Rt-1968-1332
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1968-10-31 |
| Publisert: | Rt-1968-1332 |
| Stikkord: | Mortifikasjonssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 760/1968. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gaarder, Anker, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253 |
Dommerne Gaarder, Anker og Stabel.
I sivilingeniør As søksmål mot byrettsjustitiarius Carl J. Fleischer, høyesterettsadvokat Finn Arnesen, departementsråd Aguar Kringlebotten samt Staten med påstand om mortifikasjon av i alt 29 uttalelser i «Innstilling om administrasjonsordningen og forvaltningen i Industridepartementet» avgitt 5. august 1964, samt om inndragning av innstillingen, erstatning og oppreisning, avsa Østre Bærum herredsrett 8. mai 1968 kjennelse med slik slutning: «Saken avvises for så vidt angår postene 6, 7, 16, 17 og 21. For øvrig blir den å fremme.» Disse poster gjaldt referater i innstillingen, dels av vitneforklaringer (postene 6, 7 og 21), dels As egne forklaringer (postene 16 og 17), alle gitt til politiet under etterforskningen.
A påkjærte avvisningen til Eidsivating lagmannsrett som forkastet kjæremålet. A erklærte videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bl.a. uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må tas til følge for så vidt angår postene 6, 7 og 21 i As mortifikasjonskrav, idet lagmannsrettens avgjørelse her antas å bygge på en uriktig tolking av straffelovens §253 nr. 3 b, første punktum. Om dette skal bemerkes:
Etter plenumsdommen i Rt-1955-137 flg. må det legges til grunn at det dengang var full adgang til å få mortifisert objektivt sett ærekrenkende vitneutsagn, selv om det ikke var noe å bebreide vitnet. Og det er intet grunnlag for å anta at noe annet gjaldt referater av vitneutsagn, forutsatt at referatene måtte anses som «beskyldninger» i lovens mening. På denne bakgrunn må rekkevidden av lovendringen av 23. oktober 1964 vurderes. Ordlyden i straffelovens §253 nr. 3 b gir ikke noen entydig veiledning når det spørres om det betingede fritak for mortifikasjonskrav ikke bare kommer vitner m.v. til gode, men også dem som refererer forklaringer fra disse personer. For å få dette klarlagt må man gå til lovforarbeidene, særlig til straffelovsrådets innstilling av 10. mars 1960. Det som hele veien drøftes er bare hensynet til vitnet og dem som likestilles med vitnet. Det fremheves i denne sammenheng at det som regel vil føre til ulempe, ubehag og omkostninger å bli saksøkt. Referentens stilling nevnes over hodet ikke. Det vises særlig til straffelovsrådets innstilling 19-23,
Side:1333
31 spalte 2, 36 spalte 2 og 50 spalte 1. Det samme gjelder forhandlingene i odelsting og lagting, men der med ett bemerkelsesverdig unntak. På spørsmål fra en av representantene i lagtinget om pressereferater av vitneutsagn kunne mortifiseres i slike tilfelle hvor vitneutsagnet selv ikke kunne mortifiseres, svarte justisministeren at det ikke var noe unntak her for pressen eller for noen som gjengir vitneutsagn. «Mortifikasjonsadgangen er den samme som før i forhold til alle andre personer enn dem som er nevnt i lovutkastet.» (Forhandlinger i Lagtinget 1964 6 og 7 spalte 2.) Etter dette må det antas at iallfall lagtinget har gått ut fra at justisministerens forståelse av loven var den rette.
Det kan etter dette etter Kjæremålsutvalgets mening ikke legges til grunn at lovstedet har den rekkevidde som lagmannsretten har funnet at det har. Det antas da at det ikke er grunnlag for avvisning av de mortifikasjonskrav det her gjelder, og lagmannsrettens og herredsrettens kjennelser må for så vidt oppheves. Med dette er ikke tatt standpunkt til det materiellrettslige spørsmål om de referater det her er tale om innebærer «beskyldninger» i lovens forstand. Dette ligger utenfor hva Kjæremålsutvalget kan prøve i denne saken.
Om postene 16 og 17 bemerker lagmannsretten bl.a. følgende: «Retten vil alene bemerke at postene nr. 16 og 17 gjelder gjengivelse av saksøkeren, As, egne forklaringer til politiet. Selv om han senere, etter at utvalgets innstilling er avgitt, har gått fra disse uttalelser og har avgitt nye forklaringer, kan retten vanskelig skjønne at han skulle kunne kreve gjengivelse av sine egne uttalelser mortifisert.» Kjæremålsutvalget forstår dette slik at det etter lagmannsrettens mening må være selvinnlysende at A ikke kan fremme krav om mortifikasjon av riktige referater av hans egne forklaringer. Dette må være ment som en selvstendig begrunnelse for avvisning, uavhengig av straffelovens §253 nr. 3 b. Den kjærende part har ikke søkt å påvise at lagmannsrettens avgjørelse for så vidt bygger på uriktig tolking av straffelovens §253 eller noen annen lovforskrift, og Utvalget antar at så ikke er tilfellet. For disse posters vedkommende antas kjæremålet å burde forkastes.
Den kjærende part har bare fått delvis medhold, og saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for lagmannsretten eller Kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.»
Side:1334