Rt-1969-51

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-01-18
Publisert:	Rt-1969-51
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3B/1969.
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Vesta (høyesterettsadvokat Leif Bendiksen) mot Andreas Bjerkomp (advokat Fenger Grøn - til prøve).
Forfatter:	Anker, Nygaard, Gundersen, Bendiksby, Gaarder
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, §4

Dommer Anker: Redaksjonssekretær i Norsk Rikskringkasting Andreas Bjerkomp ble 25. oktober 1963 påkjørt av personbil 15 42 77 i Suhms gate i nærheten av kringkastingsbygningen. Bjerkomp ble påført alvorlige skader og har med krav om erstatning saksøkt Forsikringsaktieselskapet Vesta, hvor bilen var ansvarsforsikret. Oslo byrett avsa dom 5. april 1967 med denne domsslutning:

«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Andreas Bjerkomp kr. 175.000 - etthundreogsyttifemtusen kroner - med 5 - fem - prosent rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

2. Innen samme frist betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta saksomkostninger til Andreas Bjerkomp med kr. 1.800 - ettusenåttehundre kroner.»

Vesta påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Avgjørelsen der falt den 21. desember 1967, og domsslutningen lød:

«Forsikringsaktieselskapet Vesta betaler til Andreas Bjerkomp

Side:52

150.000 - ett hundre og femti tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta til Andreas Bjerkomp 3.000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det skal tilføyes at bilføreren i 1968 har skiftet navn til Sandernes.

Vesta har anket videre til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at det er en feil når lagmannsretten, til tross for at den ikke fant grunnlag for å karakterisere bilførerens kjøring som uaktsom og kom til at Bjerkomp ikke hadde viet trafikken fra venstre tilstrekkelig oppmerksomhet, likevel ikke fant at erstatningen måtte bortfalle eller at Bjerkomp måtte bære en vesentlig del av tapet. Bjerkomp må anses for å ha opptrådt grovt uaktsomt, og hans opptreden skyldes sannsynligvis at han ved anledningen var i dårlig form. Det kommer også inn i bildet at han i strid med bestemmelsen i trafikkreglenes §27 pkt. 4 unnlot å bruke den oppmerkede overgang ca. 30 m lengere mot nordvest i Sumhs gate.

Den ankende part hevder som i de tidligere instanser at det ikke var bilen som kjørte på Bjerkomp, men denne som gikk rett mot bilen, nærmere bestemt mot dens høyre bakpart.

For så vidt Høyesterett skulle komme til at det ikke skal skje noen erstatningsreduksjon på grunn av Bjerkomps forhold, gjør ikke Vesta innvending mot det beløp lagmannsretten kom til.

Vesta har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes.

2. Andreas Bjerkomp dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten Andreas Bjerkomp gjør gjeldende at han selv er uten skyld i ulykken og at bilføreren har vist uaktsomhet. Det hevdes at saken er kommet i et enda ugunstigere lys for Sandernes etter den forklaring denne selv har gitt 27. september 1968 under et bevisopptak til bruk for Høyesterett. Han uttalte der bl.a. følgende: «Vitnet holdt fotgjengeren under observasjon, og fotgjengeren beveget seg ikke. Men da vitnet var kommet på høyde med fotgjengeren, fikk han i et glimt se fotgjengeren så nær bilen at han instinktivt kastet bilen over mot venstre for å unngå sammenstøt. Det var på siden av bilen, ikke foran bilen, han så fotgjengeren. Han hørte et dunk og stoppet bilen så fort han kunne.» Bjerkomp ser dette som en erkjennelse av at han fremdeles sto stille da han ble påkjørt og mener uttalelsen betyr at bilen har feid ham over ende med bakparten ved at føreren kastet den over til venstre.

Bjerkomp mener at erstatningsbeløpet burde ha vært høyere enn de 150.000 kroner lagmannsretten er kommet til. Han har ikke motanket, men hevder at et høyere beløp må legges til

Side:53

grunn i tilfelle av skyldfordeling, likevel slik at erstatningen begrenses til 150.000 kroner.

Bjerkomps påstand er denne:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 21/12 1967 stadfestes.

2. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale saksomkostninger til Andreas Bjerkomp for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av Andreas Bjerkomp som part og av 4 vitner, blant dem bilføreren Andreas Sandernes og øyenvitnet Tor Tuvrønningen. Det er etter mitt syn ikke kommet til noe nytt av betydning for ansvarsspørsmålet.

Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten.

Hva angår hendelsesforløpet ved ulykken, kan jeg ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å fravike byrettens bevisvurdering. De nyanser som er kommet fram ved senere bevisførsel er ikke egnet til å endre bildet i synderlig grad. Det er, som fremhevet av byretten uoppklarte punkter når det gjelder Bjerkomps forhold, slik at det her foreligger flere muligheter. Jeg legger til grunn som det mest sannsynlige at han først tok et skritt ut i gaten og stanset, hvorpå han beveget seg videre og ble truffet av bilen. Ankemotparten har, antar jeg, lagt mer i Sandernes' uttalelser under bevisopptaket enn han har ment å forklare.

Hva ansvarsspørsmålet angår, finner jeg at ulykken skyldes uaktsomhet både hos Bjerkomp og hos bilføreren og at Bjerkomp ikke «kan leggjast berre lite til last», for å bruke lovens uttrykk. Bilføreren må bebreides for at han ikke avpasset farten og kjøringen etter forholdene da han ble oppmerksom på at Bjerkomp sto ute i gaten, klar til å krysse den. Bilføreren pliktet da å innrette kjøringen slik at han hadde full kontroll over situasjonen hvis fotgjengeren skulle bevege seg videre framover. Det gjorde ikke Sandernes, han fortsatte med for stor fart - den var etter den bilsakkyndiges beregning ca. 45 km/t der hvor bremsesporene begynte omtrent 8 m forbi ulykkesstedet. I betraktning av at også bilføreren er å dadle, er jeg enig med byretten i at Bjerkomps uaktsomhet ikke bør føre til erstatningsreduksjon.

Etter Vestas betingede erkjennelse med hensyn til erstatningens størrelse, og da det ikke er motanket, behøver jeg ikke uttale meg om denne side av saken.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse når det gjelder saksomkostningene og mener at Vesta må betale saksomkostninger til Bjerkomp også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner til Andreas Bjerkomp.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:54

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Bendiksby og Gaarder: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Lilly Bølviken):

Saken gjelder krav på erstatning etter kjøreulykke den 25/10 1963 da saksøkeren Andreas Bjerkomp i Suhmsgate ved krysset mot Gydas vei ble påkjørt av personbil 15 42 77, ført av Harald Holtskog, ansvarsforsikret hos saksøkte Forsikringsaktieselskapet Vesta.

Ulykken inntraff kl. 8.30 om morgenen da saksøkeren var på vei til sitt arbeid i Norsk Rikskringkasting. Han gikk på fortauet på gatens venstre side i retning fra Kirkeveien. Ved fortauets runding mot krysset ved Gydas vei var det hans hensikt å krysse Suhmsgate for å fortsette en opptråkket sti som den gang førte over området på den andre siden av Suhmsgate til stikkveien opp til kringkastingsbygningene. Han var kommet ut i gaten da 15 42 77, en Opel Kadett 1938 modell, kom kjørende Suhmsgate i retning mot Kirkeveien.

Saksøkeren ble truffet av bilens høyre side. Billeder som ble tatt av ulykkesbilen, viser subb- og gnidningsmerker på så vel høyre forskjerm som høyre bakskjerm, merker som kan stamme fra sammenstøt. Videre var høyre del av bakre støtfanger bøyd oppover og bakover, en skade som, så vidt skjønnes, sikkert stammer fra ulykken. Det var store blodflekker på høyre side av gaten, regnet i bilens kjøreretning, og også blodflekker på fortaukanten innenfor.

På politiets skisse over ulykkesstedet er inntegnet bremse- og skrensespor på 17.90 og 16.10 meter etter henholdsvis venstre og høyre hjulgang. Sporene begynner 7-8 meter fra stedet for sammenstøtet. De går midt i gaten, men viser at bilen har vært svingt mot venstre.

Suhmsgate er 7.20 meter bred. Den er rett og oversiktlig med svak helling ned mot Kirkeveien. Det var da ulykken skjedde, dagslys, overskyet og disig, men oppholdsvær. Veidekket var fuktig asfalt.

Ca. 30 meter lenger fremme i Suhmsgate, regnet i saksøkerens gangretning, var det en fotgjengerovergang. Om saksøkeren hadde benyttet denne, hadde han måttet gå et stykke tilbake for å komme til stikkveien til Kringkastingen. Det er opplyst at det var vanlig at de som skulle til Kringkastingen, krysset gaten ved Gydas vei og tok stien frem til stikkveien. Krysset er senere omregulert, men fremlagte billeder og politiets skisse viser hvorledes forholdene var på ulykkesdagen.

Statens bilsakkyndige B. Karlson besiktiget ulykkesstedet samme dag og foretok skrense- og bremseprøver med ulykkesbilen. På grunnlag av prøvene og de øvrige foreliggende opplysninger beregnet han bilens fart til ca. 45 km/time på det sted der bremse- og skrensesporene begynte. Samme hastighet antok han bilen hadde i sammenstøtsøyeblikket. Føreren, som ifølge sin egen forklaring hadde sett saksøkeren på ca. 30 meters avstand, skulle ifølge den bilsakkyndige, med den fart han holdt, ha kunnet stanse dersom situasjonen var slik at han burde ha regnet med at fotgjengeren ville krysse gaten.

Saksøkeren ble etter ulykken lagt inn på sykehus med benbrudd og hjernerystelse. - - -

Rettens standpunkt:

Side:55

Saksøkerens forklaring går ut på at han gikk på fortauet på Suhmsgates venstre side mot krysset ved Gydas vei. Han hadde blikket vendt fremover og så ingen kommende trafikk. Før han gikk ut i gaten, snudde han seg og konstaterte at det heller ikke kom trafikk den andre veien. Han husker at han gikk ut i gaten. Deretter var det som om han fikk et kraftig slag over hele kroppen, og alt ble borte for ham.

Bilens fører forklarte til politiet etter ulykken at han på ca. 30 meters avstand ble oppmerksom på saksøkeren, som sto på høyre side litt ute i gaten. Det så ut som om saksøkeren ville vente med å krysse gaten til bilen var passert. Derfor fortsatte bilføreren å kjøre rett frem. Plutselig hørte han et dunk i bilen, og saksøkeren ble tatt av bilens høyre side og bakre støtfanger. I retten har bilføreren ikke vært sikker på om saksøkeren sto på fortauet eller ute i gaten da bilføreren ble oppmerksom på ham, og han er derfor ikke sikker på om fotgjengeren forberedte en kryssing eller var begynt kryssingen. Han antar dog at hans forklaring umiddelbart etter ulykken må være riktig. For å være sikker på ikke å komme borti fotgjengeren, mener han at han straks holdt litt til venstre. Det er hans oppfatning at saksøkeren gikk rett på bilen.

Tor Tuvrønningen, som kom gående på fortauet 15-20 meter bak saksøkeren, forklarte til politiet etter ulykken at saksøkeren, så vidt vitnet kunne se, gikk ut i gaten uten å se seg til noen kant, og at han fortsatte å gå, slik at han «gikk seg på bilen». Det dreier seg om en kort forklaring avgitt over telefonen. I retten har Tuvrønningen uttalt at han ikke ble oppmerksom på saksøkeren før denne allerede var ute i gaten, og at det må foreligge en misforståelse om politiet har oppfattet ham annerledes. Men det var vitnets inntrykk at saksøkeren ikke så bilen, at han gikk rett på den, og at det var det siste skrittet som ble avgjørende. Hadde saksøkeren ikke tatt dette siste skrittet, ville alt gått bra. Etter vitnets mening skulle saksøkeren ha sett bilen komme. For øvrig mener vitnet at ulykken skjedde et godt stykke ute i gaten, ikke inne ved fortaukanten.

Etter bilansvarslovens §7, jfr. §4, har skadelidte krav på full erstatning, medmindre han selv har utvist en uaktsomhet som ikke er liten, og retten etter atferden på begge sider og forholdene for øvrig finner det rimelig at erstatningen nedsettes, eventuelt faller helt bort.

Retten finner ikke bevist et slikt forhold fra saksøkerens side i det foreliggende tilfelle at det er grunnlag for en nedsetting av hans erstatningskrav.

Etter bevisførselen legger retten til grunn at sammenstøtet skjedde da saksøkeren var kommet ca. 1/2 meter ut i gaten. Dette stemmer med bilførerens opprinnelige forklaring, og det stemmer med blodflekkene på stedet. Retten må videre gå ut fra at saksøkeren sto stille i gaten etter å ha beveget seg den ca. halve meteren ut. Dette stemmer også med bilførerens opprinnelige forklaring. Om saksøkeren derpå ble truffet av bilen mens han fremdeles sto stille, eller om han hadde tatt et skritt videre ut i gaten, er ikke klart. Grunnen til at saksøkeren stanset opp, synes å måtte ha vært enten at han så bilen komme, eller at han, uten å ha sett bilen, eller før han så den, ville forvisse seg om at gaten var klar. Dersom saksøkeren så bilen, før eller etter at han var stanset, kan det ikke antas at han har gått videre ut i gaten. Dersom saksøkeren

Side:56

ikke oppdaget bilen, synes denne enten å måtte ha kommet så raskt på ham at han ikke kom så langt i sin orientering, og da heller ikke så langt at han fortsatte ut i gaten. Eller han må ha orientert seg om trafikk bare fra høyre, fordi han ikke så noen bil i retning mot Kirkeveien før han svingte ut i gaten. Kun i siste tilfelle kan det antas at han fortsatte å gå ut i gaten. Saksøkeren husker selv ikke å ha sett bilen komme. Hans erindring kan imidlertid være influert av den hjernerystelse han pådro seg ved ulykken. Vitnet Tuvrønningens inntrykk var også at saksøkeren ikke så bilen, og han mener at saksøkeren gikk rett på bilen. Tuvrønningen har dog hatt vanskelig for å skille mellom det han faktisk har iakttatt, og det han har sluttet seg til.

Blant de muligheter som foreligger, finner retten det ikke usannsynlig at saksøkeren, etter å være kommet ut i gaten, kan ha konsentrert seg om trafikken fra høyre, og av den grunn er kommet til å ta ytterligere et skritt ut i gaten uten å se bilen som kom fra venstre. Men selv om det er dette som er skjedd, finner retten ikke at han kan påføres en slik uaktsomhet at den bør føre til redusert erstatning.

Ved vurderingen av saksøkerens forhold må etter rettens mening legges avgjørende vekt på at han allerede da bilen var på ca. 30 meters avstand, var kommet ut i og sto stille i gaten. Saksøkeren beveget seg antakelig forholdsvis langsomt. Med den fart bilen holdt, kan denne ha kommet så vidt fort at saksøkeren kan ha sett fremover før han begynte kryssingen, uten at bilen da var synlig for ham. Det kan da ikke bebreides ham at han gikk ut i gaten. Det som i tilfelle kan bebreides ham, er at han, etter å ha konstatert at det ikke kom trafikk fra høyre, ikke på ny orientere seg om trafikken fra venstre, noe han vel burde ha gjort. Den uforsiktighet han for så vidt har vist, går imidlertid etter rettens oppfatning ikke så langt at den bør føre til nedsatt erstatning, selv om man ikke vil henføre uforsiktigheten til den dagligdagse og mer unnskyldelige uforsiktighet som etter loven ikke kan gi grunnlag for erstatningsreduksjon.

Her kommer også bilførerens forhold inn i billedet. Retten mener at bilens fører ikke har kjørt på aktsom måte. Han så saksøkeren stå ute i gaten. Han pliktet da å utvise den største forsiktighet. Selv om saksøkeren har tatt et skritt frem, er bilføreren å bebreide. En kjører som ser en fotgjenger ute i gaten, må være forberedt på bevegelse fra fotgjengerens side og innrette sin kjøring etter det.

Den omstendighet at saksøkeren ikke benyttet fotgjengerfeltet lenger fremme, anser retten irrelevant i forhold til den måte ulykken inntraff på. Retten kan heller ikke finne at saksøkeren kan bebreides som uaktsomt at han under de foreliggende omstendigheter begynte å krysse Suhmsgate ved Gydas vei. Det var vanlig å krysse gaten her. Det var tidlig om morgenen da trafikken var liten. Suhmsgate hører heller ikke til de mest beferdede gater.

Etter dette kommer retten til at det ikke er grunnlag for en reduksjon av saksøkerens erstatningskrav. - - -

Av lagmansrettens dom (lagdommerne K. Strømsted og Arnold Hazeland og tilkalt dommer, sorenskriver D. Tønder):

- - -

Side:57

Forsikringsselskapets prosessfullmektig hevder at byretten har tatt feil når den ikke har ansett Bjerkomps opptreden som så grovt uaktsomt at erstatning må utelukkes. Subsidiært hevder han at det er feil når byretten ikke har funnet grunnlag for skyldfordeling, og atter subsidiært hevder han at det erstatningsbeløp byretten har fastsatt er for høyt.

Når det gjelder føreren av bilen, Harald Holtskog, anfører prosessfullmektigen at han ikke på noen måte kan lastes. Bilens fart kan muligens ha vært noe i overkant av den maksimumsfart på 40 km. pr. time som gjaldt dengang ulykken skjedde, men kan ikke betegnes som uforsvarlig. Byretten har da heller ikke bebreidet Holtskog at han kjørte med uforsvarlig stor fart. Det byretten har bebreidet ham er at han har sett en fotgjenger ute i gaten og måtte være forberedt på at denne kom til å bevege seg fremover. Byretten har imidlertid her, mener prosessfullmektigen, stilt for stort krav til en bilførers aktsomhetsplikt. Slik situasjonen fortonet seg for Holtskog i en avstand på anslagsvis 30-50 meter fra ulykkesstedet, sto Bjerkomp stille med ansiktet vendt mot venstre ca. 1/2 meter foran fortauskanten, og det kan da ikke bebreides ham at han regnet med at Bjerkomp hadde observert bilen og ventet på fri passasje. For sikkerhets skyld svingte han for øvrig bilen noe til venstre ut mot veiens midtlinje. - - -

Lagmannsretten er, bortsett fra det fastsatte erstatningsbeløp, kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

De opplysninger som er fremkommet i saken, forklaringene av Bjerkomp, Holtskog og vitnet Tuvrønningen, kan lagmannsretten ikke finne gir tilstrekkelig grunnlag til å danne seg noen sikker oppfatning av hendelsesforløpet før ulykken inntraff. Bjerkomp forklarte bl.a. under politietterforskningen:

«Denne dagen hadde han vært inne i en butikk i Suhms g 20 (om lag rett ved der bilen er avmerket som stanset, på skissen). Han husker godt at han gikk på fortauet samme side, med blikket rettet fremover, og til hjørnet hvor uhellet fant sted. Han er vant med at det er stor trafikk i Suhms gate, og han stoppet og så seg tilbake, motsatt retning som bilen kom. Der kom ingen kjørende. Hensikten var å krysse Suhms gate. Da han hadde gått med blikket vendt fram- og oppover Suhms gate, og ikke lagt merke til noen trafikk der, mente han det var klart for kryssing.

Så husker han bare at det ble som en eksplosjon. Han ble slått bevisstløs. Han husker ikke at han steg ut i gata.»

Noe ut over dette har han ikke kunnet opplyse under ankeforhandlingen, angivelig fordi det, på grunn av den hodeskade han ble pådratt, står ham uklart hva som skjedde.

Hvorledes Holtskog oppfattet situasjonen er nevnt foran, og når det gjelder Tuvrønningen forklarte denne under politietterforskningen:

«Han kom gående på fortauet en 15-20 meter bak fotgjengeren, herr Bjerkomp. V. la ikke merke til ham før han svingte ut i Suhms gate. gate. Fotgjengeren gikk ikke fort. Så vidt vitnet kunne se så han seg ikke for til noen av sidene i det hele tatt før han steg ut i gata. V. så bilen et øyeblikk før, og etter hans inntrykk hadde ikke bilen uforsvarlig stor fart. V. la merke til at bilen svingte litt ut i gata til venstre for ikke å kjøre på fotgjengeren. Men det lyktes ikke å unngå dette. Vitnet

Side:58

fikk inntrykk av at Bjerkomp fortsatte å gå, slik at han gikk seg på bilen - på dens høyre side.»

Under ankeforhandlingen har Tuvrønningen supplert denne forklaring med at han ikke så at Bjerkomp ble stående stille etter at han forlot fortauet, slik som altså Holtskog oppfattet det, og som han har påberopt seg som unnskyldning for sin videre kjøring.

Etter disse noe divergerende forklaringer finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunnlag for å karakterisere Holtskogs kjøring som uaktsom. Når det gjelder Bjerkomp bemerkes at ulykken vanskelig kan forklares uten å anta at han et øyeblikk, og da i det kritiske øyeblikk, ikke har viet mulig trafikk fra venstre tilstrekkelig oppmerksomhet. Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i at denne uoppmerksomhet ikke bør lede til bortfall eller reduksjon av erstatningskravet i henhold til bilansvarslovens §7.

Det bemerkes i tilslutning til dette at det ikke er fremkommet noen opplysning for lagmannsretten som gir grunnlag for å anta at Bjerkomp ulykkesdagen var i «dårlig form», slik som forsikringsselskapets prosessfullmektig har antydet som en forklaring på hans adferd. Retten finner det heller ikke avgjørende ved bedømmelsen av hans større eller mindre uaktsomhet at han ikke benyttet den nevnte fotgjengerovergang.

Når det gjelder erstatningens størrelse bemerkes - - -