Rt-1969-109

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-02-01
Publisert:	Rt-1969-109
Stikkord:	(Løftekrandommen, Kran-dommen), Erstatningsrett, Erstatningsansvar, Objektivt ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for skade voldt ved at en løftekran brøt sammen til tross for at den angitte løfteevne ikke var overskredet. Høyesterett fant i likhet med tidligere retter at utleier av løftekranen (Arne Lieng) hadde objektivt erstatningsansvar for skade voldt ved at løftekranen plutselig brøt sammen. Uttalt at bruk av store løftekraner fra tid til annen fører til at det voldes skade og den som driver kranservice som ervervsmessig virksomhet er nærmest å bære ansvaret, uavhengig av om skaden i det enkelte tilfelle skyldes feil av en art som sjelden forekommer. Videre at utleier også er den som har mulighet til å forebygge skade, ved aktsom bruk, tilsyn og vedlikehold.
Saksgang:	Holmestrand herredsrett 08.06.1967 - Agder lagmannsrett 02.02.1968 - Høyesterett HR-1969-00006-B, L.nr. 6B/1969
Parter:	Arne Lieng (høyesterettsadvokat Jens Bugge) mot Firma Sandvik & Helmersen (advokat Jørgen Fr. Moen - til prøve)
Forfatter:	Ryssdal, Endresen, Mellbye, Bølviken, Gaarder
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42

Dommer Ryssdal: Saken gjelder krav om erstatning for skade voldt ved at en løftekran brøt sammen til tross for at den angitte løfteevne ikke var overskredet. Firma Sandvik & Helmersen som hadde leiet kranen av Arne Lieng til bruk under et monteringsarbeid for A/S Norske Leca, har betalt dette firma erstatning med kr. 33.394,04 og krevet erstatningsbeløpet refundert av Arne Lieng.

Holmestrand herredsrett avsa 8. juni 1967 dom med denne domsslutning:

«Arne Lieng dømmes til å betale til firma Sandvik & Helmersen 33.394,04 - trettitretusen trehundreognittifire 04/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 29/10 1965 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Arne Lieng påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett som 2. februar 1968 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Lieng til Sandvik & Helmersen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom kr. 1.200,- ettusentohundre kroner.»

Arne Lieng har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene Arne Lieng og Knut Helmersen og videre 3 vitner som er nye for Høyesterett Det ene vitne, Gøsta Gustavsson, var kranfører på den kran som ble brukt under uhellet da kranen i 1963 vel et halvt år ble benyttet i Mo i Rana. Han har forklart at den angitte maksimale løfteevne for kranen den gang sikkert ble overskredet. For så vidt kranen ikke stod vannrett, ble løftearmen stadig utsatt for

Side:110

en viss overbelastning, men Gustavsson kjenner ikke til at det oppstod noen skade eller svikt i løfteannen. Det er videre lagt fram et brev av 15. oktober 1968 fra Røntgenkontrollen. Brevet viser at en tidligere uttalelse av 14. oktober 1964 som er gjengitt i herredsrettens dom, ble avgitt på grunnlag av en undersøkelse som ikke tok sikte på om det kunne påvises materialtretthet, «men feil i rørene i form av inneslutninger, doblinger eller andre fabrikasjonsfeil». Det heter videre i den nye uttalelse fra Røntgenkontrollen: «Ved fornyet gransking av filmene nr. 1-9 omtalt i vår rapport av 14/10 64 kan det ikke påvises sprekker i selve grunnmaterialet nærmest bruddstedene. I mange tilfelle vil slike sprekkdannelser nærmest bruddstedet indikere materialtretthet.»

For øvrig står saken for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere retter.

Arne Lieng har i det vesentlige anført:

Spørsmålet om kraneierens ansvar overfor leieren Sandvik & Helmersen må stå i samme stilling som om erstatningskravet var gjort gjeldende av A/S Norske Leca direkte mot Lieng, og lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Lieng som kraneier har objektivt ansvar for den skade A/S Norske Leca ble påført ved det uhell saken gjelder.

Det er uriktig å statuere objektivt ansvar uten konkret å prøve den risiko kranen representerte slik den ble anvendt da uhellet inntraff. Dersom uhellet skyldes materialtretthet, står man overfor en skadeårsak som ikke på noen måte er særegen for løftekraner. For så vidt det legges til grunn at uhellet skyldes «en plutselig teknisk svikt», har lagmannsretten selv uttalt at årsaken «muligens ikke er så ofte forekommende», og grunnlaget for objektivt ansvar - en statistisk påregnelig overskridelse av den risiko enhver virksomhet fører med seg - er da ikke til stede. Til tross for nøye undersøkelser er det ikke lykkes å påvise noe annet tilfelle hvor en kran er brutt sammen på den måte som det her skjedde, og det må være uhyre sjelden at feil av denne art forekommer. Under disse omstendigheter kan det ikke være riktig når lagmannsretten i likhet med herredsretten har ilagt objektivt ansvar med den begrunnelse at bruk av løftekraner fra tid til annen leder til uhell av forskjellig art, og at virksomheten i bransjen derfor er risikobetont.

Det må videre være uriktig når lagmannsretten har ansett det for å være uten betydning at skaden rammet en byggherre under et monteringsarbeid. En løftekran på en lukket byggeplass representerer ikke et slikt faremoment at kraneieren har objektivt erstatningsansvar for skade som ved et hendelig uhell voldes på byggherrens eiendom. Byggherren er selv nærmest til å bære risikoen for at det kan voldes slik skade, og han kan gjennom montasjeforsikring gardere seg mot å lide tap.

Arne Lieng har bestridt at det er vist uaktsomhet ved tidligere bruk av kranen. Han har videre bestridt at han ved utleien av kranen har påtatt seg noe garantiansvar.

Side:111

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Arne Lieng frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Sandvik & Helmersen har anført at det er riktig når herredsretten og lagmannsretten har funnet at Lieng som kraneier har objektivt bedriftsansvar for den skade som ble voldt under monteringsarbeidet. Den som driver kranservice, må uten hensyn til skyld være ansvarlig for skade som bruken av løftekraner naturlig kan lede til. Det er også vanlig at kraneieren ved forsikring dekker seg mot ansvar av denne art. Derimot er det ikke vanlig og heller ikke naturlig at den som leier en kran for noen timer eller noen dager, tegner særskilt forsikring mot skade som han måtte bli påført ved kranarbeidet, og det må være uten betydning at også en slik skade etter omstendighetene vil kunne være dekket dersom byggherren har tegnet montasjeforsikring mot skader av forskjellig art på en byggeplass.

Sandvik & Helmersen har videre anført at erstatningsplikt for Lieng i dette tilfelle også kan bygges på at det er vist uaktsomhet ved tidligere bruk av kranen, og på at han i analogi med regelen i kjøpslovens §42 annet ledd må ha garantiansvar for at kranen kunne brukes til å utføre de løft leieavtalen forutsatte. Til støtte for dette siste er anført at den oppgitte løfteevne må anses som en tilsikret egenskap ved kranen, og at Lieng på Helmersens forespørsel uttrykkelig bekreftet at han hadde ansvarsforsikring for kranen. På samme måte som Lieng har Sandvik & Helmersen ansvarsforsikring for de kraner firmaet selv eier. Ved leie mellom kranfirmaer tegner leieren ikke særskilt forsikring, idet eierens forsikring også dekker skader som måtte oppstå under den bruk leieforholdet fører med seg.

Ankemotparten har for øvrig grunngitt sine anførsler på samme måte som for de tidligere retter og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og finner i likhet med de tidligere retter at Arne Lieng må ha objektivt erstatningsansvar for den skade som ble voldt ved at hans løftekran 8. september 1964 plutselig brøt sammen da det siste ovnstykket skulle løftes på plass under det monteringsarbeid Sandvik & Helmersen utførte for A/S Norske Leca.

Bruken av store løftekraner fører fra tid til annen til at det voldes skade. Den som driver kranservice som ervervsmessig virksomhet, kan forutse dette, og han må være ansvarlig for skade som virksomheten kan ventes å føre med seg uten hensyn

Side:112

til om skaden i det enkelte tilfelle skyldes feil av en art som sjelden forekommer. Han er også den som gjennom aktsom bruk, tilsyn og vedlikehold har størst mulighet for å forebygge at en kran blir svekket med den følge at det kan voldes skade ved en belastning som kranen er forutsatt å skulle tåle.

Den omstendighet at skaden i dette tilfelle rammet en byggherre under et monteringsarbeid, kan ikke frita kraneieren for erstatningsansvar. De hensyn som taler for et slikt ansvar, gjelder også her, og det kan ikke ventes at leieren av en løftekran skal forutse og gardere seg mot tap som måtte oppstå ved at kranen under et kortvarig arbeidsoppdrag plutselig bryter sammen. I betraktning av at skaden under monteringsarbeidet 8. september 1964 oppstod nettopp ved den anvendelse av Liengs løftekran som leieforholdet tok sikte på, kunne det tvert om være spørsmål om å anse Lieng erstatningspliktig ut fra reglene om erstatningsansvar i kontraktsforhold. Etter det syn jeg ellers har på saken, finner jeg dog ikke grunn til å gå nærmere inn på det Sandvik & Helmersen ut fra kontraktsforholdet mellom dette firma og Arne Lieng har påberopt til støtte for sin anførsel om at Lieng ved leieavtalen påtok seg garantiansvar.

Som min begrunnelse viser, vurderer jeg i det vesentlige saken på samme måte som de tidligere retter.

Det er etter min mening ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter utfallet av anken må den ankende part betale ankemotparten saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arne Lieng til Sandvik & Helmersen 4.500 - fire tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Bølviken og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Tage Petersson):

Følgende saksforhold er på det rene:

Firma Sandvik & Helmersen har tungtransport og kranservice som spesialitet. I september 1964 skulle firmaet utføre et monteringsarbeide for A/S Norske Leca i Borge i Østfold. Til dette arbeidet trengtes en kran med løfteevne opptil 25 tonn. Firmaet disponerte ikke på dette tidspunkt kran av denne type, men visste fra tidligere forbindelse med entreprenør Arne Lieng at han hadde en slik kran. Det ble derfor telefonert til Lieng og avtalt at firmaet skulle leie kranen med kranfører.

Side:113

Kranarbeidet besto i oppheising av ovnseksjoner og ble påbegynt den 8. september 1964. I løpet av dagen ble 4 ovnstykker satt på plass vekten var henholdsvis 7.300 kg, 14.750 kg, 10.100 kg. og 10.100 kg. Da det ut på kvelden skulle heises opp et femte ovnstykke, skjedde det et uhell. Dette ovnstykke hadde inklusive bærering, en vekt på 14.750 kg. Det var heist opp i full høyde, med underkant 4-5 meter over bakken da kranføreren hørte en «knekkelyd», og plutselig krøllet den nederste del av kranens uteligger seg sammen. Følgen var at ovnseksjonen falt ned på kanten av fundamentet og videre ned på bakken. I fallet slo ovnstykket overende et ferdigmontert syklonbatteri som igjen falt over en oppsatt avtrekksvifte og en Gottwaldkran. Det oppsto betydelig skade på syklonene og dets bærekonstruksjoner, på ovnstykket og fundamentene m.v. Alt som ble skadet tilhørte A/S Norske Leca.

A/S Norske Leca gjorde krav på dekning av sitt tap i forbindelse med uhellet og anla sak mot firma Sandvik & Helmersen og Arne Lieng ved Oslo byrett. - - -

Saksøkte, Arne Lieng, viser til at det etter uhellet ble foretatt isotopkontroll av kranen ved Røntgenkontrollen på Blindern som i uttalelse av 14/10-1964 anfører:

«Det er utført isotopkontroll av bruddsteder på ovennevnte kranarm med 9 film.

Filmplasering etter anvisning og avmerket på kranarm.

Det kan ut fra filmene ikke påvises materialfeil som kan tilbakeføres til uhellet.

Videre er det utført ultralydkontroll av rørene i kranarmen. Doblinger eller andre betydelige feil i rørene kunne ikke påvises.» - - -

Retten skal bemerke at det ikke finnes klarlagt hva som var den egentlige årsak til uhellet med løftekranen. Det foreligger flere muligheter. Ved isotopkontrollen ble det ikke påvist materialfeil som kunne tilbakeføres til uhellet, og det kan derfor ikke antas å ha foreligget tretthetsbrudd. Saksøkeren mener at det likevel kan ha oppstått en brist som er forårsaket ved lang tids bruk og muligens overbelastning av kranen. Det er også pekt på andre muligheter, f.eks. en feil i wirefestet. Saksøkte hevder på sin side at det må ansees fastslått at det ikke har vært noen feil ved selve kranen. Det foreligger etter hans mening ikke noen annen mulighet enn at det er oppskolingen av kranen som ikke har vært betryggende. Underlaget kan ikke ha vært bygget tilstrekkelig solid slik at det har gitt etter. Herved er kranarmen blitt utsatt for en ekstra belastning som den ikke var beregnet på å tåle. Men også dette er etter rettens mening bare en hypotese og det er et spørsmål om den er særlig holdbar. Kranføreren Arne Surlien, som var ansatt hos saksøkte, har forklart at det ble brukt jernbanesviller som underlag og Helmersen overvåket at arbeidet ble nøyaktig utført. Surlien mener at alt var i orden og han ville sagt fra hvis det ikke var det. Han kunne ikke etter uhellet se at underlaget hadde forskjøvet seg. Han har vært i yrket i flere år og er utvilsomt en erfaren kranfører hvis forklaring må tillegges vekt.

Retten er alt tatt i betraktning, tilbøyelig til å anse teorien om en teknisk svikt som mest sannsynlig. Det har imidlertid ingen hensikt å gå nærmere inn på dette spørsmål. Man kan ikke under noen

Side:114

omstendighet komme til et helt sikkert resultat om uhellets årsak. Det foreligger ikke grunnlag for å laste noen av partene og det er derfor uten interesse å ta stilling til det omtvistede spørsmål om hvem som ledet og hadde ansvaret for arbeidet med plasseringen og oppskolingen av kranen. Overbelastning av kranen kan man se bort fra. Godsets vekt var 14,75 tonn og kranens løftekapasitet 25 tonn. Det er opplyst at det var et utlegg på 4-5 meter, men løfteevnen var fremdeles på over 20 tonn.

Hva angår spørsmålet om det foreligger objektivt ansvar, skal retten bemerke at det er mindre godt opplyst i saken med hvilken hyppighet det inntreffer uhell med løftekraner av den type som ble anvendt. Det må imidlertid anses på det rene at uhell forekommer og at man i bransjen alltid ordner seg med ansvarsforsikring. Man må gardere seg og ikke minst av den grunn at det kan bli særdeles store skadevirkninger når uhell inntrer. Ut fra dette legger retten til grunn at bruken av disse løftekraner er så vidt risikobetont at det erfaringsmessig hender uhell fra tid til annen og dette var noe som saksøkte måtte regne med. Han gjør seg en næring av kranservice og må være erstatningsansvarlig etter de regler som gjelder for skadegjørende bedrift. Risikosynspunktet må etter omstendighetene føre til ansvar og kranens eier er også etter en rimelighetsvurdering den nærmeste til å bære tapet. Etter dette finnes det ikke grunn til å ta stilling til det annet ansvarsgrunnlag som er påstått, nemlig at det forelå en form for garanti i analogi med reglene i kjøpslovens §42 annet ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Oddvar Berrefjord og Markus Endresen og byrettsdommer Ivar Gregusson):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Partene er enige om at det faktiske hendelsesforløp da uhellet inntraff er slik som beskrevet i herredsrettens dom, og det er også enighet om at det ikke er grunnlag for å bebreide noen av de impliserte, dvs. kraneieren Lieng, kranføreren Surlien eller Helmersen, som var med under arbeidet da uhellet inntraff, for å ha utvist uaktsomhet. I sin partsforklaring har Arne Lieng opplyst at kranen ble innkjøpt som ny i desember 1962 og at den før uhellet inntraff bl.a. i 6 mndr. hadde vært i bruk i Mo i Rana, og at han ikke kan utelukke at den der har vært utsatt for overbelastning. Dette kan etter hans mening ikke ha hatt betydning for at kranen sviktet da uhellet inntraff den 8. september 1964. Det må etter lagmannsrettens mening kunne slåes fast at uhellet skjedde som følge av en plutselig teknisk svikt ved løftekranen av ukjent årsak.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det fra tid til annen inntreffer uhell med løftekraner, og at virksomheten i denne bransjen er så vidt risikobetonet at de som driver i bransjen regner med at uhell kan inntreffe og volde økonomisk skade. Derfor ordner kraneierne seg regelmessig med ansvarsforsikring.

Lieng har for sitt vedkommende også forklart at kranarbeid over en årrekke fra tid til annen vil medføre uhell, at han selv har hatt sine

Side:115

kraner ansvarsforsikret og at dette er vanlig i bransjen. Lieng har også fra tid til annen leid kraner av andre kranfirmaer, bl.a. av Sandvik og Helmersen, og han har i slike tilfelle ikke selv ordnet med særskilt ansvarsforsikring.

Etter lagmannsrettens mening kan det for avgjørelsen av om Lieng har objektivt ansvar for skaden i det aktuelle tilfelle, ikke ha betydning at skaden skyldes en teknisk svikt av ukjent årsak, som muligens ikke er så ofte forekommende. Avgjørende må være at det fra tid til annen forekommer uhell som de som driver i bransjen må regne med som en følge av den virksomhet de driver, og da blir det av underordnet betydning om man i det konkrete tilfelle ikke kan påvise noen bestemt årsak til at uhellet inntraff. Lagmannsretten finner på grunnlag av de foreliggende opplysninger å kunne slutte seg til herredsrettens begrunnelse for at Lieng som kraneier må bære ansvaret for skaden på objektivt grunnlag.

Etter lagmannsrettens mening kan det heller ikke frita Lieng som kraneier for ansvar at skaden i dette tilfelle ikke rammet en tilfeldig utenforstående tredjemann, men A/S Norske Leca, for hvem kranarbeidet ble utført. Dette firma har krevet og fått erstatning av ankemotparten som hadde fått oppdraget med utføring av kranarbeidet. Det er forståelig at Sandvik & Helmersen ikke har tatt til gjenmæle mot kravet fra A/S Norske Leca som oppdragsgiver for Sandvik & Helmersen, men har valgt å søke regress overfor kraneieren Lieng. Det dreier seg om en skade som har rammet en tilfeldig oppdragsgiver under et kortvarig arbeidsoppdrag, og skaden ligger innenfor de påregnelige uhell som en kraneier må regne med kan inntreffe fra tid til annen og som det er rimelig at han er den nærmeste til i samsvar med praksis innen bransjen å dekke seg mot ved forsikring.

Forøvrig vil lagmannsretten bemerke at det også er rimelig at Lieng som kraneier er den nærmeste til å bære risikoen for en skade som er inntruffet som følge av en teknisk svikt, om enn av ukjent årsak, ved løfting av 14.750 kg., mens kranen med det utlegg den hadde var forutsatt å kunne løfte over 20 tonn.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste i realiteten. - - -