Rt-1969-375
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1969-02-13 |
| Publisert: | Rt-1969-375 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 154/1969 |
| Parter: | D mot lagmann B, lagdommer A og sorenskriver C (høyesterettsadvokat J. B. Hjort). |
| Forfatter: | Heiberg, Hiorthøy, Roll-Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §80, Domstolloven (1915) §148, Straffeprosessloven (1887) §158, §104, §246, §247, §66 |
Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Roll-Matthiesen.
Ved stevning av 6. desember 1967 til Oslo byrett, mottatt av byretten 8. s.m., reiste D ubetinget privat straffesak mot lagmann B, lagdommer A og sorenskriver C med påstand om straff etter straffelovens §246 §247 for ærekrenkende uttalelser i premissene i Eidsivating lagmannsretts straffedommer mot ham, avsagt henholdsvis 15. januar 1966 og 8. juni 1967. Han krevet videre mortifikasjon av de angivelig ærekrenkende uttalelser i nevnte dommer, samt erstatning, oppreisning og saksomkostninger.
De saksøkte påsto prinsipalt saken avvist, blant annet fordi stevningen angivelig ikke var fremsatt innen fristen i straffelovens §80. Oslo byrett avviste saken ved kjennelse av 26. juni 1968. D påkjærte avvisningen, og kjæremålssaken ble ved Høyesteretts beslutning overført til Agder lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa kjennelse 12. november 1968. Det var der dissens, idet mindretallet, lagmann Backer stemte for at kjæremålet i sin helhet skulle forkastes, mens flertallet mente at bare saken vedrørende de påklagede uttrykk i Eidsivating lagmannsretts dom av 15. januar 1966 måtte avvises.
Lagmann Backer uttalte bl.a.:
«Som byretten finner jeg at D er kommet til kunnskap om de påklagete uttrykk og de for disse ansvarlige ved opplesningene av de to lagmannsrettsdommer, nemlig den 15. januar 1966 og den 8. juni 1967. Dette er den vanlige måte å forkynne en straffedom på og det kan neppe være tvil om at fristen for anke løper fra dette tidspunkt. D kan ikke høres med at han var så opprørt under opplesningen at han ikke festet seg ved detaljene i domspremissene. Etter forhandlingene i saken måtte han være forberedt på at retten i tilknytning til straffeutmålingen ville bruke nedsettende uttrykk om hans handlemåte.
Fristene for å påtale saken, jfr. straffel. §80, vil da løpe ut,
Side:376
for det første utsagn den 14. juli 1966 og for det annet utsagn den 7. desember 1967 etter den beregningsmåte som byretten har anvendt. Det er i denne forbindelse uten betydning at den første lagmannsrettsdom ble rettskraftig ved Høyesteretts dom av 28. mars 1966 og den andre ved Høyesteretts kjennelse av 20. oktober 1967.
Om beregningen av fristen har Kjerschow i sin kommentar til straffeloven av 1930 269 anført: «Heromhandlede frists løp er fullendt, når den dag er forløpet i den sjette måned, som ligger forut for den dag, hvis kalenderdatum svarer til den dag, på hvilken kunnskapen erholdtes.» På side 241 har Kjerschow uttalt at den tilsvarende årsfrist i den gamle straffelov har vært beregnet på samme måte. Disse uttalelser støttes av Hagerups kommentar til straffel. 1916 91, Hagerups strafferettens alm. del, duplisert 3. utgave 1930 392, Skeie Strafferett I, første utgave 1937 670, og annen utgave 1946 405.
På den annen side har Alten i Tidsskrift for Retsvitenskafødt xx.xx.218 anført at beregningsmåten i domstolsl. §148 måtte kunne gis analogisk anvendelse. Man har ikke kunnet finne noen rettsavgjørelse som fastslår hvilken beregningsmåte som er den riktige.
Jeg finner å måtte bygge på den beregningsmåte som er angitt av riksadvokat Kjerschow. Bortsett fra Altens anførsel har teorien gjennom dette århundre vært enig om denne beregningsmåte. Det kan ikke sees av forarbeidene til straffeloven at man ved forkortelsen av påtalefristen fra et år til seks måneder aktet å gjøre noen forandring i beregningsmåten. Domstolslovens §148 gjelder ikke for straffesaker og kan ikke sees å ha villet innføre noen ny beregning av fristen i straffel. §80.
Som byretten må jeg anse bevist at stevning i saken først er innkommet til byrettens kontor den 8. desember 1967, samme dag som den ble notert innkommet. Stevningen er da kommet en dag for sent for det siste av de påklagete uttrykk og søksmålet må avvises i sin helhet. Kjæremålet vil følgelig bli forkastet.»
Flertallet uttalte:
«Lagmannsrettens flertall - bestående av lagdommerne Loe og Berrefjord - er enig med lagmannen i at D «er kommet til kunnskap om den straffbare handling» jfr. straffel. §80 i og med opplesningen av de 2 dommer av Eidsivating lagmannsrett henholdsvis 15.1.1966 og 8.6.1967. Dommene må i relasjon til påtale etter straffel. §80 sees hver for seg, og det er da også etter flertallets oppfatning klart at påtalen av det påklagete uttrykk i dommen av 15.1.1966 er skjedd for sent. Man er derfor enig med lagmannen i at kjæremålet forsåvidt må bli å forkaste.
Når det gjelder spørsmålet om 6-månedersfristen i straffel. §80 er oversittet forsåvidt gjelder det uttrykk som påtales i dommen av 8.6.1967, er flertallet kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannen. Man legger som byretten til grunn at Ds stevning først er innkommet til byrettens kontor
Side:377
8.12.1967, men flertallet mener at 6-månedersfristen først utløp denne dag. Det heter i straffel. §80 at påtale må være fremsatt «innen 6 måneder» etterat den berettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handling og den for samme skyldige. Det har i teorien, bl.a. av Kjerschow slik som påpekt av lagmannen, vært antatt at 6-månedersfristen er utløpt når den dag i den sjette måneder gått som i dato ligger en dag forut for den dag hvis kalenderdatum svarer til utgangsdatoen. Noen rettsavgjørelse i denne retning foreligger såvidt sees ikke. Flertallet kan ikke se at lovteksten binder en til en slik forståelse og finner det naturlig å tolke bestemmelsen slik at 6-månedersfristen utløper på den dag i den sjette måned som etter sitt tall svarer til den dag fristen begynte å løpe. Dette gjelder særlig fordi man i domstoll. §148 annet ledd har fått en bestemmelse hvoretter frister bestemt etter måneder skal beregnes på denne måte. Man er oppmerksom på at domstolloven i og for seg ikke har anvendelse på materiellrettslige frister og i straffesaker. Man mener imidlertid at det er grunnlag for å anvende beregningsregelen analogisk, idet den passer like godt utenfor domstollovens eget anvendelsesområde. Man finner støtte for sitt standpunkt hos Alten: Rekkevidden av domstollovens bestemmelser om frister og oppreisning i Tidsskrift for rettsvidenskafødt xx.xx.219 siste avsnitt. Man viser også til Kjerschow: Straffeloven (1930) 241 hvor det uttales at det er mindre rasjonelt og endog uheldig at det skal bestå en forskjellig beregningsmåte i strafferettens foreldelsesmaterie og i prosessretten.»
Saksøkte lagmann B avgikk ved døden 13. september 1968 slik at straffesaken mot ham i henhold til straffelovens §66 falt bort, og D frafalt alle krav for øvrig mot hans arvinger. Lagmannsrettens kjennelse av 12. november 1968 gjaldt således bare de to øvrige saksøkte, lagdommer A og sorenskriver C. Disse påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg antar at kjæremålet må gis medhold. Utvalget viser til den begrunnelse som er gitt av mindretallet i lagmannsretten, som man i hovedsaken kan tiltre. Den forståelse av fristbestemmelsen i straffelovens §80 som mindretallet har lagt til grunn, har støtte i paragrafens ordlyd og har så vidt sees hittil hatt overveiende tilslutning i teorien. Den alminnelige bestemmelse i domstolslovens §148, som direkte bare gjelder prosessuelle frister, antas ikke å kunne gis analogisk anvendelse på materiellrettslige frister utenfor prosesslovgivningens område. Noe annet kan neppe utledes av de i saken påberopte uttalelser av Alten i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1943.
Byrettens kjennelse om avvisning blir etter dette å opprettholde også for så vidt angår påtale av uttrykk i Eidsivating lagmannsretts dom av 8. juni 1967.
Etter omstendighetene antar utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.
Mindretallet, dommer Heiberg, er blitt stående ved
Side:378
lagmannsrettens resultat og tiltrer på vesentlige punkter flertallets begrunnelse.
Ordlyden i straffelovens §80 er ikke entydig, og noen bestemt forståelse kan neppe anses fastslått i praksis. For så vidt angår prosessuelle frister, har man imidlertid bestemmelsen i domstolslovens §148 annet ledd, som på straffeprosessens område svarer til den tidligere §158 i straffeprosessloven. På samme måte som der bestemt har også materiellrettslige akseptfrister (Bugge: Avtaleloven, 3. utg. 9) og foreldelsesfrister (Holmboe: Foreldelse 41) vært forstått. Det synes da etter min mening mest nærliggende å legge den samme forståelse til grunn også i relasjon til fristen i straffelovens §80. Denne tolking har i teorien støtte i Hagerups kommentar til straffelovens §104.»