Rt-1968-1180

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-11-23
Publisert:	Rt-1968-1180
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 133B/1968
Parter:	Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just).
Forfatter:	Nygaard, Mellbye, Leivestad, Bølviken, Gaarder
Lovhenvisninger:	Alkoholloven (1927) §1, §2, §44, §47, Straffeprosessloven (1887) §283, §474, Straffeloven (1902) §36, §62, §4

Dommer Nygaard: Sandefjord forhørsrett avsa den 29. august 1968 dom med slik domsslutning: «A, f. xx.xx.1921, dømmes for forseelse mot alkohollovens §47 jfr. §1 og §2 jfr. §44 jfr. kgl. res. av 13/5 1932 post VII a, §2 og §4, alt sammenholdt med strl. §62 første ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. - A dømmes til å betale til statskassen en bot stor kr. 5.000 - femtusen - kroner, og hvis boten ikke betales til en straff av fengsel i 40 - førti - dager. - I medhold av strl. §36 inndras hos A det vundne utbytte kr. 4.170 - firetusenetthundreogsytti - kroner - til fordel for statskassen.»

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen.

Jeg behandler først anken over saksbehandlingen. Domfelte gjør gjeldende at den faktiske beskrivelse av saksforholdet i forhørsrettens domsgrunner på flere punkter ikke er i samsvar med den forklaring som han gav i forhørsretten. Om dette heter det i ankeerklæringen: «Det er således feil når det i dommen anføres at det var siktede som forespurte sin medskyldige, A, om han ville være med å kjøpe smuglerbrennevin fra B i Tønsberg. Siktede forklarte selv at det var A som kontaktet Tønsberg. Videre anførte siktede at han, efter å ha mottatt det første parti, gjennom A gav beskjed til B om at han ikke ville ha flere leveranser. Retten anfører i dommen at A i sin rettslige forklaring benekter å ha mottat denne beskjed. Retten har her altså benyttet opplysninger som ikke foreligger i saken mot siktede,

Side:1181

og siktede ble heller ikke foreholdt dette i forhørsretten. Det er videre vedrørende denne første leveranse anført at A av kjøpesummen betalte kr. 1.000,-, mot å få noen kartonger til seg selv. Hva siktede forklarte, og som påtalemyndigheten la til grunn ved utformingen av påstanden, var at siktede og A hver beholdt 5 kasser av dette parti, mens de resterende kasser ble solgt, og da i fellesskap av A og siktede, ikke som det fremgår av dommen at siktede solgte dette kvantum. Videre anfører retten at siktede har benyttet seg av betydelig kapital fra sin forretning til å finansiere innkjøp av smuglervarene. Dette er i strid med siktedes egen forklaring om at brennevinet var forhåndsbetalt av hans forbindelser. - Også ved den annen leveranse anfører retten at siktede omsatte ca. 600 flasker til forskjellige bekjente i Sandefjord. Retten ser her bort fra siktedes forklaring om at også her var det ham og A som opptrådte i fellesskap. - Retten har videre lagt til grunn en forbindelse mellom siktedes ordinære forretningsvirksomhet og den ulovlige omsetning som ikke eksisterer. Omsetningen av det omhandlede brennevin hadde intet med siktedes forretningsvirksomhet å gjøre, han effektuerte her bare anmodninger fra sine venner og bekjente, som forøvrig alle på forhånd var hans kunder i forretningen. - At forholdet skulle ha trukket kunder til forretningen og derved gitt indirekte økonomiske fordeler savner grunnlag.»

Jeg finner at anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem.

A ble av politimesteren i Sandefjord siktet for i tiden fra høsten 1966 til vinteren 1968 - dels alene og dels sammen med A - å ha mottatt minst 1600 flasker brennevin fra B og å ha omsatt dette brennevinet til forskjellige personer i Sandefjord-distriktet uten å ha bevilling til slikt salg. På grunnlag av denne siktelsen ble saken av politimesteren sendt forhørsretten med begjæring om rettslig avhøring av A og eventuelt pådømmelse. I forhørsrettsmøtet den 27. august 1968 gjorde A enkelte endringer i sine tidligere forklaringer, og aktor samtykket i at siktelsen ble endret i samsvar med dette. Siktelsen gikk nå ut på at «minst 930 flasker brennevin» var blitt solgt videre, mens 336 flasker var beholdt og resten avhentet av B «som retur». A erkjente seg i det samme rettsmøte straffskyldig etter den endrede siktelse. Forhørsretten har i dommen lagt til grunn at «siktede selv har stått for videresalget av i alt ca. 830 flasker original-brennevin». Jeg forstår dette på den måten at forhørsretten har regnet med at A av det første partiet solgte 30 flasker, av det annet parti 300 flasker og av det siste partiet ca. 500 flasker. Videre forstår jeg domsgrunnene slik at ca. 100 flasker er solgt av A og A i fellesskap. Forsvareren for Høyesterett har erklært seg enig i denne forståelse av domsgrunnene.

Etter dette kan jeg ikke se at det er noen uoverensstemmelse mellom As tilståelse og de forhold som han er dømt for. Som nevnt i ankeerklæringen, er det riktignok så at

Side:1182

forhørsretten i domsgrunnene på enkelte punkter har omtalt forhold som ikke fremgår av As rettslige forklaring. Det dreier seg imidlertid ikke her om omstendigheter som har betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, men om forhold som bare vil kunne få betydning for avgjørelsen av straffespørsmålet. Da selve tilståelsen er uforbeholden, kan jeg således ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av dommen.

For så vidt angår straffutmålingen, har domfelte fremholdt at den idømte straff er for streng og særlig at fengselsstraffen burde ha vært gjort betinget. Det er i denne sammenheng vist til at flere av dem som har vært med på innsmugling m.v. av brennevinet, er idømt betinget fengselsstraff. Ellers er det for Høyesterett fremlagt en erklæring fra dosent, dr. med. Carsten Müller av 24. oktober 1968. Erklæringen lyder slik: «A, f. xx.xx.1921, Sandefjord, har vært hos meg i alt 3 ganger, sist idag. Han har en kronisk revmatisk sykdom som har blusset opp 6-7 ganger (Reiters sykdom), og dessuten har han en hjerteklappefeil (aortainsuffisiens) som hittil ikke har gitt direkte hjertesymptomer i form av åndenød eller hjertekrampe. Derimot er hans hjerte forstørret. Det vil etter min mening være meget uheldig for hans hjertelidelse om han under eventuell soning av fengselsstraff skulle få tilbakefall av sin Reiters sykdom, da denne må forventes å ville forverre hjertelidelsen.»

Selv om jeg ved straffutmålingen bygger på domfeltes egne forklaringer om de faktiske omstendigheter i forbindelse med de straffbare forhold, finner jeg at det må idømmes ubetinget fengselsstraff i dette tilfelle. Domfelte har ved 3 forskjellige anledninger - dels alene og dels sammen med A - omsatt meget betydelige partier av innsmuglet brennevin, og han har hatt en ganske stor fortjeneste på salget. Etter min mening er det av allmenpreventive grunner nødvendig å reagere strengt overfor en så vidt omfattende og langvarig omsetning av brennevin. Som det fremgår av legeerklæringene, er domfelte syk, men jeg kan ikke se at sykdommene er av en slik karakter at det av den grunn kan idømmes betinget fengselsstraff. Jeg er derfor enig med forhørsretten i at spørsmålet om domfelte er soningsdyktig må avgjøres ved fullbyrdelsen av straffen etter reglene i straffeprosesslovens §474. Derimot er jeg - bl.a. i betraktning av at domfelte ikke er straffet før - blitt stående ved at straffen bør nedsettes til fengsel i 75 dager. Høyesterettsdom i Rt-1965-200 flg. der fengselsstraffen ble satt til 120 dager ubetinget samt bot og inndragning, gjaldt forhold av mer graverende art enn det som vi har for oss i den foreliggende sak.

Jeg er videre enig med forhørsretten i at domfelte bør idømmes en ubetinget bot ved siden av den ubetingede fengselsstraff, jfr. alkohollovens §47 første ledd, siste punktum. Selv om fortjenesten ved det ulovlige brennevinssalget blir inndradd med kr. 4.170, finner jeg at den boten som forhørsretten har idømt, bør bli stående.

Side:1183

Jeg stemmer for denne

dom:

I forhørsrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 75 - syttifem - dager.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Bølviken og Gaarder: Likeså.

Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Kjell Amundsen):

Politimesteren i Sandefjord har den 26. juli 1968 begjært rettslig avhør og om mulig summarisk pådømmelse av A, født xx.xx.1921, i Sandar, kjøpmann, bopel: «Kolbo», Kjellberg, Sandefjord,

siktet for overtredelse av

Alkoholloven av 5. april 1927 §47 jfr. §1 §2, jfr. §44 jfr. kgl. res. av 13.5.1932 post VII a, §2 og §4

derved at han i tidsrommet høsten 1966-vinteren 1968, dels alene og dels sammen med A, mottok minst 1600 flasker brennevin fra B, Tønsberg og omsatte nevnte brennevinsflasker til forskjellige personer i Sandefjordsdistriktet, uten å ha bevilling til sådant salg.

Siktede A, født den xx.xx.1921 i Sandar, er kjøpmann, innehaver av Tippen Frukt og Tobakk i Sandefjord, er gift og har hustru og tre barn å forsørge, privatuttak siste år ca. kr. 25.000.-, regnskapsmessig inntekt kr. 0.-. Han oppgir ikke å ha formue, nominelt sett, idet hans faste eiendommer er beheftet med pantegjeld opp mot skattetakst på nybygget bolig.

Hans bopel er «Kolbo», Kjellberg, Sandefjord. Siktede er tidligere hverken straffedømt eller bøtlagt.

Påtalemyndigheten har under behandlingen i forhørsretten endret beskrivelsen av gjerningsinnholdet overensstemmende med endringer i siktedes forklaring om solgt kvantum og fortjeneste, til henholdsvis minst 930 flasker brennevin videresolgt og 336 flasker beholdt, resten avhentet av B som retur. Ved siktedes innen retten avgitte uforbeholdne tilståelse, hvis riktighet styrkes av andre opplysninger i saken, finner retten det bevist at siktede har forholdt seg som beskrevet i siktelsen med ovennevnte korreksjoner. - - -

Retten finner å kunne legge til grunn at siktede selv har stått for videresalget av ialt ca. 830 flasker original-brennevin i tidsrommet høsten 1966-vinteren 1968. Siktede har således erkjent seg straffskyldig for svært omfattende «gauking» i denne periode.

Siktede har samtykket i summarisk pådømmelse etter strpl. §283. Han har erkjent å ha hatt en fortjeneste på videresalget beregnet til ialt kr. 4.170.-. - - -

I denne sak dreier det seg om en etter våre forhold særdeles omfattende gaukevirksomhet. Det er da særlig på sin plass med streng fengselsreaksjon eventuelt kombinert med økonomisk straff. Etter rettens mening har siktede tilstått tre forskjellige gruppetilfelle av gauking

Side:1184

på grunnlag av 3 adskilte leveranser fra B, Tønsberg, med 1/2 års mellomrom. Videresalget har foregått straks før eller etter mottagelsen av parti med smuglerbrennevin. Under disse forhold må straffelovens §62 første ledd komme til anvendelse.

I skjerpende retning påpeker retten videre at det straffbare forhold har gitt betydelig fortjeneste, ved videresalg gjennom flere år og til et større antall personer i Sandefjord. Det legges betydelig vekt på at det straffbare forhold er utøvet i nær forbindelse med den forretningsvirksomhet siktede driver. Både forretningens lagerrom og kontorer har vært stilt til disposisjon for gaukingen, og det må antas at siktede i det minste i noen grad ved sin ulovlige virksomhet kan ha trukket kunder til forretningen og herunder fått indirekte økonomiske fordeler. Siktede har benyttet seg av betydelig kapital fra forretningen til å finansiere innkjøp av smuglervarene.

Retten peker på at siktede til politiet har avgitt en rekke forskjellige forklaringer, til tross for at han hver gang har bedyret å ha lagt den fulle sannhet frem.

I formildende retning legges vekt på, i noen grad, at siktede i det minste ved levering nr. 2 fra B var under klart press for å ta imot partiet, som visstnok ikke var bestilt.

Retten antar videre at siktede ikke bare hadde et rent profitthensyn bak sin handlemåte, men delvis ville skaffe seg selv rimelig brennevin til eget konsum, for å døyve plager av sin sykdom. Retten finner at påtalemyndighetens forslag til fengselsstraff, 6 måneder, er noe for strengt.

Ved henvisning til tidligere rettspraksis legger retten særlig vekt på høyesterettsdommer inntatt i Retstidende 1961 899 flg., og 1962 157 flg. samt i noen grad 1952 190 flg. - - -