Rt-1968-601
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-05-18 |
| Publisert: | Rt-1968-601 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 62/1968 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellbye). |
| Forfatter: | Stabel, Endresen, Bendiksby, Hiorthøy, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §286, §288, §377, §381, §384, §393, Veitrafikkloven (1965) §31, §6 |
Dommer Stabel: Politimesteren i Senja utferdiget den 2. oktober 1967 forelegg mot A, født xx.xx.1948, med en bot stor kr. 100 for overtredelse av vegtrafikkloven av 18. juni 1967 §31 jfr. §6, jfr. trafikkreglenes §22 nr.
Side:602
Etter angivelsen av straffebestemmelse hadde forelegget følgende innhold:
«...hvoretter kjører skal avpasse farten etter sted, føre, værog trafikkforholdene slik at det ikke oppstår fare eller voldes ulempe for andre og slik at den øvrige ferdsel blir minst mulig hindret eller forstyrret
derved at han 24. september 1967 på strekningen Harstad-Lilleng, sammen med 6-7 andre personer drev kolonnekjøring med motorsykkel med en etter forholdene for stor fart slik at det under kjøringen oppsto flere farlige situasjoner både for dem selv og for andre.»
Forelegget ble den 9. oktober 1967 vedtatt av A med tilslutning av hans foreldre som verger.
I hovedsaken tilsvarende forelegg ble utferdiget mot 6 andre av de ungdommene som hadde vært med på den i forelegget nevnte «kolonnekjøring». På samme måte som A vedtok tre av dem forelegget. Tre vedtok ikke, og mot dem ble straffesak reist ved Trondenes herredsrett etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved herredsrettens dom av 2. november 1967 ble alle tre frifunnet. I domsgrunnene het det bl.a.: «... Etter bevisførselen må det anses på det rene at det til dels ble prestert stygg kjøring...» Frifinnelsen var begrunnet med at det ikke var ført bevis for at spesielt de tre tiltalte hadde kjørt uforsvarlig. Det ble anført at disse tre ikke kunne dømmes «kollektivt» og at retten savnet nærmere opplysninger om hvem i flokken det var som hadde kjørt på en farlig måte.
Den 18. november 1967 erklærte så A - med tilslutning av vergene - anke over vedtakelsen av sitt forelegg, idet han henviste til frifinnelsen av de tre andre.
I forbindelse med spørsmålet om hvorvidt anken er rettidig har Senja politikammer opplyst at A har vært i utenriks sjøfart siden før hovedforhandlingen i straffesaken mot de tre andre. Jeg anser det klart at anken må godtas etter straffeprosesslovens §384, noe aktor for Høyesterett har erklært seg enig i.
I ankeerklæringen er som hovedbegrunnelse anført følgende:
«Følgen av denne frikjennelse må derved bli at de øvrige impliserte mer eller mindre er blitt urettferdig behandlet. Undertegnedes vedtakelse av forelegget var diktert av den samlede aksjon og avisenes usaklige framstilling av det påståtte hendelsesforløp.»
Det som her sies, inneholder intet som kan være ankegrunn etter regelen i straffeprosesslovens §381. Forsvareren for Høyesterett har erklært seg enig i det.
Imidlertid har forsvareren utenfor ankeerklæringen gjort gjeldende at vedtakelsen må oppheves på det grunnlag at foreleggets innhold ikke tilfredsstiller kravene i straffeprosesslovens §288 jfr. §286 annet ledd. Handlingsbeskrivelsen er - hevdes det - så knapp og uspesifisert at det ikke var mulig for A å se hvilke bebreidelser som ble rettet mot ham. Av
Side:603
samme grunn er det ikke mulig for Høyesterett å ta standpunkt til om det i forelegget beskrevne forhold er straffbart. Det fremgår ikke hvilke omstendigheter i forbindelse med kjøringen som gjorde at farten måtte anses for stor etter forholdene, og det er ikke nevnt en eneste farlig situasjon som oppstod på grunn av den angivelig for store fart. Den samme mangelfulle beskrivelse av bevistemaet var det - hevder forsvareren - som førte til at de tre andre ble frifunnet. Hadde A latt være å vedta, ville også han ha blitt frifunnet.
Anken kan etter min mening ikke føre frem.
Foreleggets handlingsbeskrivelse er lite spesifisert, men dette henger sammen med de skjønnsmessige kriterier i straffebudet, og jeg antar at beskrivelsen etter omstendighetene bør godtas som tilstrekkelig i en sak av den foreliggende art. Foreleggsadressaten må, antar jeg, ha vært klar over hvilke forhold i forbindelse med kjøringen han skulle stå til ansvar for, og han har hatt et tilstrekkelig grunnlag for på betryggende måte å ta standpunkt til om han burde vedta eller ikke. Det er således etter min mening ikke gjort noen feil som kan ha hatt betydning for sakens utfall, jfr. straffeprosesslovens §393. Jeg kan heller ikke se at det foreligger noen nødvendig motstrid mellom As vedtakelse av forelegget og den ting at hans tre kamerater ble frifunnet i herredsretten. Som tidligere nevnt, bygget retten på at det hadde funnet sted stygg kjøring i «kolonnen». De tre tiltalte ble frifunnet fordi det ikke ble ansett bevist at akkurat de hadde kjørt uforsvarlig.
Etter dette antar jeg at anken må forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og Berger: Likeså.