Rt-1968-1220
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-12-06 |
| Publisert: | Rt-1968-1220 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 135B/1968 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Blom, Bendiksby, Anker, Bølviken, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §256, Særavgiftsloven (1933) §2 |
Dommer Blom: Statsadvokatene i Eidsivating satte 2. juli 1968 A, født xx.xx.1924, under tiltale ved Hamar byrett til fellelse etter lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 nr. 11 §2 annet ledd jfr. straffelovens §255 og §256. Ved Hamar byretts dom, avsagt av dommerfullmektigen med domsmenn 10. september 1968, ble tiltalte frifunnet for straffekravet.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og domsgrunnene. Det gjøres i ankeerklæringen gjeldende at det er feil når retten har funnet at det ikke foreligger vinnings hensikt i lovens forstand og at domsgrunnene er selvmotsigende og uklare.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Det fremgår av byrettens dom at tiltalte i året 1967 har unnlatt å innbetale til skattefogden i Hedmark skyldig omsetningsavgift med et samlet beløp kr. 3.851 som han har oppebåret i mottatt vederlag.
Byretten har frifunnet ham for manglende betaling av avgifter forfalt før 25. september 1967 da det ble forkynt konkursvarsel for ham. Begrunnelsen er her at tiltalte selv ikke hadde greie på regnskaper og derfor overlot alle utbetalinger til sin regnskapskyndige hustru. Først da konkursvarslet ble forkynt ble han klar over at skyldig omsetningsavgift ikke var betalt. Denne del av frifinnelsesdommen bygger altså på en bevisbedømmelse som Høyesterett ikke kan prøve.
Når det gjelder den resterende tid av 1967, omfattende to terminer på tilsammen kr. 2.358, er frifinnelsen begrunnet med at tiltalte hverken har skaffet seg selv eller andre en uberettiget vinning ved ikke å betale de skyldige beløp. Det er tilstrekkelig å referere hva byretten anfører om egen vinning:
«Det er opplyst, og ikke motbevist, at alt som kom inn i bedriften det siste året, gikk med til å betale lønninger og forsøke å holde bedriften gående. Den uberettigede vinning måtte i tilfelle bestå i å anvende midlene til å holde det gående, og derved skaffe seg nye kredittytelser. Det er ikke godtgjort at tiltalte har skaffet seg kreditt på denne måten, og retten finner heller ikke grunn til å anta at et beløp på kr. 3.851 vil ha noen særlig avgjørende betydning for en bedrifts fortsatte eksistens og derved for mulighetene til å skaffe seg kreditt.»
Det refererte bygger på en uriktig forståelse av loven. Jeg bemerker for det første at det det etter loven kommer an på, er om tiltalte har hatt til hensikt å skaffe seg en uberettiget
Side:1221
vinning. Hvorvidt slik vinning faktisk er oppnådd, er ikke avgjørende. Videre bemerker jeg at har man unnlatt å betale skyldig og forfalt omsetningsavgift for å forsøke å holde bedriften gående, er lovens krav til uberettiget vinnings hensikt oppfylt, idet man da nettopp har villet skaffe seg en kreditt som man ikke har rett til. Jeg er for så vidt enig med Andenæs: Formuesforbrytelsene, 2. utg. 51 og viser til avgjørelser i Rt-1964-1206, 1965 249 og 1965 429.
Dette er for meg tilstrekkelig til at dommen må oppheves, og jeg finner ikke grunn til å drøfte byrettens begrunnelse for at tiltalte heller ikke har hatt til hensikt å skaffe andre en uberettiget vinning.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt tiltalte er frifunnet for unnlatt betaling av omsetningsavgift i tiden 25. september til 31. desember 1967.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Bølviken og Eckhoff: Likeså.