Rt-1969-1194
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1969-07-15 |
| Publisert: | Rt-1969-1194 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 154B/1969 |
| Parter: | Per Brandvoll (advokat Chr. Fr. Platou) mot Kjell Skaar Gjærevoll/verge Olav Gjærevoll (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Leivestad, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412 |
Dommerne Hiorthøy, Leivestad og Stabel.
Eidsivating lagmannsrett avsa 7. oktober 1966 dom i sak mellom Per Brandvoll og Kjell Skaar Gjærevoll om grensen mellom partenes eiendommer, gnr. 4 bnr. 24 og gnr. 4 bnr. 13 i Alvdal. Brandvoll påanket dommen til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet.
I 1968 begjærte Brandvoll saken gjenopptatt for lagmannsretten i medhold av tvml. §407 nr. 5 og 6. Som nytt bevis fremla han et rettsforlik fra 1951, inngått i forliksrådet, hvorved grensen måtte ansees fastslått før lagmannsrettens dom. Lagmannsretten forkastet begjæringen under dissens (4-1) etter tvml. §412 1. ledds første punktum, idet saken ikke ble henvist til hovedforhandling.
Brandvoll påkjærte lagmannsrettens kjennelse til
Side:1195
Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anførte at det etter rettsforliket var uomtvistelig at grensen skulle gå i rette linjer mellom 3 punkter, mens den etter lagmannsrettens dom var trukket i en bue etter et oppsatt gjerde.
Kjæremålsutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til lagmannsretten til fortsatt behandling. Utvalget bemerket:
«Den kjærende part har ikke for Høyesteretts kjæremålsutvalg - som for lagmannsretten - gjort gjeldende at forliket av 1. desember 1951 rettskraftig har avgjort saken, jfr. tvistemålslovens §407 nr. 5. Utvalget oppfatter dette derhen at han har godtatt lagmannsrettens synspunkt om at det på grunn av forlikets ubestemte og uklare innhold bare kan bli spørsmål om hvorvidt det er et nytt bevis som etter tvistemålslovens §407 nr. 6 kan føre til gjenopptagelse. Når det gjelder dette spørsmål kan utvalget i det vesentlige slutte seg til det som er anført av mindretallet i lagmannsretten, dog slik at man ikke tar standpunkt til om fremleggelsen av det nye dokument åpenbart måtte ha medført en annen realitetsavgjørelse. Etter utvalgets mening er det nye bevis, sett i sammenheng med det som tidligere er fremført, ikke åpenbart utilstrekkelig, d.v.s. man kan ikke se bort fra muligheten for at lagmannsretten under en ny hovedforhandling vil finne at en vurdering på det nye grunnlag åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Det fremgår av dette at vilkårene for å forkaste gjenopptagelsesbegjæringen uten hovedforhandling etter tvistemålslovens §412 første ledd etter utvalgets mening ikke er til stede, hvorfor lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.»