Rt-1969-1457
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1969-11-21 |
| Publisert: | Rt-1969-1457 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 244B/1969 |
| Parter: | Kasper Kristensen (advokat Fridtjof H. Andersen) mot Sørøysund kommune v/ordføreren. |
| Forfatter: | Nygaard, Gundersen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1966) §16-3, §6-4, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §404, Sjømannsskatteloven (1947), Ferieloven (1947) §1, Skattebetalingsloven (1952), Syketrygdloven (1956), §16-1, §16-2 |
Dommerne Nygaard, Gundersen og Blom.
Lensmannen i Sørøysund og Kvalsund avholdt 5. oktober 1968 utpantningsforretning hos Kasper Kristensen for skyldig arbejdsgiveravgift til folketrygden med kr. 3.512,-. Utpantning ble tatt i Kristensens fartøy m/s «Svelgfoss», et fraktefartøy på 91 brutto registertonn. Arbeidsgiveravgiften gjaldt besetningen på «Svelgfoss».
Kristensen påklaget utpantningen til Hammerfest namsrett. Han anførte at besetningens inntekt ikke kunne ansees som lønn i tjenesteforhold, jfr. lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr. 12
Side:1458
§6-4 nr. 1, slik at det eventuelt skulle svares arbeidsgiveravgift etter lovens §16-3. Inntekten måtte derimot ansees som «annen ervervsinntekt» (næringsinntekt), jfr. §6-4 nr. 2, som nok betinger en høyere medlemsavgift men ikke arbeidsgiveravgift. Kristensen viste til at besetningen utelukkende ble lønnet med 50 % av de inntjente frakter etter fradrag av løpende driftsutgifter. Fiskere og fangstfolk som lønnes ved lott av fangsten, ansees i folketrygden ikke som lønnsmottagere, men som selvstendige næringsdrivende. Videre påpekte Kristensen at trygdekassen hadde behandlet besetningen som ikkearbeidstagere med hensyn til syketrygden.
Namsretten forkastet klagen ved kjennelse av 4. mars 1969 og bemerket blant annet:
«Spørsmålet om hva som skal ansees som lønnsinntekt i tjenesteforhold og hva som skal ansees som annen ervervsinntekt er ikke nærmere definert i folketrygdloven. I forarbeidene - Ot.prp. nr. 17 for 1965/66 - er uttalt at det her må tas utgangspunkt i allerede eksisterende regler, og at det tjenestebegrep som skal legges til grunn i folketrygden er det almindelige tjenestebegrep som legges til grunn etter skattelovene, skattebetalingsloven, ferieloven og trygdeloven. I forarbeidene til skattebetalingsloven er i Ot.prp. nr. 17 for 1951 49 uttalt at karakteristisk for tjenesteforhold er i almindelighet at det er inngått en avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om at sistnevnte for et bestemt vederlag skal stille sin arbeidskraft til rådighet for utførelsen av arbeide for arbeidsgiverens regning, og slik at arbeidstakeren plikter å følge arbeidsgiverens instruksjoner med hensyn til utførelsen av arbeidet m.v.
Om det spørsmål som foreligger i denne sak har Skattedirektøren i skriv av 5/7 1967 uttalt:
«I tilfeller hvor mannskapets godtgjørelse er fastsatt til prosentvis andel av brutto fraktinntekter, antas godtgjørelsen å måtte ansees som lønn i tjeneste med plikt til å svare arbeidsgiveravgift til folketrygden. Det samme antas å gjelde i tilfeller hvor mannskapets prosentvise andel er fastsatt på grunnlag av brutto fraktinntekter etter fradrag av driftsutgifter (så som drivstoff, havneavgifter, telefon- og telegrafutgifter, meglerprovisjon, utgifter til leiet laste- og lossehjelp), men slik at mannskapet ikke har noe økonomisk ansvar for eventuelle renter og avdrag av gjeld samt utgifter til reparasjoner, vedlikehold og forsikringer vedrørende fartøyet.»
Det er såvidt retten forstår på det rene at besetningen på «Svælgfoss» hører til de grupper som er omhandlet i uttalelsen fra Skattedirektøren. Kommunekassereren i Sørøysund henholder seg til denne uttalelse.
Når det gjelder fiskere og fangstfolk som får sin fortjeneste i form av lott av utbyttet betraktes disse ikke som lønnsmottakere, hverken beskatningsmessig eller etter folketrygdloven. Hva skatt angår er dette uttalt av Finansdepartementet i skrivelser av 4/10 1956 og 1/7 1960. For folketrygdens vedkommende er det i Ot.prp. nr. 17 for 1965/66 uttalt at slik inntekt prinsipielt må ansees som
Side:1459
næringsinntekt. Inntil 1/7 1968 betalte lottfiskere medlemsavgift til folketrygden som selvstendige næringsdrivende uten at det ble betalt arbeidsgiveravgift. Fra 1/7 1968 er ifølge Stortingsvedtak av 2/4 1968 med hjemmel i folketrygdlovens §16-1 nr. 2 jfr. §16-2 tredje ledd den del av medlemsavgiften av inntekt i fiske som overstiger 4 % av inntekten erstattet med produktavgifter på fisk og fiskeprodukter.
Retten er enig med klageren i at det er likhet mellom måten å beregne inntekten på for mannskapet på «Svælgfoss» og for lottfiskere forsåvidt som begge får sin inntekt etter en prosentberegning. Men dette er neppe avgjørende for at de skal behandles likt etter folketrygdloven. Det er den forskjell at lottfiskere er beskjeftiget i vareproduksjon og at de kan sies å være medeiere i fangsten for sin andels eller lotts vedkommende. Noen lott i denne forstand forekommer ikke for fraktefartøymannskaper, som får sin betaling beregnet etter prosent av fraktinntekten. Det er vel forsåvidt neppe naturlig i det hele å bruke betegnelsen «lott» på den inntekt det her er tale om. Den nevnte forskjell illustreres ved at det er innført produktavgift for lottfiskere, hvilket vanskelig kan tenkes gjort for fraktfartens vedkommende.
Fra Hammerfest trygdekasse har retten fått opplyst at man har fulgt den praksis forsåvidt angår syketrygden å behandle prosentlønnede mannskaper på fraktefartøyer under 100 brutto registertonn, således også besetningen på «Svælgfoss», som ikkearbeidstakere, mens besetningen når fartøyet er større behandles som arbeidstakere. Fra Alta trygdekasse har retten imidlertid fått opplyst at man der er av den oppfatning at mannskaper som nevnt uansett fartøyets størrelse skal behandles som arbeidstakere.
Retten kan ikke se at det i forhold til syketrygden, slik som det er etter sjømannskatteloven, er noe grunnlag for å gjøre noen forskjell etter som fartøyet er over eller under 100 brutto registertonn. Det kan heller ikke sees å foreligge noen slik entydig praksis etter syketrygdloven at den kan være av særlig betydning for den foreliggende sak.
Med hensyn til ferieloven har Direktoratet for Arbeidstilsynet i brev av 29/7 1966 til Fraktefartøyenes Rederiforening uttalt at det antas at sjøfolk som blir lønnet med prosenter av innseilte bruttofrakter kommer inn under ferieloven, mens dette ikke er tilfelle med de som blir lønnet på nettobasis. Her er det imidlertid en spesialbestemmelse i ferielovens §1 annet ledd pkt. 1, som foreskriver at undtatt fra den rett til ferie som etter hovedregelen i §1 første ledd tilkommer enhver som arbeider i annens tjeneste (arbeidstaker), er arbeidstakere som blir lønnet utelukkende med del av nettoutbytte eller for det vesentlige med lott eller på tilsvarende måte. Det ligger nær å oppfatte bestemmelsen, som folketrygdloven ikke har noe tilsvarende til, slik at lovgiveren har regnet med at de som omfattes av undtaket uten dette ville gått inn under ferieloven.
Retten forstår det slik at besetningen på «Svælgfoss» har vært
Side:1460
underlagt reder og skippers instruksjonsmyndighet på samme måte som sjøfolk ellers, og kan ikke finne at Skattedirektørens foran siterte uttalelse bygger på en uriktig forståelse av folketrygdloven. Det forhold at mannskapenes inntekter er satt til prosenter av inntjente nettofrakter ser retten som en ren avlønningsmåte uten betydning for deres stilling som arbeidstakere.»
Kristensen påkjærte avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten stadfestet den 27. juni 1969 namsrettens kjennelse og uttalte blant annet:
«Namsretten har lagt til grunn at skattedirektørens uttalelse faktisk sett dekker den situasjon som foreligger for «Svelgfoss»' vedkommende. Lagmannsretten kan ikke se at det i forbindelse med kjæremålssaken er fremlagt opplysninger etc. som rokker ved namsrettens vurdering for så vidt.
Lagmannsretten er m.h.t det foreliggende fortolkningsspørsmål kommet til samme resultat som namsretten, og man tiltrer dens begrunnelse. Selv om den «avlønningsmåte» som praktiseres ved et fraktefartøy som dette kan sies å være noe spesiell, og også har likhetspunkter med ordningen på fiske- og fangstfartøyer, kan man heller ikke etter lagmannsrettens mening komme forbi at det foreligger et tjenesteforhold mellom mannskapet og fartøyeieren i folketrygdlovens forstand. Den omstendighet at fiskere og fangstfolk ansees som næringsdrivende på dette område, gir etter lagmannsrettens mening ikke mannskap på fraktefartøyer krav på å oppnå samme behandling, når rettsforholdet mellom mannskapet og fartøyeieren etter en vurdering på fritt grunnlag må karakteriseres som et tjenesteforhold. Fiskere og fangstfolk står også skattemessig på visse punkter i en noe spesiell stilling, og det synes på beskatningens område å ha festnet seg den oppfatning at de er å anse som næringsdrivende, iallfall i visse relasjoner. I Finansdepartementets brev av 4. oktober 1956, omtalt av namsretten, og inntatt i utv. 1957 130, er således gitt uttrykk for at selv om lott og part for fiskere etter skattebetalingsloven regnes som lønn i forhold til denne lov, står lottakeren ikke i noe tjenesteforhold til høvedsmannen. I forarbeidene til loven om folketrygd er uttalt at lott og part ved fiske «må prinsipielt ansees som næringsinntekt». Som det fremgår av namsrettens kjennelse, er det med virkning fra 1. juli 1968 innført særregler etter folketrygdloven av utpreget positivrettslig art for fiskere (og fangtfolk).
Det sentrale i rettsforholdet mellom fartøyeieren og mannskapet på et fraktefartøy som dette er at mannskapet er undergitt førstnevntes instruksjonsmyndighet, og at mannskapet - som fremhevet i skattedirektørens forannevnte uttalelse - ikke har noe økonomisk ansvar når det gjelder forrenting og amortisering av gjeld vedrørende båten, eller vedrørende reparasjoner, vedlikehold etc.
Det er neppe uvanlig at skatte- og avgiftsordninger etablerer større eller mindre skjevheter eller ulikheter mellom mer eller mindre beslektede, men dog innbyrdes adskilte yrkesgrupper.
Side:1461
Dette i seg selv kan ikke gi yrkesgrupper som mener seg skadelidende krav på «likestilling». Om et slikt krav skulle føre frem i det foreliggende tilfelle, er det vel ikke usannsynlig at dette vil kunne utløse tilsvarende krav fra andre yrkesgrupper, som mener seg å stå i samme eller lignende stilling som mannskap på fraktefartøyer.»
Det videre kjæremål fra Kristensen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Utvalget uttalte:
«Det spørsmål som namsretten og lagmannsretten har hatt å avgjøre, er om den godtgjørelse som besetningen på fraktefartøyet «Svelgfoss» oppebærer for sin arbeidsinnsats, faller inn under de former for pensjonsgivende inntekt som er fastlagt i folketrygdlovens §6-4 nr. 1. Gjør den det, vil fartøyets eier være forpliktet til å betale arbeidsgiveravgift, slik det er bestemt i lovens §16-3. De underordnede retter har besvart disse spørsmål bekreftende, og lagmannsretten har i det vesentlige sluttet seg til namsrettens begrunnelse for dette standpunkt.
Under det videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse er Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse begrenset slik som angitt i tvistemålslovens §404. Etter kjæremålserklæringens innhold er angrepet på lagmannsrettens kjennelse bygget på tvistemålslovens §404 nr. 3. Utvalget kan da verken prøve om det saksforhold som lagmannsretten har lagt til grunn er riktig og uttømmende angitt eller om folketrygdlovens bestemmelser er riktig anvendt på dette saksforhold. Utvalget kan bare prøve om lovforskriftene i seg selv er riktig tolket.
Den uttrykksmåte som loven anvender i §6-4 nr. 1: «Lønn og annen godtgjørelse for arbeid i offentlig eller privat tjeneste» er meget omfattende og er åpenbart ment å skulle være det, jfr. den umiddelbart etterfølgende eksempeloppregning. Det kan ikke antas at inntekter av den type som den foreliggende sak gjelder, faller utenfor den foran gjengitte definisjon. Det kan heller ikke ses at det med hjemmel i lovens §16-3 siste ledd er gitt regler som fører med seg at disse inntekter ikke skal regnes som lønn i tjeneste og undergis andre former for avgiftspålegg enn den som gjelder for lønnsinntekter.
For fullstendighets skyld tilføyes at når fiskeres og fangstfolks inntekter i visse høve kommer i en annen stilling med hensyn til avgiftens form og innkreving, beror dette nettopp på at det for disse inntektsformer er truffet konkrete og avvikende bestemmelser, jfr. folketrygdlovens §16-1 nr. 2 og Stortingsvedtak av 2. april 1968, som ikke kan få anvendelse utenfor den ramme de selv trekker opp.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig, og kjæremålet må bli å forkaste.»
Side:1462