Rt-1968-245

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-03-02
Publisert:	Rt-1968-245
Stikkord:	Nedstamningssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 27B/1968
Parter:	A (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot 1. fru A. 2.B/verge (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten).
Forfatter:	Nygaard, Roll-Matthiesen, Endresen, Heiberg, Thrap
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §2, Ekteskapsloven (1918) §35, §43

Dommer Roll-Matthiesen: Skien byrett avsa den 22. september 1965 dom med denne domsslutning:

«1. Ekteskapet mellom A og fru A omstøtes i medhold av ekteskapslovens §35, pkt. 4.

2. A kjennes ikke å være far til det barn, B, som fru A fødte 26/4 1963.

3. Saksomkostningene oppheves.»

Fru A og B påanket dommen til Agder lagmannsrett, som avsa dom i saken den 29. november 1966. Domsslutningen er sålydende:

«A's påstand om ikke å være far til det barn, B, som hans hustru fru A fødte 26. april 1963 samt om at ekteskapet skal omstøtes, tas ikke til følge.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er opplyst at fylkesmannen i Telemark den 6. februar 1967 meddelte skilsmissebevilling for fru A og A i medhold av ekteskapslovens §43, annet ledd.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende det samme som for de tidligere retter. A, som hadde fri sakførsel for lagmannsretten og som også er tilstått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes forsåvidt angår domsslutningens punkt 2.

2. Saken heves forsåvidt angår kravet om omstøting av ekteskapet mellom A og fru A.

3. Fru A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A og B mener at lagmannsrettens dom er riktig, og de har henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. Ankemotpartene som har hatt fri sakførsel i alle instanser, har nedlagt sådan påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Skien byrett til avhør av A og fru A. Ved Høyesteretts beslutning av 19. oktober 1967 ble professor dr. med. Jon Lundevall oppnevnt til å foreta utvidede blodtypebestemmelser av partene og barnet. I brev av 27/11 1967 meddelte professor Lundevall at den nye - og tredje - blodtypebestemmelse hadde ført til

Side:246

samme resultat: at A's farskap er uforenelig med 1. arveregel i Gc-systemet og at utelukkelseskonklusjonen derfor måtte opprettholdes. Prosektor dr. med. Trond Reinskou var som oppnevnt sakkyndig til stede under en del av hovedforhandlingen for Høyesterett, og han avga forklaring. Etter hans forklaring er 1. arveregel i Gc-systemet prøvet på 427 ektepar med i alt 999 barn uten at noen avvik er konstatert. Men som vanlig ved blodtypebestemmelser kan det tenkes unntakstilfelle, og det må derfor regnes med at det kan fremkomme 1 avvik på noe over 1000 tilfelle. Sikkerheten av farskapsutelukkelse etter 1. arveregel i Gc-systemet må etter prosektor Reinskous mening antas å være av størrelsesorden vel 99,9 % på grunnlag av det foreliggende erfaringsmateriale.

Partene har henvist til en rekke høyesterettsdommer, bl.a. til dommen i Rt-1939-672.

Jeg er som byretten kommet til at A's påstand om at han kjennes ikke å være far til barnet må tas til følge.

Det er i saken på det rene at det er foretatt tre forskjellige blodtypebestemmelser, at blodprøvene alle ganger er tatt på en helt betryggende måte og at det ikke har vært noen usikkerhet ved selve typebestemmelsene. Videre nevner jeg at barnet ikke er konsipert i ekteskap, idet ekteskapet først ble inngått tre måneder etter samleiene. Under henvisning hertil og under henvisning til den store grad av sikkerhet man nu kan bygge på ved utelukkelseskonklusjoner etter 1. arveregel i Gc-systemet, finner jeg at utelukkelsen etter nevnte system må være avgjørende etter §2, første ledd i loven av 21. desember 1956. Det er derfor for meg ikke nødvendig å komme inn på de øvrige momenter den ankende part mener taler mot farskapet.

Etter det opplyste om at partene nu er skilt ved bevilling, vil saken bli å heve for så vidt angår kravet om omstøtelse av ekteskapet.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A kjennes ikke å være far til det barn, B, som fru A fødte 26. april 1963.

2. Saken heves for så vidt angår kravet om omstøting av ekteskapet mellom A og fru A.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Nygaard og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig R. Tomter):

- - -

Saksøkeren er født xx.xx.1942. Saksøkte nr. 1 er født xx.xx.1944. De ble ektevigd 27. oktober 1962.

Side:247

Saksøkte fødte 26. april 1963 et pikebarn, B. Barnet var fullbåret.

Etter inngåelse av ekteskapet har ektefellene ikke bodd sammen. Forholdet mellom dem har ikke vært godt, og den 9. juni 1964 ble megling forgjeves forsøkt av Skien forliksråd. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner det bevist at saksøkeren, A, har hatt samleie med saksøkte, fru A 18-19/7-1962 og 22/7-1962. Til grunn legger retten saksøkerens og saksøktes innrømmelser i retten.

Hvorvidt samleiene har vært fullbyrdet, er uklart da partene har gitt motstridende forklaringer. Retten legger imidlertid til grunn partenes forklaringer om at de ikke har nyttet befruktningshindrende midler.

Saksøkte, fru A, oppsøkte lege Sivertsen, Porsgrunn, 30. august 1962 og ifølge legens notater har hun angitt siste menstruasjon 10. juli 1962. Ved undersøkelse konstaterte legen at hun var gravid ca. 6 uker og fødselsterminen ble satt til 16. april 1963.

Retten har fått opplyst at barnet, som saksøkte fødte 26. april 1963, var fullbåret. Sannsynligheten taler i så måte for at barnet kan være konsipert ved samleie 18-19/7-1962 eller ved samleie 22/7-1962. Svangerskapets lengde blir etter dette Ca. 40 uker og ligger innen den normale lengde av svangerskapsperioden, 250-298.

Blodtypebestemmelsene foretatt etter blodprøver av partene og barnet viser imidlertid ifølge skriv fra Rettsmedisinsk Institutt av 6. april 1965 utelukkelseskonklusjon for saksøkeren A's farskap i saken. Kontrollundersøkelser med nye blodprøver ble deretter foretatt, men med samme resultat. Ifølge sakkyndige erklæring er saksøkerens farskap uforenelig med 1. arveregel i Gc-systemet. Blodprøvene er fra Rettsmedisinske Institutt oppgitt som «vel bevarte unntagen den første blodprøven av barnemoren, men alle reaksjoner var allikevel klare og tydelige».

Det omhandlede Gc-systemet er et nytt system som først ble oppdaget i 1959. Professorene Jon Lundevall og Georg Waaler har i 1962 gitt ut et rundskriv «Om vurderingen av nyoppdagete serumtypesystemer (Gm- og Gc-systemene) som bevismiddel i barnefarsaker», og det fremgår av rundskrivet at Gc-systemet gir 2 arveregler, og disse reglers holdbarbet er hittil undersøkt i tilsammen 168 familier med barn, ca. 1100 isolerte mor-barn kombinasjoner, og 34 tvillingpar. Ut fra disse undersøkelsene er det ikke påvist noen unntakelser fra arvereglene. På grunnlag av de erfaringsmaterialer som hittil foreligger, antas sikkerheten for farskapsutelukkelser etter Gc-systemet å være av størrelsesordenen 99 %.

Da systemet er nyoppdaget, kan det heller ikke sees å ha vært behandlet i Høyesterett i en konkret sak. Høyesterett har når det gjelder de andre mer kjente systemer, ABO-, MN-, Rh- og P-systemene, lagt disse til grunn som bevismiddel i barnefarsaker. Sikkerheten av en farskapsutelukkelse etter disse systemer antas å være av størrelsesorden omkring 99,99 % og 99,9 %.

Sikkerheten for farskapsutelukkelse etter Gc-systemet viser etter dette ikke nøyaktig samme størrelsesorden som etter de øvrige

Side:248

angitte systemer. Hvorvidt denne noe forskjellige sikkerhetsgrad markerer at feilmulighetene er flere og større ved Gc-systemet, eller skyldes at erfaringsmaterialet her ennå ikke er like sterkt utbygget, har retten ingen formening om. Retten finner dog at prøvene etter Gc-systemet Viser meget stor sikkerhet, og etter rettens mening synes det ikke å være noen grunn til å sette dette systemet i en særstilling.

Det foreligger opplysninger i saken som underbygger en farskapsutelukkelse. Saksøkeren samt ett av vitnene har i retten fremkommet med opplysninger som peker hen på at saksøkeren ikke er far til saksøkte, fru A's barn. Opplysningene gir dog ikke retten grunnlag for å peke ut en annen som barnefar. Hvorvidt saksøkte har hatt samleie med andre menn i den kritiske perioden, kan saksøkeren ikke uttale seg om idet han som nevnt foran bare hadde en kort permisjon fra marinen.

Retten finner grunn til å legge vekt på saksøkerens forklaring om at saksøkte ved en anledning hadde nektet ham å oppsøke barnet og begrunnet nektelsen med at han ikke var far til barnet. Partene har som foran anført ikke bodd sammen etter ekteskapets inngåelse.

Retten peker også på det forhold at saksøkte har vist seg lite samarbeidsvillig til å la seg og barnet fremstille for lege for uttak av blodprøver.

Til tross for at de opplysninger som foreligger i saken er for sparsomme til at en annen mann kan utpekes som barnefar, peker disse hen på at saksøkeren ikke kan være far til barnet, og underbygger således resultatet av blodtypeundersøkelsene fra Rettsmedisinske Institutt.

Retten har etter dette kommet til at saksøkeren A ikke kan kjennes å være far til det pikebarn saksøkte fru A fødte 24/4-1963. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Loe og Markus Endresen og sorenskriver Paul Johnsrud):

- - -

Lagmannsretten som er kommet til et annet resultat enn byretten, skal bemerke:

A og C (nå fru A) ble kjent med hverandre i februar/mars 1962. Etterat han var reist i militærtjeneste korresponderte de med hverandre utover våren. De traff hverandre igjen under hans permisjon i juli og dro 18/19 i denne måned på en telttur sammen til X. Man finner ved partenes forklaring godtgjort at de hadde flere samleier som var fullbyrdet på denne turen. Videre ansees det ved hennes forklaring godtgjort at de hadde også et fullbyrdet samleie 21/22 juli, umiddelbart før han hadde reist tilbake i militærtjenesten. A har under ankeforhandlingen ikke kunnet huske dette siste samleie men har ikke villet benekte at det har funnet sted. Etterat han var reist, fortsatte partene å skrive til hverandre inntil de inngikk ekteskap 27.10. 1962. Han fortsatte i marinen inntil høsten 1963.

Barnet har etter de foreliggende opplysninger vært fullbåret.

Side:249

Regnet fra 21. juli får man en svangerskapstid på 280 dager. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile riktigheten av fru A's forklaring om at hennes regler siste gang begynte 10. juli 1962. Av dr. S. B. Sivertsens brev av 14. juli 1965 fremgår at hun ble undersøkt av ham 30. august 1962 og da anga siste menstruasjon til 10.7. Ved undersøkelsen fant han at hun var gravid ca. 6 uker med fødseltermin satt til 16/4 1963. Det må etter dette regnes med at partene har hatt samleie med hverandre på den tid hun er blitt med barn, jfr. loven om born i ekteskap §2, annet ledd, slik at bestemmelsens første ledd får anvendelse. Det er i saken ikke fremskaffet noen opplysninger som peker i retning av at fru A i den kritiske tid har hatt samleie med noen annen mann. I det hele tatt foreligger ikke noen opplysning som kan tyde på at hun i dette tidsrom har stått i forbindelse med noen annen mann enn A. Det er derfor ikke «ettervist at kona har legi med ein annan mann, og det må reknast at ho vart med barnet med honom». Spørsmålet blir da, etter §2, første ledds annet alternativ, om det - når samleie med en annen mann ikke kan godtgjøres - «ut frå arvemerke hjå barnet eller av andre særlege grunnar må haldast for visst at ektemaken ikkje er barnefaren».

Det foreligger i saken blodtypebestemmelser som etter foretatte kontrollundersøkelser ifølge skrivelse av 17. juni 1965 fra Rettsmedisinsk Institutt (prosektor J. Lundevall) har gitt det resultat at A's farskap er ansett uforenlig med 1. arveregel i Gc systemet. Etter undersøkelsen har barnet type Gc 2-1 mens moren har Gc 1-1 og A også Gc 1-1. Angående sikkerheten for farskapsutelukkelse etter dette system har prosektor Lundevall i skrivelse av 16. juli 1965 vist til rundskriv av 1962 fra Rettsmedisinsk Institutt «Om vurderingen av nyoppdagede serumtypesystemer (Gm og Gc systemene) som bevismiddel i farskapssaker». Fra rundskrivet (s. 4) siteres: - - -

Lagmannsretten kan i motsetning til byretten etter de foreliggende opplysninger ikke finne at det i saken foreligger omstendigheter som underbygger farskapsutelukkelsen etter blodtypebestemmelsene. Det foreligger ikke opplysning som gir noen grunn til å anta at fru A i den kritiske tid har hatt samleie med noen annen mann eller til å anta at hun har forklart seg uriktig i saken. Det er fra A's side opplyst at hun ved en leilighet da han kom for å besøke henne og barnet i hennes hjem på Y skal ha sagt til ham at han ikke var far til barnet. Dette skal ha funnet sted våren 1964 mens han bodde hos sine foreldre på Z. Fru A har ikke kunnet huske noe om noe slikt og har benektet riktigheten av hans forklaring på dette punkt. Påstand står således mot påstand. Man finner forøvrig å burde legge liten vekt på hva partene under en trette i sinne kan ha uttalt til hverandre. Man kan heller ikke se at det forhold at fru A høsten 1964, for å komme til separasjon i mindelighet var villig til å frafalle bidrag til seg selv og barnet, indiserer at hun ikke regnet ham som barnets far. At fru A før nedstammingssak var anlagt i samråd med sin prosessfullmektig ikke var villig til å fremstille seg til blodprøvetaking kan ikke tillegges betydning. Etter omstendighetene kan det heller ikke tillegges noen betydning at hun først etter purring etterkom byrettens pålegg om å fremstille seg for lege. Pålegget var

Side:250

gitt 22. desember 1964, og hun ble purret 25. januar 1965 og fremstillet seg for lege 22. mars. Allerede ved h. r. advokat Aspeflatens tilsvar av 6. november 1964 hadde hun imidlertid erklært seg enig i at blodtypebestemmelse ble foretatt.

Lagmannsretten har funnet saken ytterst tvilsom. Situasjonen er den at det bare er det arvebiologiske bevis i form av farskapsutelukkelse for A etter 1. arveregel i Gc systemet som peker i retning av at han ikke er barnets far. Man er kommet til at dette bevis ikke kan ansees tilstrekkelig til å tilfredsstille kravet i ektebarnlovens §2 første ledds annet alternativ om at det for å frifinne ektemannen for farskap må «haldast for visst» at han ikke er barnefaren. Det dreier seg her om utelukkelse etter et relativt nytt system oppdaget i 1959 med et relativt begrenset erfaringsmateriale. Sikkerhetsgraden er av Rettsmedisinsk Institutt satt til 99 % mens sikkerheten av utelukkelse etter de mer kjente systemer (ABO, MN og Rh) ligger på 99,9 til 99,99 %. - - -