Rt-1969-1448
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-12-20 |
| Publisert: | Rt-1969-1448 |
| Stikkord: | Grensetvist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139B/1969 |
| Parter: | Laurits Andreassen m.fl. (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen) mot Else Benum m.fl. (høyesterettsadvokat Ivar Austad). |
| Forfatter: | Tønseth, Stabel, Leivestad, Endresen, Heiberg |
| Lovhenvisninger: |
(Det er bare gitt et utdrag av voteringen).
Dommer Tønseth: Nord-Troms jordskifterett avsa 26. juli 1967 kjennelse i tvist mellom på den ene side bruk under gnr. 7 Dåfjord i Karlsøy kommune i Troms, på den annen side bruk under gnr. 12 Steinsund og gnr. 13 Rydningen, også i Karlsøy. Eiendommene ligger på Ringvassøy. De sistnevnte to gårder utgjør det tidligere
Side:1449
kirkegods «Skogsfjordvandets Alminding med Rydningspladsene Steensund og Rydningen» som i 1857 var blitt solgt til private kjøpere og som ved skylddelingsforretning av 5. august 1859 var delt i 2 like deler, nå gnr. 12 og 13. Jordskifterettens kjennelse har denne slutning:
«Grensa mellom bruk under gnr. 7, Dåfjord i Karlsøy kommune på stort sett østre og nordre side og bruk under gnr. 12 Steinsund og gnr. 13, Rydningen i Karlsøy kommune på motsatt side skal gå fra høgste punkt av Lavinatind med retning ca. 168 g i rett linje ca. 5,1 km til høgde 339 sørøst for Bjørnskarfjell. Fra dette punkt (høgde 339) skal grensa gå videre med retning ca. 287 g ca. 2,25 km til høgde 344. Videre med retning ca. 202 g ca. 2,05 km til nå innhugget kors i stein med varde på østsiden av høyeste Grønlifjell. Fra dette kors skal grensa gå videre med retning ca. 86 g ca. 3,50 km til høgde 432 på Sørdalshøgda og videre i samme retning til grensa for Hessfjord.
I tilknytning til nevnte slutning vil en gjøre merksam på at de nevnte navn og høyder knytter seg til kartblad 1534 I i målestokk 1:50.000 - kartets tittel Reinøy.»
Jordskifterettens kjennelse, som bl.a. innebar at partene på hver side ble tillagt hver en del av det område omkring Soltindvannet i Soltinddalen som tvisten berørte, ble fra begge sider påanket til Hålogaland lagmannsrett. Denne kom til et annet resultat enn jordskifteretten og avsa 30. august 1968 dom med sådan slutning:
«1. Grensen mellom bruk under gnr. 12 og 13 Stensund og Rydningen på den ene side og bruk under gnr. 7 Dåfjord på den annen side, alle i Karlsøy, skal fra høyde 339 (kartblad 1534 I, serie M 711 Reinøy) følge vannskillet i hovedretning omtrent nordvest så langt eiendommene har felles grense.
2. Fra den under punkt 1 nevnte høyde går grensen mellom de samme eiendommer i rette linjer over høydene 344 og 342 (på Grønlifjellet) til høyde 252, hvorfra den går i rett østlig retning inntil den treffer Soltindakselen på grensen mot tilstøtende naboeiendom.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler ankemotpartene til de ankende parter kr. 6.000,00 - sekstusen kroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
På den under punkt 1 i lagmannsrettens dom beskrevne strekning var partene i prinsippet enige om grensen, og så langt er dommen derfor i samsvar med begge parters påstand for lagmannsretten.
Det som var omtvistet for lagmannsretten var dermed den videre grense mot syd mellom eiendommene, hvilket vil si at tvistefeltet omfattet det dalføre som er kalt Soltinddalen ovenfor Akselvann til og med Soltindvann.
Spørsmålet var om dette område er en del av den tidligere Skogsfjordvannets almenning og dermed tilhører gnr. 12 Steinsund og gnr. 13 Rydningen, eller om området tilhører brukene ved Dåfjord, gnr. 7. Lagmannsrettens domsslutning punkt 2
Side:1450
inneholder avgjørelsen av dette spørsmål, og dommen er i samsvar med den påstand eierne av Dåfjord hadde nedlagt.
Eierne av bruk under gnr. 12 Steinsund og gnr. 13 Rydningen, Skogsfjordvann-gårdene, har påanket punkt 2 og 3 i lagmannsrettens dom til Høyesterett. De gjør i første rekke gjeldende at lagmannsretten ikke har tilegnet seg den rette forståelse av de to hoveddokumenter i saken, nemlig den private utskiftning av 20. august 1833 holdt av oppsitterne på gården Dåfjord, og skyldsetningsforretningen av 5. august 1859 over Skogsfjordvannets almenning med Steinsund og Rydningen. - - -
(Gjennomgåelsen av partenes anførsler er sløyfet, da anførslene i stor utstrekning gjelder konkrete stedlige forhold).
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.
Jeg er således enig i lagmannsrettens vurdering av utskiftningsforretningen av 20. august 1833, og jeg tillegger det ingen vekt at lagmannsretten har unnlatt å uttale seg om betydningen av at grensen mellom Dåfjord og Hessfjord ikke beskrives lenger enn til Bærhaugen. Man var da kommet opp på fjellet og en videre grenseangivelse kan ha fremstillet seg som uten interesse under den utskiftning på Dåfjord og den samtidige utskiftning på Hessfjord som foregikk. - - -
(Her utelates en del av førstvoterendes bemerkninger i forbindelse med de konkrete stedlige forhold).
Som lagmannsretten legger jeg betydelig vekt på den beskrivelse av grensene for Skogsfjordvann-almenningen som er gitt i skyldsetningsforretningen av 5. august 1859, idet det her sies at «- - - ovenfor ligger Eiendommen paa begge Sider av Skogsfjordvandet indsluttet af saakaldte barfjelde paa alle Sider med for største delen et Bælte af Birkeskov; Grændserne gaaer paa alle Sider til høieste Fjeld (med Undtagelse af det først beskrevne Skjel mot Nord.)» Lagmannsretten definerer «høieste Fjeld» som like med vannskillet og har trukket sin grense på den omtvistede strekning på grunnlag av vannskillet. På den strekning hvor partene er enige om grensen, er det forutsetningen at den skal gå etter vannskillet. I dette tilfelle er der ikke noen påtagelig forskjell i adkomstmuligheter og avstander til det omtvistede område fra henholdsvis Dåfjord og Steinsund og Rydningen, og der er heller ikke påvist andre forhold som kan gi en begrunnelse for å anse annet enn vannskillet som den naturlige grense mellom Dåfjord og Skogsfjordvann-gårdene. Lagmannsretten uttaler også at det omtvistede område i sin helhet naturlig og topografisk hører sammen med dalføret fra Akselvann og ned til Dåfjordvann. Lagmannsretten hadde, som den selv sier, foretatt en omfattende befaring av det omtvistede område.
At lagmannsrettens grense er den rette, bestyrkes i høy grad av de skjerpeanmeldelser som fant sted i årene 1897-1908 og som er fremskaffet etter lagmannsrettens dom. Disse skjerpeanmeldelser, også fra folk fra Skogsfjordvann-gårdene, viser at man dengang hadde klart for seg at områdene øst for Skogsfjordvann
Side:1451
ovenfor vannskillet ikke tilhørte Skogsfjordvann-gårdene, men gårdene Skogsfjord eller Dåfjord. Blant annet ble det av folk fra Skogsfjordvann anmeldt flere funn like ved og endog ovenfor Soltindvann med angivelse av at funnstedene lå på Dåfjords grunn. Noen av funnene ligger meget nær den grense som lagmannsretten trakk opp. Under bevisopptakelsen for Høyesterett ble noen av disse funnsteder påvist. Etter min mening bekrefter skjerpeanmeldelsene sammen med påvisningen av funnsteder på en avgjørende måte at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og at man på den tid på Skogsfjordvann-gårdene hadde den samme oppfatning om hvor grensen gikk.
Når det gjelder den bruk som oppsitterne fra begge sider har gjort av det omtvistede område, så er det på det rene at oppsitterne fra Dåfjord har brukt årvisst og ganske intensivt området opp til Rundhaug og at folk fra Skogsfjordvann har utøvet en viss bruk i strøkene omkring Soltindvann, altså det som lå hver nærmest. Jeg er enig med de ankende parter i at lagmannsretten har vært noe for reservert når den karakteriserer deres bruk som sporadisk. Ikke fra noen av sidene har det imidlertid etter min mening vært en bruk som kan ha virket rettsstiftende, og bruken har heller ikke hatt en slik karakter at det kan være avgjørende for at grensen skal trekkes annerledes enn gjort av lagmannsretten.
Ankemotpartene har blant annet påstått seg tilkjent saksomkostninger for jordskifteretten. Da jeg ikke finner grunnlag for å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, går jeg ikke nærmere inn på dette spørsmål.
Det er anket forgjeves, og de ankende parter må svare saksomkostninger for Høyesterett med kr. 9.250.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.
Laurits Andreassen, Sverre Andreassen, Oddmund Lavold, Reidar Lavold, Johannes Pettersen v/Einar Pettersen, Kristian Johansen, Holger Raste, Jan Olsen, Åsine Johansen, Roald Johansen, Charles Olsen, Jacob Bjørkli, Einar Bjørkli og Andr. B. Brattli dømmes til én for alle og alle for én å betale til statskassen saksomkostninger for Høyesterett med 9.250 - ni tusen to hundre og femti - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Leivestad, Endresen og Heiberg: Likeså.
Side:1452