Rt-1969-901

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-09-12
Publisert:	Rt-1969-901
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 121/1969
Parter:	A (advokat Jon Nøkleby - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Arvid Fossum).
Forfatter:	Gundersen, Bendiksby, Blom, Tønseth, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §41, Avtaleloven (1918) §29, §31, §33, Ektefelleloven (1927)

Dommer Gundersen: A og fru A ble gift 21. november 1942. Ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom av 10. januar 1966 ble ektefellene separert. Fra begge sider var det nedlagt påstand om separasjon etter ekteskapslovens §41.

I desember 1966 reiste A sak mot sin fraseparerte hustru med krav om at en ektepakt som var opprettet mellom dem 1. februar 1963 skulle kjennes ugyldig. Lier, Røyken og Hurum herredsrett tok i dom av 31. mai 1967 kravet til følge og kjente ektepakten ugyldig. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Fru A anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett, som kom til at ektepakten

Side:902

ikke kunne kjennes ugyldig, Ved lagmannsrettens dom av 17. desember 1968 ble fru A frifunnet. Heller ikke for lagmannsretten ble det tilkjent saksomkostninger. Om saksforholdet viser jeg for øvrig til de tidligere retters domsgrunner.

A har anket til Høyesterett og nedlagt slik påstand:

«1. Ektepakt av 1/2 1963 mellom fru A og A kjennes ugyldig.

2. Fru A dømmes til å erstatte Det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A påstår lagmannsrettens dom stadfestet og at den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.

Begge parter har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak der partene og 14 vitner er avhørt. En del nye dokumenter er lagt fram.

Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten. Så vidt jeg forstår er lagmannsrettens utførlige fremstilling av de faktiske forhold i saken på alle avgjørende punkter akseptert av begge parter. Tvisten gjelder lagmannsrettens vurderinger og det resultat den er kommet til. Også partenes anførsler for Høyesterett faller i det vesentlige sammen med det de gjorde gjeldende for lagmannsretten. Jeg kan derfor også på dette punkt begrense meg til å vise til lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og slutter meg i det vesentlige til dens begrunnelse. I tilknytning til lagmannsrettens syn på saken - også når det gjelder den tvil den gir uttrykk for - skal jeg gi en kort oppsummering av den oppfatning jeg er kommet til.

Ektefeller har, i forholdet seg imellom, fri adgang til å oppløse et sameie og overføre større eller mindre deler av sitt felles bo til den ene eller den annens særeie. Da den någjeldende lov om ektefellers formuesforhold ble forberedt, ble det av familierettskomitéen drøftet om dette burde være sa, eller om man burde ha en ordning som gjorde slike avtaler avhengig av offentlige myndigheters kontroll og godkjenning. Spørsmålet var om ikke den svakere part i et ekteskap ville kunne trenge en støtte mot påtrykk fra den sterkere part og en garanti mot misbruk. Komitéen kom imidlertid til at når man først tillater - hva den kaller - fritt rettshandelssamkvem mellom ektefeller, må man forlate seg på hver ektefelles evne til selv å vurdere sitt eget beste og til å yte motstand mot påtrykk. «Vil man indrømme hver av egtefællerne raadigheten i sine anliggender, maa man ogsaa bygge paa forutsætningen om, at de begge formaar at vise den selvstændighet, som trænges til den rette varetagelse av deres interesser.» Formforskriftene skulle så gi «en tilstrækkelig garanti for, at egtepagten gir uttryk for parternes virkelige vilje - - -». (Utkast av 1918 til lov om ektefellers formuesforhold 119 og 121.)

Det som dengang ble sagt, gir imidlertid etter min mening ikke tilstrekkelige holdepunkter for løsningen av en konflikt som den foreliggende. Jeg er enig i det som Arnholm sier i Familierett 1969

Side:903

105, at man ved familierettslige avtaler må «regne sterkere enn ellers med at partene ikke har full oversikt over forholdet, og at den ene er avhengig av den annen eller nærer for stor tillit til ham». Når det derfor - som i vår sak - blir tale om å anvende avtalelovens regler, eller de prinsipper den gir uttrykk for, på en disposisjon som i økonomisk henseende leder til at den ene ektefelle blir sterkt begunstiget på den annens bekostning, så er det grunn til å stille strenge krav bl.a. til partenes oppriktighet og lojalitet - strengere krav enn i vanlige formuesrettslige forhold. Kravet om lojalitet vil her også kunne gå på avtalens innhold. Er den påtagelig urimelig overfor den ene av de to parter som har inngått den, vil dette kunne få virkning ved vurderingen av dens gyldighet.

Når jeg så vurderer saken i lys av disse betraktninger, blir jeg stående ved følgende:

For det første må jeg anta at fru A hadde gode grunner for å sette i gang separasjonssaken i 1963, og at det var hennes hensikt å gjennomføre den med mindre hun fikk en rimelig sikkerhet for at mannen ville forandre sin livsførsel: «slutte å drikke og bruke munn og at han skulle ta seg fast arbeid». For å få mannen til å forstå at det nå var alvor, med andre ord for å sette ham under press, forlangte hun at det skulle opprettes en ektepakt som ville føre med seg at ved en eventuell senere oppløsning av ekteskapet ville praktisk talt alt de hittil hadde eid sammen, gå til henne. Jeg må gå ut fra at mannen helt ut forstod dette, og aksepterte at ekteskapet nå fortsatte på de betingelser som var satt. Det var nå heller ikke urimelige betingelser, og forstått med lojalitet og en rimelig grad av overbærenhet fra begge sider burde han ha kunnet oppfylle dem. I så fall ville ektepaktens bestemmelser vært uten betydning for ektefellene i deres fortsatte daglig liv. Jeg kan altså ikke se at det var et utilbørlig press som A ble satt under, og kan ikke gi ham medhold i at ektepakten må anses som ugyldig fra begynnelsen av.

For det annet finner jeg ikke å kunne fravike lagmannsrettens bevisvurdering når den antar at fru A også hadde grunnlag for å søke separasjon i november 1965, etter at mannen da for lengst var falt tilbake til gamle vaner og tidligere oppførsel.

A hevder imidlertid at uansett om man antar at avtalen var gyldig fra begynnelsen av og at forutsetningene for å realisere den nå foreligger, så er den i sitt økonomiske resultat så urimelig at den ikke bør kunne godtas: Hustruen blir sittende med 50- 60.000 kroner, mens det han får er helt ubetydelig. I likhet med lagmannsretten er jeg blitt stående ved at A heller ikke på dette punkt kan gis medhold. Og som lagmannsretten har nevnt, måtte A være fullt klar over hvilken risiko han løp hvis han ved sin oppførsel gav hustruen grunnlag for å søke separasjon. Jeg tilføyer at formuen var relativt beskjeden og at begge ektefeller tjener tilstrekkelig til sitt underhold.

Etter sakens art og den tvil den har budt på, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Side:904

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Engh):

- - -

Sakens parter inngikk ekteskap i 1942. De forlovet seg i 1938 og bodde først ved - - - hvor fru A startet en frisersalong. I 1939 flyttet de til X. Her leide fru A, som er utlært friserdame, lokaler og har siden da drevet sin egen frisersalong. A, som er fabrikkarbeider av yrke, har for det meste hatt ansettelse på fabrikker i distriktet.

I de første årene bodde de til leie, men i 1948 kjøpte ektefellene en tomt på X som ble bebygd i 1954/55. Siden har familien bodd på denne eiendom (- - -).

I ekteskapet er det to barn: B f. 18/10.1945 og C f. 27/1.1949.

I begynnelsen av januar 1963 henvendte fru A seg til advokat Halvorsen på X og ba han foreta det nødvendige med sikte på oppløsning av ekteskapet. Den 4. januar begjærte advokat Halvorsen megling hos lensmannen.

Megling ble berammet til 23. januar, men samme dag ringte fru A til advokat Halvorsen og sa at partene var enig om å fortsette samlivet mot at formuesfellesskapet ble oppløst og at det alt vesentligste av formuen skulle overføres til henne.

Etter fru A's instruksjoner satte advokat Halvorsen opp forslag til ektepakt. Denne ble av partene underskrevet på advokat Halvorsens kontor den 1. februar 1963. Ektepakten lyder:

«Underskrevne ektefeller fru A, friserdame, født xx.xx.1918, og A, industriarbeider, født xx.xx.1914, begge med bopel X - bekrefter herved at vårt formuesfellesskap oppheves, samtidig som vi i minnelighet er blitt enige om fordelingen.

Følgende ting skal heretter høre til hver enkelts særeie:

Hustruens særeie:

1. Eiendommen - - - i X.

2. Følgende løsøreting:

a) Beroende på bopelstedet, hjemme:

Soveværelse. Divan. Spisestue. Dekketøyskap. Diverse dekketøy. Diverse sølvtøy. Sybord. Symaskin. Salong. Bokhylle m/bøker. Fjernsynapparat. Plateovn. Stekeovn. Kjøleskap. Mixmaster. Vaskemaskin. Støvsuger.

b) Beroende på arbeidssted, i frisersalongen:

2 vasker. 2 varmtvannsbeholdere. 4 nye tørreapparater. 2 eldre tørreapparater. Permanentapparat. 7 speil. Stoler og arbeidsbord. Reiseradio.

c) Enkelte ikke spesifiserte ting i forbinnelse med oppregningen under a.

Side:905

Mannens særeie.

Radioapparat. Veggur. Arbeids- og haveredsskap samt en del ikke spesifiserte mindre ting.

Ved formuesfellesskapets opphør og denne gjennomføring av delingen består vår gjeld av restlån i Bustadbanken stort kr. 16.573.47 samt eventuelt ansvar for mottatt stønadslån. Alt ansvar for gjelden overtas av hustruen.

Det som vi senere kommer til å erverve, blir således også vedkommendes særeie, likesom det som måtte tre istedenfor særeie og avkastning av særeie, blir hver enkelts særeie. - - -

Underskrevne tilkalte vidner har overvært vedtagelsen av denne ektepakt mellem ektefellene A. Vi bevidner at begge ektefeller har vært tilstede samtidig og at deres underskrifter er foretatt i vårt felles nærvær. Begge er over 21 år.

- - - (sign) - - - (sign)»

Partene fortsatte samlivet frem til mai 1964. I mai 1964 reiste fru A til Y for ca. 7 uker. Ved tilbakekomsten var hun bare innom «- - -» for noen timer, hvoretter hun reiste til sin mor. Siden da har samlivet vært brutt.

Den 17. november 1965 tok fru A ut separasjonsstevning og partene ble separert ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom av 10. januar 1966.

Siden samlivsbruddet i mai 1964 har A sammen med partenes fellesbarn bodd på eiendommen. - - -

Rettens bemerkninger:

I hovedsøksmålet.

Det er av saksøkte anført at avtaleloven bare tar sikte på å regulere formuerettslige disposisjoner og at en ektepakt må sees som en familierettslig disposisjon som ligger utenfor avtalelovens virkeområde.

Retten vil ikke ta stilling til hvorvidt en ektepakt skal karakteriseres som en formuerettslig - eller familierettslig disposisjon, men finner det klart at avtalelovens regler må få anvendelse på ektepakten idet ektepakter etter sin natur ligger adskillig nærmere en formuerettslig enn en familierettslig disposisjon. Ektepakten tar i likhet med formuerettslige disposisjoner ellers sikte på å regulere det økonomiske mellomværende mellom personer i bestemte situasjoner og retten antar at en ektefelle har det samme behov for avtalelovens avtale-rettslige vern som en kontraktspartner.

Det er under saken fra saksøktes side med styrke hevdet at det er ingen formelle innsigelser mot ektepaktens opprettelse. Retten antar at dette ikke var ment som en selvstendig anførsel, men skal likevel få bemerke at det er selvsagt at avtalelovens ugyldighetsregler kommer til anvendelse selv om de formelle regler ved ektepaktsinngåelsen er iakttatt.

Etter en vurdering av hele forholdet finner retten at ektepakten må kjennes ugyldig idet den strider mot avtalelovens §33. Retten finner det vil stride mot redelighet av fru A å gjøre ektepakten gjeldende på grunn av de omstendigheter som forelå ved ektepaktens opprettelse.

Om selve ektepaktens inngåelse legger retten følgende til grunn:

A var i januar 1963 helt ukjent med at hans kone hadde planer om

Side:906

separasjon og at hun i den anledning hadde foretatt innledende skritt som å kontakte advokat og beramme megling. Første gang han ble informert om sin kones planer var da hun ba han bli med til megling. Fru A måtte på forhånd vite at hennes mann ville motsette seg separasjon og at han ville be henne om å fortsette ekteskapet. Det er da også på det rene at A reagerte sterkt på at de skulle til megling, og at han ba sin kone om å fortsette ekteskapet i det han lovet ikke mer å røre alkohol, samt at han skulle styre sitt temperament. Fru A har selv under hovedforhandlingen erkjent at det var hun som krevet at formuesfellesskapet skulle oppløses og at formuen skulle overføres på henne for at hun skulle fortsette ekteskapet.

Fru A måtte vite at hennes mann, som både av hensyn til seg og av hensyn til barna var meget oppsatt på å fortsette ekteskapet, ville akseptere en nær sagt hvilken som helst betingelse hun hadde satt for å fortsette ekteskapet. Det må nærmest karakteriseres utilbørlig når man på en slik måte presser sin ektefelle til å gå til et så alvorlig skritt som å oppløse formuesfellesskapet uansett hva motivet er.

Retten finner heller ikke at fru A ga sin mann en rimelig anledning til å tenke igjennom og å vurdere hennes krav idet hennes pressmiddel vanskelig ga mannen noe alternativ. Det er videre på det rene at A på denne tid led av lumbago ischias og at han skulle innlegges på sykehus for behandling. Det er ikke påstått at han ikke var mentalt habil til å inngå en avtale, men retten finner det ikke urimelig å anta at hans sykdom og kommende sykehusbehandling, som hans kone visste om, til en viss grad kan ha redusert hans vurderingsevne.

At A hadde følt seg sterkt presset viser blant annet vitneprovet til sønnen B der han forklarte at han hadde fått brev fra faren like etter ektepaktens inngåelse hvor faren hadde skrevet at hans mor ville ha særeie, ellers ville hun reise. Sønnen hadde fått inntrykk av at faren hadde følt seg sterkt presset.

Retten finner ikke bevist at fru A ved ektepaktens opprettelse hadde planlagt å presse mannen til å opprette fullstendig særeie til fordel for henne for deretter å få oppløst ekteskapet, selv om det under hovedforhandlingen har fremkommet opplysninger om hensikt i denne retning. Saksøkerens bror D, har som vitne forklart at fru A alt fra 1960 hadde snakket om at hun ville «sørge for særeie og oppløsning av ekteskapet». Dette vitne hadde hatt god kontakt med fru A igjennom årene, mens forholdet til broren var meget dårlig.

Dog finner retten at fru A ved ektepaktens inngåelse måtte ha forstått at det var overveiende sannsynlig at hennes mann ikke kunne forandre sin livsførsel slik hun ønsket det og at han derfor lett ville komme til å bryte «betingelsene» for at hun skulle fortsette ekteskapet. Retten har her lagt vekt på at A's livsførsel ikke nevneverdig avvek fra det normale. Hans alkoholforbruk har fru A overfor kallskapelan Orstad i forbindelse med meglingen karakterisert som «lite» og hun hadde sagt at han ikke pleide å være full. Det er ikke ført bevis for at A har misbrukt alkohol.

Retten antar at A kan være noe temperamentfull, noe hans oppførsel i retten også kan tyde på. Utover dette finner ikke retten at A's adferd avviker særlig fra det vanlige. Ettersom ektefellenes fellesbarn født i

Side:907

1945 og 1949 har valgt å bli hos faren etter at deres mor forlot hjemmet i mai 1964 tyder det på at farens oppførsel i hjemmet ikke kan være særlig kritikkverdig.

Det er i retten ført bevis for noen i de siste årene enkeltstående episoder hvor mannen har brukt en «grov munn», men retten har ikke på noen måte fått inntrykk av at A «skulle være umulig å ha med å gjøre», som det er blitt hevdet.

Ettersom A's livsførsel ikke har avveket særlig fra det normale måtte det være svært lite realistisk av fru A å tro eller vente at han plutselig skulle legge av seg sine «unoter». Det måtte derfor ha fortonet seg som overveiende sannsynlig at han ikke kunne oppfylle «betingelsene», og at hun derfor kunne bryte samlivet og gjøre ektepakten gjeldende. Det burde derfor for fru A ved ektepaktens opprettelse ha vært en nærliggende tanke at det hele bare var et tidsspørsmål før hun fikk hele fellesboet til eie.

Retten vil også peke på at det press som fru A brukte ikke hadde til hensikt å oppnå en fordeling av fellesboet som kunne karakteriseres som «rettferdig eller rimelig». Det er på det rene at begge ektefellene siden ekteskapets inngåelse har hatt lønnet arbeid, og at ektefellene stort sett har hatt den samme inntekt. For inntektsårene 1956-1962 viser ligningsattester for fru A en samlet inntekt på kr. 61.900,- mens mannen i det samme tidsrom har hatt en inntekt på kr. 48.000,- og ca. kr. 10.000, i syketrygd. Det er videre på det rene at ektefellene har delt utgiftene slik at hun har sørget for nyanskaffelser til hjemmet samt betalt de faste lån, mens mannen har dekket husholdningsutgiftene. Retten antar at ektefellenes «familieutgifter» har vært nogenlunde jevnbyrdige.

Det må betraktes som en praktisk tilfeldighet at familiens kapitalgjenstander er bragt inn av hustruen. Fru A kan derfor ikke begrunne sitt press for å få opprettet en ektepakt med fullstendig særeie til hennes fordel med at dette svarte til den faktiske økonomiske status mellom ektefellene.

Redelighetskravet i avtalelovens §33 må være en moralsk vurdering på grunnlag av situasjonen slik den forelå da avtalen ble inngått. Ut fra rettens vurdering strider det mot redelighet av fru A å gjøre ektepakten gjeldende. Det er moralsk forkastelig å bruke en separasjonstrussel som press for å få opprettet en ektepakt som oppløser formuesfellesskapet og overfører det hele til den ene parts særeie, når denne part ved ektepaktens inngåelse måtte være klar over at det bare var et tidspørsmål før samlivet ble brutt ettersom det var knyttet betingelser for fortsatt samliv som den andre part med overveiende sannsynlighet ikke ville klare å holde.

Fru A har påberopt seg passivitet fra A og hevder at dette må få betydning for utfallet.

Retten er ikke enig i at A har utvist en passivitet som må få rettslig relevans. Det skal her pekes på at etter samlivsbruddet i mai 1964 lå partene i megling frem til november 1965. Kallskapelan Orstad som ledet meglingen har som vitne forklart at mannen hele tiden motsatte seg separasjon og at han gjentok meglingen flere ganger i håp om å få partene forlikt.

Side:908

Retten finner det fullt forstålig at A ikke reiste denne sak så lenge meglingen pågikk, og finner at det ikke kan ha betydning at han ventet i 11 måneder etter separasjonsdommen før han tok ut stevning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jens Fagereng og lagdommerne K. Strømsted og Erling Slyngstad):

Fru A har gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å kjenne ektepakten ugyldig. Den er opprettet i samsvar med lovens formkrav. Det bestrides at det er utøvet press eller annet utilbørlig forhold overfor mannen i forbindelse med opprettelsen. Heller ikke de etterfølgende omstendigheter gir grunnlag for å sette ektepakten til side.

Bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten var utviklingen i ekteskapet. Forholdet mellom ektefellene hadde vært dårlig i lengre tid og spørsmålet om separasjon og skilsmisse hadde flere ganger vært nevnt under ekteskapelige disputter. Hustruen var etter hvert kommet frem til at fortsatt samliv var uutholdelig. Mannen har gjennom mange år misbrukt alkohol. Han er ikke alkoholiker, men drikker mye øl, og det har vist seg at han tåler mindre enn før. Når han har drukket for mye er han meget kranglevoren og ubehagelig. Han henfaller da lett til grov munnbruk både i tiltale og omtale av hustruen, til dels også hennes mor. Hertil kom at han etter hvert arbeidet mindre og mindre. Han har nok vært noe plaget av sykdom men har ikke vært arbeidsudyktig. Han var likevel mer sykmeldt enn i arbeid. Han ble høsten 1962 avskjediget fra X fabrikker på grunn av fyll.

Det kom til en kritisk periode i samlivet ved årsskiftet 1962/63. Det ble da særlig uhyggelig i hjemmet. Hustruen henvendte seg da til advokat Halvorsen med anmodning om å ta skritt til separasjonssak. Da mannen skjønte at det var alvor ba han pent for seg. Han lovet at han ikke skulle drikke, ikke bruke munn på hustruen og hennes mor og at han skulle ta seg arbeid. Mannen hadde tidligere kommet med lignende løfter som han ikke hadde holdt. Hustruen krevde da som vilkår for å fortsette samlivet, at mannen gikk med på å overføre midlene til henne. Meningen var å sette alvor bak. Kort etter ble ektepakten satt opp under medvirkning av advokat Halvorsen. Henvendelsen til advokat Halvorsen skjedde etter begges ønske.

Hustruen bestrider at mannen på noen måte ble overrumplet. Det gikk 8 dager fra ektefellenes samtale til ektepakten ble opprettet. Hun fremholder i denne forbindelse at lovens formkrav gir ektefellene god anledning til å tenke seg om før de vedtar en ektepakt. En ektefelle bør ikke kunne løpe fra en ordning som er vedtatt i så vidt høytidelige former.

Slik som forholdene ligger an er det helt forfeilet å søke å presse tilfellet inn under avtalelovens §29. Hustruen måtte under de foreliggende omstendigheter være fullt berettiget til å gjøre gjeldende at hun ikke uten videre ville fortsette samlivet med en mann som drakk og plaget henne. Et press på denne bakgrunn må være fullt moralsk berettiget. Mannen har heller ikke stått i noe slikt avhengighetsforhold at avtalelovens §31 kommer til anvendelse. Hustruens fremgangsmåte strider heller ikke mot de redelighetskriterier som er forutsatt i avtalelovens §33. Mannen var ikke så nedfor som han påstod. Han er ikke

Side:909

blitt narret, men gikk frivillig med på opprettelsen av ektepakten. Hustruen regnet med, at det tross alt, var en mulighet for at han denne gang ville holde sine løfter. Hun trodde at opprettelsen av ektepakten ville virke som riset bak speilet. Det bestrides at ektepakten virker urimelig overfor mannen. Hun hevder at hun selv har skaffet til veie en vesentlig del av de midler som finnes i fellesboet.

Heller ikke de senere begivenheter kan gi grunnlag for å underkjenne ektepakten. Etter at hun selv hadde gjort det som var mulig for å redde ekteskapet stod det til mannen å vise at han kunne holde sitt ord. Det viste seg at han ikke gjorde det. Forholdet ble allerede høsten 1963 ganske utålelig: Han begynte å drikke som før, han gjenopptok sin forferdelige munnbruk og han hadde lite eller intet arbeid. For å komme fra det hele tok hun i mai 1964 midlertidig arbeid i Y. Etter inntrengende anmodning av mannen og barna kom hun tilbake etter 7-8 uker. Mannen hadde igjen lovet bot og bedring. Da det ved hjemkomsten viste seg at han heller ikke nå hadde arbeid, brøt hun over tvert og flyttet til sin mor.

Hustruen hevder at A i ethvert fall har tapt muligheten for å anfekte ektepakten på grunn av den passivitet han har utvist før han reiste nærværende sak.

Kravet om at mannen skal kastes ut fra eiendommen - - - er ikke tatt opp for lagmannsretten. Hustruen har for så vidt akkviesceret ved herredsrettens dom. - - -

A har gjort gjeldende at ektepakten er ugyldig fra opprettelsen av. Under enhver omstendighet må ektepakten kjennes ugyldig på grunn av at hustruen - i strid med den avtale som er inngått - ikke har fortsatt samlivet og ekteskapet.

A har pekt på at han plutselig, uten forhåndsvarsel, fikk beskjed om at formannen i forliksrådet skulle mekle mellom ham og hustruen. En slik fremgangsmåte er ikke vanlig mellom ektefeller, det hele kom som et sjokk på ham. Sønnen C tok seg også meget nær av morens aksjon. Selv var A meget deprimert på grunn av isjias og forestående innleggelse i sykehus. Han følte det slik at alt «ramlet» for ham. Han tryglet derfor hustruen om ikke å søke separasjon. Hustruen forlangte at han skulle slutte å drikke og bruke munn og at han skulle ta seg fast arbeid. Han lovet dette. Så foreslo hun at han skulle overføre alt han eide til henne. Han gikk også med på dette. Slik som situasjonen var ville han gått med på hva som helst som hustruen hadde forlangt.

A bestrider at han har misbrukt alkohol, selv om han tar seg en dram. Han innrømmer at han enkelte ganger kan være kommet med uoverveiede og sårende uttalelser til hustruen. Dette henger sammen med hans temperament. Han er hastig, men angrer seg straks.

Hustruen stilte ham overfor valget mellom separasjon eller å gi avkall på sin andel av felleseiet. Hun satte ham under et press som rammes av avtalelovens §29. For at press eller tvang skal være lovlig må det være en rimelig og naturlig sammenheng mellom presset og det som en vil oppnå ved presset. Det er ikke noen slik sammenheng mellom truselen om separasjon og kravet om å få overført hele felleseiet. Hun har også utnyttet hans fortvilelse og depresjon på en måte som rammes av avtalelovens §31. Hun visste at han ikke ville miste sin hustru og at han ville unngå dette for enhver pris. Forholdet rammes i ethvert fall av

Side:910

avtalelovens §33. A's sinnstilstand kommer her inn som et vesentlig moment. Hustruen var klar over at han med truselen om separasjon hengende over seg ikke var i stand til å tenke klart. Hustruen måtte etter 21 års ekteskap også være klar over at han ikke var og aldri ville bli noen engel.

Felleseiet er tilveiebrakt av begge ektefeller gjennom 21 år. Begge ektefeller har hatt inntekt. Det fremgår av oppgaven fra likningskontoret at mannen i perioden 1956/62 har hatt noenlunde samme inntekter som hustruen. Alt i alt har de felles midler, en verdi av netto ca. kr. 70.000,-. Det foreligger ikke omstendigheter som på skifte ville gi hustruen rett til å utta mer enn halvdelen av boet. Det ville under disse omstendigheter være helt urimelig om hustruen på grunn av ektepakten skulle dra avgårde med hele boet.

Det forelå ingen fare for at mannen skulle forskusle boets midler. En ektefelle har for øvrig etter lov om ektefellers formuesforhold mulighet for å gripe inn hvis det foreligger fare for det.

Subsidiært hevdes at det ikke er ført bevis for at mannen i 1963-64, etter opprettelsen av ektepakten, har utvist dårlig oppførsel. Det er ikke godtgjort at hustruen etter hjemkomsten fra Y i 1964 hadde grunnlag for å bryte samlivet og søke separasjon.

A hevder endelig at det ikke er grunnlag for hustruens anførsel at han har utvist passivitet med hensyn til å anfekte ektepakten.

Lagmannsretten skal på grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen først komme med noen supplerende bemerkninger til den fremstilling som er gitt i herredsrettens dom.

Felleseiet består av eiendommen - - - i X, av vanlig innbo og løsøre i hjemmet og apparater og utstyr til den frisersalong som hustruen driver på X. - - - er et bolighus på 60 m2 i 1 1/2 etasje. Tomten ble kjøpt i 1954 for kr. 1.000 + omkostninger kr. 125. Det er motstridende forklaringer om hvem som skaffet pengene til kjøpet av tomten. Huset ble bygget i 1954/55 etter at ektefellene hadde fått et lån i Bustadbanken på kr. 22.000. Tomten ble gravd ut av mannen som også førte opp grunnmuren ved dugnadshjelp av venner og bekjente. Det er på det rene at huset kostet atskillig mer. Noe fullstendig byggeregnskap er ikke fremlagt. Hustruen har forklart at hun ytterligere har betalt 8-9.000 kroner av selvtjente midler. Hun mener at mannen bare har betalt helt ubetydelige beløp. Mannen bestrider ikke at hustruen kan ha lagt ut 8-9.000 kroner, men hevder at han selv har betalt 4-5.000 kroner.

Innboet i hjemmet er spesifisert i ektepakten. Hustruen har anslått verdien til ca. kr. 5.000. Mannen hevder at det må være verd kr. 10.000.

Hustruen driver frisersalongen i leide lokaler. Verdien av salongen med utstyr og goodwill er av partene anslått til ca. kr. 20.000.

Gjelden på huset utgjør nå kr. 20.500. Det foreligger ikke opplysninger om andre gjeldsposter.

Det er ganske umulig å påvise, krone for krone, hvem som har innbrakt de foreliggende verdier. Bygger man på at hustruen har anskaffet apparater og utstyr til frisersalongen, den overveiende del av de mer verdifulle innbogjenstander og at hun skaffet atskillig av de kontanter som gikk med til huset, er det sikkert riktig at hun har innbrakt mer enn mannen. På den annen side må man, som herredsretten, bygge på

Side:911

at mannen i første rekke har dekket de løpende husholdningsutgifter og at han herigjennom har muliggjort de mer permanente anskaffelser som hustruen har foretatt.

Når det gjelder utviklingen i ekteskapet er det på det rene at det etter hvert er blitt dårlig forhold med mye krangel mellom ektefellene. Det er på det rene at mannen har drukket en del, særlig øl. Han drikker seg ikke full, men mer eller mindre påvirket. Hustruen har forklart at hun har inntrykk av at han tåler mindre alkohol enn før. Det nevnes i denne forbindelse at A våren 1962 fikk påtale fordi han hadde vist seg beruset på arbeidsstedet, X fabrikker, og at han høsten samme år ble oppsagt, i virkeligheten avskjediget, på grunn av en lignende forseelse. Hustruen har i første rekke klaget over mannens munnbruk. Og etter den bevisførsel som har funnet sted finner retten det bevist at mannen, i ethvert fall i de senere år, jevnlig er kommet med utilbørlige uttalelser, både til hustruen selv og til omgivelsene. Uttalelsene har til dels vært av meget stygg og rå karakter. Mannens munnbruk har tydeligvis vakt en viss oppsikt i omgivelsene. Hustruen har forklart at det særlig er når han har drukket at han blir ubehagelig. Det er ikke godtgjort at mannen har hatt noe grunnlag for sine beskyldninger. Det er antydet at hustruen har vært sammen med andre mannfolk, men det er etter rettens syn intet holdepunkt for slike beskyldninger.

Det er på det rene at A har vært plaget av sykdom. Han var i 1941 under behandling for en hodeskade med kraniebrudd. Han lider av isjias og har vært under stadig behandling for dette, bl.a. med sykehusopphold fra 26. februar til 21. mars 1963. Hans lege gjennom mange år, dr. Finn Ramborg, har som vitne forklart at det, bortsett fra A's legemlige plager, ikke er noe påfallende ved hans habitus. Han er vel orientert og står ikke tilbake for andre mennesker. Så vidt dr. Ramborg kan forstå har ikke hodeskaden ført til varig mén.

Om forhistorien til ektepakten har hustruen forklart: Forholdet var omkring årsskiftet 1962/63 blitt slik at hun ville ha en slutt på ekteskapet. Hun henvendte seg til advokat Halvorsen, X, for å få bistand til å oppnå separasjon. Halvorsen skrev til formannen i forliksrådet med anmodning om å innkalle ektefellene til mekling. Meklingsmøte ble berammet til 23. januar 1963. Hun ble underrettet om dette og fortalte A at lensmann Reinton (formannen i forliksrådet) ville komme samme dag kl. 12.00. Da forsto mannen stillingen. Han begynte å be om tilgivelse og sa at han gjerne kunne gå inn i I.O.G.T. Han sa at han var klar over at han måtte gå hvis han nå ikke holdt sine løfter. «Hun kunne da bare sette kufferten hans på trappen». Sønnen C kom også til stede og prøvde å mekle mellom foreldrene. Mannen hadde tidligere ofte kommet med lignende løfter uten å holde dem. Hun la derfor ikke noen vekt på dem nå heller. Om det som skjedde videre har hustruen forklart: «Så fikk jeg den tanke at han fikk føre over huset på meg. Da kunne han ikke ta noen videre sjanse. Jeg gjentok at dette ble siste sjanse han fikk. Han svarte at han skulle gjøre som hun sa. Han ville ikke miste henne.» Hustruens forklaring er så vidt skjønnes i det vesentlige i samsvar med den forklaring som hun avgav for herredsretten, bortsett fra at hun etter den gjengivelse som er inntatt i herredsrettens dom har uttalt at «han fikk sette alt (formue) over på meg». Lagmannsretten har ikke lagt noen vekt

Side:912

på denne uoverensstemmelse. - Meklingsmøtet ble deretter avlyst. Fru A ringte til lensmann Reinton og fortalte at ektefellene var kommet til en ordning, slik at mekling bortfalt. Hun har forklart at hun ringte til advokat Halvorsen og bestilte time hos denne. Da den avtalte dag kom sa hun til A at de skulle til Halvorsen. A mente at det ikke kunne være nødvendig. Hun minte da A om hva han hadde lovet og sa at nå måtte det gjennomføres. De gikk deretter til Halvorsen hvor ektepakten ble underskrevet.

A har referert begivenhetene 23. januar 1963 slik: «Hun skulle ha alt og fikk hun det skulle det bli velstand». Han har bekreftet at han ble med til Halvorsen noen dager senere. Papirene lå da ferdige til underskrift. Halvorsen spurte om han hadde rede på hva det gjaldt. Hertil svarte han nei. Halvorsen spurte da hustruen om hun ikke hadde varslet mannen. Hun svarte: «Nei, da hadde han ikke blitt med meg». A skrev til slutt under. Han regnet med at det da ble bra.

Det fremgår at A i et brev til advokat Halvorsen av 5. desember 1965 i anledning av separasjonssaken har uttalt: «Jeg var hos dem da fru A tok sig arbeide i Y og mottok lønn, husker godt deres uttalelser den gang. Om min hustru måtte mene det alt skulde gå tilbake til oss. Husker og de bad mig om og la være og unnerskrive den gang jeg var hos dem i 63, februar, nogen dager, før jeg skulde inlegges på sykehuset i Drammen».

Advokat Halvorsen har som vitne forklart at han mener at ektepakten må ha vært ferdigskrevet før ektefellene innfant seg. Dette er i ethvert fall i samsvar med hans vanlige arbeidsrutine. Han må ha konferert på forhånd om innholdet, men har ikke noen erindring om hvordan dette skjedde. Halvorsen har forklart at han nok kan ha spurt A om denne virkelig ville skrive under. Han pleier å gjøre dette når dokumenter skal underskrives. Han kan ikke erindre den refererte uttalelse i 1964, i forbindelse med hustruens reise til Y.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at A hadde gjort seg skyldig i kritikkverdig forhold under ekteskapet og at det ikke var ubeføyet når hustruen i januar 1963 tok skritt til separasjon. Det er mulig at hustruens ønske om separasjon kom overraskende på mannen og at han var både sjokkert og skremt. Han var plaget av lumbago isjias og har formentlig vært noe nedfor av denne grunn også. Men lagmannsretten finner i motsetning til herredsretten ikke grunn til å anta at A ved anledningen hadde nedsatt vurderingsevne. Etter de opplysninger som foreligger fra hans lege dr. Ramborg står A mentalt ikke tilbake for folk flest. Dr. Ramborg var også i kontakt med ham til den tid det her gjelder og kunne ikke konstatere noen redusert vurderingsevne og dømmekraft. Det fremgår av overlege Emblems erklæring av 17. august 1966 at A under oppholdet i Drammen sykehus i tiden 26. februar til 21. mars 1963 «var nervøs og anspent, men han frembød ikke grovere psykopatologiske trekk». Retten kan ikke se at det er noen motsetning mellom de to uttalelser. Det er forståelig at A etter det alvorlige oppgjør med hustruen har vært noe nervøs. Hans egen prosessfullmektig har gitt uttrykk for at A har et vanskelig følelsesliv og det er sikkert en riktig karakteristikk.

Etter de opplysninger som foreligger kan A heller ikke ha vært i tvil om hva det gjaldt. Etter det referat han selv har gitt av møtet hos advokat

Side:913

Halvorsen 1. februar 1963 har det vært spørsmål om han ville skrive under. Retten forstår det slik at han har hatt visse motforestillinger og vært noe betenkt, men at han til slutt likevel har skrevet under.

På den annen side må det også være på det rene at A har vært i en viss tvangssituasjon. Hustruen hadde klart sagt fra til ham at hun ville søke separasjon og gjøre slutt på ekteskapet. Da han bønnfalt henne om å fortsette samlivet satte hun som vilkår at han overførte midlene til henne som særeie. Mannen var klar over at hustruen mente det alvorlig når hun hadde begjært mekling og har utvilsomt følt seg presset. Det er imidlertid ikke godtgjort at hustruen har handlet etter en på forhånd lagt plan, dvs. bevisst gått inn for å få tak i boets midler. Det har vært gjort gjeldende at hun i ethvert fall må ha vært klar over at mannen ikke ville eller kunne forandre seg, og at det derfor ville stride mot redelighet eller god tro å gjøre ektepakten gjeldende, når mannen, som ventet, falt tilbake til sin vanlige oppførsel. Hustruen har forklart at hun, tross tidligere brutte løfter, likevel trodde at mannen ville skikke seg bedre når han fikk et alvorlig økonomisk press over seg. Lagmannsretten finner at hun må høres med dette. Det har sikkert kostet henne en viss selvovervinnelse å fortsette samlivet. Og hun har tross alt fortsatt det i henved 1 1/2 år, inntil hun i mai 1964 reiste til Y. Slik som forholdet hadde utviklet seg kan ikke retten finne at det var utilbørlig eller utilstedelig av hustruen å gå til det skritt som hun gjorde. At hun selv brakte det i forslag kan ikke være avgjørende. Retten kan ikke finne at det er grunnlag for å kjenne ektepakten ugyldig etter avtalelovens §29, §31 §33.

Det har vært anført at forutsetningen for A var at ekteskapet skulle fortsette og det er i denne forbindelse pekt på at han også etter opprettelsen av ektepakten har oppført den faste eiendom i sin selvangivelse. Lagmannsretten antar imidlertid at A har vært klar over at opprettelsen av ektepakten var et definitivt skritt hvis betydning ville vise seg hvis det kom til separasjon og skilsmisse. Så lenge ekteskapet bestod ville ektepakten ikke ha noen særlig betydning. Dette kan være forklaringen til at eiendommen fortsatt er ført opp i A's selvangivelser.

Det er ikke tvilsomt at ektepakten innebærer en betydelig økonomisk fordel for hustruen. Verdien av huset og innboet er omtvistet. Selv om en forsiktigvis regner med at huset bare er verdt kr. 45.000 - 50.000 og innboet kr. 5.000, får en med tillegg av verdien av frisersalongen kr. 20.000 og fradrag for gjelden kr. 17.000 en samlet nettoverdi av 50 - 60.000 kroner. Hustruen fikk overført den alt vesentlige del av disse midler. Verdien av de gjenstander som er tildelt mannen er sikkert temmelig ubetydelig. Det er anført at dette er helt urimelig og i seg selv må medføre at ektepakten kjennes ugyldig. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Presset overfor mannen lå nettopp i at han ville miste så vidt meget hvis han ikke oppførte seg skikkelig i fremtiden. Hertil kommer at mannen nå engang og med åpne øyne har gått med på ektepakten i den form den fikk. Det er ikke uvanlig at en ektepakt virker ganske hård når den blir lagt til grunn ved senere oppløsning av ekteskapet.

Lagmannsretten antar at hustruen hadde grunnlag for å kreve separasjon da hun tok ut stevning 15. november 1965. Etter hustruens forklaring, som også har støtte i flere vitneprov, falt A i løpet av 1963 tilbake til sin tidligere oppførsel. Hans brev til hustruen under hennes opphold

Side:914

i Y støtter også hennes forklaring. A måtte etter det som hadde passert i forbindelse med opprettelsen av ektepakten i 1963 være fullt klar over hvilken risiko han løp hvis han ga hustruen grunnlag for å søke separasjon.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er grunnlag for å erklære ektepakten ugyldig eller sette den til side. Fru A vil derfor bli å frifinne. - - -