Rt-1967-812
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-06-24 |
| Publisert: | Rt-1967-812 |
| Stikkord: | Åsetestakst |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 71B/1967 |
| Parter: | Elisabeth Ramholdt Østtorp ved verge Jonathe Ramholdt Østtorp (advokat Øystein Eskeland - til prøve) mot 1. Bodil Nielsen, 2. Gunvor Knobel, 3. Ulf Bjørnar Østtorp ved verge Anne-Lise Piwowarski (høyesterettsadvokat Per Kolstad). |
| Forfatter: | Endresen, Leivestad, Bahr, Eckhoff, Berger |
| Lovhenvisninger: | LOV-1863-05-09, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Bygningsloven (1965) §35 |
Dommer Endresen: Eiendommen gnr. 85 bnr. 2, 5 og 6 tilhører avdøde Mathilde Østtorp og før avdøde ektefelle Einar Østtorps fellesbo av Tune. Mathilde Østtorp døde i april 1965, og arvinger i boet var sønnen Asbjørn Østtorp og døtrene Bodil Nielsen og Gunvor Knobel.
I tillegg til de bruksnummer jeg nettopp har nevnt, har boet også grunnbokhjemmel til en tomt, gnr. 85 bnr. 21, som er utskilt fra den øvrige eiendom. Etter morens død hevdet Asbjørn Østtorp at han hadde fått denne tomt i gave av sin mor som tidligere også hadde gitt sine to døtre hver sin tomt. Asbjørn Østtorp døde imidlertid i juli 1965. Det er i hans bo to umyndige arvinger, datteren Elisabeth Ramholdt Østtorp - - - og - - -
Etter farens død fremsatte Elisabeth Ramholdt Østtorp med moren som verge krav i boet etter Mathilde og Einar Østtorp om å få utlagt til seg gnr. 85 bnr. 2, 5, 6 og 21. Kravet var prinsipalt grunnet på åsetesrett, subsidiært på odelsrett. Skifte- og åsetestakst ble avgitt ved Tune skifterett 23. juni 1966, og verdien ble her samlet satt til kr. 137.000. Av hensyn til tvisten om eiendomsretten til gnr. 85 bnr. 21 ble dette bruksnummer også vurdert særskilt, og verdien ble satt til kr. 4.500. Under taksten gjorde Elisabeth Ramholdt Østtorps prosessfullmektig gjeldende at hun etter loven av 9. mai 1863 som åsetesberettiget hadde krav på å få eiendommen utlagt etter «billig takst» i form av redusert pris og ba eiendommen taksert på denne måte. Retten fant imidlertid ikke å kunne foreta noe nedslag i prisen. Det dreiet seg om en eiendom som innen kort tid ville bli utparsellert; etter rettens mening ville det da ligge utenfor formålet med loven av 1863 og føre til åpenbar forfordeling mellom arvingene om åsetesarvingen skulle få et fradrag i den pris som måtte ansees som gangbar pris i egnen. Retten fant derfor at «billig takst» i dette tilfelle måtte settes til den fulle verdi, altså til de beløp jeg nettopp har nevnt.
Både Elisabeth Ramholdt Østtorp ved sin verge og Bodil Nielsen og Gunvor Knobel begjærte overtakst som ble avgitt 8. oktober 1966. Retten kom på samme måte som ved undertaksten til at «billig takst» i dette tilfelle måtte settes lik den gangbare pris i egnen slik at intet nedslag skulle gjøres i den fulle verdi. Overtakstens slutning lyder:
«Gnr. 85 bnr. 2, 5, 6 og 21 med påstående bebyggelse i Tune gis en skifte- og åsetesovertakst på kr. 148.000,- kronerethundreogførtiåtte tusen.
Gnr. 85 bnr. 21 verdsettes til kr. 5.500,- kroner femtusenfemhundre.»
Side:813
Om saksforholdet for øvrig vises til overtakstens premisser.
Elisabeth Ramholdt Østtorp ved sin verge Jonathe Ramholdt Østtorp har påanket overtaksten til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at en åsetesberettiget arving under enhver omstendighet har krav på å få overta åsetet til en pris lavere enn full verdi, og at det derfor foreligger feil i rettsanvendelsen ved overtakelsen. Videre er det en feil i rettsanvendelsen at skifteretten ved fastsettelsen av «billig takst» ikke har tillagt det betydning at Asbjørn Østtorp i mange år drev gården for moren uten lønn, og heller ikke at hans søstre tidligere har fått hver sin tomt i gave. I tilknytning til sistnevnte anførsler gjøres gjeldende at det i hvert fall var en feil i saksbehandlingen at det ikke i overtakstens premisser ble gitt noen begrunnelse for hvorfor disse momenter ikke er tillagt betydning, jfr. skjønnslovens §28. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«Skifteovertaksten oppheves og saken hjemvises til ny overtakst med nye skjønnsmenn.
Bodil Nielsen, Gunvor Knobel og Ulf Bjørnar Østtorp dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for Høyesterett til Elisabeth Ramholdt Østtorp.»
Bodil Nielsen, Gunvor Knobel og Ulf Bjørnar Østtorp ved verge har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Tune skifteretts åsetestakst av 8/10 1966 i bo nr. 26/1965A Tune skifterett, avdøde Mathilde og før avdøde Einar Østtorps dødsbo av Tune, vedkommende de faste eiendommer gnr. 85 bnr. 2, 5, 6 og 21 i Tune stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes av den ankende part saksomkostninger for Høyesterett.»
Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett.
Ankemotpartene har på et grunnlag som jeg her ikke behøver gå nærmere inn på, gjort gjeldende at den ankende part ikke har åsetesrett til den omhandlede eiendom. Partene er imidlertid enige om at dette spørsmål utsettes til senere avgjørelse, og at avgjørelsen i denne sak bygges på den forutsetning at den ankende part har åsetesrett.
Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten i overtaksten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i overtakstens premisser.
Den ankende part har for Høyesterett i første rekke gjort gjeldende at forarbeidene til loven av 1863 viser at det har vært meningen å gi åsetesarvingen rettskrav på å få overta åsetet til redusert pris. Det kan - hevdes det - også gjøres gjeldende betenkeligheter av reell art mot et annet resultat. Åsetesarvingen innretter ofte i tidlig alder sitt liv med sikte på at han i sin tid skal få overta åsetet for en rimelig pris og blir derfor værende på gården, mens hans søsken flytter ut, ofte etter å ha fått bekostet utdannelse til et annet yrke. Det ville virke urimelig og på lang sikt også skadelig for jordbruksnæringen om
Side:814
åsetesarvingen ikke skulle kunne regne med å få eiendommen for redusert pris selv om det skulle vise seg umulig å fortsette gårdsdrift på eiendommen. Det er nemlig uvisst om han ville se seg tjent med å bli på gården om han ikke under enhver omstendighet var sikret nedslag i prisen.
Jeg er ikke enig i disse synsmåter. Loven av 1863 tilsikter ikke primært å gi åsetesarvingen noen økonomisk særrett. Retten for den åsetesberettigede til å overta åsetet for «billig takst» er bare det middel loven bruker for å få realisert sitt egentlige formål - å sette åsetesarvingen i stand til å overta gården udelt på et slikt økonomisk grunnlag at han kan drive den på forsvarlig vis med et rimelig økonomisk utbytte. I dette tilfelle har skifteretten i overtaksten lagt til grunn at det under de foreliggende omstendigheter ikke kan bli tale om noen gårsdrift på eiendommen i fremtiden. Det anføres om dette: «Eiendommen har en meget sentral beliggenhet i Tune kommune, og tettbebyggelsen har stadig økt i strøket. Området er ettertraktet både når det gjelder tomter til industri og til boliger. Retten har når det gjelder grunnen, og det gjelder hele området, utelukkende taksert den som tomtegrunn. Retten er av den oppfatning at det ikke kan være tale om noen gårdsdrift på eiendommen, og finner det helt klart at den må betraktes som et utparselleringsobjekt, og at utparsellering vil være et faktum om kort tid. Det er på det rene at kommunen vil gå til ekspropriasjon av området.»
Den bevisvurdering retten her har foretatt, er bindende for Høyesterett. Til supplering kan jeg imidlertid opplyse at Kommunal- og arbeidsdepartementet 11. mars 1967 i medhold av bygningsloven av 18. juni 1965 §35 nr. 1 har samtykket i at eiendommen gnr. 85 bnr. 2, 5, 6 og 21 - som omfattes av reguleringsplan stadfestet i 1936 - blir ekspropriert av Tune kommune. Tune formannskap har i møte 13. april 1967 fattet vedtak om at kommunen skal begjære skjønn i forbindelse med ekspropriasjon av eiendommen, og henvendelse er også gjort til en advokat som har fått i oppdrag å fremme saken.
Etter dette må jeg anse det utelukket at det kan bli tale om å utnytte eiendommen i jordbruksøyemed, og grunnlaget for å kreve åsetet utlagt for «billig takst» i form av redusert pris er dermed borte. Og som fremhevet i de to takster vil en åsetesarvings overtagelse av åsetet for redusert pris under slike omstendigheter - hvor eiendommen må påregnes avhendet innen kort tid for full pris - kunne føre til en åpenbar forfordeling av boets midler mellom arvingene.
I anledning av den ankende parts prosedyre for Høyesterett vil jeg nevne at jeg for mitt vedkommende ikke i forarbeidene til loven av 1863 - som jeg leser dem - kan finne støtte for at åsetesarvingen har et ubetinget rettskrav på å få overta åsetet for redusert pris. Og når det gjelder anførselen om at det etter omstendighetene kan virke urimelig overfor åsetesarvingen om han må betale full pris, og på lang sikt vil være skadelig for
Side:815
jordbruksnæringen, kan det vises til at åsetesarvingen ville ha stått i samme stilling om arvelateren i levende live hadde solgt eller var blitt fraekspropriert eiendommen. Det ville da overhodet ikke bli spørsmål om noen overtagelse for åsetestakst.
Som jeg allerede har nevnt har Elisabeth Ramholdt Østtorp også påberopt som en feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen at retten ikke ved fastsettelsen av «billig takst» har tillagt det betydning og heller ikke drøftet i premissene at Asbjørn Østtorp i mange år drev gården for moren uten lønn, og at hans søstre tidligere har fått hver sin tomt av moren. Ankemotpartene har gjort innvendinger mot den saksfremstilling den ankende part i denne forbindelse har gitt, noe som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Heller ikke går jeg inn på spørsmålet om dette er momenter som etter sin art kan tillegges vekt ved fastsettelsen av «billig takst». Det er tilstrekkelig for meg å konstatere at disse momenter i hvert fall ikke kan tillegges vekt i et tilfelle som det foreliggende hvor selve grunnlaget for åsetesarvingens rett til å få nedslag i prisen - at eiendommen fortsatt vil bli drevet som gårdsbruk - ikke lenger foreligger. Jeg finner derfor at anken over rettsanvendelsen og saksbehandlingen på dette punkt ikke kan føre frem.
Saken gjelder et spørsmål av prinsipiell betydning som den ankende part hadde grunn til å få prøvet for Høyesterett. Jeg finner derfor at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Tune skifteretts åsetesovertakst av 8. oktober 1966 over eiendommene gnr. 85, bnr. 2, 5, 6 og 21 i Tune stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr, Eckhoff og Berger: Likeså.