Rt-1969-1

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-01-10
Publisert:	Rt-1969-1
Stikkord:	Fortolkning av forlik
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1B/1969
Parter:	Alf og Andreas Haslum (advokat Ole Lund - til prøve) mot Bærum kommune (høyesterettsadvokat Jan Dahl).
Forfatter:	Endresen, Stabel, Bølviken, Mellbye, Gaarder
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896) §1, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10

Dommer Endresen: Til Gjønnes gård gnr. 18 bnr. 1 i Bærum hører et jordstykke på 23 mål som kalles Bekkemyr. Over dette område rant tidligere en bekk - Ringstabekk-bekken - som eieren av Gjønnes gård antagelig i 1906 grov ut og rettet opp slik at det ble en åpen grøft. Samtidig ble jordstykket drenert og drensrørene ført ut til grøften. Etterhånden ble imidlertid avfallsvann fra ovenforliggende hus i stigende utstrekning ført ut i Ringstabekk-bekken. Kommunen la i 1936 bekken i rør på strekningen ovenfor Bekkemyr, i 1949 også nedenfor jordstykket. Den tiltagende forurensing av bekkevannet førte til at drensrørene på Bekkemyr i stor utstrekning ble tilstoppet av slam. Etter klage fra eieren - Alf Haslum - foretok Bærum kommune i 1939 og 1942, muligens også flere ganger, opprensking av bekken. Haslum var imidlertid misfornøyd med tingenes tilstand, og det endte med at han i 1950 reiste sak mot kommunen med krav om erstatning for påført skade i 11 år med kr. 2000 pr. år samt for skade i fremtiden så lenge forholdene forble uendret. Saken ble imidlertid hevet fordi partene i september 1950 utenrettslig hadde inngått forlik av følgende innhold:

«1. Bærum kommune besørger bekken lukket i en sådan dybde at den kan benyttes som avløp for eventuell bebyggelse av arealet.

2. Drenssystemet bringes i orden. Hvis nødvendig må ledninger omlegges.

Side:2

3. Disse arbeider må utføres innen 1ste juli 1951. I motsatt fall betaler Bærum kommune til Alf Haslum årlig kr. 2000.

4. Bærum kommune betaler Alf Haslums utgifter til juridisk assistanse.»

Forhandlingene som førte til dette forlik, ble på kommunens vegne ført av daværende avdelingsingeniør Torstensen. Det ble imidlertid daværende avdelingsingeniør Filseth som kom til å lede utførelsen av arbeidet etter planer og beskrivelser som var utarbeidet av ingeniør Torstensen. Filseth hadde på dette tidspunkt hverken kjennskap til de forutgående forhandlinger eller til forliket.

Haslum var ikke fornøyd med det arbeid kommunen hadde latt utføre. I 1957 foretok han selv en fullstendig drenering av jordstykket og underrettet i brev av 28. desember 1957 kommunens ingeniørvesen om at dette arbeid var utført, og at han ville sende kommunen en oppstilling over de samlede utgifter når han hadde fått alle regninger.

Slik oppstilling ble imidlertid først sendt med brev av 6. januar 1961 og viste et samlet utgiftsbeløp vedkommende dreneringen på kr. 13 500. Haslum forlangte at kommunen skulle erstatte ham dette beløp. Videre gjorde han gjeldende at den rørledning som kommunen hadde lagt ved lukkingen av bekken, ikke som fastsatt i forliket var lagt så dypt at den kunne brukes som avløp for fremtidig bebyggelse av arealet, og han krevet derfor rørledningen omlagt. Endelig krevet han betalt den konvensjonalbot som var stipulert i forlikets pkt. 3, med kr. 2000 årlig for de år som var gått siden 1951.

Da kommunen nektet å gå med på dette, reiste Haslum ved stevning av 22. november 1962 sak ved Bærum herredsrett mot kommunen med påstand i samsvar med de tidligere fremsatte krav. Herredsretten som var satt med fagkyndige domsmenn, fant at det arbeid som kommunen hadde latt utføre, ikke svarte til hva kommunen etter forliket hadde forpliktet seg til. Herredsretten frifant likevel kommunen og tilkjente den kr. 1500 i saksomkostninger fordi retten fant at forpliktelsene etter forliket - og det gjaldt både plikten til å senke rørledningen, kravet på erstatning for utgiftene til drenering i 1957 og kravet på betaling etter forlikets pkt. 3 - var foreldet.

Alf Haslum påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Mens ankesaken sto for lagmannsretten, overdrog han Gjønnes gård til sønnen Andreas Haslum som trådte inn i saken som part ved siden av sin far. Lagmannsretten som var satt med to fagkyndige domsmenn, kom på samme måte som herredsretten til at kommunen måtte frifinnes, dog så at saksomkostninger ikke ble tilkjent hverken for herredsrett eller lagmannsrett. Lagmannsrettens fagkyndige domsmenn fant det klart at kommunen hadde misligholdt sine forpliktelser etter forliket både når det gjaldt plikten til å legge den rørledning bekken skulle føres igjennom, i tilstrekkelig dybde og plikten til å bringe drenssystemet i orden. Rettens juridiske dommere var enige med de fagkyndige

Side:3

domsmenn i at rørledningen etter forlikets ordlyd ikke var lagt dypt nok, men de fant det noe tvilsomt hva partenes mening med hensyn til kommunens forpliktelser når det gjaldt rørledningen hadde vært da forliket ble inngått. Dommerne fant det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om kommunen hadde misligholdt sine forpliktelser etter forliket, idet de i likhet med herredsretten fant at alle krav var foreldet, og de fagkyndige domsmenn sluttet seg til dette.

Om saksforholdet for øvrig viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Alf og Andreas Haslum har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De ankende parter har akkviescert ved at lagmannsretten på grunn av foreldelse har frifunnet kommunen for kravene på erstatning for utgiftene til drenering i 1957 og på betaling av konvensjonalbot, men opprettholder i anken sitt krav om at kommunen skal senke rørledningen dypere slik at den kan tjene som avløp for fremtidig bebyggelse på Bekkemyr. I sine hovedtrekk går de ankende parters anførsler ut på at kommunen etter forlikets ordlyd forpliktet seg til å legge rørledningen så dypt at Haslum uten særskilte anordninger kunne føre avfallsvann fra fremtidig bebyggelse på Bekkemyr direkte inn på rørledningen. Ved bekkelukkingen i 1950-51 ble rørledningen imidlertid lagt så grunt at den bare ville kunne benyttes som avløp fra fremtidig bebyggelse dersom det ble foretatt oppfylling og/eller i en viss utstrekning isolering av stikkledninger samt installert kloakkpumpe hvis husene fikk kjeller. De ankende parter godtar imidlertid at rørledningen er lagt i samsvar med hva kommunen mente å ha forpliktet seg til. Men på sin side oppfattet Alf Haslum forliket i samsvar med dets ordlyd, og han hadde ingen foranledning til å tro at kommunens forutsetninger ved inngåelsen av forliket gikk ut på annet enn hva ordlyden tilsa. Det må være ordlyden som danner utgangspunktet for forståelsen av forliket, og vil kommunen hevde at forliket går ut på annet enn hva ordlyden tilsier, må den ha bevisbyrden. - Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, har de ankende parter vist til at det før forliket forelå en rettsstridig tilstand som kommunen var ansvarlig for i og med at den i utstrakt grad hadde latt boligenheter ovenfor foreta kloakkutslipp i Ringstabekk-bekken og lagt denne i rør som munnet ut ved Bekkemyrs øvre ende slik at alt strømmet ut i grøften over jordstykket. I og med forliket ble det så fastsatt hvor grensen mellom det lovlige og det ulovlige for fremtiden skulle gå. Den lovlige tilstand ble stipulert ved at kommunen fikk en servitutt som gav rett til å ha kloakkledning i en viss dybde. Når kommunen ikke har oppfylt dette krav til dybde, eksisterer det fortsatt en rettsstridig tilstand som må kunne kreves rettet uten at dette krav er gjenstand for foreldelse. Og kravet må gå ut på at lovlig tilstand opprettes ved at rørledningen legges i riktig dybde. Subsidiært - for tilfelle av at Høyesterett skulle finne at kommunen har misligholdt sine forpliktelser, og videre av at de

Side:4

ankende parters krav ikke er foreldet, men at det i samsvar med det prinsipp som er kommet til uttrykk i granneloven av 16. juni 1961 §10 annet ledds annet punktum, ikke bør gis dom for at kommunen skal pålegges å senke rørledningen, - kreves erstattet de ekstraomkostninger det vil medføre ved fremtidig bebyggelse at rørledningen ikke ble lagt i riktig dybde. Disse ekstraomkostninger har de ankende parter anslått til kr. 66 000. Alf og Andreas Haslum har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Bærum kommune tilpliktes å senke hovedkloakken over Bekkemyr på eiendommen gnr. 18, bnr. 1 i Bærum til en slik dybde at den kan benyttes som avløp for fremtidig bebyggelse med kjeller og uten spesiell oppfylling etter kommunens vanlige krav for avledning av kloakk og overflatevann.

Subsidiært:

1. Bærum kommune betaler Alf og Andreas Haslum erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 66 000.

I begge tilfeller:

2. Alf og Andreas Haslum tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Bærum kommune har tatt til gjenmæle. Den gjør gjeldende at kommunen ved den foretatte bekkelukking fullt ut har oppfylt den forpliktelse den påtok seg ved forliket. Utgangspunktet for denne forpliktelse var at bekken både ovenfor og nedenfor Bekkemyr var lagt i rør, og hva kommunen påtok seg, var å legge rørledningen frostfritt og så lavt som det var mulig når ledningen skulle tilkobles de ovenforliggende og nedenforliggende rør i den dybde disse befant seg. Etter forholdene måtte også Alf Haslum ha vært klar over dette, og hans senere opptreden bekrefter at han har ment at kommunen ikke har handlet i strid med sine forpliktelser. I hvert fall må han ha bevisbyrden for at kommunen det har gjort når han har ventet i 10 år før han reiste noe krav mot kommunen. - Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, har kommunen henholdt seg til de tidligere retters begrunnelse, men utdypet denne noe. Kravet om at rørledningen skal senkes - det blir her tale om ca. 1,5 meter - er et krav på en arbeidsytelse, en entreprenørprestasjon som utelukkende skal tjene de ankende parters interesse, og som er gjenstand for foreldelse etter foreldelseslovens §1. Skulle Haslum ha noe krav på endring i den bestående tilstand som følge av at rørledningen etter forliket er lagt i uriktig dybde, vil fritagelsen for foreldelse måtte begrense seg til et krav om at rørledningen graves opp slik at den tidligere tilstand gjenopprettes, og det uansett om den tidligere tilstand var rettsstridig eller ei. Derimot kan den nåværende tilstand - om den skulle være rettsstridig - ikke medføre at kravet på den ekstra arbeidsprestasjon som i tilfelle følger av forlikets bestemmelser om rørledningens dybde, ikke er undergitt foreldelse. For øvrig hitfører jo enhver arbeidsprestasjon en tilstand, og er denne rettsstridig fordi arbeidsprestasjonen ikke er i samsvar med den avtale som ligger til

Side:5

grunn for den, kan dette ikke medføre at kravet om rettelse ikke er gjenstand for foreldelse. Det meste som i foreliggende tilfelle - om man skulle gå inn på servituttsynspunktet - kan sies er at det dreier seg om en ufullbyrdet bruksrett, og en fordring på oppfyllelse av en bruksrettsavtale er gjenstand for foreldelse. Subsidiært gjøres gjeldende at om de ankende parter kan gjøre noe krav gjeldende fordi rørledningen ikke er lagt så dypt som forliket tilsier, kan kravet på senking av rørledningen likevel ikke tas til følge, men må substitueres med et erstatningskrav. Å senke rørledningen - noe som måtte gjøres både over Bekkemyr og det nedenforliggende område - vil idag koste 3-400 000 kroner, hva der ikke står i noe forhold til det som de ankende parter i økonomisk henseende vil oppnå ved senkingen. Etter forholdene vil det tap de ankende parter har lidt når dagens vann- og kloakkledningsforskrifter legges til grunn, kunne avbøtes ved bygging av en pumpestasjon. Skal erstatning betales, vil denne derfor bare kunne beløpe seg til 30-35 000 kroner som er omkostningene ved å bygge en slik stasjon. Kommunen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Bærum kommune frifinnes.

2. Alf Haslum tilpliktes å erstatte Bærum kommune sakens omkostninger for Høyesterett, lagmannsrett og herredsrett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Østre Bærum herredsrett holdt bevisopptak hvor Alf Haslum og 4 vitner - deriblant kommuneingeniør Ivar Krabbe Filseth - har avgitt forklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter, men på et annet grunnlag, idet jeg bygger på at kommunen når det gjelder rørledningen, har oppfylt sine forpliktelser etter forliket.

Jeg finner det klart at de forskjellige instanser i kommunen ikke har ment å forplikte den til å legge rørledningen dypere enn hva der ved bekkelukkingen faktisk ble gjort. Bakgrunnen for forliket var at Alf Haslum i mange år hadde klaget over at drensrørene på Bekkemyr ble tilstoppet på grunn av avfallsvannet fra bebyggelsen ovenfor. Kommunen hadde flere ganger foretatt opprensking av drensrørene. I mars 1944 hadde Haslum fremsatt skriftlig anmodning om at bekken måtte bli lukket, men anmodningen måtte avslås på grunn av den daværende materialmangel. Det var nå reist erstatningssak mot kommunen, spørsmålet om det forelå erstatningsplikt var tvilsomt, og selv om kommunen skulle mene at den ingen plikt hadde til å lukke bekken, måtte det fremstille seg som hensiktsmessig å få skadekilden eliminert ved å legge bekken i rør, noe som man likevel måtte regne med før eller senere ville bli gjort. Dette var så meget mer nærliggende som bekken var lagt i rør ovenfor og nedenfor Bekkemyr, og bekkelukkingen derfor bare ville bety at bekken kom i et sammenhengende rørsystem.

Men med de to utgangspunkter som dermed var gitt - rørendene ovenfor og nedenfor Bekkemyr som rørledningen over jordstykket måtte kobles til - var det også gitt hvor dypt det

Side:6

ville være økonomisk forsvarlig å legge rørledningen, nemlig den dybde rørledningen senere ble lagt i, hvilket medførte utgifter på ca. kr. 70 000. Skulle ledningen derimot legges så dypt som de ankende parter nå hevder at kommunen har forpliktet seg til, ville det innebære at også rørledningen nedenfor jordstykket måtte senkes i over 200 meters lengde. Alt i alt ville dette etter prisene den gang ha medført merutgifter beregnet til ca. kr. 100 000. Både i forhold til det krav som var reist i erstatningssøksmålet, og hensett til kommunens øvrige arbeidsoppgaver synes det helt uantagelig at kommunen ville ha påtatt seg en slik forpliktelse. Realøkonomisk synes det også meningsløst å ofre bortimot kr. 5000 pr. mål på dette jordstykke som etter tomtepris knapt var så meget verd. Jeg må derfor gå ut fra at om Haslum i 1950 hadde reist krav om dette, ville kommunen ha avslått det.

At det fra kommunens side ikke var meningen å forplikte seg i videre utstrekning, viser også de uttalelser som de forskjellige instanser den gang gav. I det brev som ingeniør Torstensen sendte teknisk rådmann i Bærum 20. september 1950 - dagen etter at Alf Haslum og hans hustru hadde undertegnet forliket - gir Torstensen bl.a. følgende kommentar til forliket: «Til pkt. 1 er å bemerke at lukking av bekken inngår i ingeniørvesenets planer. Bekken er nu lukket både nedenfor og ovenfor det jordet som saken dreier seg om så noen spesiell innrømmelse til Haslum at den blir lukket er det jo ikke. - Til pkt. 2 kan sies at det er umulig å si på forhånd hva dette arbeide vil koste. Jeg har kalkulert lukking av bekken og reparasjon av drensledninger til ialt kr. 70.000,-.» I sin innstilling til formannskapet av 21. september 1950 fremhever rådmannen bl.a. at man ikke kan si at Alf Haslum oppnår noen særfordel ved innrømmelsene i forlikets pkt. 1. Til tidsfristen i pkt. 3 bemerker rådmannen: «Som det fremgår av punkt 3 har Haslum forlangt at arbeidet blir utført innen 1/7.51. Naturligvis vil dette i noen grad forrykke det av kommunen lagte arbeidsprogram for i år, og henstillingen fra staten om å begrense investeringsbevilgningene, gjør ikke saken lettere. Når man imidlertid er kommet opp i en nødssituasjon får disse hensyn vike så mye mer som det vil være ønskelig å få gjennomført denne bekkelukking i sin helhet.» Det synes uantagelig at ingeniørvesenets arbeidsplaner har omfattet annet enn lukking av bekken på den måte som ble gjort - hvilket bekreftes ved at utgiftene ble omtrent kr. 70 000 som de var anslått til. Uttalelsen om statens henstilling om begrensning av investeringsbevilgningene viser også at det var om å gjøre å innskrenke kommunens forpliktelser mest mulig.

Ingeniør Torstensen har i sin erklæring av 19. april 1966 fremhevet at Haslum aldri hadde fremsatt krav om å få lagt kloakkledning. Om bakgrunnen for passusen om at bekken skulle lukkes «i sådan dybde at den kan benyttes som avløp for eventuell bebyggelse av arealet», uttaler Torstensen i erklæringen: «Hans krav gikk kun ut på tiltak som kunne forhindre tilslamming i

Side:7

den åpne bekken og dermed genere hans drenering. Man fant ut at dette kunne imøtekommes ved å lukke bekken over myra, noe Kommunen allikevel måtte gjøre før eller senere. Alf Haslum spurte så under forhandlingene om det var tillatt å slippe kloakk inn i ledningen, hvilket jeg besvarte bekreftende. Men hensikten med anlegget var å lukke bekken, ikke å skaffe kloakkanlegg. Dette siste var noe som kunne oppnås samtidig, men det var etter min oppfatning dengang da forliket av 19/9.50 ble inngått klart at den bekkelukking forliket gikk ut på forutsatte at eventuell bebyggelse av Bekkemyr for å kunne nytte kloakken måtte legges på fylling eller også måtte det lages et pumpeanlegg. Slike pumpeanlegg er ikke særlig kostbare i anlegg eller i drift og er i bruk flere andre steder i Bærum.»

Filseth har i sin forklaring under bevisopptaket uttalt at han under arbeidets utførelse aldri tenkte seg muligheten av at det noensinne kunne komme bebyggelse på Bekkemyr fordi dette var et særdeles myrlendt terreng; derimot regnet han det for mulig med bebyggelse på de litt høyere omkringliggende arealer. Jeg må etter dette gå ut fra at Torstensens mening med den nevnte passus var at kommunen skulle legge rørledningen i så stor dybde som mulig når utgangspunktene var de to rørender som ledningen skulle tilkobles; det fikk så bli byggherrenes sak å sørge for de anordninger som måtte vise seg nødvendige når rørledningen skulle nyttiggjøres som avløp, noe som jeg går ut fra ville latt seg gjøre med den spredte bebyggelse som man den gang åpenbart har tenkt seg. Selv om forlikets pkt. 1 bare klosset og uklart gir uttrykk for en slik forutsetning fra Torstensens side, er ordlyden likevel ikke uforenlig med en slik forståelse.

På den annen side kan jeg vanskelig skjønne annet enn at Haslum må ha vært klar over at kommunen ikke ville påta seg slike forpliktelser som han nå gjør gjeldende. Som eier var han godt kjent med de lokale forhold og terrengets beskaffenhet, og som entreprenør må han ha hatt særlige forutsetninger for å forstå hvilke forpliktelser kommunen kunne ventes å ville påta seg. Han må ha hatt kjennskap til at rørledningen over jordstykket skulle tilkobles rørledninger ovenfor og nedenfor jordstykket, og jeg kan vanskelig skjønne annet enn at han også må ha forstått at skulle rørledningen legges så dypt som han nå gjør gjeldende, måtte det også medføre en omfattende senking av rørledningen nedenfor som var fullført bare vel et år i forveien, hvilket sammen med meromkostningene på rørledningen over Bekkemyr ville medføre helt uforholdsmessige omkostninger som han ikke kunne regne med at kommunen ville påta seg.

Hertil kommer at han også hadde fått tilsendt gjenpart av ingeniør Torstensens brev av 20. september 1950 til Teknisk rådmann i Bærum. Av denne fremgår det klart at Torstensens mening bare var å lukke bekken ved tilknytning til rørledningene ovenfor og nedenfor Bekkemyr, og at man ikke tilsiktet å yte noen spesiell innrømmelse til Haslum. Han fikk også rede på at utgiftene var anslått til kr. 70 000. Dette brev fikk han mens hans

Side:8

erstatningssøksmål ennå sto uhevet for retten, og ville han ta avstand fra den forståelse som det gav uttrykk for hadde han all oppfordring til å gjøre det før erstatningssaken ble hevet.

Det synes også nær sagt uforståelig at Haslum som var eier og muligens også var den som i tilfelle kom til å forestå utbygging av området som entreprenør, ikke noen gang inspiserte kommunens arbeid og dermed ved selvsyn fikk se hvor dypt rørledningen ble lagt. Det tar bare 10 minutter å gå fra Gjønnes gård til Bekkemyr, og det skulle synes nærliggende å tro at Haslum også ville vise interesse for arbeidet av den grunn at forliket tillike omfattet plikt for kommunen til å bringe orden i drenssystemet som jo hans klager til kommunen i tidligere år særlig hadde gjeldt. Alf Haslum har selv forklart at han ikke inspiserte arbeidet, mens det foreligger annenhånds uttalelse om at anleggsbasen, Albin Andersen, har fortalt at han en gang hadde sett at Haslum var til stede og så til arbeidet. Det er mulig at det foreligger erindringsforskyvning fra Haslums side; i likhet med lagmannsrettens flertall finner jeg det etter omstendighetene vanskelig å godta at Haslum overhodet ikke så noe til arbeidet mens det pågikk. Men under enhver omstendighet kan det sies at Haslum burde ha tilsett arbeidet, i hvert fall hvis han etter mottagelsen av gjenparten av Torstensens brev av 20. september 1950 måtte tro at hans oppfatning av forliket ikke falt sammen med kommunens.

Også Haslums senere opptreden tyder på at han ikke har funnet at kommunens rørledning er lagt i strid med forlikets bestemmelser. Han har selv forklart at han på vårparten 1951 i forbindelse med at dreneringen ikke fungerte tilfredsstillende, oppdaget at rørledningen var lagt langt grunnere enn avtalt, og at han i de følgende år gjentatte ganger berørte spørsmålet om kloakkrørets dybde med ingeniørene Torstensen, Filseth og Løvstad. Det foreligger ingen bekreftelse fra disse på dette. Det skriftmateriale fra de følgende år som er fremlagt, gjelder bare mangler ved kommunens dreneringsarbeid og viser at hans interesse for jordstykket særlig konsentrerte seg om jorddyrking. Selv Haslums henvendelse til kommunen i brevet av 28. desember 1957 gjaldt utelukkende dreneringen uten at rørledningens dybde er nevnt med et ord. Først i brev av 6. januar 1961 reiser Haslum krav overfor ingeniørvesenet i Bærum om senking av rørledningen. Det synes vanskelig å tro at Haslum ikke på et tidligere tidspunkt ville ha fremsatt krav om senking av rørledningen hvis han mente at kommunen hadde plikt til å gjøre dette og ville holde fast ved at denne plikt skulle effektueres.

Etter en samlet vurdering finner jeg det således mest nærliggende å anta at kommunens oppfyllelse av forpliktelsen i forlikets pkt. 1 er i samsvar med de forutsetninger begge parter bygget på ved inngåelsen av forliket. Men i hvert fall må Haslum den hele tid ha vært klar over hva kommunens forutsetning har vært, og han kan da ikke nå kreve en annen forståelse lagt til grunn.

Side:9

Etter det resultat jeg således er kommet til, er det unødvendig for meg å gå nærmere inn på foreldelsesspørsmålet.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter. Kommunen er medansvarlig for den tvil som utformningen av forliket av 1950 har voldt. Og når det gjelder foreldelsesspørsmålet, bemerker jeg at løsningen fremstiller seg som tvilsom uten at jeg går nærmere inn på dette.

Jeg stemmer for denne

dom:

Bærum kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Mellbye og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Hærem med fagkyndige domsmenn, gårdbruker Jens Ovenstad og byggmester Reidar Svensen):

- - -

Av de avgitte vitneforklaringer finner retten særlig grunn til å gjengi avsnitt av den forklaring som kommuneingeniør Filseth som i 1950/51 forestod arbeidet på Bekkemyr, har avgitt:

Det arbeide som skulle utføres av kommunen, var ferdig prosjektert av den daværende overingeniør Torstensen, fra hvem ingeniør Filseth mottok de utarbeidede profiler m.v. med anmodning om å forestå arbeidet. Arbeidet var betegnet som «bekkelukking», og det ble også bare utført som sådant. Det forlik som forelå, fulgte ikke med planene og var ukjent for ingeniør Filseth som i det hele ikke vurderte om kloakken kunne anvendes for eventuell bebyggelse på arealet.

Hva dreneringen angår, er det forklart at en under arbeidet med kloakken krysset 3-4 drensledninger, som ble ført inn i kloakkledningen. De nærmeste drensrør ble herunder renset, men noe mere med dreneringen ble ikke gjort. Haslum var blitt bedt om å skaffe en plan over dreneringen, men den fikk man ikke. Dreneringssystemet var på grunn av en oppdemning ved Kleivveien for øvrig ikke i virksomhet.

Haslum kom imidlertid under arbeidet ikke med noen innvending mot den måte dette ble utført på.

Retten skal bemerke:

Det er etter den av kommuneingeniør Filseth avgitte forklaring uten videre klart at det arbeide som kommunen lot utføre på Bekkemyr, ikke tok sikte på noen oppfyllelse av forliket av 1950, og retten anser det likeledes klart at arbeidet slik som det ble utført, heller ikke kunne bringe de resultater som kommunen hadde forpliktet seg til. For at kloakken skal kunne motta avløp fra den bebyggelse det er tenkt på, antas den å måtte legges på en dybde av ca. 3 m, mens dybden i dag bare er ca. 1,5 m. Heller ikke ble dreneringssystemet brakt i orden. At det var et omfattende arbeide oppfyllelsen av forliket ville kreve, fremgår

Side:10

derav at det av overingeniør Torstensen var kalkulert til kr. 70.000,- mens det antas at kostendet av det arbeide som ble utført, bare utgjorde en brøkdel av dette beløp. Kommuneingeniør Filseth var åpenbart heller ikke kjent med denne kalkyle.

Når det er gjort gjeldende at Haslum ikke gjorde noen innvending mot den måte arbeidet ble utført på, er hertil å bemerke at Haslum neppe hadde noen plikt til å føre kontroll med arbeidet. Han måtte også ha lov til å gå ut fra at arbeidet ble utført overensstemmende med forliket. En kontroll av arbeidet krevde også når det gjaldt kloakken, en sakkyndighet som ikke Haslum kunne ventes å være i besiddelse av.

Når retten allikevel er kommet til det resultat at kommunen må bli å frifinne, er dette fordi samtlige krav, de krav Haslum gjør gjeldende, må antas å være foreldet.

Hva således angår kravet på senking av kloakkrørene, skulle dette arbeide ha vært utført senest 1. juli 1951, som således må bli å anse som kravets forfallstid. Den 10-års foreldelsesfrist regnet fra dette tidspunkt som det antas har vært gjeldende for kravet, var således forløpet ved påstevningen av saken i november 1962. Når det av Haslum er anført at kommunens overingeniør Torstensen i 1953 erkjente at kloakken var lagt for grunt og erklærte seg villig til å grave den opp, antas kommunen å måtte høres med at overingeniøren ikke hadde kompetanse til på kommunens vegne å avgi noen forpliktende erkjennelse som avbrøt den løpende foreldelsesfrist.

På samme måte som foreldelse av kommunens forpliktelse til å senke kloakkrørene er antatt å være inntrådt den 1. juli 1961, vil også kommunens plikt til å bringe drenssystemet i orden, antas å være foreldet på dette tidspunkt. Selv om Haslum ved på egen hånd å utføre dreneringsarbeidet, som han har hevdet, skulle ha fått et krav på kommunen på dekning av sine utgifter til dette, antas foreldelse også av et slikt krav å ha vært inntrådt før saksanlegget. De arbeider det gjelder, ble utført av Haslum i 1957, og et erstatningskrav på kommunen på dekning av utgiftene - og som et sådant antas kravet i tilfelle å måtte bedømmes - ville ha vært undergitt en foreldelsesfrist på 3 år, og således være foreldet i hvert fall ved utgangen av 1960.

Når det endelig gjelder Haslums krav på betaling av det i forlikets pkt. 3 stipulerte årlige beløp kr. 2.000,- for tidsrommet 1. juli 1951 frem til i dag, bemerkes at retten betrakter dette beløp som en av kommunen vedtatt konvensjonalbot for tilfelle av at den ikke oppfylte sine forpliktelser etter forlikets pkt. 1 og 2.

Som et krav som således knyttet seg aksessorisk til de fordringer som Haslum ervervet ved pkt. 1 og 2 i forliket, og som det hadde til formål å sikre oppfyllelse av, må det antas at det falt bort i og med disse fordringers opphør ved foreldelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren og Hans Østgaard og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm med sakkyndige domsmenn, overingeniør R. Johnsteen og byggmester Karl Høiby):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Rettens sakkyndige domsmenn er når det gjelder realiteten i det

Side:11

vesentlige enige med herredsretten og i de ankende parters anførsler. De finner det klart at kommunen ved forliket påtok seg plikt til å lukke bekken i slik dybde at den kunne tjene som kloakk for eventuell bebyggelse, det vil si at kloakk fra ny bebyggelse kunne føres frostfritt inn i den lukkede bekken uten ekstra foranstaltninger som oppfylling eller pumpeanlegg. Slik er arbeidet ikke utført. Kommunen har således ikke overholdt sine forpliktelser.

De to domsmenn ønsker tilføyet at de oppfattet en uttalelse av vitnet kommuneingeniør Filseth slik at hvis den lagte kloakk siden blir omlagt ved ny bebyggelse, vil det bli betalt av kommunen.

Kommunens mislighold gjelder også plikten til å bringe drenssystemet i orden. Det er opplyst at det fra ledninger parallelle med grøften gikk samleledninger ned til grøften, 2 fra den ene side og 3 fra den andre. Disse var ført ut i grøften gjennom trekasser. Kommunen burde uten særlig vanskelighet ha kunnet følge samleledningene og renset disse etter oppgraving, eventuelt lagt nye, men kommunen foretok intet annet enn staking. Haslum kan dog bebreides for at han uten direkte varsel til kommunen selv satte i gang arbeide med ny drenering.

Rettens juridiske medlemmer vil om realiteten bemerke:

Etter ordlyden i forliket er de enige med de sakkyndige domsmenn i at kloakken ikke er lagt dypt nok, og den omstendighet at en senkning av bekken ville medføre store ekstra omkostninger ved at også den nedenfor liggende rørledning måtte senkes er i og for seg ikke avgjørende, hvis forståelsen av forliket skulle være klar.

Men under henvisning til de av kommunen fremførte argumenter finner de juridiske dommere det noe tvilsomt hva partenes mening egentlig har vært da forliket ble inngått.

Man må gå ut fra at Haslum straks mottok gjenpart av Torstensens brev av 20. september 1950 til rådmannen, og det er vanskelig å godta at Haslum overhodet ikke så noe til arbeidet mens det pågikk. Etter Haslums egen forklaring var han iallfall i 1951, eller muligens var det i 1952, under konferanse med ingeniør Filseth klar over hvordan arbeidet var utført. Noen reaksjon over at bekken ikke var senket fremkom ikke - iallfall ikke skriftlig - før i januar 1961. Haslum har forklart at det ikke har vært aktuelt med byggeplaner på arealet, så det var ingen grunn til å ta saken opp, men det var naturlig å gjøre det i forbindelse med refusjonskravet for dreneringen. Det synes allikevel høyst påfallende at Haslum ikke tok saken opp iallfall i 1952, hvis han den gang var av den oppfatning at kommunen hadde misligholdt sine plikter i forbindelse med lukking av bekken. Etter det som foreligger opplyst ble det under forhandlingene med kommunen i 1956-57 om dreneringen overhodet intet nevnt om at bekken skulle vært senket.

De juridiske dommere finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om kommunen har misligholdt sine forpliktelser etter forliket, idet de er enige med herredsretten i at Haslums mulige krav er bortfalt ved foreldelse, og de slutter seg til herredsrettens begrunnelse for så vidt. Det tilføyes at det her gjelder avtale om utførelse av et arbeide, krav om en arbeidsytelse, og det antas at dette må ansees som en fordring som går inn under bestemmelsen i foreldelseslovens §1.

Når det gjelder kravet om dekning av utgiftene ved ny-drenering

Side:12

i 1957, bemerkes i anledning av prosedyren for lagmannsretten at det ikke kan være holdbart å hevde at foreldelse først begynner å løpe når det har vist seg at dreneringen virker tilfredsstillende. Overensstemmende med herredsrettens uttalelse antas det at refusjonskravet, eller om man vil kalle det erstatningskravet, for de påløpne utgifter var foreldet iallfall ved utgangen av 1960.

Om konvensjonalboten er det tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse.

De sakkyndige domsmenn som har tatt standpunkt i realiteten i favør av de ankende parter, finner med hensyn til foreldelsesspørsmålene ikke å kunne ta et annet standpunkt enn de juridiske dommere. Det blir således enstemmighet for å stadfeste herredsrettens resultat bortsett fra avgjørelsen om saksomkostninger. - - -