Rt-1968-826

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1968-08-27
Publisert:	Rt-1968-826
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 97/1968
Parter:	A (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) mot B m.fl. (høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter:	Leivestad, Bølviken, Anker, Eckhoff, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §384, §387, §423, §429, §432, Straffeloven (1902) §249, §253, §134, §458, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19a, Politiloven (1936) §29, §30

Dommer Leivestad: Lærer A reiste ved stevninger av 26. mai 1965 tre injuriesaker, mot D m.fl., mot lensmann C og mot B. Overfor alle de saksøkte nedla han påstand om straff av bot, oppreisning, dekning av et beløp til kunngjøring av dommen, mortifikasjon og saksomkostninger.

De tre saker ble i medhold av straffeprosesslovens §134 forent. Sunnhordland herredsrett avsa 17. juli 1967 enstemmig dom med slik domsslutning:

«I sak nr. 8/1965:

1. Dei saksøkte D, E, F, G, H, I, J, K, L og M blir frikjende.

2. Saksøkjaren A betalar sakskostnader til dei saksøkte med kr. 8.000 - otte tusen kroner - innan 2 - to - veker etter at domen er forkynt for han.

I sak nr. 9/1965:

1. Saksøkte lensmann C blir frikjent.

2. Fylgjande uttrykk i lensmann C's brev av 13/8 1964 til politimeister N blir mortifiserte: «Lærer A er en meget vanskelig mann, og det har ofte vært uro omkring ham.»

Side:827

3. Saksøkjaren A betalar sakskostnader til lensmann C med kr. 3.000 - tre tusen - kroner - innan 2 - to - veker etter forkynning av domen.

I sak nr. 7/1965:

1. Saksøkte B blir frikjent.

2. Saksøkjaren A betalar sakskostnader til B med kr. 1.000 - eit tusen kroner - innan 2 - to - veker etter forkynning av domen.»

Saksforholdet går fram av domsgrunnene.

Dommen ble 24. juli 1967 forkynt for samtlige parter unntatt L og B, som fikk den forkynt dagen etter.

Ved rettsmiddelerklæring datert 7. august 1967 anket A over dommen. Subsidiært begjærte han fornyet behandling.

Ved beslutning av 11. desember 1967 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg fornyet behandling, og henviste anken til Høyesterett.

Ankemotpart C døde 18. oktober 1967, og F 25. mars 1968. Den ankende part har anført at for disse vil dermed spørsmålet om straff og oppreisning falle bort, mens påstanden om mortifikasjon og erstatning for utlegg til kunngjøring av dommen vil stå igjen.

Den ankende part gjør gjeldende at det foreligger følgende feil i herredsrettens lovanvendelse:

1. Det er uriktig når retten har funnet at det ikke er injurierende at de 10 ankemotparter i sin anmeldelse til politiet anførte at han på grunn av nedsatt syn og hørsel var uskikket som lærer.

2. Det er uriktig når retten har funnet det tilstrekkelig for frifinnelse at de 10 ankemotparter har ført bevis for de rent faktiske forhold beskyldningene gjelder. Anmeldelsen gikk ut på at saksøkeren hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold, og det må da føres bevis for at de subjektive straffbarbetsvilkår er til stede.

3. Det er uriktig rettsanvendelse når retten har funnet at uttrykkene «opptrådt utilbørlig» og «uskikket som lærer» ikke har selvstendig injurierende betydning.

4. Subsidiært hevder den ankende part at domsgrunnene er mangelfulle ved at retten ikke drøfter den seksuelle side ved beskyldningene, eller går inn på spørsmålet om sannhetsbevis var ført for de påståtte handlingers straffbarbet, herunder om de subjektive straffbarbetsvilkår var til stede, eller for om det var grunnlag for karakteristikkene «utilbørlig» og «uskikket som lærer».

Foranlediget av forespørsel fra Kjæremålsutvalget og anførsler fra ankemotpartene, har lærer A gjort gjeldende at når hans anke er fremkommet for sent, skyldes det at det ble gitt feilaktig beskjed om ankefristen ved forkynnelsen av dommen; når saken etter at anke var forkynt ikke straks ble sendt Kjæremålsutvalget, skyldes det at hans advokat var alvorlig syk, slik at han manglet juridisk bistand, og at det oppstod misforståelse

Side:828

mellom ham og Norsk Lærarlag som han hadde bedt om å skaffe ham juridisk bistand.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves, bortsett fra domsslutningens punkt 2 i herredsrettens sak nr. 9/ 1965 mot lensmann C.

2. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotpartene har prinsipalt gjort gjeldende at anken er fremsatt etter fristens utløp, og videre at ankeerklæringen med begrunnelse og de nødvendige dokumenter ikke er sendt Kjæremålsutvalget uoppholdelig, og at anken av disse grunner må avvises. Hensynet til de saksøkte må tilsi at de fristoversittelser som har funnet sted, går ut over den ankende part slik at saken anses for sent fremsatt eller sendt så sent til Kjæremålsutvalget at han betraktes som trådt tilbake, jfr. straffeprosesslovens §429. Det må gjelde uansett om han personlig, hans rådgivere eller andre er å laste.

Subsidiært gjør ankemotpartene imot ankegrunnene gjeldende:

1. Det er ikke uriktig lovanvendelse når retten har funnet at det ikke er injurierende at de 10 saksøkte har nevnt som begrunnelse for at A er uskikket som lærer at han har nedsatt hørsel og syn. Spørsmålet om en slik uttalelse er egnet til å skade A's gode navn og rykte, eller utsette han for tap av den fornødne tillit som lærer, er et bevisspørsmål som ikke kan prøves av Høyesterett. Anførselen må ses i sammenheng med det som ellers er påberopt om utilbørlighet, og da fremtrer den som betydningsløs.

2. Herredsretten har etter å ha hørt partsforklaringene tolket anmeldelsen til politiet slik at de 10 anmeldere har beskyldt lærer A for forskjellige handlinger som de har ment var utilbørlige. De har ikke ment å gi uttrykk for at handlingene var straffbare, det ville være påtalemyndighetens sak å vurdere dette. Det dreier seg her også om spørsmål om hvordan anmeldelsen av 10. august 1964 skal forstås, og dette er bevis-, ikke rettsspørsmål.

3. Det er også bevisspørsmål det dreier seg om når retten har funnet at uttrykkene «opptrådt utilbørlig» og «uskikket som lærar» ikke har selvstendig injurierende betydning. Uttrykkene fremtrer som en vurdering av de faktiske forhold som er anført i anmeldelsen, og som retten har funnet bevist. Anmeldelsen inneholder for øvrig også faktiske anførsler av liknende art som A ikke har påtalt. Man må også oppfatte retten slik at den har ment at det var forsvarlig å vurdere A's forhold som utilbørlig.

4. Det foreligger ikke noen feil ved saksbehandlingen eller domsgrunnene som kan lede til opphevelse av dommen. Denne drøfter de forhold som retten har funnet relevante i saken. Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Anken avvises.

Side:829

Subsidiært: Anken forkastes.

I begge tilfelle: A dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg finner etter omstendighetene at det ikke er grunnlag for avvisning på grunn av fristoversittelser, og at anken bør delvis tas til følge. Først behandler jeg avvisningsspørsmålene.

Herredsrettens dom er avsagt 17. juli 1967. Den er forkynt for saksøkeren 24. juli. Ankeerklæringen er utferdiget 7. august, og sendt til forkynnelse samme dag. Det er således på det rene at anken ikke er forkynt innen den frist av 14 dager fra dommens avsigelse som er satt i straffeprosesslovens §432 nr. 1.

Om grunnen til denne fristoversittelse foreligger følgende opplysninger: Da dommen ble forkynt, fikk partene meddelelse om at fristen for å angripe dommen var 14 dager fra forkynnelsen. Dette skyldtes en feil fra herredsretten.

Lærer A var etter hva han selv opplyser syk da dommen ble forkynt. Han kunne først 31. juli reise til Bergen for å angripe dommen. Hans prosessfullmektig for herredsretten lå da på sykehus. Dennes kompanjong, høyesterettsadvokat Torvund, anmodet advokat Eftestøl om å bistå A. Advokaten fikk opplyst at ankefristen utløp 7. august, og avtalte konferanse med A denne dag. Samme dag skrev han rettsmiddelerklæringen og sendte den til forkynnelse.

Under disse omstendigheter finner jeg at anken bør antas i medhold av straffeprosesslovens §432, jfr. §384, idet det ikke kan bebreides A eller hans juridiske hjelpere at ankefristen er oversittet. A har overholdt den frist han fikk oppgitt ved forkynnelsen av dommen. Hans prosessfullmektig var syk, og den advokat som påtok seg å sette opp rettsmiddelerklæring bør ikke bebreides at han holdt seg til den ankefrist han fikk oppgitt ved avtale om konferanse. Da konferansen fant sted, ble anken straks erklært og sendt til forkynnelse; selv om advokaten ble oppmerksom på fristoversittelsen, kunne han da ikke gjøre noe ved dette.

Advokat Eftestøl fikk 14. august ankeerklæringene tilbake, og sendte dem til høyesterettsadvokat Torvund og underrettet A idet han anså sitt oppdrag for slutt. Advokat Torvund sendte A et eksemplar av ankeerklæringen og oppfordret ham til å søke juridisk bistand. A henvendte seg ved brev av 20. august til det lokale lærerlag, som 24. august sendte brevet til Norsk Lærarlag sammen med ankeerklæringen. Lærarlaget oppfattet brevet som en søknad om økonomisk stønad og ankeerklæringen som et bilag, mens A har forklart at han gikk ut fra at juridisk bistand ble skaffet og anken fremmet. I september fikk han av motpartenes prosessfullmektig vite at anken ikke var kommet til Kjæremålsutvalget. Han henvendte seg da straks til Norsk Lærarlag, som ved brev av 23. september beklaget den misforståelse som var oppstått og sa at A selv måtte fremme sin anke. Ved brev av 26. september sendte så A ankeerklæringen til Kjæremålsutvalget.

Side:830

Det er gått ca. 7 uker fra forkynnelsen av ankeerklæringen til den ble sendt Kjæremålsutvalget. Slik oversendelse skal etter straffeprosesslovens §423, jfr. §387, skje uoppholdelig. Jeg finner det imidlertid ikke rimelig å betrakte den forsinkelse som har funnet sted som tilbaketreden fra forfølgningen fra A's side, jfr. straffeprosesslovens §429. Slik er det heller ikke grunn til å tro at ankemotpartene har oppfattet forholdet. De hadde fått anken forkynt, og var underrettet om at saken ville bli foretatt uten ytterligere underretning til dem, jfr. straffeprosesslovens §432 nr. 1.

Det synes klart at den forsinkelse som her er oppstått skyldes uheldige omstendigheter og misforståelser, ikke bevisst sommel som man med rimelighet kan legge A til last med den alvorlige følge at han ikke skulle få sin anke prøvet. Selv var han ikke tilstrekkelig kjent med rettsreglene, hans prosessfullmektig var varig syk, og han hadde bare fått den nødvendigste bistand til skrivning og forkynnelse av anke. A har selv oppfattet det slik at han hadde gjort det som skulle til for at saken skulle bli fremmet. Da han ble klar over at det var feilaktig, handlet han så raskt som mulig. Det er ingen absolutt frist som her er oversittet; motpartene har ikke vært villedet eller skuffet i forventninger om at saken skulle være frafalt. Det foreligger ikke forhold som gjør det rimelig å avvise anken på grunn av den forsinkelse som også her foreligger.

Jeg går så over til å behandle de ankegrunner som er påberopt i saken mot de 10 som har undertegnet politianmeldelsen, nemlig feil i lovanvendelsen, subsidiært mangelfulle domsgrunner.

Etter min oppfatning er det en mangel ved domsgrunnene at de ikke inneholder en mer inngående drøftelse av innholdet av de uttalelser som er påtalt, hva disse etter sin ordlyd sier, hva de saksøkte selv har ment med dem, og hva et sannhetsbevis må omfatte.

Herredsretten sier innledningsvis at saksøkeren har hevdet at han er beskyldt for straffbare handlinger, og at de saksøkte i tilfelle må føre bevis for at både de objektive og de subjektive vilkår for straff er til stede. De saksøkte har derimot hevdet at sannhetsbeviset bare trengs for de rent faktiske forhold som beskyldningene gjelder. Retten er her enig med de saksøkte, idet de saksøkte har beskyldt saksøkeren for å ha foretatt handlinger som de mener er utilbørlige, men overlater det til påtalemyndigheten å avgjøre om saksøkeren kan straffes. I tilknytning til dette uttaler retten senere at ordene «opptrådt utilbørlig i som utenfor skolen» og «uskikket som lærer» ikke har noen selvstendig betydning.

Å fastslå hva anmelderne personlig har ment med sin anmeldelse, og hva de har lagt i de ord de har brukt, hvilket forsett de har hatt, er bevisvurdering som Høyesterett ikke kan prøve. Her foreligger imidlertid de saksøktes uttalelser i skriftlig form. Å avgjøre hva ordene etter alminnelig språkbruk sier, om de

Side:831

uttalelser som foreligger i lovens forstand er ærekrenkelser, er derimot rettsanvendelse som Høyesterett kan prøve.

Etter den form anmeldelsen har fått, og de ord som er brukt, kan det fremtre som noe uklart hvorvidt det dreier seg om beskyldninger for straffbare handlinger. Det at det er en anmeldelse til politiet, og at det kreves at den anmeldte blir gjort ansvarlig, tyder i retning av at meningen er å hevde at de forhold som er anført er straffbare; dette kan også passe for enkelte av forholdene, mens det for andre synes tvilsomt om det er meningen. Noen strafferettslig karakteristikk er ikke gitt.

Om det kan være uklart om det foreligger beskyldninger for straffbare handlinger, kan det derimot ikke være tvilsomt etter anmeldelsens form og ordlyd at lærer A i den karakteriseres som en person som har opptrådt utilbørlig både i som utenfor skolen, og slik at han av den grunn, og også av andre, er uskikket som lærer. Jeg ser det derfor slik at det beror på en uriktig tolking av anmeldelsens objektive innhold når herredsretten har antatt at ordene «opptrådt utilbørlig i som utenfor skolen» og «uskikket som lærer» ikke har selvstendig injurierende betydning. Etter min oppfatning er det riktig, som anført av den ankende part, at disse ord fremtrer som karakteristikker av hvordan han er, og at de konkrete forhold som er nevnt er eksempler som skal vise riktigheten. Det er derfor en feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen at man ikke har drøftet og tatt standpunkt til disse karakteristikker. Jeg bemerker her at anmeldelsen nevner flere forhold som må oppfattes som eksempler på utilbørlig opptreden enn de som er krevd mortifisert. Disse vil også kunne ha betydning for bedømmelsen av den generelle karakteristikk.

Etter min mening går det klart fram av anmeldelsens ordlyd at karakteristikken utilbørlig opptreden knytter seg til konkrete forhold som er nevnt og påtalt av saksøkeren, nemlig at han har latt sitt vann i vasken med drikkefontenen på skolen, at han har badet naken sammen med elever, og at han har latt vannet på offentlig vei i påsyn av skolejenter. Det er derfor etter min mening en avgjørende feil ved rettsanvendelsen at dommen her nøyer seg med å slå fast de faktiske forhold, uten å ta standpunkt til om saksøkerens opptreden forsvarlig er karakterisert som utilbørlig.

Jeg finner det også utilstrekkelig til å kunne vurdere om rettsanvendelsen er riktig når retten uten begrunnelse uttaler at den ikke regner som injurierende uttalelsen om at lærer A har «nedsatt syn og hørsel» som støtte for påstanden om at han er uskikket som lærer.

For en lærer er det nødvendig å ha ikke altfor dårlig syn og hørsel. En påstand om at en person som er i virke som lærer har så nedsatt syn og hørsel at han er uskikket for gjerningen, vil kunne være egnet til å nedsette ham i folks omdømme, og til å berøve ham nødvendig tillit. Om uttalelsen i det foreliggende tilfelle er ærekrenkende, vil måtte bero på en vurdering av konkrete omstendigheter, som ikke er foretatt.

Side:832

Jeg finner etter dette at dommen må oppheves for så vidt angår de 10 anmeldere. For nå avdøde F's vedkommende vil dette bare kunne gjelde frifinnelsen av ham for mortifikasjon og plikt til å betale et beløp til kunngjøring av dommen. For gå vidt han er frifunnet for straff og krav på oppreisning, må dommen bli stående.

Når det gjelder saken mot C, som også er død etter dommen, er det likedan på det rene at anken bare kan gjelde frifinnelsen for mortifikasjon og betaling etter strl. ikrl. §19a siste ledd. Ankeerklæringen omfatter for C's vedkommende direkte bare det at hans forhold ikke er funnet straffbart. Det må imidlertid av henvisningen i anken til at den ankende part vil gjøre gjeldende det samme som for herredsretten være klart at det var meningen å fastholde kravet om mortifikasjon og et beløp til kunngjøring av dommen. De uttrykk som er krevd, men ikke blitt mortifisert, knytter seg til politianmeldelsen som også var ført i pennen av C. Frifinnelsen for mortifikasjon er begrunnet med at det er ført sannhetsbevis for de beskyldninger anmeldelsen inneholder som er påtalt. Når dommen angående beskyldningene i politianmeldelsen må oppheves, må det også gjøres når det gjelder C.

Når det gjelder saken mot B, er denne tatt med i ankeerklæringen og påstanden. I ankeerklæringen er imidlertid ikke anført noe om hans sak, ikke nevnt noen feil, eller gitt noen begrunnelse for påstanden om opphevelse av dommen. Det er under prosedyren anført at forholdet for hans vedkommende er så analogt med forholdet i saken vedrørende politianmeldelsen, at opphevelse av dommen i det siste tilfelle også må lede til opphevelse i det annet. Jeg kan imidlertid ikke finne at det er noen slik bindende analogi. For B's vedkommende dreier det seg om uttalelser gitt i en forklaring til politiet. På det grunnlag er han frifunnet for straff og for mortifikasjon av en uttalelse som det ikke var ført sannhetsbevis for. Mortifikasjonskravet er avvist under henvisning til strl. §253 pkt. 3 b, og ankeerklæringen inneholder intet til angrep på dette. For øvrig bygger frifinnelsen av B på at han har ført sannhetsbevis, og her er det heller ikke anført noe som kan være egnet til å rokke ved dommen.

For så vidt angår saken mot B må anken forkastes, og han tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett.

Etter resultatet finner jeg at det for øvrig ikke er grunn til å tilkjenne saksomkostninger, idet det nå ikke faller endelig avgjørelse i saken, jfr. straffeprosesslovens §458.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

I sak nr. 8/1965: Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves. For så vidt angår F gjelder dette ikke frifinnelsen for straff og oppreisning.

I sak nr. 9/1965: Herredsrettens dom med hovedforhandling

Side:833

oppheves for så vidt C er frifunnet for mortifikasjon og erstatningsplikt etter straffelovens ikrafttredelseslovs §19a siste ledd og tilkjent saksomkostninger.

I sak nr. 7/1965: Anken for kastes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 300 - tre hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Eckhoff og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Leif Dalaker med domsmenn):

Saksøkjaren A er lærar ved - - - skule i X. Nokre av foreldra til elevane ved skulen var missnøgde med lærar A, og i brev av 15/6 1964 vende dei seg til X skulestyre med ymse klagemål mot læraren og kravde at det vart tilsett ny lærar i krinsen. Då dette brevet ikkje førde til nokon reaksjon frå skulemyndigheitene si sida, sende 10 av dei foreldra som hadde skreve under brevet til skulestyret, den 10/8 1964 denne meldinga til Hordaland politikammer:

«Underskrevne foreldre i - - - skole, som har barn i skolen, anmelder hermed lærer A for følgende forhold:

I de senere år har lærer A opptrått utilbørlig både i som utenfor skolen. Han har f.eks. brukt drikkefontenen som urinal, idet han har latt sitt vann gå i fontenen i elevers påsyn. I 1962 og 1963 under en badetur med skoleelevene badet han naken sammen med elevene, gutter og jenter i alderen 9-13 år. Han er hissig i skoletimene og skremmer elevene. Det har også hendt at lærer A, tilsynelatende demonstrativt, har foretatt vannlating på offentlig vei i påsyn av skolejenter. Det er også kjent at han har opptrått utilbørlig overfor O, som er bosatt på - - -. Han har ved flere høve opptrått i hennes hjem, da hun var alene hjemme, i beruset tilstand, likesom han har opptrått i hennes hjem med åpen buksesmette. Hertil kommer at han også på andre måter er uskikket som lærer, idet han har nedsatt hørsel og syn ... I henhold til det anførte forlanger vi lærer A gjort ansvarlig for sine handlinger og presiserer at vi ikke finner det forsvarlig å sende våre barn i skolen, når han fortsatt skal være lærer...»

Etter at det hadde vore politietterforsking i saka, vart saka «henlagt etter bevisets stilling» ved statsadvokaten si avgjerd av 3/11 1965.

Lærar A meinte at nokre av dei skuldingane som foreldra sette fram mot han i politimeldinga var ærekrenkande for han og har reist denne saka mot foreldra med krav om straff og mortifikasjon, sak nr. 8/1965.

Av omsyn til foreldingsfristen vart ærekrenkingssaka reist før statsadvokaten si avgjerd om bortlegging av straffesaka låg føre.

Det var lensmannen i X, C, som skreiv politimeldinga av 10/8 1964 for foreldra. I brev av 13. s.m. - adressert til politimeisteren personleg - ba lensmannen seg friteken for å ha etterforskinga i saka, og gav samstundes denne utsegna:

«Lærer A er en meget vanskelig mann, og det har ofte vært uro omkring ham. Jeg tror personlig at også nærværende klage har sine gode

Side:834

grunner. Det har i den senere tid vært ymtet til meg om hans adferd, Som vel må sies å ligge langt utenfor god sed og skikk. Nå vil foreldrene ikke ha dette gående lenger og forlanger ham fjernet som lærer. Og etter det opplyste må en vel kunne si at han neppe er skikket som lærer.»

Lærar A har også reist ærekrenkingssak mot lensmann C for denne utsegna, sak nr. 9/1965.

Under etterforskning i straffesaka mot lærar A, som vart halden av lensmannen i Stord, gav ein av foreldra, B, denne vitneforklaringen for lensmannen:

«Jeg fikk ikke rede på historien på badeplassen før i sommer. Jeg måtte gå hardt inn på min datter før hun ville fortelle noe. Hun opplyste da at i fjor sommer hadde 6. klasse på skolen vært på badetur med læreren, og etter det jeg kan forstå må det ha vært i Breivikjo. Hun forklarte da at læreren badet i underbuksen, men da han kom på land tok han den av seg og la den til tørk. Området der er slik at en ikke kan skjule seg, slik at han må ha opptrådt naken i nærvær av elevene. Jeg har selv vært vitne til det samme den tid jeg gikk i skolen hos ham. Jeg har sett ham bade ofte, men aldri med badebukse.... Jeg har også vært vitne til at han har slått lens i nærvær av både mannfolk og kvinnfolk, uten at jeg nu kan angi noe tid og sted for disse hendelser. Han gjør ikke forsøk på å skjule seg ved slike anledninger, det er noe jeg antar mange må ha sett.»

Lærar A har også reist ærekrenkingssak mot B for skuldingane i denne vitneutsegna, sak nr. 7/1965. - - -

Til saka mot dei 10 foreldra, sak nr. 8/1965.

Saksøkjaren har gjort gjeldande at han i politimeldinga er skulda for straffbare handlingar, og då må dei saksøkte, når dei skal føra sanningsprovet, føra prov for at saksøkjaren har gjort dei straffbare handlingane og at dei objektive og subjektive vilkår for straff ligg føre. Dei saksøkte hevdar at sanningsprovet berre kan gjelda dei reint faktiske forhold som skuldingane gjeld.

Retten må gje dei saksøkte medhald i det. Dei saksøkte har skulda saksøkjaren for å ha føreteke ymse handlingar som dei meiner er «utilbørlige», men har overlate til påtalemakta å avgjera om saksøkjaren kan straffast for handlingane. Det må då vera nok at dei saksøkte fører prov for at det faktiske innhaldet av skuldingane er rett.

Retten er komen til at det er ført sanningsprov for fylgjande forhold:

Urinering i vasken.

Det er ført prov for at saksøkjaren fleire gonger har late vatnet i vasken i skulehusgangen. I vasken er det montert ei drikkefontena. Det er i friminuttene dette har hendt, og fleire av skuleelevane har sett det når dei hadde eit eller anna ærend inn i gangen og kom uforvarande over læraren.

Urinering på offentleg veg.

Det er ført prov for at saksøkjaren to ganger har late vatnet medan han gjekk etter vegen, og vart sett av skulegjenter. I det eine tilfellet var han begynt å lata vatnet før han møtte to skulegjenter i ein sving. Den andre gongen sykla han forbi to skulegjenter som kom gåande i

Side:835

same retning som læraren, og gjekk av sykkelen og begynte å lata vatnet då han var komen eit stykke forbi gjentene. Tilhøva var slike at det er grunn til å tru at læraren måtte vera merksam på at gjentene kunne sjå han, og då må det vera rett å seia at vannlatinga har skjedd «tilsynelatende demonstrativt».

Nakenbading.

Sommaren 1962 var 6. og 7. kl. på tur til Grasvikjo. Gjentene gjekk ein annan stad. Det var berre gutane og læraren som var att i Grasvikjo. Då fann læraren på at han skulle bada. Han bada heilt naken. Ein gut bada i underbuksa, dei andre berre vassa i vika eller heldt seg i nærleiken. Det er såleis ført prov for at læraren bada «naken sammen med elevene».

Sommaren 1963 var lærar A saman med 6. og 7. klasse (gutar og gjenter) på tur til Breivikjo. Ein gut og ei gjenta bada først. Deretter bada læraren. Han bada i underbuksa. Medan læraren bada sat ungane på steinane rundt i vika. Då læraren kom på land tok han av seg underbuksa og hengde henne til turking opp i eit tre og tok på seg utanpåbuksa. Somme av ungane har forklart at læraren sat ei stund naken og solte seg før han tok på seg utanpåbuksa. Vitneprova om dette er noko varierande og usikre, og retten kan ikkje utan vidare leggja til grunn at læraren har sete naken lenger enn ein må seja ville vera rimeleg i et slikt høve for å få på seg klær. Det er såleis etter retten si meining ikkje ført prov for at læraren i dette tilfellet har «badet naken sammen med elevene».

Same sommaren (1963) hadde lærar A skuletur til Tjødnavikjo saman med 3., 4. og 5. klasse (born frå 9 år og oppover). Læraren sa at han ville bada og ba ungane halda seg i ro på ein grasbakke rett ovanfor vika. Det er på det reine at læraren bada naken og at ingen av ungane bada. Men elles er vitneprova sterkt varierande når det gjeld den måten badinga har foregått på. Læraren har forklart at han gjekk rundt ein bergknaus på venstre sida av Tjødnavikjo, der han kledde av seg og hoppa uti og svømte eit stykke inn i vika, utan at han såg ungane. Han sat og vaska seg på ei grunna mellom to store steinar inne i vika, og etterpå svømte han tilbake til der han hadde klærne sine, tok skorne og buksa på og gjekk langs strandkanten og inn i vika, der han sat ei stund på ein stein og solte seg med naken overkropp. Eit par av ungane sine vitneprov støttar læraren sin forklaring. Dei fleste av ungane har forklart at læraren gjekk rett ned i vika frå grasbakken der ungane var, kledde seg naken på ein stor stein og gjekk ut i vika og vaska seg, og at han deretter gjekk oppatt i vika og sat og solte seg naken på den steinen der han hadde klærne sine. Retten meiner at det er ført prov for at læraren bada naken i vika og at han etterpå sat naken og solte seg på ein stein i vika slik fleire av ungane har forklart. Etter det som er opplyst må retten leggja til grunn at barna var eit stykke frå læraren då han solte seg naken etter badinga. Men etter det retten har konstatert under synfaringa var det fritt utsyn over heile vika til der læraren sat og solte seg, og avstanden var ikkje større enn at ein må seia at han «badet naken sammen med elevene».

Dei saksøkte har ført sanningsprov for at læraren bada naken saman med skuleelevane under badeturane til Grasvikjo i 1962 og til Tjødnavikjo i 1963, og dei saksøkte har då dekning for utsegna i

Side:836

politimeldinga om at «i 1962 og 1963 under badeturer med skoleelevene badet han naken sammen med elevene, gutter og jenter i alderen 9-12 år».

Etter det resultat retten er komen til er det ført prov for dei faktiske forhold som dei sakrøkte byggjer på når dei i politimeldinga seier at læraren har «opptrått utilbørlig i som utenfor skolen» og at han er «uskikket som lærer». At læraren har «opptrått utilbørlig» og at han er «uskikket som lærer» har ikkje nokon sjølstendig injurierande betydning men er berre ein karakteristikk av læraren på grunnlag av dei faktiske tilhøva som er nemnde, og dei som les eller høyrer om desse skuldingane kan sjøl bedømma om karakteristikken er rett. Ein viser om dette til Andenæs: Spesiell strafferett, 130-131.

Som grunnlag for påstanden om at søkjaren er «uskikket som lærer» har dei saksøkte også nemnt at han har «nedsatt hørsel og syn», men retten reknar ikkje denne utsegna som injurierande.

Dei saksøkte vil såleis bli frikjent.

Til saka mot lensmann C, sak nr. 9/1965.

Dei skuldingane som lensmann C er gjort ansvarleg for er dei same skuldingane som vart sett fram av dei 10 foreldra. For desse skuldingane er det ført sanningsprov. Ein viser til det som er sagt om dette i sak nr. 8/1965.

Lensmann C er dessutan saksøkt for denne utsegna: «Lærer A er en meget vanskelig mann, og det har ofte vært uro omkring ham.»

Som prov for at denne utsegna er sann har lensmann C gjort gjeldande at lærar A gjennom tidene har vore innblanda i ymse politisaker. Retten har hatt høve til å sjå gjennom dokumenta i sakene, som er utlånt frå Hordaland politikammer. Det gjeld desse sakene:

1) I 1929 melde P lærar A til politiet for overfall. Kontramelding frå lærar A mot P og svigermor hans, fru P, for ærekrenkande skuldingar. Etter at det hadde vore politietterforsking i saka, trekte begge partar klagen tilbake.

2) I 1933 politiklage frå fru P mot lærar A for «vanrøkt og mishandling» av kone og barn. Klagen teken tilbake før det kom til etterforsking.

3) I 1940 politiklage frå lærar A på R for lekamskrenking. Kontraklage frå R mot lærar A for «trusler og brutalitet». Saka henlagt av politiet «etter bevisets stilling».

4) I 1952 politiklage frå lærar A mot S m.fl. for ærekrenking, og kontraklage frå S m.fl. Saka henlagt av politiet «da almene hensyn ikke krever off. påtale».

5) I 1953 fekk lærar A ei bot på kr. 150 for brot på føresegner om rådgjerder mot potetkreft.

6) I 1962 vart lærar A meld til politiet av - - - for usømeleg framferd. Klagen teken tilbake før det kom til politietterforsking og saka henlagt. Saka teken opp att i samband med klagen frå dei 10 foreldra (sak 8/1965) men henlagt på nytt.

Retten meiner at dei hendingane som desse politisakene omhandlar ikkje er tilstrekkeleg grunnlag for lensmann C's karakteristikk av lærar A som «en meget vanskelig mann osv. ...», både fordi politimeldingane ikkje har ført til nokon reaksjon mot lærar A frå politiet si sida bortsett frå bot for ulovleg potetdyrking og på grunn av at hendingane for det meste ligg langt tilbake i tida.

Side:837

Saksøkte lensmann C har såleis ikkje ført sanningsprov for utsegna. Men retten er komen til at saksøkte må frifinnast for straff etter regelen i strl. §249 pkt. 3, som fritek pliktmessige utsegner for straff når den som gir utsegna har vist «tilbørlig aktsomhet i enhver henseende».

Etter §15 i politiinstruksen skal ein politimann gje melding til sine føresette om «opplysninger som han får i eller utenfor tjenesten og som han skjønner er av betydning for politiet eller av interesse for tjenesten». Politiinstruksen, som er gjeven med heimel i §29 i lov om politiet av 13/3 1936, gjeld ikkje direkte for lensmennene, jfr. §30 i lova. Men når det gjeld pliktmessige opplysningar til føresette synest det rimeleg at ein lensmann må stå i same stilling som ein annan politimann, slik at regelen i politiinstruksens §15 må kunna anvendast analogisk. Men om ein ikkje kan seia at ein lensmann har ei slik plikt til å gje opplysningar til sine føresette, må ein i allfall kunne seia at lensmann C har vist «tilbørlig aktsomhet» når han trudde at han hadde ei slik plikt. - Føresegna i §15 i politiinstruksen nemner berre «opplysningar», og slike har lensmann C gitt i og med at han har sagt at «det har ofte vært uro omkring ham (læreren)». Når lensmann C samstundes gav politimeisteren ei tjenestleg vurdering av den melde, kan lensmannen etter retten si meining ikkje lastast for at han trudde at også dette låg innanfor hans plikter til å gje opplysningar. Også når det gjeld dette må lensmannen seiast å ha vist «tilbørlig aktsomhet».

Lensmann C har forklart i retten at han personleg hadde politietterforskninga i dei fleste av dei politisakene som er nemnde. Sjøl om det til dømes i dei sakene som galdt lekamskrenking ikkje kom så langt at det vart rettsleg fastslått at lærar A hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold, så var det likevel lensmannen sitt bestemte inntrykk at læraren opptråtte klanderverdig. Svigermor til læraren kom fleire gonger til lensmannskontoret den tid far til C var lensmann og klagde over at A hadde slått henne. Det var også lensmannen sitt bestemte inntrykk at A viste liten vilje til å retta seg etter påbod frå myndigheitene, t.d. i saka om potetene. Etter det kjennskap lensmann C hadde til lærar A og etter det inntrykk han hadde fått av læraren, meinte lensmannen at det måtte vera rett å karakterisera læraren som «en meget vanskelig mann». Etter dei opplysningar som ligg føre er retten komen til at lensmann C har vist den aktsemd som er rimeleg når det gjeld sanninga i karakteristikken av lærar A som «en meget vanskelig mann».

Lensmann C vil såleis bli frikjent for straff.

Då det ikkje er ført sanningsprov for utsegna om at lærar A er «en meget vanskelig mann m.v.», kan det bli spørsmål om mortifikasjon av utsegna, strl. §253, 1. Saksøkte gjer gjeldande at utsegna er sett fram av lensmannen «under etterforsking», og då skal mortifikasjonskravet avvisast etter regelen i strl. §253, 3 b. Saksøkjaren hevder at utsegna ikkje er sett fram «under etterforsking», då lensmann C i same brevet der skuldinga vart sett fram ba seg friteken for å ha etterforskinga i saka og at etterforskinga såleis enno ikkje var begynt. Av denne grunn gjeld ikkje unntaksregelen i strl. §253, 3 b.

Retten meiner at det må vera klart at skuldinga er sett fram medan saka var på etterforskingsstadiet. Utsegna var sett fram av lensmannen til bruk for politimeisteren ved etterforskinga i saka, som lensmann C

Side:838

enno ikkje var friteken for, og då må det vera rett å seia at utsegna er sett fram «under etterforsking».

Men slike utsegner, sett fram av tjenestemann «under etterforsking», kan likevel bli mortifiserte når retten meiner at det bør skje eller utsegna ligg utanfor saken, strl. §253, 3 b i.f. Retten er komen til at den utsegna det her gjeld må bli å mortifisera. Det er ei velferdssak for lærar A å få utsegna mortifisert. Utsegna har fått stor publisitet og er skadeleg for lærar A i det vanlege omdøme. Utsegna ligg dessutan utanfor den saka som skulle etterforskast. På den andre sida har mortifikasjon mindre å seia for lensmann C, som har gjeve utsegna som resultat av ei tjenstleg vurdering, og som retten har funne at han ikkje kan straffast for. Retten bestemmer derfor at utsegna: «Lærer A er en meget vanskelig mann, og det har ofte vært uro omkring ham», skal mortifiserast.

Til saka mot B, sak nr. 7/1965.

Første delen av vitneprovet, der saksøkte har forklart seg om skuldingane mot lærar A, gjeld badinga i Breivikjo sommaren 1963, som saksøkte si dotter var med på. I vitneutsegna har saksøkte m.a. forklart: «Området der er slik at en ikke kan skjule seg, slik: at han må ha opptrådt naken i nærvær av elevene.» Retten viser om denne badinga til det som er sagt i saka mot dei ti foreldra, sak nr. 8/1965. Retten er der komen til at det ikkje er ført sanningsprov for at lærar A «badet naken sammen med elevene». Det same må etter retten si meining gjelda den uttrykksmåten om badinga som er brukt i denne saka, nemleg at læraren «må ha opptrådt naken i nærvær av elevene».

Saksøkte har såleis ikkje ført sanningsprov for denne utsegna i vitneprovet. Men retten meiner at saksøkte må frifinnast for straff etter strl. §249, pkt. 3, då han hadde plikt til å gje vitneprov i saka. Retten meiner også at han har vist rimeleg aktsemd med omsyn til sanninga, meddi han fekk veta om badinga i Breivikjo både av dotter si og av andre, og han hadde ikkje grunn til å tru at det dei fortalde om badinga ikkje var sant.

Retten er komen til at saksøkjaren i dette tilfelle ikkje har noko rimeleg krav på å få utsegna mortifisert, strl. §253, 3 b, siste setn. Ein tek på den eine sida omsyn til at det er sers viktig for rettspleien at eit vitne kan uttala seg fritt utan å risikera mortifikasjon. På den andre sida har mortifikasjon mindre å seia for lærar A, då det er ført prov for at han i to andre tilfelle har bada naken saman med skuleelevane. Påstanden om mortifikasjon vil derfor ikkje bli teken til fylgje.

Når det gjeld dei andre skuldingane mot lærar A som saksøkte sette fram i vitneutsegna si for lensmannen i Stord, finn retten at saksøkte har ført sanningsprov for

at lærar A den tid saksøkte gjekk i skulen bada naken i Åsvatnet medan saksøkte såg på,

at fleire - både kvinner og menn - har sett at lærar A har late vatnet på vegen i nærleiken av skulen og at han ikkje har gjort noko for å skjula seg ved slike høve.

Då det såleis er ført sanningsprov for skuldingane mot lærar A i denne delen av vitneutsegna, vil saksøkte bli frikjent. - - -

Side:839