Rt-1969-624

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-06-05
Publisert:	Rt-1969-624
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60B/1969
Parter:	Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo (advokat A. F. Hagemann - til prøve) mot Erik Ramm A/S (høyesterettsadvokat Thomas Idsøe).
Forfatter:	Mellbye, Nygaard, Eckhoff, Mindretall: Hiorthøy, Bølviken
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §44, Straffeloven (1902) §166, §255, §256, §270, §286, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Dommer Mellbye: Moss byrett (sorenskriveren som enedommer) avsa 14. mai 1966 dom med denne domsslutning:

«Erik Ramm A/S dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo, kr. 58.898,- med 5 % rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Erik Ramm A/S (nedenfor kalt Ramm) avsa Eidsivating lagmannsrett dom den 2. mars 1968 med denne domsslutning:

«Erik Ramm A/S betaler til Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo, 20.000 - tyve tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 6. juli 1965 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I lagmannsretten var det dissens. En av de tre dommere stemte for at konkursboet hadde krav på erstatning hos den ankende part på subjektivt grunnlag for det tap konkursboet var påført. Mindretallet erklærte seg også enig med byretten i at boet kunne kreve omstøtelse etter konkurslovens §44a.

Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett av konkursboet. Sammen med tilsvaret har Erik Ramm A/S erklært aksessorisk motanke.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme form som for de tidligere retter. Partene er for Høyesterett enige om at hvis konkursboet har krav på omstøtelse etter konkurslovens §44a, er Ramms berikelse som boet kan kreve refundert

Side:625

kr. 15 000,-. Boet har for Høyesterett frafalt sitt krav på erstatning for tap ved særlig kostbar diskontering.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptagelse hvor det er avgitt partsforklaring av ankemotpartens daglige leder og avhørt 8 vitner, hvorav ett, Einar Trøen, er nytt for Høyesterett. Jeg kommer tilbake til disse forklaringer. Dessuten er det fremlagt en del nye dokumenter. Jeg nevner fotokopier av Ramms konto for deler og konto for biler for Hamar Automobilforretning A/S (nedenfor kalt Hamar Auto), bokettersynsrapport av 14. juni 1965 til skatteinspektøren i Hedmark angående regnskapsførselen hos Hamar Auto, samt utskrift av Hamar byretts dom av 4. desember 1968 i straffesak mot Erik Bratseth og Thorstein Marthin Melgaard-Løken. Da det kaster et visst lys over forholdene i Hamar Auto av betydning for nærværende sak, nevner jeg at Melgaard-Løken ble dømt til 6 måneders betinget fengsel for forbrytelse mot straffelovens §256 jfr. §255 og §270 i forbindelse med bilsalg samt mot §286 første ledd for sitt forhold til Hamar Autos regnskaper fra 1. oktober 1964 til firmaets slutt. Melgaard-Løken var også satt under tiltale etter straffelovens §166 for å ha gitt uriktige oppgaver til skattefogden i Hedmark om omsetningen i firmaet, men ble frifunnet av subjektive grunner idet det ikke fantes regnskapsmessig grunnlag for utfylling av oppgavene som derfor måtte oppstilles etter hukommelsen. På samme grunnlag ble han frifunnet for å ha unnlatt å betale oppebåret omsetningsavgift. Erik Bratseth ble frifunnet. For sitt forhold til regnskapsførselen inntil midten av september 1964 ble han frifunnet på objektivt grunnlag, vedrørende uriktige omsetningsoppgaver og unnlatt oppgjør av oppebåret omsetningsavgift fant retten at han i samme tidsrom med grunn hadde stolt på Melgaard-Løkens opplysninger.

Hamar Auto har påberopt 3 grunnlag for sitt krav. For det første anføres det at den avtale som ble inngått på Valkyrien restaurant 1. mars 1965 var en trekantavtale mellom Hamar Auto, Ramm og Bratseth. Forutsetningen for den ordning som da ble avtalt og delvis iverksatt på stedet ved at Bratseth overlot Ramm 2 sett kontraktsdokumenter var at alle tre parter skulle ha en andel av diskonteringsprovenyet. Hamar Autos andel som også må omfatte Bratseths, må utgjøre minst kr. 40.000. Dernest anføres det at boet må ha et erstatningskrav mot Ramm fordi denne på subjektivt klanderverdig måte har tilgodegjort seg en del av boets aktiver til skade for de øvrige kreditorer. Dette krav er anslått til kr. 58.898. Endelig anføres det at boet må kunne kreve omstøtelse etter konkurslovens §44a og som nevnt, da med kr. 15.000.

Boet har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Erik Ramm A/S dømmes til å betale Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo kr. 58.898 med 5 % rente fra 6/7 1965 til betaling skjer.

2. Subsidiært: Erik Ramm A/S dømmes til å betale Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo et beløp etter

Side:626

rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 40.000 med 5 % rente fra 6/7 1965 til betaling skjer.

3. For begge tilfeller: Erik Ramm A/S dømmes til å betale Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo sakens omkostninger for alle retter.»

Ramm har anført at hans disposisjoner må bedømmes etter de forutsetninger han forsvarlig måtte kunne regne med i mars 1965 angående Hamar Autos stilling. Hans intervensjon tok sikte på å berge firmaet over en likviditetskrise ved å muliggjøre en dekning av de mest påtrengende krav og å etablere forutsetningen for nye leveranser av biler for salg. Den avtale som ble inngått i mars 1965 ville blitt realisert hvis ikke Hamar Autos folk hadde intervenert ukallet og tatt saken ut av hans hånd. Det er derfor intet grunnlag for en deling av det beløp Ramm mottok, og for så vidt har Ramm motanket. Videre kan omstøtelse på subjektivt grunnlag ikke komme på tale når man ser Ramms intervensjon som ledd i en redningsaksjon, og konkurslovens §44a finner ikke anvendelse fordi den betaling han mottok skjedde med sedvanlige betalingsmidler. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Erik Ramm A/S frifinnes.

2. Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale saksomkostninger til Erik Ramm A/S for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Om partenes anførsler viser jeg for øvrig til referatet i lagmannsrettens dom, som i det vesentlige dekker også anførslene i Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten når det gjelder det avtalemessige grunnlag for boets krav og til lagmannsrettens flertalls resultat når det gjelder erstatningskravet på subjektivt grunnlag og det objektive omstøtelseskrav. Jeg kan i det vesentlige tiltre de grunner som for så vidt er gitt i byretten og lagmannsretten. Jeg finner imidlertid grunn til noe nærmere å presisere det som for meg er avgjørende i saken.

Ser man på Hamar Autos økonomiske situasjon i mars 1965 med utgangspunkt i de opplysninger som konkursbehandlingen har gitt, må det være klart at selskapet da var ubehjelpelig insolvent. Vurderingen av de disposisjoner saken gjelder må imidlertid skje ut fra den situasjon som Hamar Autos folk la frem og som Ramm forsvarlig har kunnet gå ut fra. I lys av den må partenes avtale fortolkes og spørsmålet om anvendelsen av konkurslovens §44a løses, og når det gjelder spørsmålet om omstøtelse på subjektivt grunnlag, er Ramms oppfatning avgjørende.

Omsetningen av biler er i vesentlig grad betinget av kreditt til forbrukerne. Det er stort sett forhandlerne som må løse kredittproblemet, idet de i beskjeden grad får anledning til å velte det over på sine leverandører, importørene. Kredittgivningen finansieres i første rekke ved diskontering av salgskontrakter med eiendomsforbehold og med tilhørende aksepter. Svikter diskonteringsmulighetene av en eller annen grunn, vil en forhandler raskt kunne få betalingsvanskeligheter, uten at dette i og

Side:627

for seg behøver å bety at han ikke har dekning for sine forpliktelser. Mot denne bakgrunn kan jeg ikke se at de erfaringer Ramm selv hadde gjort i sitt mellomværende med Hamar Auto nødvendigvis viste noe mer enn at selskapet savnet likvider. Selskapet var nystiftet med en forholdsvis god egenkapital, og det åpnet sin virksomhet med et bra salg. Som vederlag hadde selskapet tatt inn brukte biler som imidlertid - etter hva Ramm visste - ikke var solgt ut igjen med tilstrekkelig hurtighet. Når de vanskeligheter meldte seg i den løpende avvikling av Ramms tilgodehavende som byretten og lagmannsretten har beskrevet, og det også var kontakt mellom Ramm og Hamar Auto om hjelp til diskontering, antar jeg det må ha vært nærliggende for Ramm å oppfatte dette som en likviditetskrise.

Som en likviditetskrise ble situasjonen også presentert av Melgaard-Løken - Hamar Autos styreformann og disponent - og av Bratseth på møtet på Valkyrien restaurant 1. mars 1965. Jeg må gå ut fra at dette også var Bratseths oppriktige vurdering. Bratseth hadde vært Hamar Autos styreformann i de fire første måneder av selskapets drift, han var fremdeles direkte involvert i selskapet med endossementsansvar, og han hadde 14 dager før møtet med Ramm lånt selskapet 40.000 kroner for å styrke dets likviditet. Dette siste visste Ramm om. Det er også på det rene at Melgaard-Løken overfor Ramm - antagelig 2. mars, dagen etter møtet på Valkyrien - gav uttrykk for at med tilførsel av 50-60.000 kroner ville firmaet få det til å gli. Om Melgaard-Løken selv har trodd på dette, er det unødvendig å ta standpunkt til, men det er etter de foreliggende opplysninger om regnskapsførselen klart at Melgaard-Løken manglet oversikt over stillingen. Han var også uten erfaring fra denne art forretninger og kan ha ment at det bare gjaldt å komme over et visst punkt for å holde firmaet i live. Etter de forklaringer som foreligger for Høyesterett om forløpet av møtene 1. og 2. mars 1965, må jeg legge til grunn at det da ikke kom frem noe som svekket inntrykket av at det gjaldt å hjelpe firmaet over forbigående vanskeligheter. Spesielt nevner jeg at Ramms to representanter på møtene begge har forklart at de ikke hadde eller fikk kjennskap til Hamar Autos økonomiske forhold ut over mellomværendet med Ramm.

Jeg finner det godtgjort på denne bakgrunn at det har vært begge parters uttalte formål med avtalen 1. og 2. mars 1965 å søke på den ene side å tilføre Hamar Auto likvide midler i størrelsesorden 50-70.000 kroner og på den annen side å få nedbetalt Hamar Autos konto hos Ramm med 50-60.000 kroner for derved å skape det forretningsmessige grunnlag for nye leveranser og ny kreditt til Hamar Auto fra Ramms side. Hamar Autos og Bratseths innsats var å skaffe til veie det tilstrekkelige antall avbetalingskontrakter, Ramms innsats å muliggjøre diskontering hos sine finansieringsforbindelser ved sitt endossement for hele diskonteringsmassen, ikke bare for papirer omfattende det beløp han selv skulle ha.

Side:628

Jeg bemerker i denne sammenheng at Bratseths utlevering 1. mars til Ramm av 2 av de 4 kontrakter som skulle diskonteres, etter min oppfatning innebar at Bratseth oppgav sin sikkerhet for så vidt for sitt lån. Bratseth var direkte økonomisk interessert i at Hamar Auto ble tilført midler. Det vil stemme dårlig med dette om han skulle beholde sin sikkerhet. Det var heller ikke for å hjelpe ham at Ramm intervenerte. Det er etter mitt syn således riktig å se forhandlingene mellom Hamar Auto og Ramm 1. og 2. mars under ett, selv om Bratseth ikke var med 2. mars. Det var på møtet 2. mars at de forannevnte beløp ble klarlagt mellom partene.

Det er mot denne bakgrunn de tre foreliggende spørsmål i saken må løses.

Når det gjelder det første spørsmål som er boets krav på andel i diskonteringsprovenyet, støttet til avtale mellom partene, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens fremstilling av hendelsesforløpet. Det avgjørende spørsmål er om Løkenhagen-kontrakten, som Hamar Auto sendte Ramm for diskontering umiddelbart etter inngåelsen 16. mars, var et substitutt for den kontrakt med Hulsund og Bye som Hamar Auto hadde fått i retur fordi Finanskreditt A/S ikke ville diskontere den. Jeg finner her å måtte legge til grunn at det var partenes mening at Løkenhagenkontrakten gikk inn i ordningen i stedet for den som var avvist. Dette støttes av begge parters forklaringer. Jeg nevner at Melgaard-Løken under bevisopptaket har forklart at han sendte Ramm Løkenhagen-kontrakten da diskonteringsbeløpet fra Finanskreditt A/S ble redusert og at han da allikevel regnet med å kunne få kr. 50-60.000, og også at hans direktiv til Finanskreditt A/S den 18. mars om å betale hele diskonteringsprovenyet på kr. 58.898 til Ramm var basert på den forutsetning at kontrakten med Løkenhagen ville bli diskontert. Ramms disponent Myr har som vitne forklart at Løkenhagen-kontrakten ble sendt i stedet for den som var vraket og at den ble søkt diskontert «for at det opprinnelige opplegg skulle kunne gjennomføres». Denne ordning finner jeg naturlig. Partenes opplegg 1. og 2. mars forutsatte at diskonteringene måtte ha et visst omfang for å være til full nytte. Når en så vesentlig del av den opprinnelige avtaleordning som Hulsund/Bye-kontrakten falt ut, måtte det være nærliggende å erstatte den med en annen kontrakt som Ramm så skal søke å diskontere ved eget endossement hos sine finansieringskontakter. Når Hamar Auto da uten varsel til Ramm selv overtar denne diskontering, kan man ikke si at Ramm, som allerede var involvert i hele den avtalte ordning med sitt diskonteringsansvar, handler mot avtalen når han beholder den del av provenyet som etter opplegget skulle være nedbetaling av Hamar Autos gjeld til ham.

Med hensyn til anvendelsen av konkurslovens §44a finner jeg på samme måte som lagmannsretten at det ikke skjedde noen betaling til Ramm ved overleveringen til ham av de dokumenter som skulle diskonteres og at den betaling som skjedde ved

Side:629

diskonteringsoppgjøret skjedde med sedvanlige betalingsmidler som i og for seg var tilveiebrakt på sedvanlig måte. Det sentrale synspunkt er imidlertid at nedbetalingen av Ramms tilgodehavende var en del av et mer omfattende tiltak med sikte på å hjelpe Hamar Auto på lengre sikt og således innebar ikke bare fordeler, men også reelle forpliktelser for Ramm. Det ville være uriktig å rive det ene ledd, nedbetalingen av Hamar Autos gjeld til Ramm, ut av sammenhengen. Og hele den avtalte ordning ligger etter min vurdering utenfor hva konkurslovens §44a tar sikte på. Dette gjelder etter mitt syn uansett hvorledes man ser på Løkenhagen-kontraktens plass i ordningen.

Dette hovedsynspunkt på anvendelsen av konkurslovens §44a er etter min oppfatning også avgjørende for boets krav på erstatning hos Ramm på subjektivt grunnlag. Her mangler det preg av aktiv forfordeling som etter mitt syn måtte være til stede for at Ramms handlemåte kunne karakteriseres som klanderverdig overfor de øvrige kreditorer. I denne sammenheng nevner jeg at boet har anført at Ramms subjektive forhold må bedømmes etter forholdene da han mottok diskonteringsoppgjøret, dvs. i begynnelsen av april 1965. Jeg er tilbøyelig til å anta at dette ikke er riktig, men finner det unødig å ta noe standpunkt for så vidt. Etter bevisførselen for Høyesterett kan jeg ikke finne at det i angjeldende tidsrom er inntruffet noe som burde ha endret den oppfatning av situasjonen som Ramm fikk på møtene 1. og 2. mars 1965.

Konkursboets anke har ikke ført frem. Boet har også tapt saken for så vidt angår motanken, og denne var aksessorisk. Boet må derfor betale saksomkostninger for Høyesterett, mens jeg tiltrer lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet for byrett og lagmannsrett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Erik Ramm A/S frifinnes.

Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hamar Automobilforretning A/S, dets konkursbo til Erik Ramm A/S 6.000 - seks tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg er enig med ham i at konkursboet ikke kan kreve tilbakebetaling med hjemmel i konkurslovens §44a, og at det heller ikke er grunnlag for et erstatningskrav i henhold til rettsbrudd (Actio Pauliana). Imidlertid antar jeg, i likhet med lagmannsrettens flertall, at boet må kunne kreve en viss utbetaling med støtte i det avtalemessige forhold mellom partene - Hamar Auto og Erik Ramm A/S. Opplysningene om dette forhold er uklare og delvis motstridende, men i motsetning til førstvoterende finner jeg som lagmannsretten å måtte legge til grunn at det ikke er godtgjort at Løkenhagen-kontrakten ble sendt

Side:630

Ramm som substitutt for de kontrakter det ikke lyktes å få diskontert, og at dette var en forutsetning for at Hamar Auto skulle få til disposisjon en del av beløpet. Under disse omstendigheter kan jeg ikke, som byretten, se det som et vesentlig brudd på forutsetningene at Ramm ved Hamar Autos opptreden ble avskåret fra å foreta konvertering i det mulige omfang. På bakgrunn av dette og under hensyn til det som ellers foreligger om partenes mellomværende, finner jeg at det må ha vært en bindende forutsetning for transaksjonen at Hamar Auto skulle få en rimelig andel av det som innkom ved konverteringen, - ca. kr. 58.000. For resultatet kan jeg ikke se at det er nødvendig å ta standpunkt til hvorvidt Ramm forstod eller burde ha forstått at Løkenhagen-kontrakten gjaldt en nyanskaffet bil som påførte Hamar Auto en ny og aktuell forpliktelse.

Som nevnt av lagmannsrettens flertall må fordelingen av beløpet bli gjenstand for et skjønn, og jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre forandring i den andel som flertallet i lagmannsretten har funnet rimelig.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes, og antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Dommer Bølviken: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Hj. Neiden):

Hamar Automobilforretning A/S, (senere kalt Hamar Auto) ble stiftet i mars/april 1964. I juli 1964 begynte man å forhandle Simcabiler man mottok fra Erik Ramm A/S, Kambo i Moss, herefter kalt Ramm.

I september 1964 overdro selskapets daværende disponent og innehaver av aksjemajoriteten, Bratseth, sine aksjer til en Halden, som var forutsatt også å skulle overta stillingen som disponent. Det er opplyst at kjøpesummen for aksjene fortsatt skulle stå i selskapet som driftskapital, og Bratseth skulde fortsatt bistå med all den veiledning som var ønsket.

Halden kom ikke til å overta som disponent, og det ble uoverensstemmelser mellom ham og Bratseth idet Halden ønsket handelen omgjort. Dette vedkommer ikke nærværende sak, men forklarer hvorfor Bratseth fremdeles i adskillig grad kom til å ta seg av Hamar Autos affærer.

Forretningsforbindelsen mellom Hamar Auto og Ramm gikk efter forutsetningene iethvertfall til å begynne med. Men efterhvert kom Hamar Auto akterut med betalingen av de leverte biler. Ved årsskiftet 1964/65 var Ramms tilgodehavende steget til ca. kr. 70.000.-.

Ramm fant å burde foreta seg noe, og uttok den 6/1 1965

Side:631

vekselstevning for endel av sitt tilgodehavende, og den 26/2 1965 forliksklage for en annen del av dette. Tilsammen andro påstandsbeløpene til ca. kr. 85.000.-, og han oppnådde dom for beløpene, og der ble tatt utlegg.

Ramm var selvsagt ikke interessert i strengere fremgangsmåte enn påkrevet. Tvertom var han interessert i så godt det lot seg forene med hans interesser i å få betaling, å bistå Hamar Auto med å komme seg igjennom likviditetskrisen, og der ble innledet nærmere forhandlinger mellom partene.

Hamar Auto hadde ikke vært istand til å få sine kontrakter om bilsalg på avbetaling diskontert. Det lykkedes derimot Ramm - hvis garanti formodentlig var adskillig mere verdifull enn den Hamar Auto kunde stille - å få diskontert 3 kontrakter gjennom sin forbindelse Finanskredit A/S, Trondheim, efter sådan avregningsoppgave datert 16/3 1965:

Brutto Avbet. Netto

Navn kontr. gebyr kontr. Margin Utbetalt

Gunnar Edvardsen 24.210 4.980 19.324 2.200 kr. 17.124

Gunnar Edvardsen 59.276 14.522 44.754 5.110 » 39.644

Åge og Ole Olsen 4.440 440 4.000 400 » 3.600

88.026 19.948 68.078 7.710 kr. 60.368

v 2 % provisjon » 1.760

kr. 58.898

I henhold til tidligere avtale bekreftet ved Hamar Autos telegram av 18/3 1965 til Finanskredit, ble beløpet kr. 58.898.- den 5/4 1965 sendt Ramm.

Dette var adskillig mindre enn man hadde regnet med. Det hadde nemlig vist seg at Finanskreditt ikke hadde villet diskontere en kontrakt med Hulsund & Bye på ca. kr. 65.000.-.

Man forsøkte å få diskontert et par andre kontrakter - noe som for et par mindre kontrakters vedkommende lykkedes gjennom Creditbankens avdeling i Moss, men det man der fikk inn - kr. 3.951.- tilsammen - medgikk for den største dels vedkommende til å betale Hamar Autos husleie for april/juni med kr. 3.500.-, som Ramm, formodentlig efter avtale, sendte direkte til husverten.

Derimot lykkedes det ikke å få diskontert en annen større kontrakt på kr. 62.600.- med Birger Løkenhagen. Man forsøkte først gjennom Finanskreditt, senere gjennom finansieringsselskapet Norvegia.

Og i den forbindelse er det oppstått såvidt skjønnes skjebnesvangre misforståelser mellom partene. Bratseth og Hamar Autos salgssjef Melgaard Løken var i Moss den 20/4 1965, i den tro at man skulle få utlevert biler til forhandling, og at det ville bli en ordning. Der har man efter alt å dømme fått den forståelse at man hverken ville få biler eller penger og at det heller ikke ville lykkes Ramm å få diskontert kontrakten med Løkenhagen, og de besluttet da å hente denne kontrakt som lå hos Norvegia, for å forsøke å få Høsveis og Bofa, Hønefoss, til å bistå med diskonteringen. Kontrakten gjaldt en bil Hamar

Side:632

Auto hadde mottatt på kreditt for salg fra dette firma Det lykkedes Høsveis og Bofa å få kontrakten diskontert, men nevnte firma avskrev det man der fikk inn i sin helhet på sitt tilgodehavende hos Hamar Auto. Derved var Hamar Auto like langt. Det er efterpå klarlagt at om Ramm hadde fått litt bedre tid på seg, ville Ramm ha klart diskonteringen - noe han selv åpenbart ikke noengang hadde tvilt på Hvorledes da misforståelsen er oppstått er uklart. Men i og med at Ramm ble fratatt muligheten for ved diskonteringer å få Inn så meget som man fra først av hadde regnet med, var man uvillig til å utbetale noesomhelst til Hamar Auto, og Hamar Auto gikk konkurs, efter begjæring innlevert 8/5 1965 og konkursåpning den 15. s.m.

Boet mente at transaksjonen som ledet til at Ramm fikk dekning for sitt tilgodehavende med ca. kr. 59.000.-, ikke kunne stå seg. For det første var det efter boets mening en avtale at diskonteringen skulle skje for å skaffe Hamar Auto kontanter. Men transaksjonen kan iethvertfall ikke stå seg i konkurs hverken som pantsettelse eller sikringssesjon, og under enhver omstendighet vil transaksjonen i sitt resultat måtte sees som en betaling med usedvanlig betalingsmiddel - kontrakter istedenfor penger. Og endelig tilsier forholdet at omstøtelse kan skje i medhold av Actio Paulianaregelen.

Boet mente derfor å ha krav på utbetaling av hele beløpet mottatt som følge av diskonteringene, og dessuten mente man å ha krav på erstatning, idet kontraktene har forutsatt diskonteringsomkostninger med ca. kr. 10.500.-, mens Finanskreditt hadde trukket henved kr. 20.000.-. Om så høye diskonteringsomkostninger hadde vært berettiget, burde Ramm ha sørget for å få debitorene i henhold til kontraktene til å betale merutgiftene. Boet mente å burde kreve erstatning med kr. 9.000.- i den anledning. - - -

Retten skal bemerke:

Man vil først ta for seg om det av avtalen på Valkyrien eller av mulige tilleggsavtaler, kan utledes noen plikt for Ramm til å utbetale noe til boet.

Efter avtalen er kontraktene ikke utlevert Ramm som noe betalingsmiddel i seg selv, men Ramm skal diskontere kontraktene, og pengene skal sendes Ramm, som så skal foreta en fordeling. Noe skal gå til avdrag på Hamar Autos gjeld til Ramm, og noe skal Hamar Auto få overlatt som driftskapital.

Det hadde ikke lykkes Hamar Auto å få noen forhåndsavtale m.h.t. denne fordeling. Man vil anta at størrelsen av de respektive andeler vilde bero i vesentlig grad på størrelsen av det beløp som kom inn, og det måtte være Ramm som med endelig virkning fikk avgjøre hva hver især skulde få. Man vil ikke finne det urimelig om Ramm hadde tenkt seg at utbyttet av diskonteringen kunde bli ca. kr. 110- 120.000.- og at mulighetene forelå for ham til å få sitt tilgodehavende nedbetalt med kanskje kr. 60.000.-, mens Hamar Auto kunde få driftskapital med henimot det samme beløp. Bare det at Ramm foreløbig ikke vil utbetale noe sålenge konverteringen ikke har innbragt mere enn ca. kr. 60.000.- og at han sikrer seg nye kontrakter som forutsetningsvis kan gi ytterligere konverteringsmuligheter for ca. 60.000.-, synes å tyde på det.

Side:633

Hvilken fordeling som burde ha funnet sted mellom partene efter avtalen såfremt det ikke hadde vært mulig å oppnå mere enn ca. kr. 60.000.-, er det unødvendig å drøfte nærmere. Det må nemlig ansees helt på det rene at Ramm vilde ha klart å få inn ytterligere ca. kr. 60.000.- om han hadde fått arbeide i fred med Løkenhagenkontrakten i et par dager til, nemlig ved konvertering i Norinvest. Hvorledes misforståelsen er oppstått hos Bratseth og Melgaard Løken om at alle muligheter nu var uttømt forsåvidt angikk Ramm, er vanskelig å begripe. Man kan ha en mistanke om at Myr ikke har gitt tilstrekkelig uttømmende beskjed, kanskje fordi han ikke har vært tilstrekkelig orientert selv. Men noe grunnlag for å gjøre Ramm ansvarlig for misforståelsen, foreligger ikke, og Hamar Auto må selv ta ansvaret for den uheldige konvertering i Hønefoss. Det hadde vært lett å spørre seg for hos Ramm forinnen man tok saken i egen hånd.

Man vil se det som et vesentlig brudd på forutsetningene når Ramm ved Hamar Autos disposisjon avskjæres anledningen til å foreta konverteringen i det mulige omfang, og man finner under de omstendigheter ikke å kunne utlede av avtalen noen plikt for Ramm til å utbetale noe til Hamar Auto av de kr. 58.898.- han hadde mottatt fra Finanskredit ved dette selskaps avregningsoppgave av 16/3 1965.

Man vil derefter gå over til å drøfte om det her foreligger en betaling med usedvanlig betalingsmiddel, omstøtelig efter konkurslovens §44. a.

Sakens parter har ikke tidligere brukt avbetalingskontrakter som betalingsmiddel, og det er ikke ført bevis for at slike kontrakter i nevneværdig utstrekning brukes som betalingsmiddel. Riktignok er det opplyst fra Norinvests sousjef, at dette er ikke ualminnelig i bilbransjen. Men det foreligger såvidt vites ingen avgjørelse av hvorledes det i et slikt tilfelle er gått ved debitors konkurs. Og man vil nok anta at slike kontrakter i seg selv er lite egnet som betalingssubstitutt, idet de ikke synes å være særlig sikre papirer. Iethvertfall bærer de kontrakter nærværende sak omhandler, i adskillig grad preg av å være nokså tvilsomme, og den som vilde nøye seg med slike kontrakter istedenfor kontanter, vilde vel neppe ha gjort det uten nødtvungent fordi vanlige betalingsmidler ikke var å få, eller m.a.o. selve betalingsmiddelets beskaffenhet vilde i dette tilfelle indisere dets usedvanlighet.

Nu er det på det rene her at selve kontraktene ikke er blitt anvendt som et usedvanlig betalingsmiddel. Betalingsmiddelet er her disposisjonsretten over kontraktene, med adgang til å diskontere dem, for av diskonteringens utbringende å ta seg betalt, og med plikt til å levere dem tilbake om diskontering ikke lykkes. Når denne usedvanlige betalingsmåte er blitt benyttet innen 3-månedersfristen, og det kan under ingen omstendighet være mulig å regne den foretatt før fordringenes overlevering den 1. mars 1965, mens konkursbegjæringen ble innlevert til retten den 8. mai s.å. med konkursåpning den 15. s.m., rammes betalingsordningen av konkurslovens §44a, og Ramm må tilbakebetale boet de kr. 58.898.-.

Det usedvanlige betalingsmiddel kommer ikke ut av billedet ved den omstendighet at det ved dets mottagelse er uvisst hva det vil utbringe, både fordi man ikke vet hvorvidt kontraktene idetheletatt godtas til diskontering, og det dessuten er uvisst hvor liberal Ramm vil

Side:634

være likeoverfor Hamar Auto i spørsmålet om å avse endel av det innkomne til dette selskap.

Diskonteringsutgiftene ble høyere enn Hamar Auto hadde regnet med da kontraktene ble utferdiget. Men retten er ikke klar over en eventuell hjemmel til uten videre å forhøye kontraktssummene med de forøkede konverteringsutgifter. Man er heller ikke på det rene med det eventuelle grunnlag for å pålegge Ramm ansvaret for at dette ikke er blitt forsøkt gjort. Og forøvrig synes det jo som om Hamar Auto ikke har hatt noe å bemerke ved diskonteringsomkostningene.

Noe erstatningsansvar for at diskonteringsutgiftene ble høyere enn man hadde regnet med, finnes det derfor intet grunnlag for å påføre Ramm.

Påstanden om renter antas å burde imøtekommes.

Man vil forøvrig bemerke at det som nevnt er antydet at Ramm ikke har fått noen betaling idetheletatt, idet kontraktene skal ha vist seg verdiløse fordi bilene som de angår skal være kjørt istykker, og debitorene insolvente, slik at Ramms garanti likeoverfor Finanskreditt vil bli aktuell. Retten går ut fra at om dette skulde vise seg å være tilfelle, kan dette ikke forbli uten betydning i forholdet mellom partene. Men i øyeblikket vet vi intet om dette, og kan bare bygge på at Ramm har mottatt gjennom usedvanlig betalingsmiddel dekning for kr. 58.898.- på et tidspunkt da dette ikke står seg i konkurs, og han må tilbakebetale beløpet med 5 % renter p.a. fra stevningens forkynnelse som fant sted den 6/7 1965, og dette innen 14 dager fra dommens forkynnelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren, Paul Vindhol og Erling Slyngstad):

I februar/mars 1965 skyldte Hamar Automobilforretning A/S (nedenfor kalt Hamar Auto) sin hovedleverandør Erik Ramm A/S (nedenfor kalt Ramm) ca. kr. 85.000.00 + renter. Etter avtale bisto Ramm med diskontering av en del leiekontrakter med tilhørende aksepter, og nettoprovenyet kr. 58.898.00 ble av Finanskreditt A/S, Trondheim, sendt Ramm den 5. april 1965. I mellomtiden var en større og to mindre leiekontrakter av Hamar Auto sendt til Ramm, likeledes med tanke på diskontering, men den store kontrakt ble uten Ramms vitende hentet i Forsikringsselskapet Norvegia av en av Hamar Autos folk og deretter diskontert gjennom firma Høsveis & Bofa A/S, jfr. Ringerike byretts dom i R.G. 1966 553.

Konkurs ble åpnet i Hamar Autos bo den 15. mai 1965, og konkursboet v/bestyreren, advokat A. F. Hagemann, anla ved stevning av 22. juni 1965 sak mot Ramm med påstand om å bli tilkjent kr. 67.308.00, idet det også ble krevet erstatning med kr. 9.300.00 for for høye diskonteringsutgifter. - - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Jahren og Vindhol - skal først bemerke at konstituerende generalforsamling i Hamar Automobilforretning A/S ble holdt den 11. mai 1964, at aksjekapitalen ble fastsatt til kr. 75.000.00 og at de tre stiftere Erik Bratseth, Erling I. Hansen og Thorstein Melgaard Løken tegnet seg for kr. 25.000.00 hver. Selskapet ble registrert den 22. mai 1964.

Side:635

Den 28. mai 1964 ble selskapet bevilget en kassekreditt på kr. 75.000.00 i Oplandske Kreditbank, Hamar, mot garanti av Bratseth og frue og Melgaard Løkens far.

Noen tid senere ble det opprettet kontrakt med Erik Ramm A/S om at Hamar Auto skulle være forhandler av Simca og en del andre biler som Ramm var importør av, og det later til at salget av disse bilmerker begynte i juli 1964. Det er enighet om at salget gikk bra. Bratseth har således uttalt at starten var lys og lovende og at virksomheten øket, og direktør Ramm at de var flinke til å selge biler. Det viste seg ved konkursåpningen at regnskapsførselen lot meget tilbake å ønske, men ifølge en rekonstruksjon foretatt av regnskapskontrollør Bjørn Lindstad hos skatteinspektøren i Hedmark var totalomsetningen til utgangen av 1964 over 1.4 millioner kroner.

At regnskapsførselen, som det uttrykkes i bostyrets innberetning, var «et sørgelig kapitel», og at det hadde hopet seg opp ubetalt omsetningsavgift, er det neppe grunn til å anta at utenforstående skulle være kjent med. Hva Ramm derimot visste, var at Bratseth (som i september 1964 v/sin datter også hadde overtatt Hansens aksjer og deretter solgt begge aksjeposter) plutselig ble borte og at det var uklarhet med hensyn til ledelsen. Han visste også at Hamar Auto hadde gjort mislykkede forsøk på å få diskontert leiekontrakter, at det var kommet i likviditetsvanskeligheter, og at disse i februar/mars 1965 var så store at stillingen for så vidt var kritisk. Det må dog erindres at Hamar Auto på dette tidspunkt ikke hadde vært i virksomhet i mer enn ca. 3/4 år og etter omsetningen å dømme hadde hatt en utmerket start. Det kan innskytes at Ramm ved oversendelsen til Finanskreditt den 3. mars 1965 vedla fotostater fra De Forenede Bureauer. Det er ikke opplyst hva disse gikk ut på, men det er vel grunn til å anta at de ikke ga uttrykk for at Hamar Autos stilling var håpløs.

Hamar Auto hadde som nevnt selv forgjeves forsøkt å få ordnet med diskontering av leiekontrakter, således i januar 1965 gjennom Forsikringsselskapet Viking, i begynnelsen av februar gjennom Städernas-Hansa og senere Bergs Assuransebyrå, likesom det ble gjort en forgjeves henvendelse til Høsveis & Bofa A/S, dette for øvrig samme dag som det omtalte møte på Valkyrien 1. mars 1965. Med Ramm hadde det flere ganger vært kontakt om bistand til diskontering, så møtet den 1. mars 1965 var for så vidt ikke resultat av et nytt initiativ.

Ramm var Hamar Autos hovedleverandør av biler og bildeler. Bratseth har uttalt at Ramm ville blitt overskygget av Høsveis & Bofa, men kontakten med dette firma ble først etablert i desember 1964 da forhandlerkontrakt om (nye) MAN lastebiler ble inngått, og Hamar Auto kjøpte i det hele bare to brukte lastebiler fra firmaet, jfr. R.G. 1966 553. Det kan innskytes at det sier noe om Hamar Autos syn på fremtidsmulighetene, at selskapet i midten av desember 1964 ansatte en ny selger, Thorvaldsen, som man så vidt skjønnes mente hadde spesielle forutsetninger for å ta seg av MAN lastebilsalget.

Situasjonen etter møtet den 1. mars 1965 var da at Ramm skulle søke å få diskontert de overleverte 4 kontrakter med tilhørende aksepter, og - hvilket må ansees godtgjort ved Melgaard Løkens forklaring - at man regnet med et nettoproveny på ca. 110.000.00 hvis

Side:636

alle ble diskontert, samt at Hamar Auto ville få ca. kr. 50.000.00 herav til fri disposisjon. Disponent Myr har nevnt kr. 60 à 65.000.00 til Ramm. Fikk Ramm noe innbetalt, var firmaet ifølge Myr villig til å gi ytterligere kreditt. Han ga videre, sier han, uttrykk for at Hamar Auto kunne velge om de ville ha oversendt sin del eller la den gå inn på konto og ta ut biler som før. Med dette korresponderer det for så vidt at da Hamar Auto hadde fått beskjed fra Finanskreditt om diskonteringen (og bl.a. Løkenhagenkontrakten var sendt Ramm), reiste Melgaard Løken og selger Dybdahl til Kambo for å hente biler, hvilket imidlertid ble avslått fordi diskonteringen bare hadde innbrakt kr. 58.898.00.

Det er på det rene at Ramms fordringer på det tidspunkt det her er tale om, var under inkasso, og det er klart at Ramm var interessert i å få sitt tilgodehavende nedbetalt. Det er imidlertid ikke godtgjort at det ble øvet noe press for å få i stand den ordning som ble truffet. Myr har forklart at han etter de Innvendinger Bratseth gjorde - Bratseth hevdet nemlig at han eller hans kone hadde sikkerhet i et par av kontraktene - sa at de bare kunne ta igjen kontraktene, hvilket stemmer med at Myr ifølge Bratseth sa at «vil dere ikke ta imot hjelp, er det det samme for oss».

Ramm var som nevnt klar over at Hamar Autos stilling var vanskelig, men det ble fra selskapets egne folk gitt uttrykk for at de ved å få inn kontanter ville kunne komme over krisen, og man sto overfor den erfaringsmessig beste sesong for bilsalg. Fra Ramms side er også anført, hvilket finnes helt forståelig, at det for en importør eller hovedforhandler (altså bortsett fra mulige fordringstap) ikke er heldig at en underforhandler går konkurs.

Til det som foran er sagt, kommer at Ramm ved oversendelsen av kontraktene til Finanskreditt den 3. mars 1965 uttalte at firmaet om nødvendig stillet seg som garantist, og at Finanskreditt forlangte tilleggskausjon (endossement) både av Erik Ramm A/S og direktør Ramm personlig, hvilket ble gitt. Det kan tilføyes at også de veksler som var utstedt i forbindelse med Løkenhagen-kontrakten og de to samtidig oversendte mindre kontrakter, var endossert av Ramm ved innleveringen til Creditbanken/Norvegia. Ramm sendte det vesentlige av nettoprovenyet ved diskonteringen av de to små kontrakter til dekning av Hamar Autos husleie frem til 1. juli 1965, og det er vel neppe grunn til å tvile på at det vesentlige av nettoprovenyet ved eventuell diskontering av Løkenhagen-kontrakten også ville blitt stillet til Hamar Autos disposisjon. Hvis det er slik som det er anført fra konkursboets side, at det er vanskelig å finne solide kjøpere til store brukte lastebiler, må det vel antas at Ramm var klar over hva hans endossementer kunne innebære. Det må også erindres at endossementsansvarets omfang ikke innskrenket seg til det han selv måtte få innbetalt, men også omfattet Hamar Autos del og diskonteringsomkostningene, med andre ord hele vekselbeløpet med mulige renter og omkostninger.

Etter det således foreliggende kan det ikke finnes godtgjort at Ramms forhold etter alminnelig oppfatning kan ansees kritikkverdig eller illojal overfor Hamar Auto eller dets kreditorer, slik at Actio Pauliana-regelen kan komme til anvendelse.

Side:637

Uten at det i og for seg tillegges noen vekt, kan tilføyes at Actio Pauliana-synspunktet overhodet ikke synes å ha vært fremme i konkursboets sak mot Høsveis & Bofa, og det synes også å ha vært helt i bakgrunnen under forhandlingene for byretten i nærværende sak.

Lagmannsrettens flertall finner heller ikke konkurslovens §44a) anvendelig. Det er foran redegjort for situasjonen slik den etter det som er opplyst under saken og etter bevisbyrdefordelingen må antas å ha fortonet seg for avtalepartene, og det kan på denne bakgrunn ikke skjønnes å være noe usedvanlig, hverken i Hamar Autos eller dets hovedleverandør Ramms forhold, i forbindelse med den inngåtte avtale. Den var, kan man si, gjensidig bebyrdende og hadde et situasjonsbestemt dobbelt formål jfr. det som foran er sagt om Ramms bistand og ansvar og det som er anført nedenfor om fordelingsavtalen.

Det synes helt klart at noen hel eller delvis betaling av Ramms tilgodehavende ikke fant sted ved overleveringen av kontraktene. Dette er da heller ikke hevdet av noen av dem som har avgitt forklaring om det og som var involvert i transaksjonen: Ramm personlig, Myr, Melgaard Løken og Bratseth. Det er enighet om at man på det tidspunkt ikke engang visste i hvilken utstrekning kontraktene ville bli diskontert, og det det var tale om å fordele, var nettoprovenyet ved diskontering. Kontraktene ble ikke transportert til Ramm, og den som ikke ble diskontert av Finanskreditt, ble sendt direkte tilbake til Hamar Auto. Det kan i denne forbindelse erindres at når det gjelder Løkenhagenkontrakten og de to mindre kontrakter, som i den her omhandlede henseende - betalingsmiddel eller ikke betalingsmiddel - må anskues på samme måte som de 4 første, ble det vesentlige av motverdien av de to små kontrakter sendt Hamar Auto eller dets husvert, og Løkenhagenkontrakten hentet igjen av Hamar Autos funksjonær Dybdahl.

Det henvises for øvrig til Hagerup: Konkurs og Akkordforhandling (4. utgave) side 243, hvor det heter:

«Det kommer selvfølgelig alene an paa selve betalingsmidlets art, ikke paa arten af gjenstande, ved hvis afhændelse til en tredjemand skyldneren har skaffet sig betalingsmidlet.»

Lagmannsrettens flertall finner derimot at en fordeling må finne sted på avtalemessig grunnlag.

Det er enighet om at det skulle skje en fordeling, og det er også enighet om at man den 1. mars 1965 og i det etterfølgende møte ikke visste noe sikkert om eller i hvilken utstrekning de overleverte kontrakter ville bli diskontert. Når man talte om kr. 110.000.00 og hvorledes et slikt beløp skulle fordeles, var forutsetningen klart nok at alle 4 kontrakter ble diskontert.

Når Ramm nektet å gi fra seg noe av det beløp han mottok fra Finanskreditt, var det da - så vidt skjønnes - heller ikke fordi han hevdet at forutsetningen var et minimumsbeløp på kr. 60.000.00 til ham, men fordi Hamar Auto hentet Løkenhagen-kontrakten og, som det er uttrykt, tok ordningen ut av hendene på ham.

Det er imidlertid ikke godtgjort, og heller ikke påstått, at Hamar Auto skulle skaffe noe substitutt for den eller de kontrakter som det ikke måtte lykkes Ramm å få diskontert, og heller ikke at dette skulle være en forutsetning for at selskapet skulle få til disposisjon en del av

Side:638

beløpet. Heller ikke er det godtgjort eller påstått at det var Ramm som foranlediget at Løkenhagen-kontrakten og de to mindre kontrakter ble sendt ham, eller at det fra Hamar Autos side ble gitt uttrykk for at de skulle tre i Hulsund/Bye-kontraktens sted. Dybdahl har som vitne sagt at etter hans oppfatning var Løkenhagen-kontrakten «en separat affære».

Den MAN lastebil som ble solgt til Løkenhagen ved kontrakt av 16. mars 1965 var ifølge Ringerike byretts dom i R.G. 1966 553 levert av Høsveis & Bofa den 9. mars 1965. Det er uklart om Hamar Auto hadde forpliktet seg til å betale den kontant eller «pr. 30 dager», men det måtte i ethvert fall være klart at med denne tilleggsforpliktelse ville selskapets likviditet ikke bedres noe, hvis Løkenhagen-kontrakten skulle tre i Hulsund/Bye-kontraktens sted i relasjon til avtalen med Ramm.

I mangel av opplysninger i motsatt retning går flertallet ut fra at Ramm etter alt som forelå, har eller burde ha forstått at Løkenhagenkontrakten gjaldt en nyanskaffet bil som påførte Hamar Auto en ny og aktuell forpliktelse, jfr. at hans utleggsforretning av 1. mars, tinglyst 5. mars 1965, ikke omfattet noen lastebil. Det kan tilføyes at direktør Ramm har uttalt at han ikke tror at utlegget representerte noen særlig stor sikkerhet.

Det var ikke nevnt noe forholdstall for det tilfelle at ikke samtlige 4 kontrakter ble diskontert, og fordelingen av de kr. 58.898.00 må derfor bli gjenstand for et skjønn.

De holdepunkter man har, er følgende:

Melgaard Løken har uttalt at han, hvis man bare fikk ca. kr. 50.000.00, regnet med at Hamar Auto ville få kr. 12 à 15.000.00. Det er trolig at Melgaard Løkens innstilling var at det innenfor rimelighetens grenser fikk være opp til Ramm å treffe bestemmelsen, og at han var innforstått med at Hamar Autos prosentvise andel ville bli mindre, jo mindre diskonteringsforsøket innbrakte. Det skal i denne forbindelse erindres, på den ene side at Hamar Autos motiv var å få en del frie midler utenom det Ramm måtte få innbetalt, på den annen side at han var dets hovedleverandør og at man vel regnet med mulighetene for en fortsatt kreditt hvis han fikk innbetalt et ikke helt ubetydelig beløp.

Alle forhold tatt i betraktning finner lagmannsrettens flertall at Hamar Autos, nu dets konkursbos andel kan settes til kr. 20.000.00. Hertil kommer 5 % rente fra stevningens forkynnelse den 6. juli 1965.

Noe grunnlag for konkursboets erstatningskrav er det ikke. Det er på det rene at Hamar Auto ikke selv hadde maktet å få kontraktene diskontert. Allerede i det møte som ble holdt umiddelbart etter 1. mars 1965, ble det åpenbart regnet med relativt store diskonteringsutgifter. Prosentsatsene ble meddelt Hamar Auto i Finanskreditts brev av 10. mars 1965 og beløpene i avregningsoppgave av 16. mars 1965, hvoretter Hamar Auto den 18. mars 1965 telegrafisk ba diskonteringsbeløpet sendt Ramm. Melgaard Løken har for øvrig som vitne bekreftet at han godtok Finanskreditts betingelser for diskonteringen.

Etter resultatet vil saksomkostninger ikke bli tilkjent for noen av rettene, jfr. tl. §174 første ledd og §180 annet ledd.

Lagdommer Slyngstad nevner følgende:

Side:639

Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen kan Hamar Auto's stilling aldri ha vært god. Forretningens penger var brukt allerede 18. september 1964 (4 måneder etter starten) da Bratseth trakk seg ut. Halden, som skulle gå inn i stedet, bakket ut igjen, og det var fra nå av Melgaard Løken som var forretningens sjef. Forretningen hadde pr. 18. september 1964 gjeld. Melgaard Løken som fra nå av også var formann i styret, utstedte ut på høsten 1964 en sjekk for Hamar Auto til Ramm stor kr. 12.610, som det ikke var dekning for. Ramm stoppet straks all levering av biler til Hamar Auto. I tidsrommet fra 15. november 1964 til 31. desember 1964 forfalt det og ble protestert 4 veksler på tilsammen kr. 35.820.- akseptert av Hamar Auto og tilhørende Ramm. Ramm tok ut vekselstevning 6. januar 1965 mot Hamar Auto og fikk vekseldom for beløpet med renter og kostnader. Den 26. februar 1965 tok Ramm ved advokat Røsholt ut forliksklage mot Hamar Auto og Melgaard Løken med påstand om at Hamar Auto skulle dømmes til å betale kr. 47.845.- med renter og kostnader - av dette kr. 12.610.- vedkommende den nevnte sjekken - til Ramm og at Melgaard Løken skulle dømmes til å betale kr. 12.610.- med renter og kostnader in solidum med Hamar Auto. Forlik i samsvar med påstanden ble inngått i forliksrådet 3. mars 1965 etter et brev fra innklagede til forliksrådet 2. mars 1965. Likeledes den 26. februar 1965 sendte Ramm ved advokat Røsholt et brev til Hamar Auto der det bl.a. ble minnet om et tidligere brev av 11. januar 1965 og det straffansvar som var forbundet med utstedelsen av sjekken, og klaget over at det ikke var foretatt noen nedbetaling - enn si betaling - av Hamar Auto's gjeld, kr. 83.665.- med kostnader. I brevet blir Hamar Auto anbefalt å anstrenge seg «til det ytterste for å gripe denne siste sjanse til å få istandbrakt en betalingsordning». Den 1. mars 1965 ble det etter begjæring av Ramm holdt en utleggsforretning hos Hamar Auto der det med vekseldommen som tvangsgrunnlag ble tatt utlegg i en del brukte biler - som det synes av en temmelig moderat verdi - med prioritet etter tidligere utlegg for en annen fordringshaver. Før 1. mars 1965 - visstnok vesentlig i februar - forfalt det veksler som Hamar Auto skulle betale og som Bratseth hadde endossert. Bratseths hustru ytet da Hamar Auto et lån stort kr. 40.000.-, som Bratseth brukte til innfrielse av vekslene m.v. For lånet skulle Bratseths hustru ha sikkerhet i en del inngåtte, eller forventet inngåtte, avbetalingskontrakter.

Hamar Auto hadde på denne tid liggende noen få avbetalingskontrakter vedkommende salg av brukte biler. Det var da forlengst klart at firmaets eneste sjanse til eventuelt å holde det gående var å få diskontert kontraktene. Trass i forsøk flere steder maktet ikke firmaet dette. Ramm hadde fått kjennskap til at Hamar Auto hadde kontrakter liggende og spørsmålet om assistanse fra Ramm til diskonteringen hadde vært oppe. Melgaard Løken og Bratseth reiste den 1. mars 1965 til Høsveis & Bofa A/S på Hønefoss for å søke hjelp til diskonteringen. Samme dag ringte Ramm til Hamar Auto og traff der Dybdahl, og Ramm må av Dybdahl ha fått opplyst at Melgaard Løken var hos Høsveis & Bofa på Hønefoss. Og Ramm ringte så straks til Hønefoss og meddelte at han trodde han kunne hjelpe Hamar Auto med diskonteringen. Også Dybdahl må ha ringt. Det ble så avtalt et møte mellom

Side:640

Melgaard Løken, Bratseth, Myr og Trøen i Oslo samme dag. Etter det som Myr har forklart, var det på møtet en særdeles amper stemning, der Melgaard Løken rettet meget sterke bebreidelser mot Bratseth for hans forhold i forbindelse med Hamar Auto og dets økonomi. Slik jeg har forstått det, ble her også Hamar Auto's mer interne forhold brakt fram i dagen, og Myr må - om han ikke hadde det fra før - ha fått et klart innblikk i firmaets økonomiske stilling. Etter Melgaard Løkens forklaring rettet også Trøen og Myr under møtet sterke bebreidelser mot Bratseth som de mente ikke hadde innbetalt sin del av aksjekapitalen. Melgaard Løken har ellers forklart at Ramm (uavhengig av det som fant sted på møtet) «hele tiden» ble holdt «åpenhjertig» orientert om alle forhold i Hamar Auto. Resultatet av møtet 1. mars ble at Ramm fikk utlevert avbetalingskontraktene for diskontering uten at det ble gitt noen kvittering til Bratseth som hadde betinget sin hustru sikkerhet i kontraktene.

Det foreligger nokså usikre og til dels motstridende forklaringer om de seinere møter mellom representantene for Hamar Auto og Ramm. Det synes likevel noenlunde klart at partene - trolig allerede i møtet den 1. mars 1965 - regnet med at diskonteringen ville utbringe en 110.000.00 kroner, at Erik Ramm A/S skulle få en del av beløpet og at Hamar Auto skulle få resten. Hamar Auto håpet videre på at Ramm skulle gjenoppta leveringen av personbilene. Noen avtale om hvordan det skulle forholdes dersom diskonteringsforsøket ikke innbrakte det forventede beløp, kan ikke sees inngått. Men det må etter forholdene ha vært en åpenbar forutsetning fra Hamar Auto som - slik jeg har forstått det - hadde manglet penger til lønninger fra i januar, at det i hvert fall skulle få en del av pengene. Det kan ikke sees at Hamar Auto begikk noe tillitsbrudd, enn si noe kontraktsbrudd, da det tok den omhandlede «Løkenhagen-kontrakten» tilbake. Melgaard Løken har om dette forklart at det ikke var avtalt noe om at Ramm skulle ha en rett til å fullføre det diskonteringsarbeid han hadde begynt med. Kontrakten ble nok tatt tilbake nærmest i panikk. Det synes å ha skjedd etter at Melgaard Løken forgjeves hadde forsøkt på ny å få personbiler av Ramm for salg, eller eventuelt kontanter. Det var da i orden med diskonteringen av de tre kontraktene hos Finanskreditt, men de pengene som diskonteringen innbrakte, var ennå ikke betalt til Ramm.

Jeg kan for mitt vedkommende ikke se at Hamar Auto kan ha hatt noen særlig lykkelig start. Sommeren 1964 synes forholdet - som nevnt i Ringerike byretts dom av 11. mai 1966 - å ha vært at Hamar Auto allerede var kommet opp i et økonomisk uføre som forverret seg slik at en høsten 1964 «red på stumpene». Rett nok har Bratseth uttalt at starten var lys og lovende og at virksomheten øket. Etter Melgaard Løkens mening trakk imidlertid Bratseth seg ut av firmaet «fordi pengene var brukt opp». Melgaard Løken trodde, sier han videre, at Bratseth hadde betalt firmaets gjeld før han trakk seg ut. Men det viste seg ikke å være tilfelle. Halden som kom inn i stedet for Bratseth, bakket som nevnt straks ut igjen.

Ramm har i saken hevdet at hans medvirkning til diskonteringen av leiekontraktene i mars/april 1965 nærmest var en redningsaksjon

Side:641

for Hamar Auto som skulle hjelpe forretningen over en vanskelig periode til sommersesongen for bilsalg begynte, og videre at det hensett til det gode resultat av bilsalget sommeren 1964, da var all grunn til å tro at vanskene ville bli overvunnet. Det synes for meg ganske uforståelig hvordan Ramm kunne mene dette. For det ene kunne ikke Hamar Auto ha hatt noe forretningsmessig tilfredsstillende resultat sommeren 1964, idet firmaet manglet de nødvendige midler til å dekke sine forpliktelser allerede etter sommersesongens slutt. Dette var noe Ramm selv fikk erfaring for og må ha eller burde ha forstått, selv om salget av hans biler hadde vært stort. Det var for så vidt ikke nødvendig med noen gransking av Hamar Auto's regnskaper. For det annet måtte Ramm være klar over at når han stoppet leveringen av personbiler, ville Hamar Auto's muligheter for fortsatt eksistens i hvert fall bli betydelig redusert. En del personbiler selges da også om vinteren. For det tredje kunne Ramm etter forholdet med sjekken, som det ikke var dekning for, etter forholdet med den manglende betaling av en rekke veksler og de dermed forbundne vekselprotester, etter forholdet med den forgjeves rettslige inkasso og det denne avslørte, og - ikke minst - etter Melgaard Løkens «åpenhjertige» orienteringer om Hamar Auto, vel ikke for alvor tro at Hamar Auto hadde midler til å betale sin gjeld, - enn si betale den etter hvert som den forfalt. I samband med dette kan nevnes at advokat Røsholts advarsel i brevet av 26. februar 1965 til Hamar Auto om at forretningen måtte anstrenge seg «til det ytterste for å gripe denne siste sjanse til å få istandbrakt en betalingsordning», må være satt fram etter at Ramm hadde bedt advokat Røsholt fortsette pågangen, jfr. advokat Røsholts brev av 25. januar 1965 til Ramm.

Jeg er for mitt vedkommende ikke i stand til å se ansettelsen av en bilselger i desember 1964 som et tegn på at Hamar Auto anså framtidsutsiktene for lyse. Tilgangen av personbiler var da stoppet, og salget av vanlig bilrekvisita og bildeler kunne ikke rette opp stillingen. Firmaet var nødt til å finne på noe. Ansettelsen var sikkert et hederlig forsøk fra firmaet på å skaffe seg større inntekter. Men den kan etter min mening ikke sees å gi uttrykk for noen spesiell optimisme.

Den første av de to brukte lastebilene som Høsveis & Bofa solgte til Hamar Auto, ble utfakturert fra Høsveis & Bofa 28. februar 1965, men var levert 4 uker tidligere. Hamar Auto hadde solgt bilen til Edvardsen og Magnussen ved kontrakt av 4. februar 1965. Allerede dagen etter at bilen var utfakturert fra Høsveis & Bofa, reiste Melgaard Løken og Bratseth til Høsveis & Bofa for å få hjelp til diskonteringen. Dette var samme dag som det ble holdt utleggsforretning hos Hamar Auto, der Dybdahl var til stede. Det var Dybdahl som fikk telefonen fra Ramm. Etter sin forklaring mener Dybdahl å ha ringt til Melgaard Løken på Hønefoss og underrettet ham om utleggsforretningen. Dybdahl ringte etter sin forklaring også til Hønefoss i anledning av henvendelsen fra Ramm. Det må under disse omstendigheter synes noe merkelig om Ramm (Myr og Trøen) ikke hadde, eller fikk, rede på utleggsforretningen under konferansen med Melgaard Løken og Bratseth i Oslo samme dag. Jeg er enig i at noe positivt ikke er forklart om dette. Men jeg må se tildragelsene i sammenheng.

Side:642

Som nevnt ovenfor, mener jeg at Ramm, uansett om han visste at utleggsforretningen alt var holdt og resultatet av denne, den 1. mars 1965 måtte være fullt klar over at Hamar Auto manglet midler til å dekke sin gjeld. Men spørsmålet om Ramm var klar over dette alt den 1. mars 1965, har etter min mening liten betydning. Det skjedde etter både Ramms og Hamar Auto's forklaring den dag ingen betaling. Heller ikke skjedde det noen sikkerhetsstillelse, - noe som heller ikke kunne ha stått seg. Det som fant sted, var etter det forklarte at det ble truffet en avtale om en ny betalingsordning. Det avgjørende må - etter min mening - være kunnskapene på den tid betalingen erlegges, ikke på den tid avtalen inngås.

Jeg kan for mitt vedkommende ikke tillegge det noen betydning at Myr under møtet i Oslo den 1. mars 1965 sa til Bratseth at han bare kunne ta kontraktene tilbake dersom han fastholdt kravet om sikkerhet. Forholdet var jo at Ramm liten interesse hadde av å medvirke til en diskontering, dersom Bratseths krav skulle imøtekommes og også Hamar Auto få en del.

Jeg kan for mitt vedkommende heller ikke se Ramms medvirkning til diskonteringen av leiekontraktene som et ledd i en gjensidig bebyrdende avtale. Kontraktene gjaldt biler av ganske betydelig verdi og diskonteringsutgiftene var moderate sett i forhold til verdien. Den omstendighet at Hamar Auto ikke selv hadde betalt bilene, spilte ingen rolle for Ramms ansvar i samband med diskonteringen. Ramm ville selv få utbetalt det beløp som diskonteringen innbrakte. Ramm hadde i det hele alt å vinne og ikke noe å tape på ordningen.

Som det går fram av foranstående, var det etter min mening ikke grunnlag for å anta at Hamar Auto ville komme over vanskene dersom den «overlevde» til sommersalgsesongen for alvor hadde begynt. En antakelse av dette kunne ellers bare være basert på et håp om at forretningens øvrige kreditorer skulle utsette pågangen på det uvisse - eventuelt etter at de mest pågående hadde fått noe. Noe annet resultat kunne en diskontering av «Løkenhagenkontrakten» ved Erik Ramms hjelp heller ikke ha ført til. Det er ellers grunn til å nevne at de ansatte i Hamar Auto etter det opplyste ikke hadde fått sine lønninger lengere enn til i januar og at husleien for 1. april-30. juni ble betalt av Ramm direkte. Ramm måtte vel ha fått kjennskap også til disse forhold gjennom sine folk, som etter Erik Ramms forklaring «stadig» var på Hamar.

Det kan etter min mening ikke regnes ham til gode om han ved medvirkning til diskonteringen av «Løkenhagen-kontrakten» kunne ha skaffet de øvrige kreditorer noe. Hamar Autos aktiva ville ikke blitt større ved diskonteringen og passiva ikke mindre. Under disse omstendigheter mener jeg at Hamar Autos konkursbo på subjektivt grunnlag må ha krav på erstatning av Ramm for det tap som det er påført.

Det skal tilføyes at det under ankeforhandlingen ikke er blitt påvist ett eneste tilfelle utenom de saken gjelder, der en importør av nye personbiler har medvirket til diskontering av leiekontrakter på brukte lastebiler og heller ikke til diskontering av leiekontrakter på personbiler - nye eller brukte - som det ikke selv først har solgt. Forholdet i nærværende sak er vesensforskjellig fra det som er omhandlet

Side:643

i Ringerike byretts ovennevnte dom. Jeg er enig med byretten i at forholdet også må rammes av krsl.s §44a. Jeg mener ellers det her nevnte forhold også er et moment i bildet når det subjektive skal bedømmes. - - -