens ansvar, og peker i retning av at byggherren er medkontrahent, eventuelt ved siden av Welde. Det avgjørende for retten er diplomingeniør Weldes forklaring om de forhandlinger som gikk forut for saksøktes underskrift. Det var på den tid, uttalte Welde, meningen at saksøkte selv skulle slutte direkte avtale med en del av underentreprenørene, deriblant malerne. Den entreprise Welde påtok seg skulle ikke omfatte dette arbeid. Denne ordning motsatte imidlertid ingeniør Weldes bank seg å gå med på. Banken krevet at ingeniør Welde skulle stå som hovedentreprenør og at hans entreprise skulle omfatte også malerarbeidet. Dette skjedde bare et par dager før hovedkontrakten mellom Welde og saksøkte ble undertegnet, den 6. juli 1961. Inntil da var det forutsatt mellom Welde og byggeselskapet at dette skulle inngå kontraktene med bl.a. malermestrene. Partene er ikke enige om på hvilket tidspunkt kontrakten av 27. juni 1961 ble påtegnet av Torkildsen på vegne av byggeselskapet. Selv hevder han at dette ikke skjedde før etter at hovedkontrakten var undertegnet, mens malermestrene hevder at påtegningen må være foretatt den 27. juni eller umiddelbart etter. Flere av malermestrene har hevdet, at de mottok kontrakten med Torkildsens underskrift en av de siste dager av juni. Malermester Friis gjør således gjeldende at han hadde mottatt kontrakten før han reiste på ferie en av de første dager av juli. Retten finner på grunnlag av dette å måtte legge til grunn at påtegningen er skjedd før 6. juli 1961. Med den forutsetning ingeniør Welde og byggeselskapet dengang hadde med hensyn til entreprisene synes ikke dette unaturlig. Påtegningen må ut fra denne forutsetning naturlig forståes derhen at byggeselskapet ble direkte ansvarlig for kontraktens oppfyllelse. Det måtte i ethvert fall være klart for byggeselskapet at saksøkerne måtte få en slik oppfatning av kontrakten. Hvis byggeselskapet ikke ville være bundet direkte, etterat kontraktsforholdet med Welde ble et annet enn opprinnelig forutsatt, burde selskapet straks tatt dette opp med saksøkerne.

Retten finner på grunnlag av det anførte at saksøkte må være ansvarlig for de i kontrakten oppførte anbudssummer.

Retten finner videre at saksøkte må være ansvarlig for de tillegg som skyldes prisstigning og stigning i lønninger. Dette er ikke direkte anført i kontrakten, men anbudet som er vedlagt som et kontraktsdokument forutsetter et slikt tillegg. Dertil kommer at saksøktes kontrakt med diplomingeniør Welde inneholder en klausul om at kontraktssummen skal økes med de tillegg som underentreprenørene har krav på etter sine avtaler. Retten finner at kontrakten av 27. juni 1961 på grunnlag herav naturlig må forståes derhen at saksøkerne hadde krav på pristillegg p.g.a. prisstigning og at saksøkte må være ansvarlig for dette. Dette stemmer med den oppfatning ingeniør Welde hadde av avtalen av 27/6 1961.

Side:75

Når det gjelder de øvrige tilleggskrav som er gjort gjeldende, finner retten ikke at saksøkte kan være ansvarlig for disse. Dette gjelder uten videre de krav som skriver seg fra avtaler med Welde om dagtid og avtaler om tillegg for diverse tilleggsarbeider som ikke er nevnt i kontrakten. Noe mere tvilsomt stiller spørsmålet seg for så vidt angår de tillegg som skyldes endringer i arbeid p.g.a. endringer av vinduer m.v. Retten er blitt stående ved at disse tillegg ikke kan kreves dekket av saksøkte, fordi saksøkerne ikke på forhånd har sikret seg byggherrens samtykke. Det er uttrykkelig tatt dette forbehold i kontrakten. Selv om det under kontraktsavslutningen måtte fremstille seg som uklart for saksøkerne om Welde handlet på vegne av byggeselskapet eller seg selv, måtte det under arbeidets gang være blitt klart for dem at Welde opptrådte som hovedentreprenør og at han ikke uten videre kunne handle på vegne av og binde selskapet. Saksøkerne har da også selv gitt uttrykk for at de under arbeidets gang oppfattet Welde som hovedentreprenør.

Det neste spørsmål blir om det gjenstår noe udekket av den del av det utførte arbeide som saksøkte må være ansvarlig for.

Retten har tidligere redegjort for den betalingsordning som ble gjennomført mellom saksøkerne og diplomingeniør Welde. Retten oppfatter denne betaling derhen at det ble betalt å konto på hvert enkelt hus, kr. 5.500,- for de store hus og kr. 4.500,- for de små husene og at denne betaling først og fremst tok sikte på å dekke anbudssummene.

Det er derfor ikke det sist utførte arbeide som står udekket, idet det ikke ble foretatt noe fullstendig oppgjør for de enkelte hus etterhvert som disse ble ferdige.

På dette grunnlag er det for retten uten videre klart at malermester Melby har fått utbetalt alt det han etter kontrakten hadde krav på overfor saksøkte. - - -

Det samme gjelder malermester Dagestad. - - -

Heller ikke Samuelsen kan derfor ha krav på saksøkte for det arbeide han har utført, men ikke fått dekning for.

For såvidt angår malermester Friis' krav stiller saken seg annerledes. For denne saksøkers vedkommende foreligger det forskuddsnotaer og betalingspåtegninger som viser hvilke hus det er betalt å konto på og hvor meget på de enkelte hus. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Knut Hougen og Erling Rikheim):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

I hovedkontrakten av 6. juli 1961 mellom byggeselskapet som byggherre og diplomingeniør Hans Welde som entreprenør heter det under III: «Byggherren er gjort kjent med og godkjenner at entreprenøren benytter følgende underentreprenører og kontraktene med dem som vedlegges.» Deretter er oppregnet 5 kontrakter med forskjellige underentreprenører, sist kontrakten med malermester J. P. Dagestad m.fl. for malerarbeidet. Alle disse kontraktene er datert 27. juni 1961, og alle unntatt en, som gjelder grunnarbeidene, har sålydende påskrift: «Som byggherre godtas avtalen: HaWel Byggeselskap A/S.» Det er på

Side:76

det rene i saken at kontraktene med påskriften er formulert av Welde. De fotokopier av kontraktene som er vedlegg til hovedkontrakten, har ingen underskrift på vegne av byggeselskapet. Etter det som er opplyst, er underskrift for byggeselskapet aldri blitt påført andre underentreprenørkontrakter enn den om malerarbeidet.

Diplomingeniør Welde har for lagmannsretten forklart at han føyde til påskriften på underentreprenørkontraktene fordi underentreprenørene og kontraktene skulle godkjennes av byggherren. Han viste her til avsnitt III i hovedkontrakten.

Welde har videre bekreftet malermestrenes forklaringer om at de på møtet 25. mai 1961 ga uttrykk for at de ikke fant det tilstrekkelig med hans underskrift og ønsket medunderskrift fra hans bank eller fra byggherren. Det ble til at Welde skulle skaffe eller søke å skaffe byggherrens medunderskrift. Det var opplyst at høyesterettsadvokat Torkildsen representerte byggherren. Så tidlig som 25. mai var det for øvrig tanken at byggeselskapet selv skulle inngå kontrakter direkte med underentreprenørene, men Welde trodde ikke at dette ble nevnt på møtet. I alle tilfelle skulle alt administreres av ham.

Welde har videre forklart at kontrakten av 27. juni 1961 ble skrevet i to eksemplarer. Det ene ble underskrevet av Dagestad og av Welde, som så gikk til Torkildsen med papiret og meddelte denne at malermestrene ønsket byggherrens medunderskrift. Uten å huske ordene han brukte, mener Welde bestemt han sa til Torkildsen at malermestrene ville ha sikkerhet for sine penger. Torkildsen underskrev påskriften på kontrakten med det samme og Welde tok papiret med og leverte det deretter til Dagestad. Det andre kontraktseksemplaret lot Welde fotokopiere. Kopiene sendte han de andre malermestrene til underskriving og retur og senere Torkildsen til underskriving. - For lagmannsretten er det for øvrig på det rene at kopiene ble sendt malermestrene med brev av 30. juni og til Torkildsen med brev av 31. august 1961, som lød slik: «Vennligst undertegn de vedlagte avtaler, og returner de enten til vårt kontor, eller direkte til de forskjellige malermester så fort som mulig.» Torkildsen underskrev og returnerte kopiene 2. september 1961. Han har også underskrevet et originaleksemplar (gjennomslagseksemplar), som Dagestad har fått og som nå er forevist under ankeforhandlingen.

Høyesterettsadvokat Torkildsen har i retten bestemt benektet at Welde har meddelt ham at malermestrene ønsket hans underskrift på vegne av byggherren eller overhodet at de forlangte noen garanti. Han mener at også det originale kontraktseksemplar ble underskrevet av ham samtidig med fotokopiene i september. Under enhver omstendighet har den tanke ikke streifet ham at hans underskrift på kontrakten av 27. juni 1961 om malerarbeidet kunne innebære noen garanti.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at malermestrene overfor Welde har gitt uttrykk for at de ønsket byggherrens navn på kontrakten som sikkerhet ved siden av Weldes, slik de selv og Welde har forklart. Men retten finner det ikke godtgjort at dette av Welde er meddelt Torkildsen og oppfattet av ham. Det er for det første lite sannsynlig at Torkildsen i så fall ville ha skrevet under uten videre og med det samme. Dessuten stiller det seg for retten tvilsomt om Welde

Side:77

overhodet har hatt helt klart for seg forskjellen på en erklæring til underentreprenører om medansvar for entreprenørens forpliktelser overfor disse og en godkjenning av kontaktene som gitt i avsnitt III i hovedkontrakten av 6. juli 1961. I følge sin forklaring for lagmannsretten må han ha ment eller trodd at Torkildsen kunne gi en forpliktende garantierklæring overfor malermestrene ved bare å underskrive en påskrift som Welde hadde formulert til bruk for byggherrens godkjenning av kontrakten.

Etter bevisførselen er det atskillig som taler for at Torkildsen har skrevet under det foreviste originaleksemplar av kontrakten om malerarbeide kort tid etter 27. juni og før han skrev under hovedkontrakten av 6. juli 1961. Men retten kan ikke se at dette vesentlig støtter garantisynspunktet. Det kunne godt tenkes at Welde hadde behov for å få byggherrens godkjenning av kontrakten om malerarbeidet før hans hovedkontrakt med byggherren var ferdig utformet. Da synes det vanskeligere å forstå hvorfor Torkildsen underskrev fotokopiene 2. september 1961, når han allerede hadde godkjent innholdet ved å skrive under hovedkontrakten. Men selv om det kan sies å være lite overveiet å skrive under på kopiene uten først å spørre Welde om grunnen til at dette ble forlangt, kan forholdet etter rettens mening ikke føre til at byggeselskapet blir ansvarlig.

Lagmannsretten finner ikke at det etter påskriftens ordlyd er særlig nærliggende å forstå den som en garantierklæring eller en tiltredelse som ansvarlig avtalepart. Slik påskriften lyder, er det etter rettens mening naturlig å lese den som et uttrykk for byggherrens godkjenning av avtalen, altså i samsvar med hva Welde opprinnelig synes å ha ment med den. Etter det som foreligger for lagmannsretten, finner retten ikke noe påfallende i at byggherren overfor hovedentreprenøren skal godkjenne underentreprenørene og hovedentreprenørens kontrakter med dem. Kontraktene vil blant annet kunne inneholde beskrivelser eller spesifikasjoner som ikke finnes ellers i avtalen mellom byggherre og hovedentreprenør. Heller ikke finner retten det påfallende at disse kontrakter har bestemmelser om at oppgjør skjer etter anvisning også fra byggherrens representant og om at tilleggsarbeider krever skriftlig samtykke fra byggherren. Slike bestemmelser kan tjene hovedentreprenørens interesser, og retten kan ikke se at de gir grunnlag for å presumere ansvar for byggherren overfor underentreprenørene for hovedentreprenørens forpliktelser.

Etter dette vil byggeselskapet bli frifunnet. - - -

Side:78