Rt-1967-993

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-09-08
Publisert:	Rt-1967-993
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 89B/1967
Parter:	A's konkursbo (høyesterettsadvokat R. A. Riekeles) mot Dronningens gate 23 A/S (høyesterettsadvokat Kaare Borch).
Forfatter:	Bendiksby, Eckhoff, Anker, Gundersen, Gaarder
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §38, Straffeloven (1902) §284

Dommer Bendiksby: Erling Slotfeldt-Ellingsens bo ble den 25. september 1962 tatt under Oslo skifteretts behandling som konkursbo. Konkursboet anla i november 1963 sak ved Oslo byrett mot Dronningens gate 23 A/S med påstand om omstøtelse av to innbetalinger som Slotfeldt-Ellingsen hadde foretatt til gårdselskapet den 4. april 1962 og 16. april samme år med henholdsvis 50 000 og 175 000 kroner. Videre gikk påstanden ut på omstøtelse av deponeringen av en pantobligasjon stor 225 000 kroner i Slotfeldt-Ellingsens eiendom, Tennisveien 5 i Oslo, til sikkerhet for hans restgjeld til gårdselskapet. Betalingene og deponeringen var skjedd til dekning av underslag som Slotfeldt-Ellingsen som styreformann i selskapet hadde gjort seg skyldig i. Noe senere anla Signe Rasmussen, hennes sønner Birger og Erik Rasmussen og deres tante Magnhild Rasmussen sak ved Oslo byrett mot gårdselskapet med påstand om at de skulle tilkjennes de nevnte 225 000 kroner (50 000 + 175 000), idet de gjorde gjeldende at innbetalingene til gårdselskapet var skjedd av penger som de umiddelbart før hadde betalt til Slotfeldt-Ellingsen for at han skulle kjøpe inn utenlandske verdipapirer for dem.

Sakene ble av byretten forent til felles behandling. Ved byrettens dom av 5. oktober 1965 ble gårdselskapet frifunnet i begge saker. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Familien Rasmussen påanket ikke dommen. Konkursboet påanket dommen i sin sak til Eidsivating lagmannsrett.

Lagmannsretten avsa dom den 8. desember 1966. Byrettens dom ble stadfestet, og konkursboet ble dømt til å betale saksomkostninger til gårdselskapet for lagmannsretten med 6 000 kroner.

Side:994

Dommen var avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for å ta konkursboets påstand til følge.

Konkursboet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at de som handlet på vegne av gårdselskapet da ordningen med Slotfeldt-Ellingsen kom i stand - fru Åse Petersen, fru Hjørdis Berg, advokat Erling Simensen og høyesterettsadvokat Kaare Borch - ikke forsto eller burde forstå at Slotfeldt-Ellingsen var insolvent og at de to innbetalinger til selskapet og deponeringen av pantobligasjonen ville føre til tap for de andre kreditorer. Det er derfor uriktig når lagmannsretten har funnet at disposisjonene ikke var kritikkverdige og illoyale. - Det er særlig fremhevet at Åse Petersen og høyesterettsadvokat Kaare Borch på bakgrunn av de erfaringer de tidligere hadde hatt med Slotfeldt-Ellingsen burde ha forstått at han var insolvent da de ble kjent med underslaget. De som representerte selskapet må i hvert fall bebreides sterkt for at de ikke foretok nærmere undersøkelser om Slotfeldt-Ellingsens økonomiske stilling. - Ved bedømmelsen av om disposisjonene var kritikkverdige og illoyale, må det tas hensyn til arten av den fordring som det ble gitt dekning og sikkerhet for, disposisjonenes innhold og hvordan det ble gått fram. Det er i denne forbindelse pekt på at Slotfeldt-Ellingsen i generalforsamlingen den 2. april 1962 ble utsatt for et sterkt press, bl.a. med trusel om politianmeldelse, og at de krav som ble stilt til ham ble endret og skjerpet i forhold til den ordning som var truffet i møtet den 21. mars 1962.

Konkursboet har videre gjort gjeldende at selv om det ikke skulle være noe å bebreide de nevnte representanter for gårdselskapet, så må betalingene og deponeringen av pantobligasjonen likevel omstøtes fordi Slotfeldt-Ellingsen, som var formann i gårdselskapets styre inntil generalforsamlingen den 2. april 1962, var fullt klar over sin insolvens og at de foretatte disposisjoner var til skade for de øvrige kreditorer. Det er her vist til den begrunnelse som den dissenterende dommer i lagmannsretten har gitt.

Konkursboet har også gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har antatt at de nevnte innbetalinger til gårdselskapet og deponeringen av pantobligasjonen ikke har ført til tap for kreditorene.

Konkursboet har nedlagt følgende påstand:

«1. Dronningensgt. 23 A/S dømmes til å betale til Erling Slotfeldt-Ellingsens konkursbo kr. 225 000 med 5 % renter av kr. 50 000 fra 4/4 til 16/4 1962 og av kr. 225 000 fra 16/4 1962 til betaling skjer.

2. Erling Slotfeldt-Ellingsens deponering hos o.r.sakfører Erling Simensen av en pantobligasjon stor kr. 225 000 med pant i Tennisvn. 5, Oslo, til sikkerhet for sin gjeld til Dronningensgt. 23 A/S kjennes ugyldig, således at Dronningensgt. 23 A/S ingen rett har til det i Oslo Handelsbank på kontrabok nr. 23744 innsatte beløp kr. 125 930,44.

Side:995

3. Dronningensgt. 23 A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Gårdselskapet har tatt til motmæle og har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at selskapet blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Partenes anførsler er i alt vesentlig de samme, og saken står i samme stilling, som for lagmannsretten. Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av partsrepresentantene Åse Petersen, Hjørdis Berg, konkursboets bestyrer høyesterettsadvokat Ludolf Næss og 5 vitner. Alle disse ga forklaring også ved lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse disse retter har gitt. Jeg presiserer mitt syn på et par punkter:

Jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å bebreide advokat Erling Simensen at han ikke forsto at Slotfeldt-Ellingsen var insolvent og at han ikke foretok nærmere undersøkelser. Han hadde ikke hatt noen befatning med Slotfeldt-Ellingsen tidligere, og han hadde ikke fra før noen grunn til å tvile, verken på hans økonomiske vederheftighet eller hans redelighet. På den tid da de disposisjoner saken gjelder fant sted, var også Slotfeldt-Ellingsens alminnelige omdømme usvekket. Det er da naturlig og forståelig at advokat Simensen slo seg til ro med de kredittopplysninger han hadde innhentet.

Når det gjelder høyesterettsadvokat Borch og særlig Åse Petersen stiller forholdet seg noe annerledes. Jeg innskyter her at høyesterettsadvokat Borch må identifiseres med Åse Petersen, slik at den bebreidelse som i tilfelle kan rettes mot ham, faller gårdselskapet til last. Han møtte i generalforsamlingen den 2. april 1962 sammen med Åse Petersen som var styremedlem i gårdselskapet, og deltok på hennes vegne aktivt i utformingen av den ordning som ble truffet med Slotfeldt-Ellingsen. - Åse Petersen og høyesterettsadvokat Borch hadde begge tidligere hatt befatning med Slotfeldt-Ellingsen. Åse Petersen hadde gjennom lengre tid og fram til høsten 1960 hatt store vansker med å få overført til seg verdipapirer som Slotfeldt-Ellingsen hadde hatt i depot for hennes mann og etter hans død for henne; det kom så langt at hennes daværende advokat innga politianmeldelse mot Slotfeldt-Ellingsen. Høyesterettsadvokat Borch hadde møtt tilsvarende vansker da han i 1960-61 bisto en klient med å få oppgjør av Slotfeldt-Ellingsen for salg av verdipapirer som hadde ligget i depot i utlandet. Det er redegjort nærmere for disse forhold under post F i byrettens saksfremstilling. På bakgrunn av disse erfaringer måtte opplysningen om det store underslag i gårdselskapet være egnet til å vekke tvil hos Åse Petersen og høyesterettsadvokat Borch om Slotfeldt-Ellingsens økonomiske stilling, m. a. o. om han var solvent, og de kan for så vidt ikke fritas for en viss uaktsomhet. Ved vurderingen av deres forhold kommer det imidlertid inn i bildet at de hadde for seg en kredittopplysning som var positiv for

Side:996

Slotfeldt-Ellingsen. Den gikk bl.a. ut på at han hadde en meget betydelig formue og at virksomheten i hans sagbladfabrikk gikk godt, men at han hadde meget bundet i sine forskjellige firmaer og at det derfor av og til kunne være noe snaut med likvide midler. I den nevnte generalforsamling påberopte Slotfeldt-Ellingsen seg at underslaget skyltes en likviditetskrise.

Dersom omstøtelse skal kunne skje, må det - som lagmannsretten har nevnt - være et vilkår at kreditors forhold kan betegnes som kritikkverdig eller illoyalt. Dette er gjenstand for konkret vurdering. Etter mitt syn kan det etter forholdene her ikke karakteriseres som kritikkverdig eller illoyalt at Åse Petersen og høyesterettsadvokat Borch medvirket til betalingen av de to beløp og deponeringen av pantobligasjonen til gårdselskapet. Ved siden av de opplysningene som forelå om Slotfeldt-Ellingsens økonomi og omfattende virksomhet, legger jeg vekt på at man her ikke hadde å gjøre med et ordinært gjeldsforhold. Disposisjonene skjedde, som lagmannsretten har nevnt, for å skaffe dekning og sikkerhet for et nylig avdekket betydelig underslag. I et slikt tilfelle må dekning eller sikkerhetsstillelse kunne kreves hurtig, og det kan ikke kreves at det blir foretatt inngående undersøkelser om underslagerens solvens. Dette er, mener jeg, i samsvar med praksis og vanlig rettsoppfatning.

Det er riktig at Slotfeldt-Ellingsen var under et visst press da han i generalforsamlingen den 2. april 1962 sluttet overenskomsten om betaling og sikkerhetsstillelse, og at de krav som da ble reist mot ham var mer vidtgående enn de vilkår han hadde akseptert i møtet den 21. mars 1962, og som han ikke hadde oppfylt. Jeg kan imidlertid ikke se at disse forhold gir grunnlag for å karakterisere betalingene og deponeringen som kritikkverdige eller illoyale disposisjoner. At Slotfeldt-Ellingsen ble truet med anmeldelse var etter forholdene rettmessig og naturlig; det var på det rene at det forelå underslag, og Slotfeldt-Ellingsen er senere straffet for det. De krav som ble stilt til Slotfeldt-Ellingsen gikk ikke utover det som selskapet hadde rettmessig krav på, eller som det etter Slotfeldt-Ellingsens forhold var rimelig for selskapet og medaksjonærene å stille.

Jeg er enig med lagmannsretten i at Slotfeldt-Ellingsens kunnskap om sin insolvens ikke er tilstrekkelig grunnlag for omstøtelse, og jeg viser her til lagmannsrettens flertalls begrunnelse.

Etter mitt syn har konkursstyret - særlig av hensyn til de mange kreditorer som har tapt betydelige beløp på grunn av misligheter fra Slotfeldt-Ellingsens side - hatt sterk grunn til å se Høyesteretts avgjørelse i saken. Saken har også budt på spørsmål som ikke er utvilsomme. Jeg er derfor blitt stående ved at saksomkostninger bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for slik

dom:

Dronningens gate 23 A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:997

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Gundersen og Gaarder: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

Saken gjelder transaksjoner foretatt av en konkursskyldner før konkursåpningen.

Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske forhold:

A. Erling Karsten Slotfeldt-Ellingsen, som i sin tid har fått bevilling til å bruke som etternavn Slotfeldt-Ellingsen, er født xx.xx.1899 i Krødsherad. Etter forskjellig annen virksomhet startet han i 1933 eget meglerfirma i Oslo.

I 1937 ble virksomheten omgjort til aksjeselskap, E. Slotfeldt-Ellingsen A/S. Meglervirksomheten som til å begynne med angivelig var gått bra, skal imidlertid etter hvert være blitt lite lønnsom. Og i 1953 ble den anmeldt til Meglerkontrollen som opphørt.

Etter dette drev Slotfeldt-Ellingsen en slags forvaltningsvirksomhet og assisterte folk med anbringelser. Når det gjaldt kjøp og salg av norske verdipapirer, benyttet han visstnok norske meglere. Kjøp og salg av utenlandske verdipapirer fortsatte dels med utenlandske meglere og dels med Slotfeldt-Ellingsen selv som mellommann.

B. Slotfeldt-Ellingsen var etter hvert kommet bort i en rekke foretagender. - - -

Blandt andre foretagender som Slotfeldt-Ellingsen var interessert i, var det personlige firma Den Norske Sagbladfabrikk som ble startet i 1946. - - -

Den norske Sagbladfabrikks virksomhet har slukt overmåte store beløp.

C. Våren 1940 stiftet Slotfeldt-Ellingsen, sammen med direktør Hans Peter Petersen og direktør B. A. Berg et aksjeselskap, Dronningensgate 23 A/S, som overtok eiendommen Dronningensgt. 23 i Oslo. Aksjeselskapet fikk en kapital stor kr. 15 000.-, hvorav hver av de tre aksjonærer skjøt inn kr. 5000.-. - - -

Ervervelsen av Dronningensgate 23 viste seg å bli en lukrativ affære. Til tross herfor var ikke forholdet mellom aksjonærene helt knirkefritt gjennom alle år. Det kom således i 1957 til en ganske kraftig kontrovers mellom Slotfeldt-Ellingsen og Petersen, som under et møte på Slotfeldt-Ellingsens kontor rettet sterke beskyldninger (såvidt forståes, om underslag i forbindelse med eiendommens affærer) mot hverandre. Petersens hustru, fru Aase Petersen, ble kjent hermed. Noen konsekvenser av betydning fikk imidlertid episoden visstnok ikke. Driften av eiendommen fortsatte. Og Slotfeldt-Ellingsen ble i en årrekke deretter sittende som formann i selskapets styre.

D. Foruten, som nevnt, å eie interesser i en rekke foretagender satt Slotfeldt-Ellingsen som eier av eiendommen Tennisveien 5, Slemdal. Eiendommen var på ca. 8.5 mål jord med en større villa og et mindre hus («Tjenerbolig»).

E. Slotfeldt-Ellingsen opphørte en gang ut i 1950-årene med å sende inn selvangivelse til likningsmyndighetene. Konsekvensen var at han en rekke år ble skjønnsmessig liknet for formue og inntekt, idet

Side:998

likningsmyndighetene hvert år plusset på fjor-årets ansettelser. Slotfeldt-Ellingsen figurerte da i likningsprotokollene med betydelig (og stadig økende) formue og inntekt. Dette kom til å gå igjen i kredittopplysninger vedrørende mannen.

F. Et ledd i Slotfeldt-Ellingsens virksomhet hadde allerede fra tiden før annen verdenskrig vært å bistå folk med anskaffelse av utenlandske verdipapirer som var bestemt til å skulle forbli liggende i depot i utlandet.

Slotfeldt-Ellingsen hadde således bl.a. formidlet anskaffelser for den foran nevnte direktør Petersen, som hadde ervervet forskjellige verdipapirer der skulle oppbevares i Amerika. - - -

Petersen hadde herunder bistand fra høyesterettsadvokatene J. B. Hjort og Johan Hjort, som fortsatt assisterte fru Aase Petersen etter at hennes mann i februar 1960 var avgått ved døden. Advokatene hadde atskillig korrespondanse med Slotfeldt-Ellingsen både angående registreringsspørsmålet og angående Petersens (fru Petersens) krav om å få utlevert verdipapirene. Det kom så langt at høyesterettsadvokat Johan Hjort i brev til Oslo Politikammer av 2. september 1960 anmodet om etterforskning, idet advokaten bl.a. bemerket at fru Petersen etterhvert var kommet til at det måtte være grunn til å tro at Slotfeldt-Ellingsen ikke lenger hadde de midler det gjaldt. (I samme skriv anmodet høyesterettsadvokaten videre om nærmere undersøkelser i anledning av at en offisersenke, fru Anna Ingeborg Lie, også hadde ønsket overført til seg midler som i sin tid var anskaffet gjennom Slotfeldt-Ellingsen, som hadde hatt dem til forvaltning i Amerika, og som tross en rekke anmodninger fra høyesterettsadvokat Hjort ennå ikke hadde besørget den ønskede overførsel.) Senere på høsten 1960 gikk det imidlertid i orden med fru Petersens (og forøvrig også med fru Lies) verdier.

Også et annet tilfelle hvor Slotfeldt-Ellingsen hadde bistått en klient med anskaffelse av verdipapirer i utlandet, førte til en langvarig korrespondanse. - - -

Slotfeldt-Ellingsen hadde på vegne av dr. Hirschberg kjøpt atskillige utenlandske verdipapirer som skulle forbli deponert i utlandet. I 1960 ønsket imidlertid dr. Hirschberg å komme ut av engasjementet og vendte seg i den anledning til høyesterettsadvokat Kaare Borch. Det ble skrevet om saken 9. august nevnte år til Slotfeldt-Ellingsen. Det trakk deretter temmelig lenge ut. Men etter hvert fikk Borch utbetalinger fra Slotfeldt-Ellingsen, så dr. Hirschberg langt ut i 1961 omsider hadde fått fullt oppgjør, bortsett fra en mindre del (ca. 8 %) av verdiene, hvorom Slotfeldt-Ellingsen anførte at han mente å ha krav på et visst honorar av dr. Hirschberg på grunn av alt det arbeide denne hadde påført Slotfeldt-Ellingsen.

G. Herrene Slotfeldt-Ellingsen, Petersen og Bergs dannelse av Aksjeselskapet Dronningensgate 23 og erverv av eiendommen av samme navn, hadde, som alt foran bemerket, vist seg å bli en lukrativ affære.

Nevnte år tok man opp spørsmålet om å konvertere pantegjelden på eiendommen. Og på en generalforsamling 8. mai 1961 kunne Slotfeldt-Ellingsen meddele at Bykredittforeningen hadde forhøyet sitt lån med kr. 485 000.-. Det var enighet mellom aksjonærene om at de andre lånene

Side:999

skulle innfries. Men det kunne ikke sies noe bestemt om tidspunktet for utbetalingen av det nye lån. Pantobligasjon for kr. 485 000.- ble imidlertid utferdiget.

Den Østenfjeldske Bykredittforening utbetalte i september 1961 kr. 120 000.- til Slotfeldt-Ellingsen, og 24. januar 1962 sendte Bykredittforeningen ham fullstendig avregning. - - -

Slotfeldt-Ellingsen hadde ikke underrettet sine medaksjonærer om innbetalingen av kr. 120 000.- i september 1961, og han underrettet dem heller ikke om innbetalingen av det øvrige (som ble innført i hans bøker 1. februar 1962).

Han utbetalte riktignok på ett eller annet tidspunkt til hver av de tre aksjonærer (altså også til seg selv) kr. 20 000.-. (Aksjonærene stod som før berørt som panthavere i eiendommen for ydede lån).

Men forøvrig disponerte Slotfeldt-Ellingsen de penger han fikk fra Bykredittforeningen til egne formål, således de først mottatte midler, kr. 120 000.- visstnok til den tidligere omtalte sagbladfabrikk.

Statsautorisert revisor Gunnar Hægstad har vært revisor så vel i Dronningensgt. 23 A/S som i Bykredittforeningen. Han var kjent med at sistnevnte i september 1961 hadde utbetalt på konverteringslånet kr. 120 000.-. Dette kom han, såvidt skjønnes nærmest tilfeldig, til å nevne for fru Aase Petersen ved et sammentreff antakelig sist i februar eller i begynnelsen av mars 1962. Og fru Petersen, som da tenkte seg at ikke alt var som det skulle være, vendte seg til overrettssakfører (nå advokat) Erling Simensen som tidligere bl.a. hadde vært med på noen møter i aksjeselskapet på foranledning av direktør B. A. Berg og fru Hjørdis Berg. Advokat Simensen fikk så i stand et møte på sitt kontor 21. mars 1962.

H. Til stede på møtet 21. mars 1962 var, foruten Slotfeldt-Ellingsen, fruene Aase Petersen og Hjørdis Berg og advokat Simensen (og forøvrig også statsautorisert revisor Hægstad).

Slotfeldt-Ellingsen innrømmet på møtet at han hadde disponert over aksjeselskapets penger til egne formål. Han anførte at det hadde dreiet seg om en øyeblikkelig forlegenhet, men at han nå var oppe i store forretninger og regnet med snart å kunne gjøre helt opp. Han ga ellers visstnok uttrykk for at aksjeselskapet vel egentlig var et slags interessentskap mellom tre deltakere, og at en tredjedel av vedkommende midler forsåvidt tilkom ham selv. Det kunne derfor ikke være spørsmål om ansvar for mer enn to tredjedeler.

Ut fra denne siste argumentasjon ble nian på møtet stående ved et ansvar stort kr. 225 000.-.

Advokat Simensen ga uttrykk for at det måtte være rimelig at Slotfeldt-Ellingsen stillet en viss sikkerhet for dette ansvar. Slotfeldt-Ellingsen hadde ikke noe å innvende forsåvidt. Han viste til sin eiendom, Tennisveien 5, Slemdal, og oppga, så vidt forståes, at pantegjelden på denne var kr. 200 000.-. Han snakket visstnok om at det dessuten hvilte noen utpantninger for skatt på eiendommen, men sa at han hadde gående en skattetvist med kommunen og regnet med bortfall av skatteutpantningene. (Det er forøvrig mulig at disse uttalelser vedrørende skatteutpantningene først falt på den nedenfor omtalte generalforsamling 2. april 1962.)

Side:1000

I henhold hertil ble det utferdiget en pantobligasjon, datert 21. mars 1962, hvorved Slotfeldt-Ellingsen pantsatte Tennisveien 5 til overrettssakfører Erling Simensen for kr. 225 000.- med 4. prioritet etter tre særskilt nevnte pantobligasjoner på tilsammen kr. 200 000.-.

For øvrig undertegnet de fire møtedeltakere en «Overenskomst», datert 21. mars 1962, hvori det het:

«Undertegnede fru Aase Petersen, direktør E. Slotfeldt-Ellingsen samt overrettssakfører Erling Simensen, på vegne av direktør B. A. Berg, vedtar herved innkallelse til ordinær generalforsamling i Dronningens gate 23 A/S til mandag den 2. april 1962 kl. 12. Generalforsamlingen holdes på overrettssakfører Erling Simensens kontor, H. Heyerdahlsgate 1.

Undertegnede E. Slotfeldt-Ellingsen forplikter seg til innen fredag den 30. mars 1962 kl. 14 å innbetale til overrettssakfører Erling Simensen kr. 225 000.- kronertohundreogtjuefemtusen -. Beløpet blir å innsette på overrettssakfører Erling Simensens klientkonto for regning direktør B. A. Berg og fru Aase Petersen.

Mot innbetaling av kr. 225 000.- blir den obligasjon som er deponert hos overrettssakfører Erling Simensen på samme beløp, å utlevere til direktør E. Slotfeldt-Ellingsen.»

Slotfeldt-Ellingsens hustru, fru Irmelin Slotfeldt-Ellingsen, påtegnet pantobligasjonen sitt samtykke i pantsettelsen. Og pantobligasjonen ble dagbokført 23. mars 1962. Det er ikke helt på det rene når advokat Simensen fikk pantobligasjonen tilbake fra byskriverembetet, men det må antas at advokaten hadde fått den tilbake før generalforsamlingen ble holdt 2. april 1962.

Forøvrig innhentet advokat Simensen fra Creditreform en kredittopplysning, datert 31. mars 1962. I den het det (fra et tidligere tidspunkt) bl.a. at «Slotfeldt-Ellingsen har mange økonomiske interesser, og hans økonomiske stilling er nå vanskelig å vurdere. Han eier imidlertid verdier, og må ansees som god for en rimelig kreditt.» Og hertil var sluttelig anført fra 5. februar 1962: «I skatteligningen for inntektsåret 1960 er Slotfeldt-Ellingsen oppført med formue kr. 1 020 000.-, og inntekt kr. 192 000.-. Foran stående konklusjon opprettholdes.»

Advokat Simensen har som vitne under hovedforhandlingen i de foreliggende saker, som retten har oppfattet ham, gitt uttrykk for at han 21. mars 1962 og den følgende tid ikke regnet med at det kunne være galt fatt med Slotfeldt-Ellingsens affærer.

I. Imidlertid hadde fru Aase Petersen 27. mars 1962 også henvendt seg til høyesterettsadvokat Kaare Borch og snakket med ham om det som var inntruffet. Samme dag skrev høyesterettsadvokaten følgende brev til Slotfeldt-Ellingsen:

«I henhold til overenskomst skal De fredag 30. ds. innbetale på overrettssakfører Erling Simensens kontor vedrørende A/S Dronningensgate 23 kr. 225 000.-. Fru Pettersen har bedt meg meddele at betalingen må erlegges enten i kontanter eller i bankremisse. Såfremt innbetaling ikke skjer overensstemmende med forutsetningen, vil fru Pettersen gå til politianmeldelse. Jeg vedlegger i den anledning en fotostatkopi av den fullmakt fru Pettersen i dag har undertegnet.»

Nå kom det ikke innen 30. mars innbetaling som lovet fra

Side:1001

Slotfeldt-Ellingsen. Foreløpig ledet imidlertid ikke dette til noen politianmeldelse. Og den tidligere berammede generalforsamling ble holdt 2. april 1962.

J. Til stede på generalforsamlingen var fru Aase Petersen, advokat Erling Simensen som iflg. skriftlig fullmakt representerte direktør Berg, og Slotfeldt-Ellingsen. Videre møtte med fru Aase Petersen høyesterettsadvokat Kaare Borch. Likeledes møtte fru Hjørdis Berg og statsautorisert revisor Gunnar Hægstad.

Høyesterettsadvokat Borch var, såvidt forståes, den som først ga uttrykk for at etter det inntrufne måtte Slotfeldt-Ellingsen forstå at han ikke lenger kunne sitte i styret for Dronningensgt. 23 A/S. Slotfeldt-Ellingsen gjorde ingen innvending mot å fratre. Videre kom det under diskusjonen fram at man også fant at Slotfeldt-Ellingsen i det hele ikke burde være med i selskapet lenger og derfor måtte samtykke i at hans aksjer ble realisert. Slotfeldt-Ellingsen, som på generalforsamlingen nok i det hele opptrådte litt mer spakferdig enn hans vane ellers var, motsatte seg heller ikke avhendelse av sine aksjer. Han antydet visstnok at aksjene burde søkes solgt til tredjemann, men med forkjøpsrett for medaksjonærene. Imidlertid fant han e. o. akseptabel også den løsning de øvrige kom fram til, hvoretter man skulle få satt en takst på aksjene, idet de andre aksjonærer så kunne avgjøre om de ville overta aksjene for takstprisen eller ei. Forøvrig ble det på generalforsamlingen også framholdt at det var aksjeselskapet som sådant der hadde krav på dekning av de midler Slotfeldt-Ellingsen hadde disponert til egne formål, og at en begrensning til to tredjedeler (som den man hadde operert med på møtet 21. mars s.å.) derfor ikke var akseptabel. Også forsåvidt bøyet Slotfeldt-Ellingsen seg.

Følgende ble protokollert som behandlet på generalforsamlingen:

«1.) Det ble vedtatt enstemmig å forandre vedtektens §6, som heretter skal lyde:

§6.

Selskapet ledes av et styre på 3 medlemmer. Selskapet forpliktes av 2 medlemmer i fellesskap. Styret velger selv formann innen sin midte.

2.) Valg på nytt styre:

Det sittende styre stillet sine plasser til rådighet, og følgende styre ble enstemmig valgt:

1. Overrettssakfører Erling Simensen, formann, Viggo Hanstensvei 21, Smestad,

2. Fru Aase Petersen, Lilleåsen 18, Slependen,

3. Fru Hjørdis Berg, Drammensveien 70 c, Oslo.

3.) Selskapet har fått et tilleggslån i Østenfjeldske bykreditt stort kr. 485 000.-

med fradrag av underkurs og omkostninger » 11 803.-

rest kr. 473 197.-

Herav er utbetalt direkte til Realbanken » 90 000.-

rest kr. 383 197.-

som Slotfeldt-Ellingsen erkjenner å ha mottatt fra Østenfjeldske Bykreditt. Av beløpet er utbetalt til hver av aksjonærene kr. 20 000.- mot sletting av 3 pantobligasjoner i eiendommen tilhørende de 3 aksjonærer » 60 000.-

rest kr. 323 197.-

Side:1002

som Slotfeldt-Ellingsen erkjenner å skylde selskapet med tillegg av 6 % renter fra utbetalingen til ham og til betaling skjer, samt omkostninger.

Slotfeldt-Ellingsen forplikter seg herved til å nedbetale denne gjeld således:

Innen onsdag den 4. april kl. 14 kr. 50 000.-

Innen mandag den 16. april kl. 14 » 175 000.-

Slotfeldt-Ellingsen vil innen 16. april 1962 fremsette forslag med betalingsfrister og betalingsmåte for restbeløpet, dog skal oppgjør senest ha funnet sted innen 4. juli 1962.

Fru Aase Petersen, fru Hjørdis Berg og overrettssakfører Erling Simensen erklærte at De vil unnlate politianmeldelse og tvangsinndrivelse av gjelden, under forutsetning av at de nevnte betalingsfrister overholdes, og videre under forutsetning av at Slotfeldt-Ellingsen erklærer seg villig til å overdra sine aksjer i Dronningensgate 23 A/S til de gamle aksjonærer, eller den eller de personer som disse måtte utpeke.

Slotfeldt-Ellingsen opplyste at hans aksjer er deponert til sikkerhet for hans engasjement i Realbanken. Han erklærte videre at han innen fredag den 6. april 1962 kl. 14 vil framlegge meddelelse fra banken om hvilket beløp den vil forlange innebetalt for å frigi aksjene av depotet. Videre erklærte han seg villig til salg av aksjene som foreslått av de andre aksjonærene. Han vil innen fredag den 6. april 1962 kl. 14 ha meddelt hvilket beløp han vil forlange for overdragelsen av aksjene.

Hvis partene ikke blir enige om overdragelsessummen for aksjene skal denne fastsettes ved takst av høyesterettsadvokat Per Sandborg og byggmester Henry Hansen eller en av hans sønner i fellesskap. Blir disse ikke enige skal de oppnevne oppmann. Taksten betales av selskapet.

Det står de øvrige aksjonærer fritt om de vil benytte sin rett til kjøp av Slotfeldt-Ellingsens aksjepost eller ikke. Aksept må foreligge 1 måned etterat overdragelsessummen er på det rene, eventuelt ved takst.

Den hos overrettssakfører Erling Simensen deponerte pantobligasjon stor kr. 225 000.- i Tennisveien 5, Smestad, hviler som sikkerhet for Slotfeldt-Ellingsens forpliktelser inntil de er oppfyllt i sin helhet.

Alle betalinger og meddelelser skjer til overrettssakfører Erling Simensen.»

Man var således på generalforsamlingen foreløpig nådd fram til en ordning. Og Slotfeldt-Ellingsen hadde fått en kort frist til å skaffe kr. 225 000.-.

K. - - -

30. mars 1962 skrev Slotfeldt-Ellingsen til Birger Rasmussen og sendte denne en redegjørelse med renteberegning vedrørende noen amerikanske aksjer («Mexican Eagle»). Birger Rasmussen ble interessert og viste beregningene til en tante, frk. Magnhild Rasmussen. - - -

Slotfeldt-Ellingsen skrev ut depositumbevis. Han satte de mottatte penger (med vel kr. 80 000.-) inn på sin konto nr. 1120 i Christiania Bank og Kreditkasse.

Og umiddelbart etterpå tømte han igjen, såvidt forståes, praktisk talt hele kontoen, idet han foretok forskjellige utbetalinger.

Således utstedte han en sjekk, datert 4. april 1962, til overrettssakfører Erling Simensen for beløp kr. 50 000.-, hvilket beløp Simensen hevet.

Side:1003

Den foran nevnte Birger Rasmussen innbetalte i løpet av de følgende dager ytterligere noen penger og leverte likeledes noen verdipapirer til salg til Slotfeldt-Ellingsen. Og med brev av 5. april sendte denne til Birger Rasmussen «en lettfattelig oppstilling over Mexican Eagle Oil Co. til bruk for fru Rasmussen», Birger Rasmussens mor, som også var blitt interessert i tanken om å erverve verdipapirer gjennom Slotfeldt-Ellingsen. - - -

Han disponerte straks over kr. 175 000.-, idet han kjøpte i Fellesbanken A/S en bankremisse datert 16. april 1962 for beløp kr. 175 000.- til E. Slotfeldt-Ellingsen eller ordre og endosserte den til overrettssakfører Simensen, som hevet beløpet.

L. Ved de foran beskrevne transaksjoner hadde Slotfeldt-Ellingsen klart å skaffe Dronningensgt. 23 A/S de beløp han 2. april 1962 hadde forpliktet seg til å innbetale senest 16. april.

Hva angår Slotfeldt-Ellingsens aksjer i selskapet, kom det ikke til slik takst som forutsatt under generalforsamlingen, idet høyesterettsadvokat Sandborg visstnok anså seg inhabil til å delta. Og forinnen takstspørsmålet var ordnet, inntraff begivenheter som har ført til at hele spørsmålet bortfalt.

Men foreløpig fortsatte Slotfeldt-Ellingsen sin virksomhet utover sommeren 1962, forøvrig uten å kunne prestere det restoppgjør som var forutsatt på generalforsamlingen 2. april.

Utpå høstsiden ble imidlertid situasjonen den at Slotfeldt-Ellingsen ble nødt til overfor konsul Melsom å erkjenne at han hadde underslått de meget betydelige midler han i alt hadde mottatt fra familien Rasmussen.

Resultatet ble at Slotfeldt-Ellingsen ble arrestert og strafferettslig etterforskning foretatt. Det kom fram at han hadde tilvendt seg midler fra en lang rekke personer, i alt millionbeløp. - - -

Retten skal bemerke:

Ad sak nr.: 2185/1963:

En kreditor som har forfalt fordring, har i sin alminnelighet selvsagt rett til å kreve og motta fyllestgjørelse av sin debitor. Jfr. forsåvidt høyesterettsdom i Rt-1926-657 og uttalelsen i høyesterettsdom i Rt-1933-1266. Jfr. også uttalelsen i høyesterettsdom i Rt-1907-823.

Hvor ikke særlige momenter kommer til, antas kreditor således å ha rett til, når det gjelder forfalt fordring, å motta betaling og/eller sikkerhet.

Det er mulig man etter stedfunnen rettsutvikling må si at slike særlige momenter foreligger hvor kreditor burde innse at han ved å motta betaling eller sikkerhet medvirker til at debitors øvrige fordringshavere lider tap.

Men det må formentlig antas at hvis kreditors uaktsomhet i her nevnte henseende skal ha relevans, må den være temmelig grov.

Man ville, såvidt skjønnes, komme opp i uholdbare forhold hvis en kreditor skulle kunne fratas betaling eller sikkerhet, mottatt for en forfalt fordring, bare fordi man kommer til at han burde foretatt nærmere undersøkelser og da formentlig ville oppdage at debitor stod på svake føtter, så betalingen (sikkerhetsstillelsen) kunne tenkes å medføre tap for debitors øvrige fordringshavere.

Side:1004

Anvendt i den foreliggende sak synes foranstående betraktninger å måtte føre til at Dronningensgt. 23 A/S må frifinnes for konkursboets søksmål.

Retten mener at det ikke foreligger grunnlag for å anta at noen av aksjeselskapets vedkommende (styremedlem eller representant for sådant) på generalforsamlingen 2. april 1962, da Slotfeldt-Ellingsen altså var kastet, faktisk innså at man ved å kreve og motta kontant kr. 225 000.- og en pantobligasjon som sikkerhet for Slotfeldt-Ellingsens hele ansvar, ville påføre hans øvrige kreditorer tap.

Om ond tro hos aksjeselskapets vedkommende blir det følgelig ikke tale.

Og det synes tvilsomt hvorvidt det i nevnte henseende kan bebreides selskapets vedkommende uaktsomhet.

Men selv om man - og det måtte da i tilfelle, såvidt skjønnes, bare gjelde fru Aase Petersen - ville besvare dette siste spørsmål bekreftende, innsees det ikke at hennes uaktsomhet har vært så grov at den kan få relevans.

Det hadde vært kurrer på tråden mellom hennes avdøde mann og Slotfeldt-Ellingsen. Men de hadde jo fortsatt sin forretningsforbindelse. Og direktør Petersen hadde ikke gjort noe for å forhindre at Slotfeldt-Ellingsen ble sittende som styreformann i aksjeselskapet.

Det hadde trukket ut med oppgjøret vedkommende Petersens verdier i Amerika. Men fru Petersen hadde jo sluttelig fått sitt.

Det forelå nå erkjent manko vedkommende Dronningensgt. 23 A/S. Men Slotfeldt-Ellingsen framstilte det derhen at han i et knipetak hadde måttet låne midler, som nå snart skulle dekkes idet han ventet oppgjør i store forretninger. At han satt i mange slags forretninger, var vel noe alle visste. At store forretningsmenn leilighetsvis kan være i momentan forlegenhet for likvider, er ikke nytt. Noe virkelig galt vedkommende Slotfeldt-Ellingsens forretninger kjente ennå ingen til. Tvertom var vel forholdet at mannen på det daværende tidspunkt nød tillit blandt sine forretningsforbindelser og bekjente.

Ved nærmere gransking kunne kanskje den innhentede kredittopplysning gi stoff til refleksjoner. Men, stort sett, måtte den virke positivt på den som hørte innholdet første gang og leste konklusjonen.

(Og noe muntlig forbehold var ikke tatt fra vedkommende byrås side.)

M.o.t. skatteutpantningene, som var anmerket på pantobligasjonen i Tennisveien 5, hadde Slotfeldt-Ellingsen en tilsynelatende plausibel forklaring å gi.

Alt i alt må det etter dette sies at selv om man kanskje kan bebreide fru Aase Petersen noen uaktsomhet når det gjelder vurderingen av Slotfeldt-Ellingsens vederheftighet, synes denne uaktsomhet ikke på noen måte å være så stor at den kan medføre plikt for Dronningensgt. 23 A/S til å legge fra seg den mottatte betaling og pantobligasjonen (eller nå det beløp som er trådt i pantobligasjonens sted).

Og da, som det framgår av hva foran er sagt, retten ikke kan skjønne at det for andre av aksjeselskapets vedkommende har foreligget uaktsomhet som kan få relevans, må Dronningensgt. 23 A/S bli å frifinne. - - -

Side:1005

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Paul H. Vindhol og tilkalt dommer, sorenskriver T. Moi).

E. Slotfeldt-Ellingsen, H. P. Petersen og B. A. Berg stiftet i 1940 aksjeselskapet Dronningensgate 23 A/S til overtagelse av Dronningensgate 23, Oslo. Etter Petersens død i februar 1960 trådte hans enke, fru Aase Petersen, inn som aksjonær, og likeså var fru Hjørdis Berg trådt inn i Bergs sted. De tre aksjonærer har vært selskapets styre. I 1961 ble selskapet bevilget et tilleggslån på kr. 485 000,00 i Den Østenfjelske Bykreditforening. Av lånet ble det utbetalt Slotfeldt-Ellingsen, som var styrets formann, kr. 116 400,00 i september 1961 og kr. 213 197,00 i slutten av januar 1962. Han underrettet ikke sine medaksjonærer og disponerte det vesentlige til egne formål. Under et tilfeldig møte med selskapets revisor statsautorisert revisor Gunnar Hægstad som også var revisor i Den Østenfjelske Bykreditforening, fikk fru Petersen vite at pengene var utbetalt, og hun henvendte seg til advokat Erling Simensen. Dette resulterte først i et møte på advokatens kontor den 21. mars 1962 og deretter i en generalforsamling i selskapet, avholdt samme sted den 2. april 1962. Slotfeldt-Ellingsen erkjente å ha gjort seg skyldig i underslag og forpliktet seg i møtet den 21. mars til å innbetale kr. 225 000,00 innen den 30. mars 1962. Samtidig utstedte han til sikkerhet en pantobligasjon stor kr. 225 000,00 i sin villaeiendom Tennisveien 5, Oslo. Da generalforsamlingen ble holdt, var intet betalt, men han forpliktet seg til å betale kr. 50 000,00 innen 4. april og kr. 175 000,00 innen 16. april 1962. Innen sistnevnte dato skulle han fremsette forslag til ordning av restbeløpet, dog slik at fullt oppgjør måtte foreligge innen 4. juli 1962. Den utstedte pantobligasjon skulle hvile som sikkerhet inntil forpliktelsen var oppbort i sin helhet.

På dette tidspunkt var Slotfeldt-Ellingsen nylig kommet i forbindelse med fru Signe Rasmussen, hennes sønner Birger og Erik Rasmussen og disses tante frøken Magnhild Rasmussen, som etter hans anbefaling bestemte seg for å anbringe store beløp i utenlandske verdipapirer. - - -

Erling Slotfeldt-Ellingsens konkursbo har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført det samme som for byretten.

Etter den rettsutvikling som har funnet sted etter Getz' avhandlinger i Rt-1878-629 flg. og Rt-1881-209 flg., må det være tilstrekkelig til å kunne kreve omstøtelse at debitors medkontrahent har utvist uaktsomhet, jfr. den siste høyesterettsdom i Rt-1966-636. Herav må også følge at han har undersøkelsesplikt. Selv om det dreier seg om krav om betaling av eller sikkerhetsstillelse for frafalt gjeld, plikter kreditor å opptre redelig og lojalt i forhold til andre kreditorer.

Når det er spørsmål om hvilken grad av aktsomhet som kan kreves, vil dette måtte vurderes konkret og bl.a. være avhengig av om det dreier seg om en normal avvikling av ordinær gjeld eller ikke. - - -

Lagmannsretten - flertallet, lagdommerne Dick Henriksen og Vindhol - er kommet til samme resultat som byretten og kan med visse reservasjoner også tiltre dens begrunnelse.

Lagmannsretten er enig i at det skal særegne forhold til at en kreditor med forfalt fordring ikke skal ha rett til å motta betaling og/eller sikkerhet for at han skal kunne fratas det han har mottatt, fordi han

Side:1006

burde ha foretatt nærmere undersøkelser og formentlig da ha oppdaget at debitor sto på svake føtter. Et minstekrav - foruten at andre kreditorer lider tap - må være at kreditors forhold etter alminnelig oppfatning og under hensyntagen til situasjonen i det spesielle tilfelle må sees å være kritikkverdig eller illojalt. Herom er det, så vidt skjønnes, heller ingen uenighet. Det kan for så vidt nevnes at Oslo byrett i dom av 4. november 1963 i straffesak mot Slotfeldt-Ellingsen uttalte at retten ikke fant det tvilsomt at han var insolvent allerede tidlig i 1950-årene og at han selv fullt ut hadde forstått dette. Og det er videre på det rene at han i straffesaken ble dømt etter strl. §284 for i alt 15 tilfelle, hvorav 12, omfattende utbetalinger på tilsammen ca. kr. 650 000,- i første halvår 1962, ikke engang er forsøkt omstøtt.

Det som springer i øynene når det gjelder den foreliggende sak, er at det krav Dronningensgate 23 A/S hadde, ikke var oppstått på «normal» vis. Slotfeldt-Ellingsen hadde, som Opsahl uttrykker det i T.f.R. 1953 281, ikke vært «berettiget til å trekke pengene inn i sin egen omsetning», ja det var ikke engang penger som var ham betrodd på linje med midler som han ellers mottok til plassering. Det forelå et regulært underslag av penger som var tilstillet Dronningensgate 23 A/S og som han bare hadde fått hånd om i egenskap av selskapets styreformann.

Det er helt naturlig at den som oppdager et slikt forhold, vil benytte de (lovlige) midler som er for hånden for å oppnå restitusjon og eventuelt sikkerhetsstillelse. Er midlene i en eller annen form i behold, vil underslagerens tidligere kreditorer - om det skulle foreligge insolvens - ikke engang kunne påberope noen rimelig grunn at de skulle forbli i boet.

Etter lagmannsrettens mening må det ner anførte has for øye, når det er spørsmål om de som opptrådte på vegne av Dronningensgate 23 A/S, er noe å bebreide i relasjon til Slotfeldt-Ellingsens tidligere kreditorer.

Lagmannsretten er ellers av den oppfatning at aksjeselskapets representanter ikke kan bebreides at de ikke skjønte at Slotfeldt-Ellingsens økonomiske situasjon var slik at han ikke ville kunne gjøre opp med sine kreditorer. Det er ikke engang søkt antydet at noen på det tidspunkt kunne tenke seg at hans uprioriterte gjeld hadde slike dimensjoner som det viste seg under bobehandlingen - det er opplyst å være anmeldt henved 7 millioner kroner i konkursboet - og ennu mindre at det var underslått millionbeløp. Ifølge den kredittopplysning advokat Simensen innhentet, var Slotfeldt-Ellingsen for inntektsåret 1960 lignet for formue kr. 1 020 000,00 og inntekt kr. 192 000,00. Det synes ganske betegnende at det om hans bedrift Den Norske Sagbladfabrikk i kredittopplysningen står: «Virksomheten går bra, selskapet driver også eksport», og i et supplement av 15. august 1961: «Virksomheten i Den Norske Sagbladfabrikk synes å gå meget bra. Det er satt i gang produksjon av en ny motorbarker, som det har vært endel salg av». I konkursinnberetningen heter det derimot: «Det kan neppe være tvil om at Sagbladfabrikkens kontinuerlig mislykkede preduksjon som gjennom mer enn 10 år har tappet skyldneren for ca. 3 millioner kroner, er den viktigste årsak til konkursen».

Hva der selvsagt kunne være berettiget mistanke om, ja all grunn til å gå ut fra, var at Slotfeldt-Ellingsen hadde likviditetsvanskeligheter, jfr. fru Petersens og høyesterettsadvokat Borchs tidligere erfaringer og

Side:1007

den omstendighet at Slotfeldt-Ellingsen hadde underslått over kr. 300 000,00. Men heller ikke av kredittopplysningen fremgikk det at likviditeten skulle være god. Dens konklusjon så sent som 5. februar 1962 var: «Slotfeldt-Ellingsen har mange økonomiske interesser, og hans økonomiske stilling er nå vanskelig å vurdere. Han eier imidlertid verdier, og må ansees som god for en rimelig kreditt.»

I motsetning til byretten finner lagmannsretten at fru Petersen under disse omstendigheter vanskelig kan bebreides noen uaktsomhet i forbindelse med vurderingen av Slotfeldt-Ellingsens økonomiske vederheftighet, hvis meningen hermed er å si at hun burde ha skjønt at den ordning som ble truffet, skadet hans øvrige kreditorer og var illojal overfor disse. Som allerede antydet kommer også kravets art her inn i bildet.

Under ingen omstendigheter er det holdepunkter for å anta at de som varetok aksjeselskapets interesser, burde ha forstått at Slotfeldt-Ellingsen ikke kunne skaffe pengemidler på redelig vis, resp. ikke kunne gjøre opp uten å begå nye misligheter, jfr. gjengivelsen av konkursboets anførsler i byrettsdommen og foran.

Som det vil fremgå av gjengivelsen av partenes anførsler, er det under ankeforhandlingen reist spørsmål om Slotfeldt-Ellingsens viten om sin egen insolvens, kan innebære at Dronningensgate 23 A/S må ansees å ha hatt kjennskap til den fordi Slotfeldt-Ellingsen var selskapets styreformann. Dette kan ikke antas.

Om man forutsetter at det hadde foreligget en på normal vis oppstått gjeldsforpliktelse for Slotfeldt-Ellingsen overfor Dronningensgate 23 A/S, ville han ikke - og aller minst uten de øvrige styremedlemmers viten og samtykke - ha kunnet treffe en avtale om reguleringen med seg selv i egenskap av styreformann. En slik «avtale» ville formentlig alle relasjoner være en nullitet. Og ennu klarere tør dette være når forpliktelsen - som her - ikke engang hadde noen legal bakgrunn.

Hva lagmannsretten med dette har villet understreke, er at Slotfeldt-Ellingsen i et forhold som det foreliggende hverken har eller kunne ha opptrådt på selskapets vegne, og hans viten antas derfor heller ikke å kunne spille noen rolle for selskapets rett.

I det foreliggende tilfelle er det for øvrig heller intet som tyder på at det har vært motiverende for Slotfeldt-Ellingsen ved den ordning som ble truffet, å tilgodese personlige særinteresser i Dronningensgate 23 A/S. Det som skjedde i møtet den 21. mars 1962, tok vel nærmest sikte på en sikring av de to medaksjonærer utenom selskapet. Og det var disse medaksjonærer som så krevet oppgjør med selskapet.

I forbindelse med det som her er sagt, skal for ordens skyld bemerkes at det ikke kan innsees at de som opptrådte på selskapets vegne burde skjønne at det innebar en forskjell til skade for noen utenforstående at Slotfeldt-Ellingsen i stedet for å betale kr. 225 000,00 til fruene Petersen og Berg, skulle betale fullt ut til selskapet hvor han selv hadde en tredjedel av aksjene.

Det vil formentlig allerede av det foran anførte fremgå at lagmannsretten ikke finner at pantsettelsen i relasjon til konkursboet kommer i noen annen stilling enn ordningen for øvrig og den delvise oppfyllelse. Det kan imidlertid tilføyes at man her vanskelig kan tale om pantsettelse for eldre gjeld.

Side:1008

Familien Rasmussen har som foran nevnt ikke anket, og situasjonen i den relasjon foreligger derfor ikke for lagmannsretten. Det har imidlertid alltid vært ansett som et vilkår for krav om omstøtelse etter «Actio Pauliana» at skyldnerens kreditorer har lidt skade ved en forføyning over hans bo, jfr. Getz i Rt-1881-214 og Brækhus: Noen utvalgte konkursrettslige emner side 117. Da spørsmålet om kreditorene - bortsett fra familien Rasmussen - har lidt noen skade, har vært reist under saken, finner lagmannsretten å burde tilføye at dette vanskelig kan sies for så vidt angår betalingen av de kr. 225 000,00. Hvis Slotfeldt-Ellingsen hadde gjort hva han formentlig i forhold til familien Rasmussen var forpliktet til å gjøre, nemlig foreløpig hadde plassert de mottatte penger på separat konto - han hadde avgitt «depositumsbevis» og var for øvrig totalt insolvent - eller for familien Rasmussens regning hadde kjøpt de verdipapirer han hadde i oppdrag å skaffe, jfr. konkurslovens §38, ville neppe noe kunnet inndras i boet. Slotfeldt-Ellingsen ble for øvrig straffedømt for bl.a. sin disposisjon over disse penger. - - -

Mindretallet - sorenskriver Moi - er kommet til et annet resultat. og vil bemerke: - - -

Mindretallet anser det godtgjort at Slotfeldt-Ellingsen så vel den 21.3 som den 2.4.1962 var fullt klar over sin økonomiske stilling, og innså at han ikke kunne oppfylle avtalene uten at dette ville påføre hans øvrige kreditorer skade. Når han var styreformann i Dronningensgt. 23 A/S overførte han denne viten eller onde tro på aksjeselskapet. Mindretallet antar derfor at de subjektive vilkår for omstøtelse av transaksjonene er til stede. Nå er det så at selve avtalene alene ikke påførte Slotfeldt-Ellingsens øvrige kreditorer noen skade. Det er oppfyllelsen av avtalene som må bli avgjørende. Det ser for mindretallet ut som at Slotfeldt-Ellingsens eneste mulighet for å skaffe til veie kr. 225 000,-, var om han kunne få hånd om nye midler som han kunne misbruke for å fri seg for påtrykket fra de to andre aksjonærer i selskapet. Det ble familien Rasmussen som falt som offer. - - -

Mindretallet ser det slik at Slotfeldt-Ellingsen - da han fikk press på seg fra de øvrige aksjonærer i Dronningensgt. 23 A/S og ble truet med anmeldelse - straks burde ha inngitt oppbudserklæring. Det var rettsstridig av ham å gjøre opp sine forpliktelser overfor Dronningensgt. 23 A/S. Han var - etter mindretallets mening - klar over at dette ville være til skade for hans øvrige kreditorer. - - -

Etter det som foran er sagt finner mindretallet at vilkårene for å omstøte Slotfeldt-Ellingsens utbetalinger på h.h.vis kr. 50 000,- og kr. 175 000,- den 4. og 16. april 1962 er til stede. Slik mindretallet ser på saken blir det ikke nødvendig å drøfte hvilke formodninger eller kunnskaper fruene Aase Petersen og Hjørdis Berg samt deres juridiske rådgivere måtte ha om Slotfeldt-Ellingsens økonomiske stilling da de før omtalte avtaler ble inngått og da Dronningensgt. 23 A/S mottok pengene, tilsammen kr. 225 000,-.

Med hensyn til utvidelsen av panteretten i eiendommen Tennisveien 5 den 2.4.1962 til også å omfatte Slotfeldt-Ellingsens restgjeld til Dronningensgt. 23 A/S stiller - etter mindretallets oppfatning - de subjektive forhold seg på samme måte som for de kontante utbetalinger. - - -

Side:1009