Rt-1967-973

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-09-08
Publisert:	Rt-1967-973
Stikkord:	Ektepakts gyldighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94/1967
Parter:	A (advokat A. C Høeg Rasmussen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Endresen, Ryssdal, Helgesen, Nygaard, Thrap
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §42, Ekteskapsloven (1918), Avtaleloven (1918) §30, §31, Ektefelleloven (1927) §14, §15, §16

Dommer Endresen: Ektefellene A og fru A ble gift 12. desember 1950 og hadde fra begynnelsen av felleseie. Fru A uttok 31. august 1962 stevning mot mannen med krav om separasjon på grunn av alkoholmisbruk, men trakk søksmålet tilbake etter at det ved ektepakt av 8. september 1962 var opprettet fullstendig særeie. Etter ektepakten skulle hustruen som sitt særeie ha eiendommen X med alt innbo og løsøre som var i den, mens mannen på sin side skulle ha som særeie aksjer, bankbøker og obligasjoner som på det tidspunkt lød på hans navn.

Ved stevning av 20. desember 1963 reiste hustruen på nytt

Side:974

søksmål med krav om separasjon på grunn av mannens alkoholmisbruk, og ved dom av 10. april 1964 ble separasjon gitt etter ekteskapslovens §42 annet ledd; hustruen hadde under hovedforhandlingen frafalt krav om separasjon etter paragrafens første ledd. I dommen ble fru A også gitt rett til å overta bruksretten til partenes fellesleilighet i X. Ektefellene er senere skilt ved fylkesmannens bevilling av 8. august 1966.

Ved stevning av 9. februar 1965 reiste A sak ved Stavanger byrett for å få ektepakten kjent ugyldig. Byretten avsa 16. desember 1965 dom med domsslutning:

«Ektepakten av 9/2 1962 kjennes ugyldig, og fellesboet blir å dele likt mellom partene.

Fru A tilpliktes innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale A sakens omkostninger med kr. 1 400,-.»

Datumangivelsen i domsslutningen er feilskrift for 8/9 1962.

Fru A påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 27. oktober 1966 med domsslutning:

«Fru A frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til korreksjon av opplysningene i disse dommer bemerkes dog at A i sitt tidligere ekteskap ble separert ved fylkesmannens bevilling av 21. juni 1948 og skilt ved bevilling av 30. mai 1950.

A, som av Justisdepartementet har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har påanket lagmannsrettens dom. For Høyesterett har han gjort gjeldende at han ikke har ment å hevde - slik som lagmannsretten har anført - at ektepakten skulle være et proforma-arrangement eller ble inngått for å øve press på ham. Han tilsiktet virkelig å overdra X med innbo til hustruen, men alene under den forutsetning at ekteskapet skulle bestå videre. Når denne hans subjektive forutsetning - som her må tillegges avgjørende betydning både fordi det dreiet seg om en gavelignende disposisjon og fordi det gjaldt en avtale av familierettslig art - ikke holdt, kan ektepaktens bestemmelser ikke lenger opprettholdes. Subsidiært har den ankende part gjort gjeldende at selv om man legger til grunn at det primære formål med ektepakten var at den skulle virke som pressmiddel til å holde ham borte fra alkohol, hai' lagmannsretten tatt feil når den er kommet til at hans alkoholmisbruk i 1963 var slik at hustruen kunne kreve separasjon uten at dette medførte at ektepakten ble ugyldig; lagmannsretten har også lagt for liten vekt på at han hadde fått altfor kort prøvetid etter opprettelsen av ektepakten, på at han psykisk var en syk mann og endelig på at hustruens opptreden i denne tid ikke innebar en slik lojal hjelp og støtte som opprettelsen av ektepakten forutsatte. Ytterligere subsidiært har A gjort gjeldende at ektepakten medfører så urimelige konsekvenser at den av den grunn må kjennes ugyldig. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

Side:975

2. Fru A tilpliktes å betale A saksomkostninger for lagmannsrett og erstatte det offentlige dets utgifter til saksomkostninger for Høyesterett.»

Fru A, som også har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har tatt til gjenmæle. Hun har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig. Den eneste relevante forutsetning partene ved opprettelsen av ektepakten hadde, var at fru A skulle tilbakekalle det separasjonssøksmål hun da hadde anlagt, og det har hun gjort. Under enhver omstendighet var det A selv som var skyld i at ekteskapet gikk over styr, og han kan da ikke påberope følgene av denne sin egen feil til støtte for at ektepakten må kjennes ugyldig. Ankemotparten bestrider at opprettelsen av ektepakt utgjorde noen gaverettshandel; i hvert fall har gaven ikke hatt det omfang som A har anført. Videre bestrides at ektepakten i noen henseende innebar noen urimelighet - det være seg ved opprettelsen eller i sine virkninger. Fru A har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes, dog således at A tilpliktes å betale saksomkostninger til fru A for byrett og lagmannsrett og til det offentlige for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor A og fru A og 5 vitner - hvorav ett nytt for Høyesterett - har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, deriblant en ny uttalelse fra fylkespsykiateren i Rogaland, dr. Einar Bø, om A's psykiske helsetilstand, hvorav bl.a. fremgår at A på grunn av psykiske defekter av konstitusjonell karakter er tilstått uføretrygd fra begynnelsen av året 1965.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.

Som nevnt har A under høyesterettssaken anført at han ved ektepaktens opprettelse virkelig tilsiktet å overføre eiendomsretten til X med innbo til hustruen, men at han for sitt vedkommende gjorde det under den forutsetning at ekteskapet skulle vedvare. Lagmannsretten er etter å ha hørt parter og vitner kommet til at det var A som foreslo denne ordning for å få hustruen til å trekke separasjonssøksmålet tilbake, og jeg finner ikke holdepunkt for å fravike denne oppfatning. Det er ikke for Høyesterett gjort gjeldende at han handlet under tvang eller press fra hustruen, eller at han på grunn av sjelelige forstyrrelser manglet evnen til å foreta rettslige disposisjoner av denne art. På den annen side er det opplyst at så vel en datter av A i første ekteskap som fru A's juridiske rådgiver frarådet fru A å gå med på ordningen, men at hun fant å måtte gjøre det for å gi ekteskapet enda en sjanse. Jeg kan ikke skjønne annet enn at A må ha forstått at eiendomsoverføringen var definitiv og nettopp ville gi seg utslag om ekteskapet som følge av hans forhold skulle bli oppløst. Skulle ektepakten ikke få virkning i et slikt tilfelle ville den i realiteten være uten betydning i forholdet mellom ektefellene og heller ikke øve noe press på mannen til å holde seg borte fra alkohol slik at ekteskapet kunne fortsette.

Side:976

Jeg er enig med lagmannsretten i at fru A hadde grunnlag for på nytt å kreve separasjon da hun 15 måneder etter ektepaktens opprettelse reiste nytt søksmål, og at mannens alkoholmisbruk - som tok til igjen fra mars 1963-, var årsaken til at ekteskapet til slutt gikk over styr. Etter min mening kan A under de foreliggende omstendigheter ikke høres med at ektepakten må kjennes ugyldig fordi han hadde krav på å få ytterligere prøvetid eller fordi hustruen ikke lojalt hadde gitt ham den hjelp og støtte som han etter forholdene hadde rimelig krav på. Heller ikke kan jeg komme til annet resultat om hans alkoholmisbruk i noen grad har hatt sin rot i nervøse eller psykiske lidelser.

Endelig har A anført at ektepakten i hvert fall må anses ugyldig fordi den vil medføre så urimelige resultater. Det er ikke i den foreliggende sak nødvendig å ta standpunkt til om en ellers gyldig familierettslig avtale kan kjennes ugyldig alene fordi den virker urimelig. Her er det tilstrekkelig å fastslå at noen slik ugyldighet i hvert fall ikke kan sies å foreligge i dette tilfelle. A har særlig påberopt at ektepakten innebærer en gave av betydelig omfang; bortsett fra obligasjoner til en verdi av kr. 5 000 fikk hustruen de betydelige verdier i form av fast eiendom og innbo som ektefellene eide. Med hensyn til den faste eiendom legger jeg som de tidligere retter til grunn at den ble kjøpt i 1952 for kr. 30 000. Ved pristakst avholdt i februar 1967 har prisnemnda fastsatt høyeste lovlige pris for X til kr. 89 600, men det foreligger uttalelse fra eiendomsmegler - - om at omsetningsverdien etter forholdene antagelig ligger kr. 15-20 000 lavere. Ved registreringstakst i 1964 er innbo og løsøre satt til en verdi av kr. 9 143. På den annen side hevder fru A at A i 1962 som sitt særeie fikk verdipapirer med en samlet verdi muligens opptil kr. 25 000; i hvert fall ble han skjønnsmessig lignet for en formue pr. 1. januar 1963 på kr. 15 000. Det har ikke vært mulig å få nøyaktigere opplysninger om hvilke økonomiske konsekvenser ektepakten i september 1962 medførte, men det må antas at den for hustruen innebar økonomiske fordeler som ikke var helt ubetydelige. På den annen side påtok hustruen seg å fortsette ekteskapet med en mann som var uten arbeid og to ganger tidligere var blitt avskjediget fra gode stillinger på grunn av alkoholmisbruk; hun måtte derfor være forberedt på i større eller mindre utstrekning å måtte forsørge ham. Det kan under disse omstendigheter ikke være noe å si på at hun - for å være sikker på å få beholde sitt hjem når hun nå gikk med på å gi ekteskapet en ny sjanse - godtok forslaget om at hun skulle få X med løsøre som sitt særeie hvis hun trakk separasjonssøksmålet tilbake. Etter en samlet vurdering finner jeg derfor ikke å kunne karakterisere den ordning ektepakten etablerte som urimelig.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg er også enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for byretten og lagmannsretten. Etter saksforholdet finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Side:977

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Nygaard og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsjustitiarius Tjalve Gjøstein):

A og fru A ble gift den 12/12 1950. Det er ikke barn i ekteskapet, og det har vært felleseie mellom partene fra starten av. A har tidligere vært gift men ble skilt i 1947. Han er av profesjon skredder og har vært ansatt ved A/S B konfeksjon. Dessuten har han også arbeidet for egen regning.

Fru A er ekspeditrise. Hun var ansatt i A/S B da partene ble gift. Senere har hun vært ansatt som ekspeditrise i forbruksforeningen C, hvor hun fremdeles er ansatt.

Ekteskapet gikk til å begynne med bra, men etter hvert oppsto det store uoverensstemmelser. A har hevdet at hans kone var vanskelig å ha med å gjøre og at hun var hysterisk. Han kunne aldri ta med seg venner hjem. Selv hans mor ble ikke tålt, har han anført. Fru A har forklart at årsaken til vanskelighetene i ekteskapet skyldes mannens drikkfeldighet. - - -

Ved stevning av 31. august 1962 begjærte fru A separasjon på grunn av mannens alkoholmisbruk. Etter påtrykk fra mannen og under løfte om at han ville slutte å drikke og at partene skulle opprette fullstendig særeie, var fru A villig til å gi mannen enda en sjanse til å skikke seg ordentlig i ekteskapet, har hun forklart, og partene begjærte derfor saken hevet som forlikt.

Det ble opprettet ektepakt om særeie mellom partene, datert 8. september 1962, men forut for ektepakten hadde A avgitt denne erklæring stilet til høyesterettsadvokat Rekve: «Jeg, A, eier av X med innbo, frasier meg retten til dette og overdrar herved det hele til min hustru som for fremtiden har ansvaret for det hele. 1 og med dette i samarbeid med min kone bortfaller skilsmisse og fraflytning eller andre uoverensstemmelser som har vært mellom oss.»

Fru A henvendte seg så til advokat Rekve for å få satt opp ektepakt, og straks etter ble begge parter innkalt til advokat Rekve for underskrift av ektepakt som er sålydende:

«Ektepakt.

Undertegnede ektefeller ekspeditrise fru A født xx.xx.1921 og ekspeditør A, født xx.xx.1911, begge bopel X, som har formuesfellesskap er blitt enige om å opprette fullstendig særeie oss imellom.

1. Eiendommen X, skal for fremtiden tilhøre fru A som hennes særeie.

2. Gjelden på eiendommen X, overtar fru A som hennes særeie.

3. Innbo og løsøre i den fellesbolig i X, skal heretter tilhøre fru A som hennes særeie.

4. Aksjer, bankbøker og obligasjoner som pr. idag pålyder A's navn blir for fremtiden hans særeie.

Side:978

5. Avkastning av særeie forblir særeie. Alt som senere erverves av hver av ektefellene ved arv, gaver eller eget erverv forblir partenes særeie.

6. Ved dødsfall skal det med hensyn til arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.

Stavanger, 8. september 1962.»

Etter at separasjonsstevningen var trukket tilbake, og etter at ektepakten var opprettet, levet så ektefellene sammen, og det gikk ganske bra den første tid fremover. Men så like før jul 1962 fikk saksøkeren A på ny en periode hvor han i sterk grad misbrukte alkohol, har hans kone forklart. Han fortsatte alkoholmisbruket i tiden utover. Saksøkte fru A ble så fortvilet og nedfor at hun ikke maktet å forsette det ekteskapelige samliv lenger, og hun krevet derfor separasjon ved stevning av 20. desember 1963. A reiste noen dager før stevningen ble uttatt til Psykiatrisk klinikk, Oslo, på grunn av en kronisk nervelidelse.

Separasjon ble så gitt ved Stavanger byretts dom av 10/4 1964. A hevdet under saken at ektepakten måtte erklæres ugyldig, idet forutsetningen var at ekteskapet skulle fortsette. Imidlertid var partene enige om å holde spørsmålet om ektepakten og bodelingen utenom separasjonssaken.

A har nå ved stevning av 9/2 1965 saksøkt sin fraseparerte hustru, fru A for å få avgjort spørsmålet om ektepaktens gyldighet. Han har gjennom sin prosessfullmektig advokat Erling Ueland nedlagt sådan påstand:

«Ektepakten av 8/9 1962 kjennes ugyldig og fellesboet deles likt.

Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkte mener at ektepakten må opprettholdes, idet den er en bindende avtale mellom partene. Det er saksøkeren som har misligholdt det løftet han gav for å få saksøkte til å gå med på å fortsette ekteskapet, nemlig at han skulle slutte å drikke. Det var dette som førte til at saksøkte så seg nødt til å begjære separasjon på nytt. Ektepakten kunne jo ikke pålegge henne en forpliktelse til å fortsette samlivet med saksøkeren hvordan han enn oppførte seg.

Saksøkte har gjennom sin prosessfullmektig h.r.advokat Anders Rekve nedlagt sådan påstand:

«Fru A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger».

Partene har begge avgitt partsforklaring. Det er avhørt 5 vitner som har forklart seg om saksøkerens forhold til alkohol. Tre av disse har forklart at saksøkte (?) har skikket seg bra etter at han kom tilbake fra Psykiatrisk klinikk, mens to av vitnene har forklart at de har sett ham beruset og hørt om beruselse etter at ektepakten var opprettet og samlivet gjenopptatt.

Det er fremlagt en uttalelse fra Fylkespsykiateren i Rogaland, dr. Bøe, hvor det heter: «A er tilstått uførepensjon. Grunnen til innleggelse i psykiatrisk klinikk var at der måtte foreligge en spesialundersøkelse og om mulig behandling før der kunne tas standpunkt til hans ervervsevne. Diagnosen fra klinikken var:

Karakternevrose (psykopatia?), angst, depressivt preget, hjertenevrose hos en holdnings- og viljesvak person. Jeg har betraktet hans alkoholmisbruk som sekundært i forhold til hans nervøsitet.» Uttalelsen er datert 1. juni 1965.

Side:979

Rettens bemerkninger:

Det er mellom partene enighet om at det var saksøktes begjæring om separasjon ved stevning av 31/8 1962 som foranlediget ektepakten av 8/9 1962. Saksøkte har forklart at hun ikke holdt ut et fortsatt samliv på grunn av saksøkerens alkoholmisbruk med den følge at han ble vanskelig og umulig å ha med å gjøre. Han holdt henne i uvitenhet om sin økonomi og ytet ikke faste og rimelige bidrag til husholdningen. Hun kunne ikke vite hvordan det ville gå om han fortsatt skulle misbruke alkohol, og skulle hun gå med på å fortsette samlivet måtte hun stille to vilkår. Saksøkeren måtte slutte å drikke og hun måtte sikre seg at ikke boets midler ble forskuslet gjennom mannens disposisjoner. Det kunne oppnås ved at hun gjennom ektepakt fikk overført den faste eiendom som partene bodde i, og innbo og løsøre til sitt særeie, hvorved hun alene fikk disposisjonsretten. Retten mener at disse krav må sies å være både rimelige og fornuftige. Retten går da ut fra at saksøktes forklaring og mannens svakhet for alkohol i det vesentlige er riktig og bygger på det. Saksøkeren har vært på alkoholikerhjem etter bistand fra edruskapsnemnda, men klarte allikevel ikke å holde seg borte fra alkoholen. Saksøktes begjæring om separasjon i 1962 var da også begrunnet i alkoholmisbruket. Saksøkte har forklart at saksøkeren gikk med på begge hennes vilkår. Saksøkerens prosessfullmektig har beskyldt saksøkte for å ha benyttet seg av knep og gangstermetoder for å få lurt seg til mannens midler. En slik karakteristikk har etter rettens mening ingen som helst berettigelse under de rådende forhold.

Saksøkeren har ikke tross oppholdet på kurhjem og de øvrige opplysninger som foreligger, villet erkjenne sin svakhet for alkohol. Men han ønsket ikke at ekteskapet skulle gå over styr, og henstillet inntrengende til saksøkte å droppe separasjonssaken. Han gikk med på å godta saksøktes krav om særeie for at samlivet skulle fortsette. Derfor undertegnet han brevet av 2/9 1962 til h.r.advokat Rekve og senere ektepakten av 8. samme måned. Han overlater «for fremtiden ansvaret for det hele» til sin hustru. Under konferansen på h.r.advokat Rekves kontor da ektepakten ble skrevet, spurte han om hvilken sikkerhet han hadde og fikk til svar at separasjonskravet ble trukket tilbake. Han hevder at en fortsettelse av ekteskapet var forutsetningen for at han gikk med på ektepakten.

Etter en samlet vurdering av partenes anførsler er retten kommet til å måtte gi saksøkeren medhold i at den rimelige forutsetning for ektepakten må være at den bygger på at ekteskapet fortsatt skulle bestå. Ektepakten sikret saksøkte mot at saksøkeren ødela ektefellenes midler. Den virket også i noen grad som pressmiddel på saksøkeren til å avholde seg fra alkohol, idet han måtte regne med den mulighet at saksøkte kunne bli sittende med midlene etter en separasjon. Retten anser det etter saksøktes og vitners forklaringer godtgjort at saksøkeren ved flere anledninger etter opprettelsen av ektepakten har misbrukt alkohol, selv om det later til at han stort sett har klart seg ganske bra etter at han kom hjem fra psykiatrisk klinikk og henviser i den forbindelse til vitnet Halvor Helgøs forklaring. Men selv om saksøkeren således skulle ha brutt løftet om å slutte å drikke, kan ikke dette være nok til å opprettholde ektepakten. Det primære formål med ektepakten har vært å sikre et fortsatt ekteskap og å sikre at midlene ikke ble forskuslet, ikke å sikre saksøkte en fordel hun

Side:980

ellers ikke ville hatt om ekteskapet ble oppløst. Når saksøkeren i brevet til advokat Rekve sier at hans hustru for fremtiden skulle ha ansvaret for det hele og videre: «I og med dette i samarbeide med min kone bortfaller skilsmisse og fraflytning», og når han før underskriften på ektepakten spør om hva sikkerhet han hadde, tyder dette på at hans forutsetninger har vært at samlivet skulle fortsette, og at saksøkte da skulle være sikret gjennom ektepakten.

Når det gjelder pkt. 4 i ektepakten om aksjer, bankbøker og obligasjoner, er det ikke godtgjort annet enn at saksøkeren hadde obligasjoner i Lyse Kraftverk for kr. 5 000.-. Aksjer og bankbøker hadde han ikke. Det ble således ikke etablert en fordeling som stillet partene noenlunde likt. Det er uenighet mellom partene om hva verdi den faste eiendom og innboet har. Saksøkeren hevder at eiendommen ble kjøpt for kr. 54 000.- og at det er kostet meget på den, mens kjøpekontrakten lyder på kr. 30 000.-. Det skulle således være betalt kr. 24 000.- under bordet. Den skulle idag ha en verdi på over kr. 100 000.-, er det påstått. Den er fullverdiforsikret for kr. 135 000.- og pantsatt for kr. 16 000.-. Innboet hevdes å ha en bruksverdi på ca. 30 000 kroner. Retten finner det ikke påkrevet å gå nærmere inn på dette, idet det ihvertfall må være helt på det rene at saksøkte gjennom ektepakten fikk overført det alt vesentlige av fellesboet til sitt særeie.

Pkt. 6 i ektepakten synes også å trekke i retning av at partene har tenkt på den situasjon som ville oppstå når en av dem falt bort under det fortsatte ekteskap. Da skulle partene ta arv etter hverandre og få halvparten av de felles midler. Det er jo dette som det vanligvis tenkes på med bestemmelse av slikt innhold som nevnt i punkt 6. Retten er av den oppfatning at ektepakten bygger på forutsetningen om at ekteskapet skulle fortsette, og når denne forutsetning brister, må resultatet bli at ektepakten må erklæres ugyldig. Det betyr at partenes midler går inn i deres fellesbo og blir å skifte med en halvpart på hver. Hensett til at det er mannen som har ført inn det alt vesentlige av midlene i boet, synes dette også å være den rimeligste løsning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og Odd Schei og hjelpedommer Lars Sollesnes): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er på det rene i saken at foranledningen til ektepakten var det krav om separasjon som fru A fremsatte i stevning av 31. august 1962. Separasjonskravet var begrunnet med at A jevnlig misbrukte alkohol. Etter bevisføringen finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at det var tilfelle og at fru A's krav forsåvidt var berettiget. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at fru A har kommet med krav om å få huset overdradd til seg - men finner å måtte bygge på at dette var mannens forslag, og at det ikke var uten betenkeligheter hun gikk med på å trekke separasjonskravet tilbake. På denne bakgrunn må A's brev av 2. september 1962 til h.r.advokat Anders Rekve, og ektepakten mellom partene av 8. september 1962 bedømmes.

I sin partsforklaring har A gitt uttrykk for at egentlig mente han ikke å overdra eiendomsretten til hus m.v. til hustruen - fortsatt skulle det være hans eiendom, men det skulle stå i hennes navn.

Side:981

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for en slik antagelse og støtter seg forsåvidt til vitneforklaring av advokat Tor Rekve som har opprettet ektepakten og undertegnet som vitne. At ektefellene mente å opprette et proformaarrangement i en så alvorlig situasjon som de var inne i, har for øvrig formodningen mot seg. I så fall ville hustruen ikke ha oppnådd noen reell fordel til gjengjeld for at hun trakk stevningen i separasjonssaken tilbake.

Motparten har vist til avtaleloven §30 annet ledd og §31 og hevder at ektepakten er kommet i stand i strid med disse bestemmelser, som han mener gir uttrykk for prinsipp som gjelder også utenfor formuerettens område. Hertil er å bemerke at lagmannsretten ikke kan finne det godtgjort at fru A svikaktig har gitt uriktige opplysninger som kan antas å ha hatt betydning for at han underskrev ektepakten. Lagmannsretten kan heller ikke finne det godtgjort at A stod i sådant avhengighetsforhold til fru A at det eventuelt kunne gå inn under avtalelovens §31.

Lagmannsretten har oppfattet det slik at det primære formål med ektepakten var at den skulle virke som et påtrykk på A for å få ham bort fra misbruk av alkohol. Greidde han det, ville ekteskapet bestå, og den omstendighet at hus og innbo ved ektepakten ble hustruens ene-eie ville være uten merkbar innflytelse på deres daglige leveforhold. Det er klart at A hermed brakte en ytelse, og han har opplyst at han spurte hvilken garanti han hadde, såvidt en forstår for at ektepakten ikke ble misbrukt. Lagmannsretten legger til grunn at han av advokat Tor Rekve fikk det svar at hans garanti lå i at separasjonssaken ble tilbakekalt. Det har vært innvendt at fru A ved å ta mot mannens ytelse tok på seg en forpliktelse til at ekteskapet skulle bestå livet ut. Ville hun bryte med mannen, var det hennes egen risiko. Hertil er å bemerke, at såfremt ektepakten, som lagmannsretten bygger på, skulle virke som et pressmiddel, måtte den for det første være reell, for det annet måtte den nettopp legges til grunn hvis forholdet utviklet seg slik at hustruen hadde krav på separasjon fordi mannen jevnlig misbrukte alkohol. Hvis det var ektefellenes forutsetning at ektepakten ikke skulle ha virkning i en slik situasjon, var dens primære formål overhodet ikke tilgodesett.

Byretten har lagt til grunn at ektepaktens primære formål var å sikre at fellesformuen ikke ble forskuslet. Lagmannsretten kan ikke finne dette godtgjort. Det foreligger ingen opplysninger som tyder på at hustruen den gang hadde frykt for eller grunn til frykt for at mannen ville selge eller pantsette den faste eiendom eller innboet. Hvis det var hensikten å skaffe en beskyttelse mot mannens eventuelle disposisjoner, kunne dette hensyn formentlig vært tilgodesett uten at det ble opprettet særeie som ga hustruen eiendomsrett til hus og innbo. Bestemmelsene i lov om ektefellers formuesforhold §14, §15, §16 ville for øvrig kunne by hustruen en nokså sterk sikkerhet i så henseende.

Det er innvendt at ektepaktens punkt 6 må oppfattes slik at hustruen derved påtok seg en forpliktelse til ikke å søke separasjon, med den konsekvens at ektepakten ville bli ugyldig dersom hun likevel gjorde det. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til dette synspunkt. Forholdet var at ektefellene håpet på at ekteskapet måtte kunne vare til en av dem døde, følgelig hadde de behov for en bestemmelse som regulerte den situasjon som da ville oppstå. Noe mer kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke

Side:982

legges i en bestemmelse av denne art, som for øvrig antas å være alminnelig i tilsvarende forhold.

Spørsmålet er så om det var berettiget av fru A å kreve separasjon i desember 1963. Det er etter lagmannsrettens oppfatning klart nok at en ektepakt inngått i en situasjon som den foreliggende forutsetter en lojal opptreden fra begges side, for at den ikke skal kunne gi foranledning til misbruk. Etter bevisføringen må lagmannsretten legge til grunn at A etter en kortvarig bedring, fortsatte sitt jevnlige misbruk av alkohol. Forsåvidt vises i første rekke til partsforklaring av hustruen, til vitneforklaring av A's datter, og av deres leieboer, E. Lagmannsretten finner det godtgjort at fru A hadde grunnlag for på nytt å kreve separasjon. Det har vært innvendt at A ikke misbrukte alkohol, men at han var syk og at han burde vært behandlet som en syk mann. Hertil er å bemerke at det er opplyst omstendigheter som nok kan bidra til å forklare hans alkoholvaner. Til tross herfor må etter lagmannsrettens oppfatning hans forhold karakteriseres som jevnlig misbruk av alkohol i den forstand uttrykket er benyttet i lov om ekteskap §42 første ledd.

Motparten har anført at hus og innbo representerer slike verdier at det bare av den grunn vil være urimelig og urettferdig å opprettholde gaven. Fru A har på sin side påstått at det er hun som i det vesentlige har spart til og opprettholdt hjemmet. I den anledning har for lagmannsretten vært en inngående bevisførsel og prosedyre om partenes inntekts- og formuesforhold. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det ikke er godtgjort at A kjøpte eiendommen for et høyere beløp enn kr. 30 000, hvorav kr. 16 000 ble betalt kontant. A påstår at han i virkeligheten betalte kr. 40 000 kontant. For å forklare sin evne til å betale et såvidt stort beløp har han oppgitt at han før kjøpet tjente meget godt etter tidens forhold, i alle fall kr. 20 000 pr. år. Han hadde dessuten lånt kr. 10 000 av en venn, hvis navn han ikke ønsker å oppgi. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte bygge på at hans inntekter både før kjøpet og etter kjøpet har vært vesentlig mindre enn han selv har oppgitt, og det kan ikke antas at han i 1952 hadde midler til å dekke et kontantbeløp på kr. 40 000.-. Da han ble separert i 1946 hadde han bare et mindre beløp, som i alle fall ikke oversteg kr. 3 000.-. Det forholder seg videre slik at A har bestridt det vesentlige av utgiftene ved utbedrings- og vedlikeholdsarbeid på huset. Men også hustruen har dekket regninger, og lag mannsretten finner å burde godta hennes forklaring om at hun bare har mottatt mindre beløp av mannen til bestridelse av de daglige husholdningsutgifter. Dette bidrar til å forklare at mannen til tross for relativt beskjedne inntekter har kunnet koste så meget på huset som tilfelle er Det foreligger ikke takst over eiendommen av nyere datum. En pristakst må imidlertid antas å ligge langt lavere enn fullverdiforsikringstaksten, som er oppgitt til kr. 135 000.-.

Etter lagmannsrettens oppfatning har hustruen medvirket til formuesopplegget, men selv om så er tilfelle, er det likevel tale om en større gave fra mannen. At gaven er stor, kan imidlertid ikke i seg selv gi grunnlag for å anse overdragelsen som ugyldig. Det er forståelig nok at A synes det er urimelig at han har måttet flytte fra huset. Dette er imidlertid ikke en følge av overdragelsen - hvis ekteskapet hadde bestått,

Side:983

ville han fortsatt kunnet bo i huset. At han måtte fraflytte huset er en følge av separasjonen, og for denne må han etter lagmannsrettens oppfatning selv bære ansvaret. - - -