Rt-1968-1242

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-12-14
Publisert:	Rt-1968-1242
Stikkord:	Erstatning i kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141/1968
Parter:	Ørskog kommune (advokat Trygve Gjørtz - til prøve) mot Johan Eide (høyesterettsadvokat Anton J. Rønneberg).
Forfatter:	Mellbye, Roll-Matthiesen, Bølviken, Stabel, Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §362

Dommer Mellbye: Ved stevning av 3. november 1964 reiste Johan Eide sak ved Nordre Sunnmøre herredsrett mot Ørskog kommune med krav om erstatning fordi Ørskog kommunale Kraftlag ikke hadde oppfylt et tilsagn om levering av kraft til Eides feltspatbrudd. Herredsretten avsa dom 23. mai 1966 med denne domsslutning:

Side:1243

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Johan Eide påanket dommen til Frostating lagmannsrett som avsa dom 10. juni 1967 med denne domsslutning:

1. Ørskog kommunale Kraftlag v/Ørskog kommune ansees erstatningspliktig overfor Johan Eide, Sjøholt, fordi det ikke ble ført frem elektrisk strøm til Eides feltspatbrudd i løpet av våren og sommeren 1964.

2. Ørskog kommunale Kraftlag v/Ørskog kommune dømmes til å betale til Johan Eide erstatning for året 1964 med 30.000 - tretti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente regnet fra den 11/11 1964 til betaling skjer, og til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med ialt 4.000 - firetusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Ørskog kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder hele tvistgjenstanden. For Høyesterett har kommunen nedlagt slik påstand:

«Ørskog kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

I anketilsvaret har Johan Eide i medhold av tvistemålslovens §362 erklært aksessorisk motanke over erstatningsfastsettelsen og har nedlagt denne påstand:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at den erstatning som Ørskog kom. Kraftlag v/Ørskog kommune er tilpliktet å betale Johan Eide, forhøyes utover det av lagmannsretten fastsatte, med inntil kr. 50.000,-.

2. Johan Eide tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det foretatt bevisopptagelse. Det er avgitt partsforklaringer av ordføreren i Ørskog kommune, Jostein Valde, og av ankemotparten og mottatt vitneforklaringer av 6 av de 7 vitner som avgav forklaring for lagmannsretten. Dessuten er det avhørt et nytt vitne, en entreprenør, som har forklart seg om de antagelige driftsomkostninger i feltspatbruddet, det er fremlagt en erklæring om dette som det nevnte vitne har avgitt sammen med en teknisk konsulent, og endelig er det fremlagt en uttalelse fra statsgeolog Jens Hysingjord om feltspatforekomstens omfang og drivverdighet. Statsgeologen har vært engasjert av den ankende part. Ankemotparten har etter bevisopptagelsen avgitt en skriftlig uttalelse om disse nye bevis.

For så vidt angår spørsmålet om det foreligger erstatningsforpliktende forhold fra kraftlagets side, har ankemotparten for Høyesterett ikke opprettholdt sin anførsel om at kraftlagsstyrets tilsagn om kraftlevering var en forvaltningsmessig avgjørelse. For øvrig er det fra begge sider gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg er i dette spørsmål kommet til samme resultat som

Side:1244

lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. De bevis som er ført for Høyesterett i dette punkt er de samme som ble ført for lagmannsrett, og jeg kan ikke se at det for Høyesterett er fremkommet noe grunnlag for å bedømme disse på noen annen måte enn lagmannsretten har gjort på basis av en umiddelbar parts- og vitneavhøring. Jeg tiltrer også lagmannsrettens rettslige vurdering av dette saksforhold.

Når det gjelder erstatningens størrelse, har den ankende part ikke opprettholdt sin anførsel om at Eide burde begrenset sitt tap i 1964 ved å skaffe elektrisk kraft fra eget motordrevet aggregat. For øvrig er partene enige om at erstatningsutmålingen i utpreget grad må bero på et skjønn og at resultatene fra Eides prøvedrift i de foregående år ikke gir nevneverdig veiledning.

Den ankende part har med støtte i de nye bevis for Høyesterett i det vesentlige anført:

Uttalelsen fra statsgeolog Hysingjord viser at feltspatforekomsten er langt mindre enn lagmannsretten har regnet med. På grunnlag av et antatt feltspatinnhold på ca. 25 % av uttatt masse har Hysingjord anslått den sannsynlige mengde feltspat i forekomsten til 5 à 6 tusen tonn. Selv om dette tall skulle antas å være i underkant, er det i alle fall tale om en temmelig begrenset forekomst som ikke gir grunnlag for langvarig drift. Dette er etter den ankende parts oppfatning av betydning dels ved vurderingen av det faktum at den feltspat som kunne vært drevet ut i 1964 fremdeles er i behold, dels ved fordelingen over den hele driftstid av de engangsutgifter som kreves for igangsetting av drift, særlig da til elveforbygning. Både Hysingjords vurdering av driftsforholdene og de nye tall som er fremlagt om de antagelige omkostninger ved ordinær drift viser at driftsforholdene er så vidt ugunstige at det ikke ville være økonomisk mulig for vitnet Brautehaug å oppfylle sin kontrakt med ankemotparten om driften 1964 og at Eide selv neppe ville tjent nevneverdig i dette år i egen regi, og i alle fall langt mindre enn lagmannsretten har antatt.

For øvrig har den ankende part anført at når Eide ikke har tatt opp driften senere, i stedet har avhendet det meste av de anskaffede maskiner og ikke har vedlikeholdt det øvrige anlegg, er det et bevis for at anlegget ikke er brukbart og at Eide totalt sett ikke har lidt noe tap.

Ankemotparten har anført at statsgeolog Hysingjords tall er basert på et langt dårligere grunnlag enn Eides egne erfaringer. Selv om de kvantiteter lagmannsretten opererer med aksepteres å være for store, mener Eide at de opplysninger prøvedriften har gitt gir grunnlag for å anta at både mengde og gehalt av feltspat er atskillig gunstigere enn Hysingjord gir uttrykk for. Når det gjelder driftsutgiftene, viser de faktiske tall fra driften at både bemanningsbehovet, omfanget av utsorteringsarbeidet, lønnsutgiftene pr time og omkostningene ved biltransporten er langt lavere enn det er regnet med i de fremlagte anslag, som må referere seg til større anleggsarbeider. Driftsforholdene kan

Side:1245

etter prøvedriftserfaringene ikke sies å være særlig vanskelige. Det er ikke grunn til å tro at Eides kontrakt med Brautehaug ikke ville blitt oppfylt.

Jeg er også når det gjelder erstatningsfastsettelsen kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan med visse forbehold som jeg skal få gjøre rede for i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg må etter bevisførselen for Høyesterett legge til grunn at forekomsten av feltspat er betydelig mindre enn lagmannsretten har regnet med. Ved vurderingen av det tap Eide har lidt i 1964 må man derfor i noe større grad ta i betraktning muligheten for at hans tap vil kunne vise seg mer å være et tap ved forskyvning med igangsetting av ordinær drift enn et definitivt tap av bruttooverskudd. Dette moment kan imidlertid ikke bli annet enn et ytterligere usikkerhetsmoment i den skjønnsmessige totalvurdering av Eides stilling.

Jeg legger med hensyn til dette moment vekt på at Eide har hatt et ikke ubetydelig forgjeves arbeid med å forberede driften i 1964. Hans investering i prøvedrift og maskineri er forblitt uforrentet i et år, og hans maskineri og anlegg har vært utsatt for vær og vind uten løpende vedlikehold. Han har videre mistet driften i en sesong hvor det på grunnlag av de opplysninger som foreligger om hans salgsmuligheter på den ene side og driftsutgiftene på den annen side, må antas at han med større sikkerhet enn man kan basere seg på ved en fremtidsvurdering kunne regnet med et tilfredsstillende resultat. Jeg kan heller ikke se bort fra at Eides avtale med Brautehaug angående driften i 1964 innebar en viss ytterligere økonomisk fordel nettopp for dette år som nå er gått tapt.

Ved vurderingen av det resultat Eide ville oppnådd i 1964 om han hadde fått den tilsagte kraft levert er jeg på den annen side tilbøyelig til å mene at lagmannsretten har vurdert dette noe for forsiktig. Selv om Eides overslag over transportomkostningene kan synes svært lave, har han dog fremlagt oppgaver over faktiske transportomkostninger i 1964 som viser at hans kalkyler ikke er urealistiske.

Disse betraktninger - og lagmannsrettens tapsvurdering - er imidlertid, som partene også samstemmig har gitt uttrykk for, bare vurderingsmomenter for et skjønn som nødvendigvis må bli meget løst forankret. Jeg er ved den totalvurdering som her er nødvendig, som sagt blitt stående ved det resultat lagmannsretten er kommet til.

Etter dette blir det mitt resultat at ankemotpartens påstand om at lagmannsrettens dom skal stadfestes må tas til følge. Lagmannsrettens domsslutning i punkt 1 er en fastsettelsesdom. Formuleringen av dette punkt og dets prosessuelle grunnlag har ikke møtt noen innsigelse fra den ankende parts side, hverken i lagmannsretten eller i Høyesterett. Jeg finner det da ikke nødvendig å drøfte rekkevidden av denne del av domsslutningen, men finner alene grunn til å understreke at min vurdering av

Side:1246

Eides tap er knyttet til forholdene i driftsåret 1964. Jeg viser også til lagmannsrettens uttalelse om dette spørsmål.

Selv om ankemotpartens aksessoriske anke er blitt resultatløs, finner jeg at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ørskog kommune dømmes til å betale til Johan Eide saksomkostninger for Høyesterett med 7.000 - sju tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Stabel og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjørn Moldenes):

Saksøkeren har ved kontrakt som den 12. september 1958 ble inngått mellom ham og diverse grunneiere i Ørskog fått eneretten til utnyttelse av kvarts- og feltspatforekomstene i Vaksvikelva nedenfor Svartkjønnshaugen. Avskrift av kontrakten er inntatt som dok. nr. 13 i saken.

I 1959/60 ledet saksøkeren elva utenom forekomsten, som er linseformet, og selve linsen ble avdekket i 1960. I 1961 begynte han å bore i bruddet, og han tok ut ca. 300 tonn feltspat og 150 tonn kvarts. Feltspaten ble levert til en pris av kr. 125/- pr. tonn for prima vare og kr. 65/- pr. tonn for sekunda. Fordelingen mellom prima og sekunda vare var ca. halvparten av hver.

I 1962 ble der ikke arbeidet i feltspatbruddet.

I 1963 ble synken utdypet, og der ble uttatt ca. 200 tonn feltspat, foruten kvarts. De 200 tonn feltspat ble solgt og skipet våren 1964.

Driften har hittil vært svært primitiv, idet det kun har vært drevet med manuell kraft i bruddet. Ifølge saksøkeren var han i første omgang interessert i å se om man befant seg på toppen av linsen, eller på bunnen.

Høsten 1963 fant han at forekomstene var så lovende at det var forsvarlig med drift i bruddet. Det trengtes imidlertid en pumpe til å få bort vannet som seg inn i bruddet fra elva. Vanntilsiget varierte mellom 50 og 100 minuttliter, og han måtte ha en pumpe med automatikk. Til å drive en slik pumpe trengte han elektrisk strøm. Saksøkeren var den gang medlem av styret i Ørskog komm. kraftlag. Høsten 1963 anmodet saksøkeren driftsbestyrer Eiesland om å se på mulighetene for å få fremført strøm til bruddet. Det var på dette tidspunkt snø. Eiesland undersøkte forholdet, og det så ut som om det lot seg gjøre å føre frem strøm ved å legge ledning over bukkene til saksøkerens taubane.

Den 23. januar 1964 ble det holdt styremøte i Ørskog komm. kraftlag. På dette møtet søkte saksøkeren muntlig om en midlertidig (provisorisk) kraftlinje fra transformatoren ved Sportskapellet på Vaksvikfjellet til steinbruddet. Linjen var av driftsbestyrer Eiesland kostnadsregnet til

Side:1247

kr. 2.500.00 til kr. 3.000.00. Det ble fattet slikt enstemmig vedtak, se bilag 1 ad dok. 1: «Linja til steinbruddet vert bygd så snart vertilhøva tillet det. Den bør vera ferdig i mai måned 1964.»

På grunn av mannskapsmangel kom man ikke i gang med arbeidet den tid man hadde forutsatt. Først den 28. mai var man klar til å påbegynne arbeidet. Driftsbestyrer Eiesland foretok nå en ny befaring av taubanen. Snøen var nå borte, og driftsbestyreren fant nå ut at bukkene til taubanen sto så løst - de beveget seg i banens lengderetning - at det ikke var forsvarlig å legge kraftledningen over taubanebukkene. Dette ga han beskjed om til styreformannen, hvoretter det straks ble innkalt til nytt styremøte. Dette ble holdt den 3. juni. Særutskrift av møteboka for dette styremøte er inntatt som bilag 4 ad dok. 7, og lyder således:

«Sak nr. 18/64 Linje til steinbrotet til Johan Eide.

Etter synfaring finn driftsstyraren det uforsvarleg å byggja linja på bukkane til taubana av di desse står svært laust. Eit nytt kostnadsoverslag med linje på eiga stolperekke vert kr. 4.440.00.

Etter denne synfaringa finn styret seg løyst frå sitt vedtak av 23/1 1964 då dei føresetnader som låg til grunn for vedtaket, ikkje lenger er til stades.

Vedtak. Under føresetnad av at linja vert byggt provisorisk på brukte eller uimpregnerte stolpar, og under føresetnad av at Johan Eide ordnar med fri grunn for linja ovanfor kraftlaget, og at krafta vert mælt i transformatoren ved Sportskapellet, finn styret ved nytt vedtak, at dei kan gå med på at linja vert bygt snarast råd. Johan Eide gjekk frå under førehaving av saka.»

Den 19. september s.å. foretok saksøkeren, driftsbestyrer Eiesland og styreformann Skarbø en ny befaring. Etter denne befaringen ble det bestemt at linjen skulle bygges. Driftsbestyrer Eiesland har som vitne forklart at han oppfattet det slik at linjen skulle bygges på egen stolperekke, og at arbeidet skulle settes i gang så snart man fikk tillatelse fra Julius Sollid, som det ble opplyst var eier av grunnen. Vitnet fikk denne tillatelse fra Sollid noen dager senere, og han bestilte 2.000 m 50 kvadrats ledning, og kjørte på plass et lass med stolper.

Vitnet Skarbø har forklart at de under den nevnte befaring kom på at det ved å støtte opp bukkene til taubanen lot seg gjøre å legge linjen på bukkene. Han måtte imidlertid fjerne en del trær, og det kunne også bli aktuelt å sette stolper mellom noen av bukkene. I så fall måtte man etter vitnets mening ha tillatelse fra Julius Sollid, som det ble opplyst eide grunnen.

Arbeidet var planlagt satt i gang den 2. november 1964. Den 29. oktober ble det imidlertid holdt nytt styremøte i kraftlaget, og saken ble på ny diskutert. Det ble av Olav L. Vaksvik fremholdt at Julius Sollid ikke kunne gi noen tillatelse til bygging av linjen, idet området lå under utskiftning. Det ble derfor bestemt å stille linjearbeidet i bero.

Etter dette ble det etter initiativ fra kraftlagsstyret holdt et forhandlingsmøte den 29. desember 1964, hvor alle grunneierne var innkalt. Dette for om mulig å få grunneiernes tillatelse til bygging av linjen. Slik tillatelse ble imidlertid ikke oppnådd. Avskrift av protokollen for dette møtet er inntatt som dok. nr. 21, side 1.

Side:1248

Samme dag ble det holdt styremøte i kraftlaget, se dok. nr. 21, side 2. På dette møte ble det - etter at saksøkeren var blitt rådspurt - besluttet å oversende saken til det nye kraftlags styre, idet dette møte var det siste som ble holdt av det daværende styre.

Det nye styret behandlet saken i styremøte den 3. mars 1965, se dok. nr. 22. Det ble fattet vedtak om tilråing om ekspropriasjon av grunn for lavspentlinjen fra transformatoren ved Sportskapellet til feltspatbruddet. Saken ble deretter oversendt formannskapet. Saken ble diskutert i Ørskog formannskap, men det ble ikke fattet noe vedtak før den 6. oktober 1965, som en senere skal berøre.

Ved stevning av 3. november 1964 anla saksøkeren erstatningssøksmål mot saksøkte. Hovedforhandling ble påbegynt den 23. september 1965. Under forhandlingene ble partene og retten enige om å utsette de videre forhandlinger, idet man mente der var muligheter for å sette bukkene til taubanen i en slik stand at kraftledningen kunne legges over disse, og i det der i så fall kunne være muligheter for å forlike saken.

Den påfølgende dag foretok saksøkeren og driftsbestyrer Eies land befaring av taubanen. De ble under befaringen enig om at bukkene skulle festes, og der skulle legges en travers over bukkene. De var enige om måten dette skulle gjøres på, og kraftlagets folk skulle hjelpe saksøkeren med traversen, mens Eide skulle feste bukkene. Driftsbestyrer Eiesland sendte så beskjed til formannskapet om hva man var blitt enige om. Han ble så innkalt til formannskapet, og gjorde rede for saken. Formannskapet fattet så det vedtak som er inntatt som dok. nr. 15 i saken, og som lyder således:

«Formannskapet meiner at Johan Eide, etter det som foreligg ikke har krav på erstatning men vil likevel gi slikt tilbod: Johan Eide set «bukkane» for taubana i slik stand at det vart godkjent av driftsstyraren som feste for framføring av midlertidig lavspentlinje.

Skog og greiner som står ivegen må hoggast av Eide. Stolpar nord for vegen vart oppsett av kraftlaget.

Det er eit vilkår at Eide legg fram avtale med grunneigarane der det klårt går fram at han har rett til å føre fram kraft på denne måte. Tilbodet må godkjennast av Ørskog kommunestyre.»

Etter dette er der imidlertid ikke foretatt noe mer for å få linjen bygget, og forlik i saken kom ikke i stand. - - -

Retten skal få bemerke:

Når det gjelder det vedtaket som styret i Ørskog komm. kraftlag fattet den 23.1.1964 finner en det bevist at en forutsetning for dette vedtaket var at kraftledningen kunne legges over det bestående bukkarrangement, og at det var en linje bygget på denne måte som var kostnadsregnet av driftsbestyrer Eiesland. En finner det videre godtgjort at saksøkeren var klar over dette da vedtaket ble fattet. Samtlige vitner som er avhørt av dem som deltok i styremøte den 23.1. har bestemt forklart at forutsetningen for vedtaket var at taubanebukkene kunne benyttes, og at dette uttrykkelig og inngående ble drøftet i møte mens saksøkeren var til stede. Saksøkeren fratrådte bare under selve voteringen, mens han var til stede under drøftelsene. Det synes også å ha kommet klart frem under drøftelsene at driftsbestyreren måtte foreta en ny befaring

Side:1249

av taubanen så snart snøen reiste, før man med sikkerhet kunne si om bukkarrangementet lot seg benytte.

En finner således at der forelå en klar forutsetning for vedtaket, nemlig at taubanebukkene kunne benyttes, og at saksøkeren var på det rene med denne forutsetningen.

Ved den befaring som ble foretatt av driftsbestyrer Eiesland i slutten av mai måned, ble det konstatert at den nevnte forutsetning ikke var til stede, idet taubanebukkene beveget seg i banens lengderetning, noe som medførte at det ikke ville være forsvarlig å benytte dem som feste for kraftledningen.

Retten finner at kraftlaget etter dette var fullt berettiget til å anse seg løst fra det vedtak som var fattet den 23.1., og kan ikke se at det nye vedtak som ble fattet den 3. juni var ulovlig overfor saksøkeren.

Det nye vedtaket, der kraftlagsstyret sier seg villig til å bygge linjen på egen stolperekke, bl.a. under den forutsetning at saksøkeren ordnet med fri grunn for stolperekken, finnes å være i overensstemmelse med vilkårene for strømlevering fra kommunale kraftverk i Tafjordområdet, §2, pkt. 4 fjerde ledd. En kan således ikke si at det var noe ulovlig særvilkår som her ble satt overfor saksøkeren. Som mangeårig medlem av kraftlagstyret er det nærliggende å tro at saksøkeren var vel kjent med disse strømleveringsvilkår.

En finner videre å måtte være enig med saksøkte i at et initiativ til å få festet taubanebukkene - noe der er enighet om er mulig - måtte komme fra saksøkeren. Det fremgår klart av vedtaket av 3. juni hva grunnen var til at man ikke fant å kunne gjennomføre det første vedtaket, nemlig at taubanebukkene sto for løst. Hvis det var av så stor viktighet for saksøkeren å få bygget linjen, burde han øyeblikkelig tilbudt seg å feste bukkene. I så fall finner en ingen grunn til å tvile på at linjen var blitt bygget på den måte som var forutsatt i det første vedtaket. Hans manglende initiativ i denne henseende må han selv bære ansvaret for. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kr. Fr. Myrdahl, kst. lagdommer, byfogd A. B. Aslaksrud og hjelpedommer Rolf Theisen):

- - -

Når det gjelder erstatningens størrelse har han prinsipalt krevet erstattet den positive kontraktsinteresse. I den forbindelse har han anført at han etter møtet den 23/1 1964 kontaktet sivilingeniør Bjørum, Oslo. Bjørum kjøpte de 200 tonn feltspatt som Eide hadde brutt ut i 1963. Prisen var kr. 130.- pr. tonn for prima kvalitet og kr. 70.- for sekunda, fob. Sjøholt. Samtidig stillet Bjørum i utsikt å kjøpe den feltspatt Eide kunne bryte ut i 1964 innen rimelige grenser. Videre sluttet Eide kontrakt med entreprenør Brautehaug, Sjøholt, som skulle ta ut feltspatten, transportere den på taubanen opp til landevegen og sortere den. For dette skulle Brautehaug ha 35 % av brutto salgssum.

Eide har etter dette foretatt en slik oppstilling over sitt erstatningskrav:

«Planlagt uttak av felspat 1964 1500 tonn.

Av dette ville bli ca. 1200 tonn prima og 300 tonn sekunda.

Side:1250

Brutto inntekt: Prima kr. 130.- pr. tonn x 1200 kr. 156.000.-

Sekunda kr. 70.- pr. tonn x 300 » 21.000.-

kr. 177.000.-

Utgifter:

Utdrivningsomkostninger ifølge kontrakt med Peder Brautehaug:

35 % av salgssum kr. 177.000.- kr. 61.950.-

700 kg. dynamitt å kr. 4.- » 2.800.-

360 tendere à kr. 1.80 » 648.-

Dieselolje » 500.-

El. strøm » 3.000.-

Lessing, kjøring og kaiavg. 10 kr. pr. tonn » 15.000.-

Avgift til grunneiere:

1200 tonn à kr. 4.- » 4.800.-

300 tonn à kr. 2.- » 600.-

Div. utgifter » 2.000.- kr. 91.298.-

Inntekt før avskrivning kr. 177.000.-

v » 91.298.-

kr. 85.702.-.»

Iallfall mener Eide å ha krav på å få erstattet den negative kontraktsinteresse. Han har i den forbindelse anført at han i tillit til vedtaket av 23/1 gikk til innkjøp av diverse maskineri, som han enten fremdeles har stående eller har solgt med stort tap. Under ankeforhandlingen har han fremlagt slik oppstilling over dette tap:

«1 stk. gravemaskin (brukt) kr. 5.500.-

Frakt Hamar-Sjøholt » 187.-

1 stk. el. motor (brukt) » 800.-

Ramme og mekanikk for gravemaskinen

Oppbygging og montering av samme » 3.100.-

kr. 9.587.-

Salgsverdi pr. idag » 2.000.- Tap kr. 7.587.-

1 stk. nedsenkbar pumpe (brukt)

1 stk. kran (brukt)

tilsammen Sv. kr. 5.000.- » 7.000.-

Solgt Sv. kr. 4.000.- » 5.600.- Tap » 1.400.-

1 stk. el. agregat (brukt) » 4.000.-

Frakt » 140.-

Reparasjon av deler » 850.-

kr. 4.990.-

Solgt » 2.500.- Tap » 2.490.-

Div Tap » 2.000.-

1 reise til Boraas, Sverige kr. 1.000.-

2 reiser til Oslo » 1.200.-

Arbeide med opplegg av driften » 5.000.-

kr. 7.200.- Tap kr. 7.200.-

Direkte tap kr. 20.677,-.»

Side:1251

Eide har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Ørskog kommunale Kraftlags omgjøring i møte den 3/6 1964 av tidligere vedtak av 23/1 1964 kjennes ugyldig.

2. Ørskog kommunale Kraftlag v/Ørskog kommune ansees erstatningspliktig overfor den ankende part på grunn av at det ikke ble fremført elektrisk strøm til hans feltspatbruk i løpet av våren og sommeren 1964.

3. Den ankende part tilkjennes erstatning for året 1964 fra ankemotparten etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 85.700.-, med vanlig prosessrenter.

4. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Retten finner det bevist at Eide en dag senhøstes 1963 traff driftsbestyrer Eiesland oppe ved Sportskapellet på Vaksvikfjellet. Taubanen kommer opp til veien ca. 200 meter fra kapellet. Eide spurte da om det var mulig å få ført frem strøm til feltspattbruddet som ligger ved elven 8-900 meter nedenfor veien. Terrenget hvor banen går var på denne tid under jordskifte, og det var stor uenighet om hvem som hadde eiendomsrett til grunnen. Eide presiserte at ledningen måtte legges på taubanebukkene for han trodde ikke at han etter sin kontrakt av 1958 med grunneierne ville ha rett til å sette opp særskilt stolperekke for kraftledning. Eide trengte 5 kW strøm til drift av en elektrisk pumpe. Det ble ikke foretatt noen felles besiktigelse av taubanen, men Eiesland besiktiget denne senere på egen hånd. Det var da litt sne og tele. Taubanebukkene var plassert oppe på jorden, men hadde presset seg noe ned i underlaget, og på grunn av telen trodde Eiesland at de faktisk var gravet ned. Hver bukk var festet ved hjelp av 4 barduner. Disse var slakke, men Eiesland regnet med at de kunne strammes.

Eide var selv med i Kraftlagets styre. På møte den 23/1 1964 ble først behandlet de saker som formannen hadde satt opp på sin sakliste. Senere fremkom styremedlemmene med andre saker de mente burde fremmes. Eide forespurte da om han kunne få en provisorisk linje fra transformatorstasjonen ved Sportskapellet og ned til feltspattbruddet. Eiesland hadde kostnadsberegnet denne linje til kr. 2.500-3.000. Det var en klar forutsetning hos alle de tilstedeværende at linjen skulle føres frem over taubanebukkene, og allerede på dette tidspunkt var det forutsatt at det måtte oppsettes iallfall 1 stolpe eller bukk hvor spennet var særlig langt. Kraftlagets styre vedtok enstemmig at linjen skulle bygges så snart værforholdene tillot det. Eide var ikke tilstede under selve avstemningen.

Våren 1964 lå sneen lenge på Vaksvikfjellet, men en av de siste dager av mai var Eiesland på fjellet med arbeidsfolk for å bygge linjen. Eiesland fant da at bukkene sto for løst. De beveget seg i banens lengderetning, opptil ca. 1 m. Eiesland underrettet formannen i Kraftlagets styre, Rasmus Skarbø, men Eide ble ikke varslet. Det ble innkalt til nytt styremøte i Kraftlaget den 3/6 1964. Eide var tilstede, men det er ikke godtgjort at han på forhånd var blitt gjort kjent med den nye situasjon.

I møteboken for styret er saken referert slik:

Side:1252

«Etter synfaring finn driftsstyraren det uforsvarleg å leggja linja på bukkane av de desse står svært laust. Eit nytt kostnadsoverslag om bygging av linje på eiga stolperekke er kr. 4.440.-. Etter denne synfaring finn styret seg løyst frå sitt vedtak av 23/1 1964, då dei føresetnader som låg til grunn for vedtaket ikkje lenger er til stades - - -.» Deretter ble det truffet vedtak om å bygge linjen på egne stolper, men med bl.a. det vilkår at Eide skulle ordne med fri grunn til stolperekken. Det var Eiesland som førte møteboken.

Eide har forklart, og lagmannsretten finner det bevist, at Eide i møtet den 3/6 meget sterkt fremholdt at det ville være en enkel sak å få bukkene til å stå støtt. Det var særlig tre bukker som det var aktuelt å feste bedre, og Eide fremholdt at ved å sette inn strekkfisker i bardunene, ville det hele være en bagatell, og bardunene skulle stå som «fiolinstrenger». Det må også antas at Eide tilbød seg å utføre dette arbeid, som han anslo til 1 dags arbeid for 2-3 mann.

Driftsbestyrer Eiesland har under ankeforhandlingen forklart at han husker Eide i møtet den 3/6 sa at det var en bagatell å stramme bardunene. Eiesland har forklart at dette også var hans mening, idet bukkene kunne ha vært festet ved hjelp av strekkfisker og at dette ville være en dags arbeid for et par mann. Eiesland har under ankeforhandlingen ikke kunnet gi noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor Kraftlagets styre allikevel traff vedtak om å anse seg ubundet av tilsagnet av 23/1 og under henvisning til at driftsbestyreren fant det uforsvarlig å bygge linjen på bukkene. Det er ikke godtgjort at Eiesland klart har gitt uttrykk for at han var enig med Eide i at bukkene på en lettvint måte kunne festes forsvarlig.

Eiesland har også forklart at han i møtet den 3/6 tilbød Eide å være ham behjelpelig med å få grunneiernes samtykke til at det kunne settes opp egen stolperekke, men at Eide til det svarte at han anså det som hensiktsløst. Eide må således allerede i møtet den 3/6 ha gitt uttrykk for at det nye vedtak neppe ville være praktisk gjennomførbart, fordi han ikke ville kunne oppnå samtykke fra alle grunneiere. Lagmannsretten kan ikke fri seg fra den oppfatning at innen Kraftlagets styre satt det folk som i egenskap av grunneiere iallfall måtte være klar over at det var høyst tvilsomt om samtykke kunne oppnås, og om således det nye tilbud av 3/6 kunne bli aktuelt.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å spekulere ytterligere over hva som faktisk har vært motiverende for Kraftlagets vedtak av 3/6. For lagmannsretten er det avgjørende at Eide ved vedtaket av 23/1 hadde fått en rett, som senere ikke kan fratas ham, uten at det ble godtgjort at linjen ikke forsvarlig kunne bygges slik som forutsatt da vedtaket ble truffet. Etter Eieslands forklaring under ankeforhandlingen må retten legge til grunn at han allerede i møtet den 3/6 var klar over at det ville være en «bagatell» å få festet bukkene så godt at linjen kunne føres over disse som forutsatt. Hvis Kraftlagets styre ved sitt vedtak av 3/6 har bygget på en annen oppfatning, var dette i tilfelle en uriktig oppfatning som, slik forholdene ligger an, Kraftlaget selv får ta følgene av. Retten er således enig med Eide i at under de forhold som ovenfor er gjengitt var Kraftlaget ikke berettiget til å anse seg ubundet av sitt vedtak av 23/1.

Side:1253

Rent faktisk er det da også på det rene at Kraftlaget og kommunen på et senere tidspunkt, nemlig under befaringen i september 1965, godtok at linjen ble ført frem over taubanebukkene, forutsatt at disse ble festet bedre. Men formentlig på grunn av de mange vanskeligheter grunneierne i mellomtiden hadde skapt, satte formannskapet nå som «eit vilkår at Eide legg fram avtale med grunneigarane der det klårt går fram at han har rett til å føre fram kraft på denne måte». Som svar på dette henviste høyesterettsadvokat Helseth på Eides vegne i brev av 29/10 1965 til følgende punkt i kontrakten av 1958: «Johan Eide har rett til fri grunn for linebaner, transportvei, lagerplass, hvilebrakker samt andre nødvendige tomter for drifta.» På dette grunnlag mente Eide at «det er all grunn til å anta at Herr Eide har rett til å føre frem elektrisk kraft innen for det område som ellers er klausulert».

I sitt svar av 15/12 1965 er det tydelig at kommunen ikke godtar avtalen av 1958 som tilfredsstillende avtale med grunneierne, men dette trenger lagmannsretten ikke komme nærmere inn på, fordi nærværende sak bare gjelder eventuelt erstatningskrav for 1964.

Under ankeforhandlingen har det fra Kraftlagets side vært fremholdt at hvis Eide i møtet den 3/6 1964 var av den oppfatning at det var en kurant sak å feste bukkene, burde han ha forlangt saken utsatt og selv foretatt det nødvendige arbeid. Lagmannsretten finner det som nevnt bevist at Eide i møtet meget sterkt fremholdt at det ville være en bagatell å forsterke bukkene, og det kunne da være like naturlig at Kraftlaget av eget tiltak besluttet å utsette saken hvis det Eide fremholdt hadde noen interesse. Iallfall finner ikke lagmannsretten at det er grunn til å rette noen særlig bebreidelse mot Eide fordi han ikke etter Kraftlagets vedtak av 3/6 utførte det nødvendige forsterkningsarbeid på taubanen.

Lagmannsretten finner etter dette at Eide må ha krav på å få erstattet det tap han har lidt som følge av at Kraftlaget ikke oppfyllte sin forpliktelse av 23/1 1964. Det er den såkalte positive kontraktsinteresse han kan gjøre krav på.

Det er på det rene at forutsetningen i 1964 var at Eide skulle ha 5 KW. Senere var det meningen med en større leveranse. Strømmen skulle først og fremst benyttes til en pumpe, fordi det under den tidligere drift hadde vist seg at det trengte elvevann inn i stenbruddet. Kraftlaget har anført at når Eide ikke fikk strøm slik som forutsetningen var, burde han ha gått til innkjøp av et agregat og satt igang driften på den måte. Faktisk kjøpte også Eide et gammelt reserveagregat av passe størrelse, men det viste seg at det trengtes flere nye deler som måtte skaffes fra Tyskland, og det var først i slutten av august 1964 at agregatet var i driftsklar stand. Hvorvidt Eide på denne tid kunne ha begynt driften, er ikke klarlagt, bl.a. er det intet opplyst om hvorvidt Brautehaug fremdeles kunne påta seg arbeidet. Lagmannsretten finner derfor ikke å ha grunnlag for å fastslå at Eide burde ha kunnet begrense tapet for 1964.

Til Eides beregning av det tap han har lidt ved ikke å komme igang med driften, bemerkes at det her regnes med at 4/5 av feltspatten ville være av prima kvalitet og 1/5 av sekunda. Såvel ved prøvedriften i 1961 som i 1963 var fordelingen omtrent 50/50. Retten kan derfor ikke gå ut

Side:1254

fra at kvaliteten ville være vesentlig bedre etter som man kom lengere inn i feltspattlinsen. Dette forhold vil i noen grad forrykke Eides beregning av bruttoinntekten, men også spille inn på utgiftssiden, idet godtgjørelsen til Brautehaug skulle være en bestemt andel av bruttoinntekten.

Når det gjelder utgiftene til opplessing på lastebil, kjøring de 12 km fra Vaksvikfjellet til Sjøholt og kaiavgifter, er dette ført opp med kr. 10.- pr. tonn. Det antas å være for lavt.

Beregningen av oppfyllelsesinteressen må nødvendigvis bli svært skjønnsmessig, og lagmannsretten er kommet til at tapet for 1964 bør settes til kr. 30.000.-.

Kraftlaget har anført at Eide ved at det ikke ble noen levering i 1964, faktisk har det kvantum som skulle ha vært tatt ut, fortsatt liggende som verdi i feltspattbruddet. Lagmannsretten er ikke enig i denne betraktning. Eide var ikke eier av feltspattbruddet, men skulle betale en mindre avgift til grunneierne for den stein han tok ut. Hele forekomsten hadde han beregnet til ca. 50.000 tonn, og med et årlig uttak på ca. 1500 tonn, skulle det være feltspatt nok i den tid Eide kunne være interessert i driften.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til finner den at Eide bør tilkjennes saksomkostninger for såvel herredsretten som for lagmannsretten. Det bemerkes i denne forbindelse at det er sannsynlig at Eide ville ha godtatt et erstatningsbeløp av den størrelsesorden som han nå blir tilkjent, om en slik ordning hadde vært foreslått fra kommunens side.

Omkostningsbeløpet settes til kr. 4.000.- samlet for begge retter.

Når det gjelder punkt 1 i Eides påstand ser retten beslutningen av 23/1 1964 som et privatrettslig tilsagn fra Kraftlagets side om levering av strøm. Når Kraftlaget senere urettmessig går fra dette tilsagn, foreligger et kontraktsbrudd, men retten har ikke adgang til å kjenne beslutningen som ble truffet på møte den 3/6 1964 for ugyldig.

Punkt 2 i Eides påstand må sees i forbindelse med at han i nærværende sak har begrenset sitt erstatningskrav til året 1964. Han har da en rettslig interesse i å få fastslått i domskonklusjonen at Kraftlaget er erstatningspliktig overfor ham fordi det ikke ble ført frem strøm til hans feltspattbrudd i løpet av våren og sommeren 1964. Det er ikke fra Kraftlagets side reist noen innsigelse mot dette punkt i påstanden. Fremsetter Eide erstatningskrav også for tiden etter 1964, vil Kraftlaget selvsagt kunne påberope seg ikrafttredelseslovens §25. - - -

Side:1255