Rt-1968-1010

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1968-10-11
Publisert:	Rt-1968-1010
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112B/1968
Parter:	Albert og Wilhelm Gjedrem (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Mellbye, Stensrud, Heiberg, Roll-Matthiesen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Jordloven (1955) §1, Jordloven (1955), Oreigningsloven (1959) §2, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §42, §20, §45, §22, Oreigningsloven (1959), Grannegjerdelova (1961) §7, §8, Grannegjerdelova (1961)

Dommer Mellbye: Ved kongelig resolusjon av 13. september 1963 ble det bestemt at gnr. 21 bnr. 1 Grøtteland i Bjerkreim herred, Rogaland fylke, med tilliggende felles utmark blir å avstå til staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre i medhold av jordlovens §20 1 fr. §1. I resolusjonen er det gjort unntak for en nærmere beskrevet parsell med påstående hus og forbeholdt ekspropriatene driftevei over ekspropriasjonsarealet til og fra andre eiendommer som tilhører dem.

Skjønn ble innledet ved Dalane skjønnsrett mot Albert Gjedrem som eier av bnr. 1 og hans sønn Wilhelm Gjedrem som bruker av eiendommen. Ved beslutning av 8. juli 1964 utsatte retten skjønnet for i medhold av jordlovens §45 å forelegge for Kongen visse nærmere foreslåtte begrensninger i omfanget av ekspropriasjonen. Ved kongelig resolusjon av 2. april 1965 ble det besluttet at vannrettighetene på bnr. 1 ikke skulle medtas under avståelsen, mens resolusjonen av 13. september 1963 for øvrig ble opprettholdt.

Skjønnet fortsatte deretter og ble avhjemlet 28. mai 1966 med slik slutning:

«1. Erstatningen i anledning av avståelsen av gnr. 21, bnr. 1 i Bjerkreim fastsettes slik:

Til Albert og Wilhelm Gjedrem for grunnavståelse kr. 35.000 - trettifemtusenkroner.

Til Wilhelm Gjedrem som ulempeerstatning kr. 5.000 - femtusenkroner.

2. Staten v/Rogaland Fylkeslandbruksstyre betaler til Albert og Wilhelm Gjedrem kr. 10.000 - titusenkroner - innen 14 dager etter forkynnelsen av skjønnet.»

Begge parter begjærte overskjønn. Dalane herredsrett som overskjønnsrett avhjemlet overskjønnet 29. mai 1967 med slik slutning:

«1. Erstatningen fastsettes slik:

a. Albert Gjedrem og Wilhelm Gjedrem for grunnavståing kr. 37.000 - tretti sju tusen kroner -.

Side:1011

b. Wilhelm Gjedrem som ulempeerstatning kr. 8.000 - åtte tusen kroner.

2. De lovbestemte utgifter ved overskjønnet betales av Staten v/Rogaland fylkeslandbruksstyre.

3. I saksomkostninger betaler Staten v/Rogaland fylkeslandbruksstyre til Albert Gjedrem og Wilhelm Gjedrem kr. 1.500 - ett tusen fem hundre kroner - innen 2 uker fra forkynnelsen av skjønnet.»

Overskjønnet er påanket til Høyesterett av Albert og Wilhelm Gjedrem. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen og knytter seg til overskjønnsrettens avgjørelse av de ankende parters anførsler om gjerdeholdet etter avståelsen.

Om saksforholdet, spesielt om beliggenheten av ekspropriasjonsarealet i forhold til de ankende parters gjenværende eiendommer, viser i eg til skjønnsrettens og overskjønnsrettens skjønnsgrunner. Jeg finner bare å burde nevne at det dreier seg om gjerde på en høytliggende heistrekning av 4-6 km's lengde og at omkostningene ved et gjerde er anslått til beløp som svinger mellom noen få tusen kroner og 40-50.000 kroner, alt etter de forutsetninger man legger til grunn.

De ankende parter anfører at deres omfattende bruk av Grøttelandsheia og Maudalsheia som beitemark for sauer er basert på at sauene drives til beitet om våren og fra beitet om høsten over den felles utmark som nå kreves avstått. Det har tidligere vært nødvendig i noen grad å begrense sauenes muligheter for ukontrollert å gå ned i fellesutmarken, men det har ikke vært nødvendig å gå til særlig effektive tiltak for så vidt, fordi de ankende parter som eiere av en ideell halvpart av fellesutmarken har hatt en ikke ubetydelig rett til å utnytte beitet der. De opplyser i denne forbindelse at der er beite for ca. 200 sauer i fellesutmarken. Når imidlertid denne rett til å benytte fellesutmarken nå skal avstås, vil det være nødvendig å etablere et effektivt vern mot sauenes trang til å gå fra heia ned i fellesutmarken. De ankende parter har derfor så vel for underskjønnet som for overskjønnet nedlagt påstand om at staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre skal tilpliktes å gjerde forsvarlig inn det areal som avstås, eller subsidiært at der må betales tilstrekkelig erstatning for oppførelse av gjerder mellom de avståtte arealer og de ankende parters gjenværende eiendommer.

I grunnene for underskjønnet uttaler retten om denne påstand:

«Med hensyn til gjerdeplikten er retten enig med saksøkerens prosessfullmektig i at spørsmålet om gjerdeplikten må løses etter gjerdeloven av 5. mai 1961, hvis ikke partene kan komme til en ordning i minnelighet. Det er dog ikke til å unngå at der vil oppstå vanskeligheter for saksøkte med hensyn til gjerding når Grøttelandsheia og den omtalte felles utmark for gnr. 21 bnr. 1 og 2 får helt forskjellige eiere, og retten tar denne ulempe i betraktning ved fastsettelsen av ulempeserstatningen.»

Overskjønnsretten sier om samme spørsmål:

Side:1012

«Skjønnsretten finner også når det gjelder gjerdespørsmålet å kunne slutte seg til det som herom er sagt i underskjønnet. Dersom grunneierne ikke kommer fram til en ordning i minnelighet, må dette bli å løse etter bestemmelsene i gjerdeloven. En er også enig med underskjønnet i at det vil oppstå visse vanskeligheter for saksøkte med hensyn til gjerding når Grøttelandsheia og den felles utmark for bnr. 1 og 2 får forskjellige eiere. Det tas hensyn til dette forhold ved fastsettelsen av ulempeserstatningen til Wilhelm Gjedrem.»

De ankende parter hevder at overskjønnsretten med denne begrunnelse har anvendt loven uriktig og at der i alle fall er slike mangler ved begrunnelsen at skjønnet må oppheves. Dette syn støtter de til følgende anførsler:

Det var uomtvistet for begge skjønnsinstanser at det ikke før avståelsesvedtaket var etablert noen gjerdeplikt mellom Grøttelandsheia og fellesutmarken. De gjerder som delvis har vært oppført, til dels uten å være vedlikeholdt, var satt opp til hjelp for gjeterne, ikke som følge av noen gjerdeplikt.

Det var videre uomtvistet at det ville bli nødvendig med gjerde for å sikre et effektivt vern mot at sauer ukontrollert drar ned i fellesutmarken fra heiebeitene.

Med dette som utgangspunkt er det gal lovanvendelse å henvise spørsmålet om gjerdehold til gjerdeskjønn. Et gjerdeskjønn har etter gjerdelovens §7 og §8 andre oppgaver enn den som foreligger i denne sak, hvor det er spørsmål om å erstatte de ankende parter de ekstra utgifter som delingen av deres eiendom fører med seg for bevoktningen av de beitende dyr. Disse utgifter vil de ikke få erstattet ved et gjerdeskjønn, hvor det tvert imot på grunn av fordelingsreglene i gjerdelovens §8 kan tenkes at utgiftene med gjerdeholdet i det vesentlige vil måtte bæres av de ankende parter og hvor de i alle fall vil måtte bære halvparten av utgiftene.

Endelig anfører de ankende parter at når overskjønnsretten - som underskjønnsretten - har gitt ulempeerstatning for «visse vanskeligheter for saksøkte med hensyn til gjerding når Grøttelandsheia og den felles utmark for bnr. 1 og 2 får forskjellige eiere», sikter dette til ulemper som vil melde seg etter at gjerde er satt opp, først og fremst ved at det aldri er mulig helt å hindre at en del sauer vil ta seg gjennom gjerdet og ned i fellesutmarken.

Subsidiært hevder de ankende parter at hvis det ikke legges til grunn at det tidligere ikke var etablert gjerdeplikt eller at gjerde er nødvendig eller er den billigste løsning, er det feil av overskjønnet ikke å gjøre rede for hvilket saksforhold retten for så vidt har lagt til grunn. Disse feil må også føre til opphevelse av skjønnet.

De ankende parter har videre anført at omkostningene ved gjerdehold vil bli så betydelige at det ikke er mulig for administrasjonen uten kjennskap til disse omkostninger å vurdere om avståelsen i dette tilfelle oppfyller de økonomiske forutsetninger

Side:1013

for ekspropriasjon etter jordlovens §20 jfr. §1 og oreigningslovens §2 annet ledd. De hevder derfor at administrasjonen har behandlet avståelsessaken uriktig ved å unnlate å bringe gjerdeomkostningene på det rene før avståelsesbeslutningen var fattet, og videre at de kongelige resolusjoner er ugyldige fordi disse ikke er i samsvar med jordlovens vilkår for jordavståelse. I denne sammenheng har de ankende parter foretatt visse beregninger av gjerdets kostende som jeg anser det unødvendig å gjengi. Med støtte i disse anførsler har de derfor påstått - og det er deres prinsipale påstand for Høyesterett - at skjønnet skulle vært avvist på grunn av manglende hjemmel for ekspropriasjonen.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Dalane skjønnsretts underskjønn og overskjønn oppheves og saken avvises fra underskjønnsretten.

Subsidiært:

2. Dalane skjønnsretts overskjønn oppheves. Hvis skjønnet hjemvises til ny behandling, blir dette med ny administrator og nye skjønnsmenn.

3. Staten v/Det Kgl. Landbruksdepartement tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til Albert Gjedrem og Wilhelm Gjedrem.»

Staten ved Landbruksdepartementet har tatt til gjenmæle og påstått overskjønnet stadfestet og staten tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Til støtte for denne påstand er det anført:

Den ulempeerstatning som er gitt omfatter de mulige merutgifter som kan bli påført de ankende parter ved et mer effektivt gjerde enn det gamle og ved en eventuell komplettering av dette. Ved forskjellige beregninger har ankemotparten søkt å godtgjøre at den mulige erstatning er av en størrelsesorden som vel kan innpasses i de kr. 8.000 som overskjønnsretten har fastsatt for ulemper.

Videre er det anført at spørsmålet om gjerdeplikt er et spørsmål som eksklusivt hører under gjerdeskjønn og at et ekspropriasjonsskjønn ikke har adgang til å avgjøre et spørsmål om gjerdeplikt.

Subsidiært anføres det fra statens side at det før avståelsen ble besluttet bestod en gjerdeplikt for de ankende parter overfor den felles utmark. Dette følger så vel av at Albert Gjedrems far ervervet sin andel av fellesutmarken etter at han i noen år alt hadde vært eier av Grøttelandsheia, og av det faktiske gjerdehold som har funnet sted. Så langt gjerde også fremtidig vil være nødvendig, er dette således ikke en følge av ekspropriasjonen. I alle fall kan det bare være tale om en ubetydelig utvidelse.

Den bruk som de ankende parter tidligere har gjort av fellesutmarken var i og for seg uhjemlet. Det vil derfor ikke være noen ekstra byrde for dem om de i fremtiden må avstå fra denne bruk.

Hvis skjønnet skal oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, peker ankemotparten på at det er et vilkår at feilen kan ha virket

Side:1014

bestemmende på avgjørelsens innhold. Ankemotparten hevder i den forbindelse at det på noen punkter er begått feil i de ankende parters favør ved fastsettelsen av erstatningen, og at det følgelig finnes en margin å gå på før mulige andre feil i de ankende parters disfavør kan gi et galt sluttresultat. Denne margin, anføres det, er så stor at mulige forekommende saksbehandlingsfeil ikke kan føre til opphevelse.

Med hensyn til avvisningsspørsmålet har ankemotparten henholdt seg til overskjønnsrettens begrunnelse.

Til bruk for ankens behandling i Høyesterett er det avholdt bevisopptagelse til avhør av den ankende part Wilhelm Gjedrem og et antall vitner. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, som etter mitt syn på saken er uten betydning.

Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves for så vidt angår dets avgjørelse av gjerdespørsmålet.

Det fremgår ikke av skjønnsrettens og overskjønnsrettens grunner at det har vært noen tvist mellom partene med hensyn til om det bestod en eldre gjerdeplikt langs grensen mellom Grøttelandsheia og fellesutmarken og om det ville bli nødvendig med gjerde for at sauedriften i de to heistrekninger som de ankende parter beholder kan fortsette som før uten å bli belastet med ekstra omkostninger ved at sauer tar seg ned i den avståtte utmark. Jeg må derfor for så vidt legge de ankende parters utgangspunkt til grunn. Gjør man dette, gir det riktignok ikke hjemmel for de ankende parter til å kreve at staten skal føre opp dette gjerde, slik det prinsipalt er påstått under skjønnene. Dette følger av oreigningslovens §22. Men de ankende parters subsidiære krav på å bli holdt skadesløs for omkostningene ved å føre opp og vedlikeholde sådant gjerde hører hjemme under ekspropriasjonsskjønnet, ikke under et gjerdeskjønn. Det dreier seg her om en direkte følge av at deres samlede beitearealer blir delt ved ekspropriasjonen. Det tap dette medfører skal dekkes gjennom ekspropriasjonserstatningen, mens de spørsmål som etter gjerdeloven hører under et gjerdeskjønn dels dreier seg om forutsetningene for gjerdeplikt hvor denne plikt ikke har en særhjemmel, dels om hvorledes omkostningene ved gjerdet i et slikt tilfelle skal fordeles, to spørsmål som, under de angitte forutsetninger, ikke foreligger i nærværende sak. Når overskjønnsretten henviser de ankende parter til gjerdeskjønn for så vidt angår deres gjerdekrav beror dette på en uriktig lovforståelse hvis overskjønnsretten dermed har ment å gi de ankende parter full erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerdet.

Imidlertid har overskjønnsretten i forbindelse med ulempeerstatningen tatt hensyn til at «det vil oppstå visse vanskeligheter for saksøkte med hensyn til gjerding». Det er uklart for meg hvorledes denne bemerkning skal forstås. Den kan forstås som de ankende parter har anført, og da knytter denne del av erstatningen seg overhodet ikke til gjerdets kostende. Den kan også forstås derhen at overskjønnsretten har hatt et annet

Side:1015

utgangspunkt enn jeg har antatt med hensyn til eldre gjerdeplikt eller nødvendigheten av fremtidig gjerde, men i så fall er det ikke mulig av skjønnsgrunnene å se hva skjønnet har bygget på og hva skjønnstemaet har vært. Jeg nevner for øvrig at det etter prosedyren synes å foreligge også andre spørsmål som det må være nødvendig at overskjønnsretten tar standpunkt til, f.eks. med hensyn til omfanget av de ankende parters voktningsplikt før avståelsen og dermed betydningen av de eksisterende gjerder, kravene til gjerdets kvalitet og gjerdets plassering.

Med den uklarhet som således foreligger er det etter mitt syn ikke mulig for Høyesterett å bedømme om skjønnet på dette punkt er bygget på en riktig lovforståelse. Jeg mener derfor at skjønnet for så vidt må oppheves etter tvistemålslovens §384 nr. 5 jfr. skjønnslovens §2.

Ankemotpartens anførsler om at gjerdeplikt har foreligget, at de ankende parters tidligere bruk av fellesutmarken var uhjemlet og at skjønnsresultatet i alle fall er riktig på grunn av at der også foreligger feil til de ankende parters fordel, finner jeg det unødig å ta standpunkt til ut over hva jeg alt har bemerket. Det er nok å peke på at det ikke er klart hva overskjønnsretten i disse spørsmål har bygget på.

De ankende parter har som nevnt anført at hvis utgiftene ved øket gjerdehold skal erstattes ved ekspropriasjonsskjønnet, er det en feil at gjerdespørsmålene ikke er utredet forut for utferdigelsen av de kongelige resolusjoner som er grunnlaget for avståelsen, og at resolusjonene av den grunn ikke etter sitt innhold er i samsvar med jordlovens krav. Begge disse feil fører til, hevdes det, resolusjonenes ugyldighet og dermed til avvisning av skjønnet.

Disse anførsler kan etter min mening ikke føre frem. Det kan ikke være et vilkår for å beslutte avståelse etter jordloven at de økonomiske virkninger av avståelsen i enhver henseende er brakt tallmessig på det rene. I så fall ville det etterfølgende skjønn være temmelig overflødig. Det må være tilstrekkelig at avståelsesvedtaket er basert på et korrekt bilde av hvorledes de berørte jordbruk vil egne seg som næringsgrunnlag for eierne og deres familier etter at avståelsen er gjennomført, jfr. jordlovens §1. Spørsmålet om avståelsen blir så kostbar at dette vil være til hinder for at formålet med jordloven vil bli nådd, må stå åpent til ekspropriasjonsskjønnet er avholdt. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det finnes noe grunnlag for å anta at de kongelige resolusjoner i denne sak ikke er gyldige.

Overskjønnsrettens avgjørelse av erstatning for grunnavståelse, slutningens punkt 1 a, berøres ikke av de feil jeg mener foreligger. Det blir således bare avgjørelsen vedrørende punkt 1 b som må oppheves og hjemvises til ny behandling. Jeg går ut fra at de ankende parters subsidiære påstand skal forstås med denne begrensning.

Det er ikke grunn til å beslutte at overskjønnsretten skal ha en annen sammensetning ved det nye overskjønn.

Side:1016

Etter mitt resultat mener jeg at staten må erstatte de ankende parter saksomkostningene for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Påstanden om avvisning av skjønnet tas ikke til følge.

2. Dalane herredsretts overskjønn av 29. mai 1967 oppheves for så vidt angår skjønnsslutningens punkt 1 b og hjemvises til ny behandling ved overskjønn.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Landbruksdepartementet til Albert Gjedrem og Wilhelm Gjedrem i fellesskap 5.000 - fem tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Stensrud: Jeg er kommet til at angrepene mot overskjønnsrettens saksbehandling og lovanvendelse ikke kan føre frem.

De saksøktes påstand for overskjønnet gikk for det spørsmål anken gjelder, ut på:

«Staten v/Rogaland fylkeslandbruksstyre tilpliktes å gerde forsvarlig inn det areal som avståes. Hvis ikke denne påstand blir tatt til følge, må der betales tilstrekkelig erstatning til Wilhelm Gjedrem for oppførelse av gerder mellom de avståtte arealer og hans gjenværende eiendommer.

Tilsvarende påstand var nedlagt for underskjønnet. I underskjønnet er de saksøktes anførsler bl.a. referert med: «Videre må forutsetningen være at saksøkeren skal ha gjerdeplikten for det areal som eksproprieres, herunder også på strekningen mellom Grøttelandsheia og den felles utmark som idag tilhører gnr. 21 bnr. 1 og 2.»

Overskjønnet slutter seg uten reservasjon til det som er anført i underskjønnet om gjerdespørsmålene. Det sies først at spørsmålet om gjerdeplikten må løses etter gjerdeloven av 5. mai 1961. Jeg mener dette må være riktig. Skjønnet gjaldt ekspropriasjon, og skjønnsretten hadde ingen adgang til å pålegge saksøkeren noen gjerdeplikt. Denne del av overskjønnsrettens begrunnelse gir da svar på første ledd i de saksøktes påstand.

Underskjønnet har videre - etter mitt syn riktig - behandlet neste ledd i de saksøktes påstand: fastsettelse av erstatning for ulempe. Dette er hva overskjønnet her kan gjøre, jfr. oreigningslovens kapittel IV. Skjønnet fastslår i faktisk henseende at de saksøkte vil bli påført ulempe ved «at der vil oppstå vanskeligheter for saksøkte m.h.t. gjerding» når avståelsen gjennomføres. Overskjønnet tiltrer denne uttalelse i underskjønnets premisser. Begge skjønn har så vurdert denne ulempe, og erstatningen er fastsatt som en felleserstatning for samtlige ulemper, henholdsvis til kr. 5.000 og kr. 8.000, i begge tilfelle enstemmig. Jeg finner den gitte begrunnelse tilstrekkelig klar. Angrepet på saksbehandlingen kan derfor etter mitt syn ikke føre frem. Når det gjelder

Side:1017

lovanvendelsen, har overskjønnet gitt erstatning for de ulemper m.h.t. gjerding som det mener de saksøkte faktisk blir påført. Så vidt jeg kan se, rammer de ankende parters innvendinger mot overskjønnet på dette punkt i virkeligheten overskjønnets vurdering av gjerdeulempens omfang. Hva enten denne vurdering er riktig eller ikke, kan jeg ikke se at det er noen feil ved overskjønnets lovanvendelse.

I spørsmålet om avvisning og ekspropriasjonsvedtakets materielle og formelle holdbarbet er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for stadfestelse av overskjønnet.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Dommerne Roll-Matthiesen og Nygaard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av underskjønnet (sorenskriver Olaf Sirnæs med skjønnsmenn):

Saksøkte nr. 1 Albert Gjedrem eier gnr. 21 bnr. 1 i Bjerkreim. Hans sønn Wilhelm leier f.t. eiendommen, og det er meningen at han senere skal overta den.

Sem Grøtteland eier gnr. 21, bnr. 2, som grenser til bnr. 1. Til de 2 eiendommer hører en felles utmark på ca. 2600 da. Nordenfor denne felles utmark ligger Grøftelandsheia (gnr. 21 bnr. 3 og 4), som eies av Albert Gjedrem (saksøkte nr. 1). Arealet av denne strekning er oppgitt til ca. 5400 da. Norden- og østenfor Grøttelandsheia ligger så Maudalsheia (gnr. 46, bnr. 1, 2, 10 og 13) som også eies av Albert Gjedrem. Arealet av Maudalsheia er oppgitt til ca. 19000 da. Det er opplyst at det i Grøttelandsheia og Maudalsheia kan beite 2500 sauer. Albert Gjedrem har tidligere også eid gnr. 30 bnr. 1 og 3 i Bjerkreim, men har i 1958 skjøtet denne eiendom til sønnen Wilhelm som f.t. leier gnr. 21, bnr. 1 og senere skal overta den sammen med de forannevnte heiestrekninger.

Gnr. 21, bnr. 1 består av et innmarksstykke med ca. 6 da. dyrket jord, 18 da. beitemark og 120 da. utmark, samt andel i den foran omtalte felles utmark. Eiendommen drives ikke f.t. som gårdsbruk. Den har vært nyttet til beite for ungdyr. Ellers nyttes den til samleplass for sauer og driving av beitesauer til Grøttelandsheia og Maudalsheia. Et gammelt våningshus på eiendommen brukes som bolig for sauegjetere.

Eieren av gnr. 21 bnr. 2 Sem Grøtteland har forsøkt å få kjøpe bnr. 1 av Albert Gjedrem, som dog ikke har villet selge. Sem Grøtteland har derfor søkt om at eiendommen eksproprieres. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver E. Birketvedt med skjønnsmenn):

- - -

Skjønnsrettens merknader:

Retten kommer i likhet med underskjønnet til det resultat, at påstanden om avvisning ikke kan tas til følge. Etter det som er opplyst, må en gå ut fra at alle relevante forhold har vært drøftet under behandlingen av saken. De formelle vilkår for ekspropriasjon er til stede. Det er etter rettens oppfatning heller ikke grunn til å sette til side den

Side:1018

skjønnsmessige vurdering fra myndighetenes side om hvorvidt det bør gis samtykke til ekspropriasjon. Som det fremgår av det som er sagt foran, mener de saksøkte at det økonomisk sett ikke vil være forsvarlig å gjennomføre ekspropriasjonen, da denne ikke vil tjene til å trygge de økonomiske kår for eieren av bnr. 2. Skjønnsretten finner her å måtte slutte seg til det som er anført av saksøkeren om at man først vil kunne ta standpunkt til om ekspropriasjonen skal gjennomføres når endelig skjønn foreligger. Det er i denne forbindelse pekt på at det bl.a. vil kunne avhenge av om den som skal overta tilleggsjorden, har egenkapital å sette inn og at lønnsomheten må vurderes på noe lengre sikt. En nevner ellers at det av saksdokumentene fremgår at fylkeslandbruksstyret under behandlingen av saken også har drøftet dette spørsmål. I forbindelse med det vedtak som ble truffet av styret den 19. desember 1962, uttales det således bl.a.: «Med omsyn til kostnaden av oreigninga, så kan ein på det noverande tidspunkt ikkje utan vidare fella ein dom. Ein må først få oversyn over kostnadene.» Skjønnsretten skal ellers tilføye at en gjennomføring av ekspropriasjonen, basert på de erstatninger som nå blir fastsatt, etter dens vurdering må antas å ville gi eieren av bnr. 2 tryggere økonomiske kår enn de han har nå.

Skjønnsretten finner heller ikke at det er grunn til å utsette skjønnet, idet en for så vidt slutter seg til det som er anført av fylkeslandbruksstyret.

Skjønnet blir således å fremme på grunnlag av det som er bestemt i de kgl. resolusjoner av 13. september 1963 og 2. april 1965. - - -

Skjønnsretten finner også når det gjelder gjerdespørsmålet å kunne slutte seg til det som herom er sagt i underskjønnet. - - - (Se sitat i Høyesteretts kjennelse.)

Når det gjelder ulempeerstatningen, er det tatt hensyn til at eieren av bnr. 1 vil få visse ulemper i forbindelse med samle- og skiljeplassen for sauer som går på beite i Grøttelands- og Maudalsheiene og ved at han ikke, slik som nå, vil kunne slippe sine egne sauer i den felles utmark, men må drive disse til Grøttelandsheia. Videre får han ikke den samme anledning som nå til å skaffe seg brensel på stedet, da en del av den skog som trenges til dette bruk skal avståes. En nevner ellers det som er sagt foran angående økte ulemper i forbindelse med gjerdeholdet.

Skjønnsretten er blitt stående ved å fastsette erstatningen for grunnavståing og ulemper til henholdsvis kr. 37.000 og kr. 8.000.

De lovbestemte utgifter ved overskjønnet betales av saksøkeren, jfr. skjønnslovens §42.

Det er ikke reist krav om endring i underskjønnets omkostningsavgjørelse og denne blir således opprettholdt. - - -

Side:1019