Rt-1968-1065

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-11-02
Publisert:	Rt-1968-1065
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123/1968
Parter:	Sokndal kommune (høyesterettsadvokat Edvard Årstad) hjelpeintervenienter: Johan Birkeland, Simon Birkeland og Thorvald Birkeland (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Eigersund kommune (høyesterettsadvokat T. Tengs Pedersen).
Forfatter:	Stabel, Stensrud, Gundersen, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, Lov om endring i kommunal inndeling (1956) §1, Skatteloven (1911) §125

Dommer Stabel: Saken gjelder tvist om hvorvidt en strandstrekning mellom Kviksvik og Vestre Stolavik på grensen mellom Sokndal og Eigersund ligger i det ene eller i det annet av de to herreder. Tvisten kom opp som følge av at

Side:1066

ligningsmyndighetene i Eigersund i 1961 gjorde vedtak om å beskatte inntekten av laksefiske fra strekningen som stedbunden næring i Eigersund etter at fisket tidligere gjennom lengre tid hadde vært skattlagt i Sokndal. Etter søksmål reist av Sokndal kommune avsa Dalane herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 7. april 1965 dom hvorved Eigersund kommune ble frifunnet og saksomkostninger ikke tilkjent. Sokndal kommune anket dommen inn for Gulating lagmannsrett, men lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten og avsa den 9. juni 1967 dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Sokndal kommune har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. I prosesskrift til Høyesterett har Johan Birkeland, Simon Birkeland og Thorvald Birkeland - som alle eier bruk under gården Birkeland i Sokndal - erklært hjelpeintervensjon til støtte for kommunen. Mot dette ble det reist innsigelse fra ankemotparten, men hjelpeintervensjon ble tillatt ved Høyesteretts kjennelse av 31. oktober 1967.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av disse retters domsgrunner.

Den ankende part - Sokndal kommune - har for Høyesterett understreket som kommunens prinsipale standpunkt at herredsgrensen er uberørt av utskiftningen av 1901-05 ikke bare for så vidt angår strandstrekningen - som er denne saks gjenstand - men også når det gjelder utmarkstykket innenfor som ved utskiftningen ubestridt ble overført fra Birkeland til Tuen. Subsidiært hevdes - som tidligere - at iallfall strandstrekningen må ligge i Eigersund fremdeles siden retten til den ble holdt tilbake ved utskiftningen. I denne forbindelse er gjort gjeldende at det er en feil ved lagmannsrettens dom at retten ikke har tatt standpunkt til om Birkelands rett til stranden er utslag av en virkelig eiendomsrett, men latt dette spørsmål stå åpent. Også for øvrig gjør den ankende part gjeldende samme anførsler og påberoper samme bevis som for lagmannsretten.

Sokndal kommune har nedlagt denne påstand:

«1. Den del av den gården Birkeland i Sokndal tilliggende strandstrekning eller sjøstrand mellom nabogården Vatland og Vestre Stolavik, som ligger mellom Kviksvik og Vestre Stolavik, ligger i Sokndal herred.

2. Eigersund kommune dømmes til å betale Sokndal kommune prosessens omkostninger for alle retter.»

Hjelpeintervenientene, de tre grunneierne fra Birkeland, har sluttet opp om den ankende parts argumentasjon. De har i denne forbindelse bl.a. fremholdt at inntegningen av herredsgrensen på Norges Geografiske Oppmålings karter etter år 1900 må bygge på uriktige opplysninger gitt av lensmannen i Egersund i 1877. De etter hjelpeintervenientenes oppfatning riktige grenser fra tiden før århundreskiftet er søkt dokumentert ved nye dokumenter, herunder kartmateriale. Hjelpeintervenientene har

Side:1067

sluttet seg til den ankende parts påstand med tilføyelse av at Eigersund kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til Johan Birkeland, Simon Birkeland og Thorvald Birkeland for Høyesterett.

Ankemotparten, Eigersund kommune, har tatt til gjenmæle og gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Også ankemotparten har gjort gjeldende samme anførsler og påberopt samme bevis som for lagmannsretten. Kommunen har nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Sokndal kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til Eigersund kommune.

3. Hjelpeintervenientene tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Dalane herredsrett med avhør av hjelpeintervenientene og fem vitner. En av hjelpeintervenientene og ett av vitnene gav ikke forklaring for lagmannsretten. Det er lagt frem en del nye dokumenter, herunder kartmateriale, bl.a. til belysning av eiendomsforhold og grenser før århundreskiftet. Av nye dokumenter nevner jeg utskrift av en utskiftningsforretning som ble holdt på Mong i Egersund i 1901-05 samtidig med - og delvis i tilslutning til - utskiftningen på Birkeland. Videre nevner jeg et PM om Norges Geografiske Oppmålings befatning med herredsgrensesaken utarbeidet av oberst Hatledal den 27. september 1957, og dokumenter vedrørende behandling av grensespørsmålet i Sokndal og Eigersund kommuner i 1930-31. De nye dokumenter har etter min mening ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn før. Enkelte av dem kommer jeg tilbake til i det følgende.

Før jeg går over til å behandle ankegrunnene, vil jeg peke på at Eigersund kommune for herredsretten påstod saken avvist ut fra det syn at den gjaldt fastsetting av kommunal inndelingsgrense og derfor hørte under Kongen, ikke under domstolene. Innsigelsen ble forkastet ved kjennelse av herredsretten den 27. april 1964. For Høyesterett er det ikke fremsatt noen tilsvarende innsigelse; saken har fra begge sider vært prosedert i realiteten. Jeg antar at domstolene har adgang til å prøve tvisten. Det gjelder her ikke et spørsmål om å endre eller regulere kommunegrensen med virkning fremover, men bare spørsmålet om hvorvidt et bestemt grenseområde ligger i den ene eller den annen kommune. En slik tvist antas ikke å falle inn under Kongens eksklusive kompetanse etter §1 i lov om endring i kommunal inndeling av 21. desember 1956. Når den ankende parts påstand leses på bakgrunn av det som var foranledningen til at saken kom opp - uenighet om i hvilken kommune laksefisket skal beskattes - mener jeg at vi har for oss en tvist om et rettsforhold og at partene har rettslig interesse i å få den løst ved dom, jfr. tvistemålslovens §54.

Hva angår sakens realitet er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til disse retters begrunnelse.

Side:1068

I lys av den ankende parts prosedyre for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å presisere mitt syn nærmere på enkelte punkter.

For så vidt angår den strekning saken gjelder, har grensen mellom Sokndal og Eigersund aldri vært fastsatt ved eller beskrevet i kongelig resolusjon. Det er på det rene at tvisteområdet inntil 1868 tilhørte Sogndal kommune i og med at det var en del av gården Birkeland som i sin helhet var matrikulert i Sogndal. Ved kongelig resolusjon av 12. desember 1868 ble noen tidligere utskilte bruk av Birkeland, beliggende ved Mong, overført til Egersund kommune sammen med noen bruk som var utgått fra nabogården Gyland. Overføringen berørte det sydvestre hjørne av Sogndal og omfattet ytterst mot havet de to bruk «Tuen» lnr. 368 og 370. Etter overføringen fulgte herredsgrensen da eiendomsgrensen for disse bruk overfor Birkeland i øst. Det er uklart - og omdiskutert for Høyesterett hvor - langt mot øst denne eiendomsgrensen gikk og om den helt eller delvis inkluderte tvisteområdet i den foreliggende sak. For Høyesterett har vært fremlagt en del nytt kartmateriale og noen nye dokumenter, herunder korrespondanse fra 1870-årene mellom Norges Geografiske Oppmåling og lensmennene i Egersund og Sogndal, som etter den ankende parts mening viser klart at Tuens grense - og dermed kommunegrensen - bare gikk til Vestre Stolaviken og at Norges Geografiske Oppmåling i sitt kartarbeid er blitt villedet av en uriktig grenseangivelse fra lensmannen i Egersund.

Jeg finner for min del ikke grunn til å gå nærmere inn på disse opplysninger. Jeg ser det nemlig slik at uansett hvordan stillingen var i den første tid etter overføringsresolusjonen av 1868, så ble det skapt en ny situasjon gjennom utskiftningen på Birkeland i 1901-05. Ved denne utskiftning fikk Tuen-brukene til erstatning for en gammel beiterett utlagt til eiendom et utmarkstykke av Birkelands grunn langs sjøen på den strekning som nærværende sak gjelder. Etter beskrivelsen i utskiftningsforretningen skulle den nye grense mot Birkeland begynne «ved sjøen i nordkant af Kviksvigen» og fortsette inn i landet mot øst på nærmere angitt måte. Det er Eigersund kommunes prinsipale standpunkt at denne grensen som følge av utskiftningen uten videre også ble kommunegrense. Dette syn må etter min mening være riktig. Det overførte utmarkstykke var - og er - ubebodd. Tuen som bruk kan ikke antas å være blitt forøket ved å få tilført et grunnstykke som erstatning for avløst beiterett. Skylden ble den samme som før både for Tuen og Birkeland. I tilfelle som dette hvor herredsgrensen ikke var bestemt ved noen linje i marken, men ved private eiendomsgrenser, synes det naturlig at grensereguleringer gjennom utskiftning uten videre måtte få virkning også for kommunegrensen uten at det var nødvendig med noen stadfestelse eller overføring ved kongelig resolusjon. At dette var situasjonen etter utskiftningen på Birkeland er utvetydig forutsatt av utskiftningsformann Halse i forbindelse med utskiftningen på Gyland og Mong i 1940. Det er kommet til

Side:1069

uttrykk både i hans forhandlingsprotokoll fra utskiftningen og i et brev han skrev den 6. juli 1940 til fylkesmannen i Rogaland vedrørende «herredsgrensen mellom Eigersund og Sokndal». Det samme Synes forutsatt i Norges Geografiske Oppmåling under denne institusjons arbeid med grensesaken, og det er klart forutsatt i tilrådingen til den kongelige resolusjon av 17. januar 1947 hvorved gårdene «Skygningsmyr» og «Legå» ble overført fra Sokndal til Eigersund fordi de lå som «øyer» i Eigersund. Jeg kan ikke se at oppfatningen er i strid med nåværende eller tidligere lovgivning om kommunal grenseregulering.

Etter mitt syn på det spørsmål som her er drøftet, blir det nødvendig for meg å ta standpunkt til virkningen av det forbehold utskiftningsforretningen inneholdt om at Birkeland «eier søstranden» utenfor det utmarkstykke som ble overført til Tuen. Etter min mening har lagmannsretten ikke gjort noen feil ved å holde åpent spørsmålet om hvorvidt Birkeland skulle beholde strandstrekningen til eiendom eller bare til bruk. Ordbruken i utskiftningsforretningen gir ikke noe sikkert grunnlag for å avgjøre dette. Sannsynligvis har problemstillingen ikke vært overveiet under forretningen. Iallfall ble grensen mellom «sjøstranden» og utmarken ikke beskrevet, og heller ikke avmerket i terrenget. Noen grense innenfor og langs sjøen er heller ikke blitt markert på det kart som ble tatt opp i forbindelse med utskiftningen på Mong-Gyland i 1940 og hvor den omtvistede strandstrekning er kommet med som yttergrense for Tuen-brukene.

Under den uklarhet som således foreligger når spørsmålet om eiendomsgrensen vurderes på grunnlag av utskiftningsdokumentene, mener jeg man hva kommunegrensen angår må legge avgjørende vekt på de impliserte kommuners senere standpunkt slik de er kommet til uttrykk bl.a. i herredsstyrevedtak av 1933 og 1957. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan slutte meg til. Jeg tilføyer at det for Høyesterett er lagt frem nye dokumenter som viser at grensespørsmålet var under behandling i de to kommuner også i 1930-31 og at Sokndal herredsstyre den 25. april 1931 enstemmig sluttet seg til innstillingen fra en fellesnemnd som foreslo grensen fastsatt på vesentlig samme måte som i de senere vedtak av 1933 og 1957. I vedtaket av 1931 er det ikke kommet til uttrykk noe forbehold med hensyn til Birkelands strandrett, men dette moment legger jeg ingen selvstendig vekt på.

På samme måte som lagmannsretten mener jeg at de to kommuners samstemmige holdning slik den er kommet til uttrykk i de nettopp nevnte vedtak må være avgjørende for hvor grensen skal anses for å gå, og at det således ikke kan kreves noen stadfestelse eller grenseregulering ved kongelig resolusjon. Resultatet synes å ha støtte i begrunnelsen for den høyesterettsdom som er referert i Rt-1932-208. Om tidligere administrativ praksis henviser jeg til Ot. prp. nr. 28 (1955) side 2.

Som argument mot den oppfatning at kommunene skulle ha akseptert en annen grense enn den Sokndal mener er den riktige,

Side:1070

har den ankende part henvist til ligningspraksis i en årrekke frem til 1961. Det er på det rene at kilenotfisket fra tvistestrekningen er blitt skattlagt i Sokndal iallfall fra 1947 og frem til 1961 uten noen innvending fra Eigersunds side. Ligningen av dette laksefisket kan imidlertid ha budt på tvilsmomenter av faktisk og rettslig art uten tilknytning til grensespørsmålet, og jeg antar at det ikke foreligger noen passivitet som kan tillegges betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak. Om dette viser jeg til et beslektet tilfelle i Rt-1935-336.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger, og antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett på grunn av sakens særlige karakter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stensrud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnes med domsmenn):

En del bruk under g.nr. 88, Birkeland, som er matrikulert i Sokndal, eier i fellesskap en strandstrekning som ifølge utskiftningsforretning av 22/10-1904 strekker seg «fra skiftet mod nabogarden Vatland til Vestre Stolavik».

Nærværende sak gjelder en del av denne strekning, nemlig et stykke fra Vestre Stolavik i vest til Kviksvik i øst, og spørsmålet er om herredsgrensen mellom Eigersund og Sokndal går ut i sjøen ved Vestre Stolavik eller ved Kviksvik.

Tvisten er foranlediget av at noen fiskere, som fisker mellom Vestre Stolavik og Kviksvik, er blitt skattlagt både i Eigersund og Sokndal etter bestemmelsene om stedbunden beskatning. Rogaland fylkesskattestyre har den 8. mars 1963 avsagt kjennelse hvoretter fisket blir å skattlegge i Eigersund. Kjennelsen er avsagt med 4 mot 3 stemmer. I kjennelsen anføres bl.a.:

«For å kunne løse dobbeltlikningsspørsmålet blir det etter det ovenfor anførte nødvendig for fylkesskattestyret også å ta standpunkt til grensetvisten, da skattespørsmålets løsning avhenger av grensespørsmålets løsning.»

Flertallet i fylkesskattestyret har funnet å måtte holde seg til en grense som Norges Geografiske Opmåling har trukket opp i henhold til en utskiftningsforretning av 2/7.1940 mellom Mong i Eigersund og Gyland i Sokndal, og i henhold til kgl. res. av 17. januar 1947, hvorved bnr. 2 og 5 (Legå og Skygningsmyr) under gnr. 89 i Sokndal ble overført til Eigersund.

Side:1071

Mindretallet i fylkesskattestyret kommer til at strekningen Vestre Stolavik-Kviksvik fremdeles ligger i Sokndal, fordi strandstrekningen tilhører gnr. 88 i Sokndal ifølge den foran omtalte utskiftningsforretning av 1904, og fordi strekningen ikke er overført til Eigersund i henhold til kgl. res.

Ved stevning av 8. oktober 1963 har Sokndal kommune anlagt søksmål «til prøvelse av Rogaland Fylkesskattestyres kjennelse av 8. mars 1963». I stevningen anføres at Sokndal kommune vil kreve grensespørsmålet prøvet og avgjort. Sammen med stevningen er sendt begjæring om oppreisning mot oversittelsen av fristen for anlegg av søksmål etter landsskattelovens §125 fjerde ledd.

I tilsvar av 23/11-1963 har Eigersund kommune nedlagt påstand om at oppreisningsbegjæringen ikke tas til følge, og at saken forøvrig avvises, da avgjørelsen av grensen ikke antas å underligge domstolene. Den 27. april 1964 har retten avsagt kjennelse, hvorved saken vedk. Fylkesskattestyrets kjennelse er avvist, men hvoretter grensesaken fremmes.

Under saksforberedelsen har Eigersund kommunes prosessfullmektig forsøkt å få kommunaldepartementet til å fastsette grensen mellom kommunene ved kgl. res. Departementet har dog i brev av 25. mars 1965 meddelt at det ikke finner å burde ta opp spørsmålet sålenge saken pågår ved domstolene. - - -

Saksøkerens prosessfullmektig har i det vesentligste anført: - - -

I tiden 1901 til 1904 er det foretatt utskiftning over gnr. 88, som da bestod av tilsammen 6 bruksnr. Ved denne utskiftning møtte eierne av gnr. 25 bnr. 1 og 2 i Eigersund for å få avløst den beiterett de hadde i Birkelands utmark. Beiteretten ble avløst og i utskiftningsforretningen er herom anført: «I henhold hertil fik gården Tuen, Mong i Eigersund, sin andel af Birkelands udmark utlagt fra Tuen i Mong østover til en ved Kviksfjeldet således afmærket skiftelinie: Denne skiftelinie begynder ved sjøen i Nordkant af Kviksvigen og gaar derfra i retn. Øst til den først anbragte X i bergring ved søndre side af en glove i berget»...... (herefter følger opregning av avstanden mellom de enkelte x)...... «og fortsetter derfra sam. retn. til skiftet mod gaarden Gyland.» - - -

Den omtvistede strandstrekning ligger mellom det utmålte utmarkstykke og sjøen og forsåvidt angår strandstrekningen har utskiftningsretten truffet særskilt bestemmelse etter at utmarkstykket er beskrevet. Herom heter det nemlig i utskiftningsforretning bl.a.:

«Gaarden Birkeland eier sjøstranden fra skiftet mot nabogarden Vatland til Vestre Stolavik ved den til nabogarden Mong utlagte utmark. Da denne strandstrækning viste sig uhensigtsmæssig at deles mellom lodeierne, forbeholdes den som fælles eiendom som hittil.» - - -

I 1932 er etter foranledning av Geografiske Oppmåling foretatt en grenseoppgang mellom herredene av 2 kjentmenn, en fra Sokndal og en fra Eigersund. Disse kjentmenn har riktignok i sin beskrivelse gått ut fra at grensen ender «ned i Strennan» (et høyt punkt i terrenget i Kviksvik). Beskrivelsen er behandlet av Sokndal herredstyre den 4. april 1933, og da har herredsstyret uttalt: «Herredstyret finner den av grensenemnden beskrevne grenselinje er grei og godkjenner denne med den bemerkning at Birkeland eier kyststrekningen til nordre kant av Vestre Stolaviken hvor kryss er anbragt i fjell.» - - -

Side:1072

I 1957 er det igjen forhandlinger om grensen, som da ble gått opp igjen av 3 kjentmenn, 2 fra Eigersund og en fra Sokndal. Grenseoppgangen ble foretatt 29. juni 1957, og kjentmennene uttaler at de i det vesentlige er enige i «det foreliggende kart idet dette stemmer med de linjer som foreligger fra utskiftningen på Birkeland i 1905 (skal formentlig var 1904) og fra utskiftningen på Mong, Gyland i 1940 og på Rodvelt i 1908.»

I samme rapport har dog kjentmennene tilføyet:

«Strandrettighetene i den utmark som ved utskiftningen i 1905 ble tildelt Tuen i Mong til vestre Stoleviken tilhører fremdeles Birkeland i Sokndal.

Kjentmennenes forslag til grense ble forelagt Sokndal herredstyre 30. oktober 1957. I herredsstyret er påny referert den beskrivelse som ble foretatt av kjentmennene i 1932, og herredsstyrets vedtak går ut på å godkjenne «den ovenfor beskrevne grenselinje mellem Eigersund og Sokndal med den bemerkning at Birkeland eier kyststrekningen til nordre kant av vestre Stolaviken.» - - -

Saksøktes prosessfullmektig har i det vesentligste anført: - - -

I 1932 blir grensen gått opp av kjentmenn som har til oppgave å fastslå hvor den gamle grense går. Den grenselinje, som da beskrives, er angitt å ende i Strennan som ligger i Kviksvik. Heller ikke i denne beskrivelse sies noe om noen grenselinje i det omtvistede strandstykke.

I 1957 blir det atter gjentatt av kjentmenn at grensen går til Strennan.

Den bemerkning som Sokndal herredstyre har tilføyet i 1933 og 1957 om at Birkeland eier kyststrekningen, har ingen betydning for nærværende sak som gjelder grensen mellom herredene. Herredsstyret har ikke uttalt noe om at herredsgrensen går i strandstrekningen. Det er selvsagt intet i veien for at en del av Birkeland kan ligge i Eigersund og en del i Sokndal.

Retten skal bemerke:

Det er under saken ikke fremkommet opplysninger som viser at grensen mellom Eigersund og Sokndal er offisielt fastsatt. Den forannevnte resolusjon av 12. desember 1868 bestemmer bare «at det tillades» at 4 nærmere bestemte bruk under Matr.nr. 88 Birkeland og 10 bruk under Matr.nr. 89 Gyland «i geistlig og verdslig henseende henlægges til Egersunds Præstegjeld og Thinglag». Noen opptrekning eller fastleggelse av grenselinjen inneholder resolusjonen ikke. Det foreligger heller ikke opplysninger om hvorvidt grensene for de 4 bruk under Matr.nr. 88 og de 10 bruk under Matr.nr. 89 var klarlagt, da brukene ble overført til «Egersunds Præstegjeld og Thinglag».

Den forannevnte resolusjon av 17. januar 1947 er fattet i medhold av §1 i dagjeldende landkommunelov av 10/6-1938 og bestemmer at gnr. 89 bnr. 2 (Legå) og bnr. 5 (Skygningsmyr) skal overføres fra Sokndal til Egersund. Foranledningen til denne resolusjon finner man i brev av 6. juli 1940 fra utskiftningsformann Halse til Fylkesmannen. Det var umiddelbart før dette brev avsluttet en utskiftningsforretning under Mong i Eigersund og bnr. 2 og 5 under Gyland i Sokndal (Legå og Skygningsmyr). I brevet uttales bl.a. «Dessværre ligger framleides gnr. 89 bnr. 2 og 5, Legå og Skygningsmyr i Sokndal, omgitt på alle kanter av

Side:1073

eiendom under Mong i Eigersund, og skal tilhøvet bli greitt må disse to bruk flyttes over til Eigersund.

Årsaken til dette sjeldne tilhøve er:

Oppsitterne på Mong har vært husmenn dels under Birkeland og dels under Gyland i Sokndal. Den eldste framviste kjøpekontrakt er fra 1795, men der har vært kjøpt rettigheter og parseller langt senere. Etter kjøpet blei der ikke tillagt Mong noen viss del av utmarken, men oppsitterne på Mong beholdt de gamle bruksrettigheter i Birkelands og Gylands utmarker. Ved utskiftning av Birkeland i 1905 blei de rettigheter som tilkom bnr. 1 og 2 i Mong avløst og herredsgrensen for disse to bruks vedkommende blei fastslått. Dog har Birkeland framleides strand og sjøretten for disse to bruks eiendom.

De andre bruk under Mong er alle utgått fra Gyland. Disse var bruksberettiget i Gyland utmark, og ved utskiftningens inkaminasjon i 1937 inngikk partene forlik om at Mong og gnr. 89 bnr. 2 og 5 i Sokndal skulle få øst til de gamle gjerdeilag og selvskiftende berg til eiendom som vederlag for sine bruksrettigheter. Denne markestrekning er nå utskiftet, og de gamle og krokete grenser er regulert og rettet både mot Gyland og Birkeland.

Grunnen til at Skygningsmyr og Legå som begge ligger nærmere Eigersund enn de andre bruk i Mong, ikke blei overflyttet til Eigersund samtidig med de øvrige bruk i Mong, kjenner jeg ikke. Men blir de ikke overflyttet må de ligge som to holmer i Eigersund herred.»

Resolusjonen av 1947 må etter foranstående antas å være motivert av rent praktiske grunner. Den sier intet om grensens gang mellom de 2 kommuner. (For ordens skyld bemerker retten at den ikke tar standpunkt til hvorvidt Birkeland bare har «strand og sjørett» slik som uttalt i sitatet foran.)

I og med at der ikke foreligger noen offisielt fastsatt grense, må retten ta stilling til spørsmålet om der på annen måte er konstatert en grense som de 2 kommuner idag er bundet av og i tilfelle hvor denne grense går.

Til belysning av disse spørsmål foreligger i saken følgende dokumenter:

1. Notat dat. 8/2 1957 fra Norges Geografiske Oppmåling med overskrift:

«Opplysninger

frå grensearkivet i Norges geografiske oppmåling om grensa mellom kommunane Eigersund og Sokndal frå sjøen i sudvest til sudskråning i Ørnefjell i nordaust.

Her uttales bl.a.:

«I førstningen av 1880-åra arbeidde Oppmålingen ut topografiske skildringer av herada Ekersund landdistrikt og Sogndal. Her er grensa mellom dei - på grunnlag av det kartmaterialet som låg føre - skildra slik: «- - - søndenfor Ørnefjeld og i flere Bugtninger berørende Mjaavandets Østside til Nordenden af Spjodevandet, som den følger til omtrent midt på Vandet. Den bøier derpaa mod Vest til Fjeldtoppen nordenfor Hestvand, passerer dette Vands sydvestlige Ende og gaar over Augendalsvand, idet den deler den største af de i dette Vand liggende

Side:1074

Øer i 2. Grændse linien passerer derefter nordre og søndre Rogntjern og gaar over Kviksfjeld til Kviksodden, hvor den træffer Havet.»

Avskrift av desse skildringane - vedlagt kart over stroket - vart sendt til ordførarane i herada med oppmoding om å gå gjennom dei og gjera mogelege merknader.

Dei kom attende utan merknad til grenseskildringa.»

2. Utskiftningsforretningen av 1904 med de avsnitt som er sitert foran under saksøkerens anførsler.

3. Grensegangsforretning av 13/10-1932. I denne forretning skildrer kjentmennene først grensen fra Hosteinsknut til Åvendalsvannet hvoretter de uttaler:

«Tvers over dette og opp i Sandskarsknuten, derfra over Riksveg 40 videre til Otreholdet og ut i Øvre Rogntjern og langs dette tvers over Rogntjernneset over nedre Rogntjern opp på Maurliknuten derfra i søndre ende av Fiskevatn og opp på Kjerringknuten, ned til Kjerringhelleren, derfra i rett linje i Hebtaknolten, derfra i Hustjernet, derfra i Suhellerfjellet ned i Strennan.

Dette er den linje grensemennene er blitt enige om. Alle bruksrettigheter er blitt satt ut av betraktning langs hele linjen.»

Som foran nevnt er Strennan et høyt punkt i Kviksvik, og herredsstyret har 4/4-1933 godkjent grensen «med den bemerkning at Birkeland eier kyststrekningen til nordre kant av Vestre Stolaviken hvor kryss er anbragt i fjell».

4. Grensegangsforretning av 29/6 - 1957.

Her er bl.a. uttalt:

«Grensebefaringen omfatter grensen fra sjøen til Kydlands eiendom. Grensekjentmennene er i det vesentligste enige i det foreliggende kart idet dette stemmer med de linjer som foreligger fra utskiftningen på Birkeland i 1905 og fra utskiftningen på Mong, Gyland i 1940 og på Rodvelt i 1908.

N.B.

Etter utskiftningen på Birkeland er der frasolgt et lite utmarkstykke som nå tilhører Jonas Mong, men er fremdeles matrikulert i Sokndal.

N.B.

Strandrettighetene i den utmark som ved utskiftningen i 1905 ble tildelt Tuen i Mong til vestre Stolaviken tilhører fremdeles Birkeland i Sokndal.»

5. Særutskrift av Sokndal herredsstyres vedtak av 30/10-1957.

I premissene til dette vedtak er først sitert begge de foransiterte beskrivelser fra grensegangene i 1932 og 1957 og selve vedtaket har følgende ordlyd:

«Herredsstyret godkjenner den ovenfor beskrevne grenselinje mellem Eigersund og Sokndal med den bemerkning at Birkeland eier kyststrekningen til nordre kant av vestre Stolaviken.»

Etter gjennomgåelsen av forannevnte dokumenter finner retten å måtte gå ut fra at herredsgrensen går ut i sjøen ved Kviksvik. Dette synes å ha blitt en festnet oppfatning.

Allerede i 1880 årene antar således Geografisk Oppmåling ifølge det foransiterte notat, at grensen «går over Kviksfjeld til Kviksodden hvor den træffer havet». Det foreligger ikke opplysninger om det nærmere

Side:1075

grunnlag for denne antakelse. Det er dog ikke utenkelig at den antydede grense kan ha sammenheng med at de 14 bruk under Birkeland og Gyland er blitt overført til Eigersund ved resolusjonen av 1868.

De senere grenseoppganger synes også å ha gått ut fra at grensen går ut i sjøen ved Kviksvik.

Noen grenselinje for den nordre kant av det omtvistede strandstykke fra Kviksvik til Stolavik er ikke beskrevet eller fastslått. Det er mulig at nordre kant av strekningen, som ifølge en fremlagt kartskisse er ca. 800 meter lang, er såpass markert at det ikke har vært påkrevet å trekke opp noen grenselinje mot det utmarkstykke som ved utskiftningen i 1904 er tillagt Tuen i Mong. Hvis Sokndal herredsstyre hadde ment at herredsgrensen skulle gå langs nordre kant av strekningen istedenfor å gå ut i sjøen ved Kviksvik, hadde det dog vært å vente at dette uttrykkelig var blitt presisert i vedtakene av 1933 og 1957. Dette er dog ikke skjedd. Det eneste som er uttalt (i 1933 og 1957) er at gården Birkeland eier kyststrekningen til nordre kant av vestre Stolavik. I likhet med saksøktes prosessfullmektig antar retten at denne bemerkning kun kan oppfattes som en presisering av et rent privatrettslig forhold. Herimot kan selvfølgelig innvendes at bemerkningen da blir overflødig, idet et herredsstyre ikke har som oppgave å vareta de private grunneieres interesser. Man kan dog ikke se bort fra at herredsstyret allikevel har funnet seg beføyet til å presisere at vedtaket om herredsgrensen ikke skal medføre at gården Birkeland skal miste sin rett til strandstrekningen uansett hvordan herredsgrensen går. Hvis det var rent kommunale interesser som det var meningen å vareta, kunne dette ha vært gjort ved en kort tilføyelse om at strekningen fremdeles skulle henhøre under Sokndal kommune. Den uklarhet som er oppstått som følge av vedtakenes ordlyd, medfører at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for saksøkerens påstand om at strekningen Kviksvik-Stolavik ligger i Sokndal. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen og Jonas Madsø og byskriver L. Plather):

- - -

Lagmannsretten er - under endel tvil - kommet til samme resultat som herredsretten.

Som nevnt i herredsrettens dom er det ikke påvist noen formell grensefastsettelse mellom Eigersund og Sokndal kommuner utover de to resolusjoner av 1868 og 1947. Disse gjelder overføring av bestemte bruk i Sokndal til Eigersund, og det ble ikke ved disse leiligheter uttrykkelig angitt noen grenselinjer. Etter forutsetningene for resolusjonen av 1947, som bygget på at de to bruk, Legå og Skygningsmyr, lå som holmer inne i Eigersunds område, var det iallfall åpenbart ingen foranledning til å beskrive grensen i denne forbindelse. Resolusjonen av 1868 må vel antas uten videre å forutsette at det var de to Tuen-bruk i Mong med de grenser de hadde fått ved utskillelsen fra Birkeland, som ble overført, slik at herredsgrensen for så vidt var bestemt ved eiendomsgrensene. Etter det opplyste ble det første av disse to bruk - nå gnr. 25 bnr. 1 - utskilt i 1849 og det annet - gnr. 25 bnr. 2 - et par års tid før 1868.

Tuen-brukenes eiendomsgrenser mot Birkeland etter skylddelingene

Side:1076

er senere endret gjennom den utskiftning på Birkeland som ble avsluttet i 1905. Gården Tuen fikk da utlagt til eiendom en andel av Birkeland utmark til avløsing av sin beiterett. Ifølge utskiftningen ble denne utmarksandel utlagt fra Tuen østover til en avmerket skiftelinje ved Kviksfjellet, som er angitt å begynne ved sjøen i nordkanten av Kviksviken. Men samtidig ble det i utskiftningen truffet bestemmelser om sjøstranden fra Vatland til Vestre Stolavik, og det er der sagt at gården Birkeland eier denne sjøstranden. Det har vært et sentralt punkt i den ankendes prosedyre at det her dreier seg om en grunneiendomsrett for Birkeland til sjøstranden og at denne derfor ikke er inkludert i Tuens utmarksandel og dermed heller ikke under noen omstendighet overført til Eigersund. Hele strandstrekningen fra Vatland til Vestre Stolavik var og er enhet og et sammenhengende område som tilhører Birkeland og dermed Sokndal kommune, uansett om Tuens utmark skulle anses overført til Eigersund i og med endringen av den private eiendomsgrense.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ikke er avgjørende hvordan det forholder seg med eiendomsretten til strandstrekningen. Hvorvidt Birkeland til tross for grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningen beholdt også grunneierretten til stranden og ikke bare fikk strandrettighetene der, avgjør etter lagmannsrettens syn ikke hvor kommune grensen nå går. Lagmannsretten finner derfor ikke foranledning til å ta standpunkt til karakteren av Birkelands rett til stranden eller til spørsmålet om de private eiendomsgrenser i området. Uansett hvordan det for så vidt måtte forholde seg, og uansett hvordan kommunegrensen opprinnelig måtte ha vært, antas den gjeldende grense mellom Eigersund og Sokndal å måtte anses som fastslått ved det som ellers har funnet sted i dette tilfelle.

De faktiske omstendigheter som etter bevisførselen må ansees avgjørende for dette resultat, fremgår i det alt vesentlige av den redegjørelse som er gitt i herredsrettens dom og de dokumenter som er gjengitt der. Som nevnt av herredsretten ble det allerede i 1880-årene av Geografisk Oppmåling lagt til grunn at kommunegrensen gikk til sjøen ved Kviksodden. Det er riktig, som det sterkt er fremholdt av Sokndal kommune, at den grense som i samsvar med dette ble lagt på Oppmålingens kart for så vidt avviker fra originalmålingene og originalkartet fra 1888, uten at det foreligger noe om hva som er grunnen til dette. Hva Geografisk Oppmåling bygget på i denne sammenheng, vites i det hele ikke, og det er således heller ikke mulig å vite om grensebeskrivelsen har noen sammenheng med overføringen av Sokndals-bruk til Eigersund i 1868. Etter det opplyste er det imidlertid på den annen side også på det rene at grenseskildringen med kartet ble sendt til ordførerne, som ikke hadde noe å bemerke.

Fra Eigersunds side er det anført at ordførerne dermed må anses bindende å ha godtatt grensebeskrivelsen på kommunenes vegne. Det finnes for lagmannsretten ikke nødvendig å gå inn på dette spørsmål. Grensen, som siden har vært uforandret innlagt på kartet når det gjelder endepunktet i sjøen, må likevel anses godtatt av kommunene, uansett hvordan ordførernes standpunkt dengang måtte være å forstå.

Den grense som fremgår av Geografisk Oppmålings kart kan ikke sees noengang å ha vært gjenstand for tvist før denne sak kom opp, og

Side:1077

det er ikke opplyst at det har vært noen uenighet om grensen. At grensen gikk til sjøen i Kviksviken, er lagt til grunn i den redegjørelse for kommune grensen som utskiftningsformann Halse ga i tilslutning til utskiftningen på Mong og Gyland i 1940 og som er nevnt av herredsretten. Den stemmer i og for seg også med utskiftningen av 1905, hvis grensen der forutsettes å gå til sjøen. Det som lagmannsretten finner avgjørende er imidlertid de grensebefaringer med etterfølgende kommunestyrevedtak som ble gjort i 1932-33 og 1957, og overføringsresolusjonen av 1947.

Den beskrivelse av grensen som ble gitt etter grenseoppgangen i 1932, fremgår for den omtvistede dels vedkommende av gjengivelsen i herredsrettens dom. Grensen er sagt å gå «ned i Strennan», og det er sagt at dette er den linje grensenemndene var enige om. Grensebeskrivelsen på grunnlag av grenseoppgangen i 1957 henholder seg til den tidligere beskrivelse fra 1932, og det er denne gang uttrykkelig anført at befaringen omfattet grensen fra sjøen.

Det må etter det opplyste anses for å være på det rene at Strennan er et høydepunkt i Kviksvik et stykke opp fra sjøen. Den ankende hevder at kommunegrensen derfor ikke går i sjøen her, men at den vinkler ved Strennan og går nordover til Vestre Stolavik ovenfor strandstrekningen i samsvar med hva det gjøres gjeldende for eiendomsgrensen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det kan være noe rimelig grunnlag for å forstå grensebeskrivelsen slik at kommunegrensen skulle vinkle på denne måte. Det synes uforståelig at dette i så fall ikke skulle ha vært sagt. Grensen kunne ikke stoppe opp i Strennan, og lagmannsretten kan etter den beskrivelse som er gitt, ikke finne at meningen kan ha vært noen annen enn at grensen skulle gå i sjøen i Kviksvik rett ned for Strennan. At det skulle ha falt noen inn at grensen skulle vinkle ved Strennan, er det vanskelig å tro.

Grenselinjen ble både i 1933 og i 1957 godkjent av Sokndal herredsstyre. Den tilføyelse som begge ganger ble gjort i vedtaket om Birkelands rett til kyststrekningen, forstår lagmannsretten på samme måte som herredsretten, og tiltrer for så vidt herredsrettens begrunnelse. Det er på bakgrunn av det som er nevnt om det usannsynlige i at de som gikk opp grensen, skulle ha ment at kommunegrensen skulle vinkle ved Strennan, heller ikke rimelig grunn til å anta at kommunestyret ved sin tilføyelse om kyststrekningen skulle ha hatt kommunegrensen for øye.

Det er visstnok på det rene at kommunegrensene hos oss for den største dels vedkommende ikke er formelt fastsatt. Hvordan grensene er blitt fastlagt i praksis, fremgår av den redegjørelse som er gitt i Ot. prp. nr. 28 for 1955 2. Den fremgangsmåte som i dette tilfelle er fulgt ved grenseoppgangene i 1932 og 1957, er i samsvar med det som etter det der anførte har vært vanlig praksis ved fastsettelse av kommunegrenser. Etter lagmannsrettens syn foreligger det her en grense som de to kommuner er blitt enige om, og dermed en grensefastsettelse av en slik karakter at den etter forholdene neppe i noe tilfelle skulle kreve ytterligere formell stadfestelse. Men etter den begrunnelse som er gitt for overføringen av Legå og Skygningsmyr til Eigersund, må likeledes resolusjonen om dette i 1947, som det er fremholdt av ankemotparten, ha som sin åpenbare forutsetning at grensen var den som fulgte av grenseoppgangen i 1932 og vedtaket av 1933. Det må da etter lagmannsrettens

Side:1078

oppfatning være naturlig å se det slik at denne grense som kommunene allerede dengang var blitt enige om - og som de senere har bekreftet påny - dermed også iallfall indirekte og forutsetningsvis er stadfestet ved kgl. resolusjon på en slik måte at det synes å måtte sidestilles med en formell fastsettelse.

Lagmannsretten er under disse omstendigheter enig med herredsretten i at det må legges til grunn at kommunegrensen går ut i sjøen ved Kviksvik, og at det derfor ikke er grunnlag for påstanden om at strekningen fra Kviksvik til Stolaviken ligger i Sokndal. Det som er opplyst om beskatningen av laksefisket på denne strekning og om fiskerioppsynet her, finner lagmannsretten i denne sammenheng ikke å kunne legge noen vekt på. Disse forhold gjør det vel tvilsomt om det kan sies å være en festnet oppfatning at grensen går i Kviksviken, men noen videregående betydning finnes de ikke å kunne tillegges etter det som for øvrig foreligger. - - -