Rt-1969-806

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-08-22
Publisert:	Rt-1969-806
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 77B/1969
Parter:	Bjarne E. Moen (advokat Odd Larhammer - til prøve) mot Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia (høyesterettsadvokat Erik Sølberg).
Forfatter:	Nygaard, Leivestad, Endresen, Mindretall: Blom, Bahr
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Uføretrygdloven (1960) §35, Folketrygdloven (1966) §18-7

Dommer Nygaard: Den 3. desember 1964 kolliderte Bjarne E. Moen på sin moped - T 35764 - med en lastebil - T 8521 - på Fannestrandsveien ved Molde. Lastebilen som tilhørte Rolf Bratli, var trafikkforsikret i Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia. Moen ble skadet ved kollisjonen og reiste ved stevning av 24. oktober 1966 sak ved Romsdal herredsrett mot Norvegia med krav om erstatning. Herredsretten - dommerfullmektigen avsa dom i saken den 15. juni 1967 med følgende domsslutning:

«I. Saksøkte - forsikringsselskapet Norvegia - dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til saksøkeren Bjarne E. Moen kr. 75.100 - kroner syttifemtusenetthundre - fordelt med kr, 3.100 - kroner tretusenetthundre - på tap frem til domsslutningen og kr. 72.000 - kroner syttitotusen - for fremtidig erverv, med 2 1/2 - to og en halv - prosent årlig rente fra 1/1 1965 til 28/9 1966 og 4 - fire - prosent årlig fra 28/9 1966 til betaling skjer.

II. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Norvegia påanket dommen til Frostating lagmannsrett, mens Moen erklærte motanke. Lagmannsretten avsa dom i saken den 5. april 1968. Domsslutningen lyder slik:

«1. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia frifinnes.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Moen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det ikke foreligger noe uaktsomt forhold fra lastebilsjåførens side. Det er fremholdt at lastebilsjåføren burde ha vært oppmerksom på at det kunne komme personer eller kjøretøyer foran bussen, at han kjørte med for stor fart og for nær bussen og at han ikke ga tilstrekkelig signal under forbipasseringen. Moen hevder bl.a. at lastebilen har kjørt med større fart enn 30 km i timen. For herredsretten og lagmannsretten gjorde Moen gjeldende at det også skulle tas hensyn til at det var gjort feil fra

Side:807

bussjåførens side fordi bussen ikke skulle ha stanset i veikrysset. Denne anførsel er imidlertid ikke opprettholdt for Høyesterett. For øvrig har Moen fastholdt at han ikke har noen skyld i kollisjonen og at han derfor har krav på full erstatning. Subsidiært har han anført at lastebilsjåføren har vist større uaktsomhet enn han selv. Det må ved eventuell skadefordeling tas hensyn til at Moen har lidt betydelig skade ved kollisjonen og at han kjørte moped som i trafikken representerte et betydelig mindre faremoment enn lastebilen. Når det gjelder beregningen av skaden, har Moen for Høyesterett ikke opprettholdt kravet om erstatning fordi han som følge av ulykken ikke var i stand til å utføre arbeide ved oppføringen av sitt bolighus. Moen har fått bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale Bjarne E. Moen et av retten fastsatt beløp i erstatning for lidt tap inntil domsavsigelsen og fremtidig ervervstap, begrenset oppad til kr. 200.000 med tillegg av 4 % rente p.a. fra 28/9 1966 og til betaling skjer.

2. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Norvegia har i det vesentlige henholdt seg til begrunnelsen i lagmannsrettens dom. Subsidiært har selskapet gjort gjeldende at lastebilsjåførens uaktsomhet er av helt underordnet betydning i forhold til den grove uaktsomhet som er vist fra Moens side, slik at erstatning av den grunn ikke bør tilkjennes. Atter subsidiært hevdes det at det fremsatte erstatningskrav er for høyt. Selskapet har nedlagt følgende påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Bjarne E. Moen dømmes til å betale saksomkostninger til Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia for lagmannsrett og Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er for Høyesterett fremlagt fotografier fra det stedet der kollisjonen fant sted. Ellers er det fremlagt en del nye dokumenter som har betydning for erstatningsberegningen. Det er holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett. Under bevisopptaket ble det gitt forklaringer av Moen og av 6 vitner. Alle 7 hadde også gitt forklaringer for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Når det gjelder selve hendelsesforløpet, står saken stort sett i samme stilling som den gjorde for herredsretten og lagmannsretten. Jeg kan derfor for så vidt i det vesentlige vise til den faktiske fremstilling som er gitt i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg kan således ikke se at det er holdepunkt for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering når den - i likhet med herredsretten har funnet at lastebilen hadde en fart av ca. 30 km i timen da den passerte bussen. Videre bygger jeg på at lastebilen under forbipasseringen var like ved bussen, sannsynligvis var avstanden bare ca. 1 meter.

Side:808

Spørsmålet blir så om lastebilsjåføren under sin kjøring «bar seg forsvarleg åt», jfr. §8 første ledd punkt a i bilansvarsloven av 3. februar 1961. Jeg er her kommet til det samme resultat som herredsretten og kan også delvis tiltre herredsrettens begrunnelse. Jeg finner først grunn til å nevne at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot lastebilsjåføren fordi han under de forhold som forelå bestemte seg for å passere bussen. Dette er heller ikke gjort gjeldende fra Moens side. Men en slik forbipassering bød på risikomomenter, og det må derfor etter min mening stilles meget strenge krav til lastebilsjåførens aktsomhet. Jeg er enig med herredsretten i at utgangspunktet for vurderingen av hans forhold må være at han ikke hadde noen oversikt over om det kunne komme personer eller kjøretøyer ut i veibanen like foran bussen. Det må da kreves at forbipasseringen skjedde på en slik måte at han var sikker på at han kunne stanse meget hurtig dersom det foran bussen skulle komme trafikk ut i veibanen. Videre peker jeg på at det var mørkt ved anledningen og at det nylig hadde snedd slik at den asfalterte veibanen var «meget glatt p.g.a. den våte nysneen» som det heter i den rapport som ble gitt av lensmannsbetjenten noen dager etter kollisjonen. Jeg legger også vekt på at forbipasseringen skjedde i et veikryss der bussen nettopp var stanset på en holdeplass og at det - som nevnt - var meget kort avstand mellom lastebilen og bussen. Når lastebilen under disse forhold passerte bussen med en fart av ca. 30 km i timen, finner jeg ved en samlet vurdering at farten var for stor. Jeg nevner i denne sammenheng at etter de trafikkregler som gjaldt på den tiden, skulle det i tettbygget strøk alltid kjøres slik at det kunne stanses på en bremselengde av høyst 12 meter, jfr. trafikkreglenes §23 nr, 1 slik som bestemmelsen dengang lød. Lastebilen kjørte imidlertid atskillig lenger etter at bremsingen ble påbegynt - antagelig 15 à 20 meter - før den stanset ute på en plen på nordsiden av veien. Jeg tilføyer at selv om lastebilsjåføren hadde kunnet stanse på en bremselengde av 12 meter, ville ikke dette under de omstendigheter som forelå, ha tilfredsstillet kravet til aktsom kjøring. Det er riktignok så at passeringen skjedde på et tidspunkt da passasjerer fra bussen ennå ikke kunne ha kommet ut i veien. Men dette forhold kan etter min mening ikke være avgjørende. Lastebilsjåføren måtte være forberedt på at det kunne komme annen kryssende trafikk ut i veibanen like foran bussen, og han pliktet under kjøringen også å ha en slik mulighet for øye. Mitt resultat blir etter dette at han under forbipasseringen ikke kjørte med den særlige aktsomhet som var nødvendig i den foreliggende situasjon.

Når det så gjelder Moens kjøring, er forholdet at han på sin moped kom ut i veibanen like foran bussen uten å ha noen oversikt over om det kunne komme motorkjøretøyer på bussens venstre side. Det var stor trafikk ut over Fannestrandsveien fra Molde på den tiden da kollisjonen inntraff. Jeg legger til grunn at mopeden traff lastebilen like bak førerhuset. Det er mulig at Moen ikke brukte motoren, men «akte seg» frem med ett eller begge ben.

Side:809

Men under enhver omstendighet finner jeg at hans kjøring var meget uforsvarlig. Fra selskapets side er det gjort gjeldende at hans kjøring var helt upåregnelig sett fra lastebilførerens synspunkt slik at selskapet av den grunn ikke er ansvarlig. Jeg er ikke enig i det. Som jeg tidligere har nevnt, måtte lastebilsjåføren etter min mening være forberedt på at det kunne komme trafikk foran bussen selv om dette i seg selv var uforsvarlig og irregulært. Heller ikke kan jeg se at den uaktsomhet som ble vist fra Moens side har vært så betydelig eller dominerende at man av den grunn kan se bort fra lastebilførerens uaktsomhet slik at Moen selv må bære hele skaden. Når det da skal foretas en skadefordeling etter «åtferda på kvar side og tilhøva elles». jfr. bilansvarslovens §8 annet ledd, må det imidlertid legges til grunn at Moens uaktsomhet var vesentlig større enn den uaktsomhet som ble vist fra lastebilsjåførens side. På grunnlag av en skjønnsmessig vurdering er jeg kommet til at Moen selv bør bære to tredjeparter av skaden.

Jeg går så over til å behandle erstatningens størrelse.

Når det gjelder spørsmålet om det økonomiske tap som Moen hittil har lidt og spørsmålet om hans tap i fremtiden, er det klart at det foreligger en rekke usikkerhetsmomenter slik at fastsettelsen i høy grad må bli skjønnsmessig. Da ulykken skjedde, var Moen vel 47 år gammel, og han er nå 52 år gammel. Om hans ervervsmessige invaliditet uttalte de sakkyndige for herredsretten - overlege Jan Presthus og ass. overlege S. Skeie - bl.a.: «Angående den ervervsmessige invaliditetsgrad vil en holde seg til uttalelse fra sosialmedisinsk avdeling som mener at skadede nu er 100 % ufør i ethvert vanlig arbeidstakerforhold. Ved denne vurdering antar man at man også har regnet med hans tidligere uførhet slik at skaden alene ikke betinger 100 % ervervsuførhet, men den vesentlige del herav.» Jeg finner at denne uttalelse fremdeles kan legges til grunn. Jeg bygger således på at Moen i dag er 100 % ufør når det gjelder vanlig fast arbeid, men at denne invaliditeten ikke i sin helhet skyldes skadene ved kollisjonen. Han har i tiden etter ulykken hatt en arbeidsinntekt på tilsammen ca. kr. 18.500, og jeg må regne med at han også i fremtiden vil kunne ha noen inntekt ved tilfeldig arbeid.

Fra Moens side er det fremlagt en beregning som viser at han i tiden fra ulykken til den 15. august 1969 har hatt et inntektstap på kr. 82.815. Norvegia hevder at denne inntektsberegningen er for høy og at beløpet iallfall må reduseres med ca. 25 %. Selskapet har heller ikke godtatt Moens beregninger over det inntektstap som han må antas å få i fremtiden. Idet jeg bl.a. tar hensyn til de inntekter som er oppgitt i de fremlagte selvangivelser i årene før ulykken, finner jeg at Moens beregninger av sitt inntektstap hittil og i fremtiden ikke uten videre kan legges til grunn slik at det her må skje et skjønnsmessig fradrag. Det må videre tas i betraktning at han ved en kapitalutbetaling vil oppnå skattemessige fordeler. Jeg er litt stående ved at hans samlede økonomiske tap på grunn av ulykken skjønnsmessig kan settes til kr. 200.000.

For Høyesterett er det opplyst at Moen hittil i sykepenger og

Side:810

uførepensjon - inkludert ektefelletillegg og tillegg for 4 uforsørgede barn - har fått utbetalt tilsammen kr. 49.519,90. I brev av 15. november 1967 har Rikstrygdeverket med hjemmel i §18-7 i loven om folketrygd (tidligere loven om uføretrygd §35) fremsatt krav om regress for kapitalverdien av uførepensjon med kr. 44.051 og av barnetillegg med kr. 26.403, tilsammen kr. 70.454. Senere har Rikstrygdeverket med virkning fra 1. november 1966 tilstått ektefelletillegg til uførepensjonen. I brev av 8. november 1968 har Rikstrygdeverket meddelt at det ikke vil bli krevet refusjon for ektefelletillegget, slik at regresskravet ble uforandret. I den foreliggende sak kan imidlertid regresskrav fra Rikstrygdeverket og eventuelt fra trygdekassen ikke avgjøres påstand om det er heller ikke nedlagt.

Ved beregningen av Moens samlede økonomiske tap må det gjøres fradrag for kapitalverdien av uførepensjonen m.v. Her kan det imidlertid ikke uten videre bygges på den beregning som Rikstrygdeverket i brevet av 15. november 1967 har foretatt av kapitalverdiene. Ved denne beregning ble nemlig satsene på skadedagen - pensjon kr. 3.780 og barnetillegg kr. 900 - lagt til grunn. Både uførepensjonen og barnetillegget er senere blitt vesentlig forhøyet, siste gang fra 1. januar 1969. Videre må tas i betraktning at Rikstrygdeverket - som nevnt - ved beregningen av sitt regresskrav ikke tok hensyn til ektefelletillegg fra 1. november 1966. Noen nøyaktig beregning av kapitalverdiene er ikke fremlagt. Det er for øvrig usikkert hvor lenge barnetillegg og hustrutillegg vil bli utbetalt. Etter en skjønnsmessig vurdering finner jeg at kapitalverdien av uførepensjon m.v. i denne saken kan settes til kr. 100.000 som således må komme til fradrag. Det samlede nettotap blir etter dette kr. 100.000. Av dette tapet skal så Moen etter den skadefordeling som jeg bygger på, selv bære to tredjedeler. Det erstatningsbeløp som Moen skal tilkjennes, blir da - avrundet - kr. 35.000. I beløpet er inkludert renter til i dag og de direkte utlegg han har hatt med tilsammen kr. 627,60.

Moen har hatt bevilling til fri sakførsel for alle instanser. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring når det gjelder herredsrettens avgjørelse av omkostningspørsmålet. Derimot bør Norvegia betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale til Bjarne Emil Moen 35.000 - trettifem tusen - kroner med 4 fire - prosent årlig rente fra 22. august 1969.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia til staten ved Justisdepartementet 12.500 - tolv tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:811

Dommer Blom: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

I likhet med førstvoterende, dommer Nygaard, ser jeg det slik at selv om forbipassering i det foreliggende tilfelle lovlig kunne foretas, lå situasjonen slik an at manøvren krevet en betydelig varsomhet. Ved bedømmelsen av sjåførens forhold finner jeg ikke grunn til å kritisere at han bare signalerte med lys, og ikke brukte hornet, og jeg kan ikke anta at han passerte for nær bussen. Når det gjelder hastigheten, er jeg derimot i atskillig tvil. Riktignok har han ikke overholdt bestemmelsen i de daværende trafikkregler om at motorvogn i tettbygd strøk skal kunne stanse på høyst 12 meter, men jeg har vondt for å tro at hendelsesforløpet ville blitt et annet om han det hadde. Risikoen for at avstigende busspassasjerer skulle krysse veien, var påtakelig, men denne risiko har han faktisk vurdert og vurdert riktig. Spørsmålet blir da for meg om han ved avpassing av farten burde tatt i betraktning at det foran bussen kunne befinne seg andre trafikanter som plutselig kom ut i venstre kjørefelt.

Her kan jeg ikke komme utenom at det er Moens uventede manøvre som fremtrer som den helt dominerende årsak til ulykken. Jeg er enig i førstvoterendes karakteristikk av Moens forhold, og jeg finner at selv om man ikke kan frita lastebilsjåføren for enhver skyld, er hans uaktsomhet så ubetydelig i forhold til Moens at Moen ved skyldfordeling etter bilansvarslovens §8 selv må bære den hele skade.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Endresen: Likeså.

Dommer Bahr: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Blom.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Mads Andenæs):

Torsdag den 3. desember 1964 ca. kl. 17.30 ble Bjarne E. Moen påkjørt av en lastebil, idet han på en moped T-34764 skulle svinge fra Fannestrandsvegen i Molde opp sidevegen ved Tøndergård. Lastebilen T-8521 ble kjørt av Johan L. Johansen og tilhørte Rolf Bratli, som har ansvarsforsikring i Norvegia.

Bakgrunnen for ulykken er i korthet denne:

Moen kom kjørende innover langs Fannestrandsvegen da Hjelsetbuss T-8691 med sjåfør Arthur Hoflandsdal kom bak ham. Han slakket av farten og stanset på veiens høyre side for å slippe bussen forbi der hvor veien til Tøndergård tar av til venstre. Da stedet på den tid ble brukt som bussholdeplass stanset også bussen noen få meter bak ham. Moen bestemte seg da likevel til å svinge opp til Tøndergård før bussen satte seg i bevegelse påny. Han la ikke merke til lastebilen da han svingte ut i veien foran bussen. Lastebilen hadde ligget bak bussen og sjåføren hadde ikke lagt merke til mopeden. Veien var klar for motgående trafikk og lastebilsjåføren valgte å kjøre forbi da han så at bussen ville stanse. Da

Side:812

han oppdaget mopeden som svingte ut i veien, var det for sent å unngå kollisjon. Moen ble liggende delvis under lastebilens høyre bakhjul, og pådro seg en rekke ribbensbrudd og andre skader. - - -

Retten skal bemerke:

Det er bilansvarslovens §8 som kommer til anvendelse og vilkåret for å tilkjenne Moen erstatning er at lastebilens sjåfør «ikkje bar seg forsvarleg åt».

Partenes - særlig saksøkerens - prosedyre har i stor utstrekning vært konsentrert om hvorvidt lastebilens sjåfør har overtrådt forskjellige trafikkregler. Retten skal nøye seg med den generelle bemerkning at det ikke er noe forbud i trafikkreglene mot at lastebilen kjørte forbi bussen, jfr. trafikkreglenes §22 nr. 2, k, på en forsiktig måte. Det avgjørende er imidlertid ikke hva som måtte rammes av trafikkreglenes bestemmelser, men hvorvidt lastebilens sjåfør har tatt en sjanse som på utilbørlig måte utsatte andre for fare.

Saksøkte har hevdet at regelen i det foreliggende tilfelle må være at den bakenforliggende bil må ha fortrinnet. Noe annet hevdes det, ville medføre kork i trafikken. Retten kan være enig i at en slik regel objektivt sett ville være å foretrekke, selv om betydningen av den i trafikkmessig henseende synes noe overvurdert, jfr. trafikkreglenes §14, 2. pkt. Det utslagsgivende synspunkt må likevel være at det er uforsvarlig å innrette seg på at dagens trafikanter overholder en slik regel.

Utgangspunktet for bedømmelsen av lastebilsjåførens forhold må tas i at han ikke hadde oversikt over hva som befant seg foran bussen. Han burde være forberedt på at det kunne komme noen ut i vegbanen foran den da han så at den stanset i krysset.

Når han da likevel besluttet seg til å kjøre forbi, måtte dette skje på en så forsiktig måte at han hadde visshet for at han kunne stanse opp om det kom noen.

På den annen side måtte han kunne innrette seg på at de som eventuelt kom ut i vegbanen på sin side viste forsiktighet. At Moen plutselig skulle skjære tversover vegen på sin moped, lå utenfor hva lastebilens sjåfør måtte regne med.

Det må da avgjøres hvorvidt saksøkeren ville blitt påkjørt selv om han hadde opptrådt på en mer påregnelig måte. Retten har funnet dette spørsmål særdeles tvilsomt. Det var mørkt og føret var svært glatt. Det legges til grunn at lastebilen holdt ca. 30 km/t. Det ble blinket med lysene, men hornet ble ikke brukt. Vegbanen var såpass smal at det ikke var mulig å holde særlig langt ut til venstre for bussen. Da sjåføren oppdaget saksøkeren, brukte han øyeblikkelig bremsene, og lastebilen skled noe sidelengs forover. Han forsøkte å svinge opp sidevegen til venstre, men sammenstøtet skjedde likevel bare 1-2 meter til venstre for og 3-4 meter foran bussen.

Retten må legge til grunn at ulykken ville ha skjedd selv med en mer påregnelig atferd fra saksøkerens side. Lastebilsjåførens kjøring må dermed stemples som erstatningsbetingende uaktsomhet. Særlige unnskyldningsgrunner foreligger ikke.

Saksøkerens forhold er grovt uaktsomt. Det må legges til grunn at han har kjørt ut i vegbanen uten å ha noen som helst oversikt over hva som kunne komme bak bussen kun i tillit til at det ikke ville komme

Side:813

noen. Det skal tilføyes at det var stor trafikk utover Fannestrandsvegen i denne retningen da ulykken skjedde.

Det er av saksøkeren hevdet at det var ulovlig og uforsvarlig av buss-selskapet å ha holdeplass i krysset. Hvorvidt det var ulovlig, behøver retten ikke å gå inn på. Det avgjørende er at det ikke var uforsvarlig i relasjon til den ulykke det her er tale om.

Etter rettens oppfatning foreligger det derfor intet ansvarsgrunnlag overfor buss-selskapet, og spørsmålet om hvilken innflytelse dette ville hatt på oppgjøret, bortfaller følgelig.

Når det gjelder tapets størrelse bemerkes:

A. Lidt tap.

1. Utlegg på kr. 627,60 er uomtvistet.

2. Det legges til grunn at saksøkeren frem til domsavsigelsen ville ha tjent ca. kr. 15.000, - årlig, d.v.s. ialt kr. 37.500, -. Til fradrag kommer kr. 15.344, - som han faktisk har tjent siden ulykken. Av differansen kr. 22.156, - kommer ytterligere til fradrag kr. 14.982, - som utgjør utbetalt syketrygd fra 3/12 1964 til 15/6 1967. Det lidte tap under 1 og 2 blir da netto ca. kr. 7.800,-.

3. Saksøkeren hevder at han er blitt forhindret fra å utføre planlagt egeninnsats på sitt boligbygg på Bergmo som var delvis påbegynt da ulykken skjedde. Dette tap er imidlertid utilstrekkelig legitimert og retten må se bort fra det.

B. Tap i fremtidig erverv.

Retten legger til grunn at saksøkeren ikke mer vil kunne ta seg vanlig lønnet arbeid. Han er nå 50 år. Hans inntekter før ulykken var noe i underkant av det normale for folk i fast arbeid. Retten finner det hensiktsløst å foreta en nærmere presisering av hvilke inntekter han i fremtiden vil gå glipp av og hvilken kapitalisert sum dette svarer til. En føler seg her bundet av den foreliggende Høyesterettspraksis som såvidt forstås går ut på at det ikke tilkjennes full erstatning etter en slik beregning. Retten har imidlertid vanskelig for å innse berettigelsen av denne praksis og finner det riktig å legge en slik beregning til grunn i den utstrekning den ikke kommer helt utenfor de beløp Høyesterett tidligere har kommet til. Tapet i fremtidig erverv settes etter dette til kr. 180.000,-. Det er opplyst at Moen kanskje vil få trygd for sin ektefelle. Dette spørsmål er ennå ikke avgjort, men RTV har opplyst at det i såfall ikke vil bli krevet refusjon. Retten har funnet det riktig å se helt bort fra en eventuell ektefelletrygd under disse omstendigheter.

Ansvarsfordelingen.

Som foran nevnt finner retten at saksøkeren har utvist grov uaktsomhet, mens lastebilens sjåfør bare har utvist liten uaktsomhet. Dette bør komme til uttrykk i ansvarsfordelingen.

Andre momenter legger retten ikke vekt på. Saksøkte antas å burde bære 40 % av skaden. Det blir avrundet til kr. 3.100,- av det lidte tap og kr. 72.000,- av tapet i fremtidig erverv, ialt kr. 75.100,-.

Det foreligger ved domsavsigelsen ikke endelige oppgaver over trygdekassens og Rikstrygdeverkets refusjonskrav.

Retten finner det derfor ikke riktig å blande dette inn i domsslutningen, men gir namsdom for hele beløpet. Det etterfølgende refusjonsoppgjør blir da en sak mellom disse institusjoner og saksøkte.

Side:814

Saksøkerens renteberegning er ikke bestridt og retten legger den til grunn. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Kr. Fr. Myrdahl og byrettsdommer Henrik Greve Hartmann):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Lagmannsretten finner det bevist at bussen hadde tatt igjen Moen kort før det sted hvor sideveien til Tøndergård tok av fra Fannestrandsveien, og hvor bussen hadde stoppested. Sjåføren ville ikke kjøre forbi Moen like før bussen skulle stoppe, og reduserte derfor farten og holdt seg bak Moen. Bak bussen lå lastebilen, som måtte redusere sin fart av hensyn til bussen. Da lastebilens sjåfør så at bussen ga tegn for å stoppe ved høyre veikant, bestemte han seg for å kjøre forbi bussen og markerte dette med sitt venstre retningslys. Fannestrandsveien er på dette sted rett og oversiktlig, og det var ingen motkommende trafikk som vanskeliggjorde en slik passering. Retten antar at forbipasseringen skjedde umiddelbart etter at bussen var stoppet og ennå før bussens dører var åpnet. Retten antar at passeringen av den stillestående bussen ikke var i strid med trafikkreglenes §15 nr. 1 annet ledd. Spørsmålet blir derfor om forbikjøringen ellers var forsvarlig. Det må antas at passeringen skjedde så tidlig at passasjerer fra bussen ennå ikke kunne ha rukket å komme ut på veien. Muligheten for at det skulle være annen trafikk som skulle dukke opp like foran bussen, var så liten at det var naturlig at lastebilsjåføren ville benytte anledningen til å komme forbi bussen. Retten legger til grunn at lastebilen holdt en fart på ca. 30 km/t og at den måtte passere like inn til busser, kanskje på 1 meters avstand. Hensett til det glatte føre, ville det neppe være mulig for lastebilen i enhver situasjon å stanse opp, om det plutselig skulle komme noe ut i veibanen like foran bussen. Sannsynligheten for at det ville dukke opp trafikk kloss foran bussen var imidlertid meget liten og lastebilen ville ikke representere noen fare for slik trafikk, med mindre den annen part utviste en stor grad av uaktsomhet, nemlig ved å begi seg ut i den nordre veibane uten på forhånd å undersøke om denne del av veien var fri. Ulykken skjedde på en tid av døgnet da det var stor trafikk østover Fannestrandsveien.

Lagmannsretten finner også å måtte anta at lastebilsjåføren har signalisert om passeringen ved vekselvis å bruke nærlys og fjernlys. At Moen ikke er blitt oppmerksom på lastebilens lys, har sin naturlige forklaring i at veien var noe opplyst av gatebelysning og spesielt at Moen kjørte ut i veien et par meter foran bussen, og har vært sjenert av lyset fra bussens lykter.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke utvist noe uaktsomt forhold fra lastebilsjåførens side, og det er da heller ikke grunnlag for noe erstatningskrav fra Moen mot Norvegia. - - -

Side:815