Hopp til innhold

Rt-1968-391

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1968-04-05
Publisert: Rt-1968-391
Stikkord: Falsk forklaring
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 44B/1968
Parter: Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter: Gundersen, Bendiksby, Eckhoff, Endresen, Thrap
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §166, §167, §52, §62


Dommer Gundersen: Indre Sogn herredsrett avsa den 19. desember 1967 dom med denne slutning:

«A og B dømmes for forbrytelse mot straffelovens §166, hver til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager. Fullbyrdelsen av de idømte fengselsstraffer utstår etter reglene i straffelovens §52 ff. med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.»

Dommen ble avsagt under dissens. Det var enighet om at straffen burde settes til fengsel i 30 dager, og flertallet, de to domsmenn, fant å kunne gjøre straffen betinget. Rettens formann stemte for ubetinget straff.

Forhistorien til denne dom var i korthet:

C var satt under tiltale for å ha kjørt bil i påvirket tilstand (motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd). Han ble - under dissens fra rettens formann - frifunnet ved Indre Sogns herredsretts dom av 8. februar 1966. Under hovedforhandlingen i saken mot C gav de to domfelte i vår sak forklaringer som på viktige punkter stod i strid med hva de tidligere hadde forklart for politiet.

Den frifinnende dom i saken mot C ble den 25. mars 1966 opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg fordi en av domsmennene hadde vært inhabil.

C ble satt under tiltale på ny. Ved herredsrettens dom av 4. juni 1966 ble han så dømt til ubetinget fengsel i 24 dager. Også under denne saken var A og B vitner, og de fastholdt det de hadde forklart under den første saken mot C.

Allerede like etter frifinnelsen av C i februar 1966 ble det satt i gang etterforskning mot A og B som var mistenkt for å ha avgitt falsk forklaring for retten. Deretter synes det ikke å ha vært gjort noe mer med denne etterforskning før de igjen forklarte seg for politiet i juni 1967.

Den 23. juni 1967 ble det så reist tiltale mot de to etter straffelovens §166. Sorenskriveren i Ytre Sogn ble 11. oktober 1967 av fylkesmannen oppnevnt til å gjøre tjeneste som rettsformann i saken mot dem, og hovedforhandling ble deretter holdt den 19. desember s.å. Resultatet har jeg alt referert, og for øvrig viser jeg til domsgrunnene.

Statsadvokaten har anket idet han mener at straffen bør være ubetinget. I ankeerklæringen sies det at begge de tiltalte er dømt for to tilfeller av falsk forklaring for retten.

Aktor for Høyesterett har med tilslutning fra forsvareren

Side:392

pekt på at domsslutningen - som ikke nevner straffelovens §62 - synes å vise at de tiltalte bare er blitt dømt for det første tilfellet av falsk forklaring for retten, nemlig da de møtte som vitner den 8. februar 1966. De kunne heller ikke dømmes for mer, for da de annen gang, den 4. juni 1966, forklarte seg for retten, kunne de ikke forklare sannheten uten å utsette seg for straff for tidligere å ha forklart seg falsk straffelovens §167. Jeg er enig med aktor og forsvarer i dette, og jeg kan heller ikke se at den nye falske forklaring kan tas i betraktning som et straffskjerpende moment.

Jeg mener at anken bør forkastes. Riktignok er jeg enig med aktor i at almenpreventive hensyn og vernet om rettssikkerheten må lede til at man i alminnelighet dømmer til ubetinget fengselsstraff i tilfeller som dette. Men her er det gått over 2 år siden forbrytelsen ble begått uten at jeg etter det opplyste kan se at dette usedvanlig og urimelig lange tidsforløp i noen vesentlig utstrekning kan legges de domfelte til last. Jeg vil ikke finne det riktig om disse to tidligere ustraffede personer nu skulle måtte settes inn til soning og stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Endresen og Thrap: Likeså.