Rt-1968-154
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-02-17 |
| Publisert: | Rt-1968-154 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19B/1968 |
| Parter: | Statsadvokat Chr. Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jens Bugge). |
| Forfatter: | Helgesen, Anker, Ryssdal, Hiorthøy, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Helgesen: I straffesak mot A avsa Gjøvik byrett dom 7. desember 1967 med denne domsslutning:
«1. A, f. xx.xx.1914, Johan Castbergsgt. 9, Gjøvik, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven av 18/6 1965 §31, første og annet ledd, jfr. §22 annet ledd, til fengsel i 21 - tjueen - dager ubetinget.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Domfelte har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen og lovanvendelsen. Subsidiært har han anket over straffutmålingen, som han mener er for streng.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Anken over saksbehandlingen er bl.a. begrunnet med at byretten ikke tok tilfølge forsvarets begjæring om åstedsbefaring. Denne ankegrunn kan ikke gis medhold. Etter de opplysninger som er gitt for Høyesterett, legger jeg til grunn at forsvarerens begjæring ble drøftet av den samlede rett, og at retten derpå forkastet begjæringen fordi den fant at åstedsbefaring ikke var nødvendig. Det er ikke grunnlag for å sette byrettens vurdering av dette spørsmål til side.
Når det gjelder anken over lovanvendelsen gjør domfelte gjeldende at byretten har anvendt en for streng målestokk ved bedømmelsen av om tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning, jfr. vegtrafikklovens §22, annet ledd jfr. §31, annet ledd.
Jeg kan heller ikke finne at anken over byrettens lovforståelse kan føre frem.
Side:155
I dommen har byretten nærmere beskrevet tiltaltes kjøring ved anledningen. Av beskrivelsen fremgår at kjøringen foregikk på riksveg på strekningen Gjøvik-Bøverbu. Om selve kjøringen heter det i dommen: «Da han var kommet til Hasle på Østbyhøgda, ca. 5-6 km. fra Gjøvik, kjørte han utfor vegen ved at han ikke greidde en høgrekurve. Han kjørte altså utfor på venstre side. Han holdt liten fart ved anledningen. Bilen ble liggende ca. 4 m. fra vegkanten nede i en skråning med hjula i været. Tiltalte gikk etterpå opp på vegen og forlot bilen. Han var selv ikke skadet, og annet enn bilen var heller ikke skadet. Da han forlot stedet, kunne han se bilen fra vegen.»
Som begrunnelse for å felle tiltalte etter vegtrafikklovens §22, annet ledd har byretten derpå anført: «Retten finner bevist at på grunn av kjøreuhellet måtte tiltalte forstå at det kunne bli politietterforskning. Retten finner bevist at tiltalte har utvist den kvalifiserte form for uaktsomhet som er straffbetingelse etter tiltalen. Dette uhell som medførte at bilen ble liggende utfor vegen med hjula i været var av en slik alvorlig karakter at politietterforskning var nærliggende å tenke på.»
På grunnlag av det saksforhold byretten har funnet bevist, kan jeg ikke se at den ved sin vurdering har bygget på noen uriktig aktsomhetsnorm.
I tilknytning til anken over lovanvendelsen har domfelte hevdet at domsgrunnene iallfall er så knappe at man ikke kan føle seg overbevist om at byretten har anvendt loven korrekt på det foreliggende tilfelle. Jeg er ikke enig i dette, idet jeg antar at domsgrunnene er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves.
Domfeltes anke over straffutmålingen kan heller ikke føre frem. Det foreligger ikke her særlige omstendigheter som kan begrunne en endring av byrettens straffutmåling.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Anker: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Ryssdal, Hiorthøy og Bahr: Likeså.
Side:156