Rt-1968-78

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-02-03
Publisert:	Rt-1968-78
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1968
Parter:	Wifstavarfs Aktiebolag (høyesterettsadvokat Jens Bugge) mot 1. Hans P. Skåle, 2. Hans O. Skåle (advokat Trygve Wennevik - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Nygaard, Leivestad, Gundersen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	LOV-1869-03-06-§1, Vasdragsloven (1887) §46

Dommer Endresen: Hans Pedersen Skåle og Fagerviks Travaru Aktiebolag - senere kalt Fagervik - opprettet 29. august 1892 kjøpekontrakt hvoretter Skåle solgte sin eiendom gnr. 33 bnr. 4 i Sørli for kr. 3.000,-, hvorav siste avdrag på kr. 500,- skulle betales i november 1896. Fagerviks representant - selskapets skoginspektør Emil Andersson - avgav samtidig erklæring om at han innestod for at Hans Pedersen Skåle inntil utgangen av 1896 skulle få kjøpe tilbake innmarken med påstående hus og visse andre nærmere angitte herligheter for kr. 500,-. Eiendommen ble samme dag tilskjøtet Fagervik. Etter salget ble Hans Pedersen Skåle boende på eiendommen og drev fortsatt gårdsbruk der uten at det foreligger eksakte opplysninger om hvorledes forholdet mellom ham og Fagervik var ordnet. Noe gjenkjøp fant ikke sted før det 3. januar 1905 ble opprettet kjøpekontrakt mellom Fagervik og Skåle, hvoretter sistnevnte for kr. 800,- kjøpte gårdens innmark og setervoll med påstående hus, videre i alt 150 dekar skog samt skogslåtter, havneganger og rett til å ta avfall etter skoghugst til brenneved.

Ved minnelig overenskomst mellom eierne av Skåle-gårdene under utskiftning i 1887-89 var Hans Pedersen Skåle - uavhengig av strandlinjer - for sin gård tildelt fiskerett på to nærmere angitte strekninger i Ulen og Strømmen. Etter ordlyden omfattet kjøpekontrakten og skjøtet av 29. august 1892 eiendommen gnr. 33 bnr. 4 med alle tilliggende herligheter og rettigheter uten at noe unntak var gjort for fiskeretten. På den annen side er denne ikke omtalt i Emil Anderssons erklæring av samme dag om rett for Hans Pedersen Skåle til gjenkjøp av innmark m.v. og heller ikke i kjøpekontrakten av 3. januar 1905, den derpå følgende skylddeling av 26. juni 1906 - hvor den frasolgte del fikk betegnelsen gnr. 33 bnr. 20 Trøen - eller i skjøtet fra Fagervik til Hans Pedersen Skåle av 10. juli 1906. Tvisten i denne sak gjelder da spørsmålet om hvorvidt fiskeretten nå tilligger gårdsbruket, gnr. 33 bnr. 20, eller de skogparseller som Fagervik beholdt under samme bruksbetegnelse som den udelte eiendom tidligere hadde hatt, gnr. 33 bnr. 4.

Fagervik gikk konkurs i 1905-06, og gnr, 33 bnr. 4 ble sammen

Side:79

med en rekke andre eiendommer og uthugstrettigheter som selskapet eide i daværende Sørli, nå Lierne herred, og i Sverige overtatt av Wifstavarfs Aktiebolag - senere kalt Wifstavarf. Dette selskap ble i 1965 overtatt av Svenska Cellulosa Aktiebolaget, men det består fortsatt som eget rettssubjekt. Ved kjøpekontrakt av 3. januar 1968 solgte Wifstavarf sine eiendommer og uthugstrettigheter i Lierne herred til staten v/Nord-Trøndelag Fylkeslandbruksstyre for kr. 1.000.000,-. I kontrakten er det avtalt at Wifstavarf skal føre den foreliggende høyesterettssak videre til endelig avgjørelse, og at staten v/Nord-Trøndelag Fylkeslandbruksstyre skal betale ytterligere kr. 60.000,- dersom Wifstavarf får medhold i saken.

I 1932 ble bnr. 29 utskilt fra gnr. 33 bnr. 20, og ankemotpartene Hans P. Skåle og Hans O. Skåle er nå eiere av hver sin av de nevnte eiendommer. Tvisten oppstod i 1959 da ankemotpartene påtraff noen av Wifstavarfs folk mens disse fisket i den del av Strømmen hvor eieren av gnr. 33 bnr. 4 ifølge utskiftningen i 1887-89 skulle ha fiskeretten. Da partene ikke kunne komme til enighet om hvem som nå innehar retten, reiste Wifstavarf i 1964 sak mot Hans P. Skåle og Hans O. Skåle for å få dem kjent uberettiget til å utøve fiske på de strekninger i Ulen og Strømmen hvor eieren av gnr. 33 bnr. 4 i 1887-89 ble tillagt fiskerett. Namdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 25. november 1965 dom med slik domsslutning:

«1. Den i utskiftningsforretningen av 4/7-1887 på Skåle fastsatte fiskerett for Hans Pedersen i Ulen og Sundåen, jfr. utskiftningens post 16, tilhører eiendommene gnr. 33 bnr. 20 og 29 i fellesskap.

2. Innen 14 dager fra dommens forkynnelse betaler Wifstavarfs Aktiebolag, Vivstavarv, Sverige, til Hans P. Skåle og Hans 0. Skåle, Sørli, sakens omkostninger med kr. 2.000,00.»

Wifstavarf påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med to domsmenn, avsa 29. oktober 1966 dom med slik domsslutning:

«1. Namdal herredsretts dom av 25. november 1965 stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Wifstavarfs Aktiebolag, Vivstavarv, Sverige, til Hans P. Skåle og Hans O. Skåle saksomkostninger for lagmannsrett med 2.400 - totusenfirehundre - kroner.»

Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Wifstavarf har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. I anledning av lagmannsrettens dom har selskapet særlig anført at det på ingen måte var selvsagt at fiskeretten skulle følge gårdsbruket og ikke skogen, og har i den forbindelse vist til at det i andre tilfelle hvor spørsmålet om overføring av fiskerett har vært aktuelt, har vært truffet uttrykkelig bestemmelse om dette. Det bestrides at den av Fagervik avgitte erklæring om adgang for Hans Pedersen Skåle til gjenkjøp av selve

Side:80

gårdsbruket forutsatte at fiskeretten skulle følge gårdsbruket, og under enhver omstendighet var Fagervik - hevdes det - ikke i 1905-06 lenger bundet av tilsagnet i 1892. Det bestrides ikke at partene må ha vært oppmerksomme på fiskeretten ved Hans Pedersen Skåles gjenkjøp i 1905-06, men det måtte etter omstendighetene være hans sak å sørge for at den ble nevnt i overdragelsegdokumentene dersom meningen var at retten skulle følge gårdsbruket. Når intet sies om dette, er det å stille saken fullstendig på hodet heri å legge en uttrykkelig eller stilltiende godkjennelse fra Fagerviks side av at fiskeretten allikevel skulle følge. Når det gjelder utøvelsen av fisket, hevder den ankende part at Hans Pedersen Skåle i tiden 1892-1905 nærmest må ha stått i leilendingsforhold eller et leilendingslignende brukerforhold til Fagervik, og at han derfor i den egenskap har hatt en selvstendig rett til å fiske. Når han og hans rettsetterfølgere har fortsatt å fiske utover denne tid, skyldes det muligens at de villfarende har trodd at de fortsatt hadde rett til å fiske også etter at bruker- eller leilendingsforholdet var opphørt ved gjenkjøpet i 1905-06. Men dette kan i tilfelle ikke gi grunnlag for noe godtro-erverv i strid med hva der fulgte av avtalen. Og under enhver omstendighet kan en unnlatelse fra Wifstavarfs side av å gripe inn mot en slik bruksutøvelse, ikke regnes selskapet til skade all den stund det ikke har hatt kjennskap til dette fiske. Om selskapene selv ikke skulle ha utøvet sin fiskerett - noe som man nå savner opplysninger om for tidligere tiders vedkommende - kan dette ikke tillegges betydning; det avgjørende må etter Wifstavarfs mening være at fiskeretten fulgte med ved eiendomsoverdragelsen til Fagervik i 1892, men ikke ved gjenkjøpet av gårdsbruket i 1905-06, og selskapets rett tapes ikke ved ikkebruk med mindre eierne av gnr. 33 bnr. 20 har ervervet fiskeretten ved alders tids bruk, og det er ikke tilfellet her. Wifstavarf har nedlagt slik påstand:

«1. Den i utskiftningsforretning av 4. juli 1887-30. juli 1888 på Skåle fastsatte fiskerett for Hans Pedersen på strekningen i Ulen fra Myrråken øst for Korsen til Julemerket og i Sundåen fra Strømmen til Vadet tilhører gnr. 33 bnr. 4 i Sørli.

2. Ankemotpartene som eiere av gnr. 33 bnr. 20 og bnr. 29 i Sørli kjennes uberettiget til å utøve fiske på de under post 1 nevnte strekninger.

3. Hans P. Skåle og Hans O. Skåle dømmes til in solidum å betale til Wifstavarfs AB sakens omkostninger for alle retter.»

Hans P. Skåle og Hans O. Skåle, som av Justisdepartementet har fått bevilling til fri sakførsel, har tatt til gjenmæle og har stort sett gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Subsidiært har de gjort gjeldende at de i hvert fall må være blitt innehavere av fiskeretten gjennom alders tids bruk. De har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Wifstavarfs Aktiebolag dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger som benefisert sak.»

Side:81

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Namdal herredsrett, hvor ankemotpartene Hans P. Skåle og Hans O. Skåle og 9 vitner - hvorav 3 nye - har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter, men min begrunnelse faller ikke i alle deler sammen med deres, og jeg finner derfor å måtte presisere mitt syn noe nærmere.

I årene fra 1892 ervervet Fagervik i Sørli en rekke skogparseller, dels ved eiendomskjøp, dels i form av uthugstrettigheter. Det er under prosedyren for Høyesterett opplyst at Fagervik i alt foretok 13 eiendomskjøp og inngikk 13 uthugstkontrakter. 5 av eiendomskjøpene gjaldt gårdsbruk med skog, og i samtlige disse tilfelle har enten de tidligere eiere kjøpt igjen selve gårdsbruket, eller gårdsbruket er blitt avhendet til nye eiere; selv har selskapet bare beholdt skogen. For øvrig har eiendomskjøpene gjeldt rene skogparseller eller områder og rettigheter av betydning for fløtning og skogsdrift. Uthugstkontraktene har foruten bestemmelser om uthugstrett inneholdt bestemmelser om rett til å bruke grunn med tilhørende vann til avvirkning og transport av skogprodukter.

Bortsett fra når det gjelder den eiendom som omhandles i denne sak, fremgår det klart av dokumentene vedrørende de eiendomskjøp Fagervik foretok, at fiskerett som tillå de gårder som skogen ble skilt fra, fortsatt skulle følge gårdsbruket; når det gjelder to av kjøpene - nemlig vedrørende gnr. 33 bnr. 7 og 10 og gnr. 32 bnr. 5 og 6 - fulgte dog en del av fiskeretten den skogparsell som ble Fagerviks eiendom. Bare når det gjelder transaksjonene i 1892 og 1905-06 vedrørende gnr. 33 bnr. 4 er intet sagt om hvorvidt fiskeretten skulle følge gårdsbruket eller skogen. Som jeg allerede har vært inne på, er da Wifstavarfs syn det at gnr. 33 bnr. 4 i 1892 i sin helhet ble overdratt til Fagervik, og da Fagerviks samtidige erklæring om adgang for Hans Pedersen Skåle til gjenkjøp av gårdsbruket intet inneholdt om tilbakeføring av fiskeretten, fikk Skåle ingen rett til å kreve at fiskeretten skulle følge gårdsbruket. Om imidlertid erklæringen skulle innebære en slik beføyelse, er denne bortfalt i og med at fristen for å kreve gjenkjøp utløp ved utgangen av 1896. Overdragelsen av gårdsbruket gnr. 33 bnr. 20 må da ses isolert - løsrevet fra det tidligere forhold mellom partene - og inneholdt intet om at fiskeretten skulle følge gårdsbruket til tross for at partene må ha vært oppmerksomme på spørsmålet, jfr. de uttrykkelige bestemmelser i tilknytning til Fagerviks øvrige skogkjøp. Konsekvensen må da etter Wifstavarfs mening være at selskapet fortsatt er innehaver av fiskeretten. Jeg er ikke enig i dette syn.

Det foreligger ingen opplysninger om hvorfor Fagervik fikk seg overdratt hele eiendommen gnr. 33 bnr. 4 istedenfor bare de skogarealer som selskapet var interessert i. Jeg er imidlertid lite i tvil om at det var en klar forutsetning mellom partene at Hans Pedersen Skåle skulle få beholde selve gårdsbruket slik som resultatet ved gjenkjøpet i 1905-06 også endelig ble. Fagervik

Side:82

fulgte her det samme mønster som i de øvrige tilfelle hvor selskapet hadde fått seg overdratt gårdsbruk i tillegg til skogstrekninger, og i dette tilfelle var det endog utferdiget en uttrykkelig erklæring om at Skåle skulle få kjøpe gårdsbruket tilbake. Hans Pedersen Skåle ble da også boende på gården, og jeg må gå ut fra at han både før og etter gjenkjøpet i 1905-06 drev gårdsbruket på samme måte som han hadde gjort før 1892. Jeg tillegger det under disse omstendigheter ingen betydning at gjenkjøpet ikke ble gjennomført innen den frist som var satt i erklæringen av 29. august 1892. Det kan skyldes så mange ting - eksempelvis økonomiske vanskeligheter hos Fagervik som forsinket oppgjøret mellom partene, eller at fristen ble oversett, eller alminnelig sommel. Jeg nevner i denne forbindelse at også i to andre tilfelle hvor Fagervik i 1892 hadde overtatt gårdsbruk med skogstrekninger, ble gårdsbruket først i 1906 - antagelig foranlediget av Fagerviks konkurs - tilskjøtet den som overtok gårdsbruket, og det til tross for at kjøpekontrakter mellom Fagervik og vedkommende kjøper var opprettet henholdsvis i 1892 og 1899. Jeg ser det da slik at Hans Pedersen Skåles gjenkjøp av gårdsbruket i 1905-06 var en gjennomføring av den ordning som partene hadde vært enige om helt siden Fagervik i 1892 fikk overdratt gnr. 33 bnr. 4 til seg. Jeg tillegger det her ingen betydning at ordningen i 1905-06 på enkelte punkter ble noe annerledes enn skissert i Fagerviks erklæring av 29. august 1892; etter min mening dreier det seg her bare om justeringer ut fra hva partene etter forholdene i 1905-06 fant hensiktsmessige.

Hva så angår spørsmålet om hvorvidt fiskeretten når intet er sagt i dokumentene, skal følge gårdsbruket eller skogparsellene, er jeg ikke i tvil om at partene ut fra datidens forhold må ha ment at fiskeretten fortsatt skulle tilligge gårdsbruket. Sørli var den gang en avstengt fjellbygd med små gårder og karrige driftsforhold, og fisket inngikk som et helt nødvendig ledd i den naturalhusholdning som var den fremherskende. Om forholdene i 1905 da han som liten gutt kom til bygden, har tidligere lensmann Kaare Haabeth som vitne forklart: «- - - Næringsgrunnlaget var kreaturhold, jakt og fiske. Skogens verdi var meget liten. - Fisket var en vesentlig del av næringsgrunnlaget, hovedsagelig som fiske til eget bruk (vinterforsyning) og i noen men mindre grad som byttemiddel. Vitnet mener at det ved deling av eiendommene samtidig ble foretatt deling av fisket, det var nødvendig for en eiendom å ha fiske, og vitnet tror ikke at fisket ble frasolgt eiendommene. Vitnet sier at han ikke tror «en noenlunde normal mann» ville fraselge sin eiendom retten til fisket». Jeg finner det under disse omstendigheter helt uantagelig at Hans Pedersen Skåle som fortsatt skulle drive og beholde gården, har villet gi avkall på fiskeretten. Og det må også skoginspektør Emil Andersson - som var den som både i 1892 og 1905-06 opptrådte på vegne av Fagervik, og som etter språkføringen må være den som har konsipert dokumentene i hvert fall i 1892 - ha hatt klart for seg. Jeg kan under disse

Side:83

omstendigheter ikke tillegge det noen betydning at fiskeretten ikke er nevnt i noen av dokumentene.

Den senere utvikling bekrefter da at dette er riktig. I den føderådskontrakt Hans Pedersen Skåle 18. april 1910 fikk opprettet for seg og sin kone, har han betinget seg 1/8 av den fisk som «tages paa garn i gaardens fiskevann», noe som etter min mening direkte henspiller på avkastningen fra den fiskerett gnr. 33 bnr. 4 ble tillagt ved utskiftningen i 1887-89; på føderådskontrakten står som vitterlighetsvitne handelsmann J. A. Dahl som har bevitnet alle dokumenter i 1892 og 1905-06 og dessuten var skylddelingsmann ved skylddelingsforretningen vedrørende gnr. 33 bnr, 20 i 1906. Jeg må gå ut fra at fiskeretten i alle år etter 1905 har vært utøvet på vanlig måte av eierne av gnr. 33 bnr. 20, senere også bnr. 29. Det er opplyst at de også har drevet bortleie av fiskeretten. Først fra 1950-årene foreligger opplysning om et par tilfelle hvor funksjonærer hos Wifstavarf har fisket, og det ble da straks protestert fra gårdbrukernes side.

Wifstavarf har gjort gjeldende at Fagervik også hadde et særskilt motiv for å sikre seg fiskerett, nemlig at selskapet ønsket å skape mulighet til fiske for dets skogsarbeidere og andre ansatte, og videre at det var av interesse å få fiskerett i Strømmen som er et forholdsvis smalt løp mellom Ulen og Rengen, for å unngå kollisjon mellom fløtnings- og fiskeinteresser. Som jeg allerede har nevnt foreligger det imidlertid ikke før fra 1950-årene opplysninger om at noen av Wifstavarfs ansatte har forsøkt å fiske. Og når det gjelder fløtningen, inneholdt allerede den dagjeldende vassdragslov av 1887 §46 hjemmel for å få fastsatt fløtningsreglement til beste både for fløtnings- og fiskeinteresser slik at erstatningsansvar for skogeiere kunne unngås.

Jeg er enig i de tidligere retters avgjørelser med hensyn til saksomkostninger og finner at Wifstavarf også må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Wifstavarfs Aktiebolag til staten ved Justisdepartementet 9.000 - ni tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Gundersen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Th. Tharum med domsmenn):

Saken gjelder fiskerett.

Følgende er på det rene: Den 4/7-1887 ble holdt utskiftning over

Side:84

eiendommen Skåle, matrikkel nr. 164 i Lierne tinglag. Utskiftningen omfattet utmark og innmark for 8 bruk, deriblandt Skåle østre løpe nr. 200, eier Hans Pedersen. Etter utskiftningen fikk hans gård betegnelsen gnr. 33 bnr. 4.

Fiskeretten i Ulen ble ikke - som vanlig ellers - tillagt brukene utenfor deres eiendommer, men ble fordelt mellom oppsitterne «ved minnelig overenskomst». I henhold til denne overenskomst fikk Hans Pedersen fiskerett «i Ulen fra Myrråken øst for Korsen til Julesmerket og i Sundåen fra Strømmen til Vadet».

Det er denne fiskerett saken gjelder.

Ved kjøpekontrakt av 29/8-1892 solgte Hans Pedersen sin gård etter utskiftningen til det svenske selskap Fagerviks Trävaru Aktiebolag, nedenfor benevnt Fagerviken. Ifølge kjøpekontrakten omfattet kontrakten selve gården «med alt hva dertil hører och lagligen tilvinnas kan».

Kjøpesummen var kr. 3000,-, som skulle betales i terminer, siste termin i november 1896.

Samme dag utferdiget Fagerviken følgende erklæring til Hans Pedersen: «Undertäcknad Emil Anderson innestår å Fagerviks... vägnar för att Hans Pedersen Skåle skall innom tiden 1896 års utgång få köpa innjorden med nödigt odlingsland (dock icke skogbärande sådant) af sin i dag försolda gård... Skåle med påstående hus, husbehovsskog etter utvisning för en hemansbo, fjellslåtter, mulbete ock setervall, för en overenskommen köpesumma av kronor femhundra (500) kontant.»

Det i denne erklæring tilsagte gjenkjøp av innjorden fant dog ikke sted innen fristens utløp i 1896. Men ved kjøpekontrakt av 3/1-1905 solgte Fagerviken innjorden tilbake til Hans Pedersen. Kjøpekontrakten lyder således:

«Undertegnede Fagerviks Trävaru Aktiebolag erkjender herved at have solgt til Hans Pedersen Skåle og arvinger til odel og eiendom af gaarden gnr. 33, bnr. 4 Skåle i Lierne thinglag af skyld mark 0.61 indhegnen som den nu befindes med de derpå befinende huse samt på hjemskogskiftet nærmest gaarden en - 1 - hektar skogmark med den derpå befinende skog, samt sætervolden med de derpå befinende huse samt ca. fjorten - 14 - hektar skogmark nærmest sætervolden med den derpå befinende skog, de nu befinende skogslåtter og havnegangene samt til brandeved faar tages på den øvrige del af gaardens skog løvskog afskrede efter skjeet afvirkninger (dog eier bolaget, ret at tilgodegjøre seg den nu befinende skog, som indholder skogvedtæktsdimentionene og der over paa begge skogskiftene), alt for en omforenet kjøbesum af otte hundrede - 800 - kroner, som er kontant betalt, hvorfor herved kvitteres. ........»

Den 26/6-1906 ble holdt skylddelingsforretning over den gjenkjøpte eiendom, som fikk benevnelsen «Trøen» gnr. 33, bnr. 20.

Den 10/7-1906 utferdiget Fagerviken skjøte til Hans Pedersen på eiendommen, og i skjøtet henvises det til kjøpekontrakten og skylddelingsforretningen forsåvidt angår de i disse dokumenter nevnte «tilliggende herligheter og tilsvarende rettigheder».

Gården Trøen er senere delt mellom de saksøkte, og Hans P. Skåle er nu eier av bnr. 20, mens Hans O. Skåle eier bnr. 29.

Side:85

Etter salget i 1892 fortsatte Hans Pedersen og hans familie i forståelse med Fagerviken å bo på gården, og han og de senere eiere av Trøen bnr. 20, således også begge saksøkte, har i alle år drevet matfiske på det fiskevall som Hans Pedersen fikk ved utskiftningen i 1887. Fra 1930 årene har fiskeretten også tildels vært bortleiet.

Både bnr. 20 og bnr. 29 grenser mot Ulen, men de har ikke fiskerett utenfor sine eiendommer, idet fiskeretten er begrenset til overenskomst av 1887.

Fra de saksøktes eiendommer er det ca. 4 km til fiskevallet i Strømmen, som ligger ca. 600 m nedenfor riksvegen til Sverige.

Fagerviken drev i 1892 sagbruk i Sverige, og det er ikke opplyst at noen av selskapets folk fisket i Strømmen.

I 1910 ble Fagerviken overtatt av saksøkeren Wifstavarfs Aktiebolag, Vivstavarv, Sverige, nedenfor benevnt Wifstavarf. I og med denne overdragelse overtok Wifstavarf også gården Skåle, gnr. 33 bnr. 4.

Wifstavarf driver en omfattende virksomhet med kraftproduksjon og skogindustri, sagbruk, sulfatfabrikk og papirfabrikk m.v. I Sverige har selskapet ca. 250 000 ha skog, og i Sørli har selskapet et skogareal på 2000-3000 ha.

Wifstavarfs folk har i årenes løp leilighetsvis drevet sportsfiske i Strømmen. Noe kontinuerlig fiske har ikke funnet sted, men representanter for selskapet har fisket, sies det, «når det passet seg». - - -

Retten bemerker: Etter det som er opplyst under hovedforhandlingen, må Retten gå ut fra, at når Hans Pedersen og Fagerviken i 1892 avtalte salg og gjenkjøp av gnr. 33 bnr. 4, var dette foranlediget ved de daværende svenske lovregler om kjøp og salg av skog, som Fagerviken har fulgt også ved kjøp av eiendom i Norge. Retten finner det dog ikke nødvendig å gå nærmere inn herpå, men vil innledningsvis bare nevne dette forhold.

Rent formelt sett synes de ovenfor refererte dokumenter å peke i den retning at det er Wifstavarf som idag er rettighetshaver til den omstridte fiskerett. Retten viser i den forbindelse til kjøpekontrakten av 1892, hvor det uttrykkelig presiseres, at gården overdras «med alt hvad dertil hører och lagligen tilvinnas kan». Dette vide uttrykk kan i alle fall omfatte også fiskeretten. På den annen side nevnes ikke fiskeretten i gjenkjøpskonfrakten av 1905, skjønt kontrakten i andre henseender inneholder flere detaljerte bestemmelser.

Retten finner imidlertid, at her - som ofte ellers - kan man ikke bare legge kontraktens ord til grunn, men man må også ta hensyn til de spesielle forhold på kontraktstiden og de forutsetninger partene den gang hadde.

Med henblikk herpå vil Retten først og fremst peke på, at det var Fagerviken som stod som kjøper og selger i 1892 og 1905, ikke Wifstavarf. Fagerviken drev sagbruk i Sverige, og Fagervikens virksomhet var begrenset til sagbruket. Uansett den vidtfavnende virksomhet Wifstavarf driver idag, så må det derfor være helt på det rene, at det var skogen - og den allene - som interesserte Fagerviken, jfr. også de benyttede uttrykk i erklæringen av 1892 og kjøpekontrakten av 1905.

Fisket i Ulen og Strømmen hadde ingen interesse for Fagerviken, og brukets folk har da heller aldri fisket der.

Side:86

Helt anderledes var forholdet for Hans Pedersen og hans etterfølgere på gården. Omkring 1890 og langt opp til vår tid hadde innlandsfisket i våre bygder - således også i Sørli - en ganske annen betydning for befolkningen enn idag. Det var naturalhusholdningens tid, og fersk fisk fra våre fiskevann utgjorde en vesentlig del av matseddelen på gårdene. Noen turistverdi hadde fiskeretten den gang ikke, men fiskeretten representerte en næringsverdi, som alle grunneiere under datidens forhold søkte å bevare og beskytte. Fiskeretten var m.a.o. en direkte husbehovsrett, som var av vital betydning for gården.

Sammenholder man derfor partenes gjensidige interesser ved inngåelsen av kontraktene i 1892 og 1905, så taler bare dette forhold overmåte sterkt mot at kontraktene omfattet fiskeretten. Dette har også etter Rettens mening Fagerviken selv vært klar over. Etter salget i 1892 fortsatte jo Hans Pedersen og hans familie med Fagervikens samtykke å bo på Skåle, og fiske gjorde han som før også i tiden frem til 1905. Noen forandring heri skjedde heller ikke etter 1905, og det er således helt på det rene, at med hensyn til fisket har det ikke vært noe avbrudd i alle disse år.

Hans Pedersen og hans etterfølgere har da heller aldri vært i tvil om sin fiskerett, før denne sak ble reist. Det bekreftes bl.a. ved en kårkontrakt av 1910 vedrørende Trøen gnr. 33 bnr. 20, hvor det uttrykkelig står at en del av kåret skal avgjøres ved fiske fra «gårdens fiskevann». Dette gjelder nettopp den omprosederte fiskerett, idet gården - som nevnt - ikke har andre fiskesteder.

Etter Rettens mening kan man ved fortolkning av de her omhandlede kontrakter ikke se bort fra de ovennevnte forhold. I henhold hertil blir det derfor Rettens resultat, at selv om det ikke uttrykkelig står nevnt i kontraktene, så var det dog i 1892 både Hans Pedersens og Fagervikens forutsetning, at fisket fremdeles skulle kunne utøves av gårdens folk og videre forutsatte begge parter at fisket etter 1905 skulle følge gården og dens senere eiere. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Emil Midelfart, Harald Sund og Harald Diesen med domsmenn):

- - -

Lagmannsrettens bemerkninger: - - -

Ifølge utinglyst kjøpekontrakt av 29. august 1892 solgte Hans Pedersen til «Fagerviks Trävaru Aktiebolag eller deres rette innehafvare mitt egande hemman i Skåle, Sørli sockn Lierne Tinglag under gaards Nr. 33, brugs Nr. 4 af skyld mark 0.61 med allt hvad dertil hører och lagligen tilvinnas kan.» Kjøpesummen kr. 3.000,- skulle avgjøres dels ved innfrielse av pantegjeld på eiendommen og dels ved kontant betaling i terminer, siste termin kr. 500,- i november måned 1896.

Fagervik var under forhandlingene representert av Emil Andersson. - - -

Det er opplyst at også skjøte ble utstedt samme dag. Dette skal være tinglyst den 17/9-1892. Skjøtet er ikke fremlagt i saken, og man vet således ikke om det i dette er inntatt forbehold eller spesifikasjoner av betydning for saken.

Fagervik hadde tidligere erhvervet en annen eiendom i Sørli, nemlig

Side:87

Estil gnr. 30 bnr. 1. Ved kjøpekontrakten av 4/7-1892 solgte bolaget til Lars Danielsen av denne eiendom «injorden og det udlakte Odlingsland, Sætervold, Fjeldslotter havnegang og fiske med undantag af den en skjettedelen i s.k. Nesson som Morten Johnsen kjøbt ved siden af hemmanet og som møiligen skulde tilhøre det samme, Gaardens Huse med rettigheter og forpliktelser efter udskjiftningen hvoriblandt ogsaa et lidet Stadsbidrag til udflytningsomkostnader.» Det fremheves uttrykkelig at noe av skogen ikke medfølger i handelen. Skogen skal fradeles ved skylddelingsforretning. Utskrift av denne skylddelingsforretning, avholdt 27/6-1895 er fremlagt som nytt dokument under ankesaken. Ifølge denne innfant skylddelingsmennene seg på gnr. 30, bnr. 1 Estil, for å dele og skyldsette eiendommen «i anledning af at Fagerviks Trevaru Aktiebolag til gaardbruger Lars Danielsen Estil har Solgt Injorden, Sætervolde, Storslottene i udmarken, Havneganger samt rettighet til i gaardens skov at tage det fornødne til husbehov nemlig Bygningstømmer Gjerdefang og brendeved samt Fiskevaldet».

Senere heter det i samme forretning:

«Vi befarede Eiendommen og befant at den frasolgte del af Eiendommen udgjøre 1/2 af den samlede Eijendom saaledes faar Lars Danielsens part halve Eijendommen nemlig Injorden Sætervolden Storslottene i udmarken, Havnegangen samt rettighet til i gaardens Skov at tage til husbehov, samt fiskevaldet i skyldmark 0.49, gaardsnr. 30, Bruksnr. 1. Fagerviks part nemlig Skoven med grund faar i skyldmark 0.49 gaardsnr. 30 bruksnr. 6.»

Det var Emil Andersson som også ved denne anledning representerte bolaget. Så små som forholdene var i Sørli var sikkert dette salget til Lars Danielsen kjent da Hans Pedersen, noen uker etter bolagets kjøpekontrakt med Lars Danielsen, solgte sin eiendom til bolaget og betinget seg tilbakekjøpsrett av selve gårdsbruket.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at innlandsfisket den gang oppe i en liten fjellbygd som Sørli utgjorde en betydningsfull del av næringsgrunnlaget for de små gårdsbruk det her er tale om. Retten anser det overveiende sannsynlig at bolaget kun var interessert i å erhverve skogen på Hans Pedersens eiendom og at bolaget, slik som salget til Lars Danielsen viser, i ethvert fall den gang ikke hadde noen interesse av de fiskevald som tilhørte gnr. 33 bnr. 4.

Det foreligger ingen opplysninger som gir grunn til å tro at salget fra Hans Pedersen til bolaget i 1892 medførte noen forandringer i selve gårdsdriften. Det var jo begge parters forutsetning at Hans Pedersen ganske snart innen utgangen av 1896 skulle få tilbakeskjøtet selve gårdsbruket og Hans Pedersen fortsatte derfor å bo på bruket og drive dette. Det må antas at det var Hans Pedersen og hans familie som i disse år utøvet den fiskerett som tillå bnr. 4.

Når dette tilbakesalg ikke fant sted innen utgangen av 1896 kan dette muligens henge sammen med at Fagervik kom i økonomiske vanskeligheter. Det er således på det rene at der under 26/10-1895 ble tinglyst 2 avsetningsforretninger, hvor to av Fagerviks kreditorer for et samlet tilgodehavende på ca. kr. 50.000,- fikk utlegg i bl.a. uthugstretter under bnr. 4. Samme dag ble tinglyst et skjøte på eiendommen fra Fagervik til en Israel Lindeberg, som forøvrig ved skjøte av 15/12-1897,

Side:88

tgl. 24/9-1898 solgte eiendommen tilbake til Fagerviks Trevaru Aktiebolag og for den samme kjøpesum, kr. 3.500,- som han selv hadde gitt.

Utskrifter av ovennevnte avsetningsforretninger er ikke fremlagt, men ifølge tinglysningspåtegningene på en i saken fremlagt føderådskontrakt ser det ut til at debitor har betegnet sin rett i gnr. 33 bnr. 4 som en uthugstrett. Dette tyder på at Fagerviks Trevaru Aktiebolag kun har ment å ha rettigheter i skogen på eiendommen.

Under henvisning til foranstående finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at såvel Hans Pedersen som Emil Andersson under forhandlingene. I 1892 regnet med at fisket skulle følge gården og ikke skogen. Når fisket eller fiskevallet ikke er uttrykkelig nevnt blandt de rettigheter som er oppregnet i Anderssons erklæring av 29/8-1892 synes årsaken å være den at man den gang har ansett det som selvsagt at fisket fulgte gårdsbruket, og at det var tilstrekkelig å spesifisere de herligheter som gårdsbruket skulle ha innen det skogområdet som bolaget skulle beholde.

Blandt de brukere under gården Skåle som under utskiftningen i 1887-89 ble tildelt fiskevald i Ulen og Sundene var også eieren av bnr. 7, Peder Pedersen. Ifølge den trykte matrikel over eiendommer i Lierne herred pr. 30/6-1891 var han også dengang eier av bnr. 7, men han må senere ha solgt bruket til Fagervik idet der er fremlagt en kjøpekontrakt mellom ham og Fagervik datert 19/7-1899. Ifølge denne kontrakt selger Fagervik til Peder Pedersen den under bnr. 7 og 10 av skyld mark 1.51 «hørende indjord med fornødent dyrkningsland (dog ikke skogbærende sådant) med derpaa paastaaende hus, husbehovsskog efter udvisning, vedbrand af tørskog og vindfald samt løvskog for en (1) hemmansboer, slåtten på alle hem- og fjeldslåtter og sætervalden, fiskevatten til den skyld som kommer at påsettes heromhandlede, alt for en overenskommen kjøbesumma af femhundrede (500) kroner» ...

Denne kjøpekontrakt er på Fagerviks vegne undertegnet av Emil Andersson.

Under den senere delings- og skyldsetningsforretning, avholdt 5. juli 1900 anføres det at den holdes «i Anledning af at Eieren Fagervik har afhændet en Del av Ejendommen til Peder Pedersen, nemlig den samme tilhørende Indjord.» Ifølge utskriften var både Peder Pedersen og skoginspektør E. Andersson tilstede og har forevist kjøpekontrakten av 19. juli 1899, «hvor det solgte er nærmere beskrevet og hvorefter Indjorden skal tilhøre Peder Pedersen tilligemed visse i Kontrakten nærmere bestemmte Rettigheter i den øvrige Ejendom.»

Den til Peder Pedersen utskilte part fikk en tredjedel av skylden.

Ifølge disse dokumenter ble Peder Pedersen, i overensstemmelse med fordelingen av skylden, kun eier for en tredjedel i gårdens fiskevatten, hvilket kan tyde på at Fagervik nå begynte å interessere seg for fiskerettighetene. Det vises i denne forbindelse også til den fremlagte kjøpekontrakt av 6. mai 1900 mellom Peder Fredriksen Juleshaug og Fagervik hvor sistnevnte kjøper fra Juleshaugs eiendom «skov og alt hvad derav finnes, samt de strænder og wassdrag som emod skovskiftet grænser afensaa den Fiskeret, som nu møjligen til omskrivne del av gaarden hører alt til odel og ejendom.»

Imidlertid mangler man enhver opplysning om at Fagerviks folk

Side:89

eller senere Wifstavarfs folk har benyttet sine fiskerettigheter i ethvert fall i første halvdel av dette århundre, og retten legger til grunn at når det gjelder den fiskerett som tillå gnr. 33 bnr. 4 var det Hans Pedersen som også etter århundreskiftet var alene om å utøve denne.

Det er grunn til å tro at det er de gamle avsetningsforretninger av 1895, jfr. den gamle lov av 6/3-1869 §1, som er årsaken til at det først i januar 1905 blir aktuelt å selge selve gårdsbruket på gnr. 33 bnr. 4 tilbake til Hans Pedersen overensstemmende med skoginspektør Anderssons tilsagn av 29/8-1892. Etter lagmannsrettens oppfatning er det derfor meget som taler for at Fagervik fremdeles var bundet av dette tilsagn.

Som et bevis for det motsatte er det fra den ankende parts side pekt på at kjøpesummen ifølge kontrakten av 3/1-1905 er satt til kr. 800,- mens Pedersen ifølge Anderssons erklæring av 1892 bare skulle betale kr. 500,-. Etter rettens oppfatning har denne forskjell sin sannsynlige forklaring i at Hans Pedersen ifølge kjøpekontrakten skulle overta skogmark i langt større utstrekning enn hva der fremgår av Anderssons tidligere tilsagn.

Det er imidlertid helt på det rene at hverken kjøpekontrakten av 3/1-1905 eller den etterfølgende skylddelingsforretning av 26/6-1906 inneholder noe om fiskerett eller fiskevall, og i skjøtet av 10/7-1906 hvor den utskilte del, bnr. 20 Trøen av skyld mark 0.20 overdras til Hans Pedersen heter det at eiendommen «fra nu af med paastaaende huse tilliggende herligheter og tilsvarende rettigheter anført i bemeldte kjøpekontrakt og delings- og skyldsætningsforretningen, hvortil herved henvises samt forpliktelser herefter følge og tilhøre kjøberen Hans Pedersen og arvinger»... Når så dertil kommer at hverken kjøpekontrakten eller Anderssons erklæring av 1892 nevner noe om fiskerett må retten være enig med den ankende part i at de foreliggende dokumenter etter sin bokstav utpeker Fagervik som innehaver av den fiskerett som tillå det opprinnelige bnr. 4, og at det må bli ankemotpartenes sak å godtgjøre at også fiskeretten skulle følge med ved tilbakesalget.

Vi har ingensomhelst opplysninger om hva der ble uttalt under forhandlingene mellom Andersson og Pedersen i forbindelse med tilbakesalget. Retten har imidlertid merket seg at handelsmann John Arntsen Dahl, som etter hva det er opplyst i retten var meget benyttet til dokumentskrivning, var vitterlighetsvitne under opprettelsen av kjøpekontrakten og utstedelsen av Anderssons erklæring av 29/8-1892. Videre var han også vitterlighetsvitne ved opprettelsen av kjøpekontrakten av 3/1-1905 og utstedelsen av skjøtet den 10/7-1906. Han deltok også som skylddelingsmann under skylddelingsforretningen den 26/6-1906. Når så dertil kommer at Dahl var tilstede som vitterlighetsvitne både ved opprettelsen av Fagerviks kontrakt med Lars Danielsen Estil den 4/7-1892 og Fagerviks kontrakt med Peder Pedersen Skaale den 19/7-1899 er det sannsynlig at fisket må ha vært nevnt under Hans Pedersens gjenkjøp av indjorden m.m.

Lagmannsretten antar at såvel Hans Pedersen som hans etterkommere den hele tid etter utskillelsen av bnr. 20, Trøen har stått i den tro at fisket fulgte dette bruk. Dette fremgår såvel av den fremlagte føderådskontrakt av 18/4-1910 hvor forøvrig også J. A. Dahl var vitterlighetsvitne som den omstendighet at de i alle år har utøvet fiskeretten, og

Side:90

at deres rett til denne aldri har vært anfektet fra Fagerviks eller Wifstavarfs side før denne tvist oppsto i 1959. Det er opplyst at de siden 1930 nesten hvert år har leiet bort fisket til folk fra Oslo. En av disse leiere har satt seg opp hytte ved Strømmen og det er lite trolig at ikke Wifstavarfs folk har vært oppmerksom på disse leieforhold.

Det er under disse omstendigheter ingen grunn til å tro at det under Anderssons og Hans Pedersens forhandlinger i 1905/06 har vært fremholdt fra Anderssons side at Fagervik ville beholde fiskeretten.

Har fiskeretten vært nevnt må partene enten ha vært enige om at den i sin helhet skulle tilligge den utskilte parsel Trøen, altså gårdsbruket eller at det nye bruk skulle ha del i fiskeretten etter skylden, slik som tidligere skjedde for Peder Pedersens vedkommende. Dette siste alternativ ville formentlig i 1905/06 fremstille seg som en tilfredsstillende ordning for Hans Pedersen som sikkert også ved en slik deling ville bli satt istand til å skaffe seg den matfisk som han trengte.

Man kan selvsagt ikke se bort fra at fiskeretten ikke har vært nevnt under gjenkjøpet. Imidlertid måtte skoginspektør Andersson ha vært fullt klar over at Hans Pedersen i alle år hadde vært alene om å utøve fiskeretten, og at det utvilsomt var Hans Pedersens forutsetning at fiskeretten fortsatt skulle tilligge gårdsbruket og således følge parsellen Trøen. Hvis da Andersson intet nevnte om fiskeretten er det naturlig å se hans taushet som en stilltiende godkjennelse av at gården ikke skulle miste sin fiskerett, noe som også var den mest rimelige ordning, og i overensstemmelse med den ordning som var truffet ved de andre kjøp av gårdsbruk som Fagervik hadde foretatt for å komme i besiddelse av skog.

Det foreligger ingen opplysninger om noe fiske fra Fagerviks eller Wifstavarfs side på de fiskevall som ved utskiftningen ble tillagt bnr. 4, i ethvert fall ikke før siste krig. Det er også uklart om noe slikt fiske har vært utøvet av selskapenes folk etter krigen og før denne tvist oppsto i 1959.

Etter en samlet vurdering av de her nevnte momenter er lagmannsretten kommet til at det også ved forhandlingene i 1905-06 har vært begge parters forutsetning at fiskeretten skulle følge det utskilte gårdsbruk selv om dette ikke er uttrykkelig nevnt i hjemmelsdokumentene.

En har oppfattet den ankende parts prosedyre derhen at skoginspektør Andersson helt ut representerte Fagervik som må være bundet av hans viten og forutsetninger under salgsforhandlingene. Det er heller ikke gjort gjeldende at Wifstavarfs senere erhvervelse av Fagerviks eiendommer i Sørli har etablert noe godtroenhetserhverv hva fiskeretten angår.

Lagmannsretten er under disse omstendigheter kommet til samme resultat som herredsretten, hvis dom må bli å stadfeste, idet man heller ikke finner grunn til å endre rettens omkostningsavgjørelse. - - -

Side:91