Rt-1968-607

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-05-24
Publisert:	Rt-1968-607
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 61B/1968
Parter:	A (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot B og hennes barn, født 15/12 1962 (advokat Pål Kraby - til prøve).
Forfatter:	Anker, Roll-Matthiesen, Nygaard, Helgesen, Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§13

Dommer Anker: I sak om farskapet til B's guttebarn, født xx.xx.1962, avsa Asker og Vestre Bærum herredsrett 7. april 1965 dom med denne domsslutning:

«1. A dømmes som far til C's (nå B) barn, født xx.xx.1962.

2. D frifinnes.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, hvis dom avsagt 16. desember 1967, har denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes i forhold til D.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler i de to første instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som nevnt av lagmannsretten, ble C (B) gift 19. oktober 1966 og heter nå B.

A har anket til Høyesterett, og anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Den ankende part anfører i det vesentlige følgende:

Lagmannsrettens problemstilling er uriktig. Det er i saken på det rene at barnemoren «har legi» med D og E i det kritiske tidsrom, og det er nok til å gjøre bestemmelsen i §21, annet ledd, i lov nr. 10 av 21. desember 1956 aktuell. Det neste spørsmål etter dette lovsted blir da om det er «monaleg meir truleg» at A er far enn «nokon annan», dvs. andre navngitte eller ikke navngitte menn. Det er summen av mulighetene for at andre enn A kan være far som her må veies mot sannsynligheten av hans farskap. En slik avveining av sannsynligheten har ikke lagmannsretten foretatt, men har i steden spurt etter bevis for hver enkelt av de navngitte menn, D, E og F og for at andre, ikke navngitte menn, kommer inn i bildet.

Man må, fremholdes det, ved bevisvurderingen ha for øye at barnemoren har vist seg upålitelig i sine forklaringer. Dommeren

Side:608

i herredsretten fant således ikke å kunne ta hennes forsikring.

Lagmannsrettens eliminering av E er ikke korrekt, hevder den ankende part. Professor Waaler finner ham mulig som barnefar om enn lite sannsynlig. Og F's farskap kan ikke avfeies som mulighet. Barnemorens og F's benektelse av samleie i det kritiske tidsrom er ikke nok. I denne sammenheng fremholdes at barnemorens følelser for F kan være tilstrekkelig motiv for å dekke ham. I det hele taler det mot F at det har bestått et kjærlighetsforhold mellom ham og barnemoren. De har hatt samleier både før det kritiske tidsrom og i 1965, og F har, som nevnt i de tidligere dommer, kommet med uttalelser som tyder på at han har hatt kjønnslig forbindelse med barnemoren også i det kritiske tidsrom. Den blodtypestatistiske index trekker i retning av større sannsynlighet for F's farskap enn for A's. Alt i alt gjør indisiene sammenlagt F til en like sannsynlig kandidat som A. Det er iallfall ikke monaleg overvekt den andre veien.

Når det gjelder unevnte menn som mulige farskapskandidater, pekes særlig på barnemorens villighet til å innlate seg på kjønnslige forbindelser med forskjellige menn.

Den ankende part har nedlagt påstand om frifinnelse.

Ankemotpartene B og hennes barn har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Ved den oppnevnte prosessfullmektig har de påstått lagmannsrettens dom stadfestet og A dømt til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett. Det hevdes at lagmannsrettens begrunnelse er riktig, når bortses fra at man ikke, som lagmannsretten muligens har gjort, kan kreve positivt bevis for ikke erkjente samleier. Det som må kreves for at A skal gå fri er at det finnes overveiende sannsynlig at en annen kan være faren.

Saken framtrer i samme skikkelse som for lagmannsretten. Nye beviser foreligger overhodet ikke. De samme protokollerte parts- og vitneforklaringer og det samme dokumentstoff som lagmannsretten hadde til rådighet danner også grunnlaget for Høyesteretts avgjørelse. Partene har ikke fremsatt begjæring om at det skal foretas genetisk-antropologisk undersøkelse, blant annet fordi det, som nevnt av lagmannsretten, ville by på betydelige praktiske vanskeligheter. Høyesterett har heller ikke funnet grunn til av eget tiltak å treffe bestemmelse om dette.

Jeg kommer, om enn under noen tvil, til samme resultat som de tidligere retter og tiltrer i alt vesentlig lagmannsrettens begrunnelse. Anførslene for Høyesterett gjør at jeg finner grunn til å framheve det som for meg har vært avgjørende.

Etter opplysningene i saken finner jeg at det er en ganske sterk presumsjon for at A er far til barnet. Barnemoren B har fra første stund holdt på at han er faren, og tidspunktet særlig for det første samleie mellom dem, 25. mars 1962 eller en av de nærmeste dagene etterpå, passer godt som konsepsjonstid. Besvangring 25. mars ville gi en svangerskapstid på 265 dager. Blodtypebestemmelsene må antas å utelukke D som far, og det

Side:609

er lite sannsynlig at hennes samleie med E 18. april 1962 kan ha vært befruktende. Selv om man ser bort fra hennes opplysning om siste menstruasjon før besvangringen og hennes angivelige bemerkning om at hun alt var gravid, blir en svangerskapstid fra 18. april til 15. desember - 241 dager - så kort at E's farskap, i betraktning av barnets utvikling ved fødselen, må anses lite sannsynlig. Jeg viser til professor Georg Waalers uttalelse til lagmannsretten. Tilbake av de menn som er navngitt i saken blir da bare F. Både han og B har benektet å ha hatt samleie i det kritiske tidsrom. Det kan ikke utelukkes at de her har forklart seg uriktig, men særlig sannsynlig finner jeg det ikke. Det er, som fremholdt av lagmannsretten, vanskelig å finne noe motiv hos barnemoren til å dekke over F. Den blodtypestatistiske farskapsindex legger jeg ikke synderlig vekt på. Tilbake av mulige farskapskandidater blir da en ukjent, ikke navngitt mann. Det er nok så at barnemoren har hatt samleier med flere menn i et relativt kort tidsrom. Jeg kan likevel ikke se at dette gir noen særlig sterk formodning om at hun kan ha hatt samleie med en ikke navngitt mann i det kritiske tidsrom. A, D, E og F var gutter omtrent på B's egen alder, og hun kjente dem fra før da hun hadde samleie med dem. Det må etter opplysningene i saken antas at forholdene i denne ungdomskretsen var tålelig gjennomsiktige og at disse unge mennesker ikke hadde for vane å tie stille om sine kjønnslige forbindelser. En farskapskandidat fra en annen aldersgruppe eller et annet miljø må en kunne se bort fra.

Jeg er enig med den ankende part i at farskapsspørsmålet her må vurderes på grunnlag av bestemmelsene i lovens §21, annet ledd. For at A skal kunne kjennes å være far, må det da være «monaleg meir truleg», dvs. betydelig mer sannsynlig, at han er faren enn noen annen. Jeg behøver ikke gå nærmere inn på den ankende parts oppfatning av dette lovstedet, da jeg er kommet til at A's farskap er betydelig mer sannsynlig enn noen annens, enten man trekker sammenligning med de enkelte andre farskapsmuligheter eller med dem alle under ett. Det foreligger ikke en slik rimelig grad av sannsynlighet for at en annen enn A kan være far, som jeg mener loven krever til frifinnelse.

På grunn av sakens art og de tvil den har budt på, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Ankemotpartenes påstand gjelder som nevnt bare saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard og Helgesen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg stemmer for at A frifinnes. Det er på

Side:610

det rene i saken at barnemoren i det kritiske tidsrom har hatt samleie med 3 menn, og der foreligger opplysninger som kan tyde på at hun også har hatt samleie med en fjerde, navngitt person. Jeg finner ikke under disse omstendigheter å kunne bygge på barnemorens forklaring, og jeg anser det da ikke overveiende sannsynlig at den ankende part er barnefaren.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kåre Moe):

C (nå B), f. 18/7-1944, fødte den 15. desember 1962 et guttebarn som ifølge fødselsmeldingen var fullbåret og 48 cm langt, vekt 3070 gram og svangerskapets varighet 40 uker med siste menstruasjon begynt angivelig 2/3-1962.

Som far til barnet oppga hun A, f. xx.xx.1943, og at hun ble besvangret den 25/3-1962.

Sak er reist i h.t. lov nr. 10 av 21/12-1956 §13, nr. 3. - - -

D, f. xx.xx.1945, er gjort til saksøkt ved siden av A ved stevning av 21. mars 1964. - - -

Det er foretatt blodtypeundersøkelse av mor og barn, A, D og F.

Undersøkelsene konkluderer med at det ikke er noe i vegen for at A kan være far til barnet.

For D's vedkommende meddelte prosektor dr. med. Jon Lundevall, Rettsmedisinsk Institutt, Oslo, at det var foretatt kontrollundersøkelser i nye prøver av sakens personer. Resultatet av typebestemmelsene var det samme som ved første gangs undersøkelse. Alle prøver var vel bevarte unntatt den første prøven av D. Det er undersøkt 3 blodprøver av ham. Alle reaksjoner var klare og tydelige. Etter dette forelå det utelukkelseskonklusjon for D's farskap etter 1. arveregel i HP-systemet. Hans farskap er også meget lite sannsynlig, men ikke helt utelukket etter Rh-systemet (3. arveregel). Det vises til rundskriv fra Justisdepartementet av 25. juni 1957 bilaget, side 5, 4. avsnitt.

For F er konklusjonen at det etter blodprøvene ikke er noe i vegen for at han kan være far til barnet.

Barnemoren har forklart at hun hadde samleie med A den 25. mars 1962 og den 2. eller 3. april 1962.

A har i sin forklaring for konsulatet i San Pedro den 17. april 1963 bekreftet at partene hadde samleie den 25. mars og 3. april 1962. I sin senere forklaring for Tromsø byrett den 9. november 1963 sier han at det første samleie fant sted i slutten av mars 1962, antagelig den 27., 28. eller 29. mars. Han tidfester samleiet nærmest til den 28. ut fra det forhold at han den 30. og 31. mars var i - - - på Vinterfestivalen der, og husker at det var to dager før han reiste dit at samleiet fant sted. Han brukte ikke noen form for preventiver, men trakk seg tilbake før sedavgang.

Han forlangte D avhørt om sitt samvær med barnemoren.

D har i sin forklaring for Generalkonsulatet i Hong Kong den 21. februar 1964 opplyst at C (B) og han begynte å være sammen På dansefester og kinoer etc. i februar 1962. Vennskapet ble avbrutt flere ganger. De hadde i denne tiden hatt flere samleier, siste omkring 15. mars 1962.

Side:611

Han hadde ikke trukket seg tilbake under samleiene og heller ikke brukt preventive midler.

Barnemoren har bekreftet at hun fra februar 1962 av og til var sammen med D og at de hadde samleier, men ikke så ofte som av ham forklart. Hun kan ikke si når hun sist hadde samleie med D, men er sikker på at de ikke hadde samleie etter siste gang hun hadde menstruasjon før fødselen, og det var i begynnelsen av mars 1962.

Saksøkte A har overfor barnemorens forklaring om at hun ikke hadde hatt kjønnslig omgang med andre enn ham etter oktober 1961, henvist til en gutt ved navn F, og til at hun har deltatt i sammenkomster av privat art sammen med andre menn, og han anser det ikke utelukket at hun har hatt kjønnslig omgang under disse sammenkomster.

F har i sin forklaring for Generalkonsulatet i New Orleans den 27. oktober 1964 opplyst at han var sammen med C (B) høsten 1961 og hadde flere ganger samleie med henne, men det ble slutt mellom dem en stund før jul 1961.

Barnemoren har bekreftet at hun sluttet å være sammen med F høsten 1961.

Vitnet G har forklart at hun var ifølge med F fra september 1961 til mai 1962, men i en periode fra slutten av januar 1962 frem til april s.å. var de uvenner, og F hadde senere fortalt at han hadde vært sammen med C (B) i den tiden. Han sa ikke uttrykkelig at han hadde hatt samleie med henne, men vitnet oppfattet hans uttalelser slik.

Saksøkte A har bedt avhørt E. Denne har forklart under bevisopptak for Tromsø byrett den 7. desember 1963 at han traff C (B), som han kjente godt fra før, ombord i hurtigruten nordover til - - - onsdag før Skjærtorsdag, påsken 1962. De hadde samleie i hennes lugar og han brukte ikke preventiver eller trakk seg tilbake. Han hadde spurt om han «skulle være forsiktig», men hun svarte at det ikke var nødvendig da hun allerede «var på vei». - - - Onsdag før Skjærtorsdag 1962 var 18. april.

Retten skal bemerke:

Etter det som således foreligger opplyst finner retten det ved partenes egne forklaringer på det rene at saksøkte A har hatt samleie med barnemoren på den tid hun kan ha blitt med barn.

D har etter sin egen forklaring også hatt samleie med henne til sådan tid, men etter resultatet av blodtypeundersøkelsen finner retten å kunne se bort fra ham som mulig far til barnet.

Når det gjelder F og E, er det ikke godtgjort at noen av dem har hatt samleie med barnemoren i den kritiske tid. Og når det gjelder mulige andre, har en bare gjetninger å holde seg til.

Retten finner derfor at det ikke foreligger omstendigheter som gjør det lite trolig at A er faren, men at det tvert om er «monaleg meir truleg» at han er far til barnet enn D. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul Vindhol og Karl Lous og tilkalt dommer sorenskriver D. Tønder):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Side:612

Da det er innhentet en del nye opplysninger, vil man gi en noe mere utførlig fremstilling av forholdet.

Det er enighet om at partene, A og C (B), har hatt samleie ved to anledninger i X, antagelig den 25. mars og 2. eller 3. april 1962. Det har vært noen usikkerhet om dagene, men samleiene har i hvert fall funnet sted mellom de to foran nevnte ytterpunkter.

Antagelig i midten av april fortalte C (B) til A at hun mente hun skulle ha barn og hun søkte lege 16. mai 1962 og fortalte da også andre at hun skulle ha barn med A.

Overlege Joacim Jenssen i Tromsø har avgitt følgende erklæring:

«C (B), født xx.xx.44 konsulterte meg første gang 16.5.62.

Hun opplyste da at siste menstruasjon begynte 2. mars -62.

Ved undersøkelse fantes livmoren forstørret sv. t. ca. 10 ukers svangerskap. Ved ny kontroll 6.7.-62 fantes livmoren å nå til navelhøyde.

Pasienten opplyste intet om når hun var blitt besvangret. Ved undersøkelse 16. mai -62 fantes livmoren forstørret sv. t. den tid som var gått fra siste menstruasjons begynnelse, nemlig 2. mars -62.»

I svangerskapsmelding av 26. november 1962 fra lege Martin Heir heter det at C (B) hadde henvendt seg til legen 8. oktober 1962 og meddelt at hun antagelig var besvangret 25. mars 1962 av A og at hennes siste menstruasjon begynte 2. mars 1962. Legen uttalte at hun var med barn i den 7. måned og at fødselen kunne ventes omkring 9. desember 1962.

I fødselsmelding fra Rikshospitalet heter det at barnet var fullbåret, med vekt 3070 gr., og 48 cm langt og for øvrig gitt de samme opplysninger som ovenfor nevnt om siste menstruasjon og når hun ble besvangret.

I sin første forklaring for Oslo byrett 1. mars 1962 uttalte C (B) at hennes siste menstruasjon før fødselen begynte 2. mars 1962, at hun Pleiet å notere dette i en dagbok, og videre at hun etter oktober 1961 ikke hadde vært sammen med andre gutter enn saksøkte A og at hun heller ikke etter samleiene med A hadde vært sammen med andre. Det var derfor utelukket at noen annen farsmulighet kunne komme på tale.

Ved blodtypeundersøkelsene er det fastslått at det ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet og samme resultat har de utvidede blodtypeundersøkelser gitt.

Om svangerskapstiden har professor Georg Waaler på lagmannsrettens foranledning avgitt følgende uttalelse:

«Etter mine undersøkelser vil den sannsynligste dag for besvangringen (til en gutt med disse mål, født 15. desember) være 30. mars. innen tidsrommet 22. mars til 7. april vil ca. 2/3 av slike barn være concipert. (Dagene nevnt for A 25., 28. og 29. mars, 2. og 3. april, ligger altså innen dette sannsynligste tidsrom.) i tidsrommet 13. mars til 16. april ligger ca. 95 % av alle, og innen tiden 5. mars til 24. april kan man regne at praktisk talt alle ligger. Det vil herav gå fram at dagen 18. april (E's dag) ligger i dette mulige tidsrom.

Denne konklusjon baserer seg utelukkende på størrelsen av lengde og vekt. Det er dog umiddelbart tydelig at en besvangring 2-4 uker tidligere vil være sannsynligere. Dessuten står i journalen at siste menstruasjon er oppgitt til 3. mars. Hvis dette er riktig (erfaringsmessig

Side:613

vil jeg dog i liten grad stod på dette), vil sannsynlig besvangring være omkring 17. mars. Om menstruasjonen har vært uregelmessig (hvilket er angitt av barnemoren), er nok slutten av mars meget mulig og sannsynlig som besvangringstid. Men derimot vil - fremdeles hvis 3. mars er riktig - 18. april være lite sannsynlig.

Mot denne siste dag synes også å tale barnemorens opplysning (hvis den er riktig!) at hun var kvalm på (hjemreisen og) tilbakereisen etter påske. Likeledes synes meg å tale imot 18. april, at en lege allerede 17. mai kunne si at hun var gravid.

Intet av dette (som ligger utenfor mitt egentlige område) er dog avgjørende, og jeg blir stående ved min tidligere konklusjon, at etter barnets størrelse 18. april er mulig som besvangringsdag.»

Lagmannsretten må således legge til grunn at C (B) den hele tid, før og etter fødselen, har fastholdt at hun ble besvangret av A den 25. mars 1962, og at A har hatt samleie med henne til den tid som må ansees som den sannsynlige besvangringstid. Det foreligger i og for seg ikke noe som skulle tale imot at han er far til barnet.

Spørsmålet blir da om barnemoren i det kritiske tidsrom har hatt forbindelse med andre hvis farskap kan komme i betraktning.

Når C (B) i sin første forklaring uttaler at hun etter oktober 1961 ikke har hatt forbindelse med andre enn A, er dette uriktig, idet det senere er bragt på det rene og innrømmet av henne, at hun i februar/mars 1962 har hatt samleie med D. Etter hans forklaring var siste samleie 15. mars 1962, etter hennes forklaring i begynnelsen av mars, før hennes siste menstruasjon.

D er imidlertid utelukket som far ved blodtypeundersøkelsene. Det vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens foran nevnte kjennelse av 5. juli 1966.

Det er likeledes på det rene og innrømmet av C (B) at hun hadde samleie med E i påsken 1962, 18. april, ombord i hurtigruten. Hun hadde da sagt at hun allerede var med barn. E kan etter blodprøvene ikke utelukkes som far.

Retten må imidlertid etter de legeerklæringer som foran er referert, gå ut fra at C (B) allerede var gravid på det tidspunkt, og retten ser derfor bort fra forholdet til E.

Den ankende part har spesielt fremhevet F som den mest sannsynlige far. Det er erkjent at han hadde seksuell forbindelse med C (B) høsten 1961. Han ble i X til sommeren 1962.

Begge parter, F og C (B), har i sine forklaringer bestemt benektet at de har hatt noe samleie etter nyttår 1962.

En annen venninne av F, G, har som vitne forklart at F til henne hadde uttalt at han hadde vært sammen med C (B) i mars 1962, og hun oppfattet det slik at disse hadde hatt samleie. Videre er referert uttalelse fra F om at denne like godt kunne være far som noen annen.

Dette har F i og for seg innrømmet å ha sagt, men han an gir at han ikke mente annet enn at han også hadde hatt samleie med henne, som flere andre, og at han med sin uttalelse ikke spesielt tenkte på muligheten av farskap i forhold til svangerskapstiden.

F innrømmet likeledes å ha hatt samleie med C (B) under et besøk i Y i mars 1965.

Side:614

Retten kan mot C's (B's) benektelse ikke på grunnlag av de foran refererte uttalelser anse det godtgjort at F har hatt samleie med barnemoren i mars eller i begynnelsen av april 1962. Det tilføyes at hun synes å ha vært noe interessert i F, og det er vanskelig for retten å forstå hvorfor hun så bestemt skulle skjule sin forbindelse med ham.

Det er videre i saken avhørt flere av barnemorens bekjente, og det synes som om det i hennes bekjentskapskrets har vært snakket en del om hvem som kunne være far til det barn hun ventet.

Det er herunder ikke fremkommet sikre opplysninger om at hun i løpet av mars eller begynnelsen av april 1962 har hatt seksuell forbindelse med andre enn A og D. De løse og ubestemte antydninger som foreligger, kan retten ikke bygge noe på.

Det er innhentet en uttalelse fra Rettsmedisinsk Institutt om den blodtypestatistiske farskapsindeks hvoretter denne for F er ca. 11, for E ca. 1 og for A ca. 0,5.

Da de øvrige opplysninger bestemt peker i retning av A, kan disse statistiske beregninger ikke tillegges noen vekt. Det vises til redegjørelse fra professor J. Lundevall i Retstidende 1961 side 123, spesielt side 127. - - -

Lagmannsretten er således kommet til at det ikke er godtgjort at C (B) på den tid da hun kan være blitt med barn, har hatt samleie med andre enn A og D. Det er åpenbart at A's farskap da er vesentlig mere sannsynlig enn D's, jfr. lov om barn utenfor ekteskap §21 annet ledd. Retten ser som nevnt bort fra samleiet med E 18. april 1962.

Det foreligger heller ikke for øvrig omstendigheter som skulle gjøre det lite trolig at A er far til barnet. - - -