Rt-1967-692

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1967-05-25
Publisert:	Rt-1967-692
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60/1967
Parter:	Riksadvokatfullmektig Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Bahr, Nygaard, Stabel, Endresen, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §52, §63, Motorvognloven (1926) §15, §17, §29

Dommer Bahr: Oslo byrett avsa den 2. februar 1967 dom med slik domsslutning:

A, født B, født xx.xx.1945, dømmes for forseelser mot motorvognlovens §17 annet ledd og første ledd, 2. pkt., samt §15 første ledd, jfr. §29 og straffelovens §63 annet ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager,

Side:693

betinget med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn, jfr. straffelovens §52 flg., og en ubetinget bot til statskassen på kr. 300,- - trehundre kroner - eller hvis boten ikke betales fengsel i 12 - tolv - dager.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengselsstraff.

Politimesteren i Oslo har påanket dommen på grunn av straffutmålingen. Det heter i ankeerklæringen bl.a.:

«Etter påtalemyndighetens mening er det et åpenbart misforhold mellom de forseelser byretten har funnet domfelte skyldig i og den straff rettens flertall - domsmennene - har fastsatt som reaksjon. Man antar også at reglene for straffens fastsettelse er feilaktig anvendt.

Rettens flertall har funnet å kunne gi betinget fengselsstraff særlig på grunn av de omstendigheter som førte domfelte opp i de straffbare forhold, nemlig at hun traff sammen med en mann i moden alder som vel ønsket å finne adspredelse i denne unge kvinne mens han hadde en verserende ekteskapstvist og at denne mannen som var synlig påvirket av alkohol, ikke burde ha overlatt til henne å kjøre bilen.

- - -

Påtalemyndigheten kan ikke se at de forhold som anføres av rettens flertall, er av en slik art eller karakter at de kan betegnes som særlige omstendigheter som etter Høyesteretts praksis kan føre til betinget reaksjon etter en vurdering i det enkelte tilfelle.

Man henviser i nærværende tilfelle til at domfelte var vel 20 1/2 år på tiden for de pådømte forseelser, at hun kjørte omhandlede bil i påvirket tilstand en lengre strekning gjennom flere av Oslos gater uten førerkort og etter kun å ha kjørt bil en gang tidligere og ellers uten noen øvelse, at det var hun selv som tok initiativet til kjøringen ved å spørre bilens eier om å få kjøre den til sin daværende bopel, at kjøringen på grunn av hennes uaktsomhet endte med trafikkuhell hvorunder det ble forvoldt forholdsvis stor materiell skade også for en utenforstående, nemlig innehaversken av en manufakturforretning i X-veien 6, og at hensikten var å kjøre bilen helt til Y-veien 18 hvor hun den gang bodde».

Under ankeforberedelsen har det etter foranledning av forsvareren vært foretatt personundersøkelse av domfelte ved Oslo og Akershus vernelag og innhentet psykiatrisk uttalelse om henne fra politilegen i Oslo, Henrik Bauge. Av personundersøkelsen, som er avgitt 14. april 1967, hitsetter jeg fra undersøkerens sammendrag:

«Klienten er vokset opp i Nord-Norge sammen med sin mor og eldre søster. Faren forlot hjemmet og reiste til Oslo da klienten var ganske liten. Han lot meget sjelden høre fra seg og sendte ikke underhold til sin familie. Moren måtte ta lønnet arbeid for å forsørge seg og sine barn. Ifølge klienten sørget hun godt for sine to barn og skaffet dem en bra utdannelse. Begge har tatt realskoleeksamen og ettårig handelsskole. Klienten kom til Oslo første gang 16 år gammel og var her kort tid. Etter å ha tatt

Side:694

handelsskoleeksamen i Z, kom hun tilbake til Oslo hvor hun i en lengre periode arbeidet som kontordame. Hun fant seg ikke til rette her. Hovedårsaken var slette og utrivelige boligforhold. Hun reiste derfor hjem til moren i Z. Derfra tok hun skritt til å få visum til USA, hvor hun gjennom et arbeidsformidlingskontor hadde fått ansettelse som barnepike. I den tiden hun ventet på visum, reiste hun til Oslo og tok en kontorpost. I denne post hadde hun et stort arbeidspress. Dette, spenningen over den forestående Amerikareisen, utrivelige boligforhold, samt stadige smerter i maven, gjorde henne søvnløs og nervøs.

Klienten giftet seg i oktober 1966 med en tidligere straffet ungarer. Klienten gav uttrykk for at hun tror at han for fremtiden vil avholde seg fra å begå straffbare handlinger, hvis hun bare kan være om ham til stadighet. Når han er i arbeid, er han grei og lett å ha med å gjøre.

Ifølge opplysninger fra skolen har klienten vist en god oppførsel. Hun fikk Godt i hovedkarakter til handelsskoleeksamen.

En tidligere arbeidsgiver uttalte at klienten hadde utført sitt arbeid til hans fulle tilfredshet og at hun sluttet etter eget ønske. - Ifølge opplysninger fra trygdekassen får en inntrykk av at klienten har vært stabil i sitt arbeidsliv. Hun er ikke barnevernsbehandlet og er ikke tidligere straffet eller bøtelagt.»

Videre siterer jeg av vernelagets konklusjon og uttalelse:

«- - - Hun har vist stabilitet i arbeidslivet. I oktober 1966 giftet hun seg. Hun kjente til mannens kriminelle fortid og gikk inn for å hjelpe ham. Så vidt vites har mannen siden skikket seg bra. Klienten mener han er helt avhengig av henne. Ifølge de fremkomne opplysninger synes klienten å være en person med en helt ordnet livsførsel, - -.»

I politilegens erklæring av 25. april 1967 er ektefellenes personlige egenskaper og situasjonen i ekteskapet inngående belyst og vurdert. Erklæringen slutter slik:

«Når det gjelder spørsmålet om soning antar jeg at en straffeanvendelse ved anbringelse i anstalt vil ha en skadelig innvirkning på undersøkte, overensstemmende med den vurdering som er lagt til grunn i det foranstående.»

Jeg har funnet saken meget tvilsom, men er blit stående ved at anken bør forkastes.

Selv om Høyesterett gjennom mange år konsekvent har fulgt den linje, at det for bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand som regel bør reageres med ubetinget fengselsstraff, har man dog ikke så rent få eksempler på at straffen er gjort betinget når spesielle forhold er til stede, f. eks. hvor domfelte er meget ung eller - noe som har særlig interesse i denne sak - hvor soning av straff etter forholdene ville medføre en uforholdsmessig påkjenning for vedkommende domfelte og/eller hans pårørende. Eksempler på avgjørelser av den sistnevnte art finnes bl.a. i Rt-1959-709 og Rt-1961-446; jeg viser også til høyesterettsdom av 3. mars 1967. *)

• ) Se foran side 253.

Når det gjelder den foreliggende sak, er jeg enig med påtalemyndigheten i at byrettens - flertallets - begrunnelse for å gjøre straffen betinget ikke er tilstrekkelig. Jeg er også enig i det som er anført i ankeerklæringen om karakteren av selve det straffbare forhold. Det dreier seg om et relativt grovt tilfelle av promillekjøring; påvirkningsgraden var ikke så rent liten (over 1 promille under kjøringen), domfelte hadde ikke førerkort, og det ble voldt skade for tredjemann.

Jeg finner likevel - etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett - at det her må sies å foreligge et særtilfelle hvor utsettelse av fullbyrdelsen av frihetsstraffen vil være på sin plass. Jeg antar nemlig at en soning ville innebære en vesentlig større påkjenning for A enn for domfelte i promillesaker i sin alminnelighet, og at den ville kunne medføre uforholdsmessige og uopprettelige skadevirkninger. Jeg legger da først og fremst vekt på at domfelte etter at det straffbare forhold fant sted, har inngått ekteskap, og at det på grunn av mannens karakteregenskaper må antas å være en nærliggende fare for at han vil falle tilbake til sin tidligere livsførsel og en alvorlig krise i ekteskapet inntre dersom domfelte blir satt inn til soning av de 21 dagers fengsel. Jeg bygger her særlig på politilegens uttalelse, som etter min mening må tillegges betydelig vekt.

Det er også et par andre momenter som kan fortjene å nevnes, selv om de i og for seg ikke ville være tilstrekkelige til å gi grunnlag for betinget dom: For det første at domfelte ved anledningen ikke var frisk og var plaget av smerter i magen, og at hun ikke hadde spist de siste to dager før alkoholnytelsen og kjøringen fant sted. For det annet at det er gått henimot et år siden det straffbare forhold ble foretatt, uten at det kan legges domfelte til last at saksbehandlingen har tatt så lang tid.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Endres en og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jacob Wulfsberg med domsmenn):

A, født xx.xx.1954 i Æ, kontordame bor Ø, inntekt ca. kr. 1 100,- pr. mnd. Ikke straffet eller bøtelagt tidligere. Gift 29/10 1966 med A, ingen barn. - - -

Førsteamanuensis Fred Dybing har møtt som sakkyndig for å redegjøre for blodprøvene, i samband med det har aktor lagt frem den kliniske undersøkelse som konkluderer med at tiltalte «virker klinisk edru» og brev av 13/7 1966 fra Farmakologisk Institutt som ga resultatet av blodprøvene, henholdsvis 1,01 og 0,85 promille alkohol i middelverdier for prøver tatt 29/6 kl. 0315 og kl. 0355.

Tiltalte har handelsskole og realskole. 28. juni sluttet hun ca. kl. 2000 med arbeidet, gikk hjem til daværende bopel i Y for å vaske håret, dit kom B, født xx.xx.1921, ba henne med ut og de gikk på en restaurant

Side:696

sammen. Hun var sulten, hadde ikke spist noe på et par dager, B spanderte to glass med øl som hun drakk, det ble ikke til at hun spiste noe. Hun kan ikke si noe sikkert om hva slags øl hun drakk eller hvor meget glassene tok. Hun kan ikke sikkert si hvor lenge de satt på restauranten, vet ikke hva den heter. B fortalte at han var skilt, ville vise tiltalte den villaen som hustruen hadde overtatt og de tok drosje til X. Hun ville hjem igjen, fikk lov til å kjøre B's bil som sto der oppe, han hjalp henne litt med å starte den. Hun hadde kjørt bil en gang tidligere, hadde ellers ingen øvelse. Hun satte seg bak rattet, B ved siden av. De kjører nedover Grefsenveien, krysser Store Ringvei, nærmer seg Treschowsgt., B sier hun skal kjøre til høyre, hun så gjør og kjører inn i et hus på høyre side av en stikkvei som går fra Grefsenveien til Treschowsgt. Dette hus ligger et par trappetrinn under gatenivå. I manufakturforretningen ble det ødelagt flere vindusruter ved sammenstøtet. Et par vitner så at tiltalte satt i førersetet.

Førsteamanuensis Dybing sier at det i hver ampulle bør være minst 50 mg. blod for å gi en mest mulig sikker analyse. De tre ampuller i første prøvesett var alle undervektige, to av de tre ampuller i annet prøvesett hadde tilstrekkelig innhold, mens den siste var undervektig. Resultatet av de tre første ampuller var 0,94 1,04 1,04 av de siste tre ampuller 0,84 og 0,88 etter Widmarks metode og 0,84 med ADH-metoden. Resultatene kan forklares med to halve litere med eksportøl drukket fra ca. kl. 2200 og utover hvis man regner med minimumsforbrenning på 0,10 promille i timen, mest sannsynlig er det dog at tiltalte har drukket noe mer. Retten legger til grunn at blodprøvene gir et riktig uttrykk for den mengde alkohol som tiltalte hadde drukket, at hun ikke er blitt lurt i noe alkohol, og at promillen under kjøringen ca. kl. 0045 var noe større enn da prøvene ble tatt.

Retten anser det etter dette godtgjort at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen og hun blir å kjenne skyldig i samsvar med den. Det var hun som satt ved rattet og det faller på hennes ansvar når hun kjørte galt og inn i manufakturforretningen. Den stikkvei som hun kjørte inn i fra Grefsenveien førte som nevnt til Treschowsgt., men det naturlige ville ha vært å kjøre Grefsenveien rett frem forbi et lite blomsteranlegg og så svinge til høyre inn i Treschowsgt. Bilen var en Opel Kaptein, 1960-modell.

Tiltalte har vist til at hun er gift med en mann som er straffet en rekke ganger, bl.a. vært på Berg arbeidsskole og 3 dommer siden da, siste gang 2/6 1965 til fengsel i 1 år og 4 måneder, videre botlagt noen ganger for fyll - ifølge politiets opplysning, siste gang 11/1 1967 til en bot på kr. 150,-. Hun mener at hun skal klare å redde ham, men han klarer ikke å være alene og vil komme galt avgårde hvis hun blir satt i fengsel. Han har de siste måneder arbeidet som sveiser ved Elektrisk - - - hvor han fortsatt er, har ikke møtt som vitne i retten, ifølge tiltalte fordi han ikke kan være borte fra arbeidet.

Ifølge stevnevitnet er B for tiden innlagt på sykehus og han har ikke møtt som vitne. Retten har ikke funnet å kunne utsette saken for å høre hans forklaring, jfr. at saken allerede er blitt temmelig gammel. - - -

Retten - dens flertall, domsmennene - setter straffen til fengsel i 21 dager, betinget med to års prøvetid uten tilsyn. Når retten i dette

Side:697

tilfelle har funnet å kunne gi betinget fengselsstraff skyldes det særlig de omstendigheter som har ført tiltalte opp i det straffbare forhold. Hun har truffet sammen med en mann i moden alder som vel har ønsket å finne adspredelse i denne unge kvinne mens han hadde en verserende ekteskapstvist. Ifølge vitner var B synlig påvirket av alkohol. Han burde ikke ha overlatt til henne å kjøre bilen. - I tillegg må tiltalte betale en ubetinget bot på kr. 300,-.

Rettens mindretall - formannen - finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike sikker rettspraksis om ubetinget fengselsstraff for promillekjøring. Tiltalte har riktignok noe dum og troskyldig fulgt med B, men helt frivillig. Det var ikke bare en kort strekning som hun skulle kjøre og hennes manglende kjøreevne førte til temmelig stor materiell skade. - - -