Rt-1968-672

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-06-08
Publisert:	Rt-1968-672
Stikkord:	Fiskerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 83/1968
Parter:	Brekken Sameie v/styrets formann, Jørgen O. Kurås (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen) mot Anders O. Brynhildsvoll m.fl. (advokat Inge Kolberg - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Gundersen, Endresen, Bahr, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Helgesen: I forbindelse med utskiftning over utmarken m.v. i Brekken Sameie avsa jordskifteretten i Gauldal og Strinda jordskiftesogn med jordskiftedommeren i Hedmark og Østerdal som settedommer den 28. september 1964 kjennelse nr. 10 med denne slutning: «Sætereiendommer og skogteiger

Side:673

tilknyttet gårdsbruk utenom sameiets grenser, eller også ikke tilknyttet noe gårdsbruk, har ikke fiskerett i Brekken sameie. - - -»

Denne kjennelse ble påanket til Frostating lagmannsrett av Joar Tamnes, Anders O. Brynhildsvoll, Per Brynhildsvoll, Alf Liff, Arne Kokkvoll og Odd Kleveland.

Lagmannsretten avsa dom 20. oktober 1966 med følgende domsslutning:

«I. 1) Anders O. Brynhildsvold, som eier av Langvika, gnr. 83 bnr. 2 og 3,

2) Joar Tamnes, som eier av Nilsvolden gnr. 89 bnr. 7.

3) Alf Liff, som eier av Nyvolden, bestående av gnr. 87 bnr. 7, gnr. 97 bnr. 1 og gnr. 81 bnr. 3, og

Brynhildsvoldvolden, bestående av gnr. 100 bnr. 4 og 6, og gnr. 106 bnr. 2,

4) Arne A. Kokkvold, som eier av Kokkvoldvolden, bestående av gnr. 82 bnr. 3 og gnr. 89 bnr. 1,

alle eiendommer i Røros herred,

har fiskerett innenfor Brekken Sameie, begrenset til Rienområdet.

II. 5) Per J. Brynhildsvold, som eier av Tjæråøyan, ikke særskilt skyldsatt skogteig ved Øversjøen i Rien,

6) Odd Kleveland, som eier av Kaasavolden, gnr. 89 bnr. 10, begge i Røros herred,

har ikke sådan fiskerett.

III. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.»

Sameierne innen Brekken Sameie har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår de setereiere som ble tilkjent fiskerett, jfr. domsslutningen pkt. I.

Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett.

Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Saksforholdet fremgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

De ankende parter gjør for Høyesterett i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Når det gjelder lagmannsrettens dom, omfatter angrepet på dommen spesielt følgende punkter, der de ankende parter mener at lagmannsretten har tatt feil:

1. Lagmannsretten har ikke tillagt Høyesteretts dom av 25. april 1961, jfr. Rt-1961-507, tilstrekkelig vekt. Ved denne dom ble det, hevdes det, slått fast at de ankende parter har eksklusiv fiskerett innen grensene for det såkalte Brekken Sameie.

2. Lagmannsretten har tatt feil når den har fortolket de opprinnelige utskillelser og overdragelser av setereiendommer som omfattende rett til fiske.

3. Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke i forhold til de øvrige sameiere var noe til hinder for å overdra fiskerett sammen med setereiendommene.

4. Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten har tatt feil ved fastsettelsen av den geografiske utstrekning av

Side:674

ankemotpartenes fiskerett. I betraktning av at atkomstdokumentene overhodet ikke omhandler fiskerett - må hevdes det - ankemotpartenes mulige rettigheter iallfall begrenses til de vann som ligger innenfor eller grenser mot setereiendommene. Atter subsidiært er det gjort gjeldende at omfanget - innholdet - av fiskeretten må være begrenset til husbehov i tilknytning til seterdrift.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og bevisopptakene for Høyesterett, og det offentlige for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Ankemotpartenes påstand for Høyesterett er:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Brekken Sameie v/styrets formann Jørgen O. Kurås tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert, samt å erstatte Anders O. Brynhildsvoll, Joar J. Tamnes, Alf Gustav Liff og Arne Kokkvoll sakens omkostninger for lagmannsretten, og for bevisopptaket for Høyesterett.»

Ankemotpartene gjør gjeldende samme anførsler og de samme rettslige synspunkter som for lagmannsretten.

Det er fremlagt en rekke nye dokumenter for Høyesterett, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Gauldal herredsrett med avhør av parter og 2 vitner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg kan ikke se at lagmannsrettens dom bygger på noen uriktig rettsanvendelse, og det er etter mitt skjønn heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike den bevisvurdering som ligger til grunn for dommen.

Anken for Høyesterett gjelder 4 setereiendommer, som alle ligger innenfor grensene av Brekken Sameie og som alle er utskilt fra de såkalte sameiegårder i Brekken. Brukerne var selveiere av gårdene med tilhørende setre, som de for så vidt fritt kunne selge. De 4 setereiendommer tvisten gjelder, er alle særskilt skyldsatt, og ble i løpet av siste halvdel av forrige århundre etter hvert ervervet av ankemotpartenes rettsforgjengere, hvis hjemmel til de enkelte setereiendommer ikke er omtvistet.

Når det gjelder Brekken Sameies historie, finner jeg det tilstrekkelig å vise til Høyesteretts dom i Rt-1961-507 flg. og de opplysninger som ellers er gitt i den påankede lagmannsrettsdom. Den pågående utskiftning av det gjenværende fellesskap i Brekken Sameie gjelder bl.a. fisket, som under den utskiftning av fellesskapet som ble avsluttet i 1883 skulle «være fælleds, således som det hittil har været».

Ankemotpartene, hvorav 3 i dag fortsatt har gårdsbruk i Aursundgrenda beliggende utenfor grensene for Brekken Sameie, er ved lagmannsrettens dom tilkjent fiskerett innenfor Brekken

Side:675

Sameie, begrenset til Rien-området. Grensene for dette område, som før 1800 ble hevdet til privat eiendom som en del av Brekkenområdet, er ikke omtvistet mellom partene.

I lagmannsrettens dom er det gitt en nærmere beskrivelse av de enkelte setereiendommer tvisten gjelder, hvortil jeg for så vidt henviser. I tilslutning til lagmannsrettens omtale av ankemotpart nr. 1 Anders O. Brynhildsvolls eiendom nevner jeg at det var Ole Adamsen Brynhildsvold som ved skjøte av 16. juli 1883, tgl. 25. august 1883, bl.a. solgte setereiendommen Langviken til ankemotpartens farfar Anders Johnsen Bækos.

Som påpekt av lagmannsretten var Rien-området et naturlig ekspansjonsområde for Aursund-oppsitterne. Det var naturlig for dem å ha setrer i dette område og dermed kunne utnytte de herligheter og rettigheter som normalt hørte med til gårds- og seterdrift. Jeg er enig med lagmannsretten i at overdragelsen av setereiendommene på bakgrunn av forholdene må forstås derhen at overdragelsene også omfattet fiskerett i Rien-området selv om dette ikke er uttrykkelig sagt i vedkommende hjemmelsdokument. Under de foreliggende forhold måtte retten til fiske nærmest fremtre som en selvfølgelig rett, og dersom den ikke skulle følge med ved overdragelsen av setereiendommene, må man anta at partene ville ha sagt dette uttrykkelig i de respektive hjemmelsdokumenter.

I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at ankemotpartene og deres rettsforgjengere har utøvd fiske i området «ikke bare innenfor sine egne eiendommer, men også utenfor disse, i vann og vassdrag som lå laglig til», og at «dette har skjedd uten påtale fra de interesserte sameiere». Jeg legger videre til grunn at fisket fortsatt ble utøvd også etter at det fra sameiernes side på et meget sent tidspunkt ble reist tvil om Aursund-oppsitternes fiskerett. Jeg ser utøvelsen av fisket som en omstendighet der sterkt støtter den forståelse av de opprinnelige overdragelsesdokumenter som lagmannsrettens dom bygger på.

Man kan så reise det spørsmål om det i forhold til de øvrige sameiere var noe til hinder for å la fiskerett følge med ved overdragelsen av setereiendommene eller med andre ord om vedkommende sameier som solgte med fiskerett dermed disponerte over sin andel av fisket på en måte som var i strid med de rettsregler som den gang gjaldt for rettsforholdet mellom sameierne. Dette forhold kunne i så fall tale mot den forståelse av overdragelsene at fisket var med. Lagmannsretten har besvart spørsmålet med nei. Den uttaler generelt om spørsmålet: «Når det gjelder det rettslige spørsmål, hvorvidt det var i strid med sameierettslige regler å foreta overdragelse av andel i den felles fiskerett, legger lagmannsretten til grunn at det ikke kunne være noe til hinder for dette, forutsatt at overdragelsen av selve grunnen var foretatt til en tid da fellesskapet i fisket ikke hadde noen vesentlig betydning for oppsitterne og spesielt, at en uvesentlig utvidelse av kretsen av samfiskeberettigede, spilte liten rolle i forhold til det veldige produktive fiskevannsareal det her dreier seg om.»

Side:676

Jeg kan tiltre dette, idet jeg legger til grunn at den faktiske situasjon ved overdragelsen av de 4 setereiendommer saken gjelder var slik som lagmannsretten her forutsetter.

Med hensyn til den geografiske utstrekning av ankemotpartenes fiskerett er jeg også enig med lagmannsretten.

Når det gjelder innholdet av fiskeretten, kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig grunnlag for å begrense den fiskerett som fulgte med de opprinnelige salg av setereiendommene til husbehov i tilknytning til seterdrift. Fiskeretten må anses knyttet til eiendommen uten hensyn til om vanlig seterdrift foregår. Derimot - og det er akseptert av ankemotpartene - ligger det en begrensning i det forhold at ankemotpartenes fiskerett er gitt «med påhefte av sameiernes rett», jfr. lagmannsrettens bemerkninger om dette. For Høyesterett har ankemotpartene gitt uttrykk for at en følge av dette er at de ikke gjør krav på andel i sameiets inntekter ved utleie og utstedelse av fiskekort.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes.

Etter utfallet av anken må de ankende parter ved Brekken Sameie betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige, og til ankemotpartene i anledning av bevisopptaket til bruk for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Brekken Sameie til det offentlige 8.600 - åtte tusen seks hundre - kroner og til Anders O. Brynhildsvoll, Joar J. Tamnes, Alf Gustav Liff og Arne A. Kokkvoll 1.700 - ett tusen sju hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Bahr og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Iver Klinge med jordskiftemenn):

- - -

Kjennelse (10):

De eiendommer det her gjelder er alle beliggende på det såkalte Rienområdet, jfr. lagmannsrettsdom avsagt den 2. oktober 1959, unntatt gnr. 96 bnr. 4, Elven, eier Jon J. Ryen sen., utskilt fra gnr. 96, bnr. 1 i 1859.

Eiernes rettsforgjengere var regnet som loddeiere ved utskiftningen sluttet i 1883, unntatt eieren av den skogteigen som Per Brynhildsvolds bestefar kjøpte av Ole O. Sjøvolds far, gnr. 132 bnr. 315, gnr. 106 bnr. 2, gnr. 87 bnr. 7 (utskilt 1895) og gnr. 89 bnr. 10, utskilt i 1925. - - -

Det er ikke fremlagt dokumenter som Viser at noen av de ovenfor nevnte eiendommer har fiskerett. - - -

Side:677

De eiendommer som det nå kreves fiskerett for, er alle utskilt etter 1850.

Det må gjelde som en alminnelig regel at sameiebruk ikke kan skilles fra en felles fiskerett, uten at brukets egen andel forminskes i tilsvarende grad. Det er også rimelig å anta at de andre sameiere, hvis de er innkalt, kan protestere hvis de mener de er skadelidende og derved hindre tinglysing av skylddelingen. Blir ikke sameierne innkalt, kan en slik skylddeling ikke være bindende for dem.

Som det er sagt ovenfor, er det ikke blitt fremlagt dokumenter som viser at de fraskilte bruk har fiskerett. At de har drevet fiske fra eiendommene er uten betydning selv om de sier det er praktisert fra gammelt av. - - -

Til støtte for det syn som her er fremholdt om fraskilte setereiendommer hvis eiere påstår å ha fiskerett, kan nevnes Høyesterettsdom, Rt-1906-72. Så vidt en kan se er denne sak ikke helt analog med de tilfeller det her gjelder, men gir støtte for den rettslige bedømmelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Sund og Kr. Fr. Myrdahl og byrettsdommer Henrik Greve Hartmann):

Den 16. mars 1883 ble det avsluttet en utskiftning over den del av det tidligere Brekken herred, som i grove trekk ligger øst for en linje Lilleholmen i Aursunden til Tjæråen mot Ålen grense og nord for Vauldalen. Utskiftningen av dette ca. 200 kvkm. store område var ikke fullstendig, idet den i det vesentlige var begrenset til en oppdeling av beite i havnegrupper. Fisket ble ikke berørt, og det heter herom i forretningen: «1. At Fiskeriet, som man ikke finder nogen Fordel i at udskifte, skal være fælleds, saaledes som det hidtil har været. En Undtagelse herfra er Fiskeriet i Søen Bolagen, dette er en spesiel og udelukkende Eiendom under Gaarden Ryen. Paa spesiel Henvendelse og Anmodning derom, skjøndt Udskiftningsretten anseer det ufornødent bestemmes, at Fiskerne forbeholdes fornøden Rettighed til at tørre sine Garn, hvor man finder det bekvemmest, selv paa anden Mands Grund.»

Det gjenværende fellesskap, som etterhvert ble preget av en stadig fastere organisering av en felles utnyttelse av fisket, er nå gjort til gjenstand for ytterligere utskiftning, som ble begjært 16. februar 1953, over «Utmarken i sin helhet med skog, beite, slått og fiske og dertil muligens innmark som ligger i Brekken Sameie. Areal ca. 200 km2».

Den ovennevnte organisering av den felles fiskeutnyttelse omfattes av 39 grunneiere (i det vesentlige med eiendommer innenfor Brekken skolekrets). Denne organisasjon har siden lang tid tilbake vært benevnt Brekken Sameie. Det bemerkes at disse ikke tilsvarer den personkrets som under skiftet i 1883 var benevnt loddeiere. Brekken Sameie er ikke å betrakte som en juridisk person, og det er således de nevnte 39 grunneiere som har vært reelle parter i en rekke rettssaker vedrørende sameiet. Men i prosessuell henseende har de opptrådt som en enhet, og vil i det følgende bli nevnt som Brekken Sameie (eller Sameiet).

Under det siste jordskiftets gang oppsto det tvist mellom Sameiet og endel personer innen skolekretsen om rett til deltakelse i fellesfisket. De fleste av disse var ikke eiere av jordbruk eller av sætereiendommer (de

Side:678

såkalte «jordløse»), men noen få personer med sætereiendommer innen fiskeområdet, tok også opp krav om fiskerett. For å få avgjort tvisten anla Sameiet sak (senere kalt «fiskesaken») mot de nevnte personer, som imidlertid ble frifunnet ved Gauldal herredsretts dom av 20. juni 1958. Saken ble ført videre, og Høyesterett avsa endelig dom den 25. april 1961 med stadfestelse av lagmannsrettens dom av 2. oktober 1959. I sistnevnte dom ble de «jordløse»s krav om fiskerett avvist, mens noen få av sætereierne ble tilkjent fiskerett på spesielle premisser.

Det ovennevnte jordskifte, påbegynt i 1953, fortsatte sin gang, og under dette jordskifte oppsto det påny tvist om fiskerett innenfor Sameiet. Som motparter opptrådte nå 6 personer (herav 4 jordbrukere, boende ved Aursunden vest for Sameiets grenser, 1 «jordløs» person fra Brekken og 1 hytteeier, bosatt i Trondheim), som alle eier utmarksstrekninger i det såkalte Rien-område innenfor Sameiets grenser. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Som et ledd i grunnlaget for avgjørelsen i saken må de avgjørelser som er truffet av Høyesterett og lagmannsretten i «fiskesaken» i visse henseender tillegges stor betydning. Dette gjelder først og fremst den omstendighet at de nevnte dommer har fastslått eiendomsrett, fra nærmere bestemte tidspunkter, for rettsforgjengerne til medeierne i Brekken sameie. Men forøvrig ligger saksforholdet meget forskjellig an i de to saker. I «fiskesaken» angikk tvisten i det vesentlige en konflikt mellom sameierne og de «jordløse», d.v.s. innvånere av samme skolekrets som sameierne og nære naboer til disse, men som selv ikke drev jordbruk, og ikke eide utmarksstrekninger i sameiet. I nærværende sak dreier det seg derimot om personer fra et annet bygdelag, som alle har ervervet sætereiendommer innenfor sameiets grenser, og knytter sine krav om fiskerett til disse eiendommer. Lagmannsretten må derfor på fritt grunlag vurdere de ankende parters krav i nærværende sak. Dette er ikke til hinder for at «fiskesaken»s avgjørelser i visse henseender kan tillegges mer eller mindre direkte betydning, i særdeleshet hvor den tar stilling til personer som var eiere av grunn innenfor sameiet. Også når det gjelder opplysninger og generelle konstateringer i dommene, vil de i større eller mindre grad være veiledende for avgjørelsen i nærværende sak.

Når det gjelder partenes generelle anførsler forøvrig, skal lagmannsretten bemerke:

Man er enig med de ankende parter i at det ved overdragelsen av en sætereiendom, i den tid det virkelig foregikk sæterdrift, og til jordbrukere, for hvem sæterdriften inngikk som et naturlig ledd i deres næring, er det et naturlig hovedsynspunkt at retten til fiske måtte følge med. Fra oppsitternes familie oppholdt det seg folk hele sommeren på sæteren, ofte hele familien, og det måtte da anstille seg som et naturlig behov at man kunne utøve fiske til familiens husholdning. Lagmannsretten legger til grunn at dette behov som en hovedregel var så sterkt at det måtte ansees som en mangel ved en sætereiendom hvis der ikke gas anledning til tilstrekkelig fiske. Man finner derfor å måtte fortolke de opprinnelige overdragelser, etter utskillelser fra sameiendommer, som omfattende retten til fiske, selv om dette ikke sto uttrykkelig i noe adkomstdokument. At dette uttrykkelig var gjort i auksjonsskjøtet av 1770 til Ole Sjøvold (hvis rettsetterfølgere ved «fiskedommen» ble gitt

Side:679

fiskerett), mens dette ikke var gjort i skjøtet til samme oppsitter av 1767, kan ikke gi foranledning til den slutning at en taushet om fiskeretten innebærer at denne ikke er overdratt. Man må gå ut fra at auksjonsskjøtet av 1770, som var satt opp av sorenskriveren, fulgte en gjengs formular, hvor man ofte til overflod foretok lange oppregninger av de ulike herligheter, og det følger ikke derav at retten til fiske nødvendigvis måtte være nevnt ved en privat overdragelse.

I hvilken grad dette hovedsynspunkt kan slå ut for hver enkelt av de ankende parter, vil nærmere bli behandlet nedenfor.

Når det gjelder det rettslige spørsmål, hvorvidt det var i strid med sameierettslige regler å foreta overdragelse av andel i den felles fiskerett, legger lagmannsretten til grunn at det ikke kunne være noe til hinder for dette, forutsatt at overdragelsen av selve grunnen var foretatt til en tid da fellesskapet i fisket ikke hadde noen vesentlig betydning for oppsitterne og spesielt, at en uvesentlig utvidelse av kretsen av samfiskeberettigede, spilte liten rolle i forhold til det veldige produktive fiskevannsareal det her dreier seg om. I hvilken utstrekning disse synspunkter vil slå ut for de enkelte parter, vil bli drøftet nærmere nedenfor.

På bakgrunn av de forutgående generelle betraktninger vil lagmannsretten gå over til å drøfte de konkrete omstendigheter for hver enkelt av de ankende parter.

1. Anders Brynhildsvold. Hans sætereiendom ble ved to overdragelser i 1883 solgt til Anders Brynhildsvolds rettsforgjenger Ole Adamsen. Denne, som var regnet som loddeier under skiftet i 1880-83, drev sæter på eiendommen, og dette har fortsatt til for få år siden. Det har alltid vært drevet fiske i Rien, idet eiendommen har en ca. 5 km. lang strand til sjøen.

Ut fra sine generelle vurderinger finner lagmannsretten at det fulgte fiskerett med overdragelsen av sætereiendommene.

2. Per J. Brynhildsvold. Hans hovedbruk har fra gammelt av eid sætereiendommen Bjørgen ved Øversjøen, utenfor sameiet. Det har her vært utøvd sæterdrift og i tilknytning hertil har man hatt båt i Øversjøen og drevet fiske. I 1905 kjøpte hans farfar «et engslette ved Kjeraaen paa Ridalen» av Ole O. Sjøvold, hvis eiendomsrett bygget på det ovennevnte auksjonsskjøte av 1770. Eiendommen, som i det vesentlige er skogkledd, utgjør ca. 300 mål. Den er ikke særskilt skyldsatt. Eiendommen grenser ikke til Bjørgen, og det har ikke vært anlagt noen sæter der. Lagmannsretten legger til grunn at det husbehovsfiske Brynhildsvold har drevet, har vært utøvd med basis i eiendommen Bjørgen, og at den nye eiendom ikke har medført noen forandring eller utvidelse av fisket. Ervervet av den nye eiendom har ikke øket behovet for fiske. Man finner det derfor ikke naturlig at kjøpet av skogteigen skulle innbefatte rett til fiske i Rien. I tilfelle måtte dette ha vært uttrykkelig sagt i hjemmelsdokumentet. Hvorvidt man hadde hatt adgang til dette, uten samtykke av de øvrige sameiere på et så vidt sent tidspunkt som 1905, behøver lagmannsretten ikke ta stilling til.

3. Joar Tamnes. Hans eiendom er en gammel sæter, som ligger lengst nord langs Tjæråen, og ble utskilt fra sameiegård allerede i 1855. Eiendommen var kjøpt av Ingebrigt Davidsen Evavoll, som på dette tidspunkt bygslet gård av Røros verk (utenfor sameiet). Så tidlig som denne

Side:680

utskillelse fant sted, finner lagmannsretten det lite tvilsomt at man i overdragelsen må innfortolke en rett til fiske. Man viser for så vidt til hva som ovenfor er sagt om Anders Brynhildsvolds eiendom. Men eiendommens senere hjemmelshistorie er egnet til å reise tvil om hvorvidt det fremdeles følger fiskerett med. Det er således uklart hvem som har eid eiendommen etter Ingebrigt Davidsen og hvorvidt den har vært brukt. Man vet at den i 1907 av Jørgen S. Sødal ble solgt til Johannes Olsen Kokkvold, og av dennes sønn i 1941 til Joar Tamnes. Det er ikke godtgjort at noen av disse var jordbrukere, eller at de har brukt eiendommen som sæter, og således hadde behov for fiske som et ledd i deres jordbruksnæring. Om Tamnes er det opplyst at han har eid gård, mens han idag driver annen virksomhet.

På tross av denne uklarhet finner lagmannsretten, på bakgrunn av den tidlige utskillelse fra sameiegård, og den omstendighet at den siden har vært udelt, at den engang medfulgte fiskerett fremdeles må til ligge eiendommen. Selv om en eller flere av de siste overdragelser skjedde til «jordløse», bør den omstendighet at overdragelsen ikke har utvidet kretsen av sameieberettigede til fiske, innebære at fiskeretten fremdeles må være i behold.

4. Alf Liff. Denne eier en rekke utmarkseiendommer innenfor sameiet, fordelt over 6 forskjellige bruksnummer, som alle antas utskilt fra sameiegårder i løpet av 1880-90 årene. Eiendommene er samlet i 2 grupper, den ene med sæteren Brynhildsvoldvolden og beliggende oppunder Notåsen i Ridalen, den andre kalles Nyvolden, og ligger noe lenger sør, på Sølennet, og inntil linjen Lilleholmen-Mysmervola. På Brynhildsvoldvolden har det vært sætret inntil 1959, mens det ikke foreligger sikre opplysninger om fast sæterdrift på Nyvolden. Men det er utvilsomt gammel sætervoll, og som tidligere nevnt, har den antakelig vært i Aursundoppsitternes eie før 1688 da den gikk over til sameiegården Saksgård.

På samme måte som for Anders Brynhildsvold finner lagmannsretten at det må være tilknyttet fiskerett til begge sætereiendommer.

5. Arne A. Kokkvold. Denne Aursund-oppsitter eier sætermarken Kokkvoldvolden i Kjærålien, fordelt på eiendommene gnr. 82 bnr. 3 og gnr. 89 bnr. 1, og utskilt i 1852 til 1878 fra sameiegården Lien, og ervervet av Kokkvolds rettsforgjenger Hans Andreassen Jamtvoll i 1869 og 1878. På eiendommen har Kokkvolds rettsforgjengere drevet sæterbruk inntil 1958.

Også her finner lagmannsretten at vilkårene er til stede for fiskerett, idet man viser til den begrunnelse som er gitt for nr. 1 og 4 ovenfor.

6. Odd Kleveland. Denne ervervet i 1962 den gamle sætervoll Kaassavolden gnr. 89 bnr. 10. Lagmannsretten går ut fra at formålet med kjøpet var å bruke den som sportseiendom. Kleveland er bosittende i Trondheim, og har, så vidt vites, ingen annen tilknytning til Brekken. Kaasavolden ble først utskilt fra sameiegård i 1925, nemlig fra Nilsgården. Etter de foreliggende opplysninger skjedde salget til Johannes Olsen Elgsjøen. Den ble overtatt av dennes sønn Bjarne Røkbuvold, etter hvis død den i 1952 ble solgt til Leif Megård. Det fremgår av Rørosboken at Johannes Olsen og hans hustru Katrine kjøpte eiendommen «til seter», men forøvrig vites intet om hvordan eiendommen er blitt brukt siden dens utskillelse i 1925.

Side:681

Lagmannsretten finner ikke å kunne innfortolke fiskerett i overdragelsen i 1925. På det tidspunkt var fellesfiske innen Brekken sameie fast organisert, og betegnet en ikke ubetydelig herlighet for sameierne. Det har formodningen mot seg at fiskerett på dette tidspunkt skulle følge med når dette ikke var uttrykkelig nevnt, og meget taler også for at samtykke fra de øvrige sameiere på dette tidspunkt var nødvendig for en lovlig overdragelse.

I ovenstående betraktninger har lagmannsretten foreløpig innskrenket seg til å ta stilling til om noen av de ankende parter overhodet har fiskerett. Etter partenes anførsler er det imidlertid også nødvendig å ta standpunkt til fiskerettens nærmere natur og dens geografiske begrensning. Når det gjelder det siste spørsmål finner lagmannsretten at fiskeretten, - etter de hovedsynspunkter som er lagt til grunn - må være begrenset til det såkalte Rien-område, d.v.s. området vest for en linje Øversjøen-Rien-Myssmervola-Lilleholmen. Når det gjelder to av partene, Anders O. Brynhildsvold, som eier av sæterparsellen gnr. 83 bnr. 3, og Arne Kokkvold, som eier av parsellen gnr. 89 bnr. 1, har de påstått å ha fiskerett innenfor hele Brekkengodset. Og når det gjelder Alf Liff, hevder han å ha fiskerett, foruten til «Rien-området», også til det område som i vest er begrenset av linjen Lilleholmen-Myssmervola, og øst av Glomma elv mellom Rien og Aursunden. - - -

Når det gjelder selve innholdet av fiskeretten innenfor Rien-området, tar lagmannsretten til utgangspunkt at denne er begrenset av det alminnelige fellesskap til fiske som de egentlige sameiere har også innenfor dette område, fastslått ved utskiftningen av 1883 og «fiskedommene». De 4 ankende parter som er tillagt fiskerett får altså denne begrenset med påhefte av sameiernes rett. På den annen side er det ikke grunnlag for å begrense de 4 parters fiskerett til å fiske innenfor sine egne sætereiendommer. Grunnlaget for fiskeretten ligger - som ovenfor er gjort rede for - bl.a. i det generelle forhold at hele Ridalen var et naturlig ekspansjonsområde for angjeldende Aursundoppsitteres sæterinteresser. Det er også på det rene at de alle har utøvd sitt fiske, ikke bare innenfor sine egne eiendommer, men også utenfor disse, i vann og vassdrag som lå laglig til. Dette har skjedd uten påtale fra de interesserte sameiere. Man finner det derfor best i samsvar med grunnlaget for fiskeretten at denne utstrekkes til hele Rien-området, d.v.s. inntil linjen Øvresjøen-Rien-Myssmervolen-Lilleholmen. Men de er ikke sameiere innenfor dette område. Det fellesskap i fisket, som er statuert ved utskiftningen i 1883, og som senere har festnet seg og videre organisert som Brekken Sameie, må fortsatt være forbeholdt de egentlige sameiegårder. Hvorvidt noe annet må gjelde for Esten og Ole Sjøvold som ved «fiskedommene» ble anerkjent som «medberettiget til fisket innen Rien området» kan nærværende rett ikke ta standpunkt til. Esten og Ole Sjøvolds fiskerett var konkret bestemt ut fra Sjøvold-oppsitternes særlige stilling. - - -

Side:682