Rt-1969-1407
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1969-10-01 |
| Publisert: | Rt-1969-1407 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 211B/1969 |
| Parter: | Fritjof Larsen (advokat Erling Ueland) mot Torleif Bjerga (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Bahr, Roll-Matthiesen, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §383, §403, Husbankloven (1946) §20, §384, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2 |
Dommerne Bahr, Roll-Matthiesen og Endresen.
Torleif Bjerga begjærte tvangsauksjon over gnr. 41 bnr. 518 i Madla, tilhørende Fritjof Larsen, i henhold til to avsetningsforretninger. Den 16. april 1969 tok Stavanger namsrett begjæringen til følge. Etter kjæremål fra Larsen ble avgjørelsen stadfestet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 7. juli 1969.
Fritjof Larsen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget fant at de tidligere retters avgjørelser måtte oppheves på grunn av feil som Utvalget av eget tiltak måtte tillegge virkning. Utvalget bemerket:
«I lagmannsrettens kjennelse anføres bl.a.:
«Lagmannsretten finner at namsrettens beslutning om å ta auksjonsbegjæringen til følge må bli å stadfeste. Grunnlaget for den begjærte tvangsauksjon er to utleggsforretninger avholdt 28. mars og 27. desember 1968, dagbokført henholdsvis 26. april 1968 og 28. januar 1969. Da den første av disse forretninger ble holdt forelå det ikke noen tingslyst obligasjon til Husbanken, idet Husbankens obligasjon først ble tinglyst 14. oktober 1968. Det var således ikke nødvendig med samtykke fra Husbanken etter lov nr. 3 av 1. mars 1946 §20. Det kan da ikke tillegges betydning om saksøkte Fridtjof Larsen under forretningen skulle ha unnlatt å gjøre oppmerksom på at han søkte om Husbanklån. Utleggsforretningen av 28. mars 1968 har den 4. november 1968 fått en påtegning om at den viker prioritet til fordel for pantobligasjon
Side:1408
kr. 60.000. - til Husbanken, dagbokført 14. oktober 1968. Denne prioritetsvikelse kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke fortolkes slik at gyldigheten av Torleif Bjergas panterett også var betinget av Husbankens samtykke. Det er ikke naturlig å legge mere i denne prioritetsvikelse enn at Torleif Bjerga gikk med på å stå tilbake for Husbankens lån.»
Det er imidlertid ikke uten videre riktig at det som anført av lagmannsretten i det foreliggende tilfelle ikke var nødvendig med samtykke fra Husbanken da den første avsetningsforretning ble holdt. Etter husbankloven av 1. mars 1946 §20 første ledd gjelder kravet om samtykke fra Husbanken ikke bare eiendom som er pantsatt til banken, men også eiendom som er pantsatt til annen panthaver til sikkerhet for byggelån ytet på grunnlag av lånetilsagn fra Husbanken. Da den første avsetningsforretning ble holdt 28. mars 1968, var eiendommen pantsatt for kr. 59.300 og kr. 10.000 til Stavanger Sparekasse. Forutsatt at disse pantsettelser eller én av dem var skjedd til sikkerhet for byggelån ytet på grunnlag av lånetilsagn fra Husbanken, kunne eiendommen ikke beheftes med avsetningsforretning uten samtykke fra Husbanken. Det fremgår av de dokumenter som ble fremlagt med auksjonsbegjæringen, at eiendommen da var beheftet med lån til Husbanken. Under disse omstendigheter pliktet namsretten før den tok auksjonsbegjæringen tilfølge, å søke opplyst om pantsettelsene til Stavanger Sparekasse var skjedd til sikkerhet for byggelån på grunnlag av lånetilsagn fra Husbanken, og om Husbanken i tilfelle hadde gitt eller ville gi samtykke til at eiendommen ble beheftet med denne avsetning. Og dette måtte bringes på det rene gjennom uttrykkelig utsagn fra Husbanken. Med de usikkerhetsmomenter en slik tolking ville medføre, kunne nemlig retten etter Utvalgets mening ikke - på grunnlag av Husbankens opptreden i relasjon til avsetningsforretningene - bygge på at det forelå et stilltiende samtykke fra Husbankens side.
Når det under slike omstendigheter etter loven kreves samtykke fra Husbanken, er dette en legal begrensning i adgangen til tvangsfullbyrdelse. Blir tvangsauksjon fremmet uten at nødvendig samtykke fra Husbanken foreligger, er det en feil som ikke kan avhjelpes med partenes samtykke, og kjæremålsdomstolen må da av eget tiltak tillegge feilen virkning, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §2 sammenholdt med tvistemålslovens §383 annet ledd og §403. Riktignok er §383 ikke nevnt i §403 annet ledd, men Utvalget antar at §383 annet ledd likevel må gis tilsvarende anvendelse, jfr. Altens kommentar til tvistemålsloven (3. utg.) 392-393, Skeie: Den norske Civilprosess (2. utg.) III 81 og Eckhoff: Sivilprosess (2. utg.) 213. I det foreliggende tilfelle foreligger ikke nærmere opplysninger om hvorvidt Husbanken har gitt eller ville gi sitt samtykke, og Utvalget er da avskåret fra å prøve om dette vilkår er oppfylt. Også dette er en feil som Kjæremålsretten av eget tiltak må tillegge virkning, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §2 sammenholdt med tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5 og §403 annet ledd.»