Rt-1967-948

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-09-02
Publisert:	Rt-1967-948
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 84 B
Parter:	A (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland) mot B og hennes barn C (advokat H. Vedelden - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Hiorthøy, Ryssdal, Eckhoff, Mindretall: Endresen
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§13, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0

Dommer Nygaard: B, X, fødte den 23. desember 1962 en pike som fikk navnet C. I fødselsmeldingen ble A oppgitt som barnets far. Allerede før fødselen hadde A meddelt at han ikke erkjente farskapet til det barnet som B ventet, og saken var av fylkesmannen i Rogaland sendt Jæren herredsrett til behandling etter reglene i §13 punkt li loven om born utanom ekteskap av 21. desember 1956. Stevning var blitt uttatt den 10. september 1962. Herredsretten avsa dom i saken den 28. desember 1964 med følgende domsslutning: «A frifinnes for farskapet til B's barn født xx.xx.1962. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

B og barnet påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som den 10. mars 1966 avsa dom med slik domsslutning: «A kjennes å være far til barnet C som B fødte den 23/12 1962. - Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.» Dommen ble avsagt under dissens idet en av dommerne stemte for å stadfeste herredsrettens dom.

For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:949

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har i det vesentlige fremholdt det samme som han gjorde for herredsretten og for lagmannsretten. Han har således gjort gjeldende at det ikke foreligger bevis for at han har hatt samleie med B til slik tid at han kan være far til barnet. Selv om Høyesterett skulle komme til at han har hatt samleie med B i det kritiske tidsrom må det på grunn av hennes vandel og forhold for øvrig legges til' grunn at hun i dette tidsrom også må ha hatt samleie med andre. På dette punkt har han også vist til den begrunnelse som er gitt av den dissenterende dommer i lagmannsretten. A gjør derfor gjeldende at han må frifinnes etter reglene i §21 annet ledd i loven av 1956. Særlig på grunn av barnemorens vandel foreligger det også - hevdes det - omstendigheter som gjør det «lite truleg» at han er barnets far, jfr. lovens §21 første ledd. A har nedlagt slik påstand: «Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

B har i det vesentlige henvist til sine tidligere anførsler og til den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall. Det er bl.a. fremholdt at hennes vandel ikke er slik at det kan bygges på at hun «må ha legi» med andre menn i det kritiske tidsrom, jfr. §21 annet ledd. Dersom vandelsspørsmålet skal vurderes etter reglene i §21 første ledd, foreligger det ikke omstendigheter som gjør det «lite truleg» at A er barnets far. Ankemotpartene har hatt bevilling til fri sakførsel for alle 3 instanser. De har nedlagt følgende påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett og herunder omkostninger for bevisopptak ved Jæren herredsrett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Jæren herredsrett. Her ble det gitt forklaringer av partene og av 4 vitner, nemlig av A's foreldre, B's mor og D. Av vitnene har bare D tidligere gitt forklaring under saken.

I anledning av behandlingen av saken for Høyesterett er det foretatt utvidede blodtypebestemmelser av partene og barnet. I brev av 25. april 1967 har professor dr. med. Jon Lundevall meddelt at det heller ikke etter disse blodtypebestemmelser er noe i veien for at A kan være far til barnet. Det heter videre i brevet: «Som det fremgår av vedlagte sakkyndige erklæring er en del typebestemmelser ikke utført. Grunnen til at vi har funnet det unødvendig å utføre disse typebestemmelser, er at A har slike blodtyper i Kell- og Duffy-systemene i forhold til barnet at han ikke under noen omstendighet kan bli utelukket som far etter disse systemer. - Etter systemene Rh, ABO, MN, S, Hp Gc og Gm er den blodtypestatistiske farskapsindex for A ca. 21,5.»

Partene har ikke fremsatt begjæring om at det skal foretas genetisk-antropologisk undersøkelse i saken, og Høyesterett har heller ikke av eget tiltak funnet grunn til å treffe bestemmelse om dette.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall.

Side:950

I likhet med herredsretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at barnemoren i tiden fra slutten av mars til begynnelsen av april 1962 to ganger hadde samleie med A og at samleiene fant sted med et mellomrom en eller to uker. Disse tidspunktene for samleiene ble også oppgitt av A i hans første forklaring for herredsretten den 20. september 1962. Det er riktignok så at han har endret sin forklaring på dette punkt idet han senere har forklart at samleiene foregikk i slutten av april og begynnelsen av mai. Jeg er imidlertid enig med herredsretten og lagmannsretten i at det må bygges på de tidspunktene for samleiene som han oppgav i sin første rettslige forklaring.

Det foreligger ikke i saken opplysninger om at barnemoren i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen annen mann enn A. Spørsmålet blir da om det for øvrig er omstendigheter som her må føre til frifinnelse.

Når det gjelder barnemorens vandel, viser jeg til den fremstilling som er gitt i lagmannsrettens dom. I tilknytning til dette finner jeg å burde nevne at hun under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har forklart at hun i tiden før hun i slutten av 1961 hadde samleie med E, hadde samleie med forskjellige menn etter private fester - noen ganger med menn som hun ikke kjente fra før. Men - som det fremgår av protokollasjonen under bevisopptaket - fastholdt hun etter «innstendig eksaminasjon» at hun i tiden fra julen 1961 til juni 1962 bare hadde hatt samleie med A. Jeg nevner også at hun har forklart at hun bare kjente A's fornavn da hun i juli 1962 ble klar over at hun skulle ha barn. På den tiden oppgav hun for sin mor først F og senere E som mulige fedre. Etterat hun sammen med moren hadde oppsøkt E, var det - heter det i hennes forklaring - første gang hun «kom på at hun i det hele tatt hadde vært sammen med A». Det som hun har opplyst om sin opptreden sommeren 1962, kan imidlertid etter min mening i noen grad forklares ved hennes ungdom. Jeg finner videre i denne sammenheng å burde tilføye at hun den 18. august 1962 henvendte seg til lege. I svangerskapsmeldingen fra legen er det nevnt at hun etter legens mening var «med barn i den 20.de uke» og at fødselen kunne ventes «ultimo desember». Samtidig oppgav hun at hun var blitt besvangret av A. Senere har hun fastholdt at han er barnets far.

Selv om jeg tar i betraktning de opplysninger som foreligger om barnemorens vandel og hennes opptreden sommeren 1962 og selv om jeg også må gå ut fra at hun hadde samleie med A den første gangen hun traff ham, er jeg enig med lagmannsrettens flertall i at det ikke kan legges til grunn at hun i det kritiske tidsrom må ha hatt samleie med andre. Jeg finner således at særregelen i lovens §21 annet ledd ikke kommer til anvendelse i dette tilfelle. Heller ikke kan jeg etter opplysningene i saken se at det foreligger omstendigheter som gjør det «lite truleg» at A er far til barnet, jfr. bestemmelsen i lovens §21 første ledd.

Etter min mening må det legges særlig vekt på at når samleiene med A - slik som jeg har vurdert bevisene i saken - fant sted

Side:951

omkring månedsskiftet mars-april 1962, dreier det seg her om en normal svangerskapstid idet barnet var fullbåret ved fødselen den 23. desember 1962. For øvrig kan jeg i det vesentlige tiltre den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt. Jeg finner grunn til å tilføye at det - som jeg tidligere har nevnt - i forbindelse med de utvidede blodtypebestemmelser ble uttalt at den blodtypestatistiske farskapsindeks for A var ca. 21, 5. Jeg viser i denne sammenheng til avsnittet om blodtypestatistisk vurdering i «Nordisk veiledning for rettslig vurdering av blodtypebestemmelser i barnefarsaker» - bilag til Justisdepartementets rundskriv av 15. desember 1961, jfr. også professor Lundevalls artikkel i Retstidende 1961 side 123 flg.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg er også enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Selv om anken ikke har ført frem, finner jeg - særlig på grunn av sakens art - at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrett ens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall.

I likhet med førstvoterende og de tidligere retter er jeg kommet til at de to samleier A hadde med B fant sted i mars/april 1962 - altså innenfor det kritiske tidsrom. De opplysninger som foreligger om barnemorens seksuelle adferd og forhold for øvrig skaper imidlertid etter min mening en så sterk formodning for at hun også har hatt samleie med andre i den kritiske tid at jeg finner at dette må legges til grunn. Jeg viser om dette til det som er uttalt i herredsrettens dom og av lagmannsrettens mindretall. I tillegg til dette nevner jeg at B under bevisopptaket for Høyesterett forklarte at det først var under hjemturen etter at hun og moren hadde besøkt E for å få denne til å erkjenne farskap, at hun kom på at hun hadde hatt samleie med A - noe som synes uforklarlig om de to samleier med ham hadde vært de eneste i tiden fra desember 1961 til juni 1962, men mer er forklarlig om hun i dette tidsrom hadde samleier med flere. Hun forklarte videre at hun på denne tid jevnt over var på dans en gang i uken. Etter å ha uttalt om en venninne at denne som regel gikk til sengs med mannfolk når de var ute på fester sammen, forklarte hun at hun selv «også hadde samleie med mannfolk på disse fester, selv om det ikke skjedde så ofte som for (venninnens) vedkommende. Noen ganger var mennene nystiftede bekjentskaper mens andre ganger var det gamle kjente. Avhørte kommer i farten ikke på navnet til noen av disse. B mener bestemt at dette som her er beskrevet foregikk forut for den tid da hun var sammen med E, uten at hun dog kan

Side:952

tidfeste det nærmere. I tiden etter at hun var sammen med E og frem til hun var sammen med F har hun i det hele tatt ikke vært på noen fester. Med fest mener avhørte private selskapelige sammenkomster og ikke offentlig dans. I nevnte tidsrom hevder parten også bestemt at hun ikke har hatt mannfolk med hjem til seg på hybelen, og hun har heller ikke vært med mannfolk hjem.» Til støtte for at hun ikke har hatt samleie med andre i det kritiske tidsrom foreligger bare hennes eget utsagn, og etter saksforholdet finner jeg ikke å kunne legge vekt på denne hennes uttalelse. Hva A angår, står han - slik som forholdene ligger an i dette tilfelle - uten mulighet for å kunne fremskaffe opplysninger om hennes forhold til ham ukjente menn.

Jeg legger da som nevnt til grunn at B også må ha hatt samleie med en eller flere andre enn A i det kritiske tidsrom, jfr. lovens §21 annet ledd som er den bestemmelse jeg mener er avgjørende her. Jeg forstår denne bestemmelse slik at den i sitt innhold faller sammen med forslaget fra Barnelovutvalget, og lovproposisjonen som på det punkt som her har interesse, lød slik: «Må det etter opplysningene i saken antas at moren har hatt samleie med to eller flere innenfor det tidsrom da barnet kan være avlet. - - -.» Om forståelsen av denne bestemmelse vises til Barnelovutvalgets innstilling II 25-26. Da det ikke lar seg konstatere at det er «monaleg meir truleg» at A er faren enn andre som har hatt samleie med henne, må han etter min mening frifinnes for farskapet. Etter barnemorens livsførsel må man regne med at hun i den kritiske tid kan ha hatt samleie med andre menn som etter sin blodtype heller ikke vil kunne utelukkes som far.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I anledning av det som førstvoterende og annenvoterende har gjengitt fra bevisopptakene angående B's vandel, finner jeg imidlertid å burde bemerke at jeg er tilbøyelig til å tro at dette gir et for mørkt bilde. Jeg har når det gjelder barnemorens opptreden sommeren 1962, bl.a. lagt vekt på hennes ungdom og at initiativet trolig har ligget hos hennes mor. Jeg nevner videre at barnemoren under saken har avgitt en rekke forklaringer, - den første rettslige forklaring allerede 20. september 1962. De forklaringer hun selv og andre har avgitt og de opplysninger som ellers foreligger om hennes vandel, gir etter min mening ikke grunnlag for å anta at hun i mars/april 1962 må ha hatt samleie med andre enn A.

Dommer Ryssdal: Som dommer Hiorthøy.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Per Lindberg):

Ifølge fødselsmelding fra Fødeheimen - -, datert 23. desember 1962 fødte B denne dag et pikebarn. Barnet var levende født og syntes

Side:953

fullbåret. I meldingen er barnets lengde oppgitt til 49 cm og vekten til 2900 gram. Som far til barnet ble oppgitt A. Allerede den 18. august hadde dr. Einard Ronold, Sandnes, sendt svangerskapsmelding til lensmannen i Høyland, der legen meldte at B formentlig var med barn i 20de uke, og at fødsel kunne ventes ultimo desember. Saksøkeren hadde da oppgitt til legen at hun trolig var besvangret i midten av mars av A.

Meldingen ble av lensmannen i Høyland sendt Fylkesmannen i Rogaland, som ba om at forklaring fra den oppgitte barnefar ble innhentet, hvoretter saken, i henhold til §13, 1. pkt. i lov om born utanom ekteskap, ble sendt Jæren herredsrett, ettersom farskapet ikke var erkjent. - - -

B har i sin partsforklaring under hovedforhandlingen opplyst at hun traff A første gang rett før påske på Turnhallen i X. De forlot Turnhallen rett før dansen var slutt, og tok buss opp til en tante av saksøkte som bodde i Y. Her overnattet de, og hadde samleie. Hun har forklart at hun ikke kan huske om saksøkte brukte preventiver, men selv brukte hun det ikke. Saksøkte var ved denne anledning noe påvirket av alkohol.

Antagelig 14 dager etter traff hun saksøkte igjen, også denne gang i Turnhallen, og såvidt hun husker fant også dette møtet sted før påske. (Palmesøndag i 1962 falt på den 15. april og 1. påskedag den 22. april). Også ved denne anledning hadde partene samleie med hverandre, de overnattet begge på hybelen hos en kamerat av saksøkte. Utover dette har hun ikke hatt samleie med A.

Som nevnt foran ble barnet født xx.xx.1962. B opplyser at hun først merket at hun var gravid i juli måned, etter at hun kom hjem fra ferie. Menstruasjonene hadde ikke vært regelmessige, men hun synes å huske at hun hadde den siste blødning i midten av mars måned. I august oppga hun også til legen (dr. Ronold) at siste menstruasjon tok til i midten av mars. Hun konsulterte også dr. Langberg i august måned for å få vite om hun var gravid. Dr. Langberg mente at hun antagelig var gravid i 3-4. måned. Hun var hos flere leger og spurte hvor langt hun var på veg, og samtlige antok, etter det hun opplyser, at hun var gravid i 4.-5. måned, det vil si at konsiperingen må ha funnet sted i februar-mars. Saksøkeren kombinerte ikke disse opplysninger med noe spesielt samleie, men det ble reist sak mot saksøkte i denne sak allerede før barnet ble født.

Saksøkeren gikk til månedlig svangerskapskontroll hos dr. Ronold, som antok at fødselen kunne ventes i desember.

B forklarer på direkte spørsmål at hun ikke har regnet seg bakover til en lørdag i mars ut fra sitt kjennskap til en beregnet fødsel i desember, men at hun husker det var en lørdag i mars.

Saksøkeren forklarer videre at hennes siste samleie før hun lå med saksøkte første gang, fant sted i desember 1961-januar 1962 med E på Z. De var blitt kjent på dans på Z samme dag. Saksøkeren og venninnen ble med til E's hytte, og overnattet der. E ville bruke preventiver under samleiet, men hun motsatte seg dette. På spørsmål om hun kan ha sagt at hun ville ha barn, svarte saksøkeren at hun nok kunne ha sagt det, men at hun i så fall ikke hadde ment det. Det er etter hennes mening noe mange sier fordi de vil gifte seg. Første samleie etter de som fant sted like før påske med A fant sted i midten av juni med F. I løpet av halvåret fra januar til juni 1962 har hun ikke ligget med andre menn enn de hun

Side:954

nå har oppgitt. F kjente hun noe fra før gjennom venninnen. Saksøkeren visste hvem han var, men det var første gang saksøkeren selv snakket med ham. B forklarer videre at hun en gang trodde det var E som var far til det barnet hun ventet, dette sa hun bl.a. til dr. Aase. Det er også riktig at hun snakket med både E, F og A om hvem som var far til barnet. Hun snakket også med sine foreldre om det. På spørsmål om det er riktig at saksøkeren og hennes venninne stadig var sammen med nye mannfolk, forklarte saksøkeren at det ikke var helt riktig. De var ikke stadig sammen med nye mannfolk, det var ikke alltid de ble med fremmede menn, og det var ikke rett som det var, kanskje heller sjelden, hun kan ikke huske hvor ofte. Men det var ikke bare fremmede de var med, og det var ikke så ofte de ble med på private fester.

Saksøkeren hevder at betingelsene for farskap etter §21 i lov om born utanom ekteskap foreligger. A har erkjent to samleier. Barnet er fullbåret, med normal vekt og lengde, og det befruktende samleie må da ha funnet sted i mars eller i månedskiftet mot april. Det er tatt grundige blodprøver som ikke utelukker saksøkte som far, og der foreligger absolutt ikke andre opplysninger som tyder på at han ikke er far. De andre som har avgitt forklaring, og som hun har hatt samleier med, ligger langt utenfor det kritiske tidspunkt. Det foreligger heller ikke opplysninger om at saksøkeren har vært sammen med andre menn. §21 annet ledd i loven kommer etter saksøkerens mening ikke til anvendelse, der har ikke vært andre i det kritiske tidsrom.

Saksøkte har under sin partsforklaring vedgått at han hadde samleie med barnemoren to ganger. Han kan ikke si noe sikkert om når det første samleiet fant sted, men han mener at han må ha truffet saksøkeren første gang enten en lørdag i februar eller en lørdag i månedskiftet april/mai. Dette fordi det er parringstid for mink i 8 dager som finner sted i hele mars måned, og etterarbeidet går over hele april. På denne tiden kan en ikke stikke av, parringen må følges hver dag. For å komme til byen må saksøkte være borte fra gården ihvertfall to dager om han skal tilbringe en kveld der, i dette tilfelle altså over en week-end. Saksøkte hevder nå at samleiene må ha funnet sted i april/mai. Saksøkte kan ellers i stor utstrekning tiltre det som saksøkeren har fremholdt om de to møter, men han vil korrigere forklaringen dithen at første gang de hadde kjønnslig omgang var de hos kameraten, andre gangen var de hos tanten.

Ved det første samleiet mener saksøkte at han var passelig påvirket av alkohol. Han brukte ikke preventiver, men han hadde ikke sæduttømming. Saksøkte mener at han med noen alkoholpåvirkning har bedre kontroll over seg selv enn ellers i en slik situasjon. Da saksøkerens foreldre senere kom til Æ, fortalte de at de tidligere hadde oppsøkt 2-3 menn, men det var ikke noen av de som var far til det barnet B ventet. Saksøkte forklarer videre at han intet noterte seg om tidspunktet for samleiene fordi de jenter som legger seg med en mann som de ikke engang kjenner navnet på, pleier å beskytte seg selv. Dessuten hadde han intet å frykte ettersom han ikke hadde sædavgang.

Saksøkte fremholder også at saksøkerens samleie med F ikke kan ha funnet sted til annen tid enn i påsken 1962. Videre mener saksøkte at en ikke kan utelukke vitnet D's forklaring om at møtet mellom saksøkeren og saksøkte fant sted ihvertfall etter 17. mai. Saksøkte fremhever

Side:955

dessuten D's utsagn om at hun sammen med saksøkeren stadig var sammen med nye mannfolk, menn som de også var med på private fester. Saksøkte mener at dette var saksøkerens vanlige fremgangsmåte og at det var noe som gjentok seg omtrent hver lørdag og søndag, og at hun nå, blant sine bekjentskaper, har plukket ut tre respektable menn som hun har forsøkt å få til far for sitt barn.

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at partene har hatt samleie med hverandre ialt to ganger. Samleiene kan ikke nøyaktig tidfestes, men etter partsforklaringene legger retten til grunn at samleiene, med en ukes mellomrom, har funnet sted til slik tid at saksøkte etter naturens orden kan være far til barnet. Retten har ikke lagt vekt på saksøktes endrede forklaring om tidspunktet for samleiene idet denne mer er ansett som en hypotese enn en forklaring om hva som faktisk hendte. Likeledes har retten ikke festet lit til saksøktes forklaring om at han reagerer motsatt av hva som er vanlig på alkohol slik at han lettere enn ellers skulle kunne kontrollere seg selv, og at han derfor ikke hadde sædavgang under samleiene.

Videre er det på det rene at barnemoren i desember 1961 - januar 1962 ihvertfall to ganger sto i forhold til vitnet E. Når det gjelder samleiet med vitnet F, er retten etter en samlet vurdering av de fremskaffede opplysninger kommet til at dette må ha funnet sted en gang i juni måned 1962. Dette samleie fant sted i løpet av en fest som ble arrangert hos vitnet G. Vitnet H forklarer om dette at han ikke kjente saksøkeren fra tidligere da han plukket henne opp i bil sammen med venninnen. - - -

Retten har derfor, for vitnene E og F's vedkommende, under prøvingen av spørsmålet om å trekke dem inn som parter i saken, kommet til at graviditetsperioden, etter de foreliggende opplysninger om barnets vekt og lengde ved fødselen, med tanke på et eventuelt farskap for noen av disse, da ville ligge så langt utenfor det normale at det ikke ville ha noen hensikt å stevne disse som saksøkte.

Saksøkte har etter rettens mening hatt samleie med barnemoren på den tid da hun kan ha blitt med barn, nemlig i mars eller i begynnelsen av april 1962. Retten har deretter undersøkt om der likevel er omstendigheter som gjør det «lite truleg» at saksøkte er faren, jfr. §21 første ledd i lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 nr. 10, og det er barnemorens vandel som her er trukket inn som undersøkelsestema. Først finner retten det nødvendig på bakgrunn av den konkrete sak å komme noe inn på det oppståtte lovanvendelsesspørsmål. Spørsmålet er reist om morens vandel i dette tilfelle skal bedømmes etter 1. eller annet ledd i lovens §21.

Retten vil først konstatere at det ikke foreligger opplysninger, og retten er heller ikke kommet til, at «mora må ha legi med meir enn ein mann på den tid ho kan ha vorti med barn». Samtidig vil en anta at bestemmelsen i annet ledd kun er en supplerende løsningsregel for det særtilfelle som ellers skulle gå inn under første ledd, at retten er kommet til at barnemoren må ha hatt samleie med mer enn en mann på den tid konsiperingen kan ha funnet sted. Spørsmålet her gjelder hva løsningen skal bli om morens vandel gjør det «lite truleg» at den oppgitte far virkelig er barnets far, når det samtidig ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å anta at moren må ha ligget med mer enn en mann i det kritiske tidsrom.

Side:956

Etter dette vil retten bedømme forholdet etter bestemmelsens første ledd.

Etter parts- og vitneforklaringene er det på det rene at saksøkeren ikke kjente vitnet E før hun traff ham på dans på Z, hun kjente ikke saksøkte før hun traff ham på Turnhallen, og hun hadde ikke tidligere snakket med vitnet F før hun traff ham på fest hos G. Hun hadde samleie med de tre nevnte menn første dag eller samme kveld hun traff dem. Når hun innlot seg på samleie med disse menn første gang hun snakket med dem, tyder dette på at saksøkeren var lite tilbakeholdende når det gjaldt kjønnsforbindelser. Hennes seksuelle adferd var på denne tid slik at de nevnte tre menn oppnådde samleie med henne etter tilfeldig bekjentskap uten at hun etter det opplyste reiste noen form for innvending eller viste noe uttrykk for hemninger. Retten har snarere fått inntrykk av at hun selv tok initiativet, var villig og pågående, og at hun også var uvillig til å la sine menn benytte seg av preventiver. Dette tyder etter rettens mening på at hun i denne tid var uten holdning, og det gir tilstrekkelig grunn til å anta at hun også i det kritiske tidsrom kan ha innlatt seg med andre som det i saken ikke foreligger nærmere opplysninger om. Retten vil i denne forbindelse også måtte legge vesentlig vekt på opplysningene fra saksøkte, som har uttalt som sin oppfatning at saksøkeren var lettsindig, fra vitnet E som uttaler at det begge gangene var hun som tok initiativ til samleie, og fra vitnet D, som uttaler at hun og saksøkeren stadig var sammen med nye mannfolk, som de traff på dansefester ute, og som de var med på private fester etterpå. Retten finner dessuten hennes forhold til andre menn ubestemt og forbeholdent opplyst. Under disse forhold synes det klart at barnemorens vandel, kjønnsmoral og seksuelle adferd, gjør saksøktes farskap tvilsomt, og etter det som i det hele er opplyst, ligger det nær å slutte at hun også kan ha hatt samleie med andre enn de retten kjenner til. Resultatet må derfor bli at A må bli å frifinne selv om en svangerskapstid regnet fra det sannsynlige tidspunkt for samleiene til nedkomst ligger innenfor det normale, og selv om han ikke er utelukket som far etter de foretatte blodtypeundersøkelser i ABO-, MN-, Rh-, Hp-, Gc-, og Gm-systemene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Jonas Madsø, kst. lagdommer Aage Jansen og byrettsdommer A. Rørosgaard): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at partene har hatt to samleier med hverandre med en uke eller 14 dagers mellomrom, og at disse har funnet sted en gang i tiden fra siste halvdel av mars til midten av april 1962. Barnet ble født xx.xx.1962. Lagmannsretten har som herredsretten ikke kunnet tillegge det noen vekt at ankemotparten, som i sin forklaring for Jæren herredsrett den 20. september 1962 oppga tidspunktet for samleiene til «fra månedsskiftet mars/april og frem til midten av april», senere har kommet til at det må ha vært månedsskiftet april/mai samleiene har funnet sted. - Om det som angår samleiet med F har både den ankende part og hennes venninne D, som den ankende hadde fortalt til om samleiet med A, og som også visste om samleiet med F, gitt uklare forklaringer, slik at de til dels trekker i den retning at samleiene med ankemotparten foregikk først, og til dels i den

Side:957

retning at samleiene med F foregikk først. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tvilsomt etter de opplysninger som ellers foreligger fra G og H, at samleiet med F foregikk om sommeren og ca. et par måneder etter samleiene med ankemotparten, hvilket også stemmer med de første forklaringer ankeparten og D har gitt.

Det er ellers på det rene at et av samleiene med ankemotparten foregikk i leiligheten til dennes tante og det andre på hybelen til en kamerat av ham. Det førstnevnte samleie har den ankende part under sin forklaring for lagmannsretten ment å kunne tidfeste til kvelden før eller natten til palmesøndag (15. april). Hun har forklart at da hun om morgenen skulle forlate stedet, kom hun i snakk med sønnen i huset, som sto i ferd med å dra på påsketur, noe som det ble snakket om mellom dem. Videre har hun forklart at hun på bussen hjem til X hadde lagt merke til at mange av passasjerene var utrustet for påsketur. Det foreligger en viss usikkerhet m. h. t. hvilket av samleiene som var det første. I sin forklaring for herredsretten den 20. september 1962 opplyste ankeparten at første gang var på hybelen til ankemotpartens kamerat. Under hovedforhandlingen for herredsretten forklarte hun at de første gang hadde vært i leiligheten til ankemotpartens tante (men ble da «korrigert» av ankemotparten). Under ankeforhandlingen stemte hennes opplysninger om dette til å begynne med overens med den sistnevnte forklaring. Hun var imidlertid tydelig usikker og endte med å si at hun ikke bestemt kunne erindre rekkefølgen. Ankemotparten har i sine to forklaringer for Jæren herredsrett holdt fast ved at det første samleie fant sted på hybelen hos hans kamerat. Under ankeforhandlingen har han ikke kunnet si noe sikkert om dette. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at partenes første samleie fant sted på hybelen hos ankemotpartens venn, men tillegger ikke spørsmålet avgjørende betydning.

Ankemotparten brukte ikke preventiver under samleiene og lagmannsretten legger ingen vekt på hans påstand om at han ikke i noen av tilfellene hadde sedavgang.

Lagmannsretten finner etter dette at ankemotparten etter naturens orden kan være far til barnet, og blodtypebestemmelsene utelukker han ikke som far.

Det foreligger ingen opplysninger om bestemte andre menn som kan ha hatt samleie med henne i det kritiske tidsrom. Det avgjørende blir da om man ut fra det som er kommet frem om hennes livsførsel og seksuelle forhold til det annet kjønn, må regne med en så stor grad av sannsynlighet for at hun i dette tidsrom har hatt samleie også med andre enn ankemotparten, at det av den grunn framstiller seg som en nærliggende mulighet at hun kan ha blitt besvangret av andre.

Lagmannsretten legger her til grunn at den ankende part i hvert fall i tiden fra nov./des. 61 til ut på sommeren 1962 om lørdagene og søndagene hyppig var til stede ved offentlige dansetilstelninger på Z, X og i Turnhallen. Den ankende part ble med ankemotparten etter en slik dans i Turnhallen, overnattet med ham og hadde samleie med ham.

De kjente hverandre ikke fra før, dog så at ankemotparten forklarer at hun hadde danset med ham noen ganger tidligere. I slutten av 1961 ble hun og et par andre etter en dansetilstelning på Z med vitnet E til en hytte hvor hun overnattet. De hadde her samleie, men den ankende har

Side:958

for lagmannsretten forklart at dette skjedde ved annen gangs besøk i hytten uken etter, ikke som hun tidligere har forklart ved første. En gang på forsommeren 1961 - antagelig i juni - lot hun seg sammen med venninnen D av blant annet vitnet F fra gaten ta med i bil til en privat fest, hvor hun hadde samleie med F. Hun kjente ham ikke fra tidligere, men venninnen D kjente ham.

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Madsø og byrettsdommer Rørosgaard - finner at retten ikke på grunn av hennes vandel kan legge til grunn for avgjørelsen at den ankende har hatt samleie med andre enn ankemotparten i den kritiske tid. Lagmannsretten legger vekt på at opplysningene om samleiene med E og F kom fram i saken på foranledning av henne etter at hun hadde fortalt sin mor både om dem og om samleiene med A, og at D, som i den tiden synes å ha vært hennes fortrolige venninne og som av den grunn visste om samleiene med E, F og A, har forklart at hun ikke har hørt om andre samleier i denne tiden. Det foreligger ikke ellers opplysninger om at den ankende har hatt samleie med andre i den kritiske tid, og lagmannsretten finner ikke å kunne slutte alene av det som er opplyst om hennes vandel, at hun må ha ligget med andre i denne tiden. Da det heller ikke ellers foreligger omstendigheter som gjør det lite trolig at A er far til barnet C som den ankende fødte 23/12-1962, må han kjennes å være far til barnet.

Mindretallet - lagdommer Jansen - legger til grunn at den ankende i månedene før og etter samleiene med ankemotparten så å si hver eneste helg, og ofte både lørdag og søndag, gikk på offentlige dansetilstelninger i X og distriktet omkring, og at hun etter slike tilstelninger og også ellers, til stadighet var sammen med nye menn på private fester. Mindretallet bygger her vesentlig på de forklaringer hennes venninne D har gitt for København byrett den 28/4-1964 og for Jæren herredsrett den 25/8 s.å., og som også herredsretten legger til grunn i sine premisser. Mindretallet kan ikke legge noen vekt på at D under ankeforhandlingen avsvekket innholdet av sine tidligere forklaringer. Ved de tre anledninger retten kjenner til har den ankende part ved første gangs bekjentskap fulgt med sine partnere fullt vitende om og innstilt på at sammenkomsten kunne føre til samleie. Mindretallet finner heller ikke grunn til å tvile på de opplysninger som foreligger om at hun også selv til dels har tatt initiativ i den retning. Mindretallet er i det hele enig med herredsretten i vurderingen av hennes forhold forsåvidt.

Mindretallet kan ikke betrakte disse tre forhold som enkeltstående unntagelser, men må bedømme dem som utslag av hennes vanlige livsførsel og opptreden på denne tid. Hun har også innrømmet at hun før forholdet til E har hatt samleie med flere andre.

På dette grunnlag finner mindretallet at det foreligger en meget høy grad av sannsynlighet for at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie med en eller flere menn som hun muligens ikke engang selv vet navnet på og at ankemotparten derfor etter lovens bestemmelser må bli å frifinne.

Dom blir avsagt overensstemmende med det lagmannsrettens flertall er kommet til. - - -