Rt-1969-509
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1969-05-03 |
| Publisert: | Rt-1969-509 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49B/1969 |
| Parter: | Statsadvokat Helge Røstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Nygaard, Endresen, Roll-Matthiesen, Mellbye, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §12, Veitrafikkloven (1965) §22, Motorvognloven (1926) §17, §29, Motorvognloven (1926), §1, §31, §32 |
Dommer Nygaard: Politimesteren i Helgeland utferdiget den 7. januar 1969 tiltalebeslutning mot A for overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §22 første ledd. Ved Alstahaug herredsretts dom av 27. januar 1969 ble A frifunnet.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Helgeland har påanket dommen til Høyesterett idet det gjøres gjeldende at herredsrettens lovanvendelse er uriktig. Det heter i ankeerklæringen bl.a.: «Påtalemyndigheten mener at retten har tatt feil når den finner at vegtrafikkloven alene gjelder innen riket og at den ikke uten særlig bestemmelse kan gis anvendelse på kjøring foretatt i utlandet, i dette tilfelle Danmark. - Etter påtalmyndighetens mening må straffelovens §12 nr. 3, pkt. c komme til anvendelse i nærværende tilfelle idet man ikke kan innfortolke den begrensning i straffebudet at dette bare tar sikte på kjøring i påvirket tilstand på norsk territorium. I lov om motorvogner av 20. februar 1926 fantes det ingen bestemmelse tilsvarende vegtrafikklovens §32. Når denne bestemmelse derfor ble inntatt i loven, skyldes dette etter påtalemyndighetens mening i første rekke hensynet til «The European Convention on the Punishment of Road Traffic Offences» av 30. november av 1964 og Norges mulige ratifikasjon av denne samt det nordiske lovsamarbeid på trafikkspørsmål. Vegtrafikklovens §32 er derfor ikke gitt som noen begrensning i gjeldende rettspraksis.»
Aktor for Høyesterett har ellers bl.a. vist til en artikkel av daværende statsadvokat Karl Lous i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1960 346 jfr. også artikler i det samme tidsskrift for 1961 79-83. Han har også vist til et dansk forslag, fremsatt for Folketinget 1968-69, til «Lov om ændring af færdselsloven», særlig 11-14.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Som det fremgår av herredsrettens domsgrunner, var grunnlaget for tiltalebeslutningen at A den 17. september 1968 i Korsør i Danmark hadde kjørt «knallert» (moped) skjønt han var påvirket av alkohol. Herredsretten fant det bevist at han under
Side:510
kjøringen hadde vært påvirket av alkohol og at hans forhold gikk inn under «gjerningsbeskrivelsen så vel i veitrafikklovens §22 første ledd som i den danske færdselslov §16, stk. 2». Når herredsretten likevel frifant tiltalte, var det med følgende begrunnelse: «Retten mener at veitrafikkloven alene gjelder innen riket, og antar at den ikke uten særlig bestemmelse kan gis anvendelse på kjøring foretatt i utlandet, hvor det i det enkelte tilfelle kan bli tale om kjøring under vesentlig andre trafikk- og kjøreforhold forøvrig. Dette er også kommet til uttrykk i veitrafikklovens egne bestemmelser jfr. §32 hvor det bestemmes at Kongen kan «gi forskrifter om at overtredelse begått på fremmed stats område av nærmere fastsatte slags veitrafikkbestemmelser som gjelder der, skal straffes her i riket på samme måte som nevnt i §31. Når det gjelder bl.a. Danmark kan slike bestemmelser gis av Kongen uansett overenskomst. - Det er således uttrykkelig forutsatt i veitrafikkloven at dens bestemmelser ikke uten videre kan gis anvendelse på trafikkforseelser i Danmark. Så vidt retten kjenner til, har Kongen ikke gitt bestemmelser som foran nevnt, og det er derfor ikke hjemmel for å straffedømme tiltalte.»
Etter min mening har herredsretten her tolket veitrafikklovens regler på en uriktig måte.
Dersom tiltaltes kjøring hadde funnet sted i Norge, ville bestemmelsene i veitrafikklovens §22 første ledd jfr. §31 direkte ha vært anvendelig på forholdet. I Danmark har man - som nevnt av herredsretten - bestemmelsen i færdselslovens §16 stk. 2 idet kjøring med knallert der blir likestilt med kjøring med sykkel. Etter de danske regler blir kjøring med knallert straffet dersom vedkommende «har nydt spiritus» i et slikt omfang at «han er ude af stand» til å føre knallerten på fullt betryggende måte. Under denne forutsetning rammes tiltaltes kjøring også av de danske straffebestemmelser. Etter straffelovens §12 nr. 3 post c vil da de norske straffebestemmelser kunne anvendes på tiltaltes kjøring dersom ikke veitrafikklovens regler må tolkes slik at de bare får anvendelse når motorvognkjøring i alkoholpåvirket tilstand har funnet sted på norsk område, jfr. den generelle innledningsbestemmelse i §12.
For Høyesterett er det opplyst at de tidligere bestemmelser i motorvognlovens §17 annet ledd jfr. §29 i praksis ble anvendt på kjøring i alkoholpåvirket tilstand utenfor norsk område forutsatt at forholdet også var straffbart i det landet der kjøringen hadde foregått. Spørsmålet kan ikke sees å være avgjort av Høyesterett, men jeg finner at den lovtolking som denne praksis bygget på, må være riktig. Forbudet mot motorvognkjøring i alkoholpåvirket tilstand er av en så generell karakter og er av så stor betydning for den alminnelige trafikksikkerhet at straffebestemmelser for slik kjøring etter min mening må kunne anvendes også når kjøringen har funnet sted utenfor landets grenser uten hensyn til hvorledes forholdet er med hensyn til trafikkbestemmelser som ellers er fastsatt. Jeg kan ikke se at veitrafikkloven har medført noen endring i denne rettstilstand.
Side:511
Således antar jeg ikke at §1 kan forstås slik at straffelovens §12 - i strid med den tidligere rettspraksis - ikke får anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Det kan etter min mening heller ikke av reglene i veitrafikklovens §32 utledes at lovens straffebestemmelser bare kan anvendes i et tilfelle som det saken gjelder når Kongen har truffet bestemmelser etter §32 annet punktum. Jeg kan for så vidt i det vesentlige tiltre det som er uttalt i ankeerklæringen. Jeg forstår således §32 slik at det for så vidt angår de nordiske land er åpnet adgang for Kongen til å gi bestemmelser om at også visse trafikkovertredelser som er begått på det annet lands område skal kunne straffes i Norge selv om forholdet ellers ikke ville ha vært straffbart her i landet, jfr. lovens uttrykk at overtredelse i utlandet av «vegtrafikkbestemmelser som gjelder der, skal straffes her i riket på samme måte som nevnt i §31». §32 får derfor etter min mening overhodet ikke anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, idet bestemmelsen tar sikte på å utvide adgangen til her i landet å straffe trafikkforseelser som er begått i utlandet. At Kongen ikke har gitt bestemmelser etter §32 annet punktum, er derfor uten betydning i dette tilfelle.
Mit resultat blir etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Det er ikke grunn for meg til å uttale meg nærmere om straffutmålingen i dette tilfelle. Jeg vil bare nevne at det er opplyst at A etter dansk praksis ville kunne regne med en straff av hefte i ca. 8-10 dager. Det vil ved utmåling av straff i Norge være rimelig å ta hensyn til hvorledes straffereaksjonen ville ha blitt dersom saken var blitt avgjort i Danmark. På denne bakgrunn har aktor for Høyesterett gitt uttrykk for at det etter hans mening i tilfelle kunne være grunn til å treffe bestemmelse om domsutsettelse med tillegg av en ubetinget bot. Det vil etter min mening også kunne komme på tale bare å fastsette en ubetinget bot.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Mellbye og Gaarder: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Mauritz-Arne Talseth med domsmenn):
- - -
Retten finner at det ved tiltaltes innen retten avgitte tilståelse er bevist at han til tid og sted som anført i tiltalebeslutningen i Korsør kjørte «knallert» over en bro, og senere fra krysset Nygade/Algade ca. 15 meter nedover Nygaden. A antar at han i alt kjørte ca. 40 meter.
Retten finner det videre bevist at tiltalte ved anledningen hadde en
Side:512
konsentrasjon av alkohol i blodet på 1,15 promille og i urinen på 1,42 promille. Dette er godtgjort ved den dokumenterte erklæring av 21/9.1968 fra Københavns universitets retsmedicinske institut, biokjemisk avdeling.
A ble, mens kjøringen pågikk, av politimenn på motorsykkelpatrulje, pågrepet og innbragt til politistasjonen hvor klinisk undersøkelse ble foretatt av lege C. G. Andersen, og blodprøve tatt. Den kliniske undersøkelse ledet til følgende konklusjon: «tvilsomt om påvirket.»
Retten finner det således bevist at tiltaltes forhold dekkes av gjerningsbeskrivelsen såvel i veitrafikklovens §22 første ledd, som i den danske færdselslovs §16, stk. 2. som lyder:
«Cykel eller hest må ej heller føres eller forsøges ført af nogen, der har nydt spiritus i et sådant omfang, at han er ude af stand til at føre cyklen eller hesten på fuldt betryggende måde.»
Det er på det rene at etter dansk rett stilles knallert og sykkel på like linje i den siterte bestemmelse.
Retten er kommet til det resultat at tiltalte må frifinnes. Retten mener at veitrafikkloven alene gjelder innen riket. (Det følgende er sitert i Høyesteretts kjennelse). - - -
Retten skal bemerke at den antar at strfl. §12, 3. c. gjelder hvor det er spørsmål om å anvende norske straffebestemmelser hvis virkeområde ikke er territorialt begrenset til bare å gjelde innen riket.
Norske domstoler kan ikke bringe utenlandske straffebestemmelser i anvendelse - og således heller ikke den danske færdselslov. - - -