Rt-1969-1092

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-10-18
Publisert:	Rt-1969-1092
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 119B/1969
Parter:	Magne Finstad m.fl. (høyesterettsadvokat Hans B. Heyerdahl) mot Berger B. Haugseth (advokat Chr. Fr. Platou - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Stabel, Bølviken, Eckhoff, Mindretall: Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1951) §14, Sameigelova (1965), Jaktloven (1899) §1, §3, §13, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §11, Sameigelova (1965) §12, §2, §3, §9

Dommer Hiorthøy: I sak ved Nord-Østerdal herredsrett, anlagt av Berger B. Haugseth mot Magne Finstad m.fl. angående andelsrett m.v. i sameiestrekningen Vestre Haugsethlien i Sølendalen, avsa herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - 28. februar 1968 dom med domsslutning:

«I. Berger B. Haugseth kjennes som eier av Haugsetheggen gnr. 58 bnr. 7 i Rendalen å være andelseier av 1/27 - en syvogtyvendepart - i sameiestrekningen Vestre Haugsethlien i Sølendalen.

II. Berger B. Haugseths påstand om at vedtak av 27/1 1967 i Vestre Haugsethlien sameie om at fordelingen av sameiemidlene kjennes ugyldig tas ikke til følge.

III. E. Th. Helstad kjennes som eier av Gammeltrøen og Myrtrøen gnr. 58 bnr. 9 i Rendalen å være andelseier av 3/27 - tre syvogtyvendedeler - i sameiestrekningen Vestre Haugsethlien i Sølendalen.

IV. Berger B. Haugseth tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Magne Finstad, Birger M. Haugseth, Magnhild Fonnås og E. Th. Helstad i saksomkostninger kr. 1.000,00 - ett tusen kroner -.»

Berger B. Haugseth påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår punkt II-IV i herredsrettens domsslutning, men frafalt under ankeforhandlingen anken vedkommende punkt III.

Lagmannsretten avsa dom i saken 2. desember 1968; dommen har denne domsslutning:

«I. Berger B. Haugseth har som eier av Haugsetheggen gnr. 58 bnr. 7 i Rendal rett til 1/5 - en femtepart - av utbyttet ved bortleie av jakt og fiske i Vestre Haugsethlien sameie i Sølendalen. Vedtak av 27. januar 1967 i Vestre Haugsethlien sameie om fordelingen av midlene i sameiekassen kjennes ugyldig.

II. Sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Magne Finstad, Birger M. Haugseth, Magnhild Fonnås og E. Th. Helstad har anket over lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Berger B. Haugseth har som eier av gnr. 58, bnr. 7, Haugsetheggen i Rendal, rett til 1/27 - en syvogtyvendedel - av utbytte ved bortleie av jakt og fiske i Vestre Haugsethlien sameie i Sølendalen. Vedtaket av 27. januar 1967 i Vestre

Side:1093

Haugsethlien sameie om fordelingen av midlene i sameiekassen kjennes gyldig.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten samt for Høyesterett.»

Berger B. Haugseth har tatt til gjenmæle i ankesaken og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at de ankende parter dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten.

2. De ankende parter dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nord- Østerdal herredsrett 29. april 1969 med avhør av samtlige parter i saken. Det er videre fremlagt en del nytt dokumentbevis som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. For så vidt angår det punkt i det opprinnelige søksmål som er gjenstand for anken, står saken i samme stilling som for de tidligere retter, likevel slik at Berger B. Haugseth, likesom for lagmannsretten, bare gjør krav på 1/5 av utbyttet ved bortleie av jakt og fiske i sameiet. Partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som for herreds- og lagmansrett.

Berger B. Haugseth har hatt bevilling til fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse for så vidt angår forholdet mellom sameieloven og jaktlovens §14 og tolkingen av den sistnevnte lovbestemmelse.

Jeg presiserer grunnlaget for mitt standpunkt på følgende måte:

Det følger av alminnelige fortolkningsregler og har til overflod fått særskilt uttrykk i sameielovens forarbeider at dens regler må vike for avvikende forskrifter i spesiallovgivningen. På den annen side vil de generelle regler i sameieloven kunne få betydning som supplement eller anvendes analogisk. Hvorvidt det foreligger motstrid, altså avvikende forskrifter i spesiallovgivningen, må avhenge av en tolking av disse.

Særskilt interesse for vår sak har bestemmelsen i sameielovens §9 annet ledd om at «sams inntekt skal delast mellom eigarane etter som dei har part til.» Noe mer indirekte betydning har reglene i sameielovens §2 og §3 om beregning av sameiernes parter og om at ingen av dem må nytte tingen i større utstrekning enn det som svarer til hans part.

Den spesialforskrift hvis innhold må holdes opp mot de anførte regler i sameieloven, er bestemmelsen i jaktloven av 14. desember 1951 §14 om jaktrett i sameiestrekning. Paragrafen svarer til §3 i den tidligere jaktlov av 20. mai 1899 og har i prinsippet fremdeles det opprinnelige innhold. Bestemmelsens rekkevidde er i

Side:1094

årenes løp nærmere fastslått og avgrenset gjennom rettspraksis, men for så vidt angår det spørsmål som vår sak gjelder, foreligger bare tilgjengelig den av lagmannsretten påberopte dom av Trondhjem overret i Rt-1916-1007. Heller ikke spørsmålet om omfanget av den enkelte sameiers rett til å utøve jakt i sameiet, - et spørsmål som etter min mening har nøye sammenheng med det som er tvistegjenstand i den foreliggende sak, har fått noen klar avgjørelse i praksis, verken rettslig eller administrativ.

Jaktloven av 1899 betegnet et brudd med den bestående rettstilstand, idet den innførte prinsippet om grunneiernes enerett til jakt og fangst på sin eiendom (§1). Bestemmelsen i lovens §3, som i kommisjonsforslag (Dok. nr. 8 (1898)) og stortingsinnstilling (Indst. O. VII-1898/99) var begrenset til å gjelde grunneiere, var en konsekvens av dette prinsipp, gjennomført med de modifikasjoner som en antok at sameieforholdet gjorde nødvendig. Under stortingsbehandlingen ble jaktretten utvidet til også å omfatte innehavere av bruksrett til skog, havnegang osv. Men dette var fortrinnsvis begrunnet i den ofte rådende uklarhet om hvem av flere rettighetshavere som var å anse som grunneier eller hvis rett veide tyngst, noen prinsipiell fravikelse av grunneiermonopolet var ikke egentlig tilsiktet.

På bakgrunn av lovens ordning og de, temmelig sparsomme og delvis motstridende opplysninger som foreligger om praksis, antar jeg at bestemmelsene i §3 om jaktrett i sameiestrekninger var slik å forstå at enhver sameier (bruksrettshaver) hadde en grunneiers fulle rettigheter over hele sameiet uten andre begrensninger enn de som fulgte av loven. En nærmere avgrensning av jaktutøvelsen etter de enkelte andelers størrelse var åpenbart ugjennomførlig i praksis, og jeg kan ikke finne klare holdepunkter for en slik begrensning i loven eller dens forarbeider. Tvert imot er det flere uttalelser under lovforberedelsen som tyder på at man regnet med en ubegrenset rett, jfr. således blant annet kommisjonsforslaget side 87 og 88 samt Forh. i Lgt. (1898/99) side 197-198. Utvidelsen av jaktretten til også å omfatte innehavere av visse bruksrettigheter trekker i samme retning. At min oppfatning er riktig støttes av bestemmelsen i §3 siste ledd, som kom inn ved endringslov av 3. mars 1932. Som anført av lagmannsretten gir denne bestemmelse i realiteten alle som har jaktrett i sameiet (unntatt husmenn) samme rett, forutsatt at det ikke er fastsatt jaktregler i henhold til de andre bestemmelser i paragrafen. Det er, som jeg før har vært inne på, ikke grunnlag for på dette punkt å tolke den gjeldende jaktlovs §14 annerledes enn den tidligere, og det fremgår av dette at det ikke blir plass for å anvende de førnevnte regler i sameielovens §2 §3. Derimot vil jeg ikke utelukke at andre bestemmelser i sameieloven, for eksempel §3 annet ledd i.f., kan komme inn som supplement.

Jeg er oppmerksom på at sameiernes ubegrensede jaktutøvelse kan lede til overbeskatning og friksjon, og det må, som anført i kommisjonsforslaget (side 88) «nærmest ansees som en Slags Nødstilstand, at enhver Loteier skal have Ret til at drive hvad

Side:1095

Jagt og Fangst han kan.» Som en sikkerhetsventil er det derfor innført adgang til å istandbringe jaktregler.

Større tvil kan oppstå i forhold til bestemmelsen i sameielovens §9 annet ledd, idet det ikke foreligger noen praktisk hindring for å dele innkomne leieinntekter etter parter, - som her skjedd etter skylden. Men jeg er enig med lagmannsretten i at likedeling må være en naturlig konsekvens, om ikke just av regelen i §14 siste ledd, så av det jeg i sin alminnelighet har antatt om arten og omfanget av en grunneiers jaktrett i sameiestrekning. Det blir etter mitt syn overhodet ikke tale om ulike parter som kan danne grunnlag for en forskjellig utdeling, eller annerledes uttrykt, partene er her like. Det forekommer meg åpenbart urimelig at en grunneier, som har kunnet jakte fritt, ved samlet bortleie skal kunne avspises med en brøkdel av vederlaget. En sak for seg er at en slik regel må forutsettes ofte å ville stenge veien for frivillige ordninger.

Etter dette er det ikke nødvendig for meg å komme inn på spørsmålet om det i dette tilfelle kan påvises uttrykkelig eller stilltiende godkjenning av fordeling etter hoder. At de ankende parter ikke har kunnet godtgjøre noe avtalemessig grunnlag for fordeling etter skyld, må etter de foreliggende opplysninger være på det rene.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Under hensyn til at avgjørelsen har frembudt tvil og angår et spørsmål av betydelig prinsipiell interesse, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Etter sakens stilling for Høyesterett finner jeg det nødvendig å presisere mitt standpunkt nærmere:

Når det gjelder forholdet mellom sameielovens bestemmelser og bestemmelsene i jaktloven, er jeg enig med førstvoterende og viser til hans bemerkninger om dette. Jeg har imidlertid et annet syn på bestemmelsene i jaktlovens §14 og bemerker herom:

Jaktloven bygger som førstvoterende har nevnt på prinsippet om grunneierens enerett. For grunn som ligger i sameie er det i §14 første ledd (§3 første ledd i jaktloven av 1899) bestemt at sameierne i grunnen og visse innehavere av bruksrett i sameiet har jaktrett, men det er - bortsett fra §14 siste ledd som jeg kommer tilbake til - ikke sagt noe om størrelsen av den enkeltes andel eller om fordeling av inntekter av jakten. Retten til jakt er etter lovens ordning en av de beføyelser sameieren har i egenskap av sameier i grunnen. Når, og så langt, loven ikke har noen bestemmelse om andelsforholdet, er det naturlig å anta at den har bygd på forutsetningen om at den enkeltes andel skal være den samme for jakten som for sameieforholdet ellers. En viss støtte for dette syn finnes i følgende bestemmelse i §3 annet ledd i lovutkastet fra den parlamentariske landbrugskommisjon (Dok nr. 8-1898):

Side:1096

«Naar det forlanges af den eller dem, der repræsenterer mindst en Fjerdepart af de Eiendommes Matrikelskyld, som har Eiendomsret i Sameiet, skal der vælges en Bestyrelse af to til fem Mænd, hvem Forvaltningen af Jagt og Fangst i Sameiet overdrages efter Regler, som godkjendes af Amtmanden.»

Bestemmelsen synes å bygge på forutsetningen om at den enkelte sameiers andel i jakten berodde på vedkommende eiendoms matrikkelskyld. Bestemmelsen falt ut allerede i stortingskomiteens innstilling, idet det ble foreslått en regel - i det vesentlige svarende til den någjeldende jaktlovs §14 annet ledd - om at enhver som har rett til jakt og fangst i sameiet kan innkalle til møte til valg av bestyrelse.

I motsetning til førstvoterende og lagmannsretten kan jeg ikke se at bestemmelsen i jaktlovens §14 siste ledd har noen betydning for vårt spørsmål. Bestemmelsen kom som førstvoterende har nevnt inn i jaktloven ved lov nr. 2 av 3. mars 1932 om forandring i jaktloven av 1899. Bestemmelsen er i Ot.prp. nr. 20/1930 3 begrunnet slik:

«I sammeiestrekninger praktiseres det ofte at en jaktberettiget gir mange personer tillatelse til å drive jakt.

Da dette ikke bare er til skade for viltet, men også generer de medberettigede bør der i §3 inntas en bestemmelse om at der hvor jaktregler ikke er istandbragt, kun skal kunne utøves jakt av en person om gangen for hver som har rett til jakt i sameiet.»

Når jakten i et sameie utøves av sameierne selv, er det ikke praktisk mulig å begrense eller regulere den enkeltes utøvelse i forhold til hans part i sameiet, jfr. det som førstvoterende har gjengitt fra kommisjonsforslaget side 88 om at det «nærmest ansees som en Slags Nødstilstand, at enhver Loteier skal have Ret til at drive hvad Jagt og Fangst han kan». Bestemmelsen i §14 siste ledd har, slik jeg forstår den, innført den begrensning av den enkelte sameiers jakt som er praktisk mulig når sameierne selv utøver jakten. Men når det, som her, gjelder inntekt ved sams bortleie av jakten, er det ikke de samme vansker med å dele inntektene etter andelene i sameiet, og jeg kan da ikke anta at den nevnte bestemmelse i paragrafens siste ledd har noen betydning for dette spørsmål.

Jeg kan heller ikke se at utvidelsen av jaktretten til å omfatte innehavere av visse bruksretter i sameiet har noen betydning for avgjørelsen av det spørsmål som foreligger i vår sak. Jeg viser til det som førstvoterende har nevnt om begrunnelsen for denne utvidelse. Bestemmelsen kom først inn i loven under Stortingets behandling, og det er grunn til å tro at det ikke har vært overveid hvordan bruksrettshavernes andeler i tilfelle skal beregnes. Jeg går imidlertid ikke inn på dette spørsmål, idet man i denne sak bare har å gjøre med sameiere i grunnen.

Opplysningene om praksis er sparsomme. Man må ved vurderingen av praksis også regne med at de ordninger som har vært truffet mellom sameiere om fordeling av inntekter ved bortleie av jakten som regel dreier det seg om overskudd etter dekning av

Side:1097

visse utgifter og avsetninger - kan være motivert av rent praktiske hensyn. Jeg mener likevel at de opplysninger man har om praksis gir støtte for den forståelse av loven som jeg bygger på. Jeg nevner først at Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske i et brev til høyesterettsadvokat Hans B. Heyerdahl av 28. mars 1969, som er nytt for Høyesterett, har opplyst at direktoratet har utarbeidet et normalutkast til jaktregler for sameiestrekninger. Når det gjelder anvendelsen av overskudd, har normalutkastet to alternativer. Etter det ene alternativ skal overskudd «anvendes etter nærmere bestemmelse av styret (eventuelt årsmøtet) til beste for sameiet eller rettighetshavernes felles interesser», etter det andre skal overskudd fordeles av styret mellom de jaktberettigede i forhold til størrelsen av vedkommende eiendoms andel i sameiet». Etter begge alternativer skal det først foretas passende avsetning til fond. Direktoratet har i det samme brev opplyst at det i tiden fra og med 1956 i medhold av jaktlovens §14 er fastsatt jaktregler for 12 nærmere bestemte sameiestrekninger; reglene er inntatt i Norsk Lovtidend 1. avdeling. Så vidt jeg kan se er det i 3 av disse tilfellene bestemt at overskudd skal fordeles etter andel i sameiet eller andel i jaktretten, i 4 tilfeller etter vedkommende eiendommers skyld, i 2 tilfeller etter bestemmelse av fellesmøte av de jaktberettigede og i 3 tilfeller skal det være like deling, det vil si deling «etter hoder». - Når det gjelder praksis, nevner jeg også at sameierne i tre av de fire nabosameier som er nevnt i lagmannsrettens dom, fordeler leieinntektene av jakten etter belegg, det vil si etter størrelsen av besetningen på vedkommende gårder. Belegget vil som regel gi et tilnærmet mål for gårdenes størrelse. I det fjerde av disse sameiene deles inntektene likt, men her er det fra de ankende parters side hevdet at gårdene og andelene i sameiet er like store.

Jeg kan etter det som er sagt ikke se at man av bestemmelsene i jaktlovens §14 kan utlede en regel om at inntekt ved sams bortleie av jakt i sameie skal fordeles likt mellom sameierne. Lovens regel er etter mitt syn at fordelingen skal skje etter andelene i sameiet med mindre det ved avtale eller på annen måte er skapt et annet fordelingsgrunnlag.

Jeg kan imidlertid ikke finne at det i dette tilfelle er grunnlag for å fravike den fordelingsregel som jeg mener loven bygger på. Berger B. Haugseth har hevdet at det i årene 1934, 1935, 1936 og 1938 ble foretatt utdeling med samme beløp til hver av sameierne. De ankende parter har bestridt at det ble foretatt noen utdeling i årene 1934-36, og det kan ikke anses godtgjort at slike utdelinger er skjedd. Når det gjelder året 1938, er det som nytt dokument for Høyesterett fremlagt «Beregning av utbytte for 1937/38». Det er opplyst at denne beregning gjelder en innbetaling til sameiet fra Renselskapet-Øvre Rendal. Beregningen viser at fordelingen av beløpet mellom sameierne skjedde etter belegg. Det beløp som falt på Berger B. Haugseths eiendom ble betalt til lånekassen som den gang var eier av eiendommen. Det er ikke godtgjort at det ble foretatt noen annen utdeling til sameierne i 1938. - Jeg

Side:1098

kan heller ikke legge noen vekt på det forbehold som Berger B. Haugseth tok ved underskriften av leiekontrakten om jakten i 1936. Forbeholdet ble ikke gjentatt ved fornyelsen av kontrakten i 1947. Det kan i denne forbindelse også nevnes at Berger B. Haugseth i møte av sameierne den 5. februar 1939 - altså etter at han hadde tatt det nevnte forbehold - var med på et vedtak om at «pengebeløp der kommer ind senere skal benyttes til felles beste for samtlige sætereiere til vedlikehold av vei og andet som eierne blir enige om».

Mitt resultat blir etter dette at inntektene ved bortleie av jakten skal fordeles mellom sameierne i forhold til deres andeler i sameiet. Ved herredsrettens dom i saken er det rettskraftig avgjort at Berger B. Haugseth er eier av 1/27 av sameiet.

Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Berger B. Haugseth har som eier av gnr. 58 bnr. 7, Haugsetheggen i Rendal, rett til 1 /27 - en tjuesjuendedel av utbyttet ved bortleie av jakt og fiske i Vestre Haugsethlien sameie i Sølendalen. Vedtaket av 27. januar 1967 i Vestre Haugsethlien sameie om fordelingen av midlene i sameiekassen kjennes gyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bendiksby.

Dommerne Bølviken og Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Helge Svarva med domsmenn):

Saksøkeren Berger B. Haugseth er eier av Haugsetheggen gnr. 58 (tidligere 28) bnr. 7. Saksøkte Magne Finstad er eier av Haugseth mellem (Nordstu Hokset) gnr. 58 bnr. 4, saksøkte Birger M. Haugseth er eier av Haugseth nordre (Gammelstu Hokset) gnr. 58 bnr. 6, saksøkte Magnhild Fonnås er eier av Seter i Sølendalen gnr. 58 bnr. 13 og saksøkte E. Th. Helstad er eier av Gammeltrøen og Myrtrøen gnr. 58 bnr. 9. Samtlige eiendommer er beliggende i Rendalen. Sakens parter er som eiere av de foran nevnte eiendommer sameiere i et område i Sølendalen med betegnelsen Vestre Haugsethlien sameie. - - -

Rettens bemerkninger:

Partene er enige om at Haugsethgårdene opprinnelig hadde andeler i sameiet i forhold til eiendommenes gamle skinnskyld. Med grunnlag i den gamle skinnskylden skulle saksøkerens andel i sameiet utgjøre 1/27. Saksøkeren hevder imidlertid at andelsforholdet med grunnlag i alders tids bruk er endret slik at hans andel i sameiestrekningen nå er 1/4. - - -

Retten har etter dette kommet frem til at saksøkeren ikke har

Side:1099

godtgjort at han har utøvet sine rettigheter i sameiet på en slik måte at han har utvidet sin andel i dette fra 1/27 til 1/4 ved alders tids bruk.

Retten vil også bemerke at det ikke er forsøkt ført noe bevis for bruksutøvelsen i sameiet før 1911. Et tidsrom av ca. 55 år tilfredsstiller ikke betingelsene for bruk i alders tid og saksøkerens påstand ville heller ikke av den grunn kunne føre frem.

Etter dette må de saksøktes påstand om at Berger B. Haugseth som eier av Haugsetheggen er sameier av 1/27 i Vestre Haugsethlien sameie bli å ta tilfølge.

Saksøkeren har nedlagt subsidiær påstand om at vedtaket om fordeling av sameiemidler av 27/1-1967 kjennes ugyldig på det grunnlag at saksøkeren er berettiget til 1/4 av midlene. Andre eventuelle ugyldighetsgrunner ved vedtaket prøves ikke av retten.

Retten finner at heller ikke saksøkerens subsidiære påstand kan føre frem. Gjeldende rett går ut på at de inntekter et sameie gir skal fordeles mellom sameierne etter hvor stor andel i sameiet hver enkelt har. Denne rettsregel er nå kommet til uttrykk i sameielovens §9. Er ikke noe annet fordelingsgrunnlag fastsatt må man rette seg etter den alminnelige fordelingsregel. Saksøkeren har gjort gjeldende at jaktlovens §14 må forstås slik at inntekter ved bortleie av jakt i et sameie skal fordeles likt mellom de jaktberettigede. Retten finner ikke at jaktlovens §14 gir grunnlag for en fravikelse av den alminnelige fordelingsregel. Den slutning kan ikke trekkes av lovens ordlyd. I «Jaktloven med kommentarer» av Lütken og Rom opplyses det i kommentarene til §14 at i jaktregler fastsatt i medhold av nevnte paragraf inntas det bestemmelse om at utbytte ved bortleie av jakt skal fordeles i forhold til andelenes størrelse. Dette anser retten som et uttrykk for at en fordeling etter andelenes størrelse ansees for å være den naturlige fordelingsregel. Det bemerkes videre at de midler som ble besluttet utdelt den 27/1-1967 ikke utelukkende var innbrakt ved utleie av jakt hvorfor jaktlovens regler ikke uten videre kan benyttes på forholdet. Retten er etter dette kommet til at det ikke var i strid med gjeldende rett at sameiemidlene ble fordelt etter andelenes størrelse. Saksøkerens subsidiære påstand kan derfor ikke bli å ta tilfølge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer Erling Slyngstad og kst. lagdommer Agnes Nygaard Haug):

- - -

Berger B. Haugseth hevder at enhver av sameierne i et sameie uansett andelenes størrelse kan bruke sameietingen så meget han vil, så langt bruken ikke skjer til fortrengsel for de andre sameierne. Dette måtte Berger B. Haugseth også kunne gjøre. Det er videre en hovedregel at det står en sameier fritt å leie bort sin rett i sameietingen, jfr. i samband med dette sameigelovens §12, jaktlovens §13 annet ledd og §11 i lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964. Berger B. Haugseth måtte følgelig kunne leie bort sine rettigheter i Vestre Haugsethlien sameie innenfor den ramme som de nevnte lover setter. Han sto for så vidt i samme stilling som de andre sameierne.

Berger B. Haugseth anfører videre at retten til jakt og fiske er knyttet til gårdene og spesielt til seterdriften. Hver sameier har like rett, jfr. jaktlovens §14, siste ledd. Gårdenes skyld har ingen betydning for

Side:1100

omfanget av disse rettigheter. Den enkelte rettighetshaver kan som nevnt utøve rettighetene selv eller leie dem bort. Økonomisk blir det bare et spørsmål om hva som lønner seg best. Leies rettighetene bort, får leieren samme rett som sameieren hadde. Ikke bare sameieren selv, men også brukeren, har rett til å jakte med ett gevær.

Berger B. Haugseth hevder videre at det som her er sagt om den enkelte sameiers rett til vederlaget, når han leier bort sin jakt- og fiskerett, også må gjelde når sameierne leier bort jakt- og fiskeretten i sameiet i fellesskap. Det foreligger ingen grunn overhodet for at det da innvunne utbytte skal deles i et annet forhold enn tilfellet ville ha vært, dersom de enkelte sameierne hadde leidd bort hver for seg. At leien ved bortleie i fellesskap skal deles etter hoder, er antatt både i rettspraksis - jfr. Rt-1916-1007, og i den juridiske litteratur, jfr. Gjelsvik: Tingsrett (1919) 189 og Knut Rom: Jaktloven (1968) 40. I nærværende tilfelle er forholdet dessuten at Berger B. Haugseth ved den sams bortleie av jakt- og fiskeretten i Vestre Haugsethlien sameie uttrykkelig betinget seg at leien skulle deles etter hoder, jfr. forbeholdet i leiekontrakten av 20. oktober 1936. På denne måten har leien vært delt både før og etter 1936. Både etter teori og rettspraksis, og også etter den ordning som er truffet mellom sameierne, er det således klart at leieinntekten ved felles bortleie skal deles etter hoder.

Når det gjelder sameigeloven, hevder Berger B. Haugseth at bestemmelsen i lovens §9 annet ledd m.v. bare gjelder når det ikke foreligger et annet delingsgrunnlag. Sameigelovens §9 annet ledd kan derfor ikke få noen betydning i nærværende tilfelle. Det vises til Rådsegn 4 fra Sivillovutvalet, bl.a. 22, og Ot.prp. nr. 13 for 1964/65 1 og 4.

Berger B. Haugseth nevner videre at Vestre Haugsethlien sameie i sin tid utgjorde en del av et annet og større sameie mellom flere gårder. Dette større sameiet ble delt i 5 mindre sameieområder. Vestre Haugsethlien sameie er et av disse. I de 4 andre sameieområdene er det foretatt utskiftning av belegg og utbytte deles der på grunnlag av dette. Forholdet viser at heller ikke der har utbyttet vært delt etter gårdenes skyld. For Vestre Haugsethlien sameie er det ikke foretatt utskiftning av og fordeling etter belegg. Fordelinger av utbytte er her skjedd etter hoder. Dette er således gjort både i 1934, 1935 og 1936. Også utbyttet for 1938 er delt etter hoder. De andre sameierne har godtatt dette. Berger B. Haugseth har tilbudt utskiftning av belegg, men det er avslått. - - -

Magne Finstad, Birger M. Haugseth, Magnhild Fonnås og E. Th. Helstad har tatt til motmæle.

Ankemotpartene peker på at sameigelovens §9 annet ledd er den eneste positive bestemmelse som en har om fordeling av sameieinntekter. Den er ikke til å misforstå. Den bryter ikke med tidligere praksis, men konstaterer bare det som har vært gjeldende rett. Det er ikke tatt noe forbehold i sameigeloven for utbytte av jakt og fiske. Og det ville ha vært gjort, dersom loven ikke skulle gjelde også for slike sameieinntekter. En har ellers ikke bare bestemmelsen i lovens §9 annet ledd. Det går som en rød tråd gjennom hele loven at partsforholdet skal legges til grunn når sameieinntekter blir delt, jfr. således lovens §2. Loven trådte i kraft før 27. januar 1967 da det oppsamlete utbyttet i Vestre Haugsethlien sameie ble delt.

Side:1101

Ankemotpartene hevder videre at det ikke finnes noe grunnlag for å dele sameieinntektene av jakt og fiske på annen måte enn fastsatt i sameigeloven. Jaktlovens §14 har ingen bestemmelser om fordelingen. I juridisk teori er spørsmålet om hvordan inntekt av jakt og fiske skal deles, lite omhandlet. Gjelsvik viser i sin Tingsrett bare til den nevnte dom av Trondhjems overrett, Rt-1916-1007. Denne dom er avsagt under dissens. Og det må være mindretallet som har rett. §3 i den daværende jaktlov har som §14 i den nåværende og sameigelovens §3 regler om utnytting av sameietingen. Men en kan, som hevdet av mindretallet i overretten, ikke av disse bestemmelser slutte at utbyttet ikke kan deles etter andelenes størrelse. En har ikke de samme vanskene ved deling av utbytte etter andelenes størrelse som en ville ha hatt med deling av selve jakten. Inntekten ved bortleien av jakt og fiske er en arbeidsfri inntekt.

Ankemotpartene mener ellers at foreliggende praksis ved deling av utbytte av jakt og fiske, må ha større betydning enn overrettsdommen. Når det gjelder praksis innen Vestre Haugsethlien sameie er det ingen av ankemotpartene som kan huske eller har hørt om deling etter hoder. Når det gjelder praksis innen de nevnte 4 nabosameiene, er forholdet at inntektene i Storlegda seterlag, Møyåvollen seterlag og Skjellåvollen setersameie har vært delt etter belegg. Men belegget varierer med gårdenes størrelse. Egentlig har derfor inntektene vært delt etter gårdenes part i sameiet - ikke etter hoder. Seterlaget Åkrådalen - Sølendalen har delt inntektene likt mellom lagets medlemmer. Men da gårdene i seterlaget er like store, blir heller ikke dette en deling etter hoder.

Ankemotpartene er enig med Berger B. Haugseth i at sameierne kan avtale en deling etter hoder. Men noen slik avtale har ikke vært truffet. Det eneste som Berger B. Haugseth her påberoper seg er sin egen forklaring om deling av utbyttet etter hoder i noen ganske få år og det forbeholdet han tok ved underskriften på leiekontrakten i 1936. Men de andre sameierne har som nevnt ikke hørt om noen deling etter hoder. Forbeholdet fikk ikke noe praktisk utslag, og det ble ikke gjentatt.

Lagmannsretten nevner at anken er trukket tilbake når det gjelder spørsmålet om E. Th. Helstads andel i sameiet som eier av gnr. 58 bnr. 9. Når det gjelder spørsmålet om fordelingen av utbyttet ved bortleie av retten til jakt og fiske, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten er enig med Berger B. Haugseth i at bestemmelsen i sameigelovens §9 annet ledd om deling av sams inntekt av et sameie, bare gjelder når det ikke foreligger noe annet grunnlag for fordelingen. De andre grunnlag som det her kan være tale om, er bestemmelser i jaktloven og/eller avtale mellom sameierne.

Når det gjelder bestemmelsene i jaktloven, er lagmannsretten for så vidt enig med ankemotpartene i at lovens §14 ikke har bestemmelser om hvordan inntektene ved bortleie av jakt i sameier skal deles. §14 har imidlertid i siste ledd en bestemmelse som i realiteten gir alle dem som har jaktrett i sameiet (unntatt husmenn) like rett, dersom det ikke er fastsatt jaktregler i samsvar med andre bestemmelser i paragrafen. En naturlig konsekvens av denne bestemmelse må etter lagmannsrettens mening være at inntekt ved bortleie av jaktrett i sameie må deles likt mellom sameierne dersom ikke noe annet er fastsatt eller avtalt.

Side:1102

Lagmannsretten er enig i det vesentlige av det som er uttalt av flertallet i den nevnte dom av Trondhjems overrett ( Rt-1916-1007) angående forholdet etter §3 i den daværende jaktlov, Som svarer til §14 i den nåværende. Når det gjelder Vestre Haugsethlien sameie, er det på det rene at det ikke er fastsatt jaktregler. Det er ikke en gang påstått at det er truffet noen avtale om at utbyttet Ikke skal deles likt. Lagmannsretten mener at Berger B. Haugseth under disse omstendigheter må ha krav på at leien for jaktretten deles likt selv om det ikke er truffet noen avtale mellom sameierne om like deling.

Berger B. Haugseth har hevdet at inntektene ved bortleie av jaktretten tidligere alltid har vært delt etter hoder, og at de andre sameierne også på annen måte har godtatt lik deling. Lagmannsretten finner ingen grunn til å tvile på Berger B. Haugseths forklaring om at leien for jaktretten i 1934, 1935, 1936 og 1938 ble delt slik at Berger B. Haugseth for hvert år fikk 1/4 av disse inntektene. Noen flere fordelinger av inntekt ved bortleie av jaktretten er ikke foretatt. Det er på det rene at Berger B. Haugseth ved fornyingen av avtalen om bortleie av jaktretten i 1936 tok forbehold om at 1/4 (av leien) skulle tilfalle ham selv. De andre sameiere på den tid har skrevet under avtalen uten å ha reservert seg mot Berger B. Haugseths krav. Lagmannsretten må anta at de da også har godtatt dette. Avtalen gjelder leie av jaktretten i 10 år fra 1. januar 1937. Men det er etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å anta at Berger B. Haugseths krav på 1/4 av leieinntekten var avgrenset til dette tidsrom. Det bemerkes at det fra 1906 til 1939 bare var 4 sameiere idet bnr. 4 og bnr. 9 hadde samme eier.

Ankemotpartene har etter sine forklaringer enten ikke hatt noe kjennskap til fordelingen av inntektene i 1930-årene eller så kan de ikke huske noe om denne. Lagmannsretten vil peke på at det mot slutten av denne periode skjedde et generasjonsskifte. Det er derfor ikke noe påfallende i at de nåværende eiere av bnr. 4, 6, 9 og 13 ikke kan bekrefte Berger B. Haugseths forklaring. Magne Finstad var likevel eier av bnr. 4 i 1939 da det ble vedtatt like deling av utbyttet for 1938.

Lagmannsretten antar, også etter det som foreligger om tidligere praksis i sameiet m.m., at inntektene ved bortleie av jaktretten fortsatt må bli å dele likt mellom sameierne.

Lagmannsretten har forstått det slik at partene er enige om at inntektene ved bortleie av fiskerett i sameiet (inntektene ved salg av fiskekort) skal deles på samme måte som inntektene ved bortleie av jaktretten. Inntektene ved bortleie av fiskerett er etter det opplyste små. - - -

Side:1103