Rt-1968-197

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-02-29
Publisert:	Rt-1968-197
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20/1968
Parter:	Olav Holm (høyesterettsadvokat Knut Bjørge) mot Harald Glomsrød m.fl. (høyesterettsadvokat Chr. Haneborg).
Forfatter:	Stabel, Heiberg, Helgesen, Nygaard, Berger
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §9, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §74, §1, Odelsloven (1821), Uektebarnloven (1915)

Dommer Stabel: Da Lorentz Christian Hakelund døde i 1918, etterlot han seg to tilstøtende jord- og skogeiendommer i Idd herred som han hadde sittet med og drevet under ett i en årrekke. Det er på det rene at den største av dem, gnr. 85 bnr. 1, var odelsjord. For den annens vedkommende, gnr. 85 bnr. 2, er odelsspørsmålet omtvistet i saken. På skiftet etter Christian valgte hans eldste sønn, Jens, å overta bnr. 1. Den nest eldste

Side:198

sønn, Hans, gav avkall på bnr. 2 til fordel for Anders, som var den tredje i rekken. Den yngste av barna, datteren Alette, fikk ingen anledning til å velge. Jens solgte allerede i 1922 bnr. 1 til Hans. Hans døde i 1940 og Anders i 1941, begge barnløse. I henhold til avtale på skiftesamling i boene etter dem ble bnr. 1 skjøtet fra skifteretten til Alettes sønn Olav Holm, mens Jens's sønn Thorstein fikk skifteskjøte på bnr. 2. I 1961 solgte Thorstein bnr. 2 ut av slekten til brødrene Harald, Eivind, Arne, Erling, Trygve og Rolf Glomsrød. Olav Holm, som fremdeles satt med bnr. 1, mente å ha odelsrett til bnr. 2, og reiste løsningssak mot brødrene Glomsrød ved Halden herredsrett. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa den 22. oktober 1966 dom hvorved de saksøkte ble frifunnet og saksomkostninger ikke tilkjent. Frifinnelsen var begrunnet med at det ikke var ført bevis for at bnr. 2 hadde tilhørt Christian Hakelund med full eiendomsrett i hevdstid. Herredsretten tok ikke standpunkt til subsidiære innsigelser fra de saksøktes side om at Olav Holms odelsrett var preskribert og under enhver omstendighet bortfalt ved mangelfullt tilbud av løsningssummen.

Herredsrettens dom ble av Olav Holm anket inn for Eidsivating lagmannsrett, men lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten og avsa den 26. juni 1967 dom hvorved herredsrettens dom ble stadfestet. Saksomkostninger ble heller ikke her tilkjent. Dommen ble avsagt under dissens. To av rettens medlemmer fant som herredsretten at det ikke var ført bevis for odelshevd, og de tok ikke standpunkt til de saksøktes subsidiære innvendinger. Det tredje medlem fant at bevis for odelshevd var ført og at det heller ikke var grunnlag for å anse Holms odelsrett bortfalt ved preskripsjon eller ved mangelfullt tilbud av løsningssummen.

Olav Holm har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Han hevder at dommen bygger på uriktig bevisbedømmelse for så vidt rettens flertall ikke fant det godtgjort at Christian Hakelund hadde sittet med bnr. 2 som sin fulle eiendom i mer enn 20 år. Under henvisning til mindretallets begrunnelse gjør han gjeldende at en rekke omstendigheter peker entydig hen imot at gården ble kjøpt og overtatt av Christian allerede i 1896. Et avgjørende bevis i samme retning er - hevder han - skaffet til veie etter lagmannsrettens dom, nemlig ligningsprotokollene for 1896 og 1897 som viser at Christian var formueslignet for eiendommen pr. 1/9 1896 mens den var lignet på den tidligere eiers hånd året før.

Hva angår de saksøktes innsigelse om at odelsretten er preskribert gjør Holm - som tidligere - gjeldende at hans morbror Hans, skjønt han avstod fra å ta gård på skiftet etter faren, likevel hadde førsteretten til å velge åsete etter odelslovens §13 jfr. §12 da Jens i 1922 solgte bnr. 1 fra seg. Alette hadde altså ingen valgrett den gang og mistet følgelig ikke sin odelsrett ved å la Hans sitte med eiendommen. Først på skiftet etter Hans og Anders i 1940-42 var turen kommet til Alettes linje. Hennes

Side:199

sønn Olav kunne da velge mellom begge odelseiendommene; han valgte bnr. 1, mens bnr. 2 gikk til Jens's linje (v/Thorstein) som nå igjen hadde beste rett. Olav kunne således ikke ta bnr. 2 fra Thorstein, men sin odel til eiendommen har han ikke tapt, og han kan gjøre den gjeldende overfor kjøperne når Thorstein nå har solgt eiendommen ut av ætten. Til støtte for denne oppfatning har Holm henvist til ordlyden i lovens §13, til den dissenterende dommers votum i lagmannsretten og til Brandt: «Tingsretten» (1878) side 275 flg.

Videre er det Olav Holms standpunkt at forevisningen og løsningstilbudet under saksforberedelsen tilfredsstiller kravene etter skjønnslovens §66. Allerede i første saksforberedelsesmøte ble takstbeløpet forevist med fradrag av alle heftelser som ifølge panteattest stod uavlyst på tidspunktet for forliksklagen. Dette må i seg selv være avgjørende. Odelsløseren hadde ingen plikt til å undersøke om gjelden i virkeligheten var ytterligere nedbetalt og ingen rimelig mulighet for å gjøre det. Iallfall må det være tilstrekkelig at den korrekte differanse mellom takstbeløp og reell pantegjeld ble forevist og tilbudt i det neste møte under saksforberedelsen innen den frist som retten hadde satt.

Olav Holm har nedlagt denne påstand:

«1. Ankemotpartene dømmes til å utstede skjøte til den ankende part på eiendommen Hakelund gnr. 223 bnr. 2 i Halden mot å få utbetalt kr. 456.100 med fradrag av påhvilende heftelser og med overtagelse 14. april 1968.

2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale den ankende parts saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene, brødrene Glomsrød, hevder at lagmannsrettens dom er riktig. Hva angår spørsmålet om hvorvidt odelshevden var fullført, holder de seg til lagmannsrettens begrunnelse og peker særlig på de slutninger som kan trekkes av at Christian Hakelund i 1902 sørget for å bringe hjemmelen i orden for så vidt angår bnr. 1, men ikke for bnr. 2. Dette kan bare bety at Christian på det tidspunkt ikke hadde - og heller ikke kunne skaffe - noe dokument som gav uttrykk for full eiendomsrett til bnr. 2. Det er ingen grunn til å tvile på at han hadde avtale med hjemmelsinnehaveren, Helene Liholdt. Sannsynligvis har han hatt en meget utstrakt bruksrett, og dette kan forklare at han ble formueslignet for eiendommen helt fra 1896. De nye opplysninger om dette forhold er således ikke uforenlige med de tidligere instansers vurdering om at den rett Christian hadde, ikke nødvendigvis var en uinnskrenket eiendomsrett.

Som tidligere i saken hevder ankemotpartene videre at om odelsrett i sin tid ble hevdet av Christian, så er retten iallfall gått tapt for datteren Alettes linje ved preskripsjon. Utgangspunktet for dette standpunkt er den tolking av odelslovens §13 annet punktum at anledning til å velge åsete må likestilles med valg av åsete, slik at enhver linje som ikke allerede har hatt anledning til å velge, ved første ledighet må gå foran linje som tidligere har

Side:200

fått åsete eller hatt en valgrett uten å bruke den. Alette var i 1922 det eneste av Christians barn som ikke hadde hatt anledning til å velge. Det følger da av utgangspunktet at Alette hadde valgrett foran Hans da Jens solgte bnr. 1 i 1922, og etter reglene i odelslovens §9 tapte hun sin odelsrett til bnr. 1 ved å la Hans overta eiendommen og sitte med den i preskripsjonstid. Følgelig hadde Alettes linje, dvs. Olav Holm, under skiftebehandlingen i 1940-42 bare odelsrett til én av de to eiendommene, nemlig bnr. 2. For Holm forelå det ingen valgmulighet som forutsatt i lovens §12. Det han kunne kreve, det var å få bnr. 2, og når han i stedet tok bnr. 1 (som han ikke hadde odelsrett til) og lot Thorstein få bnr, 2, da mistet han etter 3 år ved preskripsjon sin odelsrett til sistnevnte eiendom. For sitt syn på virkningen de odelsberettigede imellom av at en valgmulighet ikke benyttes søker ankemotpartene støtte i det grunnleggende prinsipp som er kommet til uttrykk i odelslovens §9, og de mener videre å ha støtte i Voss's kommentar til odelsloven (8 utg.) side 78.

Som en tredje innsigelse mot løsningskravet gjør ankemotpartene også for Høyesterett gjeldende at Olav Holms løsningsrett iallfall er gått tapt ved at hans løsningstilbud ikke tilfredsstillet kravet i skjønnslovens §66 første ledd. Odelsløseren plikter ubetinget å tilby takstbeløpet med fradrag av påhvilende heftelser pr. den dag da forliksklagen ble forkynt; herunder må tas hensyn til alle nedbetalinger som har funnet sted uansett om kvitteringene er tinglyst eller innlevert til tinglysning. Odelsløseren må selv bære risikoen om han stoler på en panteattest som viser et høyere heftelsesbeløp enn det virkelige. Forsømmelse av riktig tilbud kan ikke repareres ved at det gis utsettelse og frist etter lovens §66 annet ledd. Denne bestemmelse gjelder bare for så vidt angår heftelser som er innfridd etter forliksklagens forkynnelse. For én pantobligasjons vedkommende gjøres videre gjeldende at odelsløseren i sitt tilbud unnlot å ta hensyn til en nedbetaling stor kr. 4.500 som var tinglyst - eller iallfall skulle vært tinglyst - før forliksklagens forkynnelse. Obligasjonen med påtegnet kvittering hadde nemlig vært innlevert til tinglysning sammen med en senere prioritetsvikelse. At denne nedbetaling ikke var kommet til uttrykk i grunnboken og på panteattesten, skyldes en tinglysningsfeil som odelsløseren under enhver omstendighet må bære risikoen for. - Ankemotpartene har for Høyesterett frafalt en tidligere innsigelse om at det i løsningstilbudet med urette var gjort fradrag for en pantobligasjon til sikkerhet mot tap ved odelsløsning.

Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at de tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Begge parters anførsler faller i det vesentlige sammen med prosedyren for herredsretten og lagmannsretten. Om saksforholdet henviser jeg til disse retters domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av Olav Holm og ett vitne. Som nytt bevis er lagt frem avskrift

Side:201

av protokollene for Idd ligningskommisjon ved ligningen 1896 og 1897. Dette dokument kommer jeg senere tilbake til. For øvrig står saken bevismessig i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til hans begrunnelse. Visse tilføyelser og reservasjoner kommer jeg tilbake til i det følgende. Ankemotpartenes tre hovedinnsigelser mot løsningskravet tar jeg for meg hver for seg:

1. For Høyesterett er det enighet mellom partene om at Olav Holms løsningskrav er betinget av at hans morfar, Lorentz Christian Hakelund, hadde påbegynt odelshevd av eiendommen senest den 19. desember 1901, dvs. 20 år forut for den skiftesamling der det ble bestemt at Anders skulle overta eiendommen.

Det er videre uomtvistet at eiendommen bnr. 1 er vesentlig større og mer verdifull enn bnr. 2. De to eiendommene ligger tett opptil hverandre, og det er på det rene at de ved Christian Hakelunds død hadde vært drevet under ett i lang tid. At bnr. 1 var odelshevdet er partene enige om. Det synes også å være enighet om at han i henhold til lovlig atkomst hadde bruken av begge eiendommer helt fra før århundreskiftet. Uenigheten for så vidt angår bnr. 2 dreier seg vesentlig om hvorvidt det er godtgjort at hans rådighet hadde basis i en uinnskrenket eiendomsrett av den art som forutsatt i odelslovens §1. Ankemotpartenes synspunkt er at hjemmelsinnehaveren omkring århundreskiftet - Helene Liholdt i uskiftet bo - meget vel kan ha reservert for seg eller sine barn rettigheter som vi i dag ikke kjenner og som kan ha vært til hinder for odelshevd. Ved vurderingen av dette spørsmål finner jeg å måtte legge meget stor vekt på de forutsetninger som er kommet utvetydig til uttrykk både under skiftet etter Christian Hakelund omkring 1920 og under skiftet etter sønnene Hans og Anders i 1940-42. Under begge skifter synes man uten videre å ha gått ut fra at begge eiendommer var odelsjord. I kjennelse den 5. november 1941 uttalte skifteretten således: «... Da Kristian Hagelund døde i 1918 etterlot han seg 2 gårder som begge var odelsjord...». Det må da etter min mening kreves ganske sterke holdepunkter for å bygge på en annen oppfatning i dag. Jeg er enig med ankemotpartene i at det kan synes påfallende at Christian ikke sørget for å bringe hjemmelen i orden for bnr. 2 den gang han i 1902 ordnet med hjemmelen til bnr. 1. Men jeg finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette forhold i betraktning av de momenter som tyder positivt på at Christian var eier av bnr. 2 allerede før århundreskiftet. Om dette viser jeg til den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt, og tilføyer at mindretallets resultat er blitt betydelig styrket ved nye opplysninger for Høyesterett angående skatteligningen i 1896-97. Ved den fremlagte utskrift av protokollene for Idd ligningskommisjon må det anses godtgjort at Helene Liholdt var formueslignet for bnr. 2 pr. 30. september 1895 mens eiendommen fra det følgende år var formueslignet på Christian

Side:202

Hakelunds hånd. Disse opplysninger styrker etter min mening også bevisverdien av de to brev fra Alette til Theodor Holm datert henholdsvis 11. april og 18. november 1896. Jeg må anse det overveiende sannsynlig at den gårdhandel Alette taler om i brevene, refererer seg til farens kjøp av bnr. 2 fra Helene Liholdt.

Etter dette legger jeg til grunn at lovlig odelshevd ble påbegynt i løpet av 1896 og at eiendommen således var blitt odelsjord før det tidspunkt som er avgjørende i denne sak.

2. For så vidt angår spørsmålet om hvorvidt Olav Holm har tapt sin odelsrett ved preskripsjon er partene enige om at svaret først og fremst vil bero på hvilken virkning det har at Hans gav avkall på sin rett til å ta åsete under skiftet etter sin far ca. 1920, jfr. det tolkingsproblem vedrørende odelslovens §12, §13 som jeg har skissert i referatet av partenes anførsler.

Jeg ser også dette spørsmål på samme måte som den dissenterende dommer i lagmannsretten, og kan i alt vesentlig slutte meg til hans begrunnelse som i hovedsaken faller sammen med den ankende parts oppfatning. Det synspunkt som ankemotpartene gjør gjeldende - at en bedre odelsberettiget linje taper sin prioritet etter odelslovens §13 annet punktum hvis den har latt gå fra seg en anledning til å velge åsete - er klart uforenlig med ordlyden i §13, og jeg kan ikke se at det fra ankemotpartenes side er anført noen tungtveiende reell grunn for å tolke loven mot sin ordlyd i et tilfelle som vi her har for oss. Jeg understreker at den eiendom som ble «ledig» ved Jens's salg til Hans i 1922, nemlig bnr. 1, ikke var den som Hans hadde latt gå fra seg på skifte etter faren året før. Det var bnr. 2 han da gav avkall på; det langt mer verdifulle bnr. 1 hadde han den gang ingen mulighet for å få. Analogier fra odelslovens §9 kan etter min mening ikke være bindende i en slik situasjon. Av samme grunn mener jeg at ankemotpartene ikke kan søke entydig støtte for sin tolking i uttalelsene hos Voss i hans kommentar til odelsloven (8. utg.) side 78. Brandt uttaler seg klart i motsatt retning, jfr. «Tingsretten» (1878) side 275 flg. I rettspraksis kan spørsmålet ikke ses å være løst.

Videre er jeg enig med lagmannsrettens dissenterende dommer i at odelsretten ikke kan anses fraskrevet ved avtale under skiftet i 1942.

Min konklusjon under dette punkt blir altså at Olav Holms odelsrett ikke er gått tapt ved preskripsjon etter odelslovens §9.

3. Bakgrunnen for ankemotpartenes innsigelse om at løsningsretten er gått tapt på grunn av mangelfullt tilbud av løsningssummen er utførlig beskrevet i herredsrettens dom. Jeg rekapitulerer bare at odelsløseren i første møte under saksforberedelsen tilbød takstsummen kr. 456.100 med fradrag av kr. 279.950 som ifølge panteattest var summen av tinglyste heftelser på eiendommen pr. den dag da forliksklagen ble forkynt. Under møtet ble det opplyst at flere pantobligasjoner var blitt innfridd før det nevnte tidspunkt uten at dette hadde fått uttrykk i grunnbok og panteattest, idet obligasjonene ikke hadde vært sendt

Side:203

tinglysningsdommeren med begjæring om sletting. En obligasjon med påtegnet nedbetaling stor kr. 4.500 hadde faktisk vært inne til tinglysning i forbindelse med en senere prioritetsvikelse, men nedbetalingen var likevel ikke blitt anmerket i grunnboken, muligens ved en tinglysningsfeil. Under henvisning til dette reserverte de saksøkte seg mot at tilbudet tilfredsstillet lovens krav, men ellers protesterte de ikke da odelsløseren under henvisning til skjønnslovens §66 annet ledd bad om å få frist til å komme med nytt løsningstilbud. Retten besluttet deretter å utsette saken for at odelsløseren kunne komme med forhøyet løsningstilbud innen 3 måneder. I nytt saksforberedelsesmøte den 4. mars 1966 fremla odelsløseren et nytt tilbud som ubestridt gav full dekning for takstbeløpet med fradrag av den aktuelle pantegjeld.

Jeg antar som den dissenterende dommer i lagmannsretten at Olav Holm har sin løsningsrett i behold til tross for at det første løsningstilbud var mindre enn det skulle vært om de reelle panteheftelser var lagt til grunn for beregningen. Jeg tar da ikke standpunkt til om en odelsløser i alle tilfelle risikofritt kan holde seg til grunnbokens og panteattestens utvisende når han fremsetter løsningstilbud etter skjønnslovens §66. Avgjørende for meg er at odelsløseren i dette tilfelle ikke hadde noe personlig kjennskap til de reelle heftelsesforhold og ingen særlig grunn til å regne med at det var foretatt nedbetalinger som ikke hadde fått uttrykk i panteattesten. I så henseende kan det etter min mening ikke legges avgjørende vekt på at obligasjonene etter sitt innhold skulle være gjenstand for periodisk avbetaling. Det forelå, mener jeg, iallfall ikke noen slik mangel ved det første tilbud at den ikke skulle kunne avhjelpes ved nytt - tilstrekkelig - tilbud innen frist satt av retten ved utsettelse i henhold til skjønnslovens §66 første ledd, jfr. annet ledd, slik som det ble forholdt i dette tilfelle.

Etter dette mener jeg at ankemotpartene må dømmes til å utstede skjøte på eiendommen i samsvar med den ankende parts påstand. Mot utformningen av denne er det ikke gjort noen innvending. Jeg tilføyer for ordens skyld at eiendommens matrikkelbetegnelse nå er gnr. 223 bnr. 2 i Halden.

Da tvisten har reist tvilsomme spørsmål av prinsipiell art, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av de retter som har behandlet saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

Harald Glomsrød, Eivind Glomsrød, Arne Glomsrød, Erling Glomsrød, Trygve Glomsrød og Rolf Glomsrød dømmes til å utstede skjøte til Olav Holm på eiendommen Hakelund, gnr. 223 bnr. 2 i Halden, mot å få utbetalt 456.100 - fire hundre og femtiseks tusen ett hundre - kroner med fradrag av påhvilende heftelser og med overtagelse 14. april 1968.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:204

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Med hensyn til ankemotpartenes innsigelse nr. 3 finner jeg grunn til å tilføye at iallfall som hovedregel må etter min mening en odelsløser kunne holde seg til de heftelser som fremgår av en panteattest pr. forliksklagens forkynnelse. Jeg kan ikke se at det i dette tilfelle foreligger noe særlig hensyn som skulle tilsi å fravike denne regel.

Dommer Helgesen: Som dommer Heiberg.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Dommer Berger: Som dommer Nygaard.

Av herredsrettens dom (dommerfulmektig Kåre Berg):

- - -

Saksøkeren utleder sin odelsrett fra sin bestefar på morssiden, Lorentz Kristian Jensen Hakelund. Det er på det rene at denne aldri fikk tinglyst hjemmel til eiendommen.

Før saksøkerens bestefar kjøpte eiendommen, tilhørte den Helene og Carl Johan Liholt, Idd. Eiendommen var i ekteskapet innbragt av hustruen, som var enke etter Nils Olsen Hagelund.

Da Lorentz Hakelund døde i 1918, ble hans bo tatt til behandling av Idd og Marker skifterett, som den 15/6 1923 utstedet skjøte på omhandlede eiendom direkte til sønnen Anders Hakelund. Da Carl Johan Liholt var siste hjemmelsinnehaver til eiendommen, ble skjøtet av dennes arvinger gitt påtegning om samtykke i skjøtningen, samtidig som det ble opplyst at salget til Lorentz Hakelund var skjedd før 1915. - - -

Både for bnr. 1 og for bnr. 2 er gårdsnavnet «Hakelund» anvendt. Sistnevnte er ellers også benevnt «Fjerdingen», hvilken benevnelse i det følgende vil bli anvendt. - - -

Hva endelig angår de saksøktes innsigelse mot løsningsretten, gående ut på at han under løsningsmøtet den 6. desember 1965 ikke foreviste eller tilbød løsningssummen på lovformelig måte, hevder saksøkeren at det her ble gått frem etter skjønnslovens §66 som regulerer dette forhold, og at han således med rette kun frembød differansen mellom takstsummen og de tinglyste heftelser, idet han kun hadde å holde seg til hva som fremgikk av grunnboken. Følgelig fremla han under løsningsmøtet erklæring fra Fredrikshalds Sparebank om betaling av en løsningssum kontant kr. 176.150.-, idet det var gjort fradrag for ialt 10 pantobligasjoner med et samlet beløp av kr. 279.950.-. Saksøkeren erkjenner at han regnet med at endel av disse obligasjoner kunne være nedbetalt eller helt ut innfridd. Så lenge panterettighetene eksisterte på kreditorenes hånd, så lenge de fremgikk av grunnboken og således fremdeles var fullt ut gyldige, eksisterte imidlertid muligheten for opplåning av disse, eller omsetning av dem for deres fulle beløp. Saksøkeren ser således ingen rimelighet i at han under disse forutsetninger skulle behøve å fremby mer enn hva som måtte fremgå på grunnlag av grunnboken.

Den kontante løsningssum ble dermed frembudt etter følgende oppstilling:

Side:205

Takstbeløp 456.100.00

Heftelser:

1. Obl. dat. 4/3 1942 til Sverre Kjølberg, rest » 10.450.00

2. Obl. dat. 11/9 1948 til Fredrikshalds Kreditbank » 5.000.00

3. Obl. dat. 5/10 1950 til Fredrikshalds Kreditbank » 15.000.00

4. Obl. dat. 27/10 1950 til Fredrikshalds Kreditbank » 14.000.00

5. Obl. dat. 20/4 1951 til Fredrikshalds Kreditbank » 13.500.00

6. Obl. dat. 14/3 1952 til Fredrikshalds Kreditbank » 5.000.00

7. Obl. dat. 2/5 1952 til Fredrikshalds Kreditbank » 7.000.00

8. Obl. dat. 23/3 1956 til Det Norske Gjensidige Skogbrannf. » 70.000.00

9. Obl. dat. 27/12 1961 til Thorstein Hakelund » 65.000.00

10. Obl. dat. 27/12 1961 til Thorstein Hakelund » 75.000.00

Kontant » 176.150.00

kr 456.100.00 kr. 456.100.00

At det senere viste seg at de syv første av disse obligasjonene var innfridd allerede før forliksklagens forkynnelse, at de etter sin takst ellers skulle nedbetales avdragsvis, og at obligasjon nr. 9, således ved forliksklagen var nedbetalt til kr. 19.500. er forhold han ikke kjente til. Han mener ellers at han heller ikke pliktet å kjenne til disse omstendigheter.

Forsåvidt angår obligasjon nr. 10 - odelsgaranti-obligasjonen anser han det på det rene at dette er en obligasjon med pant i eiendommen på linje med de øvrige, således at han var fullt ut berettiget til å overta også denne.

Når det gjelder obligasjon nr. 1 til Sverre Kjølberg er han nu oppmerksom på at denne i februar 1948 ble nedbetalt fra kr. 10.450. - til kr. 6.000.-. Han er også oppmerksom på at påtegning om dette ble gjort på obligasjonen 14/2 samme år. At dette forhold, samt den påfølgende transport av obligasjonen fra Fredrikstad og Omegns Bank til Fredrikshalds Kreditbank ikke ble anmerket i grunnboken da obligasjonen i 1956 ble sendt Halden sorenskriverkontor i forbindelse med en prioritetsvikelse, finner han intet bemerkelsesverdig ved. Han kan således ikke innse at dette må bli å betrakte som en tinglysningsfeil med det derav følgende resultat at han ikke under noen omstendighet ville ha kunnet frembudt en riktig løsningssum. Han anfører herunder at man i praksis ved tinglysningskontorene aldri anmerker tidligere påtegninger dersom dette ved ekspedisjonen til vedkommende tinglysningskontor ikke er uttrykkelig bedt om. At man tar samtlige ikke tinglyste påtegninger med i pantebøkene, er en annen sak. - - -

Side:206

Rettens bemerkninger:

Hva odelshevdsspørsmålet angår har saksøkeren under hovedforhandlingen tiltrådt de saksøktes anførsel av 19/12 1921 som det tidspunkt da en mulig odelshevd av «Fjerdingen» ble avbrutt. Under den skiftesamling som på denne dato fant sted ble gården således besluttet utlagt Anders Hakelund. Retten er enig i at dette tidspunkt må bli å legge til grunn. Det Vises herunder til Valentin Voss, utg. 7, 11, samt til Rt-1953-1103.

Retten har dog ikke funnet å kunne gi saksøkeren medhold i at eiendommen på omhandlede tidspunkt må anses å ha vært i Lorentz Hakelunds eie i 20 år.

Spørsmålet om gården var erhvervet med full eiendomsrett før den 19/12 1901 har for retten forekommet svært tvilsomt. Retten har herunder lagt til grunn at man ut fra sakens art må operere med en relativt liten tvilsmargin for saksøkerens vedkommende, og at man snarere må sette et strengere krav til beviset. De indisiebevis som fra saksøkerens side er anført, har således ikke vært egnet til å overbevise retten om at den under de foreliggende omstendigheter bør anse det rettferdigst å gi saksøkeren medhold tross tvilen.

Hva angår det faktum at Lorentz Hakelund aldri fikk tinglyst hjemmel til eiendommen, samt at man heller ikke har kunnet frembringe skjøte, kjøpekontrakt, testament, eller annet hjemmelsdokument, har dette foranlediget retten til ytterligere å skjerpe kravet til vekt når det gjelder de bevis som fra saksøkerens side er anført. Retten bemerker herunder at den ikke anser det å ha vært synderlig vanligere ved århundreskiftet enn idag å foreta eiendomstransaksjoner uten å opprette dokumenter av noen art. Heller ikke har retten kunnet tilegne seg den oppfatning at manglende tinglysning ved en gårdhandel av den art det her dreier seg om, var mindre vanlig på omhandlede tidspunkt enn hva forholdet er idag. Snarere har retten festet seg ved det faktum at Lorentz Hakelund i 1902 ordnet opp i hjemmelsforholdet vedrørende hovedbølet, uten å sørge for at det samme ble gjort for «Fjerdingens» vedkommende.

Den avlysning som i 1896 fant sted av pantobligasjonen fra Carl Johan Liholt til P. S. Hansen, kan etter omstendighetene ikke tillegges bevisverdi. En avlysning av denne art kan således finne sted på ethvert tidspunkt, samtidig som det ved overdragelse er like vanlig at heftelser overtas som at de innfries.

De fremlagte brever fra Alette Hakelund til Theodor Holm av 11/4 1896 og 18/11 1896, kan vanskelig tillegges avgjørende bevisverdi. De avsnitt av brevene som av saksøkeren er tillagt vekt i relasjon til omhandlede spørsmål, kan således i seg selv ikke ansees å gi noen ledetråd i noen som helst retning. Retten er herunder ellers enig med de saksøkte i at den gård det i brevene er hentydet til, meget vel kan være selve «Hakelund», idet overdragelsen av Sven Hakelunds halvdel må antas å ha funnet sted på denne tiden.

Heller ikke hva som er fremkommet under skiftet etter Lorentz Hakelund i 1920/22, eller under skiftet etter Hans og Anders Hakelund i 1940, har retten kunnet tillegge avgjørende vekt. Retten finner herunder at de opplysninger som herunder fremkom og som kunne være av

Side:207

betydning for nærværande sak, ved begge anledninger er tilført henholdsvis skifteprotokollen samt skifterettskjennelsen på grunnlag av anførsler fra en av partene, og uten at de kan sees å være nærmere underbygget. Det faktum at de tilstedeværende arvinger i begge tilfelle har unnlatt å gjøre noen som helst bemerkninger, kan heller ikke være av avgjørende betydning. Retten er således enig med de saksøkte i at de omhandlede opplysninger i begge tillfelle var av mindre betydning i relasjon til de stridende interesser, samt at det under skiftet i 1940 var en uttrykkelig forutsetning for begge parters rett, at de omstridte eiendommer var underlagt odel.

De saksøkte har anført at de må ansees lite sannsynlig at fru Helene Jonsdatter Liholt overdro "Fjerdingen" før hennes to sønner hadde fått hver sin gård. Retten har ikke funnet å kunne tillegge denne anførsel større vekt. Større betydning er av retten tillagt den påtegning som av Carl Johan Liholts arvinger ble påført skifterettens skjøte av "Fjerdingen" fra Lorentz Hakelund i 1923. Når det her i all korthet er bemerket at salget til Lorentz Hakelund er skjedd før 1915, bör dette kunne tyde på at selv disse arvinger var i villrede om det eksakte tidspunkt. Det synes således allerede på et tidlig tidspunkt å ha gjort seg gjeldende en viss uklarhet om det rette tidspunkt for overdragelsen. Retten ser herunder ikke bort fra at overdragelsen kan ha vært gjort mer eller mindre delvis, eller at Lorentz Hakelund kan ha vært bruker av eiendommen før han overtok den til eie.

Endelig har retten lagt betydelig vekt på det faktum at Lorentz Hakelund da han ordnet opp i hjemmelsforholdet for "Hakelunds" vedkommende, ikke samtidig gjorde det samme vedrørende "Fjerdingen". Dette faktum synes ytterlig å måtte tale for den oppfatning av at noen overdragelse på dette tidspunkt ennå ikke hadde funnet sted, eller at en eventuell overdragelse i alle tilfelle var betinget på en slik måte at tinglyst hjemmel ikke kunne erhverves fullt ut.

Alt i alt er retten kommet til at de bevis som er anført i saken, neppe er en slik karakter at de er egnet til å tillegges avgjørende vekt i den ene eller den annen retning. Når spørsmålet om odelshevd således stiller seg så lite opplyst og i den grad tvilsomt som forholdet er, finner retten at dette må falle tilbake på saksøkeren.

Bevisbyrdens stilling blir dermed avgjørende, idet retten herunder legger til grunn den sikre regel for tilfelle av omhandlet art, at risikoen her tilligger saksøkeren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg og Petter Meyer og tilkalt dommer, sorenskriver Alf Hærem):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Rettens flertall, lagdommerne Boberg og Meyer, bygger sin avgjørelse på at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at g.nr. 85 bnr. 2 Hakelund i Idd, med fill eiendomsrett i 20 år har tilhørt Lorentz Kristian Jensen Hakelund fra hvem Olav Holm utleder sin odelsrett til eiendommen.

Flertallet vil først bemerke at det finner at odelsretten til eiendommen ble avbrutt ved beslutning i skiftesamling i Lorentz Hakelunds bo

Side:208

den 19. desember 1921 om at Anders Hagelund skulle overta g.nr. 85 b.nr. 2 i Idd, og flertallet finner støtte for sitt standpunkt i dette spørsmål i dom i Rt-1953-1103. For flertallets vurdering av det foreliggende bevisspørsmål, vil det imidlertid ikke være avgjørende om man legger til grunn at odelshevden ble avbrutt den 19. desember 1921 eller først den 1. april 1922.

Flertallet legger til grunn at Lorentz Hakelund med full eiendomsrett eiet g.nr. 85 b.nr. 2 i Idd, da han døde den 24. januar 1918. Spørsmålet er om eiendommen hadde tilhørt ham med full eiendomsrett fra 19. desember 1901 eller tidligere.

Det er ikke fremlagt noe dokument som viser Lorentz Hakelunds adkomst til eiendommen, og det er heller ikke opplyst at noen har sett eller hatt kjennskap til noe slikt dokument. G.nr. 85 b.nr. 2 har et skogareal på ca. 2600 mål, og det virker noe påfallende at det skulle være truffet en avtale om overdragelse av en slik eiendom uten at der ble opprettet noe skriftlig dokument.

Olav Holm har fremholdt at hans bestefar, Lorentz Hakelund, ble eier av eiendommen i 1896. På dette tidspunkt sto Helene Liholt, i uskiftet bo etter Karl Johan Liholt, som hjemmelsinnehaver. Flertallet finner at det foreligger flere opplysninger som kan peke i retning av at der i 1896, eller i de nærmeste år etter, er truffet en avtale mellom Helene Liholt og Lorentz Hakelund om g.nr. 85 b.nr. 2. Det finner at det er en nærliggende mulighet for at den gårdhandel som er nevnt i Alette Hakelunds brev av 11. april og 18. november 1896 til Theodor Holm, gjelder g.nr. 85 br.nr. 2 i Idd, men man må være forsiktig med å trekke slutninger av de ord som er nyttet i disse brev. Det kan også være en mulighet for at uttrykket «han havde da handlet gaarn» i brevet av 11/4 1896 kan sikte til Lorentz Hakelunds ervervelse av sin bror Sven's halvdel til g.nr. 85 br.nr. 1 som antagelig fant sted i disse år. Det som ble anført i skiftesamling den 6. mai 1920, og som er gjengitt i skifterettens desisjon av 26/11 1920 i Lorentz Hakelunds dødsbo, tyder imidlertid på at det har vært en oppfatning blandt Lorentz Hakelunds arvinger at han overtok g.nr. 85 br.nr. 2 i 1896 eller i 1897. Anførselen: «I 1896 eller 97 kom begge b.nr. sammen igjen og har senere vært drevet som en eiendom» må skrive seg fra Jens Hakelund. Han var født i 1869, og var således voksen i 1896.

Det som er anført i matrikkelen for 1903 hvor Lorentz Hakelund står oppført i rubrikken «eiere eller bruger» vedkommende g.nr. 85 b.nr. 2 synes også å vise at han den 1/1 1903 hadde tilknytning til eiendommen som eier eller bruger, men flertallet finner det ikke riktig å legge noen vesentlig vekt på matrikkelen i det foreliggende bevisspørsmål.

Avlysningen i 1896 av pantobligasjonen fra Carl Johan Liholt til P. S. Hansen med pant i g.nr. 85 br.nr. 2 kan stå i forbindelse med et salg av eiendommen, men det foreligger ikke noen opplysning som viser at avlysningen har noen sammenheng med et salg.

Helene Liholt som satt i uskiftet bo, eiet foruten g.nr. 85 br.nr. 2 også eiendommene Liholt, g.nr. 67 br.nr. 1 og Snekketorp g.nr. 58 br.nr. 1 og 2, begge i Idd. Hun overdrog Liholt til sin eldste sønn Normann ved kjøpekontrakt av 13/10 1894, mens hennes nesteldste sønn, Hans Bernhard, først fikk skjøte på Snekketorp den 22/3 1902, og således etter at g.nr. 85

Side:209

br.nr. 2 angivelig skulle ha blitt overdratt til Lorentz Hakelund. Flertallet tillegger ikke dette noen vekt. Det kan meget vel tenkes at det allerede da sønnen Normann fikk Liholt, var en avtale om at sønnen Hans Bernhard skulle ha Snekketorp, og at ingen av barna hadde interesse av g.nr. 85 br.nr. 2.

Når rettens flertall, trods de bevis som foreligger for at der i 1896 ble truffet en avtale mellem Helene Liholt og Lorentz Hakelund vedkommende g.nr. 85 br.nr. 2 i Idd, allikevel under noen tvil er kommet til at der ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at Lorentz Hakelund ervervet eiendommen med full eiendomsrett senest den 19. desember 1901, så er det fordi man ikke har noe nærmere kjennskap til hvad en avtale mellom Helene Liholt og Lorentz Hakelund i tilfelle gikk ut på, og fordi det etter flertallets oppfatning foreligger opplysninger i saken som gjør det tvilsomt om Lorentz Hakelund den 19/12 1901 hadde full eiendomsrett til eiendommen.

Flertallet viser her først til hjemmelsdokument av 26. februar 1902 på g.nr. 85 br.nr. 1. Denne eiendom hadde siden 1868 tilhørt brødrene Svend og Lorentz Skjæggerød i fellesskap. Lorentz Skjæggerød er den samme som Lorentz Hakelund. Brødrene hadde sittet med eiendommen i henhold til kjøpekontrakt, men uten å få skjøte. Svend overdrog sin halvpart på eiendommen til Lorentz, uten at det er opplyst når denne overdragelse fant sted. I 1902 begjærte begge brødrene skjøte utstedt på den hele eiendom til Lorentz Hakelund. Lorentz Hakelund har således i 1902 vist interesse i å få bragt hjemmelsforholdet til g.nr. 85 br.nr. 1 iorden. Hvis han på dette tidspunkt også hadde hatt full eiendomsrett til g.nr. 85 br.nr. 2, synes det å måtte ha foreligget en like stor interesse hos ham til å få hjemmelsforholdet til denne eiendom bragt iorden. Helene Liholt levet i 1902. Hun døde 26/11 1903. Når Lorentz Hakelund i 1902 ikke foretar seg noe for også å bringe hjemmelen til gr.nr. 85 br.nr. 2 iorden, så kan det etter flertallets oppfatning være meget nærliggende å anta at han da ikke kunne få bragt hjemmelen til denne eiendom iorden.

Flertallet legger vesentlig vekt på den påtegning, datert 16/6 1923, som Carl Johan Liholts arvinger ga på skjøte fra skifteretten i Lorentz Hakelunds bo til Anders Hakelund på g.nr. 85 br.nr. 2, datert den 15/6 1923. Påtegningen ble gitt for å bringe hjemmelen til Lorentz Hakelund iorden, og det er ikke opplyst at påtegningen hadde noen annen hensikt. Påtegningen er undertegnet av Carl Johan og Helene Liholts fire barn og av datteren Almas ektefelle, Ola Olsen. I påtegningen står det: «Eiendommens salg til Lorentz Kristian Jensen Hakelund er skjedd før 1915.» Det er ikke fra noen av partene i den foreliggende sak fremkommet opplysning som viser at det hadde noen spesiell betydning om salget til Lorentz Hakelund hadde funnet sted før året 1915. Den gjengitte setning kan da vanskelig forståes anderledes enn at de som undertegnet påtegningen i 1923, ikke visste klart når Lorentz Hakelund var blitt eier, bortsett fra at det var skjedd før 1915. Hvis de hadde ment at overdragelsen hadde funnet sted omkring århundreskiftet eller før, kan man vanskelig forstå at de kunne ha noen grunn til å skrive at det var skjedd før 1915.

Carl Johan og Helene Liholts fire barn var født i årene 1868, 1869,

Side:210

1871 og 1872. De var således alle voksne i 1896, og da påtegningen ble gitt i 1923, var de alle i sin beste alder. Sønnene Normann og Hans Bernhard hadde fått hver sin eiendom i henholdsvis 1894 og 1902. Man må anta at en overdragelse fra moren Helene Liholt til Lorentz Hakelund på en eiendom som g.nr. 85 br.nr. 2 ikke kunne ha foregått uten at barna ikke bare var blitt oppmerksom på det, men at de hadde festet seg ved det. Spesielt måtte det være nærliggende for sønnene å huske et salg av eiendommen, hvis det var foretatt omkring de årene da de selv fikk sine eiendommer.

For rettens flertall stiller det seg slik at det er lite tenkelig at Helenes barn, og da spesielt sønnene, ikke i 1923 ville ha husket det hvis det, i 1896 eller i de nærmeste år etter, skulle ha funnet sted en endelig og full overdragelse fra Helene Liholt til Lorentz Hakelund på g.nr. 85 br.nr. 2. Hvis de hadde ment at en slik overdragelse hadde funnet sted i denne tid, må det være grunn til å anta at dette ville fått uttrykk i den påtegning som nettopp tok sikte på å bringe Lorentz Hakelunds hjemmel jorden. Påtegningens ordlyd svekker etter flertallets oppfatning i vesentlig grad vekten av de bevis som er anført for at g.nr. 85 br.nr. 2 i Idd tilhørte Lorentz Hakelund med full eiendomsrett fra 19. desember 1901 eller tidligere.

Man vet intet bestemt om hva der kan være avtalt mellom Helene Liholt og Lorentz Hakelund vedkommende g.nr. 85 br.nr. 2. Muligens kan det først ha foreligget et forpaktningsforhold med avtale om rett til senere å få overta eiendommen. Påtegningen fra 1923 fra Helene Liholts barn viser at disse ikke har kunnet tidfeste salget nærmere enn at det er skjedd før 1915 og dette kan tyde på at eiendomsretten er gått over uten at overgangen kunne knyttes til noen nærmere bestemt tid.

Rettens flertall er enig med herredsretten i at det må pålegges odelssøkeren en streng bevisbyrde for at eiendommen er odelshevdet når odelshevdens begynnelse ikke kan fastslåes på den normale måte ved lovlig tinglyst adkomst. Med den vidtrekkende rettsvirkning som en odelshevd har, må der føres et så sterkt bevis for at g.nr. 85 br.nr. 2 har tilhørt Lorentz Hakelund med full eiendomsrett i 20 år, at det ikke er saklig grunnlag for å regne med andre muligheter. Flertallet finner som nevnt under noen tvil at Olav Holm ikke har ført et tilstrekkelig bevis for at eiendommen ble odelshevdet av hans bestefar Lorentz Hakelund. - - -

Rettens mindretall, sorenskriver Hærem, er kommet til et annet resultat enn rettens øvrige medlemmer.

Mindretallet finner etter de bevis som foreligger i saken, å kunne legge til grunn at Lorentz Hakelund med full eiendomsrett ervervet gnr. 85 bnr. 2 Hakelund i Idd i 1896, og at han således hadde hevdet odel til eiendommen da denne i skiftesamlingen i hans bo den 19. desember 1921 ble besluttet utlagt til Anders Hakelund.

Opplysningen om at bnr. 2 ble kjøpt i 1896 eller 1897, slik som den er gjengitt i den desisjon som ble avsagt i Lorentz Hakelunds dødsbo den 26. november 1920, må åpenbart ha vært gitt av Jens Hakelund til hans sakfører, og kan ikke ha møtt noen innvending fra de andre arvinger.

De to brev fra Olav Holms mor Alette Hakelund til hennes daværende forlovede Theodor Holm av 11. april og 18. november 1896, kan

Side:211

mindretallet heller ikke se anderledes enn som en bekreftelse på riktigheten av denne opplysning.

Når det i brevet av 11. april 1896 heter at «Far kom nedenfra samme dagen som de reiste, han havde da handlet gaarn saa nu har vi faat lit større gaard» synes det her bare å kunne sikte til kjøpet av gnr. 85 bnr. 2. Alette Hakelund bodde i 1896 hos sin far på gnr. 85 bnr. 1. Og når hun forteller at «nu har vi faat lit større gaard», kan dette neppe bety annet enn at faren hadde kjøpt en tilstøtende eiendom, nemlig bnr. 2, som umiddelbart støtte til bnr. 1 og for øvrig tidligere også hadde vært drevet sammen med bnr. 1. I brevet av 18. november 1896 forteller Alette at resten av det faren skyldte på gården, er betalt. Når det for øvrig heter i brevene at faren kom «nedenfra» og at han var «der nede», er det opplyst at disse betegnelser ble brukt for blant andre den lavere liggende eiendom «Liholt» hvor den tidligere eier av bnr. 2, Helene Liholt, bodde. Det passer også godt inn med et kjøp i 1896 at den i herredsrettens dom nevnte pantobligasjon på kr. 4.000. ble avlest i september 1896 en tid før restoppgjøret ifølge Alettes brev fant sted.

Mindretallet kan ikke anse de av Alette benyttede ord forenelig med at det skulle siktes til kjøpet av Sven Hakelunds halvpart av eiendommen.

At Lorents Hakelund fikk ordnet med hjemmelen til bnr. 1 i 1902 uten samtidig også å få bragt hjemmelen til bnr. 2 i orden, legger mindretallet ikke synderlig vekt på. Det hadde i bnr. 1 bestått et sameieforhold som det kunne ha sin særlige betydning å få fastslått var opphørt.

Imot de bevis som mindretallet har lagt avgjørende vekt på, har mindretallet ikke kunnet tillegge den av flertallet omhandlede påtegning fra Karl Johan Liholts arvinger på skjøtet til Anders Hakelund vesentlig betydning. Den mulighet kan for øvrig tenkes å foreligge at når års tallet 1915 er nevnt, kan dette ha hatt sammenheng med at man ønsket å få fastslått at det ikke kunne være spørsmål om arvinger født utenfor ekteskap etter at disse barn ved loven av 1915 hadde fått arverett etter faren. Mindretallet peker også på at Lorentz Hakelunds navn i matrikkelen for 1903 sto oppførte under rubrikken «eier eller bruger».

Etter at mindretallet således er kommet til det resultat at Lorentz Hakelund hadde ervervet odelsrett til gnr. 85 bnr. 2, vil det ha å ta standpunkt til spørsmålet om hans dattersønn Olav Holm idag kan løse denne eiendom på odel. - - -

Når ankemotpartene subsidiært har bestridt Holms odelsrett til bnr. 2, er dette på følgende grunnlag:

Da Jens Hakelund i 1922 etter å ha fått seg utlagt bnr. 1, solgte eiendommen til Hans, var Alette den best odelsberettigete fordi hun ikke hadde fått eller hatt anledning til å få seg utlagt eiendom på skiftet etter faren, og fordi hennes brødre enten hadde fått eller hatt anledning til å få eiendom. Ved ikke å benytte sin rett til å løse bnr. 1 innen 3 år etter salget til Hans, mistet Alette og hennes linje derfor odelsretten til bnr. 1. Alette, som ikke hadde fått og heller ikke hadde hatt anledning til å få noen eiendom ved skiftet etter faren i 1922, var derfor den best berettigede til bnr. 2 på skiftet etter Anders, idet hennes brødre Jens og Hans begge hadde fått eller hatt anledning til å få eiendom. Denne rett, hevdes det, ga imidlertid Olav avkall på fordi han fikk bnr. 1, og han har derfor

Side:212

ingen odelsrett til bnr. 2 idag. Det er også henvist til det forlik som ble inngått i 1942 i Hans og Anders Hakelunds dødsboer, hvor «de tilstedeværende arvinger frafalt enhver mulig bedre odelsrett til de angjeldende Eiendommer».

Ankemotpartenes argumentasjon bygger på den forutsetning at en arving som på skifte ikke benytter seg av sin adgang til etter odelslovens §12 å velge en eiendom, taper sin rett til senere å få seg utlagt eiendom.

Mindretallet antar imidlertid ikke at noen slik valgplikt foreligger. En valgplikt har ingen hjemmel i lovteksten. Og i Brandt: Tingsrett 275 ff. læres det også med bred penn at den nærmere odelsberettigede ikke behøver å gjøre sin åsetesrett gjeldende, men beholder sin odelsrett like fullt om han ikke lar seg utlegge noen gård på skifte. En motsatt oppfatning er visstnok kommet til uttrykk i Voss: Odels- og åsetesretten (18. utg. 77) i kommentarene til odelslovens §13, uten at denne oppfatning støttes til noen rettspraksis som det for øvrig heller ikke er henvist til i Brandts tingsrett.

Selv om det må erkjennes at billighetsgrunner kan tale mot at den bedre odels- og åsetesberettigede som har latt være å få seg utlagt noen gård, skal kunne fordrive en fjernere odelsberettiget som er blitt tildelt gård, finnes slike grunner på den annen side å tale for at eiendommen kan søkes tilbake på odel når den er solgt ut av slekten.

Idet mindretallet derfor legger til grunn at Hans ikke mistet sin odelsrett hverken til bnr. 1 eller til bnr. 2 da han i 1922 lot være å velge noen gård, var således situasjonen i 1922 at Alette ikke hadde anledning til å få seg utlagt noen gård.

Ved skiftene etter Hans og Anders i 1942 kom da odelslovens §13 til anvendelse, og Alettes linje representert ved Olav Holm, hadde den første rett til å velge, og valgte bnr. 1. Anders' sønn Torstein fikk derved som den etter odelslovens §13 nå best berettigede til bnr. 2, denne eiendom. Olav Holm er imidlertid fremdeles en fjernere odelsberettiget til bnr. 2, og når bnr. 2 derfor senere selges ut av slekten, må han anses berettiget til å gjøre sin odelsrett gjeldende til eiendommen.

Det i 1942 inngåtte forlik som er nevnt foran, gir etter mindretallets oppfatning ikke uttrykk for noen gjensidig odelsfraskrivelse.

Da mindretallet således ikke kan anse Holms odelsrett for preskribert, vil det også måtte ta standpunkt til ankemotpartenes innsigelse gående ut på at løsningsretten er tapt fordi Holm ikke kan anses for på foreskreven måte å ha forevist og tilbudt løsningssummen. Om den nærmere begrunnelse for denne innsigelse henvises til herredsrettens dom.

Mindretallet kan ikke anse det synderlig tvilsomt at odelsløseren ved sitt tilbud av løsningssummen etter skjønnslovens §66 er berettiget til å gjøre fradrag for alle de heftelser som ifølge eiendommens blad i grunnboken hviler på eiendommen. Han kan ikke ha noen plikt til å anstille nærmere undersøkelser, heller ikke av teksten i de enkelte tinglyste pantobligasjoner. Hva spesielt angår obligasjonen på kr. 10.450.- til Sverre Kjølberg, av hvilket beløp kr. 6.000.- i 1948 var kvittert uten at avlysning var foretatt, uaktet obligasjonen hadde vært inne til tinglysning av en transportpåtegning, antas denne avbetaling i hvert fall ikke å kunne tillegges betydning i saken når hvilket er på det rene - avlysning ikke uttrykkelig var forlangt. - - -

Side:213